Vinnerliste

Ble en topptur på Hovsnebba (1554m) igår og utforsking av endel småtopper øst for hovedtoppen. Ble endel klyving og noe skummel passering av renner fulle av sørpesnø som raste langt neddover for hvert steg jeg tok. Så turen ble endel timer lengre enn planlagt da jeg brukte utrolig lang tid på å sikre meg selv. Artig med utfordringer, men var flere steder jeg ikke helt trivdes optimalt! Hovsnebba sett fra øst Kongskrona og Dronningkrona i nord

Hvis du ikke har fisket så mye kjøp monofilament i førsteomgang. Så slipper du å tenke på skjøting av snører og alt det der. Kastene kan bli noe kortere, men tror ikke det vil være utslagsgivende for om du får fisk eller ikke Hvis samme stanga/ snelle skal benyttes også til markfiske, er det hele mye lettere med kun mono på snella også. Ett annet tips når det gjelder markfiske, er å tre ett kulesøkke (rundt blysøkke med hull igjennom) inn på hovedsnøret, binde på en liten svivel, ha 1-1,5m fortom ( kan fint benytte samme snøre som på snella hvis mono) og en krok i enden med mark. Kast ut, og la det være en liten slakk på snøret, slik at fisken kan ta marken uten å kjenne noe særlig motstand. Effektivt både til vanlig og sjøørret Når du trer på marken, begynn ca midt på marken og tre kroken inn 1-1,5cm og ut igjen. Gjør det samme med ca 3 mark, slik at det ser ut som Meducas fletter. Dette trigger fisken! Typisk størrelse på krok er str 6, men enkelte liker str 4 hvis man satser på en stor en. HUSK!!! Man velger krok etter størrelsen på agnet, og ikke etter hvor stor fisk man vil ha! Stor fisk er også bare "litt" sulten. Når det gjelder tykkelse på snøre du skal velge, så hadde jeg vel valgt rundt 0,20mm, kanskje 0,25mm hvis du også skal fiske sjøørret med stanga. Snører med fluorcarbon skal være mindre synlig i vannet enn andre da fluorcarbon absorberer omliggende lys. Selv bruker jeg ofte vanlig snøre på snella, og har en liten spole med fluorcarbon som fortom hvis jeg fisker med mark og glidende søkke. Valg av sluk...Den er værre, da lokale variasjoner spiller inn. Men som hovedregel; lys sluk når det er lyst og mørkere når det er mørkt. Er det kaldt i vannet er lyse farger gjerne gode. Hvit sluk/ flue er ofte bra tidlig vår. Er det kaldt i vannet kan også "grelle farger" funke bra. Som gul, grønt. Ikke tilfeldig at mange store sjøørreter er tatt på den gamle torskesluken slukhals på vinteren De grelle fargene kan også fungere bra hvis det er skikkelig varmt i vannet. Altså farger som fungerer bra ved ytterpunktene tempereaturmessig. Står fisken Veldig dypt, så kan det være en fordel å styre unna farger som er røde eller i nærheten i fargeskalaen, da disse fargene forsvinner raskest (sammenlign med rødt stridslys i forsvaret, lysbørlgene går kortere enn annet lys) Blått, indigo og grønt er de fargene som vises dypest. Når du skal tilnerme deg fiskeplassen, gå varsomt! Lyd er ikke så viktig, men vibrasjoner i torv o.l er fisken veldig følsom for. Husk! fisken står sjeldent så laaangt ut i vannet at du ikke rekker den, men oftere i nærheten av land, trær og andre plasser det er større sjans for at det kan ramle ut en godbit Så ta gjerne de første kastene langs land. Er det varmt i vannet, så står fisken gjerne lenger ute og dypere. Er det kaldt i vannet gjerne i grunnere områder. Ett tips er å prøve sørvendte viker da disse varmes opp tidligere. Motsatt når det er for varmt i været. Er det midt på sommeren og grisevarmt, er gjerne O2 nivået i vannet lavt, og en regnskyll kan gjøre underverker på fisket. Øker 02 og minsker temp i vannet. Motsatt så er regn ofte drepen vår og høst. Metabolismen er på topp rundt 12 grader i vannet for ørreten, og spiser da gjerne mye. Ikke vær redd for å prøve store sluker og mye mark. Ørreten er en utpreget rovfisk! Håper dette var noe til hjelp iallefall. Og husk det er ingen regel uten unntak! Nybegynnerflaks er ikke flaks.....De prøver nye ting som "proffene" ikke gjør, og innimellom er det nettopp akkurat det som skal til Og husk!! Det er uansett alltid større sjans for fisk ved vannet enn i sofaen. Så selv en "dårlig dag" kan bli en fantastisk en.... Skitt fiske

Kan vel ta med en praksisfortelling til den turen igår: Gikk opp til Ø2 hvor jeg spiste litt mat og fortsatte langs en luftig og fin liten "egg" mot Ø1. Der ble det derrimot klatrebratt på alle sider og jeg måtte ned mot nord for å unngå dette. I stedet for å gå helt tilbake til Ø2 og ned på trygg snø ville jeg prøve en snarvei ned ei renne. Bratt men overkommerlig, hadde det ikke vært for at det sto en 150-200kg stor stein på skrå, løs men litt fastlås ned den lille renna som var for bratt til at snøen hang fast. Det var noe våt mose og ingen gode tak på det skråstilte fjellet jeg satt på. Etter litt vurdering vurderte jeg det til at jeg ikke ville satse på at den skråstilte steinen holdt vekta mi om jeg skulle holde fast i den. Jeg gikk opp å så på alternativet, som ville ta meg på 30-40min omvei i tung og dyp sørpesnø. Jeg gikk så ned i renna igjen for å dobbeltsjekke om jeg fant tak bak den løse steinen. Kjente på de og fant ut at det lå to 10-20kg steiner løs som ble holdt opp av den store steinen. Under der igjen var det en stor fastlåst stein med godt tak i. Idet jeg såvidt kjente på den siste steinen som jeg viste var den som holdt opp den store løste steinen glapp den og storsteinen sklei ned før den velta litt over meg. Da var det gjort og jeg var allerede på tur ned sammen med steinen. Sklei 3m på berget som var på 60-70 graders helning før jeg falt utfor ett 6-7m loddrett fall. Jeg så jeg kom til å lande på ett bratt knivskarp berg så jeg sikta med beina. Berget var for bratt til at jeg traff godt nok med føttene så rompa ble slått neddi. Traff så snøen 2-3m nedenfor som umiddelbart gav etter av meg og steinene som raste. Jeg så for meg å få steinene i hodet så idet jeg traff snøen brukte jeg alle kraft på å kaste meg til høyre og kanskje også unngå å bli tatt av snøraset. Det funka heldigvis bra og det endte der med en knust neggel, endel skrubbsår på hender å armer og ei ganske så forslått rompe! Så til neste gang, vær enda mer forsiktig med løse steiner. Her falt jeg ned Videre ned Litt blod ble det

I det sluken landet var det bom stopp. Jeg jordet et rykk for å få løs sluken. Da begynte sena å skjære gjennom vannet. En rolig plog skar tvers over den lille myrdammen, rett mot en stein på andre siden. Da plogen traff steinen ble det fart på både fisk og blodpumpe. En grov kubbe gikk i lufta to ganger før hylet av snellebremsen fylte stillheten på fjellet. Sørøya. Norges fjerde størst øy ble akkurat som jeg håpet. Rekke på rekke med fristende fiskevann helt for meg selv. Grønne daler og snøflekker oppe i høyden. Med kaldt vann, og is i kantene på mange av vannene var fisket litt treigt, men jeg hadde ingen problemer med å spise meg mett. Den største fisken var en kubbe av en ørret på 1,4 kilo som tok sluken i en liten myrdam. Ellers ble det både små og store ørreter, og et par kilosfisker som hoppet i lufta og spyttet ut sluken. Her er noen bilder fra turen. Jeg satte opp teltet to ganger på turen. Ved Gjertrudvannet hadde jeg hovedleir to netter, og gikk dagsturer rundt om. På vei ned mot fjorden fra Gjertrudvatnet mot Offervatnet. Mye av fisken jeg fikk var «svartørret». Sikkert fordi bunnen av vannet var mørk. På Jutulvatnet lå det is ved kanten innerst, og fisken var så sky at vakene forsvant med en gang sluken landet i vannet. Stor Ørret fra en liten pytt. Teltet ved Gjertrudvatnet Et lite ST. Hans bål på fjellet fyrt på bjørkekratt. Når stekepanna blir for liten vet du at du fortsatt kommer til å være stapp mett når du våkner neste morgen. Frokost. Utstyret klart for riving av telt og pakking av sekk. Et av de mange navnløse vannen jeg var innom. Dette lå på ca. 250 moh og jaggu var det en bitevillig halvkilosørret rett ved iskanten. Historien fra turen får komme senere en gang, for nå pakkes sekken for en uke i Femudnsmarka. Vis hele artikkelen

Kom hjem i natt etter en uke på tur i Øvre Pasvik nasjonalpark med @arnnie1980 og de eldste ungene våre, begge 7 år. Det var en fantastisk uke, med masse fisk, uendelig villmark og urørt natur, lange kvelder og masse opplevelser. Skikkelig turrapport kommer senere!

Eurasier valp i huset. For liten til tur. Det går mye i leik og soving.

Vi har vært så heldige å hatt disse to med oss som turfølge i mange, mange år nå:

Godt det gikk bra tross situasjonen!!

Når det gjelder sluk til ørretfiske så har jeg veldig god erfaring med Lilløringen fra Abu. Jeg har stort sett bare brukt den som er helt blank, men nå finnes den også i flere varianter. http://www.skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Sluker/Abu-Lill%C3%B8ringen Når du skal velge farge på sluk eller spinner så ser du på hvordan vannet er der du skal fiske. Det er kanskje naturlig å tenke at hvis vannet er mørkt, en del alger eller humus i vannet og mørk bunn, så må man bruke blank sluk så fisken ser den bedre, men det er det motsatte som gjelder. Mørkt vann - mørke sluker, gjerne kobber eller messingfarget Klart vann og sandbunn - blank sluk med klare farger. I høytliggende fjellvann er det av en eller annen grunn lurt å bruke kombinasjoner av svart og gult. Jeg har et lite hefte som jeg laget til et fiskekurs som jeg arrangerte for Turistforeningen for noen år siden. Det er 10 sider med diverse tips og råd når du skal ut å fiske ørret. Hvis du sender meg E-post adressen din så kan jeg sende deg en kopi.

Bilder fra rekog-tur: Turinfo: Hadde utgangspunkt fra synken (Nordvest for Kalhovd), gikk i retning mot Vikbekkfjellene. Bildene er med beskrivelse, så dere vet hvor jeg sto, og hvilken retning bilde er tatt. Bilde 1: Bilde av Mårvann (sett fra Mårshallene med Mårsnos i ryggen) Bilde 2: Bilde av vikbekkfjell, retning mot holken (sett fra Mårshallene med mårvann i ryggen) Bilde 3: Bilde av Grysletjønni, Bunuten og delevis Sudfjorden (sett fra Mårshallene med mårvann i ryggen) Bilde 4: Bilde av Mårshallene, og delevis mårvann bak i bildet (sett fra Holken) Bilde 5: Bilde av Mårshallene med glimt av Mårvann (Sett fra Holken, med vikfjell i ryggen) Bilde 6: Bilde av Holken (sett fra holken, med mårshallene i ryggen) Bilde 7: Bilde av bakken mellom holken og vestre viktjønn (sett fra holken, med holken i ryggen) Bilde 8: Bilde av Holken (sett fra holken, med vikfjell i ryggen) Bilde 9: Bilde av vestre viktjønn (sett fra vestre viktjønn, med holken i ryggen) Bilde 10: Bilde av Vikbekkfjell, retning holken (sett fra mårshallene, med mårsvann i ryggen)

Jeg var på tur ut døren nå i kveld, i retning byfjellene for en ny overnattingstur - men det ble helomvending, gitt... Jeg sto der med ryggsekken og la merke til at det var små vanndammer på gulvet? Og pussig nok var undersiden av sekken våt? Og der dryppet det jaggu? Lesson learned: Trippelsjekk at lokket på vannblæra er ordentlig tett før du fyller sekken til randen, hvis ikke blir ting vått når du strammer remmene. Spesielt hvis blæra er en Osprey Hydraulics, der lokket visstnok er ekstra lett å bli lurt av... Så overnattingsturen ble kansellert, sekk og noe annet småtteri tørker, og intet er ødelagt. Heldivis ble mesteparten av vannet ledet forbi innholdet i sekken av blærelommen. Jeg få ta min vin og bok på sofaen i stedet for i kveldssolen, går jo fint det også

Enig at dette var ett ekstremt eksempel @LightDan, men ett av mange lignende. Ostehøvelprinsippet er det som skremmer meg i norsk natur. Mange små inngrep,ofte gjort i beste mening, og plutselig en dag er osten borte.

Med tanke på hvordan det allerede ser ut i Rondane så er jeg ikke komfortabel med å applaudere tiltak som lokker flere til å bli med på slitasjedugnaden der oppe.

TellTur leder oss stadig på nye stier, i dag ble Borgen og Veten besøkt. 500 moh. Mest imponerende er byggverket høyt over Bardalsbygda:

Sølvkroke Spesial rød\kobber er vell den sluken som har flest ørreter på samvitigheten, ellers fisker jeg ofte med mark og dupp, en meter fortom fra duppen til mark klysa, får mye fisk på det.

Her synes eg det "diskuteres" rundt med fargeglass på brillan. En kan godt hevde med barske bryn at hjelp e latskap og at viaferata e uetisk. Kanskje de som vurder denne "hjelpa" vurder det som en nødvendighet for å få SITT rette utbytte, med bakgrunn i sine preferansa? Synes vi skal hold hender i egne lommer og være fornøyd med det VI får til, smile og kose oss

Tur til Flolangen og Tresjøene i Nes i går. Ett av de vakreste stedene jeg vet om. Og ingen veier, noe som sikkert er en forklaring på hvorfor jeg aldri treffer på ett eneste menneske der. Men det fine med å gå på denne tiden av året er at du øyeblikkelig får følge av tre millioner fluer, mygg og klegg. You'll never walk alone.

Fire dager med ørretfiske og et avslappende friluftsliv resulterte i omlag 15 steikeørreter. Storfisken ville ikke opp denne gang! https://www.youtube.com/watch?v=W67Qe1YOUto

På tur i går. Vestlandssommaren på sitt beste og verste. Haram på tvers. 4 fine kysttoppar med super utsikt over Sunnmørsfjell og øyriket langs kysten. Grautskodde på siste to toppane og behov for seriøs navigering.

Jeg har en glad gjeng på snart 8 Siberians i alderen 8 uker til 7 år. Vi er på fotturer, trekkturer, kløvturer samt at jeg også drar på utstillinger med de og selvsagt har mye lek og moro. Her er gjengen når de fortsatt var 4, Møsvatn i påska 2013

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Ble en tur til Oppkuven idag. Det var lovet finvær, men var nok flere enn oss som ble overrasket over det grå været som istedet viste seg. Heldigvis lot det være med litt enkel yr bare, men det var småsurt i toppen av tårnet. Ble også årets første bad, selv om været ikke tilsa det. ' Dramatisk uttrykk ved en myr nedenfor Oppkuven. Utsikt fra Oppkuven i retning Sandungen. På toppen av tårnet på Oppkuven. På gjengrodde stier gjennom skauen på vei ned fra Oppkuven. Årets første bad (for min del ihvertfall) i Lysedammen.

Klart ein kan diskutere utan ha eit standpunkt. Ein diskusjon er ofte eit godt grunnlag for å kunne TA standpunkt. Ein god diskusjon for meg er å mellom anna å stille spm. Faktisk utan å nødvendigvis ha svar. Eg sett mitt punktum her. Ikkje fordi eg ikkje kan argumentere ytterlegare (le det bort), men fordi diskusjonen tek ei vending, som eg ikkje er spesielt interessert i. Om eg trakka nokon på tærne er eg oppriktig lei meg for det.

Slik som jeg så det så kunne man nesten dele inn vanna i 3 klasser: 0 til 1200meter: Relativt eller helt snø/isfritt 1200-1300 meter: delevis snø og isfritt, burde være smeltet bort iløpet av en ukes tid. 1300->: mesteparten er dekket av is og snø. Bildene "bekrefter" delevis den påstanden: Se bilde 3 av av Grysletjønni, Bunuten og delevis Sudfjorden, her var alle vannene så og si fritt for is og snø. Disse vannene ligger på 1210m høyde. Se bilde 6 av Holken, dette vannet var delevis dekket med veldig tynn is og snø og ligger på 1280m høyde. så burde vel være isfritt om en uke. Se bilde 9 av Vestre Viktjønn, dette vannet er hovedsaklig dekket av is og snø (dog relativt tynn is), og ligger på 1358m høyde. her kan det ta noen uker før is og snø er helt borte. Det er iallefall slik det så ut for meg

På en slangebrenner har ikke foten noe for seg, det går også fint å legge den opp ned uten noe form for støtte. Har fot til toppmontert brenner, er gryta liten er det mindre sjanse for at den velter, med tyngre gryte får du litt mer trykk ut på sidene, litt som støttelabber på en lastebil. Men alt avhenger mest av underlaget.

@Tifjell-nissen och @The Lone Wolf denna formen av ingrepp i naturen ser jag också som helt förfärligt, det är jag helt emot! Jag ser också en god del skövling av naturen när jag är på tur, för att underlätta framkomlighet. Det är ju dock en god del skillnad mellan att bulldozra autobahn-stigar i skogen och att få säcken körd mellan hyttorna, förhoppningsvis ska folk vara villigare att gå där det är lite vansker om de inte tyngs av säck på ryggen? Eller kanske har jag fel? Bilden från en stig i Rondane från @Ståle Sæther visar ju stig från naturligt slitage, dvs många fötter har trampat på samma ställe. Jag dristar mig till att säga att denna typen slitage ökat något de senaste åren, inte på grund av att fler går på tur, men på grund av att vandringstavar av typ skidstav blivit allt mer populära under de senaste 5-10 åren. Detta är som sagt främst ett estetiskt problem, men kan också skapa problem med erosion beroende på hur stigarna är planlagda.

Det bildet er ikke fra en vei, eller av transport med hjul, men av mennesker som går i et område med lite nedbør og tilhørende lett slitasje. Det går såvidt jeg vet grusvei inn til DNT-hyttene i Rondane, muligens med unntak av Bjørnholia? Har gått endel i Jotunheimen og Rondane, men har ikke vært der på mange år, og kjæresten jeg har nå liker helst å være alene på fjelltur. Derfor blir det neppe tur dit heller, det er rett og slett for mye folk. (Joda, finnes øde steder i Jotunheimen også, men det er alltid plenty av folk på hyttene). Har i det siste gått mye i Lifjell i Telemark, fjellområdene rundt og på Blefjell. Der treffer vi gjerne færre folk på en hel dag enn jeg kan telle på en hånd. (Ok, endel på "hovedstien" opp til Store Ble da, men ellers lite). Jeg klarer ikke helt se problemet i slitasje laget av mennesker i form av stier osv. Dette er jo riktignok sår i naturen, men så lenge det ikke brukes maskiner, så skal det ikke mange årene til uten mennesker før de fleste stiene hadde blitt overgrodd igjen. Det er mao først og fremst visuell forurensning for oss selv og ikke noe naturen tar noe varig skade av. Etter å ha gått endel tur med kjæresten, så må jeg si at jakten på den høyeste toppen er blitt litt mindre interessant. Når jeg planlegger turer nå, så er jeg først og fremst ute etter turer i fint terreng, med bra utsikt og lite folk. Det er så å si en uendelig mengde med turer å ta av til forskjellige åser, knauser, knatter og fjell. Det største problemet mitt er at man mer eller mindre må være lokalkjent for å vite hvor man skal gå. ... F.eks har jeg prøvd å finne et kart som viser stier som går opp på Troganatten, men de jeg har viser bare biter av stier. Det er mao ikke noe merket og stiene er så lite brukt at de ikke er på kartene. Sist søndag skulle jeg opp på Knuten i Kongsberg, og to av stiene som stod på kartet var så lite brukt at jeg droppet å bruke dem for å komme opp på toppen. Jeg har sett på en måte å komme meg opp på Brattefjell, men området ser ut til å være bra øde, så ikke så lett å få tatt turen opp der som en dagstur... Hvis jeg vil, så kan jeg gå opp på Gaustadtoppen og mer eller mindre gå i kø oppover, klage på slitasjen på fjellet der og alle folkene, men jaggu, da lager jeg bare problemer for meg selv. Turen er jo egentlig veldig lite spennende, med så å si bare stein hele veien. Da er det 10x mer interessant å gå opp på Skorvetoppen hvor du går på helt umulige seterveier/skogsveier, forbi setervoller og kulturlandskap (terreng som er endret av mennesker, bare med et finere navn), opp på et fjell med helt fantastisk utsikt, med mange andre topper i nærheten, og først og fremst, en naturopplevelse som jeg hadde helt for meg selv (og kjæresten), utenom de fire personene vi møtte på veien opp...

Latskap er å bære fulle ølbokser inn på fjellet og ikke orke å ta med seg søpla hjem igjen, men legge de igjen i bålgropa! Det er latskap det!! At det tilrettelegges for at sekken blir transportert hit og dit etter bilvei spiller liten rolle for meg! Vil noen betale for det så vær så god og vil noen tjene penger på det så bra for dem

@LightDan: OT: sikkert derfor jeg ikke har hørt uttrykket; velger andre bøker å lese i Beklager avsporinga forøvrig

@The Lone Wolf, jag tror vi nog är väldigt eniga i hur vi önskar att den egna turen ska vara och i hur vi önskar att naturvärn bedrivs i en perfekt värld. Det är nog inget fel att välja olika fronter att kämpa för att komma närmare denna perfekta världen. Helt OT, uttrycket sila mygg och svälja kameler kommer från Bibeln, det är nog bara lite förkortat i Norge. Jag är också enig med @Tessatroll att inte döma andras sätt att gå tur, MITT sätt är såklart bäst... för MIG. Att andra föredrar andra sätt, som inte nödvändigtvis stämmer överens med Arne Næss filosofi, gör inte att deras preferenser är fel, bara annorlunda.

Takk så langt for gode råd, erfaringar, trådar og lenker! Bortsett frå å hindre slitasje, var planen med footprint å få eit tørt området i forteltet til hunden. (Han er litt pysete og likar ikkje å ligge ute i regnet.) Men det er mykje regn her vestpå, så det spørs vel kor tørt dette området blir om det høljar ned. Som Ståle Sæter likar eg å har eit "vått-området" i forteltet der ein kan sutle på, då kunne eg jo eventuelt rulle inn delen av footprintet i forteltet om dagen. Kjenner eg meg sjølv rett blir vel footprintet forlatt når eg får kjenne vekta på sekken. 447g, det er eit godt stykke bacon det!

At ein kan diskutere konseptet er vel og bra, men derifrå og til å dele ut karakteristikkar tufta på sin eigen definisjon av "verdig friluftsliv" synes eg er litt mykje. Eg reknar med at dei som legg ut depot på langtur, anten med scooter, båt eller bil, også er rekna som late?

Det bor over en million mennesker i "storoslo", og så mye folk genererer slitasje. Vi har holdt markagrensen nærmest hellig, og det må nødvendigvis medføre at stadig flere skal bruke de samme innfartsportene til Marka. Den som har opplevd Solemskogen en fin vinterdag vet at dette området har et skrikende behov for parkering for folk som vil bruke naturen. Man kan jo sette seg på alternativgreina høyt oppe i et tre og si at all utbygging er fy, men det blir en smule virkelighetsfjernt for meg. Det at vi nordmenn, og ikke minst Oslofolk, har en så sterk identitet knyttet til skiidrett og bruk av naturen, fremstilles jo som en positiv ting ellers. Da må man akseptere at også disse aktivitetene genererer noe utbygging og slitasje.

Ved Linderudkollen er det et stort utbygd skianlegg fra før. Jeg ser ikke det store problemet i at dette utvides. Det gir mange unge og voksne mulighet til å drive skiidrett, i tillegg til at det har gitt turveier sommerstid for veldig mange.

Tenkte jeg skulle gi en liten rapport fra mitt første møte med Fjellforum, noe som viste seg å bli en knall helg. For min del ble dette tatt veldig på sparket. Jeg sitter hjemme en mandags kveld, funderer litt på hva jeg skal til helgen, jeg har jo fri og ingen planer på tapeten! Begynner jo å titte litt på forumet samtidig som jeg er pålogget chatten, litt sånn på impuls ender det opp med at jeg bestiller meg en billett til festivalen Rondaståk, etter å ha hørt og lest meg fram til at dette skal være morsomme saker. Det går en dag til og det slår meg at jeg kanskje burde ta en titt på denne traktoren til en bil jeg har stående, ikke noe som helst liv i den er konklusjonen. Hva gjør man da? Jo man er ikke mer freidig enn at man logger seg på facebook sidene til rondaståk og spør om skyss der mot betaling bestående av en slump penger, 1 kald en på kvelden og noen røverhistorier på vei opp. Og svar fikk man! Det var et stykk kvinne som da tar kontakt som sier at, joda, hun skulle kjøre fra seljord til Rondaståk og kunne fint plukke opp meg i Oslo by. Jeg takker så meget og står klar på fredagen med sekken pakket full av godsaker til festival, hun møter opp, noe sen vel og merke men jeg klager ikke! Hva som møter meg når jeg blir hentet er en voldsom HiLux med utallige 1000metere, kugrill og stigtrinn og det som verre er. Får lempa sekken oppå planet og på vei er vi! Vi kommer oss fram i et drivende godt tempo og med varierende musikk på platespilleren, en minneverdig tur, skal sies. Endelig framme ved Rondablikk takker jeg for turen og avtaler at senere den kvelden er en kald en på meg. Men først skal jeg få møtt noen FF'ere, så jeg begynner å tusle meg litt oppover for å se etter et banner, ser til slutt et banner men ingen mennesker. Jeg har jo aldri møtt noen av dere før, så jeg ante jo ikke hvordan noen så ut så jeg plukker opp telefonen og taster nummeret @tronn som ikke svarer. Neivel tenker jeg, så jeg begynner å finne meg en teltplass i nærheten. Så ringer telefonen, Tronn ringer og sier at de snart er på vei opp og jeg sier de får se etter en nett lita kar med blå lue. Plutselig ramler dem inn, alle mann alle! Hilsninger blir gitt og mens jeg såvidt får ned noen teltplugger før Oslo Ess skal spille er moroa i gang. Etter dette så gikk det slag i slag med det som hører festivallivet til så her trengs det ikke utdypes noe mer, om ikke noen av de andre har lyst til å tilføye noe:) Lørdagen er over oss, jeg får såvidt ramlet ut av teltet, tidspunkt er uvisst men det er før kl 10 for da skulle denne solide gjengen med friluftsmennesker bestige en eller annen topp. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg er ikke der, hodet mitt hadde nok å kverne med her og nå, alternativet med en liten dram fristet ikke men det var noen som måtte ty til den løsningen. Dagen gikk med til mest sløving for oss som ikke var med å bestige dette voldsomme fjellet, praten gikk løst om ingenting og formen ble bedre etter man fikk i seg litt mat og drikke. De andre kom seg ned igjen etter en strabasiøs ferd mot sukkertoppen hvor det visstnok hadde vanket en belønning i form av en Døl øl, noe lokale greier visstnok, skjønte at dette hadde vært godt på toppen. Så begynte rabalderet igjen, med konserter og festival liv til morgenkvisten. Jeg og @tronn fikk smakt på noe lokale greier som var kamferlikør eller noe. Dette var noe av det merksnodige vi skulle klare å få smakt i løpet av denne kvelden, så smaksopplevelser var det også mange av der oppe. (Kremt, neste gang tar vi bare 1 mokkabønne om gangen, ok?) og dropp den hælvetes jellypop sjokoladen. Trenger ikke utdype denne kvelden noe særlig mer, man møter nye mennesker, kanskje ikke alle blir livslange vennskap men der og da så er det moro å møte nye individer. Søndagen er over oss, jeg har fått haik med en FF'er så da kom jeg meg jo hjem igjen også, ser man det! Kan vel sies at formen var heller redusert på søndagen men jeg var heller ikke den eneste men dette er jo ting som hører med:) Men en ting er sikkert, jeg skal på flere Fjellforumtreff, en skikkelig bra gjeng med folk dette. Kombiner dette med konserter, god drikke og en eller annen gåtur/foredrag så har du Rondaståk! Takker for en knall helg folkens, håper vi hvertfall ses neste år på Ståk, jeg skal nemlig ditt! (om vi ikke ses før da) Det skal sies, denne posten her er en smule sensurert men var mest for å gi et inntrykk av hvordan et førstemøte med fjellforum kan være, på festival vel og merke. Jeg har ikke noen bilder, men det ligger vel noen i den andre Rondaståktråden her på forumet. Erik

Det er jo utrolig deilig å kunne gå uten sekk. Personlig går jeg mest dagsturer og da holder det ofte med rumpetask/drikkeflaske som er beregnet på vinterbruk med plass til skismurning. Får akkurat plass til matpakken min i den. På litt lengre turer blir det gjerne sekk, men det er utrolig svett i forhold. Samtidig, du må jo ha med en liten sekk for å få med deg mat/regntøy/sokkeskift, så da ender du opp med sekk allikevel, da er det nesten like greit å ta med hytte-til-hytte sekken selv, den behøver ikke akkurat veie mye i dag. Jeg tror det som gjør at folk slår til på noe sånt som dette er at de ikke vil arrangere noe selv, men få et fiks ferdig opplegg. Hvis de liker opplevelsen, så tror jeg man får se igjen de samme folkene på egenarragert tur.

Antar det ikke blir noe særlig bæring, så da kan man ha med en del. Mine tips er herunder Vest på alle Unger sitter stille i kano, det kan fort bli kjedelig. Mange pauser og korte strekk er lurt. Mine holder ikke ut lenger en maks en time. Velg rute og ambisjoner ut fra 3 åringens muligheter. Unger bruer seg ikke om distanse og mye vi voksne liker. De lever i nuet for opplevelsen der og da. Plass til mye i kano, ta med nok klær og mat. Mett, tørr og varm = glad. Kan fort bli kaldt på fjellet. Pakk alt i vantette poser/bager, bind det fast i kanoen Ekstra åre, 6 åringen kan synest det er gøy å padle. La han/hun få gjøre det selv om bidraget til fremdriften kan være = en brems Fiske fra kano kan være gøy Plass til leker osv i kanoen, så fint å ha med det og kosedyr. En liten båt til å taue bak kan være gøy for treåringen Fjellduk eller presenning kan være godt å sitte under hvis vind eller regn Gode historier og sanger funker også En nonstop per 100 åretak gjør underverker på motivasjonen, og gir mor og far ro til å padle mens ungene teller Ta det største teltet, så er det gøyere inne ved litt dårlig vær Godt humør

Det jeg tror irriterer folk er at den (helsesektoren) ofte oppleves litt firkantet. Jeg har stort sett bare positive erfaringer med helsevesenet, men hadde selv en episode ifm min diagnose i februar som endte med innleggelse på sykehus igjen. Jeg valgte selv å reise hjem etter en natt, da utredning var klar, for så å returnere til sykehuset en time hver dag i fem dager for behandling. Jeg gjorde det fordi jeg, hver gang jeg har vært innlagt siste år, har opplevd at folk som er tilsynelatende sykere enn meg må ligge på gangen fordi det ikke er plass på rommene. Da er min sengeplass verdifull - mer enn de faktiske kronene en sengeplass koster. I tillegg er det drit-kjedelig å ligge på sykehuset, og mer komfortabelt å sove hjemme hvor jeg ikke har gummilaken og fire andre menn som snorker/ gråter/ ler/ skal hjem [fyll inn annet bråk her] på rommet mitt. Da jeg forsøkte å sende inn reiseregning og parkering på ca 200,- per dag til "Pasientreiser" fikk jeg avslag med begrunnelsen av at permisjonsreiser fikk man ikke dekket. De dekket reise til sykehuset første dag og hjem igjen siste dag. Jeg synes det er svakt at man kan ha et system hvor man sparer helsevesenet for 5000,- per døgn, som er anslagsvis pris per seng på sengepost, og selv straffes økonomisk for det, syke folk har sjelden de beste økonomiske forutsetningene fra før. Såpass burde man få til.

"Hatten av" for de som tør å planlegge denne typen tur med en deltager i rullestol.

Tok turen over Besseggen på lørdag

Dette er gode nyheter. Oppløftende å høre at det allerede er mulig med fottur, jeg trodde det var mere snø. God tur oppover!

Har snakket med lokale der oppe og var full mulig med fot tur nå. Skal opp om 14 dager sa kan prøve og gi rapport da. Fisken skulle vist også bite på.

Avslutter en fin helg på hytta med sesongens siste skitur opp til Golverfjellet. Skulle også videre til -tinden, men føret var tungt oppå der. Det kom en del snø i forrige uke oppo høyden og den er nå veldig myk så dess høyere jeg kom dess tyngre forhold. Bilde tatt i gjennom solbrillene Fra ca 1200 m høyde Sommeren kom brått og hyttens farkoster måtte prøves Fisket starter godt med en rugg på 952 gram. Bare synd at det ikke var jeg som fikk den, men god var den!

Hadde planlagt en litt lengre dagstur sammen med naboen med fiskestang og primus, men så trakk naboen seg og min kone hadde kjøpt billetter til Top Gear show for seg og mine / våre to sønner, og selvfølgelig måtte jeg kjøre, levere og hente. Naboen var med MEG til XXL og fikk nye fjellsko og fiskestang med 25% rabatt takket være MEG, og likevel trakk han seg fra en fin dagstur. Ja ja, så ble det ikke tid til mer enn en sving med kano og fiskestang på "Lutsihavet" for meg. Men været var fint og fisk fikk jeg også så jeg kan ikke annet enn klage. Jeg fikk også prøvd min nye Lundhags turbukse og hva jeg synes om den, etter en dags bruk, kan du lese her: http://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=post&section=post&do=new_post&f=25

Du har ikke vurdert å lage funksjon der man kan velge flere ark samtidig? (Eller er det kanskje noe som du håper "fjellforum, ut.no eller kartverket lager" )

Noen ganger får jeg inntrykk av at det er stor vitenskap å finne noe å bære en skvett vann i på tur.

Veldig bra forklart

Ny fridag og ny tur. I dag bestemte jeg meg for å prøve en tur til Svartløkvatnet. Jeg visste at der skulle være gode muligheter for fisk, og at der var isfritt. Etter den fiskeløse turen på Emblemsfjellet 17 mai, var jeg gira på å endelig lure en ørret. Dermed ble dagstursekken pakket og jeg kjørte mot Ørskogfjellet. Herfra skulle jeg følge en grusveg som stoppet ca en km fra selve vannet. Kamerainnstillingene ble dobbelsjekket slik at jeg ikke skulle gå på samme smell som sist. Om det skulle bli ørret nå ville den bli i fokus. Garantert. Ørret i fokus. Etter bilen var parkert fulgte jeg Svartløkelva nedover mot vatnet. Den rant rolig og var speilblank, jeg prøvde å se om der var en ørret svømte nedi der, men ingenting. Fisken har kanskje ikke begynt å gå oppover elva enda. Hadde jeg vært fluefisker ville denne elven vært perfekt, jeg kunne se flere potensielle god-spots å plassere ei flue. Men med sluk var saken en annen. Etter hvert kom jeg ned til utoset og stanga kunne monteres. Her var det liv. Fisken vaket regelmessig og som seg hør og bør ble optimismen oppjustert. Det viste seg å være mye siv i vannet her, for hvert kast kom sluken tilbake med gress, kvister og anna ulumskheter. At fisken fortsatte å hoppe rett foran nesen på meg ble smått frustrerende. Jeg bestemte meg for å traske litt lenger bort. Der kunne jeg sei ei vik som så lovende ut. Grusvegen jeg fulgte. Det er mye myr i området her. Svartløkelva. Første kast ble gjort ved utoset. Lenger borte ble det lettere å fiske. Her var det ikke så mye rusk og siv i vannet. Etter et par kast kunne jeg se en ørret følge sluken. Da jeg stoppet innsveivingen snudde den og stakk av. På neste kast satt den, og etter en kort kamp var den første fisken landet. En ørret på ca 400 gram. Den ble selvsagt godt dokumentert og fikk deretter leve videre. Nå var jeg på hugget og etter en liten time hadde jeg lurt fire ørreter til, alle på ca samme størrelse som den første. Veldig kjekt. Jeg kunne innvilge meg en kaffipause, og satt meg til å lyttet til alle lydene fra skogen og fuglene med en rykende varm kaffi mellom hendene. Det var godt å være her. Nye turplaner om å komme tilbake, da med kano, ble utarbeidet og jeg kom selvsagt fram til at her var det mulig å enda større fisk. Etter hvert begynte deg å regne og jeg bestemte meg for å ta turen hjem etter et par kast til. Ørreten hadde gitt seg nå, men alt i alt var jeg fornøyd. Fokusert. Ny fisk på kroken. Svartløk-ørret. Etter noen bilder fikk den svømme videre. Fornøyd fisker. Kaffi! En bra dag. Nye turplaner blir lagt. På tide å pakke sammen. Fornøyd kunne jeg vende snuten hjemover. Det gjorde godt å komme seg ut og ikke minst å få fisk. Svartløken viste seg fra en bra side i dag. Det er en del hytter i her, men man kan fint finne sitt lille "uberørte" område om man leter litt. Som sagt, jeg planlegger å ta turen tilbake, men da med kano. I min verden er det å kunne ligge å skvulpe "midtfjords" øke mulighetene for storfisk betraktelig. Men så var det de teoriene mine da, det er sjelden de holder mål. Uansett så skal Svartløken besøkes igjen. Takk for nå. Vis artikkelen på bloggen

Det er helt riktig, Jando! der traff du spikeren på hodet Takker så mye Oddbjørn! Det er slike tips jeg er interessert i Og så ikke folk missforstår, så vet jeg at man ikke kan utelukkende kan ta en teoretisk fremgangsmetode for å finne fram til de beste fiskevanna. Men er like mye morsomt å tilegne seg kunnskapen til å "lese" naturen litt bedre, da herunder innenfor fiske. Hvis man gjør litt research før man drar på tur så er det ekstra morsomt hvis man "treffer" skikkelig på fisketuren grunnet forarbeidet (synes iallefall jeg).

Var en aldri så liten skogstur på Høgejæren i dag,og mens jeg stoppet opp ett øyeblikk og stod der i egne tanker ble jeg plutselig dyttet i ryggen av noe som viste seg å være en stor hund. Den hadde kommet innpå meg uten at jeg hadde hørt en ting. Fikk jo en liten støkk for å si det slik, men hunden laget ikke en lyd, den heiv seg bare rundt og løp tilbake der den kom fra. Det var en slags lys retriever og jeg merket meg at den hadde gul vest. Lurte litt med en gang om det var en slags redningshund , så jeg ventet noen minutter , og etter en stund kom hunden tilbake i bånd med en hundefører. Det var en redningsøk hund, og han fortalte at de hadde prøve i skogen akkurat den dagen. Og at han satte pris på at jeg ikke hadde gått videre etter at hunden hadde "funnet" meg. Det var visst bra for hunden. Hyggelig opplevelse egentilg , selv om hjertet hoppet over ett par slag akkurat da hunden dyttet meg...