Vinnerliste

I det sluken landet var det bom stopp. Jeg jordet et rykk for å få løs sluken. Da begynte sena å skjære gjennom vannet. En rolig plog skar tvers over den lille myrdammen, rett mot en stein på andre siden. Da plogen traff steinen ble det fart på både fisk og blodpumpe. En grov kubbe gikk i lufta to ganger før hylet av snellebremsen fylte stillheten på fjellet. Sørøya. Norges fjerde størst øy ble akkurat som jeg håpet. Rekke på rekke med fristende fiskevann helt for meg selv. Grønne daler og snøflekker oppe i høyden. Med kaldt vann, og is i kantene på mange av vannene var fisket litt treigt, men jeg hadde ingen problemer med å spise meg mett. Den største fisken var en kubbe av en ørret på 1,4 kilo som tok sluken i en liten myrdam. Ellers ble det både små og store ørreter, og et par kilosfisker som hoppet i lufta og spyttet ut sluken. Her er noen bilder fra turen. Jeg satte opp teltet to ganger på turen. Ved Gjertrudvannet hadde jeg hovedleir to netter, og gikk dagsturer rundt om. På vei ned mot fjorden fra Gjertrudvatnet mot Offervatnet. Mye av fisken jeg fikk var «svartørret». Sikkert fordi bunnen av vannet var mørk. På Jutulvatnet lå det is ved kanten innerst, og fisken var så sky at vakene forsvant med en gang sluken landet i vannet. Stor Ørret fra en liten pytt. Teltet ved Gjertrudvatnet Et lite ST. Hans bål på fjellet fyrt på bjørkekratt. Når stekepanna blir for liten vet du at du fortsatt kommer til å være stapp mett når du våkner neste morgen. Frokost. Utstyret klart for riving av telt og pakking av sekk. Et av de mange navnløse vannen jeg var innom. Dette lå på ca. 250 moh og jaggu var det en bitevillig halvkilosørret rett ved iskanten. Historien fra turen får komme senere en gang, for nå pakkes sekken for en uke i Femudnsmarka. Vis hele artikkelen

Jeg er samme årgang som deg og har også en kone som ikke følger meg på mine mange turer. Men jeg er nordmann og gjør ting på nordmanns vis. Altså jeg går på tur alene. I den alderen som vi er kommet i så er vi nok ikke så lette "å gå i bås med", og dette blir nok ikke enklere når den andre part har en helt forskjellig kulturbakgrunn. Jeg har en kamerat som har kone fra Fillepinene. Hennes største problem til å begynne med var ensomhet og da ble det mange og lange telefonsamtaler hjem til venner og familie. For en tid siden var jeg i Thailand. Ikke som turist, men som invitert gjest i forbindelse med dronning Sirikit sin 60 års dag. I denne forbindelsen møtte jeg gjester fra de fleste land i Asia, Kulturforskjellene er veldig små dem i mellom, men mellom oss og dem er det stor forskjell. Det som er hovedforskjellen i denne forbindelsen er nok at de er vandt til å være mange sammen når de har fri fra jobb eller skole. Den litt rare formen for fritid som nordmenn har, den som går ut på å søke stillheten og ensomheten er det ikke så mange utlendinger som forstår. I Thailand gikk ingen ut på tur uten at de var mange sammen og så passet de alltid på å lage mye støy. Enten så ristet de på tomme colabokser med småstein i eller så spilte de musikk på en radio. En del av turen lå vi i telt ute i en stor speiderleir og der hang det høyttalere i trærne som spilte musikk fra tidlig morgen til sent på kvelden. Disse folkene var veldig overtroiske. De var livredde for ånder og demoner som fantes over alt og spesielt når det var mørkt. Utlendinger som kommer til Norge har ofte lag og foreninger hvor de som har samme nasjonalitet samles og har diverse aktiviteter sammen. Jeg har venner og bekjente fra både Frankrike, Nederland, Island, Polen, Romania, Finland etc.etc. og alle disse har en eller annen nasjonal forening hvor de treffer sine landsmenn og driver med forskjellige typer aktiviteter. En arbeidskollega fra en jobb noen år tilbake hadde en kone fra Thailand. Hun var med og drev en forening for andre i samme situasjon som henne, at de var gift med norske menn. Hun var høyskoleutdannet i Sverige og det var der hun hadde truffet sin norske mann. Hun kunne fortelle at det var mange thailandske jenter som kom til Norge med norske menn og som fikk problemer på grunn av at de ikke kjente noen andre enn mannen de var gift med, de kjente ikke til det norske systemet og visste ikke hvordan de skulle forholde seg hvis det ble problemer. Mitt råd vil være at, hvis dere ikke allerede har kontakt med en slik forening, forsøker å få kontakt med andre filipinere og begynner å gjøre ting sammen med dem. Delta på arrangementer med mange deltagere, gjerne i regi av Turistforeningen, men mest av alt tror jeg at din kone vil sette stor pris på å få være sammen med andre i samme situasjon. Hvis du liker sangen til nattergalen så må du oppsøke den der den er og lytte til sangen. Hvis du setter fuglen i bur så vil du hver dag kunne se en nattergal, men du vil aldri høre den synge.

Det var meldt oppholds fra morgenen, og strålende sommervær utover dagen, så vi (jeg og mellomste guttungen på 9 år) hadde som mål å nå Storskarven i "Skarvan og Roltdalen nasjonalpark". Men det ble mye våt myr, vi gikk litt feil (ser jeg i ettertid), og på "toppen" der vi kom opp fikk jeg totalt melt-down. Har lavt stoffskifte, og der møtte jeg plutselig veggen. Så å presse seg i ihvertfall 3 km til med forsering av snø og andre utfordringer, så jeg svært mørkt på. Så turen endte der, og vi satte igang med returen, selv om guttungen nok kunne løpt opp og ned enda en gang og ihvertfall nådd toppen av Skarven (hva pokker er den ungen laget av??). Men for en turkamerat!! Forståelsesfull og empatisk fortsatte han hele turen ned på samme måte som opp, med ukuelig optimisme, strålende humør og full skravlings. Men, vi fikk MASSE sol og vakker natur, vi "måtte" vade over en elv (kunne kanskje komme over tørrskodd lenger opp - vi sjekket ikke), gutten var strålende fornøyd med å få gå på snø barbeint (og med sko), vi fant et bein (reinsdyr?), eggeskall, steiner, og spiste store mengder kjeks og sjokolade (i tillegg til mat da). En fantastisk tur alt i alt!! Og ifølge Runkeeper var vår tur på snaut 19 km, der vi også "klatret" ca 700 høydemeter på tur opp. Så må jo være fornøyd... Utsikt fra "toppen" vi kom til Guttungen (og jeg) er litt nysgjerrig - noen som kan fortelle oss hva slags dyr dette stammer fra?

Kom meg endelig opp på Troganattan 1288moh i Lifjell på lørdag. Det var bra seigt på starten av turen, men 25 grader i skyggen, lite skygge og lite vind nede i skogen. Når vi kom opp til første vannet så dyppet jeg hodet i vannet for å kjøle det ned. Utrolig digg. Videre innover så støtte vi masse sauer og lam, et par frosk, noen ryper og noe som nok var en eller annen rovfugl. Aner ikke hva slags. Jeg hadde ikke funnet noe særlig beskrivelser av hvordan man kunne komme seg opp på toppen, så jeg tok utgangspunktet i kartet. Det var et parti som så lovlig bratt ut, og jaggu, det var bare et sauetråkk i fjellskrenten, som var på ca 45 grader der, men 2-300 meter ned til dalbunnen. Gikk derfor videre og fant et mindre utsatt, litt mindre bratt sted, om noe mer kronglete å gå opp. Fra toppen er det fin utsikt mot de fleste av toppene på Lifjell og omegn: Astridnatten, Skorvetoppen, Mælefjell, Røysdalsnuten, Blåtjønnfjell, Heksfjell, Himingen, Øysteinnatten og Jøronnatten. Man ser selvfølgelig også Gaustadtoppen og jeg kunne også skimte Store Ble og Jonsknuten. Mangler bare Mælefjell, Heksfjell og Astridnatten fra den lista, resten av toppene har jeg gått de 3-4 siste årene. Turbeskrivelse finner du her: http://ut.no/tur/2.14866/ Varmt! Avkjøling, ahhhh! Sommersnø Utsikt mot Troganattan-massivet For bratt opp det sauetråkket! La oss finne en sti som gir mindre høydeskrekk. Sauene, som ikke syntes det var for bratt: Panorama nordover. Fra venstre: Skorvetoppen, Røysdalsnuten, Mælefjell, Blåtjønnfjell, Heksfjell, Slettefjell Dama som flekser på toppen

Fredag 03.07 etter jobb bestemte jeg meg for en liten sykkeltur med telt og fiskestenger. Dro rundt 17ish. Vel oppe på Bjørnholt klokka 18.30 spurte jeg de som driver stedet om de fortsatt holdt oppe (stenger normalt kl. 18.00). Joda, var åpent, og jeg fikk kjøpt meg en sånn kanelbolle og kaffe. Bjørnholt er ca. 8km inne i skogen og det er vel rundt 260høydemetre. Snakket litt med hun som driver Bjørnholt, og forklarte at det var godt de var åpne for mat hadde jeg ikke spist, og jaggu fikk jeg ikke en bolle gratis Rundt 20.30 var jeg fremme ved Katnosa, som ligger sånn ca. midt i nordmarka. Jeg har vært der en gang før med telt, og visste om et sted jeg trodde ville bli bra. Og jaggu var det fint. Frem med fiskestang og markboks (litt nedtur at den ene stanga viste seg å være fluestanga)... Men hadde én stang så på med mark mens jeg ordnet telt og husstell. Både jeg og myggen var sultne, og vi fikk alle mat! Jeg tok en kaffe og så på solnedgangen mens sauenes bjeller hørtes i det "fjerne". Katnosa gård ligger rett bortenfor, og jeg tror både en og to sau hadde seg i løpet av min lille tur. Masse vak, men jeg tror fisken har blitt doven av det varme været og det varme vannet, og de som var aktive ville hvertfall ikke ha mark eller krok fra en "sportsfisker". Dagen derpå våknet jeg til kjempevær. Fikk meg et lite bad, fisket og solte meg. Jeg kunne skimte en kano som la til ved en av øyene og en barnefamilie okkuperte Katnosa gård, ellers var jeg helt alene. Ingen fisk på denne turen, men mange fine opplevelser på den korte tiden jeg fikk være ute. Dro hjem på lørdag ettermiddag. Det er kjekt at selv så nærme Oslo har man relativt lite aktive områder hvor få færdes. På vei hjem kom jeg til en elv /utløp på veien mot Sandungen. Her så det utrolig fint ut å prøve seg med fluefiske, så flere vak (bilde 4,5 og 6). Hadde fluestanga med ved en feil, men både fluer og snelle var hjemme. Får bli en annen gang.

Selvfølgelig er via ferrataen bygget for å tjene penger - og intet andet! Det er 100% kommersiell bygget for a) å tiltrekke flere turister til området. i sin egenart å skape en omsetning. Folkene bag uttaler selv, at dei håper på 1000 mennesker i ruta om året - for at dette skal gå rundt. Dette er ikke for "folk flest" eller med en ideologisk tanke bak (jo økonomiskvekst idelogi), 1) de tager seg betalt, 2) de påstår at det ikke er tillat å bruke denne uten om de guidede turer - og ekskluderer alle andre end deres kunder. VIKTIGST av alt! Det er fullt mulig å "gi en luftig klatreopplevelse med lav terskel" på denne plass UTEN stål i veggen! Klatreføring blir praktisert mange plasser rundt om i Norge på alle nivå - uten å etterlate et eneste spor i naturen. Veggen her er blitt klatret mange ganger tidligere! Men uansett om tanken bag er økt omsetning eller "idelogi", så hører ikke dette hjemme i naturen. Lurer på hva klatre-miljøet i Valdres siger til dette, om det fortsatt eksisterer. Blir det akseptabel å gjøre inngrep i naturen, med det ene argument, at der er inngrep fra før, og/eller at det åpner naturen for en "ny" brukergruppe, da er naturen fortapt. Steg for steg kan inngrepene ta til, for der er jo andre inngrebb rett rundt hjørnet, og der vil alltid finnen en bruker gruppe som ikke har adgang til naturen slikt den skapt. Nei(!) til flere naturinngrep, uansett om det er vasskraft, hyttebyer, turistveier (for bil eller fot) eller stål i fjellveggene. Edit: (jeg har vanskelig ved å lese svensk, så med forbehold for misforståelser): Ved inngrep i naturen kan ikke de lokale få styre som de vil! Der er mange eksempler på at folk ser seg blinde i sine egne små prosjekter, og tenker og resonerer med $$-briller, uten et helhetlig, langsiktet og bærekraftig perspektiv. "Folk utefra" må da trå til på naturens veiene i spillet om omsetning vs. natur. I min kommune (Luster), ville vi hatt asfaltveier og turistbusstrafikk langt inn i Jotunheimen om de "lokale" hadde fått bestemme - argumentene: der er utbygging fra før (vasskraft), "flere" vil få adgang til området (Styggedalstindmassivet), og $$$ i lokale lommer. Heldigvis kom der "folk" ute fra, og ytret mostand for dette(!).

Jag skulle ha köpt sytråd i Sandvika idag. Men butiken har valt att ha stängt på lördagar hela juli. Så det blev att uppsöka storcentret, som jag inte gillar. Efter att ha köpt mina grejjor så är jag på väg ut till min gamla cykel. "SALG" står det stort och fett på en tidgare butikslokal. Det är G-sport som hyrt lokalen för att dumpa gamlat junk. Där kan man göra kap. Här är min lista: - Hopp-i-land-tofflor för kajak (säljs som badtofflor!) - Kineisk T-shirt i syntetmaterial, provad i dag på Eggekollen. Jättegul! - Ryggsäck Mamut, utgått modell, 30 L (rymlig för 30L). Skapligt lätt men ändå bra stöd och fäste för skidor! Kanon! Perfekt säck också för dagsturer eller tarp-camping-turer. - Byxor i damemodell! Mountain Hardware DriR eller vad dom heter. Utgådd modell. 3999:-, nu 200:- stog det på prislappen. Jag frågade om det var rätt, priset är nedsatt med en faktor 20... Hon i butiken sa att prislappen på 200NOK var korrekt. Så jag köpte dom. Jag skall ha dom på toppturer så att det är dammodell lär ingen se. Brukar vara tomt på folk på fjället...

Kombinert padle og fjelltur i Ulstein i går. Flott terreng og ein nydeleg sommardag! Meir om turen i bloggen.

@Hulderjenta Det er nok ingen dyr, men et fjærkre av type Li- eller Fjellrype som har lagt igjen godsakene sine

I helga har eg vært på værlandet og besteget Alden.

Hør med mattilsynet. Ikke hørt om at man må søke, men der får du hvertfall et sikkert svar.

Hei og takk for utfyllende svar RE. Ja, dette er nok et ganske stort kulturprosjekt, særlig fordi vi også har et så intimt forhold til vår natur. Vi oppsøker ensomhet der vettugt folk flest søker sammen i aktivitet og opplevelser. Det er et signifikant fenomen man må ha spesiell interesse av for å forstå og etterleve. Men ikke desto mindre blir denne kontrasten dermed fascinerende. For oss blir det mer en innadvendt personlig selvdyrkelse og selvforståelse enn det er for Asiater som søker styrke og samhold i flokkmentalitet. For min egen del er det en befrielse å føle mestring i naturlige omgivelser som vi direkte kan respondere på, i motsetning til en kultur eller et samfunn man har vanskeligheter med å tilpasse seg i forhold til hva vi egentlig responderer på og prøver å etterleve. Kanskje dette er to måter å løse det samme problem på? Du har rett, ensomheten er særdeles ikke attraktiv for Asiatene. Nå er det slik at jeg fant meg ei jente som mest mulig kunne oppfylle de skeive ensomhetstilstandene vi har her i Norge. Det var ikke lett. Og fikk man det ene så tok det kanskje det andre. Vel, hun hadde altså et uttrykt ønske om en slags ensomhet i livet, men det skulle gjenstå å se om det lot seg klebre til norsk natur. Hva slags prosjekt var nå dette egentlig? Vi går alle feil i tanker og valg. Vi blander og roter. Jeg mener, hun ville ensomhet, men kanskje har hun andre underliggende problem som søker flukten fra noe enn til et genuint ønske om en palett i natur og kamp. I alle fall var det av disse grunner hun trådte inn i mitt liv, som jøje meg alt var mye valgt ensomhet fra min side. Siden en ikke har passet inn så godt selv, mener jeg. Dette var prosjektet og nå har jeg allerede problematisert det langt ut i stjernetåka. Med andre ord: vi er begge to sære. Så dine velmenende råd om å oppsøke kontakt med andre er skikkelig gode, de kunne gjelde for oss også naturligvis, men siden hun ikke heller fungerer helt etter forventningene i lag med de fleste. Men, hvem f vet. Det blir visst bare verre og verre dette her. Og, kanskje for personlig. Vel, det får bare våge seg. Og vi må våge å ta valg. Folk fra Asia synes å ha litt vanskelig med det. Dermed blir det en del av deres karaktær og søke konformitet og felles valg, og andres ønsker enn sine egne. Vår natur er altfor håndgripelig og krevende til det. Det må villes. Det er dermed nok denne motivasjonskurven jeg ser som den største bøygen. Vi har akkurat nå bestilt en hytte i Røros kommune for 6 dager, håper det kan løsne på både det ene og det andre. Beten blir en uansett. Jeg takker igjen RE's svar. Mye omtanke og forståelse i det.

Synes argumentene begynner å bli verre og verre. Det tar altså for lang tid å klatre veggen, hele dagen, så da må det lages en stige slik at de som "liker" å være ute i naturen ikke bruker mer enn et par timer. Tror det er ganske mange vegger i Norge som ville hatt en Via Ferrata hvis dette argumentet holdt mål. Hvorfor skal alt gå så kjapt? Jeg synes det er helt greit at noen aktiviteter er forbeholdt de få som er villig til å ofre det som kreves. Dersom man har et brennende ønske om å klatre opp en vegg så synes jeg man kan ta seg bryderiet med å skaffe seg nødvendig kunnskap. For alle andre så kan man ty til guiding/fjellføring som har lange tradisjoner i Norge. Jeg er selv glad i gå toppturer, men ikke like begeistret for å gå i skogen. Enkelte fjell jeg ønsker å bestige har en innmarsj på flere timer. Kanskje jeg skulle skaffet meg en ATV, fordi da kunne jeg bestige toppen og enda ha masse igjen av dagen til andre gjøremål. På Stetind i Nordland så guides det til toppen etter normalruta. Hvor stort ville ikke markedet vært dersom man satte opp en via ferrata? Tror det hadde blitt en turistmagnet av de sjeldne. Håper og tror at det aldri vil skje. Man kan ikke la markedet styre vern av naturen.

Jeg ville satset på lystbetont friluftsliv I starten. Altså leie hytter eller bruke båt eller kano. Få en gradvis tilvenning til det enkle friluftsliv. Det med å holde formen og være I aktivitet sammen er vel også et argument for at dere skal fortsette med dette I lag

Ja, var veldig synd, men all fornuft tilsa at vi måtte gi oss. Vi skal prøve igjen, ja! Vi gikk opp fra Sunndal i Sona, og var *nesten* oppe på Sunndalshøgda. Men vi gikk opp på høyre side av Sunndalshøgda, og burde vel strengt tatt gått opp på venstresiden, for å slippe hele dalsøkket over til Skarven - da kunne vi fulgt eggen/toppene bortover. Var fortsatt litt snø, så var ikke forsvarlig å utfordre skjebnen ift helsa. Var forøvrig *god* utsikt fra der vi sto også! Så Storskarven og fjellene rundt, og andre veien så vi blant annet Trondhjemsfjorden...

Det ble en løpetur til Oslos geografiske midtpunkt idag, ved Nedre Blanksjø, så litt løping videre i skauen rundt. Veldig få mennesker i sentrum av Oslo idag gitt. Løpeturen startet fra Havnabakken. Ett vann i sentrum av Oslo.

Duverden. Er det nordmenn som vil og kan dette ??

Grensen for disse hyttebyene blir aldri nådd. Det er det som er problemet. Øystre Slidre åpner for videre utbygging av nærmere 1000 hytter til i området øst for Beitostølen i kommuneplanen! Det kommer et økt press på naturen i nærområdene til disse sentrene uansett. I tillegg kommer markedsføringen av den norske fjellheimen og den økende skare av tyskere og nederlendere med bobiler langs de samme rutene. Men det rare er at så godt som alle disse folkene går i kø i de samme løypene og rutene. Jeg har flere "hemmelige" perler av noen fiskeplasser i området rundt Beitostølen, og det er slående hvor lite folk det er der. Så er det noen lett tilgjengelige steder hvor folk står i kø for å fiske. Folk ferdes i stim, og mitt poeng er at man rundt disse turistkonsentrasjonene gjerne kan tilrettelegge lavterskel naturopplevelser. Så skal man være svært restriktiv utenfor disse områdene. Jeg er helt enig med deg i at det ikke er noen menneskerett å stå på toppen av Storen, men jeg mener altså at disse sentrene og korridorene langs veiene allerede har så stor påvirkning at det er nettopp der man kan gjøre tilrettelegginger.

Nej, min løsning er at reiselivsnæringen inkl. DNT tenker seg om, å tenker langsiktet og bærekraftig når de planlegger markedsføring og potensiale for vekst generelt. Prekestolen har økt sin trafikk, med nesten 350% på 10 år, det er ikke bærekraftig for naturen! Løsningen blir da heller å bygge motorvei, og så ellers fortsette med den enorme reklame for stedet - og dette er ikke DNT alene som står for dette! Selvfølgelig har jeg inngått kompromisser i livet, men de grunnleggende verdier som ivaretagelse og bærekraftig bruk av naturen et ikke et punkt for kompromisser. Til dine spørsmål: Ja - forstår ikke konseptet, lever i et parforhold med gjensidig respekt og kjærlighet, det er alt jeg trenger. Jeg vil uansett ikke kunne leve med en person hvis grunnleggende verdier er i konflikt med mine. Ja Nei - og naturen er sentral for jobben min. Nei - jeg har både to bein, ski, sykkel og til og med en bil. Alt uten å gå på kompromiss med verdiene mine. Hvor denne form for person-fnidder, passer inn i en debat om vern og bruk av naturen vet jeg ikke...? Mener du @Arcticpeak at scenarier som på Prekestolen er oppstått av seg selv - og er bra for naturen? At folk bare plutselig begynte reise ditt? Eller er der fair at anta at det er et resultat av massiv markedsføring fra turistnæringen?

Jeg så dette på tv i dag og jeg er ikke så sikker på om Turistforeningens stålwire langs noen bratte partier langs deres T merket løype er så mye bedre. "Men fordi om naboen min maler huset sitt selvlysende så trenger ikke jeg å gjøre det". Det jeg reagerte mest på var at de setter opp et permanent anlegg ute i en natur hvor alle har adgang og så tar de penger av de som ønsker å bruke anlegget. I et slalåmanlegg kan du kjøre gratis så lenge du vil, du må bare betale hvis du tar trekket opp. I skogen eller på fjellet hvor du har fri adgang sommerstid kan du også gå gratis i oppkjørte løyper om vinteren. Jeg kan se at et slikt anlegg kan ligge i grenseland i forhold til allemannsretten men hvis du leier sele og guide så synes jeg at det er helt greit å betale, men hvis du har din egen sele og hjelm og mener at du ikke trenger guide, hva så? Det er slike anlegg over hele Europa og de tar seg også betalt for utstyr og guide, men om det er forbudt å ta seg en tur på egenhånd kjenner jeg ikke til.

Straumsfjellet med sitt kraftanlegg på nordsiden og skogsbilveg både i syd og nord. Man må da kunne finne andre ting enn en spinkel jernstige å ergre seg over.

Trur ingen har sakt at det er Via Ferrata alene som ødelegger nået. Men det er et faktum, at "uberørte fjell" har økende interesse fra en økende gruppe av turistene. Nået alpenes slåttau, heisanlegg og vei- og hyttebygging ikke leverer. Norske fjell er etterspurt som kontrast til Alpene, ganske få plasser finner en så enkel adgang til "uberørt natur" som her. Hvorfor da ødelegge det? Det handler om verdiene, hva som skal være kjøl og ror for den norske fjellheimen, og vi som ferdes og låner den til aktivitetene vi driver med. Dessverre viser en stor del av reiselivsbransjen gang på gang, at eneste verdier de har er $$$. Ligg dertil kortsiktet strategier for å få til desse $$$! Samme folkene som ønsker scooterløyper og helikopter transport langt inn i fjellheimen... «En bærekraftig reiselivsnæring må basere sine strategier og tiltak på kunnskapsbasert og langsiktig tenking» stod der i aftenbaldet den anden dag. Dette kan ikke være noen av delene. Det værste av alt er at slike «Via Ferrata turer» er full mulige for alle som skulle ønske det - uten ståltau! Det kaldes klatring, og om en ikke kan eller vil klare det selv, kan man (som på ståltau banene) bli guidet gjennom – dog uten å etterlate et eneste spor!

Høres merkelig ut at viaferrata ødlegger alpene. Der som det er flere tusen alpinanlegg. Noen bør ta seg en bolle her.

Eg har lagt skia på hylla for sesongen, men det er jammen mykje godt skiføre på Sunnmøre endå. Vi hadde familieselskap på Standalhytta, og toppturane til fots vart det lita av. Full sommar, utsikt til taggefjell og godt selskap vert likevel aldri feil, så vi klarte oss fint. Bilda: Sølvkallen med Slogen bakerst Utsikt ned mot Store-Standal, Hjørundfjordne og Trandal på andre sida Toppane i Fladalen - Eg trur dette er Søre Snarhornet med tilhøyrande herlegheiter Kolåstind - Kongen av Sunnmøre

Herlig @Jan Erik Hansen! Ser ut som en knallbra tur, dit skal jeg jaggu tilbake en gang. Møtte du noe folk?