Vinnerliste

Var på Presttinden, naboen til Stetinden i Tysfjord tidligere i uka. Flott område! Presttinden sett fra Kjøpsvik Stetind med Presttinden bak til høyre. Stien opp mot Stetind Ved Svartvatnet, med Presttinden til ventre Utsikt fra toppen

Søndag Natten forløp bedre enn den før, men så hadde jeg også valgt teltplass med særs omhu. Etter nesten å ha korsfestet en hareunge med den ene Easton spiker-pluggen fikk jeg teltet til å stå på et vis. Med tuer på alle kanter ble det, som @Tor Magnus bemerket, ikke et oppsett som ligner det Tarptent har på hjemmesidene sine... Rapport fra FF Tarptent treffet Treffet ble avlyst grunnet for få fremmøtte. Én deltaker inget treff utgjør. Rapport fra FF Dirty Girl Gaiters treffet: Treffet ble hedret med fire deltakere, men var en blandet suksess da en hadde borrelåsproblemer og en annen hadde nye sko og glemt å sette på borrelås. For de to andre, meg selv inkludert, var det en ubetinget suksess. Ikke en eneste uønsket barnål eller annet fra skogbunnen i skoene. Noen var tidlig oppe og hadde allerede spist frokost og pakket klart da andre sto opp og jeg tror jammen noen badet igjen, men etterhvert var samtlige klare for avmarsj. Tre stykker - Roger, Jørgen og Carl Christian - hadde bestemt seg for å ta den lange veien hjemover via Sognsvann, mens resten vendte nesa rett sør mot Sørkedalen. Det var nok en fantastisk dag med strålende varm sol fra skyfri himmel og nedoverbakke hele veien hjem, på godt og vondt - godt for en litt sliten skrott og vondt for vannblemmene på føttene. Vannflaskene fylles titt og tømmes like ofte og rett som det er har vi asfalt under beina og venter på bussen som skal ta oss ned mot Oslos sentrumsgater. Alt i alt sier appen Endomondo at jeg spaserte 45km dør-dør, inkl. ca 4km byvandring denne helga. Takk for turen til alle som ble med.

Vi fortsetter med å utforske nærområdet til hytta og i dag gikk turen til Muggruva og videre til Muggholskampen (1027 moh). Variert vær, alt fra deilig sol til regn. Møtte 4 reinsdyr + noen sauer på turen. På vei ned var det en hærskare mennesker som var på vei innover i fjellet, så plutselig følte vi oss ikke så alene med fjellet lenger. Fin tur, men en nedtur var at begge knærne mine gjorde ondt som fy på vei ned fra Muggruva. Dagens tur var ikke spesielt bratt selv om det var en topptur. Det finnes mange "vanlige" fjellturer som er brattere enn dette, så dersom knærne har tenkt å fortsette å oppføre seg som i dag, er mine dager i fjellet mer eller mindre over Håper dette bare var litt tullfakter og at de bestemmer seg for å oppføre seg bedre fremover.

Ville komme med en liten oppdatering på denne tråden: Jeg endte med å kjøpe meg soulo og har nettopp vært på femdagers telttur i høyfjellet og jeg må si at jeg er helt ekstatisk glad for dette teltet. Det er bare helt genialt på alle måter. Jeg har god plass, både i inner og yttertelt, dersom det blir aktuelt med matlaging innendørs kan jeg klipse ned innerteltet og vips blir sjansen for å svi av teltduken langt mindre (tror egentlig ikke man trenger klipse det ned heller, men muligheten er der). Generelt er det med å kunne klipse ned innerteltet helt overmåte smart at jeg blir helt glad. Foruten å kunne ta ned teltet i uvær uten at innerteltet må ut og bli klissvått, er det og genialt hvis man for eksempel har dratt med seg hele norges lyngfauna inn i teltet og kunne tenke seg å riste ut litt av dette. Det kan visst skje. Det er veldig lunt og varmt inni teltet, skyter på at det holder en 8grader mer enn utendørs. Våknet etter ei bikkjekald natt med ytterteltet klissvått av kondens, men innerteltet var helt tørt og fint. Det var ingen av klærne mine som hadde blitt fuktige en gang. Helt genialt. Venninna mi kjøpte akto i samme sleng som jeg kjøpte soulo, og hennes innertelt var vått på toppen, uten at dette hadde gjort at innerteltet var fuktig inni. Dette er en sånn ting som jeg har hatet ved andre telt, dette med at alle klær lukter våt bikkje når man våkner om morgenen. Problemet er bare vekk. Verdt alle pengene! Ellers er det lett å sette opp. Vi ble overrasket av uvær, men fikk klasket opp begge telt på 7min og lenge før uværsskyene tok oss igjen. Satte det opp i en 10-12 m vind og det var helt uproblematisk. Blafret nesten ikke, utrolig moro! Tipper at det betyr at youtubevideoene som viser oppsett i skikkelig ruskevær er ganske spot on. Jeg kjøpte opprinnelig teltet fordi jeg tenkte det ville vært en trygghet på fjellet. Var imidlertid litt usikker på om dette var en utspekulert metode jeg brukte for å rettferdiggjøre kjøp, men det stemte faktisk. Var mye mer rolig ift vind og vær når jeg merket at teltet var så solid, det gir mer turglede. Det slår meg at teltstørrelse må være en av de få stedene der det er en fordel å være dame i friluftslivsverden: begge vi hadde jo finfin plass i disse teltene. Sånn er det når det er lagd sparsomt til en person som er 20% større:) Det eneste vi diskuterte at kunne vært bedre, er at det burde vært flere lommer og at det burde være to klipser til å holde åpen døren til ytterteltet. Den klipsen som er, er så langt ned at den ikke får med seg hele døra, hvilket er irriterende når man står i døra og gnir håret i teltduken til det står av seg selv. Så konklusjonen var: supert telt! Takk for veldig gode råd alle.

Med "ærend" i heia. Nok en tur til Blåfjellenden torsdag til fredag. Denne gangen på grunn av værmeldingen, og fordi jeg hadde noen småjobber som burde gjøres. Værmelding var ikke gavemild med godvær for helgen. Derimot ville det være sol og sommer både torsdag og til utpå fredagen. Og når det er mulig, så hvorfor ikke ta turen torsdag. Hva sjefen ikke vet, har han ikke vondt av… “Sommer”, må i denne forbindelsen tas i litt overført betydning. Det ble fire grader om natten, og det blåste friskt på dagen. Sol og sommer, selv i overført betydning, betyr kortbukse og lett sekk. Det har så langt i år ikke vært for mange turer i kortbukse. Til en forandring holdt værmeldingen hva de lovet. Innover heia var det finvær og tørt. Det var fortsatt snøsmelting på gang. (15. Juli, uhørt). Snøen hadde minket, og fennene er faste og fine, men kan gi en overraskelse nå og da. Jeg gikk gjennom på en plass, hvor det burde være greit. Selv om det var torsdag, var det folk i heia. Jeg møtte en del som kom fra hytta, og det var folk på nesten alle rom da jeg kom inn. Sola steikte inn vinduene. Det var unødvendig å fyre. Det tror jeg var første gang i år. Men temperaturen krøp nedover på kvelden. I firetiden på natten, viste det bare så vidt over fire grader. Da var det lyst. Himmelen var klar, uten en sky, og hadde en blek blåfarge som jeg bare ser i den lyseste tiden midtsommers. Det var ikke et vindpust. Dammen utenfor hytta var speilblank. En heller magisk natt. En slik natt burde gi en like magisk morgen, en slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det blåste selvsagt opp. Men det var fortsatt klar himmel, og temperaturen føk fort over 10 grader. Det er likevel ikke ofte morgenene er så bra på Blåfjellenden, så her var det bare å nyte forholdene. På veien inn hadde jeg motvind. Det blåste opp mot 10 m/sek og det kjentes. Og da var de bare å håpe på at vinden skulle snu. Det gjorde den, slik at det ble motvind på tilbakeveien også. Det er lettere å gå når det er tørt. Kortbukse hjelper også på. Og når sekken i tillegg er lett, burde det gå fort. Så enkelt er det ikke. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort, og da jeg nådde bilen ble jeg litt skuffet. Helt til jeg fikk tenkt meg om. Det hadde vært noen stopp for å snakke med folk, og slikt tar tid. Alt i alt en greit gjennomført tur, men nede på parkeringsplassen kjente jeg godt at jeg ikke burde kjøre langturer ennå. Det får vente til senere. Jeg var litt missunnlig på karen jeg traff på veien ned. Han skulle til Flørli på en dag. Og det var en skikkelig fin dag for langtur. Med vinden bakfra og tørt i bakken. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær. I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget. Det var særlig området ved Volsjøan som fristet. Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus. I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig. Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda. Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa. Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers. Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann. Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land. Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag. Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter. To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen. Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass. Trivelig turmøte ved kløfthåbua Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten. Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet. Kveld ved Kløfthåen. Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa. Toalettpapirdilemmaet Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir. Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj. Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre. Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen. Harr fra Storrundhåen. Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte. Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side. Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie. Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen. Dilemmaet løst Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt. Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir. Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj. Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen. Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen. På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen. Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor. Kveldsfiske ved Revsjøen. Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag. Ørretjubel i Volsjøan Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent. På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten. Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er. Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen. Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget. Storfisk ved Muggsjøen Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje. Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser. Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen. Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen… Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga. Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på. Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva. Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde. Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva. Gjedde på 2,3 kilo og ny pers. Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner. Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang. Nedover langs Mugga Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området. Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på. Langmyrbua. Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm. Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga. Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden. Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig? Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika. Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke. Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka. Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området. Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks! Teltleir langs Roasten i 2005 Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig! Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer. Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem. Fisket og sluker som fungerte Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur. 2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga. Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk. Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet. Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram. Mer fra Femundsmarka Femundsmarka I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere. 10 år i Femundsmarka – En bildespesial. Åpne koier og buer i Femundsmarka. På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013) Vis hele artikkelen

Liker rapporten, men ikke at du har problemer med knærne. Håper undersåttene vet å oppføre seg fremover.

Kom nettopp tilbake etter 6 dagers tur: Gjendesheim - Glitterheim - Spiterstulen - Gjendebu - Gjendesheim. Hadde det kjempefint tross 5 dager med regn. Snøen var så absolutt en stor faktor, og var særlig mye på etappene Gjendesheim - Glitterheim og Spiterstulen - Gjendebu. 7 km med sammenhengende snøtrasking blir både tungt og monotont, for ikke å snakke om varmt når sola plutselig steker i flere timer! 90% av snøen kunne man gå oppå, men de resterende 10% var veldig tungt med 23 kg sekk. Vi hadde en tåkefull, men helt grei tur opp på Glittertind - var bare mye snø på det øverste partiet av den merka løypa, og vi tok akebrett ned på breen. Galdhøpiggen på torsdag begynte greit men så snødde det sikkert en halvmeter og blåste noe voldsomt i det vi kom opp og vi var blant de få som ikke snudde. Hadde aldri trodd det kunne bli så vinterlig i Juli! Tungt å gå i nysnø i alle oppoverbakkene der, men var egentlig bare gøy nedover. Gamasjer var helt nødvendig - de utgjorde vel egentlig forskjellen på en fin tur og en våt, kjip tur for min del. Og Gore-Tex i støvlene var for en gangs skyld en velsignelse! (i en annen tråd bad jeg om råd til støvler uten Gore-Tex) En i følget som ikke hadde det hadde våte føtter mye av turen.

Meg og madammen på tur i dag til Ørnenapen i Bygland, Setesdal. Toppen har ei lokal trolltunge som det er spennende å begi seg ut på. Ca 100 meter fritt fall som ingen enda har overlevd. En svipp oppom Tveitenapen ble det også denne flotte høysommersøndagen.

Den eneste fellesnevneren der er at det er gjenstander man kan ha bruk for. Ispose eller rektaltermometer kommer ikke til å redde livet ditt. Mange her tar med gjenstander som de ikke vet hvordan man bruker. Det eneste man egentlig trenger på tur er småting som kan fikses der og da slik at man kan fortsette turen (smertestillende, småkutt, gnagsår, fliser). Det meste annet kan improviseres med tøy fra klær (gjerne håndkle/bandana) og tape. Får man noe som er verre enn dette er det lite man kan gjøre annet enn å vente et helikopter og håpe man overlever. Det er godt gjort om du klarer det. Det fikk meg til å tenke på denne artikkelen http://www.dailytelegraph.com.au/news/weird/nude-priest-falls-on-potato/story-e6frev20-1111117911401

Jeg kjenner noen glade nybegynnere som er svært langt på vei mot å fullføre turen. Ingen av oss andre ga dem særlig store sjanser til å lykkes uten trening, erfaring eller planlegging, men jammen ser det ut til å gå likevel. De har endt opp med å gå mye vei på grunn av litt av hvert, men det aller viktigste sitter mellom øra. Utrolig hva som går hvis man vil nok.

Skal ha den med på tur for første gang nå på onsdag så har dessverre ikke så mye erfaring med sekken. Har kun prøvd den på ryggen hjemme, men da har den vært god

Hvis du går stien inn mot Loassohytta er det fint å gå og det går slakt oppover til man plutselig er inne på høyfjellet.

Kjøpte Lightning 60 fra samme butikk, de hadde med skjema for retur i pakken Tok ca 7 dager, men merk at frakten er dyr!

Har selv et Unna jeg bruker overalt og kunne ikke vært mer fornøyd. Har byttet ut teltposen med en vanntett pakkpose på 8 liter som jeg komprimerer teltduken i. Stengene har jeg utenom i sekken. Det sies at det er noe kondensproblemer med Unna, det har aldri jeg opplevd. Kan ikke annet enn å anbefale Unna.. Et nydelig telt der jeg både fyrer og koker med brenner. Eneste jeg kunne tenkt meg er en lomme til i den andre veggen..

Wohoo!! Kan bare henge meg på alt skrytet og si at jeg er dr**fornøyd med mitt Akto. Jeg har kanskje et snev av det-motsatte-klaustrofobi-syndrom, og gikk derfor for et Akto som er lavere (og litt lettere). Jeg klipset fra hverandre telt-delene da jeg kom hjem, vrengte innerteltet og endte med lyngfaunaen på badegulvet istedenfor i innerteltet, helt genialt! Fantastisk telt med masse turglede

Er fine på bilder også!

Herlig turrapport. Veldig lang, men jeg leste hele i spenning – godt posjonert og flotte bilder. En nytelse av en turrapport.

Du husker vel sommeren 1962 da det visstnok var skiføre fra Hunnedalen til Fløyrli etter jonsok! Tross alt ikkje så gale dette året.

Mitt abonnement løper fra måned til måned med automatisk trekk fra kredittkort (veldig enkelt, men greit å huske å kansellere når man ikke skal på tur på noen måneder) .. men du administrerer abonnement fra brukerkontoen din. Logg inn på https://explore.delorme.com/ med det brukernavn og passord du lagde da du aktiverte den og trykk "edit subscription" under fanen "home"

Her skal jeg slå et slag for Gossamer Gear sin Mariposa (70 liter totalt). 49 liter i hovedrommet 21 liter i lommene Egenvekt: 850 gram med alt tilleggsutstyr (hoftebelte og sitteunderlaget som er ryggen på sekken) Uten tvil den mest behagelige sekken jeg har båret. Perfekt for 10-13kg. Gossamer sier den kan brukes opp til 15kg [EDIT]: Nå ser jeg at de har byttet ut den gamle Mariposa med en ny en på 60 liter; Mariposa 60 Lightweight Backpack Denne nye 60-literen kan jeg ikke kommentere direkte, men den ser ganske lik ut den jeg har så jeg regner med at den bare er litt mindre

@Anders Eriksen hvis du mangler lidt plads udvendigt er denne lomme måske en ide http://www.backpackinglight.co.uk/pack-accessories/UA221.html

Du bør ha en ulltrøye i reserve, kanskje også en ekstra stilongs.

Kjøpte ett lite førstehjelps-kit på apotek 1. Har hatt det med på alle mine turer i år. Og har flere ganger hatt bruk for det. Blant annet så var jeg syyykt glad for å ha med conpeed gnagsårplaster ! Lite knivkutt i fingern var glad i ett plaster, og da sønnen til en kompis av meg klarte å få ett eller annet drit innpå øyet, var det en lettelse å ha øyeskyllevann tilgjengelig

Jeg skrev nok ikke helt tydelig i mitt innlegg. Men det er i treningssituasjon, der jeg trener på å ikke hilse på alt som kryper å går jeg blir litt oppgitt over hundeeiere og folk som går rett til hunden uten å spørre om lov. Valpen blir selvsagt sosialisert etter alle kunstens regler for øvrig

Det ble antyda tidligere i tråden her at "kvaliteten" på hundeeiere generelt har blitt lavere, det tror jeg stemmer. Jeg er selv "hundemann", og opplever mye rar atferd blant hundeeiere. Båndtvang og kontroll på egen hund er nok det jeg opplever at mange eiere i dag ikke mestrer/praktiserer godt nok, går en tur med hunden sin i områder hvor det er tett med både folk og hunder er det ikke rett og slett ikke greit og la hunden gå løs i en radius på 30-50 meter rundt deg. Det holder ikke at hunden lar seg kalle inn problemfritt 8 av 10 ganger, de gjenstående 2 gangene kan for omgivelsene være ett stort problem, og det er ikke opp til den aktuelle eieren og avgjøre om det er ett reelt problem eller ikke! Jeg kan ta ett eksempel: Jeg var en morgen på vei til jobb og hadde min hund med meg i bånd, inn fra en sidegate kommer det en løs hund og med en gang den får øye på oss setter den kursen mot oss. Den fremmede hunden var på ingen måte agressiv så det var ingen fare for at det skulle skje noe farlig. Eieren av hunden har ikke dukka opp innen den fremmede hunden når bort til oss, men når han så kommer til syne og fortsatt er nokså langt fra oss og ikke gjør NOEN tegn til og skynde seg eller gripe inn spør jeg noe oppgitt om han kunne tenke seg og kalle inn hunden sin. Han svarer noe sånt som at "den er helt snill, vil bare hilse"... Greit, men jeg er på vei til jobb og har rett og slett ikke tid på og vente på at vedkommende sakte, men sikkert skal "subbe" seg bort til oss, så jeg bestemmer meg for at vi går den retningen vi skal med den følgen at den fremmede hunden følger etter oss. Dette var plutselig ikke den fremmede eireren så fornøyd med for hunden hører ikke når han nå forsøker og kalle den inn. Lignende situasjoner som dette over en lengre tid gjorde at nå var jeg drittlei så jeg bare fortsatte min ferd fremover med en løs hund og en hylende fremmed mann på slep. Etter et par tre kvartaler stoppa jeg så han fikk henta inn hunden sin, og vedkommende var rasende på meg for at jeg ikke hadde stoppa tidligere. Dette er dessverre ikke noe unikt tilfelle, min oppfatning er at flere eirere enn tidligere ikke er tilstrekkelig skikka til og ha hund.

Jeg bruker nok mer tid på valget. Er så uhorvelig mye å velge i. Pris er uvesentlig, egen konto til sånt . Ved første øyekast savner jeg de tradisjonelle sidelommene.

Joda, men har ikke begrep om hvor sterk vind, men det bråker noe j.... . Blir lite søvn om man ikke har "sov i ro" i ørene og godt sovehjerte. . For karen i videoen jeg linker til her ble det stangbrudd og hjemtur: https://youtu.be/HX-44w7oQl4?t=426 . Har selv også et Suolo som jeg heller tar med når jeg forventer litt dårlig vær. Bråker det også, men føles nå litt tryggere. Souol og Akto i dårlig vær i denne videoen: https://youtu.be/t8eiMYmTILY?t=453

Hvor bor du? Jeg har et stormkjøkken med rødspritbrenner du kan få hvis du vil ha.

Har ikke vært på tur i dag, men forrige lørdag var jeg med å gikk en flott og noe luftig tur over traversen fra Stabben til Inderbergsalen i min hjemkommune Aure på Nordmøre. Har laget en amatørmessig film fra turen.

Det er ikke så lett å finne denne typen sykler i norske sportsbutikker, men det finnes dedikerte tursykler laga for nettopp lange sykkelturer. Jeg kjøpte en slik en tidligere i år, og blogga litt om erfaringene mine. Vil tru du finner informasjon av interesse for deg der: http://www.sirasverden.no/blog/2015/02/22/kunsten-a-kjope-tursykkel

Mye bra utstyr her, men i mitt hue er det helt unødvendig å bruke så mye penger på vannrensing. Aldri vært noe problem å finne godt, friskt vann der jeg ferdes, i Norge. Ellers syntes jeg øksa og til dels saga virker helt unødvendig. Ellers har jeg selv Reinsfjell SL og er kjempefornøyd! Exped-underlag i LW er også en helt ny verden for oss som er over 170 og jeg bærer gladlig min Downmat LW.

Forrige helg ble brukt til telttur i Hemnes/Leirfjord/Vefsn. Neverlidalen var som alltid vakker, vi møtte snøen på ca 600 moh, så det ble litt leting etter god teltplass.

Glemte bilde

Første skikkelige toppturen til minstemann.. 600moh men skikkelig bratt et stykke.. Deilig med luft indere vingene da.. Kjørte opp til hytteområdet og tråkka oss igjennom en halvtørka bekk (les gjørmehøl)

Som jeg nevnte tidligere er jeg ingen stor tilhenger av å holde alt hemmelig. Til og med jeg startet helt uten erfaring en gang i forrige årtusen, og da var bøker og blader ( m.a.o. lenge før Internett var noe jeg hadde hørt om) gode ha når jeg skulle finne nye steder å dra på tur. Det er bedre å forsøke å være et godt eksempel, og kanskje litt "grinete gammel gubbe" i blant slik at også neste generasjon (eller ferske fra egen) blir glad i å ta vare på naturen. Men jeg har et bevisst forhold til hva jeg deler, og hvor spesifikk jeg er. Jeg deler for eksempel aldri videre tips jeg selv har blitt fortalt. Jeg skriver heller aldri navnet på småvann, om ikke disse allerede er allment kjent i litteraturen. I slike tilfeller er jeg særdeles vag i beskrivelse av område (gjerne "et sted i indre Troms) og passer på å ikke vise for detaljerte fjell i bildene. Bilde av vannet uten navn er greit, for da må en allerede ha kommet frem før en får bekreftet at det var riktig sted. I dette tilfelle fra Femundsmarka er navnene allerede kjent for den som vet hvor Femundsmarka er. Røavassdraget og håene, Revsjøen, Muggsjøen og Mugga er kjent fra Monsen på TV. Småvannene er bare grovt i hvilke del av Femundsmarka. Kanskje er det også greit at folk ser at det er andre muligheter i Femundsmarka en Røavassdraget, Muggavassdraget eller Grøtådalen slik at trafikken sprer seg litt? Oppsummert: Vil noen være sikker på at jeg ikke deler deres hemmelige storfiskvann er beste garanti å fortelle meg hvor det er. Da deler jeg det garantert ikke videre

Takk for hyggelige ord Rismyhr og Lone Wolf. Området i nord er et fint sted å rusle rundt, og så er det litt mindre blokkmark en i sørlige deler. Kan tenke meg at området og koiene er fine for en skikkelig vintertur i furuskogen. Trivelig video du hadde laget Rismyhr. Har tenkt tanken, men ikke kommet meg så langt at jeg filmer selv (enda). Kanskje en dag. Når det gjelder folk, søppel og holdninger i naturen så er jeg ikke tilhenger av å "holde ting hemmelig". En av grunnene til at jeg liker Femundsmarka er nettopp trivelige møter med andre turfolk. Alt med måte selvsagt. Men når det er mange folk som besøker området, så gjelder det å informere om hva som er god skikk med tanke på å vise hensyn og etterlate minst mulig spor. Muligens at jeg fremtrer litt klagende i måten jeg skriver om slitasje og søppel. Burde kanskje være litt mer informativ, fremfor bedrevitende og belærende. Uansett så er dette noe de store aktørene burde ta innover seg, og vise mer ansvar for nå i "Friluftslivets år". Der har jeg bare sett en tendens til en støyende rekrutteringskampanje for DNT og andre organisasjoner, uten snev av sporløs ferdsel og etikk rundt det å ferdes i natur. Det blir bare "Kom deg ut, kom deg ute, del selfie med oss...". Det burde rett og slett være mer fokus på basiskunnskap om friluftsliv i friluftslivets år.

Hivjuåni og Hivjudalen med Hallingskarvet i bakgrunnen;

Lørdag Dagen opprant som forventet med god sommertemperatur. Sola lekte gjemsel bak et lett heklet teppe av hvite dotter og en gjeng lettvektere krøp frem fra mer eller mindre beskyttede ly. Personlig angret jeg bittert over å ikke ha lagt noen striper silikon på tvers av bunnduken da jeg sømforseglet det nye teltet for makan til glatte har jeg ikke vært på siden min aktive ishockey dager. Natten ble tilbrakt på enden av liggeunderlaget som på sin side stort sett lå opp langs den ene veggen hele natten. Kan skryte av å ha verdens tykkeste, men smaleste liggeunderlag, men tror det er en tittel jeg gjerne donerer til noen andre. Innerteltets utside var invadert av maur på krigsstien. De var særs lite imponert over han tjukken som hadde satt opp teltet tvers over alle filene maur-motorveien mellom furu 245 og tua. Må vaske innerteltet for det stinket maursyre der inne når jeg drev å pakket sammen pose og underlag. Fikk iallefall testet det nye teltet og, joda, amerikanerene kan lage innertelt som er både maur-, mygg- og knott-tette. Dagens rute ble raskt lagt og kurs satt i luftlinje til blå-stien sør for oss. Var ikke så mange hundre meterene gjennom planteskog og blåbærlyng overgrodd blokkmark, men det ble noen nesteulykker på veien alikevel. Stor takk til Jørgen som kom med en hjelpende hånd der jeg på ryggen lå med sekken kilt ned mellom to blokker og bena høyere enn hodet som hang utover kanten av et to meter fall. Vel nede på stien takker Rakel og hundene for seg og det ublide møtet med skogens vampyrer og vender nesa tilbake mot Sundvollen og mens vi andre ser i andre retningen og dagens mål sklir bomullsdottene vekk og bader veien i lys på vår vei mot Oppkuven. Føler meg litt som Jesus. Det er en fin gjeng som slanger seg gjennom terrenget. Konstillasjoner av samtalepartnere kommer og går mens terrenget består. Nye og gamle emner diskuteres med gamle kjente og nye bekjentskaper må gjennom elementære spørsmål som «hvordan fant du Fjellforum», «hva driver du med» , «hvor lenge har du drevet med lettpakking» osv Midt på dagen sitter vi i solsteiken på Løvlia Skistue. Det er lite som minner om skisesongen. Heldigvis. Lett blanding av fotpleie, klesvask og selvbetjening i stabburet resulterer i kald læskedrikk og mens noen lager lunsjtaco sitter andre og tørker sikkel fra haka mens de lengtende ser på, rene klær og mer komfortable føtter før vi fortsetter. Dagens mål var Oppkuven. Det er satt opp et utsiktstårn her som gjør at man, fra toppen, har oversikt over store deler av denne delen av marka. Mission completed så da bar det i vei for å finne et sted å overnatte. Et par småtjern blir inspisert, veid og funnet for lette så vi trasker et par kilometer ned igjen til Store Oppkuvvannet. Tror samtlige tok seg en dukkert før allverdens middag igjen tilberedes over hjemmelagede rødsprit brennere. Skjønt, en og annen gassbrenner var tilstede. Kveldens mest populære måltid var nok Texas State Fair Chili fra Packit Gourmet med tre serveringer. Noen tungpakkere hadde med seg mengder drikkealkohol, så det ble broderlig delt på snyltekopper mens knotten igjen summet seg og prøvde å løse gåten på hvordan å komme seg ut av et myggnett etter at man er blitt fanget på innsiden. Det ble i grunnen mye prat om knott og myggnett; maskestørrelse var nok et hetere tema enn vekt der og da, men antall knott vant. Verst var det nok fortsatt for han som ikke hadde med myggnett.

Bra det gikk bra mht huggormbittet! Prisverdig at du er forsiktig med hva du går ut med ift opplysninger om "kontroversiellt vilt"! Jeg hadde nok dog unnlatt å nevne lignende på forum også. Har fått lest igjennom tråden, du skriver detaljert og bra slik at en får følelse av å bli dratt med inn i turen din!

Topptur til Ågottind (1526m), så klyving over en fantastisk egg og opp til Bjørktinden (1584m) ved Eikesdalsvatnet på lørdagen som var. Finner ikke tøffere profil av fjellet enn fra her Luftig søregg, 1500m ned til Eikesdalsvatnet til venstre og rimelig lang ned på den andre siden også. Selve klyvinga var morro og utfordrende men også relativt krevende. Zoom på Romsdalsfjell (Store Venjetinden, Kvanndalstindan og såvidt toppen av Store Trolltinden)

Meget fornøyd med min jeg også. De hjemme setter pris på oppdateringer og sitter ikke klar med direktenummer til seaking'en 24 timer før jeg har planlagt å returnere til sivilisasjonen som tidligere. I stedet fikk de roet ned og under siste tur i femundsmarka fikk jeg oppdateringer på værmeldinga fremover via inreach'en. Nyttig sak dette her. Batteriet varer virkelig lenge. Spesielt om man ikke benytter seg av tracking i hvertfall. Den ser jeg ikke noe særlig poeng med uansett.

Inreach fungerer meget bra. Har ikke hatt behov for nødmelding, heldigvis, men de hjemme syntes det er veldig ålreit å få en "alt vel" melding i ny og ne

Begge har dekning via satelitter, men InReach bruker nettet til Iridium som har den beste dekningen. Spot har ikke dekning i polområdene og du kommer lettere i skyggen om en beveger seg under bratte fjell og det kan da gå lengre tid å få igjennom en melding. Spot har også bare enveiskommunikasjon mens InReach har toveis.

Virker som nødpeilesender, sos melding går til 24 timers bemannet sentral i USA (som videre kontakter hjelpemannskaper i det området du befinner deg) http://www.inreachdelorme.com/product-info/emergency-response.php

Jeg vurderte Soulo da jeg nylig kjøpte et lettere telt til aleneturer. Men det ble for klaustrofobisk innvendig - jeg liker å ha det litt romslig. Så jeg valgte Unna, det er betydelig større innvendig. Noen vil reagere på at det ikke har fortelt, men det går fint å løsne et par fester til innerteltet og lage seg et fint lite fortelt til koking og litt bagasje. Unna veier nokså nøyaktig det samme som Soulo.

Hva har du funnet i forhold til å svare på meldinger? Jeg var langt inne på skauen i går uten dekning og sendte melding til samboer som bare svarte direkte på denne meldingen. Det fungerte strålende. Jeg ble litt overrasket da jeg trodde mottaker måtte trykke på linken og svare derfra?

Det er 66 av dem, så dermed har man endel større redundancy enn hva en del av konkurrentene til Inreach har http://en.wikipedia.org/wiki/Iridium_satellite_constellation

Jeg har ennå ikke erfaring med Unna, men jeg har et på vei i posten akkurat nå Selv hadde jeg omtrent like tanker som deg. Det var fristende å spare et halvt kilo+ ved å velge et av de lave tunnel teltene som veier rundt et kilo. Men da jeg studerte snitt tegningene og så på målene av disse så ble jeg veldig usikker. Dessuten er jeg blitt veldig glad i selvstående telt som kan settes opp hvorsomhelst. Hilleberg Unna har faktisk gulvplass til to og høyde nok til å kunne sitte inne i teltet. Dessuten skrår det brått på alle sider slik at jeg antar at det ikke blir et problem med innerduk som møter ytterduk i det man reiser seg eller strekker på bena. Eneste ulempe er at det mangler dedikert fortelt. Men med den store innvendige plassen samt at man kan korte inn plassen inne og faktisk få bagasjerom, tror jeg veier opp for dette. Vekten på 2 kilo er ikke så hakkanes gale for et slikt telt i Red Labels serien og som har så bra plass. At hele døren kan åpnes med god utsikt er også et pluss. Jeg gleder meg til å teste dette ut i praksis.

Som ivrig leser på fjellforum føler jeg at det også er på tide at jeg legger ut en liten turrapport. Det er jo flotte områder jeg ferdes i så de fortjener å vises . Kort fortalt så stakk jeg rett fra jobb sist fredag og til fjells,og med kurs for grensefjellene. Jeg hadde halvannen times kjøretur,og et par-tre timers skitur foran meg før jeg var ved den tjønna jeg hadde tenkt å campe ved. Buster og gammelpulken. Et rypepar hilste oss velkommen Fantastisk fint vær,føre og teltplass. Fredagskvelden gikk med til å bore hull og sette ut snører,og jaggu fikk jeg ikke fisk også og fisk er jo mat,ergo ble det stekt fisk til kveldsmat. Lørdagen startet med å sjekke snørene og ta av et par ørreter. Etter frokost ble det en to og en halv times skitur i området,i sol og vindstille. Midt på dagen lå jeg stort sett og døste utefor teltet. På kvelden ble det en ny lang skitur på toppene i området. Denne karen var ikke langt unna De gamle fjellskiene funka bra i slushen. Lørdagsmiddagen Noe av fangsten Denne kilosrøya slapp jeg tilbake da den var krøket i sporden. Den var i tillegg ikke kommet helt i form etter gytingen og så litt slapp i "fisken"ut. På søndag våknet jeg til skodde,en skodde som holdte seg helt til i tolvtia,men da titta sola frem. Da pakket jeg sammen,og gikk til et annet vann for å prøve fiskelykken noen timer før jeg satte kursen hjem. Oppsummering: Vindstille,rundt null grader,sol,turboføre,rypekakling døgnet rundt,og bra fiske. Man føler seg rik når man får slike opplevelser