Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Min første rapport her, jentungen og jeg måtte ha oss en tur i helga. Jeg har ikke vært der oppe siden skidagen på ungdomskolen:) Olalihytta har blitt fikset opp kraftig i de siste året, nå er den blitt stort sett ny, hvertfall utvendig så jeg, innvendig vet jeg ikke ennå siden vi fant ut at vi ville ligge i telt istedenfor. Veien fra Europaveien tar den verste stigningen, så fra parkeringen går det stort sett innover og littegrann oppover. Her anbefaler turistforeningen at en kan bruke rullestol, sykkel og barnevogn! Litt for mye vei synes jeg, men, men Veien til Olalia er ikke så mye å skrive hjem om, men når vi passerte hytta så gikk vi i skauen og der fant vi denne. Litt videre fant vi dette reiret, noen som vet hvem som eier dette? Videre så vi for oss et fint sted og vi trasket nedover der, Fant et noenlunde flatt sted og Etter diverse matlaging, bladlesing, kortspill, kinasjakk etc sovnet vi i finaværet. Dagen etterpå våknet vi til dette: På veien nedover elva og mot hytta fant vi denne fine fossen, nesten som en kunstig laksetrapp, i bunn av denne er det en badekulp som er skiltet ned fra hytta. Lite folk i terrenget, men vi var begge fornøyde med den korte helgeturen vår og om noen dager skal vi på ny telttur

Liker godt å se andres turrapporter og medfølgende bilder, så jeg tenkte jeg skulle bidra litt selv. Dette er en tur jeg tok i 2006, men like aktuell i dag . Det begynte med at jeg tenkte jeg skulle lage en tradisjon med å dra ei langhelg i fjellet alene hver høst. Første tur ble gjennomført i 2006, og vil derfor dele dette med dere også . Referat under: Jeg hadde lenge snakket om en tur på fjellet alene, men var usikker på når, varighet, hvor, hvorledes det skulle gjennomføres. Etter å ha vært i Nice ei god uke med kona og vår 1 år gamle datter, bråbestemte jeg meg for å ta en langhelg i Telemark. Vi kom hjem på onsdag 20/9, og dagen etter dro jeg av gårde. Merker nå at jeg skulle hatt med meg papir og penn på turen, for dessverre har jeg langtidshukommelse som oldefar på 97 år . Da det ble så bråbestemt, tok det tid å pakke. Det er mye små lure ting man ikke vil glemme, samtidig som jeg hadde datteren min mer eller mindre rundt bena mine de første timene. Jeg dro også ned om Elveveien og fikk kjøpt te-lys og fiskesluk. Klokken 1500 var jeg av gårde mot Skien. Tok derfra mot Notodden og videre til jeg kom til Hjartdal kommune. Tok så oppover fjellet hvor jeg også kunne valgt å kjøre på ”høyresiden” av Gaustadtoppen og kommet meg til Rjukan. Først vurderte jeg å kjøre til Bonsvannet, men fant ut at det gikk en vei videre bort til Vindsjåen som ligger 971 m.o.h. Den siste mila var privat vei med bompenger på 40 kr. Både Bonsvannet og Vindsjåen er regulert med Demning, og jeg endte da 100 meter fra demingen med bilen (se ”Dam” på kartet). Sekken var nok nærmere 40 kilo tror jeg, for jeg hadde med alt jeg kanskje kunne få brukt for, samt en del mat . Dessuten hadde jeg jo med 3-mannsteltet. Alt veier! Da jeg kom opp til vannet og demningen, klatret jeg først opp en bratt skråning på høyre side. Det skulle vise seg å være en dum plass med tanke på at det ble for langt unna vannet, så jeg klatret ned igjen og over på venstre side. Der var det et noe enklere terreng å ferdes i. Jeg gikk over demingen hvor det sto ”adgang forbudt”, og ble plutselig tilropt av en mann. Jeg tenkte at nå måtte jeg stå skolerett for ham, men det var andre ting han hadde å komme med. Han lurte på om jeg hadde en tang, for det var et lite lam som hadde satt seg fast i noe et gjerde lenger ned i dalen. Jeg hadde min faste følgesvenn ”Leatherman” som han fikk låne. Han lovet å komme tilbake med den samme kveld. I og med at det var 17,5 mil å kjøre, begynte det å haste med å finne seg leirplass for natten. Jeg fant til slutt et sted ganske nærme vannet som virket bra, og fikk opp teltet og alt utstyret inni, før det ble mørkt i 20:00 tiden. I samme momentet kom mannen fra tidligere på kvelden med et smil om munnen. Lammet var reddet. Han lurte på om jeg var på reinjakt. Han skulle det dagen etter nemlig. Jeg hadde ikke fått sanket noe ved, så det ble en ganske tidlig kveld. Fikk slukt i meg en halv kilo med kalde kyllingvinger jeg hadde kjøpt på Coop Prixen nede i Notodden. Så var det rett inn i teltet og høre litt på radioen før jeg tok kvelden. Dagen etter våknet jeg til et strålende vær. Det var bare det at leirplassen min ikke fikk sol før langt ut på ettermiddagen. Derfor gikk jeg opp til nærmeste lille utsiktspunkt over meg, og tok morgenkaffen og frokosten der. Vurderte der oppe at det kanskje var lurt å bytte leirplass for å kunne våkne til sol på teltet. Gikk så for å sondere terrenget rundt og fant ut at det så bedre ut lenger borte. Det eneste problemet, var at det var en bratt fjellside å forsere før man kom dit. Jeg tenkte så jeg skulle gjøre ting enkelt. Koblet derfor innerteltet fra ytterteltet, og dro med meg ytterteltet (i spenn) på ryggen sammen med noe annet. Det var ikke noe lurt. Det hang fast i alle kvister i området, og var veldig vanskelig å dra rundt på..... Denne fjellsiden jeg snakket om var så bratt at det var hengt opp tau der, slik at man ikke skulle ende sine dager. Kom meg omsider ned og bort der jeg hadde sett meg ut. Der var det supert, foruten at det skulle vise seg at det var litt vel mye helning på terrenget m.t.p. at teltet skulle stå der. Etter å ha knotet litt fram og tilbake, hadde jeg endelig fått meg ny plass. Av så mye aktivitet blir man sulten. Merket at jeg ikke pleier å bevege meg mye om dagen. Var både stiv og støl i kroppen etter bare noen timers strev, så her var det mye ”daukjøtt”. Litt kneip med kaviar og makrell i tomat tuber. Smaker bedre i friluft enn hjemme . Så tenkte jeg litt fremover. Denne kvelden skulle det bli bål! Fant fort ut at jeg ikke trengte å hogge noe, eller hente noe i lyngen. Det lå masse drivved bortover stranda. Hadde jeg virkelig gått inn for det, hadde det ikke vært noe problem å finne til ei hel uke. Det blir mye småtusling på en slik tur. Man er alene, ikke noe støy og bråk, og ikke noe stress. Det ble spikket smørkniv og sleiv til grytene, gammelt forlatt tau ble tørkesnor, og ei stakkars snegle ble agn for fiskestanga. Er veldig glad for at jeg tok med meg radioen. Det er faktisk ok å ha nyheter, litt musikk og debatt. Fisking ble det selvfølgelig litt av. Hadde med meg en liten reisestang og et lite skrin med de mest typiske ferskvannssluk. Men det skulle vise seg at fisken hadde fellesferie…… Dvs. at jeg fikk noe småtteri som var helt utrolig godt på bålet i sølvfolie på kvelden. Det ble en helt fantastisk dag. Nesten som i Nice. Over 20 grader i skyggen og bar overkropp i sola. Fant meg en liten krok ved siden av bålet med naturlig ryggstøtte fra fjellet. Det ble en litt senere kveld med bål som selskap, men det skulle vise seg at jeg ikke lå like godt på denne plassen som den første. Liggeunderlaget ble liggende selv om det var mye helning, men soveposen gled på underlaget. Ble liggende og kave med dette nesten hele natta…. Våknet dagen etterpå ganske tidlig og ventet på å se noe sol, men det var veldig tåkete i stedet. Det spilte for så vidt ikke så stor rolle. Nedbør er det som er drepen, og nedbør kom. Heldigvis ikke så mye men. I og med at jeg ikke visste hvor mye som skulle komme, la jeg alt veden jeg hadde sanket inn i forteltet. Prøvde i løpet av turen alle de forskjellige sluk jeg hadde, men konklusjonen ble spinner. Begge fiskene jeg fikk i løpet av 2.5 effektive dager, var på spinner. Det ble litt småhutrete den dagen i og med at solen glimtet med sitt fravær. I kombinasjon med at jeg hadde ved for en hel hær, ble det fyring fra 16:00 og utover kvelden. Deilig. Hadde et bedre herremåltid, tomatsuppe med kjøttboller og ekstra makaroni, og en stoor sjokoladebit til dessert. Kvelden kom atter en gang, og jeg fant sklisenga. Jeg sov litt ekstra lenge den siste natta etter å ha stått opp tidlig (07:00) hver dag. Tok meg så en god frokost, litt fisking, så var det å begynne å pakke. Det var litt kjedelig at teltet osv. var vått. Da blir det så mye mer arbeid når man kommer hjem. Merket også at jeg savnet familien, så det ble ganske radig pakking. Ville prøve å komme meg av gårde 12:00, og det gikk som planlagt. Tauet jeg hadde funnet og brukte til tørkesnor, bandt jeg ned/opp den bratte fjellveggen. Det var nemlig et stykke der det ikke var tau, hvor jeg følte det var litt usikkert. Ble sånn passe varm av turen tilbake til bilen, så elva fristet til et nakenbad. Selvfølgelig kaldt, men det gikk helt bra. En deilig tur var over. Mogensnor

Jeg har akkurat kommet hjem fra Hardangervidda - og jeg gremmes. Derfor kommer jeg med følgende opprop til oppsynstjenesten NÅR DU KONTROLLERER I FJELLHELMEN BE FØRST OM Å SE SØPPELPOSEN, SÅ FISKE/JEGERKORT Om vedkommende ikke har noe søppel skyldes det ett av to. Han/hun har akkurat ankommet fjellet, eller søppelet ligger igjen på bålplassen etter at papiret på Realposen er brent, mens aluminiumen som griner i mot først er borte om en 300 -400 år. I dag møtte jeg to karer som hadde 40 kilos oppakning hver. 20 av disse kiloene var øl. 40 kilo øl! Gjett hvor tomboksene blir av - når promillen passere 2..

Starten ble ikke akkurat som planlagt, ikke den heller. Kom som vanlig litt sent av gårde, men etter å ha blitt lettet for nesten 1000 kroner i bil/park/fiskeavgift la vi i vei, golden retrieveren Lizz og jeg. Og med en sekk som veide ca 18 kilo igjen takk til lettvektstreffet i fjor, gikk turen greit oppover, og ca kl 2330 var vi klare til å krysse utløpsbekken. Lizz svinste greit over, mens steinen jeg anså som "helt " trygg ------. Etter et dypdykk kom jeg endelig opp igjen, noe lettere enn det første hoppet. Brillene ble igjen i "dypet", og fluestangen var plutselig 20 cm kortere. Men siden dette var noe jeg hadde tatt høyde for var det bare å fiske opp reservebrillene (fra diverseposen), og var glad for at jeg falt for fristelsen til å kjøpe ny fluestang på veien oppover. (har tilstått overfor kona, og oppgitt riktig pris). Teltet kom opp i en fei, og etter å ha varmet vann til varmeflaska sovnet vi. Neste dag fikk vi, eller rettere sagt jeg, Lizz løftet ikke en labb hverken med å sette opp teltet eller å hente ved og vann. Siden formen så absolutt ikke var på topp, brukte jeg fredagen til å sløve, og da jeg var klar for fiske synes værgudene at nå var nok nok, og slapp ut en iskald vestavind av sekken. Det var den lørdagen og søndagen. Om jeg fisket? Litt kanskje, for det meste så jeg på to ivrige og meget utholdende fiskere på den andre siden. De kastet og kastet, sveivet og sveiet. Og siden de ikke fikk noe hengav jeg meg til mer vitenskaplige sysler. TEST AV COLABOKSOVNEN. Etter en stund med fylling, oppdaget jeg at colaboks nr 1 var lekk i bunn. Noen vil kalle dette alkoholmisbruk. Da gikk det heldigvis bedre med neste boks - Redbull. Alt startet greit, forvarmet skikkelig, og satte kokekaret oppå. Men flammen sluknet, gang etter gang. Årsak: Eneste forklaring jeg kan komme på var at det er forskjell på trykket heime på gutterommet og i 1200 meters høyde. Likevel, alt fungerte bra om jeg løftet kokekaret ca 5 cm ovver boksen. Må skryte litt av min lette feltkjøkken. Det fungerte helt perfekt. (Tommetrix nr 6. "Gjør det selv" Hadde også med meg noe tørket mat. Fikk ikke testet alt men en positiv overraskelse var Bergens fiskesuppe ispedd gulrot og løk. Jeg droppet utvanningen noe som gav de tørkede grønnsakene en litt sprø konsistens. Mandagen kom med finvær, den kalde vestavinden til tross, og jeg utstyrte den nyervervede svøpen en Montana, senere en vårflue, noe fisken ikke satte særlig pris på, i tillegg til mark og sluk. Det gikk heldigvis ikke min fiskeære for nær, for etter en stund kom et par småbannende karer med 4 bikkjer forbi, og sa noe som jeg tolket dithen: Aldri mer Holken og Vikfjellas mange vann. Men nå synes jeg også at jeg hadde vært mer enn trofast mot det lunefulle vann, så jeg pakket pikk og pakk og dro ned til Reksjå. Om jeg fikk fisk der? Gjett. Nå sitter jeg hjemme i heimens lune ro hos kona og spiser hjemmelaget pizza og is og jordbær. Vet ikke om jeg skal regne ut kiloprisen på den ørreten jeg ikke fikk, men jeg er redd den vil ligge på 3000 kroner kiloen, forsiktig regnet. Fiaskotur? Sa jeg ikke til meg selv: Tom er du ikke for gammel for å være slangemenneske i - d e t - knøttlille enmannsteltet (Akto) osv, osv. Og konklusjonen ble dessverre "Ja" til det meste. Likevel: Om 14 dager drar vil igjen, Aktoen, Lizz og jeg - men jeg dropper nok Holken. På den andre siden om 14 dager er vannets voktere borte, kanskje det var de som skremte fisken. Ps. Selv om jeg ikke akkurat snakket positivt om Lizz' arbeidsinnsats må jeg likevel si at det kompenserte hun mange ganger som en usedvanlig god turvenn

Er nå strengt tatt bare evakuering med luftambulanse eller seaking som er gyldig grunn til å glemme søpla på fjellet.

Her er bilde av den hytta omtalte hytta Schølberghytta, Bergshytta eller som det sto skrevet kanskje Arstadhytta

Hei, Sommeren 2015 gikk jeg Lofoten på langs gjennom fjellene. Jeg lekte egentlig bare med tanken på en slik tur først. Men det var når jeg begynte å se på kart jeg så muligheten for å finne en rute gjennom de kvassbratte fjellene. Med mye kartkikking, hjelp fra Lofoten turlag og boka ''På tur i Lofoten'' fant jeg til slutt en rute jeg trodde var overkommelig.Turen gikk over 14 dager og endte på 252 kilometer ifølge min Garmin 62s. Rute av turen

Tur inn til Rislefossen. Min favorittbadeplass. Her har ingen druknet.

Eg var i området rundt Litlos i dag. Isen er borte på omlag halve Kvennsjøen. Vest for Litlos er det mykje snø. Sør og vest for linja Litlos-Hellevassbu er det også mykje snø. I høgdene austover Saurflott og Stokkholmen er det mykje snø men noko bart innimellom. Men i lågare lende austover er det stort sett bart. Kvenno og vatna i Kvenno aust for Kvennsjøen er heilt isfri.

Jeg har bare vært i Finnmark to ganger, men kan jo komme med mine erfaringer. For en måned siden var jeg i Pasvik med guttungen på 7 og kano, et fantastisk flott sted hvis du trives i skog. Hvis du holder deg innenfor nasjonalparken så er det lite bæring å snakke om hvis du tar med Allyen. I Pasvik er det også massevis av flotte koier du kan bo på hvis været skulle slå feil og dere trenger å tørke opp eller bare vil ha en avveksling. Fiske i Pasvik er veldig bra, tror du skal gjøre mye galt hvis du ikke får noe, men i vannene nasjonalparken må du regne med hvitfisk. I skogene er det ganske flatt og lettgått, hvis du styrer utenom myrer og steinrøyser. Guttungen på 7 syntes Pasvik var det flotteste sted han noen gang hadde vært, og ville ikke hjem etter en uke, så det må jo ha vært ganske greit der. Litt mygg må forventes om sommeren For to år siden var jeg på Sørøya og dit skal jeg definitivt tilbake, neste gang med ungene, kanskje allerede neste sommer Det er helt klart et sted jeg vil anbefale. Hundrevis av fiskevann med bra ørret, fantastisk natur, mange topper å bestige med utsikt og også muligheter for å ta turen ned til havet. Også her finnes det en del koier. Her blir det å ta beina fatt, dårlig med kanomuligheter. Da vi var der fikk vi hjelp av en lokalkjent til å kjøre oss ut i båt til den ene enden av øya og plukke oss opp på andre enden, ta kontakt på PM så formidler jeg kontaktinfo!

Bare et lite ekstra tips fra en far som har gått mye på tur med små barn. Barn blir mye fortere trette i viljen enn i beina. Unngå å gå på vei. Velg stier og litt ulendt terreng og husk "bensin". Små barn går ganske langt på en sjokoladebit, en seigmann eller lignende. Kinderegg er også bra som belønning mens far setter opp teltet.

Sier bare en ting! TENSOPLAST!!! Funker som bare det. Aldri hatt en blemme der jeg har brukt det. Gikk også Nijmegenmarsjen, da også uten problemer med beina...TENSOPLAST!!! Så ut som en fin tur! Fine bilder og film

@The Lone Wolf, ja takker. Var på Vikebekkfjell nå og merket jo at kneet var der. Men det jeg kjenner mest er venstre håndledd som fikk seg en trøkk når jeg skulle ta meg for. Gjorde som deg og trakk hodet bakover (inn i nakkegropa på sekken). Håndleddet merket jeg overhodet ikke der og da, men til de grader nå. Godt vi er litt heldige når vi først faller. @fiskekongen, takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg foventet absolutt ikke orm på sekken. Hadde den jo bare cm fra albuen når jeg lå i lyngen med hendene foldet bak hodet. Den likte nok ikke å bli tatt på

Naturen har kalt og underbuksa er på plass der den skal være. Jeg kommer ikke langt før jeg skjønner at planen om å følge kanten av myra er dødfødt. Myra er altfor våt. Her må jeg opp. Det går faktisk ganske greit et stykke. Skråningen blir imidlertid brattere og jeg syns ikke noe om å fortsette. Nei jeg må tilbake og høyere opp. Prøver å bevege meg langs kanten hvor jeg har oversikt over myra. Meningen er å krysse myra og over til tørt land på andre siden. Jeg tar meg langsomt fram. Jeg har ikke noe ønske om å komme så høyt at jeg mister oversikten. Jeg står oppe på skrenten og ser utover. Her ovenfra ser jeg at myra stedvis har forskjellig farge og at det følgelig er områder som er noe tørrere enn andre. Jeg ser også ei vannfylt renne i myra. Ser ikke ut som jeg vil greie å komme meg over den. Jeg må lengre nord. Foto: Her går det veldig greit. Ned til høyre er Sleppemyra som jeg skal krysse. Det går smått. Noen ganger ledes jeg ned for så å innse at jeg må tilbake og opp, mens det andre ganger er omvendt. Endelig ser det ut til at jeg kan prøve meg på en kryssing. Den vannfylte renna er ikke synlig lengre og det ser generelt tørrere ut. Må bare jobbe meg nedover nå. Kommer inn i et område med gammel skog og et bunndekke av tykk irrgrønn mose. Beveger meg veldig forsiktig. Det er såpass bratt at jeg ikke kan gå, men må ta ett skritt ned av gangen. Er vel en høydeforskjell på 2-3 meter igjen ned til myra nå. Moselaget er tykt, men avslører i konturene at underlaget er stein og røtter. Farlig, farlig. Jeg beveger meg sakte og hvert skritt er veloverveid. Jeg har sett meg ut hvor foten skal settes. Foten er i lufta og vekten flyttes over. I det foten treffer bakken er det samme friksjon som om du setter beinet i ei kuruke. Altså tilnærmet 0. Foten sklir 10-15 cm fram og kiler seg fast. Uten sekk hadde jeg kanskje klart å hente meg inn, men nå greier jeg det ikke. Jeg faller forover og prøver å ta meg for mot en granlegg. Jeg bommer og høyrearmen skraper nedover stammen. Begge armene er framme og jeg bøyer hodet så langt bakover jeg kan. Jeg kjenner det i kneet før jeg tar bakken. Blir liggende helt rolig og vil på en måte ikke kjenne etter. På den annen side kan jeg ikke bli liggende heller. Jeg beveger armene og de funker. Høyrebenet får jeg ikke beveget, men det venstre føles bra. Jeg prøver å komme meg opp, men beinet sitter fast. Siden jeg ligger med hodet lavere enn bena greier jeg ikke å reise meg. For andre gang i dag har det enkle friluftslivet blitt utfordret. Det er vanskelig nok å få av sekken. Jeg har antakelig rotert litt under fallet og fått en vridning i kneet. Det er skikkelig vondt selv ved de små bevegelsene jeg gjør for å bli kvitt sekken. Sekken ruller ned og legger seg til ro. Jeg prøver mange forskjellige teknikker, men ligger fortsatt på magen med hodet nedover. Begynner å tenke dårlige tanker. En klam følelse av uro er i ferd med å etablere seg. Jeg prøver å beherske meg. Prøver å få kontroll. Jeg må få beinet ut samme vei som det kom inn. Svetten renner og jeg trenger en liten pause. Får fram mobilen og etterhvert bekreftes det jeg regnet med. 0 signal. En litt annen stilling og med hjelp av armene greier jeg så å ake meg litt bakover og opp. Og med venstrebeinet som brekkstang løsner omsider skoen. Umiddelbart fylles jeg av en enorm lettelse. Jeg reiser meg og belaster forsiktig beinet. Det virker ikke helt galt. Skjønner jeg har hatt umåtlig flaks. Når jeg ser på stedet jeg satte foten ser jag at mosen dekket en rot. Mosen skled rett av og tilfeldigvis havnet skoen mellom 2 steiner. Hadde åpningen mellom steinene vært større kunne foten kommet lenger ned og resultatet blitt annerledes. Grøsser litt og innser at her kunne jeg blitt liggende en stund. Aker meg på rompa ned til sekken. Opp med førstehjelpspakka. Har reseptbelagte piller for både rygg og knær i den. Tar godt over anbefalt dose og noen runder med elastisk støttebandasje rundt kneet. Får sekken på ryggen. Nå er det bare å holde beina i gang. Myra er våtere enn jeg trodde, men jeg kommer meg over. Det går smått og det er vondt. Vel vel, det går ihvertfall framover. Vegetasjonen blir gradvis tynnere og så er jeg på sti. Jeg er ferdig med Vesle Børen nå. Dumper ned på en stein og finner fram Bixit og litt vann. Sitter ikke mer enn 10-15 minutter og kjenner det når jeg reiser meg. Kneet har hovnet opp og kjennes litt stivt. Best og hompe videre nå. Lengre framme ser jeg en lysning og snart er jeg ute på en kjerrevei. Under andre omstendigheter hadde jeg satt camp her. Jeg er i enden av en kjerrevei Jeg har en bekk nedenfor veien og grunnen er av sand. Stort bedre blir det ikke. Men, og det er et stort men. Jeg vil ha camp et sted med dekning og det har jeg ikke her. Kan hende jeg må ha en hviledag i morgen pga kneet. Og med tanke på hoggormbittet tidligere i dag, vil en engstelig konemor bli helt fra seg om hun ikke hører noe fra meg det neste døgnet. Med vilje skrev jeg «liten hoggormunge» i SMS’en i håp om at det ville virke mindre farlig, men jeg vet jo ikke hvordan hun reagerer når hun leser meldingen. Nei Raymond, du får bare holde beina igang. Det er en fin kjerrevei med gress og grønt i midten. For det meste i skygge, men innimellom flekker av sol der den trenger gjennom lauvværket. Jeg halter rolig avgårde. Noen ganger er det sånn at, ja, en går litt i egne tanker og ser uten å se. Syn og hjerne registrerer likevel det omkringliggende. Jeg har sikkert kommet et par meter forbi, før jeg blir klar over at et eller annet ikke stemmer i det underlaget jeg går på. Noe som bryter mønsteret. Jeg stopper og tar et par skritt tilbake. Joda, der ligger dagens andre hoggorm ganske så utstrakt i et par cm sol. Foto: Dett møtet var langt trivligere enn det forrige. Fram med kamera. Denne er brunere og mye større enn den jeg hilste på tidligere i dag. Jeg fører kameraet nærmere og den ligger like utstrakt. Hhmm, den burde vel strengt tatt intatt forsvarsposisjon. Jeg tramper litt i bakken uten reaksjon. Det eneste den gjør er å holde hodet hevet og vese svakt. Det er vel med hoggorm som med andre levende vesener at de har forskjellig temperament. Kanskje denne er av det rolige slaget. Er vel i alle fall ikke lenge siden den har kommet ut fra vinterdvalen. Den trenger vel litt varme for å kvikne til. «Du må passe halen din kompiss, jeg kunne tråkket på den» sier jeg «skjønt når jeg har gått så kommer det vel ikke flere denne uken» Den veser svakt til svar så jeg lar det være med det. Den fine kjerreveien stiger svakt og jeg kommer ut på en større grusvei hvor jeg holder til høyre. Så faller terrenget og jeg får Kvehaugmyra ned til høyre. Denne myra ligger i Store Børens sydvestre ende. Jeg skal følge veien videre langs vannet og krysser Nesleråa på bro. Nå har jeg kommet meg til Oppistuen, Hans Børli’s fødested. Hadde egentlig tenkt å se meg om litt her, men planen er endret nå. Sjekker telefonen igjen med samme resultat. Fram med kartet. Jo, om ikke lenge skal jeg inn på sti. Finner merket sti til Finnholt nede ved parkeringen til Oppistuen. Foto: Fra parkeringen ved Oppistun. Deilig å være inne på god sti. Tablettene virker og jeg klarer å gå ganske uanstrengt. Skulle gjerne hatt litt ordentlig mat, men muleposen får holde. Nøtter, kjeks og sjokolade glir ned mens jeg går. Stien flater ut og foran meg ser jeg utover Høgmyra. Hva det er med meg og myrer er ikke godt å si, men det er helt klart noe av det flotteste naturen byr meg. Høgmyra skriver seg inn helt i toppskiktet nå i kveld. Jeg setter meg på en stubbe og kikker utover. En Kvikklunsj, noen piller og litt vann sitter som et skudd. Sjekker for signal, fortsatt uten resultat. Sliter litt etter pausen. Merker at jeg satt litt for lenge. Etter noen hundre meter funker kneet sånn nogenlunde igjen. Det er så fint og gå langs myra og se sola som nærmer seg åskanten i vest. Foto: Høgmyra i varm aftensol. Og så er Høgmyra passert og de tre Småmyrane ligger foran meg som perler på ei snor. Mye mye mindre, men flotte de og. Og så ved den nordre av Småmyrane får jeg det jeg har ventet på i mange timer. En liten usikker prikk som kommer og går. Jeg vipper av meg sekken og kommer meg opp på en høyde i nærheten. To prikker er godt nok for samtale. Kona er på grillparty hos min søster og svoger og nå vil alle ha rede på hvordan det er med meg etter hoggormbittet. Jeg forteller som sant er at jeg ikke har merket noe til det. En titt på batteristatus viser at jeg bør være effektiv i samtalen. Jeg avbryter videre spørsmål og forteller om fallet og at alt er bra bortsett fra smerter i kneet. Det er nok for kona og hun avbryter turen sånn: «Hvor er du nå? Jeg kommer og henter deg» Det er nytteløst å argumentere og innerst inne skjønner jeg det selv også. Det er over. Jeg forteller hvor jeg er og hvor vi kan møtes. Må bare komme meg ut av skauen først. Bakkene ned til den sydøstligste vika i Nestreia er bratte og vonde og det er litt godt å komme ut på grusvei igjen. Veien er rett, lang og kjedelig fram mot Breisjøen. Passerer nok en teltleir og denne ser det bra ut og beliggenheten er fin. Foto: Fra Breisjøen Her ved Breisjøen blir det ny pause før jeg fortsetter mot Finnholt. Jeg ser etterhvert stien som tar av opp til høyre. Her skulle jeg etter planen på nytt ut i terreng, men nå er det uaktuelt så jeg holder meg på asfalten. Asfalt er enkelt å gå på, men ikke det beste for knærne. Jeg har telefonkontakt med kona flere ganger og et par kilometer fra Disenå møtes vi litt over ti på kvelden og turen er over. Erfaring: Uansett hvor forsiktig en er og helt uavhengig av erfaring kan uforutsette ting skje. Det kanskje viktigste jeg har fått med meg fra denne turen er å ha mobilen i lomma. På denne turen var telefonen i lomma fordi den også skulle brukes som fotoapparat. Hadde telefonen ligget i sekken når jeg falt, tror jeg ikke jeg ville fått tak i den. Det skulle ikke rare bevegelsen til før jeg kjente det svartnet og når sekken så løsnet rullet den fra meg. I mitt tilfelle hadde jeg jo ikke signal og jeg kom meg etterhvert løs så sånn sett var det uten betydning. Men kanskje en annen gang, hvem vet? Og helt til slutt: Takk til alle dere som tross lite bilder har slitt dere helt hit. Om ikke turen ble lang, så ble i hvertfall turrapporten det. Og ikke nok med det,,,, En video fra turen er snart ferdig. Ikke mye over 3 timer, He-he;,;, Raymond

De har sikkert noen fantastiske naturopplevelser med 2 i promille....... Men ja, enig. Det er så innmari lettvint å bare ta med seg søpla tibake, og for enkelte like forbanna lettvint å la det være.

Turfølget geleidet meg glatt inn til den hytta i Bymarka som mange strever med å finne; Schølberghytta eller Bergshytta, navnet strides de lærde om. Var litt rart å bli dratt tilbake i en tid hvor enten en jugoslav eller en tysk desertør bygde, levde og skjulte seg i den hytta. NOE gjørmete på vei dit, så bikkja fikk heloverhaling etter hjemkomst. Men for å tenke positivt var regnet som kom i forkant og litt underveis bra, for da holdt de f......fluene seg unna. Fin liten tur, fin kveld

En boks med mark. Snabbtur noen dager på Hardangervidda med guttungen imorgen tidlig

Jeg velger som regel en stor hvis jeg skal være borte en stund eller om det er kjølig så jeg kan tenke meg å fyre litt i teltet for varmen sin skyld. Faren for at noe ødelegges tenker jeg er liten. Fordelen med to mindre bokser tenker jeg er om man er usikker på hvor mye gass man bruker. Når man bytter gassboks får man en tydelig beskjed om at halvparten av gassen er oppbrukt.

Bra rapport som vanlig, men en kommentar til den camp'en med bildetekst "Et telt helt alene i skogen". Er den rotvelten veldig nær teltet, ikke sjanse at jeg hadde ligget under i nærheten av den der på vestlandet, hvis det hadde blåst opp...osv?

Å sette opp telt er kjempelett, straks du skjønner hvordan. Å lage mat med gassbrenner er også svært enkelt, like lett som å bruke komfyren hjemme. Å bruke primus er litt mer komplisert, du må øve litt. Det kan du gjøre på trappa utenfor der du bor eller i en park. Men du trenger bare primus om du skal på tur om vinteren. Vår, sommer og høst går gass bra. Det viktigste tipset er at du må øve på å pakke sekken. Jeg vil ikke anbefale deg å gå for ultralette løsninger, ettersom disse krever litt ekstra kunnskap, men vær veldig forsiktig med å pakke altfor mye. Igjen gir filmen "The Wild" en fin pekepinn på hvordan det ikke skal gjøres (...) Jeg tror veldig mange, meg inkludert, venter alt for lenge med å gjennomføre slike turer. Plutselig skjer det noe i livet som gjør at muligheten er borte. I mitt tilfelle går det nok nå hvert fall ti år før jeg får sjansen til å gjennomføre en slik langtur. Kom deg ut!

Støtter Pasvikforslaget her! Det er virkelig spennende der inne, lengst sør i Pasvikdalen Fiskemessig er nok Sørøya bedre enn Seiland vil jeg tro, også lettere tilgjengelig, men værmessig kan man bomme skikkelig der ute ved kysten (kan være greit å ha alternativene klare når man ser langtidsvarselet). Seiland er i seg selv helt spesiell med bl. a. Norges lavestliggende isbre, mener jeg å huske. Utrolig flott og egenartet landskap på Seiland og en av grunnene til nasjonalparkvernet.

Og så kan jeg for n-te gang nevne engangsgrillen. Den finner du helst i områder hvor det er lett å komme til. Ut av bilen, mindre enn en halvtime å gå og så ligger det utbrente engangsgriller og slenger både her og der. Jeg hørte på radioen for en stund siden at en eller annen politiker hadde foreslått forbud mot engangsgriller, men andre mente at en panteordning hadde vert bedre. Jeg foreslo min. 50 kroner i pant i et av mine første innlegg her på forumet, men den gang endte diskusjonen opp med en diskusjon for eller mot grillpølser. Tar mann en sykkeltur rundt om i nabolaget en ettermiddag en fin sommerdag så lukter det grill eller tennvæske over alt. Kommer man fra fjellet og ned mot sivilisasjonen en fin sommerdag så er ofte lukten av tennvæske og synet av brukte engangsgriller et sikkert tegn på at nå er sivilisasjonen like om hjørnet.

Jeg snakket med en som hadde fått to. De var det vi kaller for jagere, stort hode og tynn kropp. Hvite i kjøttet. Men sist jeg var der fikk jeg to av fin kvalitet. Ellers kan jeg opplyse at det var store mengder av stankelben. Steinfluer og vårfluer så jeg også, og som en sa det var et insekt som begynte på "blod". Jeg hadde selvfølgelig ingen av disse med. Området rundt innløpsbekken, egentlig er det et delta hvor bekken deler seg i tre er som skapt for fluefiske, men med ett minus, etter min mening. Vannet er krystallklart og bunnen er lys. Likevel var det noen forsiktige sipvak, innenfor rekkevidde, men så snart flua landet flyttet de seg. Feigingene. Jeg satt oppe en kveld for å vente på det lille mørket som måtte komme, men da det varte og rakk og jeg ble trøttere og trøttere, så jeg gikk og la meg i stedet. Sikkert det mest fornuftig. En annen ting. På østsiden av utløpsbekken som renner ned mot Mår, er det en fin sti som fortsetter forbi Holken mot Viketjønnan. Du finner den om du går opp stien fra Synken, og søker litt i terrenget etter at du har passert toppen og begynner å gå mot Holken. Detkommer også opp en sti fra Mår som har en forbindelse med Holkenstien. Rett ved stien, omtrent midt på Holken ligger tre dyregraver. To av dem er nærmest intakte, mens en er rast sammen.

Istedet for en sånn fancy tarp som koster altfor mye til å svi høl i med gnister så kan du kjøpe en 3mX4m stor presenning til 80-90kr på biltema ol steder + 25m flaggstangline (eller tilsvarende line i 25-30m) denne kapper du i 4 like deler og fester i hvert hjørne av presenningen. Har brukt detta i alle år. For delen med tarp eller presenning som gapahuk er at en ikke trenger å gå berserk på skauen for å lage seg en gapahuk da tauet holder taket oppe.

Endelig kom jeg og turfølget oss til denne hytta Flott liten hytte som jeg håper blir tatt vare på En vakker og varm sommer dag kunne kanskje vi her fra Trondheim arrangert en liten tur innover og ryddet/fikset litt på de småtingene som sikkert trengs å fikses på Det finnes jo nok bilder av denne hytta så sparer plass på serveren og legger det bare ut i "Hvor har du vært på tur i dag?" - tråden

Ta turen innom Reisadalen (Troms) hvis du kan, utrolig fin liten artsrik dal med fosser og naturlige steinbroer etc. Ops, glem siste melding, tenkte dere brukte bil

Norwegian flyr direkte til Lakselv om sommeren. Jeg betalte 1500 tur retur i år - overkommelig. Hvor lang tur er det snakk om?

Flott rapport Anders . Kjenner igjen tankene om det å være alene på tur. PS: Du er ikke den eneste som er grønn på fuglenavn

Tørr og hard hud fjernes. 20-30 min varmt fotbad (med grønnsåpe), og skrap av død hud etterpå. Har kjøpt en Scholl rasp, den er effektiv, høvle ned til fersk hud. En gang før Nijmegenmarsjen prøvde jeg en fotbehandling i Oslo, der var det fotbad og de høvlet av all hud med skalpell. Da fikk jeg barnerumpehud på føttene På den annen side, hard hud er der for å beskytte, tar du bort hard hud må du tape mer.

Uff, hvordan er det med kneet nå? Ikke den beste avslutningen på turen, men var nok riktig. Gikk sjøl på trynet i steinura på Hardangervidda med 32-33kg på ryggen; drikkevannsflaska i ene handa og boffeloffen i den andre. Fikk ikke tatt meg for heller fordi jeg tviholdt på bikkja pga frykt for sau i området (ikke bare bare å ha en polarhund..), og andre handa gikk i mellom steinene. Hadde det ikke vært for en stor nakkegrop på sekken jeg hadde på den tida hadde jeg fått en kraftig ommøblering i trynet.. Endte opp med kun to små riper i ytterkanten av ene brilleglasset fra den steinen trynet var i full fart i mot.

Enig i at det er en uting. Vi lar det gå sport i å plukke opp søpla etter andre, og bærer søppel hjem med letthet (så digg når all maten er spist opp, da!). Men søppel på fjellet er jo bare barnemat i forhold til hva som finnes langs kysten. Det har vært dugnad langs store deler av kystlinja her vi bor. Likevel fylles det på med nytt hele tiden....

Nå er det ingen grunn til å henge seg opp i de personene med øl i sekken. For den saks skyld kan det hende de gutta tar med seg søpla tilbake. Koser meg godt med noen pils og en knært på tur. Men at søppel generelt er et problem både på fjellet og i marka, finnes det ingen tvil om. Det er utenfor min fatteevne at man lar driten ligge igjen etter seg. Søpla veier mindre når innholdet er spist/drukket, og har man klart å bære det inn i fjellheimen, så må en pinadø klare å ta det med tilbake også. Sjelden noe som irriterer mer enn å komme til en idyllisk leirplass, for så å finne halvbrente Realposer og svartsvidde hermetikkbokser. Eventuelt alle kålhodene i trafikken som irriterer mer.

Det ble nylig brøytet inn til Øvre Moen. (foten av første dammen). Det var lite sannsynlig at det kom til å bli brøytet lenger i år. Så det kan ta tid før veien videre er kjørbar. Om den blir det i det heile tatt Bildene vedlagt er fra området rundt øverste tunellen den 18.juli i år.

Enkelte jaktlag setter opp skilt hvor det står; jakt pågår, ferdsel på eget ansvar. Dette er gjerne de mer useriøse jaktlagene som tror at de eier skogen rundt 14 dager i året. Det jaktlaget som leier jaktterreng av meg er seriøse og flinke folk, der er den problem stillingen ikke noe problem. Jaktlaget på naboterrenget... de har blitt flinkere kan man si.Jeg har riktig nok hatt ett par disputter med de før de skjønte at dette ikke var greit. De satte nemlig opp ett slikt skilt på min private vei. Når jeg ba de om å fjerne det skiltet, forsøkte de seg på at det var jaktsesong. Vi ble enige. Så ja, det finnes de jaktlagene under elgjakta som henger opp slike skilt.

Før du forkaster teorien på grunn av tro (alltid en dårlig måte å gjøre ting på), ta en test. Heng opp jakka slik at det suspekte området er bunn, hell opp i vann og se hva som skjer. Farget vann er ett godt forslag, gjerne med litt hvitt papir under. Renner vannet gjennom, så har du Gore-Tex garantien: https://www.gore-tex.com/en-us/support/guarantee Kan jo være at området har vært defekt hele tiden, men da DWR'en forsvant måtte membranen holde vannet ute på egen hånd - noe som da muligens ikke virker. Det vil si at sausen avdekket en feil som var der fra før og da har du en ny jakke på gang.

Var en tur på Himmeltind 931moh, Vestvågøys høyeste topp i helga Var heldig med været, overskya men ok temperatur på ca 15 grader. Avslutta med piknik på Hauklandstranda, dessverre litt for kaldt for et bad..

Er fine på bilder også!

Ville komme med en liten oppdatering på denne tråden: Jeg endte med å kjøpe meg soulo og har nettopp vært på femdagers telttur i høyfjellet og jeg må si at jeg er helt ekstatisk glad for dette teltet. Det er bare helt genialt på alle måter. Jeg har god plass, både i inner og yttertelt, dersom det blir aktuelt med matlaging innendørs kan jeg klipse ned innerteltet og vips blir sjansen for å svi av teltduken langt mindre (tror egentlig ikke man trenger klipse det ned heller, men muligheten er der). Generelt er det med å kunne klipse ned innerteltet helt overmåte smart at jeg blir helt glad. Foruten å kunne ta ned teltet i uvær uten at innerteltet må ut og bli klissvått, er det og genialt hvis man for eksempel har dratt med seg hele norges lyngfauna inn i teltet og kunne tenke seg å riste ut litt av dette. Det kan visst skje. Det er veldig lunt og varmt inni teltet, skyter på at det holder en 8grader mer enn utendørs. Våknet etter ei bikkjekald natt med ytterteltet klissvått av kondens, men innerteltet var helt tørt og fint. Det var ingen av klærne mine som hadde blitt fuktige en gang. Helt genialt. Venninna mi kjøpte akto i samme sleng som jeg kjøpte soulo, og hennes innertelt var vått på toppen, uten at dette hadde gjort at innerteltet var fuktig inni. Dette er en sånn ting som jeg har hatet ved andre telt, dette med at alle klær lukter våt bikkje når man våkner om morgenen. Problemet er bare vekk. Verdt alle pengene! Ellers er det lett å sette opp. Vi ble overrasket av uvær, men fikk klasket opp begge telt på 7min og lenge før uværsskyene tok oss igjen. Satte det opp i en 10-12 m vind og det var helt uproblematisk. Blafret nesten ikke, utrolig moro! Tipper at det betyr at youtubevideoene som viser oppsett i skikkelig ruskevær er ganske spot on. Jeg kjøpte opprinnelig teltet fordi jeg tenkte det ville vært en trygghet på fjellet. Var imidlertid litt usikker på om dette var en utspekulert metode jeg brukte for å rettferdiggjøre kjøp, men det stemte faktisk. Var mye mer rolig ift vind og vær når jeg merket at teltet var så solid, det gir mer turglede. Det slår meg at teltstørrelse må være en av de få stedene der det er en fordel å være dame i friluftslivsverden: begge vi hadde jo finfin plass i disse teltene. Sånn er det når det er lagd sparsomt til en person som er 20% større:) Det eneste vi diskuterte at kunne vært bedre, er at det burde vært flere lommer og at det burde være to klipser til å holde åpen døren til ytterteltet. Den klipsen som er, er så langt ned at den ikke får med seg hele døra, hvilket er irriterende når man står i døra og gnir håret i teltduken til det står av seg selv. Så konklusjonen var: supert telt! Takk for veldig gode råd alle.

AMEN to that!

Med @tronn (Eirik) til Øyvannet i Nordmarka på truger Tja, det var jo ikke akkurat i går, men vår første trugetur ble gjennomført en helg sent i mars 15. Stort sett beinhardt, men fikk noen km på truger i ca 75-100cm dyp snø, spesielt hjem igjen da vi fulgte et spor/ en sti. Truger er jo helt genialt. Lett oppover, lett nedover der det er for bratt/ trangt/ ulent for ski, trygt på glatta med 5-6cm klør under. Flott vær innover på lørdag. Ca 5-6 minus og strålende sol. Med nyinnkjøpte truger var iveren og gleden stor. Masse god mat, drikke og historier rundt bålet som varmet godt i 12 minus som det etterhvert dalte til. Kaldeste natta jeg har sovet i hengekøye og det gikk faktisk veldig bra. Frøs omtrent ikke. Det blåste greit hele natta og etterhvert begynte det å snø. Eirik hadde glemt tarpen så han fikk silt nysnøen gjennom myggnettet på køya, men sov like godt sa han. På vei ned igjen til bilen i Sørkedalen på søndag. Stemningen var faktisk på topp Takk for turen kompis

Finsk lapphund. 13 uker.

http://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/soveposer/liggeunderlag/exped-synmat-ul-7-m.html

Eurasier valp i huset. For liten til tur. Det går mye i leik og soving.

Vi har vært så heldige å hatt disse to med oss som turfølge i mange, mange år nå:

Jeg har en glad gjeng på snart 8 Siberians i alderen 8 uker til 7 år. Vi er på fotturer, trekkturer, kløvturer samt at jeg også drar på utstillinger med de og selvsagt har mye lek og moro. Her er gjengen når de fortsatt var 4, Møsvatn i påska 2013

Japp! En liten yorkshire terrier. Her er min lille lykkeball og turvenn Han nyter solnedganger... men liker ikke regn.. og han sovner på soppturer. Han rekker ikke så høyt over bakken, ...Sånn bortsett fra når han er på toppen av Snøhetta da

Har en 6 mnd gammel blanding mellom alaska husky og finsk lapphund. Litt tilfeldig at jeg endte opp med ham, men ville ha en som takler litt utendørsaktiviteter og kan være med på lange turer. Han er allerede en superbra turkompis! 4 mnd her:

Jeg har en hund. det er en snart 6 år gammel Golden Retriever med navn "Moses".

Jeg har en Siberian husky valp, som skal bli min faste turkamerat Birk heter han