Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss. Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano. Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser. Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der? Parkering ved Langen gjestegård. Så var vi endelig klar til å starte turen. Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene. Kathrine leder vei. Ei lita pause ved Litllangtjønna. Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. Brua over Mugga. Fin kveld, men lite fisk. Det legges en plan. Fornøyd dame. Kveldsstemning ved utoset til Mugga. Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort. Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene. Så var vi i nasjonalparken. Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her. Noen som bruser med fjæra. Straks ved Stortjønna. En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp. Så var det det med oss å fuglearter. Skulle gjerne kunne sagt hva dette er. Det var virkelig fint her med Stortjønna. Kviling. Akkurat slik vi liker det. Utsikt mot Stortjønna. Femunden, Stor Svuku og masse skau. Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake. Kveldsmat. Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser. Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der? Så gikk turen videre. Muggsjølitjønna. Vi kalte den Langnebbfugl. Muggsjølia. Kathrine skriver i hytteboken. Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre. Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna. Nesten fremme. Lunsj. Fisking i Hemmeligvann 1. Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre. Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit. Sekkene blir pakket innendørs. Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. Men først gjennom litt bjørkeskog. Hemmeligvann 2. Herlig teltplass. Her hadde vi trua. Lite fisk å få. Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp. Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet. Hvor går turen videre? Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid. Mot Fisklaustjønnan. Mye stein i terrenget. Ikke langt igjen. Kaffipause i teltet. Mugga. En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet. Så satt den. De fleste fikk leve videre. Ikke rart man får trua her. Halvkilosfisk som ble kveldsmat. Det gjorde seg med et ørretmåltid. Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan. I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt. Nedover Mugga til neste leirplass. Teltet er slått opp og fisket kan begynne. Kan det bli bedre? Kathrine har trua. Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart. Fornøyd fisker. Fornøyd fiskerinne. Et glimt av solen gjorde godt. Dagens siste. God natt. På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer. På veg til nedre Muggsjøen. Småkaldt. Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet. Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen. En av mange lovende fiskeplasser her. Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden. Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet. Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende. For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning. Blå himmel og sol. Endelig. Fisk på kroken. Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. Da fortjener den friheten tilbake. Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen. Mot Svartsjøen i t-skjorte. Langmyrbua. Lesing av hyttebok. Store myrer rundt denne bua. Naturens egen bru. Camp Svartsjøen. Slike dager skal nytes. Abbor tatt i Svartsjøen. En liten kveldstur ned til Mugga. Kveldsstemning med måne og knott. Telt i solnedgang. I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt. Grei start på dagen. Noen siste kast i Svartsjøen. På tide å prøve i Mugga igjen. For ei perle av ei elv dette er. Hver en kulp ble fisket i. Det nærmer seg slutten. Nordvika. Siste bit mot Langen. Bilen står der enda og turen er dermed over. Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær. I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget. Det var særlig området ved Volsjøan som fristet. Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus. I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig. Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda. Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa. Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers. Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann. Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land. Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag. Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter. To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen. Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass. Trivelig turmøte ved kløfthåbua Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten. Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet. Kveld ved Kløfthåen. Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa. Toalettpapirdilemmaet Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir. Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj. Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre. Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen. Harr fra Storrundhåen. Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte. Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side. Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie. Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen. Dilemmaet løst Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt. Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir. Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj. Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen. Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen. På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen. Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor. Kveldsfiske ved Revsjøen. Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag. Ørretjubel i Volsjøan Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent. På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten. Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er. Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen. Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget. Storfisk ved Muggsjøen Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje. Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser. Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen. Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen… Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga. Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på. Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva. Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde. Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva. Gjedde på 2,3 kilo og ny pers. Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner. Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang. Nedover langs Mugga Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området. Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på. Langmyrbua. Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm. Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga. Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden. Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig? Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika. Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke. Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka. Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området. Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks! Teltleir langs Roasten i 2005 Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig! Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer. Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem. Fisket og sluker som fungerte Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur. 2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga. Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk. Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet. Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram. Mer fra Femundsmarka Femundsmarka I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere. 10 år i Femundsmarka – En bildespesial. Åpne koier og buer i Femundsmarka. På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013) Vis hele artikkelen

Som jeg nevnte tidligere er jeg ingen stor tilhenger av å holde alt hemmelig. Til og med jeg startet helt uten erfaring en gang i forrige årtusen, og da var bøker og blader ( m.a.o. lenge før Internett var noe jeg hadde hørt om) gode ha når jeg skulle finne nye steder å dra på tur. Det er bedre å forsøke å være et godt eksempel, og kanskje litt "grinete gammel gubbe" i blant slik at også neste generasjon (eller ferske fra egen) blir glad i å ta vare på naturen. Men jeg har et bevisst forhold til hva jeg deler, og hvor spesifikk jeg er. Jeg deler for eksempel aldri videre tips jeg selv har blitt fortalt. Jeg skriver heller aldri navnet på småvann, om ikke disse allerede er allment kjent i litteraturen. I slike tilfeller er jeg særdeles vag i beskrivelse av område (gjerne "et sted i indre Troms) og passer på å ikke vise for detaljerte fjell i bildene. Bilde av vannet uten navn er greit, for da må en allerede ha kommet frem før en får bekreftet at det var riktig sted. I dette tilfelle fra Femundsmarka er navnene allerede kjent for den som vet hvor Femundsmarka er. Røavassdraget og håene, Revsjøen, Muggsjøen og Mugga er kjent fra Monsen på TV. Småvannene er bare grovt i hvilke del av Femundsmarka. Kanskje er det også greit at folk ser at det er andre muligheter i Femundsmarka en Røavassdraget, Muggavassdraget eller Grøtådalen slik at trafikken sprer seg litt? Oppsummert: Vil noen være sikker på at jeg ikke deler deres hemmelige storfiskvann er beste garanti å fortelle meg hvor det er. Da deler jeg det garantert ikke videre

Anbefaler alle å ta et par dager i Hulderheimen. Vi (jeg, min søster på 15 år og min eldste sønn på 5 år) dro til fjells sent onsdag og var tilbake på lørdag. 52 km og to topper (Nordre Langsua og Vakkerlifjell). Terrenget var ypperlig for små barneføtter og det var lett å gå med tung sekk! Langsubua var kjempe flott. Vi var også innom Fossbekkbua og Nontjønnbua som definitivt ga godt husly og kos i kveldingen! Vått mye av veien så gode sko er et "must".

Flott rapport Jan Erik, som vanlig! Veldig bra at du påpeker dette med søppel. Synes ABSOLUTT IKKE du var belærende.

Da er turen ferdig. 18 dager, men endte på Voss. Nesten en hel uke med skikkelig magesjau gjorde at etappene kom under 2 mil om dagen, så når jeg kom til Voss var jeg 3 dager på etterskudd. Da rakk jeg ikke inn til Bergen. Men, en ting er helt sikkert, og det er at denne turen skal gjøres en gang til. For makan til bra tur. Så mye utfordringer, så mange fine mennesker jeg har møtt, og jeg føler jeg har vokst med oppgaven. Gå inn på hjemmesiden og les bloggen fra hver dag hvis dere er interessert. Etterhvert kommer det en enda mer utfyllende turrapport. Den snøen jeg fryktet kom viste seg når jeg nærmet meg Finse. Fra Finse til Hallingskeid var det fikk vinter. Jeg sank ca 10-15 cm nedi og det var tungt og gå. Men, vi kom oss over.

Kjempefin rapport og bilder. Fint presentert for oss som drømmer om det samme, men ikke kommer oss avgårde. Angående hvitfisk så er jeg enig med @Lompa. Er redd Åbbor'n du heiv ut var den største bommerten på turen . Takk for hyggelig lesning

@Jan Erik Hansen Synes ikke du fremstår som belærende, det må være tillatt å klage på enkelte folks framferd i naturen når den er dårlig. Forsøpling er alvorlige saker og kan skade vilt eller drepe de(fugler som vikler seg inn i fiskesener ol) så det er flott at det blir påpekt!

Takk for en fin rapport Jan Erik, du tar gode bilder! At du deler opp teksten med mye bilder, og ikke minst avsnitt, gjør det veldig behagelig for den som leser. Så ut som du hadde en flott tur i et fantastisk del av landet, ble veldig nysjerrig på nasjonalparkens nordlige område. Hadde en skitur i vinter hvor jeg beveget meg et lite stykke nord for Røa vassdraget, utrolig fint terreng innover. Var bla. innom Gubbtjønnkoia. Ligger en film på kanalen min hvis det skulle være av interesse. (https://www.youtube.com/c/MagnusRismyhr) Når trafikken øker til et område blir det enda viktigere at folk er bevist på hvordan de bruker naturen, slitasjen blir enda mer fremtredende som du påpeker. Det er en utrolig viktig problemstilling, særlig når vi ser tendenser til at flere og flere nordmenn ferierer og bruker sitt eget land som reisemål. Økt popularitet rundt det å ferdes i naturen er en kjempe positiv ting men kunnskapsnivået blant folk flest varierer veldig. Derfor er oppslagskilt som de vi ser i Femundsmarka en fin måte å informere på, for oss andre som vil litt vekk fra de mest trafikkerte områdene er sjelden det noe problem. Takk for at du delte opplevelsen din med oss, god tur videre!

Hivjuåni og Hivjudalen med Hallingskarvet i bakgrunnen;

Fant dette "skiltet" på en tur nå nettopp på høgejæren. Slikt forarger meg. Bortsett fra at det selvfølgelig er ulovlig å ha en voksen okse som ikke er gjeldet , gående løs på utmark , så er det dette ønske som enkelte grunneiere ( bønder ) har til å skremme folk vekk fra utmarken sin som gjør meg sint. Tviler på at det virkelig var noen okse der . Jeg så ingen og skulle ikke gå der likevel. Men en trussel er det . Slikt gir ikke sympatipoeng akkurat...

Lifjell Har lenge vært nysjerrig på Lifjell og etter en tur til Blefjell ifjor i nydelig høstvær ble det enda mer klart at dette ikke var siste gang jeg skulle besøke Telemark. Min kamerat hadde planer om å haike i europe som alternativ til en billig ferie men valgte å heller bruke ferien til turer i Norge. Dette så jeg som en gylden mulighet til å ta en tur eller to sammen og etter et kort opphold på en hytte i lavlandet med enorme horder av knott og mygg fant vi fort ut at en tur til fjells med litt vinddrag i lufta var å foretrekke. Sola er på vei ned, månen titter frem. Valget falt raskt på Lifjell som ligger en rimelig kort kjøretur fra hovedstaden. Vi hadde en nydelig tur og været var helt eksepsjonelt, kunne ikke truffet bedre på. Vi opplevde nydelige solnedganger og en knall oransje måne som tok over showet når sola hadde gått ned. Knotten var noe plagsom et par kvelder hvor vinden løyet men alt i alt gjorde vindforholdene og de lave temperaturene om nettene at den ikke ble nevneverdig intens. Solnedgang over Holmen. Gaustadtoppen i horisonten. Det at vi hele tiden la leierplassen på de luftigste og mest vindutsatte stedene resulterte i at vi fikk noen skikkelige spektakulære utsikter fra campen. En plass som skilte seg ut var den siste leirplassen ved foten av en stor fjellvegg med utsikt over Bø og Nordsjø. Senere den kvelden kom en knall oransje måne til syne, omkranset av grå tåke. Utsikt over Bø og Nordsjø i det fjerne. En knallrød måne kommer til syne ved Holmen. Min kamerat satt sammen en film fra turen på rett i underkant av 4 minutter, jeg syns den fikk frem stemningen godt.

Tre dager på Hardangervidda, nærmere bestemt Kalhovd resulterte i flere flotte fjellørret. Aurebekk Fiskarlaug vet å kose seg som det kommer ut av filmen, men fiske er selvfølgelig hovedfokus. http://www.youtube.com/watch?v=pkTkwH8Y8J0

Lov om avgrensing i retten til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite [hanndyrlova]. er vel ment å verne hunndyrene... Jeg tror ikke du kan påberope deg lovvern

Super turrapport fra steder jeg ikke har vært enda i Femundsmarka, men neste år... Veldig fine bilder!! Trist med all forsøplinga, da vi var ved Nedre Muggsjø i juni så vi mye søppel som var kastet der det pleier å stå en stor boks for søppel. Folk hadde tydeligvis tenkt at om boksen er borte så kaster vi søppelet her likevel....så uhorvelig lite gjennomtenkt!

Har hørt det skal være ok med fiske innover fra bortelid/ljosland og nordover. Ellers så vil jeg anbefale og se på deler av vidda litt lengre øst. Var selv på tur innover fra synken ved vannet når for noen dager siden. Lite snø der nå. Fiske var ikke spesielt bra,men det var nordavind og generelt lite bra vær for fiske. Masse vann og velge i om en går i en 4 timers tid

Takk for en flott rapport @Jan Erik Hansen ! Herlige bilder som vanlig, alltid deilig å se bilder av ørret, kaffekjeler og landskap. Rart med det, men det blir jeg aldri lei Trist å lese at om forsøplingen og slitasjen i Femundsmarka, du er langt fra den første som skriver om det dessverre.

Det er blitt litt hysteri rundt flåtten. Jeg plukker selv av meg flått flere ganger i sesongen, og har også hatt bitt som har gitt stor rød ring rundt, uten at det har gitt skader av den grunn. Flere kolleger har også hatt det. Visst kan flåtten være farlig, men det er viktig å ikke overdrive farene heller.. Det er mye selvdiagnostisering av ulne symptomer som tilskrives flåtten.

Enda en snadderrapport fra Femundsmarka, herlig levert nok en gang Jan Erik

Stormberg something superstretch trøye. Fargen er så selvlysende (usikker på om den er kul eller dritschtøgg) at jeg ikke trenger bruke refleksvest lenger

Jeg tenkte å drodle litt utifra mine erfaringer med langturer på sykkel som er langt ifra ekstreme men de har gitt gode erfaringer før jeg legger ut på større eventyr som The Great Divide Mountain bike route som er drømmen innen et par år... Noen som vil være med? Historikk: Strekning - Min sykkel / Turkameratens sykkel Stockholm-Brüssel (2009) 1750 km - Scott Sub 20 med 2-hjuls tilhenger / Scott hybridsykkel med dempegaffel (bruktkjøp). Kongsberg-Larvik-København-Halmstad (2013) 800 km - Thorn Nomad Mk 2 med sykkelvesker foran og bak. / Scott Sub 20 med sykkelvesker bak. Kongsberg-Rallarvegen-Voss-Bergen (2014) 550 km - Samme som foregående. / Scott Sub 20 med sykkelvesker bak. Angående valg av sykkel/tilhenger: Min filosofi har blitt fokusert på driftssikkerhet og holdbarhet, og kanskje aller mest komfort. Når det er sagt så tok jeg den første (og hittil lengste) turen min på en hybridsykkel i prisklasse 8000 SEK med tilhenger uten å tenke så mye på disse tingene. Sykkelen var den jeg hadde helt enkelt. Jeg selv veide da i overkant av 100 kg og resonerte som så at å laste bagasjen på sykkelen i tillegg kanskje var i meste laget. Valget falt på tilhenger for å bespare bakhjulet den ekstrabelastningen som bagasjen skulle utgjøre. Da brukte jeg en Croozer Transport (tror jeg) som ikke lenger er i bruk, en meget lav lastehenger på to hjul. Fordelen med tilhenger er at du besparer sykkelen en del belastning, samtidig som du får mye plass på pakke på. Dette leder naturligvis til at man tar med seg for mye, samt at tilhengeren i seg selv veier en del og man får gjerne en ytterligere hjulstørrelse å være forberedt på problemer med (visse unntak fra denne regelen finnes dog). Min kamerat syklet på en Scott hybridsykkel i ca samme prisklasse med bærer og sykkelvesker fra Biltema, men vi kjøpte sykkelen brukt for 2500 SEK etter at den hadde gått noen tusen km. Vi tok den på service på et skikkelig sykkelverksted og den durte og gikk hele veien med ett unntak: En eike røk ca halvveis på turen på grunn av utmatting og overlast og dette var vi dårlig forberedt på. Heldigvis var det kort mellom verksteder i Danmark, mens i Norge er det nok litt verre. Lærdommen ble at man bør ha med eiker for nødreparasjoner, samt at det er verdt å vurdere nytten i nytt bakhjul om man skal laste på med sykkelvesker. Estimerer hans vekt på ca 70 kg + 20 kg bagasje, så ikke noe urimelig. Det var helt enkelt slutten av levetiden på hjulet, gitt den belastningen. Men bevares, etter 200 kr og 30 min på verksted så var vi i full fart igjen, så totalkosten på hans sykkel ble 3500 kr inkludert service, bærer, lamper, reparasjon etc., totalt ca 2 kr/km... Jeg kan se langt etter det på min nåværende sykkel.... Nå skal du på tur i Norge, men fra det jeg har fått høre for resten av verden er at 26" hjul er å foretrekke da det er lettere å finne reservedeler om uhellet skulle være ute... Dette er jo ikke helt tilfelle i Norge der 28"/700c er vel så vanlig, men det er lengre mellom butikker som har slikt på lager. Vær forberedt på å mekke problemer selv helt enkelt. Nå sykler jeg en Thorn Nomad Mk II ekspedisjonssykkel som var en drøm i noen år som student til jeg fikk jobb og kunne ta meg råd til det. Den veier oppunder 20 kg ulastet, men tåler alt, har de ovenfor nevnte Rohloff-girene og er helt storartet å ha med å gjøre, men det er ingen racer akkurat. Er du tålmodig og tramper på så holder du lett 20 km/h i snitt, og du kan være sikker på at denne sykkelen ikke gir opp da den er bygd for å bære 140 kg ++ med bærere foran og bak. Den koster dog skjorta, men det ser for meg ut (etter 3 år) å være en stridsvogn du ikke blir kvitt så lett. Rohloff-gir er et 14-girs navgir som alene koster ca det dobbelte av sykkelen du har idag, men er til gjengjeld så godt som vedlikeholdsfritt og like presist nå som da det var nytt, uten justeringer. Kan anbefales men koster som sagt en hel del og kan også kreve noen detaljer på sykkelen din for ettermontering. Vanlige sykkelgir hadde jeg på den første turen og det er adskillig mye mer justering og skit som setter seg i drivverket, men innkjøp og deler er billige og kunnskapen er lettilgjengelig da alle har slike gir på sine sykler. Sånn sett er det helt klart fordel med slikt om du ikke lærer deg ditt eget system opp ned bak frem og i mente. Sykkelvesker/tilhenger Henger - Sykkelen oppfører seg mer som normalt (ulastet), med unntak av bremsing og man drar rundt på mer vekt enn ved alternativet. På den andre siden er som nevnt slitasjen på sykkelen mindre og du kan laste med deg mer, f eks et halvt sykkelverksted slik jeg gjorde. Hengeren gjør også snuoperasjoner mer plasskrevende og det er relativt enkelt å stjele den og alt du eier sett i forhold til å bære avgårde 2-4 sykkelvesker. Vesker - Lettere alternativ og lar deg i større grad sortere bagasjen din i "rent" og "skittent", men du endrer karakteren på sykkelen betraktelig. En plan om balanse er gunstig når man laster sykkelvesker. Ekspedisjonssykkelen min er nervøs og rykkete på ujevnt underlag når den er ulastet, men blir meget bedagelig å rase nedover steinete bakker på rallarveien med 20-30 kg bagasje på (i tillegg til meg da). Andre sykler jeg har prøvd har vært tvert imot. Det finnes mye rart av vesker ute på markedet, og her finnes det to filosofier: Vanntett og ikke vanntett. Fordelen med vanntette vesker, som f eks Ortliebs Roller eller Vaudes er at du holder vannet unna ting og tang og slipper å tenke så mye på å pakke innholdet tett. På den andre side så vil du ha vanskelig for å bli kvitt fukt i utstyret ditt i ukeslange ruskeværsperioder, og om noe er bløtt så er alt det (satt på sin spiss). Visse nettreferanser har beskrevet sine vesker som sump-miljø etter en uke i regn fordi alt blir innestengt og rått. Hold deg unna Biltemas vanntette sykkelvesker er mitt beste konkrete råd, selv om erfaringen er 6 år gammel. Plasten i kroker og festesystem holdt ikke mål for kameraten og vi måtte fikse provisoriske kroker etter bare 50 mil da de hadde gitt opp. Alternativet er utette men pustende systemer som Arkel som ikke utgir seg for å være vanntette og dermed blir ikke vanntettheten kompromittert når du får et lite hull i vesken. Det gjør at vann kan dreneres ut av vesken og utstyret "tørker" uten at du må dra det ut, men du må være mer bevisst på å pakke ting tett innenfor skallet om du ønsker å holde det tørt. Selv har jeg endt opp med å bestille Arkels festesystemer fra Toutterrain.de og sy mine egne sykkelvesker til disse i bomullscanvas og er fornøyd med det, men det var en hel del jobb å få det til, så la oss kalle det et engasjert hobbyprosjekt. Jeg kan sikkert hoste frem et bilde og noen maler om det er av interesse. Prøv noen vesker i butikken, se hvor lett/vanskelig de er å feste/ta løs fra sykkelen (du vil ikke stå unødvendig i regnet og krangle når du skal inn i teltet og få opp varmen), og gjør en vurdering av hva som er viktig for deg. Jeg vil også anbefale en styreveske slik at du har ting lettilgjengelig som kamera, telefon, sjokolade/nøtter etc. Jeg har brukt Ortliebs i 6 år og er storfornøyd men det er mange alternativer hos både Vaude, Rixenkaul og Arkel. Pedaler Er du vant til klikk-pedaler så er det genialt for effektiviteten, er du ikke så er kombipedaler et greit innsteg, men jeg foreslår Shimanos M324 over A580 da den første gir godt grep også på "normalsiden" mens den andre er forferdelig (glatt). Jeg har brukt begge disse på tur og vet hvilken som er min favoritt. Med slike kan du også variere skotype fra dag til dag eller etter føre (f eks. sykle i grovere vanntette sko om det regner forferdelig og luftigere sykkelsko i "finere vær". Som de fleste andre så har jeg gått på trynet et par ganger med slike pedaler i innkjøringsfasen men det går raskt å bli vant til å løsne skoen før man stopper helt. Det blir "som å sykle"... Om du ikke liker eller ønsker klikkpedaler så har det dukket opp mye for stisykling som jeg selv synes er interessant da de har pigger som gir godt grep for alle såler slik at skoen ikke sklir på pedalen når man tråkker til. Dette ser jeg som en teoretisk fordel, men jeg har dessverre ikke personlig erfaring med slike på langtur eller på sti. "Bypedaler" i plast har jeg lite til overs for da de gjerne slites ned og blir glatte når de blir våte slik at man glipper i harde tag og risikerer å treffe både grøft og møtende trafikk som følge av overraskelsen og ubalansen det medfører. Synlighet Det er vel verdt å tenke på å ha utstyr i skarpe tydelige farger og bruke lys i regnvær for å sørge for at bilistene ser en godt. Jeg har god erfaring de siste årene med moderne dynamo-led-belysningskombinasjoner fra B+M i tyskland. Forlys+baklys+dynamo for ca 1000 kr gir deg uendelig lysvarighet på hvilken sykkel som helst, med overspenningsvern så kan du ha fantastisk lys i alle nedoverbakker uten frykt for å sprenge pærer. Ved interesse kan jeg meddele mer. Med rett dynamo og f.eks. et USB-Werk fra B+M så kan du til og med lade telefon/GPS på turen. Gul/oransje vest, gule vesker, reflekser og alt slikt er gull verdt. Også pedalreflekser er å anbefale, men de kan være litt kranglete å få til med endel klikkpedaler. Shimano har plattformer med reflekser som festes i SPD-pedalene og gir en (elendig) kombipedal. Men det hjelper på synligheten. Verktøy Ta med verktøy du behersker og mener du kan få bruk for. Umbrakonøkler er et must for å kunne stramme alle skruer på sykkelen, noe du bør gå over regelmessig. Vi holdt på å miste et bagasjebrett inn i hjulet på en sykkel fordi skruen som holdt det hadde ristet løs (og vi hadde ingen reserver med oss). Ekstra bremseklosser om du ikke vil satse på å kjøpe på veien, multiverktøy for diverse og reserveslange og kanskje dekk, litt avhengig av hva du vil dra på og ikke. Turkameraten Sist men slettes ikke minst - Jeg slår et slag for turkameraten som et av de beste verktøy man kan ha! Man deler vekta av kokeapparater, telt, verktøy og alt annet som man ikke trenger dobbelt opp av, og man har noen å dele minner og motbakker med hele veien og i mange år etterpå. Og når din sykkel streiker midt på Saltfjellet så kan turkameraten feie avgårde på sin egen og hente hjelp/reservedeler/kanelsnurrer på nærmeste bensinstasjon eller krypinn. Du har et flott eventyr foran deg! Mitt går til Hardangervidda og skiturer i månedsskiftet Juli-August... så jeg sjekker inn her når jeg er tilbake om tre ukers tid!

Kanonflott turrapport! Hvitfisk i ferskvann = Ufisk og det er selvfølgelig lov til å snakke negativt om den. Ufisken er en direkte næringskonkurrent til edelfisken (ørret/røye) og all ufisk skal selvfølgelig på land! Man kan enten spise den selv eller ofre den til reven.

Så lenge hunden er godt trent og vant med underlaget, så vil jeg si hunder kan gå langtur alle steder mennesker kan gå Potesokker bør selvfølgelig med i kløven i tilfelle de blir sårbeinte, og vet man at hunden har litt sarte poter, så bruker man sokker forebyggende når det er snakk om fleredagersturer. Men jeg har aldri opplevd at hundene mine ikke klarer å gå med kløv når jeg klarer å gå med stor sekk En del steder i Rondane har skarpe stein som kan være harde på hundepoter, men da putter man på sokker. De fleste steder er det helt greit, men litt steinete, underlag. Det er ikke noe problem å gå med hund med kløv der. Vær obs på at det ikke er alle turistforeningshytter som godtar hund, så det kan være greit å basere seg på helt.

For tidlig! Skal vi vente med å diskutere dette, til FM-båndet er slukket og utstyret demontert? FM har allerede god dekkning, både sentralt, langs veinettet og i fjellet. Det er dette som jeg ønsket å diskutere. Ikke hvilke andre muligheter, DAB kan gi oss i fremtiden. Det vet vi lite om, vi kan bare spekulere. Det er bare ca 1,5 år igjen, før FM-båndes lukkes. Så skal det diskuteres og eventuelt potesteres, må det gjøres nå. AM er nedbygd! Jeg tviler på at det blir gjennoppbygd og da er vel det heller ikke noe poeng, i å diskutere det.

Takk for hyggelige ord Rismyhr og Lone Wolf. Området i nord er et fint sted å rusle rundt, og så er det litt mindre blokkmark en i sørlige deler. Kan tenke meg at området og koiene er fine for en skikkelig vintertur i furuskogen. Trivelig video du hadde laget Rismyhr. Har tenkt tanken, men ikke kommet meg så langt at jeg filmer selv (enda). Kanskje en dag. Når det gjelder folk, søppel og holdninger i naturen så er jeg ikke tilhenger av å "holde ting hemmelig". En av grunnene til at jeg liker Femundsmarka er nettopp trivelige møter med andre turfolk. Alt med måte selvsagt. Men når det er mange folk som besøker området, så gjelder det å informere om hva som er god skikk med tanke på å vise hensyn og etterlate minst mulig spor. Muligens at jeg fremtrer litt klagende i måten jeg skriver om slitasje og søppel. Burde kanskje være litt mer informativ, fremfor bedrevitende og belærende. Uansett så er dette noe de store aktørene burde ta innover seg, og vise mer ansvar for nå i "Friluftslivets år". Der har jeg bare sett en tendens til en støyende rekrutteringskampanje for DNT og andre organisasjoner, uten snev av sporløs ferdsel og etikk rundt det å ferdes i natur. Det blir bare "Kom deg ut, kom deg ute, del selfie med oss...". Det burde rett og slett være mer fokus på basiskunnskap om friluftsliv i friluftslivets år.

Det enkleste en kan gjøre sånn reint generellt, Femundsmarka er for kjent så det hjelper ikke så mye der, er å holde kjeft om områder en besøker; da får en oppleve få folk neste gang en er der siden lite folk oftest blir dratt fram som et positivt trekk. Mindre slitasje og søppel. Det er det ikke det samme som å nekte folk å gå der, men det er bedre at folk oppdager områdene i kraft av egen interesse! Da kan det være større sjanse for at det er mer seriøse folk som oppsøker områdene, og ikke noen som har sett litt Lars Monsen og skal prøve ut om detta er noe for en sjøl og ikke har de beste holdningene. At man ikke kaster søppel i naturen er barnelærdom, det kan de fleste nybegynnerne uansett forholde seg til. Burde kunne ha gjort det iallefall.. Det er bra det er satt opp infoskilt, noe det også burde ha vært gjort i de bynære markene også. Tross alt dyreliv som kan bli skada av søppel der også, og er også viktig for opplevelsen i hverdagsfriluftslivet for mange med mindre søppel å se. Det kan kanskje lage bedre vaner for folk før de kommer inn i feks Femundsmarka(ikke det at jeg har de helt store håpa for det da, for de som gir eff gir eff uansett kanskje). Uansett er det veldig bra at du tar opp detta i turrapporten! *tommel opp* Fine bilder og fin rapport!

Jeg ble skikkelig misunnelig på turen din! Det er en ting jeg reagerer på, og det at du snakker negativt om hvitfisk. Stekt abbor er nydelig (men har mye bein)! Fersk harr, mmm (men må være fersk).. Gjedde går også bra, men kommer lenger ned på lista.

Fra Hilleberg sin side om mesh telt :

Borreliose! Mobil typo.

Her er min mini-rapport om turen: https://fonolitt.wordpress.com/2015/07/14/1699/

Lørdag Dagen opprant som forventet med god sommertemperatur. Sola lekte gjemsel bak et lett heklet teppe av hvite dotter og en gjeng lettvektere krøp frem fra mer eller mindre beskyttede ly. Personlig angret jeg bittert over å ikke ha lagt noen striper silikon på tvers av bunnduken da jeg sømforseglet det nye teltet for makan til glatte har jeg ikke vært på siden min aktive ishockey dager. Natten ble tilbrakt på enden av liggeunderlaget som på sin side stort sett lå opp langs den ene veggen hele natten. Kan skryte av å ha verdens tykkeste, men smaleste liggeunderlag, men tror det er en tittel jeg gjerne donerer til noen andre. Innerteltets utside var invadert av maur på krigsstien. De var særs lite imponert over han tjukken som hadde satt opp teltet tvers over alle filene maur-motorveien mellom furu 245 og tua. Må vaske innerteltet for det stinket maursyre der inne når jeg drev å pakket sammen pose og underlag. Fikk iallefall testet det nye teltet og, joda, amerikanerene kan lage innertelt som er både maur-, mygg- og knott-tette. Dagens rute ble raskt lagt og kurs satt i luftlinje til blå-stien sør for oss. Var ikke så mange hundre meterene gjennom planteskog og blåbærlyng overgrodd blokkmark, men det ble noen nesteulykker på veien alikevel. Stor takk til Jørgen som kom med en hjelpende hånd der jeg på ryggen lå med sekken kilt ned mellom to blokker og bena høyere enn hodet som hang utover kanten av et to meter fall. Vel nede på stien takker Rakel og hundene for seg og det ublide møtet med skogens vampyrer og vender nesa tilbake mot Sundvollen og mens vi andre ser i andre retningen og dagens mål sklir bomullsdottene vekk og bader veien i lys på vår vei mot Oppkuven. Føler meg litt som Jesus. Det er en fin gjeng som slanger seg gjennom terrenget. Konstillasjoner av samtalepartnere kommer og går mens terrenget består. Nye og gamle emner diskuteres med gamle kjente og nye bekjentskaper må gjennom elementære spørsmål som «hvordan fant du Fjellforum», «hva driver du med» , «hvor lenge har du drevet med lettpakking» osv Midt på dagen sitter vi i solsteiken på Løvlia Skistue. Det er lite som minner om skisesongen. Heldigvis. Lett blanding av fotpleie, klesvask og selvbetjening i stabburet resulterer i kald læskedrikk og mens noen lager lunsjtaco sitter andre og tørker sikkel fra haka mens de lengtende ser på, rene klær og mer komfortable føtter før vi fortsetter. Dagens mål var Oppkuven. Det er satt opp et utsiktstårn her som gjør at man, fra toppen, har oversikt over store deler av denne delen av marka. Mission completed så da bar det i vei for å finne et sted å overnatte. Et par småtjern blir inspisert, veid og funnet for lette så vi trasker et par kilometer ned igjen til Store Oppkuvvannet. Tror samtlige tok seg en dukkert før allverdens middag igjen tilberedes over hjemmelagede rødsprit brennere. Skjønt, en og annen gassbrenner var tilstede. Kveldens mest populære måltid var nok Texas State Fair Chili fra Packit Gourmet med tre serveringer. Noen tungpakkere hadde med seg mengder drikkealkohol, så det ble broderlig delt på snyltekopper mens knotten igjen summet seg og prøvde å løse gåten på hvordan å komme seg ut av et myggnett etter at man er blitt fanget på innsiden. Det ble i grunnen mye prat om knott og myggnett; maskestørrelse var nok et hetere tema enn vekt der og da, men antall knott vant. Verst var det nok fortsatt for han som ikke hadde med myggnett.

Lager som regel en hjemmelaget dram/likør av krekling eller tyttebær (eller blanding). Før lagde jeg disse som ren dram uten sukker, men nå pleier jeg sukre de opp så de blir passe søte (men ikke for mye). Perfekt med en liten klunk på dagen hvis man er trøtt i beina eller til kaffen. Min oppskrift: Fyll 2l norgesglass med ca 3/4 krekling/tyttebær som plukkes i september når de er modne. Fyll på ca 200 gram sukker (kan ha i mer senere når bæra er tatt bort om man synes det var for lite). Fyll opp med 60% sprit. La stå en måned eller to.Sil av bæra og skvis de ordentlig for å få med all saft/brennevin (bruk gjerne et klede som ikke trekker væske, feks en saftsil-duk). Når bæra er silt av fyller jeg opp igjen glasset med 40% vodka (bruk 60% om du vil ha den sterkere). La stå noen måneder. Bli bare bedre og bedre med åra, men kan drikkes ganske fort hvis man bruker nok sukker (runder av spritsmaken). Om man ikke bruker sukker må drammen lagres lenger for å runde bort spritsmaken (minst 1 år, helst 2 år, men gjerne lenger ) Forøvrig er det ingen problem å tilpasse denne med sprit/vann/sukker for å justere litt etter man har tatt ut bæra. PS! Kreklingbær som skal brukes bør fryses eller aller helst tørkes i ca 3 dager på et brett pga teger som da forlater bæra. Dette kan visst sette en bitter smak. Jeg har alltid tørka bæra i 3 dager så jeg vet ikke om det stemmer. PSS! Kreklingdram uten sukker kan lages slik: Fyll en desiliter krekling på en helflaske 40%. Sil av etter 3 uker (skvis bæra om du vil ha dyp rødfarge, ikke sil om du vil ha lysere farge. Lagre drammen i 2 år eller mer Blir alltid litt bunnfall i slike bærdrammer. Denne drammen har jeg ofte silt av i et kaffefilter for å få den blank og fin (men det tar litt tid) Ellers vil jeg bare nevne noen gode turkamerater: Fisherstorm 32%, (eller den danske versjonen Fisk), Dr. Nilsen/Gammel Dansk, Mintu, Deluze XO/VSOP (konjakk), Lagavulin whiskey (kraftig røykt sak som nytes til bål med sigar ), Frost (polvariant av kreklingdram/likør. Mvh Kjetil

Tre dager på tur i Vassfaret på innsjøene Aurdalsfjorden og Nevlingen. Utgangspunkt for turen er vei fra Hedalen og inn til Aurdalsfjorden. Fullt mulig å legge inn en lang runde fra Hølervann via Strøen og avslutte på Aurdalsfjorden. Turen er beskrevet i "Hundre padleperler" av Køhn.

Hei Jeg har en nettside med mye informasjon om friluftsliv med hund. Der finner du forslag til pakkelister, kløving m.m. Pakkelister Kløving http://www.paastreif.no Jeg har også en facebookside der jeg legger ut tips om friluftsliv med hund https://www.facebook.com/FriluftslivMedHund Om jeg på sparket skal anbefale turmål vil jeg foreslå Trollheimen: Fantastisk natur med mulighet for fine toppturer, mer potevennlig terreng og turisthytter tilrettelagt for hund (om du skal ligge på hytter da...) God tur!

Været i høyfjellet i nord kan være rimelig brutalt. Et par bilder fra forrige helg i fjellheimen i nord-Troms. Et hissig lavtrykk ute i havet ga omslag til kraftig nordlig vind (kuling) som vedvarte i to døgn, 48 timer. Hva det var i kastene vet jeg ikke, men antar at det var oppi stiv til sterk kuling på det verste er jeg rimelig sikker på. Dette kombinert med en del snøfall og dermed snøfokk gjorde at presset mot teltet ble stort, og over ganske lang tid. Jeg hadde tatt høyde for dette mtp plasseringen av teltet. Måtte likevel ut første mårran å lage dobbel snømur i nordenden av teltet. Bardunene stod fint i bakken, litt etterstramming ble gjort, men ikke mer enn normalt. Stanga (for øvrig den originale som fulgte med teltet) var aldri i bevegelse, slik jeg opplevde da jeg fikk sterk storm mot den andre siden av teltet for et par år siden. Med snømurene avtok det meste av det konstante presset mot duken/stanga, og teltet "stod han av" helt fint hele uværsperioden. Før jeg bygde snøveggene, la ytterduken seg noe mot innerduken, med et ubetydelig fuktgjennomslag. Ny bekreftelse på at Ringstind 2 Light (2010) tåler mye vær. Mer enn mange kanskje går rundt og tror. Etter to døgn med dette været var det rent behagelig å få omslag til sørøstlige vinder og sol..