Vinnerliste

Tre dager på tur i Vassfaret på innsjøene Aurdalsfjorden og Nevlingen. Utgangspunkt for turen er vei fra Hedalen og inn til Aurdalsfjorden. Fullt mulig å legge inn en lang runde fra Hølervann via Strøen og avslutte på Aurdalsfjorden. Turen er beskrevet i "Hundre padleperler" av Køhn.

Lørdag Dagen opprant som forventet med god sommertemperatur. Sola lekte gjemsel bak et lett heklet teppe av hvite dotter og en gjeng lettvektere krøp frem fra mer eller mindre beskyttede ly. Personlig angret jeg bittert over å ikke ha lagt noen striper silikon på tvers av bunnduken da jeg sømforseglet det nye teltet for makan til glatte har jeg ikke vært på siden min aktive ishockey dager. Natten ble tilbrakt på enden av liggeunderlaget som på sin side stort sett lå opp langs den ene veggen hele natten. Kan skryte av å ha verdens tykkeste, men smaleste liggeunderlag, men tror det er en tittel jeg gjerne donerer til noen andre. Innerteltets utside var invadert av maur på krigsstien. De var særs lite imponert over han tjukken som hadde satt opp teltet tvers over alle filene maur-motorveien mellom furu 245 og tua. Må vaske innerteltet for det stinket maursyre der inne når jeg drev å pakket sammen pose og underlag. Fikk iallefall testet det nye teltet og, joda, amerikanerene kan lage innertelt som er både maur-, mygg- og knott-tette. Dagens rute ble raskt lagt og kurs satt i luftlinje til blå-stien sør for oss. Var ikke så mange hundre meterene gjennom planteskog og blåbærlyng overgrodd blokkmark, men det ble noen nesteulykker på veien alikevel. Stor takk til Jørgen som kom med en hjelpende hånd der jeg på ryggen lå med sekken kilt ned mellom to blokker og bena høyere enn hodet som hang utover kanten av et to meter fall. Vel nede på stien takker Rakel og hundene for seg og det ublide møtet med skogens vampyrer og vender nesa tilbake mot Sundvollen og mens vi andre ser i andre retningen og dagens mål sklir bomullsdottene vekk og bader veien i lys på vår vei mot Oppkuven. Føler meg litt som Jesus. Det er en fin gjeng som slanger seg gjennom terrenget. Konstillasjoner av samtalepartnere kommer og går mens terrenget består. Nye og gamle emner diskuteres med gamle kjente og nye bekjentskaper må gjennom elementære spørsmål som «hvordan fant du Fjellforum», «hva driver du med» , «hvor lenge har du drevet med lettpakking» osv Midt på dagen sitter vi i solsteiken på Løvlia Skistue. Det er lite som minner om skisesongen. Heldigvis. Lett blanding av fotpleie, klesvask og selvbetjening i stabburet resulterer i kald læskedrikk og mens noen lager lunsjtaco sitter andre og tørker sikkel fra haka mens de lengtende ser på, rene klær og mer komfortable føtter før vi fortsetter. Dagens mål var Oppkuven. Det er satt opp et utsiktstårn her som gjør at man, fra toppen, har oversikt over store deler av denne delen av marka. Mission completed så da bar det i vei for å finne et sted å overnatte. Et par småtjern blir inspisert, veid og funnet for lette så vi trasker et par kilometer ned igjen til Store Oppkuvvannet. Tror samtlige tok seg en dukkert før allverdens middag igjen tilberedes over hjemmelagede rødsprit brennere. Skjønt, en og annen gassbrenner var tilstede. Kveldens mest populære måltid var nok Texas State Fair Chili fra Packit Gourmet med tre serveringer. Noen tungpakkere hadde med seg mengder drikkealkohol, så det ble broderlig delt på snyltekopper mens knotten igjen summet seg og prøvde å løse gåten på hvordan å komme seg ut av et myggnett etter at man er blitt fanget på innsiden. Det ble i grunnen mye prat om knott og myggnett; maskestørrelse var nok et hetere tema enn vekt der og da, men antall knott vant. Verst var det nok fortsatt for han som ikke hadde med myggnett.

Turen har kommet i bakgrunnen. Selfies og knallfarger på utstyret har blitt himla viktig. Tivoli på tur:

Jeg vet ikke hvor lenge jeg ligger slik. Tenker flere ganger at jeg skal gå videre, men blir i stedet liggende å døse med sola i fjeset. Nei nå må jeg igang. Noen små pip fra GPS’en varsler at den vil ha nye friske batterier. Setter meg opp og glipper litt med øynene. Er litt sånn ugrei i synet etter å ha hatt sola i fjeset en stund. Det er nå det skjer. Det enkle friluftslivet tilføres en ukjent faktor. Jeg skal altså hente nye batterier fra sidelomma i sekken. Strekker venstre hånda de 20 cm bort til sidelomma og kjenner et lite stikk. Rykker til meg hånda i refleks ,snur på hodet og ser en hoggorm på sekken. Nei, nei og atter nei. Det er ikke mulig,,,. Det blir fullstendig tankespinn noen sekunder. Jeg kjenner pulsen stiger kraftig. Må få ned pulsen. Rolig nå Raymond, du må tenke. Pust rolig, bruk magen. Dette er ikke verdens undergang og dessuten har du vært med på dette før. Dette takler du. Få overblikk og så handle. Jeg prater høyt med meg selv. Det hele er uvirkelig. Hva skjer nå? Hvor langt er det til hjelp? Var det noen hjemme i husene jeg passerte tidligere? Jeg ser på lillefingeren og ser et rift og en dråpe blod. Hvor var det jeg la brillene? Gransker fingeren nøye, men finner ingen regelrette bittmerker. Bare dette ene riftet. Suger kraftig og spytter ut noen ganger. Underbevist jobber hjernen med problemstillingen og gradvis går pulsen ned i takt med følelsen jeg har av situasjonen. Ok, hva gjør jeg nå. Selv om jeg nå har en følelse av at dette er mindre alvorlig enn først antatt er det likevel litt usikkerhet forbundet med at jeg er allergisk. Har aldri hatt antydninger til allergi før det året jeg fylte 58. Da reagerte jeg så kraftig at jeg desverre måtte omplassere bikkja og begynne med tabletter. I dag holder jeg meg unna noe frukt og grønt og ellers brukes tabletter i pollensesongen og ved behov. Allergien er en usikkerhetsfaktor og jeg vet ikke hvordan det er i forhold til hoggormbitt. Ikke veps heller for den saks skyld. Jeg prøver å fokusere på den store fordelen jeg nå har ved at jeg alltid har tabletter i lomma. Det har gått et par minutter nå. Jeg sjekker på ny lillefinger, hånda og underarmen. Bittelitt ubehag akkurat i riftet, men ellers ingen svie, hevelser eller fargeforandringer. Jeg sitter fortsatt på rompa i lyngen. Har prøvd å ikke gi etter for behovet for å komme meg unna. Gransker bakken rundt meg og løfter forsiktig beina. Det hele gikk jo så fort. Fikk med meg at den var mørk og virket liten, men så egentlig ikke hvor det ble av den. Kommer meg på beina og gransker bakken igjen. Løfter forsiktig opp sekken som ligger med selene ned. Nei, den er ikke å se noe sted. Tramper i bakken. Tar et par tabletter og begynner å pakke sammen. Husker nye batterier til GPS’en, Holder bevisst tempo nede. Ute på grusveien sjekkes armen igjen. Har vel gått rundt 10 minutter. Skulle vel egentlig ha kjent noe nå. Spørsmålet er om jeg bør avbryte turen. De nærmeste husene er bare noen hundre meter tilbake. Jeg så ikke folk der, men utenfor huset der æljbikkja bjeffa stod det en bil. Er det folk hjemme kan de sikkert skysse meg til legen bare sånn for sikkehets skyld. Jeg blir stående noe rådløs. Sjekker armen om og om igjen med samme resultat. Vet ikke hvor lenge jeg står der. Bestemmer meg for å sende melding hjem. Ser nå at kona sendte en melding på formiddagen der hun kommenterte nattens temperatur. Svarer på innholdet i den og føyer til følgende. SMS skjermbilde: Første melding. Må gå litt rundt for å få signal og så er den sendt. Da kan jeg fortsette. Går ikke mange meter før jeg får det for meg at jeg bør dokumentere hvor jeg er. Er vel ganske sikker nå, men bare sånn i tilfelle det utvikler seg annerledes. Like etter dukker et passende skilt opp og finger og skilt havner på samme SMS. SMS skjermbilde: Dokumenterer hvor jeg er. Veien stiger og jeg går ennå saktere enn jeg pleier. Når det flater ut ser jeg Havsjøen på høyre side. Været er upåklagelig. Sola skinner og småfuglene kvitrer og Havsjøen ligger der som en blå oase i alt det grønne. Du verden hvor heldige de er som har de hyttene jeg ser i østenden av vannet. Har hatt telefonen framme en stund nå. Vil sende en ny SMS visst jeg får dekning. Der,, nei nå ble det borte. Litt tilbake. Jeg løfter telefonen og dreier litt rundt og får en prikk. En prikk er godt nok for melding og jeg skriver den ferdig, løfter telefonen og trykker send. SMS skjermbilde: Når kona sender dette svaret 15:27 er jeg utenfor dekning. Ser at jeg ikke har fått noe svar fra kona på de første meldinger og vet at hun ikke sjekker telefonen før hun er ferdig på jobb. Det har gått en time og jeg har konkludert med at enten var det et tørrt bitt, eller så var jeg så heldig fordi det var et streif. Jeg fortsetter likevel i et rolig tempo. I den nordøstlige delen av Havsjøen dreier veien igjen nordover. På en liten gresslette ved vannet står en badestamp og litt etter ser jeg en bygning i fin tømmerstil langs veien. Dette er visstnok utleiehytte fra Nordre Mangen gård. Med oppstallingplass for hester på tunet, en stall og liten havn er alt lagt til rette for at du kan leie hest og ri inn hit. Skikkelig vedlikeholdt og i samme stil som husene jeg passerte nede ved Nordre Mangen. For et sted. Foto: Hytta ved Havsjøen Jeg er av den beskjedne typen og liker ikke å ta meg til rette. Det skal likevel innrømmes at ingenting er bedre enn et toalett når behovet melder seg. Og selv om alle hytter og uthus pleier å være låst er det sjelden en frittstående utedo har noe annet en ei haspe. På utedoen her er det haspe. I tillegg ser den riktig så fin ut. Om det er min dårlige samvittighet eller annet skal være usagt, men jeg forlater stedet med uforrettet sak. Jeg følger veien videre nordover. På høyre hånd har jeg Gravliberget i Hedemark Fylke. Fylkesgrensa går i elva jeg har på høyre side. Jeg er fortsatt i Akershus noen hundre meter til, men så entrer jeg Hedemark . På andre siden av elva ser jeg også en grusvei parallelt med den jeg går på. Jeg er på vei mot Vesle Børen og stedet hvor grusveien slutter. Der er egentlig planen å sette camp, men det er fortsatt tidlig. Finner jeg en fin plass blir jeg der, visst ikke går jeg videre. Jeg får se når jeg kommer dit. Et treskilt med bilde av sykkel peker ned mot elva og viser til bro over til grusveien på andre siden. Jeg vurderer et lite øyeblikk å komme meg over til veien der. Da har jeg mulighet til å følge vei rundt både Vesle og Store Børen samt Steineia. Kartet sjekkes igjen. Stykket jeg har foran meg fra der veien slutter og til jeg er inne på neste veisystem er mildt sagt utfordrende. En bratt åskam og ei myr løper parallelt i min retning. Planen er å ta meg fram på myra, helt inntil fjellveggen. Vil tro jeg sparer et par timer på det kontra å velge veien rundt. Jeg velger og holde meg til planen og fortsetter mot Vesle Børen. Foto: I godt sig mot Vesle Børen. Jeg begynner å kjenne at det jeg ikke ordnet i stad nå er aktuellt. Da jeg var 40 og før det, var det uproblematisk. I dag sliter jeg med knebøy over tid. Det jeg ser etter nå er noe passende å sitte på. Det aller beste er trefall eller stamme i passende høyde. Da blir det utedo i ordets rette forstand. En stubbe, eller stein av passende format går også, men er langtfra førstevalget. Der ja. Litt inn og bak noen trær ligger et tre overende. Desverre viser et prøvende tråkk å bekrefte det jeg ser når jeg kommer inntil. Den har nok ligget her en stund. Ut på veien og veidere. Litt lenger fram ser jeg nok en passende stamme. Jeg tar de fire skrittene av veien og tar prøvetråkket. Den holder. Problemet er at dette er veldig nær veien. Jeg vurderer veistrekningen i begge retninger. Noen meter unna renner elva og lager glade klukkelyder og bak der igjen veien på andre siden som jeg forøvrig ikke ser herfra. Tror jeg må la det stå til. Har jo ikke sett folk siden igår og veien stopper jo litt lenger inn. Jeg får av meg sekken. Papirrullen er klar og så av med buksa. Jeg føler meg litt ubekvem og syns med ett jeg hører lyder. Jeg sitter urørlig og lytter. Nei, det er ingenting å høre bortsett fra klukking og svakt brus fra elva. Plutselig hører jeg noe igjen og denne gangen er det ikke tvil. Det kommer folk. Jeg kommer meg opp og river på meg selebuksa. Full fart med dorullen ned i sekken. Jeg prøver å se ubesværet ut der jeg svinger sekken på ryggen og kaster et liksom tilfeldig blikk i lydens retning. Nedover veien kommer en hund i følge med et godt voksent par. Er det virkelig mulig at det kommer folk akkurat nå! Jeg hilser når de er på høyde med meg og de hilser tilbake. De kommenterer størrelsen på sekken og lurer på om jeg er på langtur. Jeg bekrefter og tar et langt skritt opp på grusen. Da kjenner jeg underbuksa som jeg ikke rakk å få på plass. Nå ligger den godt plassert rundt øvre del av lårene. Jeg forteller hvor jeg kommer fra og hvor jeg er på vei. De forteller også og det viser seg at vi lurer på det samme. Nemlig om det er mulig å ta seg fram over til neste veisystem. All den tid vi har samme planer blir vi enige om å slå følge videre. Praten går lett og vi kommer etterhvert inn på tema vilt, og de lurer på om jeg har sett noe. Jeg skjønner hva de egentlig spør om, men velger å late som ingenting. Jeg forteller at jeg har sett mye fugl generelt og ganske bra med skogsfugl spesielt, men utover det ingenting som sant er. Ikke noe hjortevilt hittil. «Ikke noe annet?» Jeg skjønner hvor de vil og er varsom. «Jo, det var jo en Hoggorm ned ved Mangen da» «Ja, kanskje ikke så rart det er lite annet å se med ulven luskende rundt her» sier han. Jeg er på vakt. «Å, er det ulv rundt her da» spør jeg. De forteller at de bor litt lenger øst og at de fra tid til annen ser dem. Visstnok 4 stykker om jeg forstod dem rett. Som han sier er det jo ikke mye annet å finne på enn å gå i skauen når en bor sånn til. Jeg får en følelse av at vi har samme standpunkt og forteller så om egne sporinger og en observasjon uten å si hvor. Selv forteller han om sine møter hvorav noen er nære og helt uten dramatikk. Og så er vi ved veis ende. Karen har dagstursekk og lita øks, så han er nok forberedt på å rydde litt underveis. Krattet foran oss er imidlertid tett og etter litt nøling bestemmer de seg for å snu her. Jeg får tilbud om å bli med tilbake til veien på andre siden av elva. Der har de parkert bilen og så kan de kjøre meg rundt. Det er et generøst tilbud, men jeg takker høflig nei. Vi takker hverandre for turen og praten og så går vi hver til vårt. Fortsettelse følger...

Hivjuåni og Hivjudalen med Hallingskarvet i bakgrunnen;

Takker så mye igjen @hufsa. @The Lone Wolf, ja du har kanskje rett og det satt langt inne å nevne det. Jeg vurderte det fram og tilbake mange ganger, men valgte så å legge det ut. Han fortalte ikke meg hvor og jeg fortalte ikke han hvor. Skogsområdene herover er store og henger også sammen med tilsvarende i Sverige. Det er forsåvidt ingen hemlighet at områdene herover huser / får besøk av de 3 store fra tid til annen. De som ikke liker denslags besøk samarbeider og er godt organisert på begge sider av grensa. Så får det være opp til de som liker besøk og være ute på tur i marka. Gjerne bruke skogsbilveier og observere kjøretøy etc. Rett og slett være et forstyrrende element. Ønsker ikke at dette skal være et innlegg i svart / hvitt debatten, men nevner det for å begrunne hvorfor jeg har lagt det ut.

Vil tro at kokain passer ultralettpakkerne best. Trenger små doser, kan tas rett i nesa, trenger ikke verken røykeutstyr eller sprøyter. Amfetamin kunne også gå bra. Da trenger man ikke lettpakking en gang. Bare poppe ei pille og gå i 15 timer uten å merke at man har sekk på ryggen...

Ja, du har en lidelse. Men det har også jeg og de fleste her på forumet vil jeg tro. Om noen la frem 50 kniver og sa til meg at ta så mange du vil, så hadde jeg spurt han om ikke han hadde noen til. Akkurat nå pakker jeg for Hardangervidda. Mitt største problem er lommelyktene. Jeg har en i høyre bukselomme, en i høyre brystlomme, en i diverseposen og en i lokklommen på sekken. I tillegg har jeg hodelykt i venstre brystlomme. da kan komme hva det vil, jeg er forberedt. Om jeg tar av meg jakka og det blir mørkt, så har jeg jo en i bukselommen. Og om jeg søker råd hos min kone, skjønner ikke hun lenger problemet. Og ungene mine? De har ledd av pappa som i alle år har brukt 2 måneder på å pakke og som bruker siste natta til alt jeg burde ha med. Min eldste datter som er komiker bruker til og med pappas pakkelister til stor jubel. Jeg spør derfor ikke engang om jeg har en lidelse, og de som kjenner meg vet det, og ser frem til obduksjonen av min gale hjerne. Men i morgen drar jeg, og har bestemt meg for at sekken ikke skal veie over 18 kg for 8 dager. Så da må et par lommelykter ryker - muligens. Problemet er: Idag er jeg på gli, men i morgen? De veier jo bare noen få gram.

Det ble impulstur til Gautefall med Packraft. Jeg var spent på å se Hanetarmene som er omtalt flere ganger her på forumet samt vist i filmen"Glatte berg og blanke vann" av Mikkel Bølstad. Jeg kjørte inn bomveien fra Heimdal og bar sekk opp til Berghyl hvor jeg oppdaget at pumpebagen lå igjen hjemme. Det gikk greit å blåse opp packraften med munnen presset mot ventilen, men jaggu ble jeg svimmel av all hyperventileringen. Jeg endte opp ved sandstranden i Stolsvatn hvor jeg tilbrakte natten: Packraft egner seg ypperlig som solseng. Her ved Hanetarmene under lunchpausen på vei tilbake.

3 sesongs utgave av Unna. 1,6 kg. Edit: Har fortelt pluss enda bedre plass enn Unna.

Den lange rusleturen som ble kort. Høsten 2014 begynte jeg å tenke på hvor neste års Påsketur skulle gå. Vi skal ha Påsken på Sjusjøen. Sånn sett ville det vært ideelt og avslutte der når familien ankommer. Forrige påske gikk jeg fra Ringebufjellet og ned til Sjusjøen. Så hva med å ta årets tur med start fra Hjerkinn? Vel, slik gikk det ikke. Et par måneder etter at planen var født pådro jeg meg Tennisalbue. Etterhvert ble det sykemelding. Jeg brukte tiden til småturer, turplanlegging og kartsøk. Januar 2015 og jeg begynner å bli bekymret for snømengden fra Hjerkinn og Rondane. Det er ingen ting som er positivt med Tennisalbue, men det skal sies at du får god tid til drømmer. Jeg er fortsatt sykemeldt og utallige timer tilbringes over kart og med nettsøk. Jeg innser at jeg må ha en plan B. Plan B er like enkel som den er genial tenkte jeg der og da. Hvorfor ikke starte hjemmefra? Nettet ble trålet for innformasjon. Det var fint lite å finne med unntak av et par Blogger fra folk som hadde gått Rondanestien, men da altså på sommerstid. Midt i Januar spør jeg her på Fjellforum også, men uten resultat. For å gjøre en lang historie ,,,,,,,,; Ikke ble det nok snø på mine kanter og ikke var det mulig å bruke høyrearmen. Det ble ingen tur. Planen ble arkivert. Og så går ukene og en planlagt sykkeltur til Danmark med en kollega blir også lagt på hylla. Det skulle egentlig være årets Pinsetur. Min høyrearm er fortsatt vond og å holde et sykkelstyre over flere dager virker umulig. Her kunne egentlig denne historien endt, men det gjør den ikke. Jeg er forlengst tilbake i jobb, men har jo en uke fri i forbindelse med utgått Pinsetur. Den som sparer, eller gjemmer, den har tenker nå jeg. Plan B plukkes fram. Skiføret nå i Mai er omtrent som det var rundt Påske. Med andre ord, perfekt for fottur. Pga dårlige knær har jeg i det senere følt god hjelp i å bruke staver på sommerturer. Om de avlaster,,,? Ja hva vet jeg; De er i hvertfall gode å ha som en ekstra støende hånd. Er derfor litt lei meg for at albuen fortsatt setter en stopper for stavbruk. Jeg går ikke veldig fort, men er relativt god i lengden. Dager på mellom 20 og 30km virker fornuftig i forhold til tiden jeg har disponibel. Plan B ble planlagt på Lommekjent.no og nå printes kartene ut. Ett for hver dagsetappe. Jeg velger å beholde den inntegnede ruten, men vil velge hensiktsmessige alternativer underveis siden jeg nå snakker fottur. Kartene er uten rutenett og målestokk og egner seg best til oversikt. En god ting er at den inntegnede ruten enkelt lar seg overføre til GPS. Siden det er artig å bruke kart og kompass satser jeg på dette oppsettet og lar GPS´en stå for detaljene. Den 14 mai etter jobb og middag sier jeg «ha det» til familien. For å få en myk start velger jeg å starte nå i kveld i stedet for å vente til i morgen tidlig som er etter planen. Jeg har surret rundt på fjellet, i skog og mark i nesten 50 år og føler meg veldig «hjemme -der ute» På disse årene er det bare turutstyret og alderen som har endret seg. Følelsen av frihet og en nærmest berusende lykke over «å være på tur» er den samme nå som før. En kropp som ikke er like smidig lenger får en viss motvekt med lang turerfaring. Hver eneste tur byr på muligheter for å plusse litt på erfaringskontoen. Så også på denne turen. Ikke noe dramatisk, men likevel. Mer om dette senere, nå må jeg fortsette på kjøkkenet før kona kommer hjem.

Gratulerer, hehe men chillout tok meg noen sec, googla det og var første treff. synes det er greit og handle fra noen du vet at ting ordner seg om det skulle være noen feil med kjøpet. derfor jeg bare spør her Noen som har erfaringer med Chillout, som ikke jobber for dem?

Liggeunderlag EXPED SYNMAT UL 7 LW og hennessy snakeskin xl til hengekøya

http://www.helsport.no/dovrefjell-light-3-camp-1957 Ser jo også ganske genialt ut dette teltet synes jeg.

. Ja jeg vet jo det, derfor kjøpte jeg ikke litiumbatterier til hodelykta For øvrig veie de lyktene jeg snakker om kun 23 gram. Og de kan lades vha solcelle og sveiv. Kjøpt i Benidorm for 3 euro. Men for å være sikker på at jeg hadde nok kjøpte jeg 20 stk, så der er vi nok tilbake til trådstarters spørsmål.

Interessant å se hvor fort folk glemmer fjorårets sommer. Været i Norge har alltid vært et terningkast. Man vinner ikke hver gang.

Nå har det seg sånn at jeg er av det kvinnelige kjønn, og vi har fancy ting som sports-BH. Så noe så primitivt som teip, håper jeg å slippe unna

AMEN to that!

Jeg som alltid klager på at jeg nesten aldri får blomster.... Innser nå etter å ha sett dine bilder at jeg må begynne å bade mer med Thomas

Et annet triks er å kun gå 9,7 min pr km (ref REJOHN) som oppvarming, for deretter å øke, på den måten får du mange å passere (det er motiverende det...), fordi det er alltid noen som går ut for hardt Jeg gikk alltid på rundt 6 min pr km, da er farten god og en kan (må) løpe en del innimellom. Et annet triks, hvis du kun har arbeidsuniform på, er å tape brystvortene

Her er min mini-rapport om turen: https://fonolitt.wordpress.com/2015/07/14/1699/

Lager som regel en hjemmelaget dram/likør av krekling eller tyttebær (eller blanding). Før lagde jeg disse som ren dram uten sukker, men nå pleier jeg sukre de opp så de blir passe søte (men ikke for mye). Perfekt med en liten klunk på dagen hvis man er trøtt i beina eller til kaffen. Min oppskrift: Fyll 2l norgesglass med ca 3/4 krekling/tyttebær som plukkes i september når de er modne. Fyll på ca 200 gram sukker (kan ha i mer senere når bæra er tatt bort om man synes det var for lite). Fyll opp med 60% sprit. La stå en måned eller to.Sil av bæra og skvis de ordentlig for å få med all saft/brennevin (bruk gjerne et klede som ikke trekker væske, feks en saftsil-duk). Når bæra er silt av fyller jeg opp igjen glasset med 40% vodka (bruk 60% om du vil ha den sterkere). La stå noen måneder. Bli bare bedre og bedre med åra, men kan drikkes ganske fort hvis man bruker nok sukker (runder av spritsmaken). Om man ikke bruker sukker må drammen lagres lenger for å runde bort spritsmaken (minst 1 år, helst 2 år, men gjerne lenger ) Forøvrig er det ingen problem å tilpasse denne med sprit/vann/sukker for å justere litt etter man har tatt ut bæra. PS! Kreklingbær som skal brukes bør fryses eller aller helst tørkes i ca 3 dager på et brett pga teger som da forlater bæra. Dette kan visst sette en bitter smak. Jeg har alltid tørka bæra i 3 dager så jeg vet ikke om det stemmer. PSS! Kreklingdram uten sukker kan lages slik: Fyll en desiliter krekling på en helflaske 40%. Sil av etter 3 uker (skvis bæra om du vil ha dyp rødfarge, ikke sil om du vil ha lysere farge. Lagre drammen i 2 år eller mer Blir alltid litt bunnfall i slike bærdrammer. Denne drammen har jeg ofte silt av i et kaffefilter for å få den blank og fin (men det tar litt tid) Ellers vil jeg bare nevne noen gode turkamerater: Fisherstorm 32%, (eller den danske versjonen Fisk), Dr. Nilsen/Gammel Dansk, Mintu, Deluze XO/VSOP (konjakk), Lagavulin whiskey (kraftig røykt sak som nytes til bål med sigar ), Frost (polvariant av kreklingdram/likør. Mvh Kjetil

Har den gamle, så antagelig ikke så relevant lenger: - veldig god senhøstes og vinterstid - virker bra (enn så lenge) i skiftende og dårlig vær - gjennomført gode løsninger Selger anbefalte ett nummer større enn normalt og jeg gjør det samme. Mindre godt går mer på hele membrangreia. Dressen var fantastisk så lenge vann prellet av på ytterstoffet (DWR), men etter det var det så som så med pustinga. Mas på Norrøna og finn ut hvordan du best mulig kan ta vare på det; du mister mye når ytterstoffet er gjennombløtt. Fortsatt vanntett, men fungerer like godt som en sydvest. Og når jeg sier "mas" så mener jeg akkurat det - de er ikke glade i å snakke om DWR. Gitt trådstarters spørsmål og situasjon, så blir det feil å komme med lettere alternativer.

For det første så gjelder den "lovte dekkningen", dekkning i sentrale strøk (les; der folk bor) og langs de mest trafikkerte veiene våres. Og hjelper lite for folk i fjellet (også store skogsområder), enten de har base på hytter, eller benytter telt. Gjelder jo både jegere og friluftsfolk, spessielt vinterstid. Og uten mobildekning i fjell/skog, får en ikke sjekket værmelding! De fleste steder jeg ferdes i Norge (fra Telemark/Haukli i sør, til Finnmark i Nord), er det IKKE mobildekning. Men, oftest FM signaler. Og ja, værmeldinger er viktig for 100 - 200 tusen, som trolig ikke er her på forumet. Det går sikkert frem av mine tidligere kommentarer. Jeg stoler ikke på at myndighetene har kontroll på den utbyggingen, like lite som de har hatt på andre utbygginger. Og da går det også ut over national sikkerhet, som er en viktig grunn for Sverige og resten av Europa også er skeptiske til kun DAB. Trodde for øvrig, at du bodde ved Røros området. Og det var årsak til, at jeg nevnte ei spesifikk bygd og område. Har nok tatt feil.

Hadde meg en liten tur under havetsoverflate i dag, måtte teste ut ny våtdrakt.

Ja jeg vet ikke med dere harrybasser, men for meg er bra stil alt på tur:

Hei Bård. Jeg tørker egg og bønner hver for seg. Egentlig er tørking av egg veldig likt det å lage eggerøre, bare at tørkingen tar mye lengre tid. Jeg knekker 10 egg og visper de i en bolle med en gaffel. Deretter heller jeg blandingen i 2 grillbakker. Så settes stekeovnen på 50 grader og jeg bruker varmluft. Blandingen trenger luft, derfor sette jeg en tresleiv mellom ovn og dør. Etter noen timer åpner jeg døren og skyver på blandingen vha en stekespade litt frem og tilbake. Så er det å smøre seg med mye tålmodighet, og gjenta prosessen. Blandingen blir etter hvert tørrere, men ikke tørr nok og "samler" seg i flak. da hjelper jeg litt til og brekker flakene i mindre biter og fortsetter tørkingen. Når jeg tror den er tørr. Ta ut et par flak og avkjøl disse. Putt de i en plastpose, klem ut luft og tett posen. Blir det kondens, må du tørke lengere. Når tørt tar jeg ut de tørre flak, putter dem i en foodprosessor og når de blir kornet som sukker er eggene klar for pakking. Når de skal brukes er en heller du eggepulveret i litt vann og lar det svelle, og det er klar til bruk. ------------------------------ Bønnene tørker jeg på samme måte som eggene. Bønnene har en tendens til å klistre seg sammen så jeg separerer dem ved hjelp av (vha) fingrene. Deretter tester jeg om de er tørre nok, slik som med eggene, posjonspakker dem i plastposer med Ziplås, eller du kan vakumpakke dem. Dehydrer dem vha vann og skaff deg dine egne erfaringer med tider og mengder. Lykke til. Når det gjelder tørking av løk, vær klar over at du fyller heimen med sterk lukt. Jeg ble deportert til snekkerboden.

Måtte ta et raskt søk i nasjonalbibliotekets digitaliserte, nysgjerrig som jeg er ... Forøvrig en svær stortingsmelding om Hardangervidda, st.mld 43 (1978 -79) for de som er interessert i slikt. som et vedlegg til denne: Hardangervidda : natur, kulturhistorie, samfunnsliv : fra et utvalg ved kongelig resolusjon 20. august 1971, utredningen avgitt 21. juni 1974: "Fyrstelekken El - er helst elg, (dyret finst også på vidda) etterlekken er sjå "innsjø" mogeleg vatnet der det har vore (sett) elg" ... men det var alt som stod, har ikke noe kjennskap til det ut over det.

Herlig - en kjøligere værtype passer jo godt i forhold til den breddegraden vi bor på Kanskje breene vokser igjen også. Det er velt helt normalt.

Fornøyd med å ha kjøpt nye fjellski i vinter

Det er en forandring i friluftslivets utstyr som jeg tror de "gamlekara" ville funnet noe underlig. Vi betaler nå i dyre dommer for å kjøpe utstyr som beviselig har dårligere kvalitet enn det utstyret vi har fra før. For å spare vekt. Det er utstyr som er vanskelig å reparere og som fornyes veldig ofte- og vi handler utstyr selv om vi kunne klart oss godt med det utstyret vi hadde fra før. Underlig nok så tenkte vi ikke så mye på vekta på utstyret før i verden. Sekken SKULLE være tung når man startet turen, men var man en gjeng i lag var det viktig at man fordelte vekta likt kan jeg huske.

Den forsinkede frokosten gjør godt. Jeg rydder ferdig og svinger sekken på ryggen. Terrenget er åpent og bærer preg av å ha vært avvirket med noen års mellomrom. Her framme går veien over Ovliensmyra og så bærer det utfor i retning Sotsjøen. Jeg får veien fra Sotsætra inn fra høyre og ser ettehvert selve Sotsjøen. Det var her Engebret Soot vokste opp. Bekker og vann her i området var bl.a. testarena for den senere så berømte kanalbyggeren. Foto: Litt av Sotsjøen i det fjerne. Kvernbekken renner gjennom Sjømyra. Selv om terrenget er fallende trenger jeg sårt til noe vann. Kaffidråpa’n der oppe var himmelsk, men jeg kjenner på tørsten nå. En titt på kartet viser at jeg om ikke lenge vil krysse Kvernbekken og jeg får se om vannet derfra kan brukes. Etterhvert flater veien ut og går i kanten av Sjømyra. Ute på myra holder en Trane vaktsomt øye med meg. Den beveger seg grasiøst og veloverveid. Avstanden er nok snaue 100 meter og det kan se ut som den syns det er nærme nok. Jeg ser bare denne ene, men regner med at det er reir i nærheten og går rolig videre. Vannet i Kvernbekken ser greit ut så jeg slukker tørsten og fyller flaskene. Lengre framme kommer jeg ut på Sotveien som følges ca 100 meter og på ny bærer det ut i terrenget. Forran meg har jeg rundt 1,5 km uten sti og jeg gleder meg til orienteringsbiten. Jeg legger en nord-østlig kurs til der Steinbekken renner ut av Nauttjennmyra. Skogen er tett, men med relativ tørr bunn er det helt greit å gå. Foto: På vei mot Nauttjennmyra Sikten er på +/- 10 meter og det er umulig å holde en rett linje. Det blir veldig mye rundt til høyre og venstre og under greiner og mellom trær. Hhmm, jeg burde vel nærme meg kanten av myra nå. En ny sjekk av kartet avslører egentlig ingenting. Bortsett fra egen øresus er det helt stille i skogen. Ingen mygg eller fluer surrer irriterende rundt meg når jeg stopper for å sjekke kartet. For en hærlig tid og være på skogtur. Om noen uker vil mygg og knott gjøre alle stopp korte og fluene vil ustanselig være etter deg. Enda noen uker senere får de følge av klegg og andre stikkfluer. Og sånn går sommeren til «æljlusa» utpå høsten gjør skogene på disse kanter helt uegnet til rekreasjon. Men når høstlufta igjen er klar og kjølig og et par frostnetter får virket kan vi igjen nyte kaffe’n mens vi venter på at Abbor’n skal bite. Foto: Opp mot Dalengåsen Ei glenne i skogen avslører en markant høyde skrått til høyre. Godt, da har jeg funnet Dalengåsen. Jeg trekker mer øst og litt senere krysses Steinbekken og jeg begynner å jobbe meg oppover. Jeg runder åskammen og nå bærer det utfor igjen. Litt senere finner jeg en sti og velger å følge den da retningen ser ut til å stemme. Kartet forteller at jeg kommer til en vei og ikke lenge etter leder stien meg ut på denne. Her er lett å gå så jeg sjekker kartet og skvetter litt når jeg løfter blikket og ser rett på en teltleir. Her i kante av myra som omkranser Huldretjenn er det satt opp en håndfull militære telt. Det hele ser ganske «sjæbbi» ut. Hvem i all verden kunne ønske å ha en teltleir her. Det eneste jeg kan gjette på er at det må være fint for fugletittere. Ute på Huldretjenn ser jeg også flere Ender og på myra på andre siden er også et Tranepar. Ut over det tror jeg dette er et ordentlig fuktig, mørkt mygghøl når sommeren kommer i gang. Nei dette er ikke noe blivende sted så jeg følger veien videre mot Nordre Mangen. Jeg passerer noen få hus og store fine havnehager med mange hester. En Elghund sier fra at han har sett meg der jeg forlater veien og følger kanten av jordet ned mot vannet. Foto: Elvekryssing på fin bro. Elva mellom Viksjøen og Mangen krysses greit på fin bro og på bredden ved utløpet finner jeg en super plass for lunsj. Jeg slipper sekken ned i lyngen og får strekkt litt på ryggen. Den er riktig nok lettere enn den pleier, men det er godt å få hvilt skuldrene av og til. Primusen fyres og vannkjelen settes over. Sitter et par skritt fra vannkanten og myser mot sola. Det glittrer som i tusen diamanter utover Mangens småkrusede overflate. Foto: Lunsj ved Mangens nordlige bredd. Nyter mat og drikke. Den fine naturen skaper den rette atmosfæren. Det er nå livet er enkelt. Det er ingen forstyrrende tanker. En er tilstede i nuet. Det handler om å spise og drikke. Holde seg tørr og varm. Aktivitet og hvile. Jeg ligger på ryggen i lyngen med henda under hodet. Tenker på alt og ingenting. Titter opp på små hvite bomullsdotter som sakte driver over den blåblå himmelen. Fortsettelse følger....

Det som har skjedd er at vi har fått bedre råd. Ta friluftsklær. Hadde du spurt far min i foreks.1970 , da var jeg 17 år , hva han brukte til friluftsklær , hadde han sett rart på deg og sagt " hæ?" Og kanskje spurt hva :mener du? Eller: hva er friluftsklær ? Og når du så hadde sagt dedikerte klær som er beregnet på å bruke ute i friluft , hadde han sagt at det var alle klærne hans, med unntak av blåsdressen som ikke ble brukt så ofte. På kalde dager brukte han varme klær , og på varme dager lettere klær. Og på blåsete , vindtette klær. Samme om han skulle til fjells eller jobbe i tomta. Fottøyet i fjellet i 1970 var gummistøvler . Som 17 åring hadde jeg hørt om at det fantes lærstøvler , og min far snakket drømmende om " den som hadde hatt det " , men det var hinsides hans og min økonomiske rekkevidde. Liggeunderlaget i 1970 var bakken. Jeg hadde med ett ullteppe som jeg brettet til underlag av og til. Min far kjøpte en flott 70 liters Bergan ryggsekk i 1970 som jeg tror kostet flere hundre kroner, altså bortimot ei halv månedslønn den gangen , til min mors store forargelse. Jeg arvet den og har den fortsatt. Den største forskjellen er at vi har fått bedre råd og kan tillate oss å ha klær og utstyr som er dedikert til en fritidsaktivitet . Svært uvanlig for en arbeider for 50 år siden . Men vi syntes aldri synd på oss selv i fjellet den gangen heller. Vi syntes vi hadde det kjempefint i fjellet og registrerte ikke at vi savnet noe utstyr. Det eneste jeg syntes jeg hadde altfor lite av var sluker . De var dyre og de ble da som nå , mistet alt for ofte...

Var på Øyer-fjellet i helgen og fikk denne ruggen på 270gram til den nette sum av 120kr Men skal ikke klage

Bratt søndagstur med flott følge. Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag. En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller. Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss. «Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg. Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit…. 7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva. Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste. Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv. Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp. Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et… Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden. Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke. Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig. For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken. Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen. Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse. Og de skal vi jo ta vare på. Takk for turen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I know....om det var mulig skulle du fått to "likes" for at du alikevel kastet deg utfor

Har jeg sagt at jeg har kjøpt et Kari-tek stativ for kajakkene på taket? Jeg har i hvert fall det. Fikk plutselig et tips om et brukt til salgs, og vips så var det ett på min bil. Billigere enn to Thule hydraglide tilsammen, slett ikke verst! Godt fornøyd så langt, så får vi se hvordan det er i bruk. Burde gå greit å selge videre dersom jeg ikke liker det. - I dag har jeg vært en liten runde i sportsbutikk. Der fant jeg en vindtett, vanntett og foret jakke, hadde kostet 3000 - på 70% salg. Når jeg da hadde gavekort i butikken på 500, så ble det en særs billig affære. Artig å shoppe for tiden.

I natt var det kaldt gitt. Ja i og for seg er det kaldt ennå. Jeg ligger i fosterstilling og prøver å kjenne etter om det virkelig er nødvendig å starte dagen. Nei, jeg ligger litt til. I går kveld ble det ikke kaffe. Det gikk litt mer vann enn beregnet under gange og ikke alle «vannhullene» jeg passerte var like fristende. Bestemte istedet å gjemme det som var igjen til frokost. Får se hva jeg gjør. Frister ikke veldig mye med frokost her. Kanskje jeg bare skal gå og ta frokosten når jeg kommer til et fint sted. Jeg strekker armen ut av posen og plukker fram kartet. Skal vi se, stien skal gå i kantsonen av Langmyra og Langmyrlia. Jeg er glad i myrer og tenker at det blir fint å spise frokost, mens jeg titter ut over myra. Jo sånn får det bli, men jeg skulle gjerne hatt noe vann da. Visserligen ligger jeg rett ved Putten, men den er som navnet antyder liten og stillestående. I går kveld, etter jeg var kommet i posen ble jeg liggende å høre på en kakafoni av kvekking fra Putten. Jeg hørte og noe susing over teltet etterfulgt av lyden av ender som som gikk inn for landing. Nå er frosk og padde stille, men ender og småfugler hører jeg. Jeg kryper ut av posen. Av med varm tørr fleecegenser og på med fuktig kald ulltrøye. Bukse, gamasjer, sko og så feste gamasjene. Selv om jeg knoter med gamasjene er det ikke nok til å få varmen tilbake. Vel ute av teltet følger jeg på med genser og vindjakke og registrerer at det har vært frost. Prøver å riste av så mye rim og is som mulig før teltet havner i sekken. Holder tempo oppe under pakking. På med sekken, liten sjekk og så av gårde. Blir spennende rusletur idag. Har aldri vært i dette området før. Det er vått fra første meter. Dette må være traseen for skiløypa. Skulle gjerne vært noen meter lenger øst, men 2-4 meter høye trær står tett i tett og danner en nærmest ugjennomtrengelig vegg langs vinterløypa. Sikkert idyllisk en flott vinterdag med ski på bena, omkranset av snøtunge trær. Nå er det bare vått og tungt. Kommer til en høyde, får av meg sekken og så av med jakke og genser. Kjenner meg god og varm nå. Foto: Vinterløype Nå og da mister jeg sporet. Området er preget av myrer og relativt tett vegetasjon. Noen av myrene er så våte at jeg må finne en vei utenom og jeg legger mye energi i å finne igjen trasseen på andre siden. Naturen er i ferd med og ta tilbake skiløypa og det begynner å gro igjen her og der. Det å finne det letteste sporet krever fullt fokus, likevel registrerer jeg med ett noe i sidesynet til høyre for meg. Jeg stopper, blikket saumfarer skråningen bak noen småpistrete trær. Jeg bruker både øyne og ører. Der er det igjen. En bevegelse i lyngen noen meter til venstre for der jeg mente å ha sett «noe» Jeg stirrer intenst, prøver å skjelne detaljer. Der, et bittelite glimt. Og så, gradvis skiller jeg ut konturene av ei Røy som ligger helt stille i lyngen. Det lille glimtet må jo ha vært blinkhinna når hun blunket. Hånda mi fisker med sakte bevegelser fram mobilen. Her skal det bli nærbilde. Før telefonen er ute av lomma har jeg trykket knappen for å starte den. Filler’n så lang tid Nokia’n bruker på å bli klar da. Selv så nær jeg er, er fuglen vanskelig å se. Jeg har låst blikket mitt på hennes venstre øye. Vi ser hverandre «mitt i øyet» Søren og,,, jeg må slå inn koden, dette går ikke! Jeg flytter blikket over til telefonen og så... Jeg skvetter noe så inn i hampen. Selv om jeg i og for seg er forberedt, er oppflukten preget av så mye lyd at jeg tror jammen det kom noen dråper. På denne turen skulle jeg pakke lett og da er det en fin ting å se om noe kan ha en flerbruksfunksjon. Telefonen min har et kamera på 20MP som jo er mer enn brukbart til gode bilder. Og med både video og actionkamera på magen ble fotoapparatet hjemme. Smarttelefoner har den fordelen at de dekker mange mer eller mindre nødvendige behov. Som nevnt som fotoapparat. Musikk, lydbøker, film etc. Har du dekning får du nyheter, været og generell nettilgang. Og viktigst for meg, det å kunne ringe eller sende melding til de hjemme. Vel og merke om du har signal og strøm på telefonen. Og her er vi ved et svakt punkt når det gjelder smarttelefoner. De bruker mye strøm. Musikk, lydbøker og film utgår for min del. Å sjekke værutsiktene kan være aktuelt. Første «pri» er likevel kontakten med de hjemme all den tid jeg går alene. Og selv om jeg har med solcelleanlegg forblir telefonen avslått for å være sikker på at jeg har strøm når behovet for bruk melder seg. Erfaring: Skal du ta bilder av noe annet enn natur, eller en og annen snegle så sats på et dedikert fotoapparat. Heretter vil min lille Olympus gjenerobre sin rettmessige plass på magen. Vel, fuglen er fløyet og jeg fortsetter med mitt. Nå ser det ut som det flater ut litt og jeg kommer inn i et område med mye bjørk og ganske tørr grunn. Ut fra kartet å dømme skal jeg ha Langmyrtjennet noe skrått ut til venstre. Litt lengre framme ser jeg masse felte trær. Her er fint å gå og nå er jeg kommet fram og ser hvem som står for trefellingen. Helt tydelig at jeg er i Beverland. Myra er grøftet, ingen tvil om det selv om det er noen år siden. Jeg gjetter på at Beveren har slått seg til i Langmyrtjennet. Så har den tatt fatt på og gjøre nærområdet trivelig og resultatet er at gamle grøfter gradvis fylles med vann. Fra her jeg står, til bekken mellom Tittjenn og Langmyrtjennet anslår jeg det må være ca 50m. På kartet kan det se ut som Langmyrtjennet ligger rundt 200m nedstrøms og mot vest. Gjennom trærne kan jeg altså skimte noe som ser ut som et vannspeil. Vist dette er riktig tyder det på at Langmyrtjennet kan ha blitt noen hundre kvadratmeter større enn på kartet. Foto: I Beverland Er litt usikker på om grunneier og jeg har samme syn på saken, men jeg koser meg. Jeg rusler videre. Rundt, mellom og over felt Bjørk. Vist det er sånn at dette er skiløype om vinteren så har løypegjengen en stor ryddejobb foran seg før sesonstart. Ja se nå ja. Her ble det våtere. Det fine tørre graset som har dekket bakken en stund ligger her og der under vann. Jeg går på en våt stripe av gress med grøft på begge sider. Det blir mer og mer vann og jeg skjønner at det snart vil gå over støvlene. Det er på tide å dreie litt øst og komme høyere i terrenget. Grøften som til å begynne med knapt hadde vann, er her som en dyp kanal. Bred er den også. Blir ikke enkelt å komme seg over her nei. Jeg vil aldri verden klare å hoppe over selv om jeg tar av sekken. Skal vi se,,,, hva med en beverfelt bjørkestamme. Jeg prøver meg på et par av de som ligger nærmest, men de er for lange og tunge til at jeg greier å flytte dem. Jeg finner en mindre noe lenger bort og den greier jeg å slepe med meg og får den heldigvis på plass. Vel over på andre siden er det tørrere, men også mye småfuru som gjør fremdriften en smule strabasiøs. Her må jeg bare brøyte meg fram. Endelig er jeg fram ved nok en skogsbilvei. Skulle ikke tro jeg ville bli så glad over å se veien, men etter en sånn økt nærmest sprudler jeg. Det er i grunnen en mengde slike veier i skogene her og de aller fleste er stengt med bom og ikke gjennomgående. Så også denne. Jeg er kommet ut på veien her den slutter og her er det jammen satt opp krakk og bord. Nå skal det smake med frokost og en kaffedråpe. Har ikke drukket noe siden morgenen så nå skal den oppsparte vannklunken brukes. Fram med den toppmonterte brenneren jeg kjøpte rett før turstart. Den er lett og med relativt god spredning på flammen egner den seg kanskje til noe mer enn å koke opp vann. På denne turen er det likevel helt uvesentlig da jeg bare har med mat og drikke som krever varmt vann. Det blir noen knekkebrød. Dette er jo egentlig frokost og da er det knekkebrød, diverse tubeoster og spekemat som gjelder. Lett og holbart og smaker nydelig på tur. Jeg følger på med en sjokolade til kaffe’n. Aaahh, for et liv! Fortsettelse følger.

Nå har jeg riktignok ikke mere enn 3 telt, og 1 køye. Men her går gubben å maser om x antall kniver (viktig å ha en til hvert sitt bruk vett! ) og alt mange fiskestenger og sluker (slukene unnskylder jeg med meg at de forsvinner jo som regel etterhvert, men stengene er han litt sur på, og spør om jeg virkelig trenger ) For å ikke nevne at noen mener jeg er sprø når det kommer til hunder å, men liksom; 3 hunder er da normalt det Så jeg tenker som så at alle har en hobby, om noen velger å legge penger i telt, tv, biler osv, får da være opp til hver enkelt syns jeg

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Har dere noengang møtt en frimerkesamler som bare har ETT frimerke?

Jeg registrerer at @Stig Erik Olsen , @famjsv og @tronn alle skriver at de har solgt telt de har hatt. Her ligger problemet mitt. Da jeg startet turlivet var jeg fri og frank og hadde en jobb som innebar fri hver 5. uke. Med andre ord masse tid til friluftsliv. Nå begrenser det seg. Om jeg får til en 3-4 dagers vintertur og en ukestur sommer/høst neste år, pluss 3-4 overnattinger med hele eller deler av familien skal jeg være meget godt fornøyd. Jeg har riktignok verdens mest fleksible jobb nå, men til gjengjeld er jeg konstant hjemsøkt av deadlinespøkelset. Det er vanskelig å se for seg at jeg får brukt alle teltene. Men jeg får ikke til å selge de likevel. Hilleberg Soulo, for eksempel. Jeg har flere andre ettmannstelt. Sommerstid vil jeg sannsynligvis velge noe annet. Vinterstid også. Men det kan jo hende jeg skal på en fjelltur en høst i september og det er meldt skikkelig dårlig vær. Da er det et greit telt å ha.

Hvor er det store tre-firemannsteltet og hvor er lavvoen for 4-6 og den store lavoen? Det er noen huller i samlingen her.

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Ja det er som tidligere nevnt onsdag kveld og det som skulle være morgendagens etappe har jeg startet på nå. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi dag1 byr på totalt mange høydemeter i form av opp og ned terreng. Håpet er at jeg har gått meg til før neste høydemeterterreng venter meg i Odalen. Jeg har startet turen hjemmefra og akkurat nå virker Sjusjøen herlig langt unna. Selv om jeg nærmer meg 60 må jeg si det kribler litt ekstra når en tur av litt lengde tar fatt. Jeg er altså på vei østover i Aurskog-Hølands skoger. Foreløpig går det fint på skogsbilvei så rekker jeg å bli litt varm i skrotten før stigningen begynner. Har vel igjen et par timer med dagslys og da burde jeg rekke inn til Halloren. Her vet jeg om en grei teltplass og vannet sørger for at både mat og kaffe kan nytes varm. Foto: På vei østover. Skogsbilveien har gått over i kjerrevei og snart venter stien. Jeg er definitivt ingen lettpakker, men må si at lettpakker tråden her på Fjellforum har blitt lest, dog uten å bli kommentert. Det gir innspirasjon og en begynner å tenke. Selv har jeg i mange år brukt et enkelt regneark og vet nøyaktig hva jeg bærer på. Det er som regel for mye. Ikke fordi jeg har med ting jeg ikke bruker, men rett og slett ting jeg tidvis kan trenge, eller ikke er villig til å legge igjen hjemme. Denne gangen har noen nye lettere saker havnet i sekken og noe er lagt igjen hjemme. Selve sekken er også lettere i og med at jeg nå fikk plass i 80 literen til guttungen. Puhh, heldigvis ikke langt igjen til Damtjenn nå. Har bestemt meg for en 10 minutter hver time så en pause i gapahuken der passer godt. Jeg ankommer et blikkstille Damtjenn og nyter øyeblikket. Snur meg mot gapahuken og registrerer at de siste dagers kraftige regnvær har sørget for at selv den innerste benken er søkk blaut. Ikke noe problem, kan jo bare ta fram sitteunderlaget, eller, -kanskje jeg bare skal gå litt til. Nei, jeg går. Formen er fin og det nærmer seg kveld. Like greit å bli ferdig med Snartjennåsen før jeg tar pause. Noen hundre meter senere er kjerreveien slutt og stien fortsetter bratt opp åsen. Endelig oppe og jammen ble jeg varm ja. Har bevilget meg 2 nye flasker Imsdal foran turen og nå fiskes en frem og får følge av en Bixit turkjeks. Du verden hvor godt det smaker. Stien videre går mellom Røssmyra og Munken og ved neste høydedrag er den blitt så utydelig at jeg til slutt mister den. Jeg roter lenge rundt i håp om å finne den igjen, men innser at jeg må ta meg ned fra åsen på en omtrentlig kompasskurs. Det er godt fall på denne åsen og med tett skog og veldig kuppert terreng blir det mye siksak før jeg er vel nede på grusvei. Hva gjør jeg nå da,? Holder fram på stien over neste ås? Den er nesten på høyde med den forrige, altså nesten 300 moh som er en formidabel høyde på mine kanter. Jeg kan også ta grusveien og selv om den er en god del lenger kan det være lurt. Jeg er klar over at enkelte sliter med lengden på turberetningene mine. Ja at de sågar er tyngre lesestoff enn Snorres Kongesagaer. Uforståelig spør du meg. Men har du ikke hoppet av ennå så kan jeg opplyse at neste avsnitt er like langt, men i et forsøk på å få det hele litt mer spenstig kan jeg friste med noen fler bilder. PS! Dette med bilder kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt. Fortsettelse følger....

Det er ikke ofte jeg støter på folk som liker det samme som meg, men her var det en. Noen av disse whiskyene fra øyene vest for Skottland synes jeg både lukter og smaker av gammeldags båtpuss, men kanskje også tur, i form av sur bålrøyk. Men det hender også at jeg har med noen franske dråper. F.eks. litt De-Luze XO eller en Camus VSOP som er et par av mine favoritter. Jeg har ikke slike sofistikerte lommelerker i metall med jaktmotiv eller lignende. men en plastlerke fra en taxfreeshop. Disse veier ingen ting og tåler en støyt hvis det skulle bli nødvendig. Men en god norsk akevitt er heller ikke å fornekte. Der sverger jeg litt til taffelakevitt til turbruk. F.eks. Simers taffel som er blank og har en utpreget smak av karve og anis. Akevitt nytes av meg alltid temperert. DVS. samme temperatur som omgivelsene, men på tur har man vel ikke så mange valg hva temperaturen angår.

Noen utvalgte bilder fra Himalayaturen nå i påska. Noen av bildene er tungt photoshoppa, og jeg får det ikke helt til. Har jeg gått for langt eller ei? Soloppgang fra Mulde Peak (3647m) Ved Annapurna Base Camp (4100m) Dhaulagiri (8167m) Ved Machapuchare Base Camp (3700m) Machapuchare (6993m) sett fra Pokhara