Vinnerliste

Undertegnede og en kollega fikk endelig gjennomført sykkelturen vi har planlagt lenge: Vi tok Krossobanen opp fra Rjukan og syklet grusveien til Kalhovd hvor vi overnattet, som hundrevis av andre gjør igjennom sesongen. Det var min første natt på en DNT hytte, etter noen hundre netter i telt. Neste dag var det overfylt båt fra Synken til Mårbu, hvor vi fikk spørrende blikk fra medpassasjerer når vi stroppet syklene til overbygningen. Vi tok kun en kaffikopp på hytta og snakket litt med hytteverten før vi begynte på stigningen opp mot Olavarden østover. Med utsikt over Mår: Vi hadde lest en treningsblogg av en kar som hadde hatt årets stisyklingstur/retur mellom Imingfjell og Mårbu, og planla å kopiere ruten hans. Vi antok han hadde fulgt den T-merkede stien, men tok grundig feil. Nedover Afdalen bannet og sloss vi oss igjennom steinrøyser og vierkratt og sleit med å holde 2 Km/t. Endelig smeltet T-stien sammen med traktorveien vi skulle valgt og vi fikk øye på Imingfjell 14km unna i enden av Sønstevann. Kaldt øl i enden av dette vannet: Vi ankom Fjellstua 9 1/2 timer etter vi forlot Kalhovd. Hytteverten på Imingfjell Fjellstue vartet opp med to fantastiske speketallerkener før vi overnattet på Annekset og brukte siste dagen på de 70km nedover Tessungdalen for å hente bilen i Rjukan. Vi kommer igjen..

her er ett bilde ta dronninga mi

Tur inn til Rislefossen. Min favorittbadeplass. Her har ingen druknet.

Vi var en liten gjeng som tok turen inn til Tjønndalen i Setesdal. 400m stigning di første 3km, ble en hard start på en fin tur

Onsdag testa vi turkonsept for Vestferd. Padling frå Sæbø - Skår (Hjørundfjorden). Fottur til Skårasætra og Skåranakken (609 moh). Flott tur på ein eigentleg grå og guffen dag. Det er betre med magisk lys under skydekket enn å gå på dei høgaste toppane i skodda! Sunnmøre leverer - alltid! http://lenesintur.blogspot.no/2015/07/hjrundfjorden-og-skaranakken-609-moh.html

Jeg kom ned fra Blåfjellenden i går. Det er fortsatt snø, men i fenner. Det er folk som har gått de fleste rutene inn til Blåfjellenden, både unge og gamle. Oppgi høyden ligger fenne som om det fortsatt var i begynnelsen av juli. Elver og bekker er fortsatt flomstore, men det er ikke så mye vann at det gir problemer. De er omtrent så store som de pleier å være etter noen dagers regn. Rundt Taumevann og Grautheller er det bart. Det er helt greit å gå opp til Storevatn. Det er brøytet inn til Øvre Moen, men det må bety at det fortsatt er en del snø i det området, selv om Stranddalen har åpnet.

Søppel legger igjen søppel...

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Jeg har akkurat kommet hjem fra Hardangervidda - og jeg gremmes. Derfor kommer jeg med følgende opprop til oppsynstjenesten NÅR DU KONTROLLERER I FJELLHELMEN BE FØRST OM Å SE SØPPELPOSEN, SÅ FISKE/JEGERKORT Om vedkommende ikke har noe søppel skyldes det ett av to. Han/hun har akkurat ankommet fjellet, eller søppelet ligger igjen på bålplassen etter at papiret på Realposen er brent, mens aluminiumen som griner i mot først er borte om en 300 -400 år. I dag møtte jeg to karer som hadde 40 kilos oppakning hver. 20 av disse kiloene var øl. 40 kilo øl! Gjett hvor tomboksene blir av - når promillen passere 2..

Ferie og arbeid. Det er ferietid. Bestyrerinnen har ikke fri. Og hva gjør man da? Blåfjellenden ligger nå der, og det er alltid en del ting som burde vært gjort. Som for eksempel å tømme dassen… Og når min gode venn og nabo, Kåre også vil bli med, er det ikke vanskelig å bli enig om å dra innover for noen dager. I tillegg var vi heldige med været, selv om værmeldingen ikke var for optimistisk. Dette ville ikke bli en vanlig helgetur. Vi tok nemlig ut på en tirsdag. På veien opp mot Hunnedalen hadde vi noen dråper på ruta, men uten om det var det opphold. Og litt sol innimellom. Bra vær til denne sommeren å være. Innover var det grått og skyet - litt trist. Det å kunne se fram til noen dager på hytta gjorde turen lettere. Det gjorde ikke sekken. På en så pass kort tur blir det til at jeg tar med en del “kjekt og ha”, og det veier mer enn mye annet… Mat er greit, god mat ennå bedre, men 10 egg på to mann i to dager? Det ble båret litt ned. Min venn Kåre, har ikke tråkket like mye i heia som meg. Det gjorde at vi tok det med ro. Det ble til og med tid til en liten matbit underveis. Kåre savnet termosen, men friskt fjellvann, årgang 2015, er en bra erstatning. Vi ble ikke alene på hytta første natten. Det var andre som også var på ferietur i heia. I tillegg hadde Turistforeningen sendt ut 5 ungdommer for å jobbe på hyttene. En av jobbene de skulle gjøre var nettopp å tømme do. Tenk om vi hadde tatt ut på mandag, da hadde vi antakelig alt begynt på drittjobben. Nå slapp vi det. Ungdommen tok utfordringen. Det er likevel nok å ta fatt i, så det ble tømmermannsarbeid i noen timer på onsdagen. Det passer egentlig veldig bra, da Kåre har jobbet med hammer og spiker i mange år. I tillegg ble det båret lemmer til stien mot Sandvatn. En tung jobb, men med to til å ta i, ble det gjort dobbelt så fort. Rart det der. Natt til torsdag ble vi alene på hytta. Ungdommene holdt til i annekset. Det kom et tysk par opp dalen. Slik jeg forsto det hadde de brukt over 11 timer på turen. Telt og utstyre veier en hel del. Det ble nevnt noe om hytte til hytte neste gang. Torsdagsmorgen kom det noen dråper, men før en viss menn hadde fått på seg skoene (Jeg), var det hvite ulldotter på himmelen og sola varmet. Og det var på sin plass. 6 grader er kaldt midt på sommeren. Da vi forlot hytta var den striglet og pusset. I god stand til de neste gjestene. Det ble en fin tur over heia. Sola tittet frem inne i mellom. Vinden kom bakfra, og selv om det ikke var mange gradene øverst, så gjorde den ikke mye ugagn. 24. Juli, og vi måtte gå nede i ura i stede for over ura. Stien var fortsatt dekket av snø, og den fonna var bratt. Jeg kan ikke huske at vi har gått ura så sent som i juli noen gang. Da er det bare å glede seg til neste tur…. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Takker for alle tips. De vi ikke får prøvd ut i år blir husket på til senere. Akkurat kommet hjem fra Gausdal Vestfjell - campet rett ved bilen ved et vann et lite stykke unna Liomseter. Ble ikke noe gåing, men masse kos, noen timer med avslapning, boklesing, tegning og spill inne i teltet mens regnet trommet på teltduken. Vi har fisket, kost oss med god mat, bål, ungene har gått på ekspedisjoner og lekt huleboere. Vi har hatt en knallfin tur, og er veldig enige om at dette skal vi gjøre mer, og oftere! Foreløpig tror jeg vi fortsetter med å finne steder vi kan sette opp teltet nærme bilen - og så sparer vi de lange turene til dagsturer hvor ungene ikke trenger bære så mye. Har gått dagstur oppe på Sjusjøen også i ferien, men det området var for tett befolket for min del. Greit å møte på en og annen, men ønsker jeg meg folkemylder stikker jeg heller på bytur..

Sporløs ferdsel er en fin ting enten man er på fjellet eller med kysten. Sunn ikke alle tenker slik!

Saken handler om konkret søppel, ikke om søplemat. Vennligst følg tråden en smule eller opprett en egen lenke. Hilsen tjukken

Det eneste som har varig effekt mot irrasjonell angst er å utfordre den igjen og igjen. Tvinge hjernen til å slutte å fyre av alarmklokkene rett og slett. All angst forsterkes av unngåelsesatferd så jo mer man lar angsten "vinne" jo sterkere blir den på sikt. Er man redd for å fly så er det kanskje ikke noe problem. Det går fint an å ha et utmerket liv uten å forholde seg til fly. Andre typer angst utfordrer hverdagslivet mer og man bør vurdere å gjøre noe med det. Selv kan jeg kjenne et snev av mørkeredsel i blant. Spesielt de første par nettene på rypejakta når jeg bor alene i telt etter at jeg gjennom en lang sommer har vent meg på lyse netter og evigvarende solnedganger. Det gir fort litt kuldegys å gå ut av teltet for å late vannet i nattemørket, skimte noe som ser ut som både øksemordere og blodtørstige slagbjørner (som jeg egentlig vet bare er busker eller i høyden en forskremt reinkalv) Så hører jeg det knekke i en kvist bak meg. Brrr..Kuldegys nedover ryggen, knyttet neve og er klar til kamp på liv & død. Men det gir seg heldigvis raskt. Noen netter tilvenning så er det ikke skummelt med nattemørke lenger. Bare plagsomt. Lettere å rote bort ting, avhengig av kunstig lys osv. Nevnte "Villmarksjenta" (Maria Grøntjernet) har skrevet noen kloke ord og beskrevet sine erfaringer her bl.a.: http://villmarksjenta.no/?p=405

Hva med sov-i-ro i ørene, slik at du fratar deg selv muligheten til å lytte etter lyder? Og les en bok (en koselig en da!) som får deg opptatt av historien og ikke situasjonen du er i. Kanskje du tilogmed er så heldig at du sovner mens du leser.

Og så kan jeg for n-te gang nevne engangsgrillen. Den finner du helst i områder hvor det er lett å komme til. Ut av bilen, mindre enn en halvtime å gå og så ligger det utbrente engangsgriller og slenger både her og der. Jeg hørte på radioen for en stund siden at en eller annen politiker hadde foreslått forbud mot engangsgriller, men andre mente at en panteordning hadde vert bedre. Jeg foreslo min. 50 kroner i pant i et av mine første innlegg her på forumet, men den gang endte diskusjonen opp med en diskusjon for eller mot grillpølser. Tar mann en sykkeltur rundt om i nabolaget en ettermiddag en fin sommerdag så lukter det grill eller tennvæske over alt. Kommer man fra fjellet og ned mot sivilisasjonen en fin sommerdag så er ofte lukten av tennvæske og synet av brukte engangsgriller et sikkert tegn på at nå er sivilisasjonen like om hjørnet.

Har hatt/har akkurat samme problemet. Ville utrolig gjerne ut på tur alene, men endte hjemme i byen fordi jeg var redd for å møte på rusk og rask ute i skogen. Fortrinnvis var jeg redd for å møte folk med dårlige hensikter, hvilket sannsynligvis ikke er så veldig realistisk egentlig. Når alt kommer til alt, så er det mye farligere for meg å gå rundt på Grønland i Oslo, enn det er å sove ute i Østmarka. Fant ut at jeg bare måtte komme meg ut og gjøre det og bare tåle å være litt redd de første turene. Den første natta var jeg oppe så lenge at jeg sovnet momentant, våknet mange ganger i løpet av natta og lyttet etter øksemordere, men hørte bare en ensom gjøk borti skogen. Neste natta var det litt mindre angst, men sov fortsatt ikke som et barn akkurat. Nå forrige helg var jeg nervøs for å gå og legge meg, fordi jeg gruet meg til å ligge våken, men oppdaget til min store overraskelse at jeg følte meg helt trygg da jeg kom inn i teltet. Sover fortsatt ikke veldig godt, men det kommer seg. Redselen blir mindre og mindre for hver tur og turgleden blir større. Nå har jeg faktisk lyst til å stikke på tur alene og det er en fantastisk følelse. Jeg tror man må regne med å være redd når man gjør sånne ting. Målet er ikke å være rolig fra første stund, men at man lar seg selv være redd og prøver allikevel. Da får du sikkert et par netter med angst, hvilket vil være ubehagelig, men ikke farlig. Angst fungerer jo sånn at den reduseres dersom man gradivs eksponerer seg mot det man er redd for. Et prinsipp her, er at man utsetter seg selv for det som gjør en redd, men i små doser. Derfor er nok @ulfkri sitt forslag med å finne et sted der du er ganske trygg først og deretter øke på gradvis, veldig bra. På den andre siden, er det ofte sånn at unngåelse av det som trigger angsten, gjør en mer redd. Ironisk nok. Hvis du løper hver gang det kommer en nysgjerrig ku, vil dette øke angsten din. Hvis du gir deg selv lov til å være redd og står og utholder ubehaget en stund, mens kuene får tatt deg i øyensyn, så vil du merke at angsten går litt ned. Videre er det sånn at man også kan få angst for angsten. Altså at man egentlig er mest redd for det ubehaget som vekkes i en selv, mer enn man er redd for selve triggeren. Angst er jo en følelse som, i tillegg til at den gjør kroppen klar for alle mulige krisesituasjoner, er spesiallaget for å være ubehagelig, sånn at vi unngår det som trigger det. Dette er nok grunnen til at vi har overlevd så lenge som art i øvrig. Det kan gjøre at man egentlig frykter angsten i seg selv, mer enn triggeren. Altså at man unngår det man er redd for, fordi man ikke liker å føle seg redd. Vet ikke om det er tilfelle hos deg, men det er verdt å nevne. Men jeg føler med deg, det er ikke superlett, men det går fint. Ta med masse kaffe, man trenger en sterk shot etter en våken natt i skogen

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Starten ble ikke akkurat som planlagt, ikke den heller. Kom som vanlig litt sent av gårde, men etter å ha blitt lettet for nesten 1000 kroner i bil/park/fiskeavgift la vi i vei, golden retrieveren Lizz og jeg. Og med en sekk som veide ca 18 kilo igjen takk til lettvektstreffet i fjor, gikk turen greit oppover, og ca kl 2330 var vi klare til å krysse utløpsbekken. Lizz svinste greit over, mens steinen jeg anså som "helt " trygg ------. Etter et dypdykk kom jeg endelig opp igjen, noe lettere enn det første hoppet. Brillene ble igjen i "dypet", og fluestangen var plutselig 20 cm kortere. Men siden dette var noe jeg hadde tatt høyde for var det bare å fiske opp reservebrillene (fra diverseposen), og var glad for at jeg falt for fristelsen til å kjøpe ny fluestang på veien oppover. (har tilstått overfor kona, og oppgitt riktig pris). Teltet kom opp i en fei, og etter å ha varmet vann til varmeflaska sovnet vi. Neste dag fikk vi, eller rettere sagt jeg, Lizz løftet ikke en labb hverken med å sette opp teltet eller å hente ved og vann. Siden formen så absolutt ikke var på topp, brukte jeg fredagen til å sløve, og da jeg var klar for fiske synes værgudene at nå var nok nok, og slapp ut en iskald vestavind av sekken. Det var den lørdagen og søndagen. Om jeg fisket? Litt kanskje, for det meste så jeg på to ivrige og meget utholdende fiskere på den andre siden. De kastet og kastet, sveivet og sveiet. Og siden de ikke fikk noe hengav jeg meg til mer vitenskaplige sysler. TEST AV COLABOKSOVNEN. Etter en stund med fylling, oppdaget jeg at colaboks nr 1 var lekk i bunn. Noen vil kalle dette alkoholmisbruk. Da gikk det heldigvis bedre med neste boks - Redbull. Alt startet greit, forvarmet skikkelig, og satte kokekaret oppå. Men flammen sluknet, gang etter gang. Årsak: Eneste forklaring jeg kan komme på var at det er forskjell på trykket heime på gutterommet og i 1200 meters høyde. Likevel, alt fungerte bra om jeg løftet kokekaret ca 5 cm ovver boksen. Må skryte litt av min lette feltkjøkken. Det fungerte helt perfekt. (Tommetrix nr 6. "Gjør det selv" Hadde også med meg noe tørket mat. Fikk ikke testet alt men en positiv overraskelse var Bergens fiskesuppe ispedd gulrot og løk. Jeg droppet utvanningen noe som gav de tørkede grønnsakene en litt sprø konsistens. Mandagen kom med finvær, den kalde vestavinden til tross, og jeg utstyrte den nyervervede svøpen en Montana, senere en vårflue, noe fisken ikke satte særlig pris på, i tillegg til mark og sluk. Det gikk heldigvis ikke min fiskeære for nær, for etter en stund kom et par småbannende karer med 4 bikkjer forbi, og sa noe som jeg tolket dithen: Aldri mer Holken og Vikfjellas mange vann. Men nå synes jeg også at jeg hadde vært mer enn trofast mot det lunefulle vann, så jeg pakket pikk og pakk og dro ned til Reksjå. Om jeg fikk fisk der? Gjett. Nå sitter jeg hjemme i heimens lune ro hos kona og spiser hjemmelaget pizza og is og jordbær. Vet ikke om jeg skal regne ut kiloprisen på den ørreten jeg ikke fikk, men jeg er redd den vil ligge på 3000 kroner kiloen, forsiktig regnet. Fiaskotur? Sa jeg ikke til meg selv: Tom er du ikke for gammel for å være slangemenneske i - d e t - knøttlille enmannsteltet (Akto) osv, osv. Og konklusjonen ble dessverre "Ja" til det meste. Likevel: Om 14 dager drar vil igjen, Aktoen, Lizz og jeg - men jeg dropper nok Holken. På den andre siden om 14 dager er vannets voktere borte, kanskje det var de som skremte fisken. Ps. Selv om jeg ikke akkurat snakket positivt om Lizz' arbeidsinnsats må jeg likevel si at det kompenserte hun mange ganger som en usedvanlig god turvenn

Min første rapport her, jentungen og jeg måtte ha oss en tur i helga. Jeg har ikke vært der oppe siden skidagen på ungdomskolen:) Olalihytta har blitt fikset opp kraftig i de siste året, nå er den blitt stort sett ny, hvertfall utvendig så jeg, innvendig vet jeg ikke ennå siden vi fant ut at vi ville ligge i telt istedenfor. Veien fra Europaveien tar den verste stigningen, så fra parkeringen går det stort sett innover og littegrann oppover. Her anbefaler turistforeningen at en kan bruke rullestol, sykkel og barnevogn! Litt for mye vei synes jeg, men, men Veien til Olalia er ikke så mye å skrive hjem om, men når vi passerte hytta så gikk vi i skauen og der fant vi denne. Litt videre fant vi dette reiret, noen som vet hvem som eier dette? Videre så vi for oss et fint sted og vi trasket nedover der, Fant et noenlunde flatt sted og Etter diverse matlaging, bladlesing, kortspill, kinasjakk etc sovnet vi i finaværet. Dagen etterpå våknet vi til dette: På veien nedover elva og mot hytta fant vi denne fine fossen, nesten som en kunstig laksetrapp, i bunn av denne er det en badekulp som er skiltet ned fra hytta. Lite folk i terrenget, men vi var begge fornøyde med den korte helgeturen vår og om noen dager skal vi på ny telttur

Jeg gikk noen mil på Hardangervidda denne uka og kan ikke huske å ha sett søppel noe sted, så noe særlig stort problem tror jeg ikke det er. De aller, aller fleste tar med seg søpla si, meg selv inkludert

Denne boka her f.eks. gir deg en del svar: http://www.adlibris.com/no/bok/torka-mat-gor-din-egen-friluftsmat-och-ta-vara-pa-svamp-frukter-och-bar-9789186773816 Det har vært flere diskusjoner rundt dette på fjellforum før. F.eks. denne: http://www.fjellforum.no/topic/27010-t%C3%B8rking-av-kj%C3%B8tt-og-hygiene/

For å ta en start vi dør ikke av angsten selv om det føles som vi gjør det. Dagsturer har jeg tatt alene i over 20 år og ikke opplevd noe farlig i skog og mark men fått inn i ryggmargen når jeg må gå forsiktig. Start gjerne med det som er lettest å få igang dagsturene. I nærheten av der du bor er det sikkert stinett, sjekk ut hvilke som er populære. Større mulighet for å ikke bli alene på tur. Si til deg selv at jeg har fått en seier hvis jeg klarer å gå så og så langt inn på stien. Klarer du det så har du også nåd et mål. Hvis det er overnattingsturer og det å være alene så ta med deg ungene og kompissene til ungene. Det kan virkelig fungere. Har selv endelig sluppet taket på nattredselen som kom fra en reel opplevelse i barndommen. Det klarte jeg ved hjelp av hunden og at jeg sa til meg selv at angsten var da bare velkommen for hunden vekker meg allikevel. Så nå reiser jeg på alt fra dagsturer til overnattingsturer med hunden og sover godt, tidligere har det fungert å reise på overnattingsturer med andre

Blitt mer opptatt av skader og uhell på tur med åra jeg også. Spesielt beinbrudd og et par-tre dagers venting før det kanskje kommer noen forbi står for meg som et mareritt. Derfor kjøpte jeg en inreach SE nå i vår. En "sms"-dings som går over satelitt og har en SOS-knapp som alarmerer en sentral i Florida som så kontakter nærmeste nødsentral uansett hvor i verden du er. Du kan ikke ringe men du kan sende sms frem og tilbake for å forklare situasjonen bedre for nødsentralen. Et annet alternativ er SPOT. http://inreach.no/ http://www.xxl.no/villmark/turutstyr/gps-kart-og-kompass/inreach-se-global-communicator-svart-gul/p/1095742_1_style

Fett går det ikke an å gjøre så mye med. Så den literflaska olivenolje kommer du nok ikke unna. Tenk på å fjerne vann fra maten. Ferske matvarer inneholder masse vann. Både fisk, kjøtt og grønnsaker kan jo tørkes. Skjært opp i tynne skiver i stekeovn på lav varme og med åpen dør går det på noen timer. Gidder du ikke bruke så mye tid på dette finnes det jo tørrfisk i små nette poser og beef jerky å få kjøpt i handelen. Ferdig tørket men kilosprisen er ganske motbydelig. En del lager fortsatt hjemmelaget tørrfisk så om du kljnner noen er det jo en mulighet der. Egg kan også tørkes på samme måte for å lage eggepulver. Et tynt lag smøres utover, settes i ovnen og når det er tørt kan det skrapes av og blir et fint pulver. Bær og sånt kan det jo hende du finner underveis også nå etter hvert.

Har vært inne på samme tanken, Thoreau, det er vel noe som kommer med åra. Hadde lyst til et sted i Sunndalsfjella på fiske med 0 mobildekning. Den eneste muligheten - utover å få med med en slektning uinteressert i fiske - var å leie en satelitt-telefon. Syns prisen var overkommelig, men ikke ment for pludring. Velger man nært en ofte brukt vandrerrute i toppsesongen er det jo en viss trygghet i det.

Jeg hadde det veldig som deg før, men det var så viktig for meg å kunne gi sønnen min en barndom full av gode friluftsopplevelser at jeg bare måtte trosse redselen min. Det var bare oss to liksom, så jeg måtte jo bare. De første nettene vi lå ute i telt var vi knapt en km hjemmefra, og jeg sov innmari lite. Jeg vet at det hjelper lite med sånne "Det er bare å gjøre det"-råd, så det jeg egentlig ville var å si at jeg skjønner hvordan du har det.

GPS (fordi jeg ofte går utenom stier selv når jeg er rett utenfor huset, og er fullstendig uten retningssans, så jeg må ha den for å komme meg hjem... ) og regntøy som blir bittelite i en kjekk liten pose.

Vi befinner jo oss hele tiden på en skala mellom ytterpunktene angst og kjedsommelighet. Og da jeg var yngre og kjente tilløp til mørkeredsel så sa jeg til meg selv at verden er et heller kjedelig sted hvor det (dessverre) ikke finnes spøkelser og hvor øksemordere er et så sjelden fenomen at man aldri vil støte på det. Å tenke noe lignede pleier å hjelpe litt.

Jeg kjøpte først et Exped SynMat UL 7 LW, men har nå kjøpt meg et Thermarest XTherm Large i stedet. Det var i hovedsak to grunner til at jeg valgte å bytte. 1. Exped underlaget er så vanvittig glatt. Komplett skøytebane for min del. Om teltet ligger med mer helling enn en fotballbane må jeg ha et skumplast underlag i mellom soveposen og Exped'en. Kan forøvrig nevne at soveposen jeg bruker er en WM Versalite. Mulig den er ekstra glatt fra før av. 2. Exped underlaget er for kalt. Jeg fryser om det er kaldere enn 5 grader. Selv med posen nevnt over. Her vil sikkert downmat hjelpe, men det blir fort ganske tungt å bære på. Den synmaten jeg har (LW) veier med pakkpose og blåsepose ca 690g. Downmat blir enda tyngre. Om det er helling der jeg skal sove må jeg ha med et skumplast underlag på 500g+ i tillegg for ikke å skli av. Thermaresten veier 590g med pakkpose. Blåseposen til Thermarest trenger du ikke ha med, den fungerer så dårlig uansett. Andre observasjoner: Blåse opp med pose: Blåseposen (Schnozzlebag) og ventilene til Exped er geniale. Her er det enveisventil. Luft går inn, men ikke ut. I motsetning har Thermarest'en gammeldags ventil. Den kan enten åpnes eller lukkes, så er den åpen går det luft begge veier. Det kan være at jeg har misforstått noe (og i så fall tar jeg gjerne imot råd og tips med takk), men når jeg bruker blåseposen på en slik ventil går all luften jeg pumper inn rett ut igjen. Vinner: Exped. Liggekomfort: Man skulle tro at Exped med sitt litt tykkere liggeunderlag ville være bedre å ligge på, men min erfaring er at jeg sover MYE bedre på Thermarest'en. Vinner: Thermarest

Kjipt å høre om ulykken, og kanskje en blandet følelse å komme i avisa ifm. ulykken. MEn samtidig viktig at det poengteres hvor farlig det er å krysse store vann. Husker en episode med Monsen hvor han var veldig i tvil om han skulle krysse, han unnslapp så vidt ulykke. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/kanoulykken-du-er-ille-ute-om-du-velter/a/23494194/

Ja jeg vet at det finnes diverse sykdommer og plager hvor man skal holde seg unna forskjellige typer mat. F.eks. hvis man har podagra (urinsyregikt) så har jeg hørt at man blant annet bør unngå rødt kjøtt og rødvin, men jeg tror ikke at alle de som ikke spiser svinekjøtt lider av en eller annen sykdom, ja så fremt man ikke velger å innlemme religion i samlingen av psykiatriske lidelser.

øreplugger har jeg alltid med meg, men ikke for å dempe skogknirk, men rett og slett for å sove når orkanen river i teltduken Virker det for redde folk? Jeg tenker, hvis jeg er redd for noe vil jeg hvertfall ha alle sansene åpne, og heller venne meg til lydene. Minner meg om ei venninne som har en langtransportsjåfør til mann, hun er mørkredd. De bor litt mørkt til i enden av et byggefelt, Hun fant på den lure tingen å montere en lyskaster med bevegelsessensor, gjett hvem som stod i senga, av skrekk, når katten gikk forbi oppkjørselen midt på natten, den forsvant fort ned igjen morgningen etterpå gitt

De som tar søppelet sitt med hjem er ikke og har aldri vert et problem. De kan oppføre seg og spise hva de vil, for de etterlater seg ikke spor som irriterer andre mennesker og hvis alle hadde vert som dem så hadde det ikke vert noe problem. Høy eller liten BMI spiller vanligvis ingen rolle, men hvis du er i butikken en dag og ser hvem som kjøper billige pølser og 1,5 - 2 liters Coca Cola i 6-packs så kan det lett se ut som om det er en sammenheng mellom BMI og Utdanning / intelligens. "Det hjelper lite at alle de andre dyrene i skogen blir enige om at ingen skal spise kjøtt når ulven ikke er enig."

Prøv å lage noe av Sugru! http://m.clasohlson.com/no/Sugru-reparasjonsmasse/31-8212?LGWCODE=318212000;83825;4797&gclid=CjwKEAjwocKtBRCf9d_Q5ovcyHASJAAHhJYOcMxw-MQ4mXCziXBl25bf3ZzyvM7uNYWEeP5LVA2gzxoCPOHw_wcB&gclsrc=aw.ds Sugru er overlegent

Sitter og fungerer på akkurat det samme selv. Har fryktelig lyst til å dra på overnattingstur i skogen eller fjellet, men selv sammen med samboeren (tror ikke han hadde imponert sånn voldsomt i en slosskamp heller, haha ) vet jeg at jeg kommer til å se voldtektsmenn og sinte bjørner bak annenhver furu bortover... Slitsomme greier For min del har jeg startet med småturer i skogen like bak huset i mørket. Med samboer. Det er mer enn spennende nok foreløpig (Har folk med seg våpen når de drar på slike aleneturer på steder der bjørn og andre folk ferdes? Å faktisk ha mulighet til å forsvare seg hadde vel utgjort hele forskjellen, kan jeg tenke meg) Om kvinner generelt er mer usikre i visse alenesituasjoner så er nok det med god grunn. For det første blir jenter altfor ofte oppdratt til å være engstelige ("pass deg for å gå kledd sånn og sånn for da ber du om det", "ikke gå dit og dit alene", osv..), for det andre er man gjerne fysisk svakere enn de aller fleste menn, og dermed et lett offer. Frykten for voldtekt er vel noe de fleste kvinner er godt kjent med, og mange av oss har gjerne støtt på en god andel gærne/aggressive/respektløse mannfolk også, dessverre. Selvsagt er det farligere å gå alene nattestid i en by enn i villmarka, men det hender jo man treffer folk i skogen også, og hvorvidt de tilhører de normale mannfolka eller de gærne, det aner man jo ikke

Eg var i området rundt Litlos i dag. Isen er borte på omlag halve Kvennsjøen. Vest for Litlos er det mykje snø. Sør og vest for linja Litlos-Hellevassbu er det også mykje snø. I høgdene austover Saurflott og Stokkholmen er det mykje snø men noko bart innimellom. Men i lågare lende austover er det stort sett bart. Kvenno og vatna i Kvenno aust for Kvennsjøen er heilt isfri.

Var innom i mai tider, begynner å bli masse som må gjøres. Taket begynner å bli dårlig, ovn og pipe er defekt. Når taket skranter går ting fort. Var også lukt av råte/mugg. Er ikke noe lag eller forening som tar seg av ting her. Slik som på Dreiers Minne. Dette er jo trist da plassen er fin og artig. Blir vi en gjeng er jeg med på en dugnad jeg. Ihvertfall utrede hva som bør gjøres og hva det innebærer av arbeid og kost...

Bare et lite ekstra tips fra en far som har gått mye på tur med små barn. Barn blir mye fortere trette i viljen enn i beina. Unngå å gå på vei. Velg stier og litt ulendt terreng og husk "bensin". Små barn går ganske langt på en sjokoladebit, en seigmann eller lignende. Kinderegg er også bra som belønning mens far setter opp teltet.

Jeg ser at noen anbefaler lavvo. Jeg har en lavvo som jeg hadde med på biltur i sommer. Den var ekstra sikring siden vi ikke hadde forhåndsbestilt hotell. Men hvis lavvoen skal være med på tur uten bil må det nok bli kano. Den er alt for tung for sekken og i hvert fall hvis det er med små barn. De bærer ikke noe selv og av erfaring vet jeg at de tyngste tingene havner i pappas sekk. Finn deg et greit firemanns telt som ikke veier for mye, ca. et kilo pr. person. Det blir 4 kilo + -. Til å begynne med så mener jeg at du ikke trenger et telt til flere tusen kroner. Til en lien kosetur på to til tre dager kommer du langt med f.eks. et billigtelt fra Jysk, Biltema eller Clas Ohlson. Et av mine første telt kom fra Ellos og ble brukt i fjellet både sommer og vinter i mange år. http://jysk.no/hage/telt/telt-nordmarka-4-personer-open-air Så kan du f.eks. kjøpe deg en tarp. Den koster ikke så mye og vekta er heller ikke så avskrekkende. Denne vil kunne gi deg et tørt uteareal hvis det skulle begynne å regne. http://www.magasinet.no/search.aspx?searchstring=tarp Er det mye løvskog der du planlegger tur så er det stor fare for mygg. Ta med en mygghatt til hver av deltagerne. Den koster ikke så mye og hjelper veldig mot myggen. Hvis det er fargeforskjell på myggnettet så velg det som er mørkest. Det er det mørkeste nettet som er best å se gjennom. (Birøktere bruker helt svart nett på beskyttelsesdrakten.) http://www.magasinet.no/bekledning/hodeplagg/dovrefjell-mygghatt-knottsikker Mat: Bortsett fra matpakker med ferdigsmurt brødmat så er pannekaker ofte en sikker vinner hos barn. Bruk den som kommer i pulverform i en pose. Bland pulver og vann i en melkekartong eller plastflaske og rist til alt er blandet. Tilsett litt ekstra sukker og når du steker dem så drysser du litt ekstra sukker på den stekte siden mens side to steker. Så bretter du den i fire og legger den på en tallerken. Pølser er også ofte en sikker ener. Jeg har alltid brukt Gilde sine kjøttpølser fordi de er desidert best. Grillpølser egner seg desidert ikke til bål og pølse på pinne. Mange vil kanskje være uenige i dette, men det er bare fordi de ikke har prøvd alternativet. Grillpølser knekker eller sprekker og faller av pinnen og ned i bålet, og så smaker de som regel ingen ting. Det finnes noen pølsmakere som lager pølser med syntetisk skinn. Unngå disse, skinnet sprekker og smelter seg fast til innmaten i pølsa. Kjøp Gilde kjøttpølser og stek dem over glørne til skinnet sprekker og blir sprøtt. Disse pølsene er en sikker vinner. I stedet for poteter kan du lage potetstappe fra pose. Denne er hos meg klassifisert som nødrasjon. Selv om du kjøper den som bare skal tilsettes vann så smaker den ikke noe særlig. I stedet for potetstappe så kan du ta med Ris eller potetchips. Jeg liker best Sørlandschips, men her kan du velge hva som helst bare det er laget av potet. (Ikke alle typer er laget av potet. Noen er laget av en eller annen melblanding og her vet man aldri hva man får. (I legoland lager de til og med pom frittes av mel og vann. Trist for de som ikke tåler gluten og blir syke. Ingen info på utsalgsstedene.) Til pannekaker er det ofte en fordel med en tykkbunnet stekepanne eller en gammeldags støpejernspanne. Turpanner er ofte så tynne at de blir alt for varme like over flammen på primusen og så vidt passe varme rundt kanten. Det hjelper å redusere flammen på primusen eller å løfte panna litt opp fra flammen. Hvis du skal fiske med din sønn på 4 år så holder det som regel med en stang. Du kan ta med en stang til deg selv, men du vil sannsynlig vis ikke få brukt den så mye bortsett fra etter at junior har sovnet. Til meitefiske trenger du en enkel stang med snelle og sene. En dupp som er tung nok til at du får kastet den et stykke ut. Markkrok og meitemark, og en god dose tålmodighet. Kast ut og sitt og vent til duppen forsvinner, da er det som regel fisk og du kan sveive den inn. Ellers så fisker spinnere og små sluker veldig bra. Bare pass på at vekta på slukene passer til stanga. Slukvekta står på stanga like ovenfor håndtaket. God tur.

Hei, Sommeren 2015 gikk jeg Lofoten på langs gjennom fjellene. Jeg lekte egentlig bare med tanken på en slik tur først. Men det var når jeg begynte å se på kart jeg så muligheten for å finne en rute gjennom de kvassbratte fjellene. Med mye kartkikking, hjelp fra Lofoten turlag og boka ''På tur i Lofoten'' fant jeg til slutt en rute jeg trodde var overkommelig.Turen gikk over 14 dager og endte på 252 kilometer ifølge min Garmin 62s. Rute av turen

Nå er det ingen grunn til å henge seg opp i de personene med øl i sekken. For den saks skyld kan det hende de gutta tar med seg søpla tilbake. Koser meg godt med noen pils og en knært på tur. Men at søppel generelt er et problem både på fjellet og i marka, finnes det ingen tvil om. Det er utenfor min fatteevne at man lar driten ligge igjen etter seg. Søpla veier mindre når innholdet er spist/drukket, og har man klart å bære det inn i fjellheimen, så må en pinadø klare å ta det med tilbake også. Sjelden noe som irriterer mer enn å komme til en idyllisk leirplass, for så å finne halvbrente Realposer og svartsvidde hermetikkbokser. Eventuelt alle kålhodene i trafikken som irriterer mer.

Jeg har ikke kjøpt meg tørrdrakt til bruk som turklær, men det er pinadø ikke langt unna. Hilsen Trøndelag.

I dag har jeg bare kjørt bil fra Danmark og hjem. Vi startet ca. kl. 11:00 og var hjemme 23:30 Med et stopp på Bilka i Danmark var dette den siste fellesaktiviteten for meg og min familie. Nå er det bare værmeldingen som avgjør når og hvor far tar ut på en ordentlig egotripp. Er det noen som har en oppdatert førerapport fra Hunnedalen - Sirdalen - Njardarheim etc. Jeg mener å ha hørt eller lest at det fremdeles er en del snø som ikke har smeltet enda.

Ute igjen fra herlige, men vinterlige Børgefjell. Kurt hentet meg ved Storelva klokka to i dag. Det ble åtte dager der inne. Litt amputert, men dog en fin tur.

Angående terapi, så burde det være ganske enkelt å finne noen som kan hjelpe deg med dette. Fobier, i dette tilfellet enkeltfobi, er et kjent problem som det har blitt forsket masse på og som de fleste psykologer vil kunne gi deg tips og triks i forhold til å takle. Kognitiv terapi er en av flere terapiformer som har god effekt her, men når det er sagt, så står terapiformen for lite av variasjonen i resultat, så det viktigste er at du finner deg en terapeut du trives med og har tillit til. Hvis det er en skikkelig problem for deg, og det blir for lite å snakke med folk her på forumet, så synes jeg du skal skaffe deg en proffesjonell makker til å komme over denne frykten. Ingen grunn til å fortsette å ha et problem man ikke behøver å ha, livet er for kort til denslags

Vi er 5millioner mennesker her i landet nå, men vent til vi er 6milloner... Mennesket er det farligste og mest uforutsigbare dyret som noengang har eksistert. Daglig skjer det hendelser med dissa dyra, burde ha regulert bestanden litt Men ja, det kan bli problematisk for folk og bjørn om bestanden blir for stor - men informasjon må til for å kunne leve med en levedyktig bjørnebestand ikke skremselspropaganda.

Eurasier valp i huset. For liten til tur. Det går mye i leik og soving.

Åh, som det synger oppå fjellet. Vinden plystrer inn i mitt sinn, og jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg. Jeg uler! Det er i slutten av juni. Regnet vil ikke gi seg helt. Vi har vært her i traktene nordvest for Ål i en ukes tid, og jeg har brutt meg ut av hytta for en tur utpå ettermiddagen. Målet er et vann jeg har sett på kartet. Det ligger på andre siden av fjellet. Jeg tror det er fisk der. Jeg ringer og bringer. Sett over poteter. Hasta la vista. Myrpyttene skvetter. Jeg klyver oppover lia, skuer mot fjellet. Myser mot sola som et øyeblikk blinker tilbake mellom skyene. Under meg ligger et landskap jeg begynner å bli kjent med: Tjernet hvor begge guttene fikk føle på fiskefeberen i går kveld, speilblankt mellom fjellbjørk og mygg, fullt av sprellende steikeørret. Noen kilometer mot sørøst; bekken vi krysset dagen i forveien. Den smakte så friskt og godt at vi måtte stoppe og slurpe flere ganger på turen oppover lia, så godt at det skumret før vi kom hjem, og da vi skimtet hytteveggen løp guttene inn til mamma for å fortelle, klissvåte av lykke. SKÅL, MIN BROR! Smårollingene klarer ikke dy seg når de ser fjellbekken sprudle nedover lia. Den smaker bedre enn brus. FISKELYKKE: Ni år gamle Ask viser stolt fram feriens første ørretfangst, tatt med mark og dupp. Denne kvelden fikk gutten to til også. Og mange, mange myggstikk. Etter en times marsj i godt driv er jeg halvveis til målet. Vinden synger enda høyere her, på toppen av Sangenuten. 1189 moh. Lett å se på lang avstand. Det ruver en mast på den høyeste knausen, en konstant ereksjon av et landemerke, og et ganske populært turmål på vinterstid. Men i dag er det bare ett menneske å se. Meg selv. Jeg tar av lua, tørker svetten. I en turbok kan jeg lese at det var noen andre her for to uker siden, et følge på fem-seks personer. En av dem har tegnet en smiley. «Ut på tur, aldri sur». Jeg ser ned på landskapet, tregrensen, vannene, åsene. Miniatyrhusene som klorer seg fast som små insekter nedover dalsiden. Og mot vest velter fjellene og bergene over skyene, opp på et digert platå. De strekker seg ut mot horisonten. Jeg sjekker med kart og kompass. Blir litt forvirret av nålens misvisning. Går noen meter bortenfor og prøver på nytt. Det funker. Der nede, en god kilometer unna i luftlinje, ligger selve Vannet. Den krokete ringen på kartet som jeg har fundert på helt siden jeg satt foran hyttepeisen på julaften. Med sviende kinn etter skituren. Jeg dagdrømte om sommer. Det knitret da jeg la på en kubbe til. PÅ TOPPEN: Telemasten på toppen av Sangenuten er ikke særlig vakker, men herifra får du et godt skue til Hallingdalen. Og snur du deg rundt, kan du speide utover både Hallingskarvet og Hardangerjøkulen. Et svupp i myr, to klakk mot stein, klyv over lyng med lange bein. Jeg er på vei, i riktig lei, pass deg nå fisken, for her kommer jeg. Fjellfantens enmannsorkester slår takten ned fjellsidene, over knasende tyrirøtter og ei irrgrønn steinrøys hvor det sikler under hellene. Pulsen driver opp tempoet idet jeg får øye på bekken som putrer ut i vannet der fremme. Jeg senker farten litt før landing. Går med rolige steg ned til bredden. Vannet ligger på 1105 moh. Det er ikke trangt om plassen her. Jeg pakker ut stanga, fester en spinner. Hører plasket. Sveiver inn. Venter på smellet. Som ikke kommer. Jeg prøver igjen. Tråler bortover hele langsiden. Krysser bekken. Kaster i vifteformasjon bortover den andre langsiden. Etter litt spaning finner jeg en gammel, gjenglemt markboks. Den har overvintret minst et par sesonger. Det er altså rimelig å anta at det finnes fisk her. Vannet kruser seg. Det blåser opp. Regnet kommer tilbake. Jeg skifter spinner. Trår varsomt. Sikter bak en stein. Drar inn, prøver igjen. På andre siden av steinen nå. Det hjelper ikke. Dette er irriterende. I sommer har jeg prøvd fiskelykken oftere enn på lenge, men på alle disse forsøkene – helt siden april og frem til nå – er det ikke rare resultatet å skryte av: Fiskepinnene vi har fått de siste dagene troner øverst på listen. For øvrig har samtlige fisketurer vært helt og totalt uten hell, vel å merke hvis man ser bort fra selve naturopplevelsen. I mai glapp en sjøørret helt innmed land i skjærgården utenfor Fredrikstad. Den prøvde i hvert fall. Og på et tilfeldig kast i slutten av april, kroket jeg en lat og diger torsk på et fergeleie oppe på Nordmøre. Den snuste på lukten over bølgene og mannet seg opp til et uinspirert plask. Det var nok til at sena sleit, og torskjævelen tok likegodt med seg Møresilda da han stakk. Og her: Ikke ett vak å se. Jeg tvinger meg selv til et par kast til, men konstaterer til slutt at vannet er dødt. Det gjør ikke så mye. Bedre lykke neste gang, ut på tur, aldri sur, osv. URTEHAGEN: Fjellet er goldt over tregrensen, men skjult i lyng og røyser finnes et mylder av fargesprakende fjellblomster. Disse to ble knipset med mobilkameraet på veien opp til Sangenuten. Planten til venstre må vel være rosenrot. En gjenganger fra fjell til fjære, og dessuten en plante som ifølge det Store Internettet har vært i folkemedisinen helt siden vikingtiden. Enkelte nettsider vil ha det til at den også har en oppkvikkende virkning på sexlivet. Planten til høyre er jeg usikker på. Har googlet litt, og ser den ligner på Skogstorknebb, men samtidig er vel denne litt mer hårete? Hårete Skogstorknebb. Jeg pakker sammen sakene. Tusler opp på en kolle. Her blir jeg sittende å speide utover fjellene og åsene nedenfor. Jeg super en kaffeskvett. Rundt omkring ligger flere vann og lokker. Heldig er den som har god tid, telt i sekken og godt, gammeldags fiskebett. Jeg drømmer. Klokka går. Telefonen ringer. Min elskede kvitrer. - Fikk du fisk? Jeg tenkte å sette over potetene. (Håp i stemmen) - Nei (litt flau). Det er helt dødt her (som alltid, fanden heller). Men det har vært en deilig tur (hør-hør, han snakker sant nå). Jeg har besteget Sangenuten (jeg er en mann, jeg kan gå, men vil helst bestige). Jeg starter hjemturen nå (tar nok litt tid, ble plutselig så slapp i skrotten). DET MAGISKE SPEILET: Ikke et menneske så langt øyet kan se. Og ingen fisk. Hvorfor ville jeg akkurat hit? Jeg vet ikke. Kroken på kartet, kanskje. Tid for retrett nå. Jeg kaster et siste blikk på Vannet idet jeg tusler forbi. Det skummer i små bølgetopper. Jeg krummer ryggen opp de første bakkene. Funderer på om jeg skal gå over det ene eller andre fjellet, eller rundt på den ene eller andre siden. Og jeg er andpusten allerede. Litt kald også. Men plutselig er det som en varm hånd stryker meg over kinnet. Solen sprekker gjennom skyene og får bølgene til å blinke der nede. Væromslag. Pokker heller, skal jeg gidde å prøve én gang til? Det tar nøyaktig null sekunder å bestemme seg. Jeg snur før jeg får tenkt tanken ferdig. Trasker nedover steinura og fisker fram fiskestanga med småfrosne fingre. Tre kast, tenker jeg, maks tre kast. Så er det stopp. Sena suser utover, men vinden tar spinneren og kaster den nesten helt inntil land. Dritt. Det var kast nummer én. Jeg sveiver inn, må tenke nytt. Jeg sikter sidelengs, og den røde prikken havner et godt stykke ute på vannet. Bedre. Sveiv rolig inn nå. Rolig, rolig. Meter for meter. Jeg følger spinneren det siste stykket inn mot land. Var det en skygge nedi mørket? Sikkert bare innbilning. Helvete heller. Ett kast igjen. Et fint kast. Et umerkelig plask mellom skumtoppene. Jeg lar den synke litt. Det gjelder å bruke tiden godt. Så sveiver jeg sakte inn og … HUGG! Den sitter! DEN SITTER! Den er stor. Å satans oldemor, det er sant, DEN ER FAKTISK STOR! På siste kastet! Det dunker i stanga. I tinningen. I hjertet. Dunk-du-dunk-dunk. Du skal ikke glippe, aldri i verden, du skal inn! Men hvorfor raser ikke sena ut? Svømmer fisken inn mot land? Rolig nå, hold snøret stramt. Ikke så travelt. Kom … Kom ... Den stiger som et hvitt spøkelse fra dypet, et sprell levende gjenferd, som river og sliter og kjemper, en gladiator i vannet. Jeg hører meg selv. Kom. Å fyttigrisen. Kom. Kom! Det er i dette øyeblikket at verden stopper helt opp. Lyden forsvinner, alt går i sakte film. Jeg løfter stanga. Fisken stritter imot. Så spruter den opp av vannet. Gjennom luften. Svever. Deiser ned på gresset. Spretter opp som en stålfjær. Og jeg kaster meg over den og hugger kniven inn i skallen på den, nådeløst. I et lite sekund rekker jeg å kjenne et snev av melankoli, for jeg elsker denne fisken. Men så bryter lurvelevenet løs; en eksplosjon av lyd og lykke. Vinden hviner i ørene, fisken banker i gresset og bølgene klukker inn mot land. Og min egen stemme stiger som et eneste langt brøl. Den gjaller gjennom fjellheimen med dette gledens budskap: Han fikk fisk. En skikkelig stor en! Han er lykkelig nå. Eufori for faen! Skjelvende av lykkerus plukker jeg opp telefonen for å forevige den historiske begivenheten. Holder fisken med én hånd, filmer med den andre. Klønete og keitete, men likevel: 13 sekunder med destillert lykke. Så sender jeg filmsnutten hjem som il-post, med beskjed fra han alle har ventet på: Det blir fisk til middag likevel. ØYEBLIKKET: Mer skal det ikke til for å vippe en mann fullstendig av pinnen. Bildene er hentet fra den lille filmsnutten. Og den kan du se her: Den blinker som et sølvsverd. Et kunststykke fra forhistorisk tid. Jeg aner ikke hvor stor den er. Noen vil sikkert mene den er helt på det jevne, men den er uansett den største fjellørreten jeg har fått. Sekken er likevel lekende lett, pakket med fisk og jubel og glede. Jeg spretter opp den tyngste veien, i rak luftlinje tilbake mot hytta. Jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg, og det blir noen harde kneiker før jeg kan starte på nedoverbakkene, for kursen legges over toppen, opp på selveste Sangefjellet, 1168 moh. Jeg viker ikke en tomme. Nå skal jeg hjem, rett hjem. SØLVSVERDET: Så havnet du i lyngen til slutt, etter alle årene i det iskalde dypet. Et riktig prakteksemplar av en norsk fjellørret, Salmo Trutta Alpinus. Kveldssola streifer hytteveggen idet jeg drar monsteret opp av sekken. Ungene stirrer med runde øyne. Vi løper inn og leter i skuffer og skap etter en vekt, forgjeves. Så legges ørreten ut på tunet, og vi måler med tommestokken: 46 centimeter fra spord til snute. Den er velfødd og feit, jeg tipper litt i underkant av 1,5 kilo. En kikk i buken viser at livretten har vært ørsmå kreps; det tyter marflo ut av magesekken. Kjøttet er dypt, dypt rødt. Endelig ligger fisken på middagsbordet. Den serveres med poteter, gressløk, gulrøtter og rømmesaus. Vi eter til vi blir sprekkmette, likevel blir det rester igjen. Så koker jeg kaffe. Tenner i peisen. Og der blir jeg sittende, salig. DET ER SERVERT: Endelig blir det mat til sultne mager. Sju år gamle Noah gleder seg. Fisken har blitt saltet og pepret og helstekt i ovnen. Duften fyller hele hytta.

Hei. Var jeg deg, ville jeg valgt nordkalottruta via Narvikfjellene. Da slipper du i hvert fall å gå i kø! Jeg har vandret fra Sulitjelma til Dividalen via Narvikfjellene og kan sterkt anbefale denne varierte ruta når det gjelder opplevelser. Lengste etappen mellom hytter/gamme er fra Røysvatn til en flott gamme ved Hellemobotn som ligger mellom fjellformasjonen "Kanonen" og Gussajavrre (Kuvatnet). Mener det er ca. 35 km. Det blir en liten avstikker fra ruta på et et par km til gammen. Vi opplevde bare enkle vadinger i slutten av Juli - begynnelsen av August. Her er en link til flere rutebeskrivelser i Nordland. http://www.samenland.nl/lap_nordland.html Kan jo fort bli noe tung sekk på denne ruta, for alle de norske hyttene er ubetjente, men har du haspelstang med, er det gode sjanser for matauk. Vi brukte telt/ hytter ca. 50/50 Tror du får rabatt på svenske hytter med DNT kort.