Vinnerliste

Var på Øyer-fjellet i helgen og fikk denne ruggen på 270gram til den nette sum av 120kr Men skal ikke klage

Det som har skjedd er at vi har fått bedre råd. Ta friluftsklær. Hadde du spurt far min i foreks.1970 , da var jeg 17 år , hva han brukte til friluftsklær , hadde han sett rart på deg og sagt " hæ?" Og kanskje spurt hva :mener du? Eller: hva er friluftsklær ? Og når du så hadde sagt dedikerte klær som er beregnet på å bruke ute i friluft , hadde han sagt at det var alle klærne hans, med unntak av blåsdressen som ikke ble brukt så ofte. På kalde dager brukte han varme klær , og på varme dager lettere klær. Og på blåsete , vindtette klær. Samme om han skulle til fjells eller jobbe i tomta. Fottøyet i fjellet i 1970 var gummistøvler . Som 17 åring hadde jeg hørt om at det fantes lærstøvler , og min far snakket drømmende om " den som hadde hatt det " , men det var hinsides hans og min økonomiske rekkevidde. Liggeunderlaget i 1970 var bakken. Jeg hadde med ett ullteppe som jeg brettet til underlag av og til. Min far kjøpte en flott 70 liters Bergan ryggsekk i 1970 som jeg tror kostet flere hundre kroner, altså bortimot ei halv månedslønn den gangen , til min mors store forargelse. Jeg arvet den og har den fortsatt. Den største forskjellen er at vi har fått bedre råd og kan tillate oss å ha klær og utstyr som er dedikert til en fritidsaktivitet . Svært uvanlig for en arbeider for 50 år siden . Men vi syntes aldri synd på oss selv i fjellet den gangen heller. Vi syntes vi hadde det kjempefint i fjellet og registrerte ikke at vi savnet noe utstyr. Det eneste jeg syntes jeg hadde altfor lite av var sluker . De var dyre og de ble da som nå , mistet alt for ofte...

Vi er framme i leir nummer 3 på turen. Ifølge våre opplysninger skal dette vannet huse røye i toppklassen. Første fiskedagen deler vi oss. Bror prøver det nederste, jeg øverste mens sistemann av turfølget besøker et vann som drenerer en annen vei. Jeg er spent i første vika. Kastet legges midt i det dypeste partiet. En fisk prøver seg på spinneren, men sitter ikke. Den er på flere ganger. På avstand bedømmer jeg den til å være rundt fem hekto. Og synes jeg ser de hvite finnekantene. Ute ved den første odden er nok en fisk etter spinneren, men snur ved kanten mot dypere vann. På neste kastet sitter den. Den hopper flere ganger og gir en herlig fight. Det er ørret! Hva? Er det ørret her også? Ikke helt utenkelig for så vidt, men dette skulle jo være røyevann! To timer senere har jeg fått tre ørreter og ikke sett noe røye. Den største er snaut 9hg og alle tre er i topp kondisjon. Var det hvite finnekanter på den fisken jeg så? Den var lovlig mørk den fisken, og det var langt hold. Vel tilbake i leiren møter jeg en skuffet bror. Han har fått fire ørret i dårlig kondisjon, på konvoi fra alpakkaen. Skuffende. Neste dag går vi begge opp i det øverste vannet. Bror får en ørret i første vika. En smellfeit krabat rundt en halv kilo. Den gjenutsettes. Vi tar en pause på neste odden. Foran oss ser vi endelig ei røye. Vi tipper fem hekto. Den er selvsagt uinteressert i hele slukskrinet mitt, men i det minste er arten konstatert i vannet. Tipsene var tross alt ikke til å ta feil av. Men etter to dager og kun ørret er tvilen uunngåelig. Vi fisker oss rundt, men "bare" ørret lar seg lure. Nesten i enden uttrykker bor et hyl som ikke er til å ta feil av: Røye på kroken! Han lander en nydelig fisk og dette blir faktisk turens største: Drøye 9 hg. Men for en følelse!

Hvis du vil diskutere seriøst så kommer du lenger om du lar være å komme med uttalelser som at det er et tulleplagg. Den største forskjellen på jakker ala recon og type superlett, er ikke vanntettheten under en regnskur, men evnen til fortsatt å være vanntett etter å ha vært i bruk lenge.. Det er et plagg som er laget for å tåle slitasje og røff behandling, type fisketur, jakt osv. At det er et tulleplagg i forhold til dine turer er vel greit nok, men det forteller kanskje like mye om turene dine som om jakka?

Bratt søndagstur med flott følge. Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag. En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller. Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss. «Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg. Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit…. 7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva. Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste. Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv. Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp. Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et… Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden. Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke. Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig. For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken. Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen. Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse. Og de skal vi jo ta vare på. Takk for turen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I helgen var vi på paddlekurs I Prestefoss, ikke så lang fra Åmot - det var kanonbra! Men, fra begynnelsen: I fredags ettermiddag, ved 17, ringde kona og sa at vi fått restplasser på en kurs til Fritidstunet, men at det var ikke mulig med rom for to. Litt kjipt, siden begge barnene var på andre turer. Så, vi fikk lov til å sette opp et telt I hagen til arrangøren, siden dette var en siste sekunden inngivelse. Vel fremme oppdager vi to ting: a) Ringtrykket på bilen er nede I 50% av hva det skal I venstre bakdekk; Teltplugger er ikke med... Det første løste vi på den lokale bensinstasjonen. Det andre løste vi mha pinner fra bakken. Vår lavvo har en genial konstruksjon I alle festen; alle festen er egentlig slinger, slik at man kan bruke hva som helst for feste: Pinner, ski, staver, eller for den delen en liten busk. Selve paddleturen, 'Grunnkurs hav' gikk på den lokale sjøen under to dager I strålene sol og noe kort men fanatisk regn. Dyktig instruktør, bra utstyr, og nydelige natur. Kort å godt: En fin helg, med mye nytt lert.

Ble en liten sykkel og fottur til Gyrihaugen (682m) (kart) i går. Under en times kjøretur hjemmefra, så fint som en hverdagstur.

Topptur til Nore & Uvdals høyeste topp i dag, Borgsjåbrotet 1485 moh. Fin tur, litt frem og tilbake for å finne riktig sti, det var mange å velge i ... Og slett ikke alle stod på kartet. Vi kom da til riktig topp til slutt og ned igjen også ... Men den største turopplevelsen var vel kanskje etter at vi var tilbake i bilen og på vei ned igjen .. Villrein, riktignok bare en enslig bukk. Men den teller, så da krysser vi av for å ha sett rein på Imingfjell

Med @tronn (Eirik) til Øyvannet i Nordmarka på truger Tja, det var jo ikke akkurat i går, men vår første trugetur ble gjennomført en helg sent i mars 15. Stort sett beinhardt, men fikk noen km på truger i ca 75-100cm dyp snø, spesielt hjem igjen da vi fulgte et spor/ en sti. Truger er jo helt genialt. Lett oppover, lett nedover der det er for bratt/ trangt/ ulent for ski, trygt på glatta med 5-6cm klør under. Flott vær innover på lørdag. Ca 5-6 minus og strålende sol. Med nyinnkjøpte truger var iveren og gleden stor. Masse god mat, drikke og historier rundt bålet som varmet godt i 12 minus som det etterhvert dalte til. Kaldeste natta jeg har sovet i hengekøye og det gikk faktisk veldig bra. Frøs omtrent ikke. Det blåste greit hele natta og etterhvert begynte det å snø. Eirik hadde glemt tarpen så han fikk silt nysnøen gjennom myggnettet på køya, men sov like godt sa han. På vei ned igjen til bilen i Sørkedalen på søndag. Stemningen var faktisk på topp Takk for turen kompis

Topptur til Ågottind (1526m), så klyving over en fantastisk egg og opp til Bjørktinden (1584m) ved Eikesdalsvatnet på lørdagen som var. Finner ikke tøffere profil av fjellet enn fra her Luftig søregg, 1500m ned til Eikesdalsvatnet til venstre og rimelig lang ned på den andre siden også. Selve klyvinga var morro og utfordrende men også relativt krevende. Zoom på Romsdalsfjell (Store Venjetinden, Kvanndalstindan og såvidt toppen av Store Trolltinden)

Synes argumentene begynner å bli verre og verre. Det tar altså for lang tid å klatre veggen, hele dagen, så da må det lages en stige slik at de som "liker" å være ute i naturen ikke bruker mer enn et par timer. Tror det er ganske mange vegger i Norge som ville hatt en Via Ferrata hvis dette argumentet holdt mål. Hvorfor skal alt gå så kjapt? Jeg synes det er helt greit at noen aktiviteter er forbeholdt de få som er villig til å ofre det som kreves. Dersom man har et brennende ønske om å klatre opp en vegg så synes jeg man kan ta seg bryderiet med å skaffe seg nødvendig kunnskap. For alle andre så kan man ty til guiding/fjellføring som har lange tradisjoner i Norge. Jeg er selv glad i gå toppturer, men ikke like begeistret for å gå i skogen. Enkelte fjell jeg ønsker å bestige har en innmarsj på flere timer. Kanskje jeg skulle skaffet meg en ATV, fordi da kunne jeg bestige toppen og enda ha masse igjen av dagen til andre gjøremål. På Stetind i Nordland så guides det til toppen etter normalruta. Hvor stort ville ikke markedet vært dersom man satte opp en via ferrata? Tror det hadde blitt en turistmagnet av de sjeldne. Håper og tror at det aldri vil skje. Man kan ikke la markedet styre vern av naturen.

Ville tilbake til Himalaya igjen og fikk med meg noen eventyrlystne venner på turen, iallefall i to uker før de måtte gjøre vendreise for å fullføre sine eksamener. Denne gangen var det Annapurna som sto for tur. Vi skulle gå opp til Annapurna Base Camp, dele oss der. Mens de gikk ned igjen hadde jeg ett håp om å kanskje gå opp mot Mardi Himal eller få meg en annen topp. Vi fløy til Kathmandu (Trondheim-Oslo-Dubai-Dhaka-Kathmandu) med Norwegian, Emirates og Biman. Emirates var flotte saker å fly med! Biman derrimot... det starta med tekniske problemer i Dhaka, gikk en time over skjema mens de prøvde å finne feilen. Endte med at flyvertinna ba en bønn over høytalerne og så var vi i lufta! I Kathmandu var det tordenvær som det ofte er, og sikta var skjeldent over 3000m (som det skal være om de skal lande der) men flyet gikk hardt men fint i bakken uten å skli av som Turkish Airline gjorde ei uke tidligere! Kathmandu var det samme gamle (gamle som i 2011), det komplette kaos av en by. Jeg synes Kathmandu er spennende, mye å se å oppleve her. Det jeg la merke til som hadde forandret seg på 4 år var wi-fi, nå var det wi-fi i alle hoteller og restauranter. Annet som hadde forandret seg noe var forsøplinga, den var ille sist, men kan iallefall si at den ikke er i ferd med å reduseres. På fly over Dubai Durbar Square i Kathmandu, desverre ødelagt i jordskjelvet ti dager etter disse bildene ble tatt. Tiggere i Kathmandu Vi kom oss relativt fort igjennom Kathmandu og videre med buss til Pokhara, Nepal's nest største by og inngangsporten til Annapurna. Spennende busstur, 160km på 8 timer! Pokhara var helt klart en helt annen by enn travle Kathmandu, men her var det nesten flere turister enn lokale, iallefall ved Lakeside. Tok litt byvandring og kom meg opp til noen utsiktspunkter vest for byen. World Peace Stupa lå på 1100m. Der var det byggevirksomhet ettersom det hadde gått ett stort ras ned nordsiden av toppen den lå på noe som hadde gjort hele stupaen ustabil. Gikk opp ett stykke til ett fint utsiktpunkt på rundt 1200m og satt der mens sola sto opp over byen. Besøkte også ei grotte som lå midt i byen. For å komme meg ned i den måtte jeg gå inn i ett kjøpesenter helt til det gikk ned steintrapper ned i undergrunnen. Måtte betalt 200 rupees (16kr) for å få adgang. Grotta var såpass ombygd at det var lite naturlig å se her. Sikkert spennende for de som aldri har vært i andre grotter før. Det som var å se var selve inngangen til hula, flott arkitektur! Det lå også ett tempel hundre meter inn i grotta. Helt innerst (så langt folk fikk gå iallefall) rant ei elv inn i grotta fra dagen og fortsatte ned i grottesystemet. Det var selvfølgelig forbudt å gå videre og utforske på egen hånd her, noe jeg hadde vanskeligheter med å respektere! Venta til det ikke var folk der og klatra over for å ta noen litt nærmere bilder... Da vi dro til Pokhara var det elendig sikt. Flott vær og varmt men vi så knapt Fishtail før søvidt ved solnedgang. På returen derrimot hadde kaldluft og tordenvær rydda lufta og utsikten til Himalaya var flott dagene lange da jeg var i Pokhara. Soloppgang over Pokhara Sarangkot (1600m) med Himalaya i bakgrunnen Lakeside, Pokhara Machapucharé aka Fishtail (6993m) Paraglidere ned fra Sarangkot Nepal kan være ett stort søppeleventyr til tider Inngang til grotte i Pokhara Lys fra dagen inn i grotta Tordenvær På bussturen mellom Kathmandu og Phedi ble vi kjent med to norske brødre som skulle trekke i noen dager. Vi joina lag og fikk ned priser på overnatting i Pokhara og transport med Jeep fra Pokhara og opp til Phedi der vi starta fra. Vi gikk fra Phedi relativt tidlig på dagen, det var iallefall få eller ingen trekkere som hadde gått før oss. Realiteten traff noen av oss, for stien startet stupbratt. Vi gikk opp på ryggen og fra 1600m gikk stien over i vei som vi fulgte igjennom bygda Dhampus forby en liten militærleir og en check point for å vise ACAP og Trekking Permit. Mens vi fikk signert våre beviser kom det to Israelere og gikk fint forby. Vi hilste å sa at her måtte vi vise permits. Da lo de høyt og fortsatte videre! Det tok ikke mange sekundene før vakta kom løpende og ropte dem inn i huset igjen. De hadde ikke permits og fikk klar ordre om å snu! Vi fortsatte fra Dhampus på sti oppover til vi igjen endte opp på en vei som vi fulgte opp til 2200m til en liten samling lodger på ryggen. Her delte stien seg, ned til Landruk for oss som skulle til ABC (Annapurna Base Camp) og videre oppover ryggen mot Mardi Himal, en nyere trekking rute som er i ferd med å øke i popularitet. Tok en pause her og tok fram kortstokk, geitost og whiskey. På noen minutter eksploderte skyene irundt oss å straks lyna det i alle kanter mens det hagla ned. Vi fortsatte og spille kort i håp om at det bedret seg etter hvert, vi hadde jo fortsatt flere timer lys. Det endte med at vi måtte sove der! Iallefall våkna vi dagen etterpå til et mye flotter panorama enn nede i Landruk! Vi gikk til Landruk, mens de to norske brødrene vi traff gikk opp mot Mardi Himal. På veien til Landruk ble vi stoppet av tre barn som blokkerte veien med pinner. For å passere måtte vi gi dem sjokolade. Vi gav dem ingenting og skulle til å gå over pinnene. Da "angrep" hun eldste jenta oss og prøvde å åpne alt som var av glidlåslommer og sekkeåpninger hun klarte å få tak i før vi fikk dytta hun unna. Hun klarte å få tak i vannflaska som hun mista så den falt 10m ned på terrasseåkeren på siden av veien. Heldigvis var dette de eneste virkelig ufordragelige barna vi møtte på, men det er synd å se at turismen fører til slik oppførsel. Tok lunsj i Landruk og sendte en snap til Norge da det var wi-fi her. Wi-fi var det i nesten alle bygdene oppover, dog det kostet penger å bruke det etter Landruk. Det eksisterte ikke sist jeg var i Nepal i 2011... Vi gikk videre ned til New Bridge på 1300m. Like før hengebrua fant vi en flott idyllisk foss som en av oss måtte bare ta en dusj i med skoene på! Ett kvarter seinere, måtte skoa av. En blodigle hadde funnet veien neddi skoa og blodet skulle renne lenge! Dagen endte i Chuli på 1780m. Dag tre gikk videre opp til 2200m og gjennom Chomrong (den siste permanent bosatte bygda) ned og til ei hengebru på 1900m. Så gikk det opp til 2550m før det gikk ned igjen til Bamboo på 2300m. Bamboo var ikke en spesielt trivelig plass å være, det var ett høl i jungelen egentlig. Men jeg og en til våkna med ei forkjølelse i Chuli, rett og slett ikke vant til å gå opp og ned med slike temperaturer! Vi tok derfor kveld i Bamboo selv om vi vurderte å gå videre til Dobhan. Flott sti igjennom bygdene Tibetansk-ættede barn i Dhampus Barn som blokkerte stien og forlanga sjokolade Dag fire gikk opp igjennom Dobhan, Himalayaog til Deurali(3200m). Mellom Hinku Cave of Deurali passerte vi det første store snøraset som hadde gått kanskje en uke tidligere. Klokka var ikke mer enn 14-15.00 da vi kom til Deurali, så vi vurderte om vi skulle fortsette til MBC (Machapucharé Base Camp). Vi endte opp med å velge det tryggeste alternativet. Det var stor snøskredfare og det er utover dagen at det raser oftest. Mens gjengen slappa av og venta på middag tok jeg en liten timers tur irundt lodgene. Da jeg skulle ta ett panorama kanskje 100 høydemeter over Deurali lukta jeg noe råttent. Snudde meg å så ned på en død snøleopard som lå en halvmeter fra meg. Var vanskelig å finne noe dødsårsak, men var spennende å faktisk få se noe så skjeldent som ett sånt dyr, selv om den var nylig avdød. Våkna tidlig og gikk fra Deurali. Den største stien går vest for elva, men denne var stengt på grunn av snøras i den første renna ned fra Hiunchuli. En midlertidig sti kryssa elva og gikk øst for elva over ett annet stort snøras som hadde gått ned ei renne fra Machapucharé. Stien kryssa elva tilbake til hovedstien og vi fortsatte over flere store men gamle snøras. Rett før den første lodgen på MBC kryssa vi et ganske stort ras som hadde gått bare noen timer før oss. Vi bestemte oss for å bli i MBC å fortsette opp til ABC dagen etter. Vi tok en tur opp i fjellsidene mot 3900m før tåka kom inn. En time senere var tordenværet ett faktum og det regna tungt ei stund. Det gikk over i snø men gav seg utpå kvelden. Jeg våkna kl 03.00 for å gå ut å prøve noen nattbilder av stjerneklar himmel, men da jeg kom meg ut var det skyer og kuling. La meg igjen å sto opp kl 06.00 for å fortsette opp til ABC. Da hadde det begynt å snø. Jeg hadde også fått høy feber av forkjølelsa jeg pådro meg langt neddi der så det ble til at jeg ble i MBC hele dagen mens de andre gikk opp på ABC. Snøen lava ned mye av dagen og vi fikk rundt 30cm nysnø. På kvelden letta det derrimot. Jeg hadde blitt bedre i løpet av dagen og sto opp kl 05.00 for å gå opp til ABC. Da var det -15c på MBC og krystallklart ute! Som førstemann gikk jeg i nysnøen oppover. Begynner jo å kjenne det på kondisen her oppe, så ting gikk ikke så fort som jeg er vant til. Fulgte stien 1/3 del før jeg bestemte meg på å prøve å klatre opp på moreneryggen for ett mer episk panoramabilde mens jeg gikk. Tungt var det, med 20-30cm nysnø oppå 1m med råtten snø over grov ur. Falt igjennom hundre ganger og brukte sikkert 15min på 20 høydemeter, bare på å gå fra stien og opp på ryggen! Brukte mye lengre tid på å følge ryggen også, var umulig å se igjennom nysnøen hvor det var stein eller sjakt, men akkurat sånt terreng har jeg gått så mye på at det går helt fint! Men utsikten var fenomenal og jeg fulgte ryggen nesten helt opp til ABC før jeg gikk ned på stien igjen. Sola kom opp og temperaturen føk til værs på få minutter. Ble på ABC i nesten 8 timer i tidenes påskevær. Ble både lunsj og en dyr cola på boks (300 rupees = 24kr, dobbelt så mye som ett rom i en lodge koster). Returen gikk betraktelig raskere enn oppoverturen. Brukte fire timer ned til Bamboo fra ABC, og passerte mange av de som gikk fra ABC to go tre timer før meg! Det ble altså 21km, 610 høydemeter opp og 2150 høydemeter ned den dagen. Sov i Bamboo igjen og gikk videre til Chomrong og til Tadapani neste dag. Det ble veldig mye opp og ned igjen, og litt for lang avstand på den dagen (16km) store deler på steintrapper som mine knær ikke liker så godt i lengda. Så etter den dagen hadde jeg vondt i knærene. Kom til Tadapani veldig seint også, tenkte å stopper i lodgene før det, men de var fulle. Fullt var det også i Tadapani, men klarte til slutt og finne meg ett lite rom i en kjeller med en Vannbøffel i naborommet som lagde rare lyder langt utpå natta! Større snøskred som gikk 3 timer før vi passerte Snøfoss ned fra Machapucharé Machapucharé Base Camp Annapurna Base Camp (4130m) Panorama fra ABC Viewpoint, fra venstre: Hiunchuli (6441m), Moditse (7126m), Fang (7647m), Annapurna I (8091m), Singu Chuli (6501m), Tent Peak (5660m), Annapurna III (7555m), Gandharwa Chuli (6248m) og Machapucharé (6993m). Fra Tadapani forlata jeg stien og den store turiststrømmen som fortsatte mot Poon Hill eller Ghandrup. Jeg gikk opp til ett lite og kaldt sted på nordsiden av Mulde Peak (3647m) og sov i Dobate. Her ble jeg i tre dager da været var ganske dårlig den første dagen. Var oppe på Mulde Peak begge morgener for å se og få tatt noen bilder fra utsikten. Hvorfor i alle dager går ikke flere folk opp hit når den knuser Poon Hill i alt! Kan vel ikke si for mye, droppa å gå ned til Poon hill, men Mulde Peak er 500m høyere, gir en langt bedre panoramautsikt enn Poon Hill. Og fortsatt er ikke Mulde Peak særlig vanskeligere, bare litt tyngre pga høyden. Etterpå gikk jeg ned til Ghandruk, men sov første natta på ett gjestehus som het Little Paradise Lodge oppe på en topp. Flott utsikt herfra, men det som var det beste var selve gjestehuset! Dette var virkelig ett paradis! Sov også en natt i Ghandrup for å få sett litt av den byen. Nå var jeg tom for penger så turen gikk tilbake til Pokhara og tilslutt Kathmandu. På flyturen tilbake til Norge ble det en liten snartur innom Dubai for å se på skyskraperne, imponerende det også! Turistbygda Ghorepani (2800m) omringet av fargerike Rhododendro-skoger Soloppgang over Dhaulagiri (8167m) Fishtail på natta Annapurna South (7219m) og Hiunchuli (6441m) Uvær over Fishtail Bygda Ghandrup Little Paradise Lodge Det var det, beklager om noen av bildene er litt over kanten photoshoppa. Er bare litt gøy å holde på!

Den lange rusleturen som ble kort. Høsten 2014 begynte jeg å tenke på hvor neste års Påsketur skulle gå. Vi skal ha Påsken på Sjusjøen. Sånn sett ville det vært ideelt og avslutte der når familien ankommer. Forrige påske gikk jeg fra Ringebufjellet og ned til Sjusjøen. Så hva med å ta årets tur med start fra Hjerkinn? Vel, slik gikk det ikke. Et par måneder etter at planen var født pådro jeg meg Tennisalbue. Etterhvert ble det sykemelding. Jeg brukte tiden til småturer, turplanlegging og kartsøk. Januar 2015 og jeg begynner å bli bekymret for snømengden fra Hjerkinn og Rondane. Det er ingen ting som er positivt med Tennisalbue, men det skal sies at du får god tid til drømmer. Jeg er fortsatt sykemeldt og utallige timer tilbringes over kart og med nettsøk. Jeg innser at jeg må ha en plan B. Plan B er like enkel som den er genial tenkte jeg der og da. Hvorfor ikke starte hjemmefra? Nettet ble trålet for innformasjon. Det var fint lite å finne med unntak av et par Blogger fra folk som hadde gått Rondanestien, men da altså på sommerstid. Midt i Januar spør jeg her på Fjellforum også, men uten resultat. For å gjøre en lang historie ,,,,,,,,; Ikke ble det nok snø på mine kanter og ikke var det mulig å bruke høyrearmen. Det ble ingen tur. Planen ble arkivert. Og så går ukene og en planlagt sykkeltur til Danmark med en kollega blir også lagt på hylla. Det skulle egentlig være årets Pinsetur. Min høyrearm er fortsatt vond og å holde et sykkelstyre over flere dager virker umulig. Her kunne egentlig denne historien endt, men det gjør den ikke. Jeg er forlengst tilbake i jobb, men har jo en uke fri i forbindelse med utgått Pinsetur. Den som sparer, eller gjemmer, den har tenker nå jeg. Plan B plukkes fram. Skiføret nå i Mai er omtrent som det var rundt Påske. Med andre ord, perfekt for fottur. Pga dårlige knær har jeg i det senere følt god hjelp i å bruke staver på sommerturer. Om de avlaster,,,? Ja hva vet jeg; De er i hvertfall gode å ha som en ekstra støende hånd. Er derfor litt lei meg for at albuen fortsatt setter en stopper for stavbruk. Jeg går ikke veldig fort, men er relativt god i lengden. Dager på mellom 20 og 30km virker fornuftig i forhold til tiden jeg har disponibel. Plan B ble planlagt på Lommekjent.no og nå printes kartene ut. Ett for hver dagsetappe. Jeg velger å beholde den inntegnede ruten, men vil velge hensiktsmessige alternativer underveis siden jeg nå snakker fottur. Kartene er uten rutenett og målestokk og egner seg best til oversikt. En god ting er at den inntegnede ruten enkelt lar seg overføre til GPS. Siden det er artig å bruke kart og kompass satser jeg på dette oppsettet og lar GPS´en stå for detaljene. Den 14 mai etter jobb og middag sier jeg «ha det» til familien. For å få en myk start velger jeg å starte nå i kveld i stedet for å vente til i morgen tidlig som er etter planen. Jeg har surret rundt på fjellet, i skog og mark i nesten 50 år og føler meg veldig «hjemme -der ute» På disse årene er det bare turutstyret og alderen som har endret seg. Følelsen av frihet og en nærmest berusende lykke over «å være på tur» er den samme nå som før. En kropp som ikke er like smidig lenger får en viss motvekt med lang turerfaring. Hver eneste tur byr på muligheter for å plusse litt på erfaringskontoen. Så også på denne turen. Ikke noe dramatisk, men likevel. Mer om dette senere, nå må jeg fortsette på kjøkkenet før kona kommer hjem.

Liggelengden på WM er reell, jeg har Megalite, Badger MF og Antelope GWS i 183, jeg er 180 høy.

20%

Du kaller din oppfatning seriøs, kan det muligens komme av at du aldri har vært ute i 2 grader, sterk vind og regn i 12-16m i sekundet? Det har jeg opplevd et par ganger, og vært sjeleglad for Gore-tex klær. Riktignok den gamle Recon jakken (og Dovre bukse). Jeg har i mange år, over 10, brukt ytreklær som koster opp mot 7000 for et sett, med god samvittighet . Buksa vare 8 måneder og jakken noe over to år, og jeg er glad for å ha råd til å fornye klærne når det er nødvendig.

Takker så mye @hufsa. Blir jeg klar kommer det en ny del om et par dager.

Fin dress i skikkelig høstvær. Men ellers så lar jeg Texklærne være hjemme. Foruten packlite i sekken hvis det skulle bli litt ruskevær. Syns jeg blir så klam i Texklær, at jeg svært sjeldent bruker det lenger.

Det var da en høyst opplysende tilbakemelding..du må selvsagt få gå i hvilken superlett jakke du ønsker, til hvilken pris du ønsker.Hvor komisk prisen på friluftsutstyr er, skal ikke jeg bedømme. Tenker vel at jeg heller vil kjøpe meg noe jeg føler meg litt sikker på tåler mitt bruk, og gjør at turen føles tryggert utstyrsmessig, en å ta av sted i lettere utstyr/klær som jeg ikke stoler helt på. Å sammenligne reconjakken med en superlett bergans på 40 gram:-) .. stemmer ikke etter det jeg har erfart ivertfall.

Jeg har recon jakken...som jeg brukte vel 4000 kr på for et par år siden. Det angrer jeg på. Nå har jeg Bergans Superlett regnjakke til 700 kr (salg). Den er like vanntett, 700 g lettere enn recon og puster bedre. Recon har mange lommer på seg, så hvis du trenger lommer så er den god på det. Ellers ser jeg ingen grunn til å bruke penger på overpriset tulleplagg som recon jakken og alle andre Gore tex plagg til 2000 kr+. 7000 kr for en jakke og bukse....komisk. Kort sagt, det er ingenting med recon jakken eller buksen som gjør den 5000 kr bedre enn andre billigere plagg. Norrøna markedsfører seg på den måten at de selger spinndyre ting slik at konsumentene skal få inntrykk av at det er høyere kvalitet, noe som er tull og tøys.

Jeg har med succes tørret min egen hjemmelavede tomat/rødvinssovs, meget enkel at opløse i vand bagefter og til den konsistens man ønsker Ingredienserne er: Tomater, rødvin, krydder urter efter smag, salt(meget lidt) peber. Når det er kogt ind til en tyk grød, så røres der en smule jævning i. Smøres ud i tynde lag i min dehydrator(husk kun at fylde halvdelen af en bakke), og ca 8 timer senere har det en læder agtig konsistens og kan rulles sammen i portions størrelser.

Tørrlagte fosser, tørre elver, skogsbilveger på kryss og tvers, monstermaster, flatehugst, mobilmaster, utrydding av rovdyr, skianlegg brede som autostradaer, hyttebygging i hytt og snaufjell, millioner av tonn med gruveslam ut i fjordene Og så skal noen ergre seg over en liten jernstige. Herregud, hvor er proposjonene....

Veldig greit å kjøre opp E16. Det står skilt til Bjoneroa. Det er visst mulig å komme inn fra andre kanter også, men det har jeg aldri prøvd.

Fikk en TicketToTheMoon-hengekøye av min søster, og ville prøve den ut utendørs. Pakket med meg mitt gamle selvoppblåsbare liggeunderlag, flispose, et av de NSB-teppene og survival blanket, sånn for sikkerhetsskyld. Tok bussen til Skar, og ruslet mot Øyungen. Ved dammen var det en som anbefalte å dra helt inn til Kalven istedenfor å campe i nærheten av dammen, så jeg ruslet videre. Fant ingen fornuftige plasser ved Kalven, og ruslet tilbake, og rigget meg til. Etter en del frem og tilbake med liggeunderlaget, flispose etc kom jeg meg godt til rette. Hadde en vanlig presenning slått opp som tarp da en enkel tarp jeg har har bestillt fortsatt er i posten. Liggeunderlaget varmer godt der det er, men jeg blir relativt fort kald på skuldrene. Kjente til dette fra før etter å ha lest om det, men hadde håpet at sommervarmen (hei hei, nydelige 5-10 grader), flisposen, teppe etc skulle holde. Med en bunch med insekter i tillegg så ble jeg brukende et håndklede som maske. Det reflekterende materialet fra survivor blanketet hjalp til også, men det ble ikke noe søvn de fire timene til jeg litt før fire stod opp, laget frokost og pakket meg ned. Så, resultatet er at jeg trenger et underquilt. Har bestillt myggnettingen til TTTM. Har ikke lyst til å svi av all verdens penger på dyrt underquilt før jeg vet om jeg blir brukende det en del fremover. Tenkte kanskje å se etter en billig brukt barnesovepose eller lignende, og lage eget, eller http://draut.no/dd-hammock-underteppe som er ganske rimelig. Noen som har erfaringer? I førsteomgang blir det er som kan brukes på sommer, samt kanskje høst og vår. Om jeg blir dedikert og vil campe mer har jeg en Warbonnet Blackbird XLC på ønskelista, med yeti-quilt. Uansett var det en bra tur alt i alt, selv om søvnen først kom når jeg kom hjem, etter en god varm dusj. Det er vel kanskje 15 år siden jeg sov uten tak over hodet sist, så det var på tide. Hengekøya var behagelig å ligge i, men det hjelper lite når man hutrer og fryser

Er fryktelig glad i hetta på dunjakka når temperaturen synker ned mot null og det er kuling i kastene

Jeg har forsket litt på dette, da jeg selv har Varanger Camp 8-10. Det jeg gjorde var å finne lengden fra senter og ut til teltplugg. For Varanger Camp 8-10 er det 235cm.(470/2) Målene finnes på nettet. Deretter ble pluggene satt i en 8 kantet konfigurasjon ved hjelp av en "lavvodisk" i senter som har en 8 kantete inndeling. Siktet langs graverte linjer på "lavvodisken" og plasserte en plug ved knuten på tauet, som er festet i senter. Tilsammen 8 plugger. Metode 1. Testet Du trenger: 1. Lavvodisk.(Vist i videoen lenger oppe) Enkel å lage, ca 10-15cm i diameter og inndelt i 8 deler som ett kakestykke og med ett hull i senter til å plassere en plugg. Fungerer også godt som base for teltstang etter at pluggene er satt. 2. Ett tau med løkke i den ene enden og en knute på tauet som representerer målet for den aktuelle lavvo, for Varanger 8-10 er det 235cm (470/2) La teltet over tidligere satte plugger, strammet teltinnfestning til 25-50% og monterte teltstang korrekt til vindfanget. Etterpå var det teltstangen sin tur. Inn med stanga og plasserte den over lavvodisken, som en bonus havnet i senter. Lukket alle glidelåser i teltet, og festet vindfang(ikke barduner). Gikk rundt og strammet alle innfestninger til teltet så mye som mulig. Åpnet vindfang og myggnetting. Monterte bunn med slakke reimer i de øverste innfestninger. Etterstrammet reimer fra utsiden. Litt knot å stikke armen innunder teltet og finne reimene. Og skulle du sett bunnen passet helt perfekt. Metode 2. ikke testet Du trenger: Ett tau med løkke i begge ender og med en knute som viser avstanden der pluggen skal sitte. Start med en senterplugg, og sett den første pluggen ved knuten(235cm for Varanger Camp 8-10) Så tar du andre løkken og trer over den første satte pluggen, plugg 1. Dette målet fra plugg 1 til knuten representerer avstanden mellom pluggene(korden) i en 8 kantet konfigurasjon. Den er, så langt jeg kan finne ut av 156.6666cm(470/3) avrundet for enkelhet til 156,5cm med forbehold om regnefeil. Stram tauet og sett plugg 2 ved knuten. Flytt løkken til plugg 2, stram opp tauet og sett plugg 3. Fortsett til du har kommet rundt. Fortsett deretter med å sette opp teltet på samme måte som i metode 1. Skal på ett seinere tidspunkt teste metode 2 fordi denne metoden vil sette pluggene i en mer nøyaktig posisjon enn "siktemetoden" med lavvodisk. Konklusjon til metode 1. Det var litt problematisk å sikte etter en kort linje på lavvodisken og få dette helt korrekt, så noen etterjusteringer måtte til(flytting av plugger). En oppdagelse jeg gjorde meg var at det å starte fra senter medførte en fordel ved at man kunne finne ut om teltet på ett tidlig tidspunkt ville lande på en stein, rot, tre, eller ett annet telt for den saks skyld.Det er lettere å flytte en plugg enn ett delvis oppsatt telt. Jeg la også merke til at alle storm matter kom helt ned mot bakken. At bunnen passet og ikke hadde noen glipe, forteller meg at viktigheten ved å sette pluggene i korrekt avstand og posisjon er grunnleggende for at bunnen skal passe. Dog skulle jeg ønske at Helsport hadde vist noe større slingringsmonn hva bunnen angår. Lavvodisk er ett hjelpemiddel og samtidig en fot for teltstang så den er kjekk å ha, og samtidig enkel å lage. Tar liten plass og veier lite(aluminium). Dette er jo et base camp telt eller telt du har i kano, bil, motorsykkel, etc. og derfor er ikke vekt det store problemet. Jeg ser at en kombinasjon av metode 1 og 2 er å fortrekke, og det er noe jeg ønsker å gjøre. Når det gjelder målene så bør de sees på med noen justeringer i forhold til bunnforhold og ikke minst regne feil fra min side. Under testen ble teltet satt opp på en nyklippet helt flat plen. Og det er sjelden kost i villmarken. Hovedpoenget er uansett å starte fra senter for best plassering.

Kveldstur rundt hyttefeltet i går ca kl 23.00. Nydelig himmel, men 8 grader i lufta er vel ikke så voldsomt mye å skryte av. Fint læll.

Turkaker, nøtter og sjokolade er det som funke.. det har mykje kaloria per 100g og ein dags rasjon treng ikkje å vega så mykje ... her er ein lenke med mange gode oppskrifte, som blei brukt brukt når eg gjekk på nordfjord fhs på ekspedisjonslinja http://www.adrenaline.no/vandre/oytun/mat/turmat05.pdf, denne har eg rekna ut til å ha ca 432 kcal pr 100g http://www.kk.no/allers/havrebar-32048.. ellers er det berre å søka på turkaker..

Min far er 70+ og litt for ustø til å våge å reise til hytta alene (annet fylke og borte fra vei) og bruke kajakken hans som ligger der. Siden jeg holder til utenlands ellers i året, og har begrenset tid de gangene jeg er i Norge, kommer han på besøk til oss i utlandet for å dra på 4-dagers kajakktur. Vi er to familiære ledsagere i tillegg til en lokalkjent og nasjonalt godkjent livredder, så 4 totalt. Vi følger medstrøms dagsetapper på mellom 10 og 40 km i kajakk, og mat/ekstrautstyr (inkludert et par/tre pils til hver - "å Gud hjelpe meg") blir fraktet langs asfaltert hovedvei. Min far er verken tjenestegjørende marinejeger eller milliardær. Jeg mener hans bicepser svarer til alderen, og han er i god form og går/sykler daglig (hvis ikke føler han seg slapp, eller lat om du vil), og nå om dagen har han sykla opp mot 8-10 mil, (nesten så jeg tror han forbereder seg). Jeg tror han er veloppdratt (selv om han av og til promper i stua). Vi var mye ute i barndommen og jeg vet han tåler påkjenningene som kan komme nok til å likevel sitte igjen med et positivt inntrykk av turen. Ingen av oss kan eskimorulle (mulig livredderen kan, jeg har ikke spurt). Hva er årsaken til at vi har blitt enig om veitransport av utstyret, forutenom det faktum at vi alle vil oppleve noe spesielt sammen? -Vi kan i større grad garantere for sikkerheten. Det finnes problemstillinger som havner mellom det å være en aktiv fjellvandrer, og det å medbringe ei tønne øl med helikopter. Min far har allerede fikset tetanus-booster og encefalitt-vaksine (flått), og vi gleder oss veldig. Til slutt: Min far er ikke lat.

Kjapp tur opp til Brungmarka fra Onsdag til Torsdag for å teste fiskelykken. Fasit: 4 ørret og tusenvis av knott:-)

Blir litt "hoppe etter Wirkola" å legge ut bilder etter Þróndeimr I dag hadde jeg fri fra jobb, så jeg og eldstemann på 11 tok en liten tur i "nabolaget". Vi tok turen til Svartkammen i Stjørdal - 539 moh. Er også en av Kjentmanns Topp 5-turer! En koselig ettermiddagstur før vi hentet jentungen i barnehagen. Fin utsikt over Stjørdal og ut Trondhjemsfjorden! Fikk også se Skarvan-fjellene der jeg var på lørdag i horisonten (bildet til høyre). Tror det er Skarvan til høyre, og Meråker-fjellene (Fongen osv) midt i bildet...

I helga har eg vært på værlandet og besteget Alden.

Selvfølgelig er via ferrataen bygget for å tjene penger - og intet andet! Det er 100% kommersiell bygget for a) å tiltrekke flere turister til området. i sin egenart å skape en omsetning. Folkene bag uttaler selv, at dei håper på 1000 mennesker i ruta om året - for at dette skal gå rundt. Dette er ikke for "folk flest" eller med en ideologisk tanke bak (jo økonomiskvekst idelogi), 1) de tager seg betalt, 2) de påstår at det ikke er tillat å bruke denne uten om de guidede turer - og ekskluderer alle andre end deres kunder. VIKTIGST av alt! Det er fullt mulig å "gi en luftig klatreopplevelse med lav terskel" på denne plass UTEN stål i veggen! Klatreføring blir praktisert mange plasser rundt om i Norge på alle nivå - uten å etterlate et eneste spor i naturen. Veggen her er blitt klatret mange ganger tidligere! Men uansett om tanken bag er økt omsetning eller "idelogi", så hører ikke dette hjemme i naturen. Lurer på hva klatre-miljøet i Valdres siger til dette, om det fortsatt eksisterer. Blir det akseptabel å gjøre inngrep i naturen, med det ene argument, at der er inngrep fra før, og/eller at det åpner naturen for en "ny" brukergruppe, da er naturen fortapt. Steg for steg kan inngrepene ta til, for der er jo andre inngrebb rett rundt hjørnet, og der vil alltid finnen en bruker gruppe som ikke har adgang til naturen slikt den skapt. Nei(!) til flere naturinngrep, uansett om det er vasskraft, hyttebyer, turistveier (for bil eller fot) eller stål i fjellveggene. Edit: (jeg har vanskelig ved å lese svensk, så med forbehold for misforståelser): Ved inngrep i naturen kan ikke de lokale få styre som de vil! Der er mange eksempler på at folk ser seg blinde i sine egne små prosjekter, og tenker og resonerer med $$-briller, uten et helhetlig, langsiktet og bærekraftig perspektiv. "Folk utefra" må da trå til på naturens veiene i spillet om omsetning vs. natur. I min kommune (Luster), ville vi hatt asfaltveier og turistbusstrafikk langt inn i Jotunheimen om de "lokale" hadde fått bestemme - argumentene: der er utbygging fra før (vasskraft), "flere" vil få adgang til området (Styggedalstindmassivet), og $$$ i lokale lommer. Heldigvis kom der "folk" ute fra, og ytret mostand for dette(!).

Jeg har ikke vert i Madonna de Campiglio men jeg har vert i Val di Fiemme og også noen andre steder her i Nord Italia. Hvis du liker å gå eller sykle i fjellet så er det nesten ubegrenset med muligheter her både sommer og vinter. Dette området er mer preget av tysk kultur, men naturen her er bare fantastisk. Turismen og tilrettelegging av friluftslivets gleder er stor. Det er mye turister over alt og de aktivitetene som kan friste en naturglad turist er ofte veldig tilrettelagt for at så mange som mulig skal kunne delta. Men det er fullt mulig å ta ut på egenhånd både til fots og på sykkel. Hvis du tenker på å ta deg en tur til dette området så kan det anbefales på det sterkeste. Vi tok fly til Venezia og leide en bil. Etter å ha sett Venezia, ja for er du først i området så er det vel obligatorisk med et besøk i denne byen, så kjørte vi nordover til en liten innsjø som heter Lago di Ledro hvor vi hadde leid en leilighet. Herfra og nordover er det nærmest ubegrensede muligheter, men du må tåle en del kommersiell turistvirksomhet. http://www.fjellforum.no/topic/28427-kanskje-%C3%A5rets-r%C3%A5este-sykkeltur/

hmm, dette ble skrevet midt på natten av ts, så ikke sikkert hun husker

Jernstiger i fjellet bryter med den flotte norske tradisjonen for mest mulig sporløs ferdsel, og kravet om brukerbetaling i fjellet (dette er ikke tenkt som et gratis tilbud til folk flest, men en attraksjon en betaler for å gå med Guide) er et farlig kompromiss med allemannsretten! Ikke minst (!!!) er det mulig med guidede klatreturer på steder som dette uten slike inngrep!!! Hvordan kan det være at deler av turistnæringen - som er blant de som lovpriser den unike norske naturen mest av alle - samtidig er blant de som bidrar mest til å ødelegge denne enestående naturen? Hvorfor etablerer et mini-alpene, når det me har et unikt fjellandskap, nettopp på grunn av fraværet av stålmaster, ståltau og andre massive inngrep? 1500m (1,5km!!!) med fast installert ståltau og tilhørende stålbøyler som i Setesdal, er rett og slett voldtekt av naturen. Via Ferrata er en uting... hvem vedlikeholder dette, slikt det er sikkert om 20år og?? I alpene (som Norge åpenbart så gjerne vil bli som) ned-monterer de Via Ferrata i stor stil, og flere "kommuner" har forbudt nye inngrep bla. med ønsket om mer natur-turisme som argument... 98% av slike "ruter" vil en kunne gå på egenhånd etter et innføringskurs i fjellklatring - uten ståltau og uten å etterlate spor i naturen!

I går ble det et lite besøk i Trollheimen. Jeg var nysgjerrig på hvor mye snø det var, og i hvilken grad informasjonen fra f.eks. senorge.no var til å stole på. Jeg håper bildene er nyttige for andre som vurderer turen. Parkeringsplassen var helt tom og jeg traff ikke på et eneste menneske eller ferskt fotspor. Det var litt mer snø enn det senorge.no informerte om, men det var så godt som snøfritt helt frem til hvor den merkede stien krysser Gravbekken. Gjevilvassdalen var veldig snørik. Det var kun én plass langs hele bekken hvor det var mulig å krysse, men jeg stolte ikke på at snøen ville holde. Jeg så at noen hadde gått her for noen dager siden. Jeg fulgte bekken helt opp til Blåhøtjønna og fant ut at det var mulig å vade over der. Vannet gikk opp til underlivet, men det gikk fint. Snøen i dalen, og til tider også oppå fjellet, var våt og vanskelig å gå i. Truger kom godt med. Været var førsteklasses, og jeg må innrømme at det var litt deilig å ha Trollheimen for meg selv. Her, et lite stykke forbi hvor stien krysser bekken, har bekken tydeligvis vært krysset tidligere. Det var imidlertid en del sprekker i snøen, så jeg tok ingen sjanser. Dyp, men kort vadetur. Bart (men vått) helt opp til platået på Blåhøa. Jeg prøvde først uten truger. Du vil falle gjennom et par ganger, men det er overkommelig.

Du har blitt lurt

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Jeg er fryktelig glad i mitt lille stormkjøkken (Trangia) med gassbrenner. Stødig, trygt, kompakt, effektiv varmefordeling og forholdsvis lett. Ikke noe problem å fyre i fortelt eller i innerteltet når kaldværet setter inn. I tillegg har jeg også gjerne med en dedikert stekepanne (fra Eagle) også mtp. bålfyring. Stormkjøkkenet mitt pakket, inneholdende gassbrenner, kjele, kaffekjele, klype, spork, svamp, fyrstikker, veier under 900g. I tillegg kommer gassboks. På bildet bruker jeg Eaglesteikepanna på stormkjøkkenet. Med mitt forbruk av gass regner jeg ca. en uke på en gassboks som på bildet. Fyrer bål hvis jeg har mulighet også.

Ja det er som tidligere nevnt onsdag kveld og det som skulle være morgendagens etappe har jeg startet på nå. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi dag1 byr på totalt mange høydemeter i form av opp og ned terreng. Håpet er at jeg har gått meg til før neste høydemeterterreng venter meg i Odalen. Jeg har startet turen hjemmefra og akkurat nå virker Sjusjøen herlig langt unna. Selv om jeg nærmer meg 60 må jeg si det kribler litt ekstra når en tur av litt lengde tar fatt. Jeg er altså på vei østover i Aurskog-Hølands skoger. Foreløpig går det fint på skogsbilvei så rekker jeg å bli litt varm i skrotten før stigningen begynner. Har vel igjen et par timer med dagslys og da burde jeg rekke inn til Halloren. Her vet jeg om en grei teltplass og vannet sørger for at både mat og kaffe kan nytes varm. Foto: På vei østover. Skogsbilveien har gått over i kjerrevei og snart venter stien. Jeg er definitivt ingen lettpakker, men må si at lettpakker tråden her på Fjellforum har blitt lest, dog uten å bli kommentert. Det gir innspirasjon og en begynner å tenke. Selv har jeg i mange år brukt et enkelt regneark og vet nøyaktig hva jeg bærer på. Det er som regel for mye. Ikke fordi jeg har med ting jeg ikke bruker, men rett og slett ting jeg tidvis kan trenge, eller ikke er villig til å legge igjen hjemme. Denne gangen har noen nye lettere saker havnet i sekken og noe er lagt igjen hjemme. Selve sekken er også lettere i og med at jeg nå fikk plass i 80 literen til guttungen. Puhh, heldigvis ikke langt igjen til Damtjenn nå. Har bestemt meg for en 10 minutter hver time så en pause i gapahuken der passer godt. Jeg ankommer et blikkstille Damtjenn og nyter øyeblikket. Snur meg mot gapahuken og registrerer at de siste dagers kraftige regnvær har sørget for at selv den innerste benken er søkk blaut. Ikke noe problem, kan jo bare ta fram sitteunderlaget, eller, -kanskje jeg bare skal gå litt til. Nei, jeg går. Formen er fin og det nærmer seg kveld. Like greit å bli ferdig med Snartjennåsen før jeg tar pause. Noen hundre meter senere er kjerreveien slutt og stien fortsetter bratt opp åsen. Endelig oppe og jammen ble jeg varm ja. Har bevilget meg 2 nye flasker Imsdal foran turen og nå fiskes en frem og får følge av en Bixit turkjeks. Du verden hvor godt det smaker. Stien videre går mellom Røssmyra og Munken og ved neste høydedrag er den blitt så utydelig at jeg til slutt mister den. Jeg roter lenge rundt i håp om å finne den igjen, men innser at jeg må ta meg ned fra åsen på en omtrentlig kompasskurs. Det er godt fall på denne åsen og med tett skog og veldig kuppert terreng blir det mye siksak før jeg er vel nede på grusvei. Hva gjør jeg nå da,? Holder fram på stien over neste ås? Den er nesten på høyde med den forrige, altså nesten 300 moh som er en formidabel høyde på mine kanter. Jeg kan også ta grusveien og selv om den er en god del lenger kan det være lurt. Jeg er klar over at enkelte sliter med lengden på turberetningene mine. Ja at de sågar er tyngre lesestoff enn Snorres Kongesagaer. Uforståelig spør du meg. Men har du ikke hoppet av ennå så kan jeg opplyse at neste avsnitt er like langt, men i et forsøk på å få det hele litt mer spenstig kan jeg friste med noen fler bilder. PS! Dette med bilder kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt. Fortsettelse følger....

Ok, det var vist eg som rulla i gang negativiteten men eg trur ts har teke poenget no og om ikkje kjem han nok heller aldri til å gjere det. Foreslår at tråden vris om til konstruktive innspel på alternative turar og kva ein bør tenkje på før, under og etter tur. Synspunkt og innspel frå ts hadde sjølvsagt gjort det enklare og meir interessant.

Enig med de over her, men samtidig har du sikkert lært en del av denne turen. Med 25-27 kg på ryggen med bare 2 overnattinger er jeg sikker på at det var mye av utstyret du hadde med du ikke trengte. Neste gang kan du legge igjen dette med unntak av det utstyret som er med for å håndtere nødsituasjoner. Angående mat er det viktig å begynne å spise tidlig slik at du ikke kommer helt i kjelleren. Det er også viktig å spise ofte slik at du ikke trenger spise så mye hver gang, da slipper du å gå med masse mat i magen. Sjokalade, energibarer, tørket frukt og nøtter er favoritter til mange for å få i seg energi underveis.

Her er jeg enig med deg, og tenkte å skrive noe tilsvarende,men jeg syntes det ble litt negativt. Fyren forsøkte. Jeg tror svært mange av oss her inne har hatt en eller flere turer hvor vi har vært i kjelleren. Hvor det å spise blir et ork og alt verker. For egen del, er det ikke snakk om å gjennomføre slikt nå. Det sliter for mye på kroppen og faren for skader og sykdom er for stor. Skader og sykdom kan ødelegge for turlivet i måneder, og det er noe jeg personlig vil unngå for en hver pris. Du nevner at du ble syk og at du ikke fikk spist. Dette er tydelige signaler på at kroppen ikke tåler påkjenningen. Mer trening kan hjelpe. Men det største ankepunktet mitt, er: Det er i slike situasjoner det blir gjort feil, som får fatale konsekvenser. Derfor bør de unngås.

Med fare for å være festbrems, men kva med å ta nokre enkle turar før du legg ut på noko du tydelegvis ikkje har ferdigheitar til?

Ser sånn ut:

Finnes bare en type baceon. Og det er Skogsbacon! Se etter de mektige fyldige tjukke skivene. Holder fint til du åpner den. Da forandrer fargen litt over 1 dag men er like god syntes jeg Ingen ting slår egg og bacon til frokost på fjellet.

Har hatt med bacon på ukesturer uten noe problem. Skjærer pakken i 2 og steker den ene og pakker den andre i en pose og sparer til neste dag. Dette er hvis du passer på å kjøpe røkt og saltet bacon vell og merke. Disse produktene holder svært lenge i normale temperaturer. Billig bacon som er tilsatt røyksmak i saltvann eller noe i den duren fungerer ikke like godt.

Jeg har brukt flytende myggmiddel med 95% Deet. Dette får du bl.a. kjøpt i Nederland i friluftsutstyrbutikker. Jeg tror helller ikke at det er så bra for huden, men det bryr jeg meg lite om når jeg er i Finnmark. Jeg synes forresten at Off virker like bra., selv om det bare har 10%. Det er nemlig i gel form og jeg synes denne formen blir ganske godt sittende. Jeg har blitt mindre glad i lettflytende varianter.