Vinnerliste

Nei det er ikke utelukkende positivt; resultatet er mer slitasje og press på natur, dyr og fugl i naturen, mindre ro, mer bråk, mer søppel. Det er heller ingen beviselig sammenheng mellom økt bruk av naturen med økt naturvern, Sverige har svakere friluftskultur enn Norge - likevel har de vært mye, mye bedre på naturvern enn Norge. Ift vår friluftskultur burde vi da ha verna mye mer og hatt en mer naturvennlig friluftskultur, men det er i endring - til det verre - alt skal være så bekvemmelig, skiløyper i marka blir planerte med maskiner osv. Er en tråd for inngrep i Nordmarka her på forumet om bla slik løypelaging, og vi ser nå store planer for utbedring og planering av skiløyper her i Drammensmarka/Finnemarka også, det sprer seg. Om folk ikke gidder, eller faktisk ikke klarer, så må en innrette seg etter naturen og ikke innrette naturen etter oss, da resulterer det i at naturen reduseres til en opparbeida park. Om ikke folk kan respektere naturen og føre et naturnært friluftsliv får de finne andre interesser, så enkelt er det. Å få pargaset sitt frakta rundt med bil fra hytte til hytte gir et unødvendig stort karbonavtrykk bare pga folks bekvemmelighet. Om det finnes mer forurensende feriereisealternativer legitimerer ikke dette opplegget her presentert i denne aktuelle linken!

(Det jeg synes er latskap er å ikke skrive en lengre tittel på tråden.) Uansett: Tolker deg slik at du ser negativt på dette. Jeg synes dette er helt innafor for barnefamilier som ikke har lyst til å bære tung sekk i mange dager. For meg er det viktigere at folk benytter seg av naturen, enn at de må bære sekken selv. Konsekvens? At flere kommer seg ut på tur, noe som utelukkende er positivt. Og de kunne jo ha valgt å kjørt fra hotell til hotell, noe de ikke velger å gjøre.

Jeg har skrevet litt om dette temaet i det siste, men det er kanskje greit å få en samletråd om det. Plukking og ribbing av dun fra levende fugler er grotesk dyreplageri. Ikke bare brutal håndplukking, men det brukes også en slags høytrykksspyler for å fjerne dun fra fuglen. Det er selvsagt svært smertefullt og traumatiserende for fuglene. Tortur er vel en riktig beskrivelse. Gjess blir også ofte tvangsforet med trakt ned i halsen for at de skal vokse fortere, og dermed produsere mer dun. (Det er forøvrig også en teknikk brukt av de som produserer gåselever). Jeg regner med at alle friluftsfolk er sterke motstandere av slik behandling av levende fugler., og det er da også forbudt i USA og EU. Likevel er det bekreftet at slik plukking foregår i noen land i Europa, bl.a. i Polen og Ungarn - og i Kina. Mange forbrukere er blitt bevisst på dette, og vil ikke kjøpe produkter med dun plukket fra levende fugler. De fleste seriøse produsenter av dunprodukter har derfor satt i verk tiltak for å sikre at dunen de bruker kommer fra leverandører som garanterer at dunen kommer fra etisk forsvarlig dyrehold, og plukkes av døde fugler. Disse produsentene opplyser om dette på nettsidene sine. Jeg anbefaler alle som skal kjøpe dunprodukter om å sjekke om produsenten uforbeholdent garanterer at dunen kommer fra etisk forsvarlig dyrehold, og at den ikke er plukket fra levende fugler. Selvfølgelig kan useriøse produsenter lyve (siden de vet at mange er opptatt av dette), og fortelle at de er helt sikker på at leverandørene deres driver etisk dyrehold, men jeg tviler på at anerkjente, seriøse produsenter tør å bløffe åpenlyst. Skandalen kan bli stor dersom det kommer ut at de likevel bruker dun fra uetisk dyrehold. Hvis produsenten ikke opplyser om hvordan dunen deres er produsert, regner jeg med at de har noe å skjule. Bildet er fra en demonstrasjon ( http://photos.mlive.com/grandrapidspress/2012/11/peta_protesting_live_goose_dow.html ). Jeg orket ikke å poste bilde av levende gjess som ser slik ut, det ble for ille.

På tur i går. Vestlandssommaren på sitt beste og verste. Haram på tvers. 4 fine kysttoppar med super utsikt over Sunnmørsfjell og øyriket langs kysten. Grautskodde på siste to toppane og behov for seriøs navigering.

Ikke alle har en kropp som kan bære sekk f.eks. Da er jo dette en glimrende mulighet for å komme seg på tur allikevel. Er da bedre at folk kommer seg ut på tur uten sekk enn at de ikke kommer seg på tur i det hele tatt.

Tok turen over Besseggen på lørdag

Helt enig med The Lone Wolf! Ikke bare fordi vi er barndomsvenner, men fordi han har helt rett! Sporer kanskje av nå, men det er relevant. Det utspiller seg rett og slett tragedier i en del norske skoger for tida fordi dagens skikultur har blitt en omtrent like stor trussel mot skogen som skogbruket er. Det verste er at skifolket flest tar imot nye løyper som lages ved å maltraktere urørt natur med åpne armer. For eksempel kan en ekte Finnemarkaentusiast godt defineres som en som elsker de flotte skiløypene som er der. Men fikk vedkommende med seg raseringa av skauen rundt omkring? Eller at det finnes en fylling opp den breie løypebakken som egentlig var ei urørt li? Hva så? Folk vil ha treningsarena og glemmer verdiene Fønhus og Børli sto for. Og klager man på utviklinga er man visst både bakstreversk, gledesdreper og misunnelig (jf skuterdebatt ( ååå så "misunnelig" jeg er...)) Å være glad i naturen som ekte naturromantiker finnes det snart ikke rom for tydeligvis. Det er positivt at folk som respekterer naturen kommer seg på tur. Men det er ikke alle som kommer seg på tur som respekterer naturen. Da hadde forsøpling og vandalisme vært ikke-eksisterende. Det er iallfall ganske dekadent å skulle få kjørt sekken fra hytte til hytte. Ikke satt meg inn i artikkelen, håper det dreier seg om utkantområder i fjellsammenheng hvor veier er lett tilgjengelig. For det er jo stygt å si det, men naturen er som den er med kronglete og tøffe partier, og dermed er ikke alle naturområder for alle.

Det jeg tror irriterer folk er at den (helsesektoren) ofte oppleves litt firkantet. Jeg har stort sett bare positive erfaringer med helsevesenet, men hadde selv en episode ifm min diagnose i februar som endte med innleggelse på sykehus igjen. Jeg valgte selv å reise hjem etter en natt, da utredning var klar, for så å returnere til sykehuset en time hver dag i fem dager for behandling. Jeg gjorde det fordi jeg, hver gang jeg har vært innlagt siste år, har opplevd at folk som er tilsynelatende sykere enn meg må ligge på gangen fordi det ikke er plass på rommene. Da er min sengeplass verdifull - mer enn de faktiske kronene en sengeplass koster. I tillegg er det drit-kjedelig å ligge på sykehuset, og mer komfortabelt å sove hjemme hvor jeg ikke har gummilaken og fire andre menn som snorker/ gråter/ ler/ skal hjem [fyll inn annet bråk her] på rommet mitt. Da jeg forsøkte å sende inn reiseregning og parkering på ca 200,- per dag til "Pasientreiser" fikk jeg avslag med begrunnelsen av at permisjonsreiser fikk man ikke dekket. De dekket reise til sykehuset første dag og hjem igjen siste dag. Jeg synes det er svakt at man kan ha et system hvor man sparer helsevesenet for 5000,- per døgn, som er anslagsvis pris per seng på sengepost, og selv straffes økonomisk for det, syke folk har sjelden de beste økonomiske forutsetningene fra før. Såpass burde man få til.

Vi var noen kamerater som reiste på fjeltur i helgen og fisket og koste oss, Ante fred og ingen fare helt til en følte seg ganske uvel med faretruende symptomer på slag. Han gikk frempå en fjellknause for å finne dekning, og ringte til legevakten for å høre hva man burde gjøre i en slik situasjon. Den elskverdige damen i telefonen var ikke sikker, og ville konferere med en lege. Jeg ringer opp igjen sa hun. Etter en evighet på litt over ett minutt ringte telefonen. Det var ikke den hyggelige damen som ringte. 'Det er fra AMK sentralen, vi sender helikopter og henter deg' lød det. ' Hvor er du?' Joda, helikopteret kom og landet på en fjellknause like ved teltet 14 MINUTTER, 14 MINUTTER etter første telefon til legevakten. Det var 11 minutters flytur. Da gjenstår det 3 minutter til å håndtere henvendelsen, få helikopteret klart og i lufta!! På vei tilbake til sykehuset satt pasienten litt fuktig i øyekroken, takknemmlig og rørt, og tenkte på alt han har lest og hørt om hvor dårlig det er stelt med helsevesenet vårt. 1 lege og 2 pleiere var klar til å ta imot. Rett i CT bar det, blodprøver ble tatt, og alle resultater var klare innen en time etter han ringte til legevakten. Jeg tar av meg alle hattene jeg har, og bøyer meg så langt ned i støvet jeg kan. For et FANTASTISK TEAM. Jeg trodde ikke det var mulig Det hører med til historien at det hele endte bra.

Det går allmänna bilvägar till dessa hyttene (och de flesta andra i Rondane), så det behövs ingen speciell tillåtelse för den delen av dessa turerna. Konsekvenserna av att byta kontanter mot mindre ansträngning är väl stort sett noll, det är så vi lever i Norge idag. Köper oppvask och vaskemaskiner istället för att fixa detta för hand, åker bil, tåg och buss när man kan gå, köper färdiga hus eller lägenheter istället för att fälla eget timmer och bygga själv.. Positiva konsekvenser är att handikappade, skadade och andra som har svårt att bära säck av olika orsaker har möjlighet att komma ut i naturen, att barn kan introduceras till friluftsliv på ett enkelt och positivt sätt med minimal ansträngning, samt kanske också att de av oss som gillar att gå med packning och tälta får lite fler leder som inte är överbefolkade. Bonus är att resa till ferien blir mycket miljövänligare än att ta flyg runt halva jorden för att ta en ferie i syden istället. Jag tror inte att detta är ett tillbud som lockar istället för tälttur, men istället för syden, hotellferie och liknande.

Avhenger litt av hvordan de tre eierne klarer å transportere utstyret mellom hyttene. HVis de har fått dispensasjon for å kjøre der ingen andre får lov er jeg mer skeptisk enn om disse stedene har bilvei.

Håper disse egoistiske menneskene får et forferdelig kjipt turliv. Bare regn, null fiskebett, tåke på toppturer etc

Selv har jeg vært med på turer hvor mennesker med funksjonsnedsettelser har fått prøve seg i fjellheimen (Rubenstur, arrangeres av Telemark Turistforening). En av de største gledene er å bære sin egen bagasje på sin egen rygg. Enkelte ganger har imidlertid deltagerne vært slitne, og vi har måttet be om hjelp fra kløvhester eller vannfly. Mitt anliggende er at dette ikke blir en trend som fører til økt motorisert ferdsel i fjellet. Regner med at de omtalte i artikkelen har sitt på det rene..

50 liter Drygolin Oljedekkbeis

Avslutter en fin helg på hytta med sesongens siste skitur opp til Golverfjellet. Skulle også videre til -tinden, men føret var tungt oppå der. Det kom en del snø i forrige uke oppo høyden og den er nå veldig myk så dess høyere jeg kom dess tyngre forhold. Bilde tatt i gjennom solbrillene Fra ca 1200 m høyde Sommeren kom brått og hyttens farkoster måtte prøves Fisket starter godt med en rugg på 952 gram. Bare synd at det ikke var jeg som fikk den, men god var den!

Ok, så torsdag kjøpte jeg Hilleberg Soulo og fredag kjøpte jeg LEILIGHET. Så sånn sett har jeg fått meg både hytte og hus, livet leker!

Strålende historie! Og ingen spør om han har råd til dette. Eller om han var dekket av forsikring. Dette gjelder alle, fattig eller rik. Jeg betaler min skatt med glede!

Jeg har laget en oversikt over hva slags etiske hensyn ulike produsenter av friluftsutstyr tar, blant annet i forhold til dun. Her er de produsentene jeg har sett nærmere på som bare bruker dun fra døde dyr som er et biprodukt fra matindustrien: http://friluftsnett.net/etikk.php?lang=no&materiale=1

Her er hvordan jeg tenker. I algoritmen er 'ting' noe jeg evt har lyst på: IF ting=NoeJegTrenger THEN If Doublecheck (ErDetVirkleigNoeJegTrenger, ting) THEN kjop(ting) ELSE kjopIKKE(ting) ENDIF ELSE #det er noe jeg vill ha, men ikke trenger IF prisen(ting)>300 kronor WAIT(en måned) StartOverProcess #lysten å kjøpe pleier å gå over ELSE IF (sparerDetTid(ting) OR girDetGlede) AND doesNotPoluteTheWorld(produksjonOgDistribusjonOf(ting) THEN kjøp(ting) ELSE KjøpIKKE(ting) # Glede ligger ofte I tankeprosessen på tingen, ikke I tingen selv. ENDIF ENDIF ENDIF

Den lange rusleturen som ble kort. Høsten 2014 begynte jeg å tenke på hvor neste års Påsketur skulle gå. Vi skal ha Påsken på Sjusjøen. Sånn sett ville det vært ideelt og avslutte der når familien ankommer. Forrige påske gikk jeg fra Ringebufjellet og ned til Sjusjøen. Så hva med å ta årets tur med start fra Hjerkinn? Vel, slik gikk det ikke. Et par måneder etter at planen var født pådro jeg meg Tennisalbue. Etterhvert ble det sykemelding. Jeg brukte tiden til småturer, turplanlegging og kartsøk. Januar 2015 og jeg begynner å bli bekymret for snømengden fra Hjerkinn og Rondane. Det er ingen ting som er positivt med Tennisalbue, men det skal sies at du får god tid til drømmer. Jeg er fortsatt sykemeldt og utallige timer tilbringes over kart og med nettsøk. Jeg innser at jeg må ha en plan B. Plan B er like enkel som den er genial tenkte jeg der og da. Hvorfor ikke starte hjemmefra? Nettet ble trålet for innformasjon. Det var fint lite å finne med unntak av et par Blogger fra folk som hadde gått Rondanestien, men da altså på sommerstid. Midt i Januar spør jeg her på Fjellforum også, men uten resultat. For å gjøre en lang historie ,,,,,,,,; Ikke ble det nok snø på mine kanter og ikke var det mulig å bruke høyrearmen. Det ble ingen tur. Planen ble arkivert. Og så går ukene og en planlagt sykkeltur til Danmark med en kollega blir også lagt på hylla. Det skulle egentlig være årets Pinsetur. Min høyrearm er fortsatt vond og å holde et sykkelstyre over flere dager virker umulig. Her kunne egentlig denne historien endt, men det gjør den ikke. Jeg er forlengst tilbake i jobb, men har jo en uke fri i forbindelse med utgått Pinsetur. Den som sparer, eller gjemmer, den har tenker nå jeg. Plan B plukkes fram. Skiføret nå i Mai er omtrent som det var rundt Påske. Med andre ord, perfekt for fottur. Pga dårlige knær har jeg i det senere følt god hjelp i å bruke staver på sommerturer. Om de avlaster,,,? Ja hva vet jeg; De er i hvertfall gode å ha som en ekstra støende hånd. Er derfor litt lei meg for at albuen fortsatt setter en stopper for stavbruk. Jeg går ikke veldig fort, men er relativt god i lengden. Dager på mellom 20 og 30km virker fornuftig i forhold til tiden jeg har disponibel. Plan B ble planlagt på Lommekjent.no og nå printes kartene ut. Ett for hver dagsetappe. Jeg velger å beholde den inntegnede ruten, men vil velge hensiktsmessige alternativer underveis siden jeg nå snakker fottur. Kartene er uten rutenett og målestokk og egner seg best til oversikt. En god ting er at den inntegnede ruten enkelt lar seg overføre til GPS. Siden det er artig å bruke kart og kompass satser jeg på dette oppsettet og lar GPS´en stå for detaljene. Den 14 mai etter jobb og middag sier jeg «ha det» til familien. For å få en myk start velger jeg å starte nå i kveld i stedet for å vente til i morgen tidlig som er etter planen. Jeg har surret rundt på fjellet, i skog og mark i nesten 50 år og føler meg veldig «hjemme -der ute» På disse årene er det bare turutstyret og alderen som har endret seg. Følelsen av frihet og en nærmest berusende lykke over «å være på tur» er den samme nå som før. En kropp som ikke er like smidig lenger får en viss motvekt med lang turerfaring. Hver eneste tur byr på muligheter for å plusse litt på erfaringskontoen. Så også på denne turen. Ikke noe dramatisk, men likevel. Mer om dette senere, nå må jeg fortsette på kjøkkenet før kona kommer hjem.

Det er litt merkelig at det selges så mange soveposer som har ytre mål på mellom 220-240cm, men veldig få telt med bra nok lengde kombinert med god nok takhøyde i fotenden. Det finnes jo telt med 250 liggelengde, men da med veldig skrå vegg, så det er egentlig ikke til hjelp i det hele tatt.

Hehe, nei, dei skulle nok teke seg meir enn ein tur innom forumet her

Bora 95

Grunnen til det er nok i hovedsak vektbesparelse. Hverken mitt kaitum eller fjellheimen har netting i dørene, men Spitsbergen har det, som ikke er et lettvektstelt.

Størrelse på sekken har ingenting med størrelse på brukeren å gjøre. Det er rygglengden din som avgjør. Jeg er eksempelvis 189 cm lang, men relativt kort i ryggen. Bruker medium rygglengde hos Gregory. Hvis teorien din stemmer, skulle jeg brukt large eller XL. Du må prøve sekken for å vite hva som passer deg,

https://www.komplett.no/tp-link-10400mah-power-bank/823090 svært gode erfaringer med denne selv, også i litt kulde.

Sjekk med turistinfoen i odda: http://www.hardangerfjord.com/no/Odda/Produkt/?TLp=670593&Odda-Turistkontor Dersom du ynskjer å ikkje stå i kø ei lang stund for å kome deg utpå trolltunga så er det greit å vera tidleg om morgonen eller seint om kvelden, og slik sett er det greit å leggja teltet ikkje altfor langt i frå trolltunga. Rundt tyssehylen er det fleire fine teltplassar men når vi låg i telt her for nokre år siden så var det fleire andre telt rundt her, så dersom du vil ha litt meir fred og ro så kan det vera greit å leggja seg i telt litt før eller etter. Det er mange fine teltplassar heile vegen inn men kan vera greit å leggja seg litt vekk frå stien, det er mange mange folk som går att og fram på dagen her.

Var jo masse folk der i helga når Shinging spilte konsert der, bandet ble vel fløyet inn men regner med at de 300 som så på gikk.

Jeg syns problematikken handler om hvorvidt det er lov å bruke motorisert ferdsel i et område hvor det er generell forbud mot motorisert ferdsel. Dersom disse hytteeierne har fått en privat dispensasjon for å kjøre til hyttene sine i et område som det ikke er lov å kjøre i, syns jeg de har tøyd grensen. Men dersom hyttene ligger nær motorisert vei er det helt ok.

"Hatten av" for de som tør å planlegge denne typen tur med en deltager i rullestol.

Hilleberg har røfflig steget med @5% i denne måneden og det ser ut som prisene justeres årlig på denne tiden. Det var omtrent samme økning i fjor. Først ut til å justere er som regel outnorth, fjellsport er noe tregere. Normalt er prisene identiske med mindre det er kampanjer eller en eller annen form for tilbud. Så når noen ligger litt over de andre da er det en prisøkning på gang. Siden det nå ikke lønner seg å ha penger i banken er det like greit å investere i et Hilleberg telt på tilbud, bruke det på mange fine turer, og om en stund så er det fortsatt verdt like mye som det kostet:-)

Da var ett stykk Arc Haul ankommet heimen. Gleder meg som en unge til å fylle sekken og trekke til fjells til helgen. Har nettopp mottatt Trekkertent Stealth1 også, så det blir en fryd å se hvordan den langt lettere sekken er å dra på.

Hva med noe som dette? Ingen sying behøves. http://www.dutchwaregear.com/clip-on-tarp-pull-outs.html

I natt var det kaldt gitt. Ja i og for seg er det kaldt ennå. Jeg ligger i fosterstilling og prøver å kjenne etter om det virkelig er nødvendig å starte dagen. Nei, jeg ligger litt til. I går kveld ble det ikke kaffe. Det gikk litt mer vann enn beregnet under gange og ikke alle «vannhullene» jeg passerte var like fristende. Bestemte istedet å gjemme det som var igjen til frokost. Får se hva jeg gjør. Frister ikke veldig mye med frokost her. Kanskje jeg bare skal gå og ta frokosten når jeg kommer til et fint sted. Jeg strekker armen ut av posen og plukker fram kartet. Skal vi se, stien skal gå i kantsonen av Langmyra og Langmyrlia. Jeg er glad i myrer og tenker at det blir fint å spise frokost, mens jeg titter ut over myra. Jo sånn får det bli, men jeg skulle gjerne hatt noe vann da. Visserligen ligger jeg rett ved Putten, men den er som navnet antyder liten og stillestående. I går kveld, etter jeg var kommet i posen ble jeg liggende å høre på en kakafoni av kvekking fra Putten. Jeg hørte og noe susing over teltet etterfulgt av lyden av ender som som gikk inn for landing. Nå er frosk og padde stille, men ender og småfugler hører jeg. Jeg kryper ut av posen. Av med varm tørr fleecegenser og på med fuktig kald ulltrøye. Bukse, gamasjer, sko og så feste gamasjene. Selv om jeg knoter med gamasjene er det ikke nok til å få varmen tilbake. Vel ute av teltet følger jeg på med genser og vindjakke og registrerer at det har vært frost. Prøver å riste av så mye rim og is som mulig før teltet havner i sekken. Holder tempo oppe under pakking. På med sekken, liten sjekk og så av gårde. Blir spennende rusletur idag. Har aldri vært i dette området før. Det er vått fra første meter. Dette må være traseen for skiløypa. Skulle gjerne vært noen meter lenger øst, men 2-4 meter høye trær står tett i tett og danner en nærmest ugjennomtrengelig vegg langs vinterløypa. Sikkert idyllisk en flott vinterdag med ski på bena, omkranset av snøtunge trær. Nå er det bare vått og tungt. Kommer til en høyde, får av meg sekken og så av med jakke og genser. Kjenner meg god og varm nå. Foto: Vinterløype Nå og da mister jeg sporet. Området er preget av myrer og relativt tett vegetasjon. Noen av myrene er så våte at jeg må finne en vei utenom og jeg legger mye energi i å finne igjen trasseen på andre siden. Naturen er i ferd med og ta tilbake skiløypa og det begynner å gro igjen her og der. Det å finne det letteste sporet krever fullt fokus, likevel registrerer jeg med ett noe i sidesynet til høyre for meg. Jeg stopper, blikket saumfarer skråningen bak noen småpistrete trær. Jeg bruker både øyne og ører. Der er det igjen. En bevegelse i lyngen noen meter til venstre for der jeg mente å ha sett «noe» Jeg stirrer intenst, prøver å skjelne detaljer. Der, et bittelite glimt. Og så, gradvis skiller jeg ut konturene av ei Røy som ligger helt stille i lyngen. Det lille glimtet må jo ha vært blinkhinna når hun blunket. Hånda mi fisker med sakte bevegelser fram mobilen. Her skal det bli nærbilde. Før telefonen er ute av lomma har jeg trykket knappen for å starte den. Filler’n så lang tid Nokia’n bruker på å bli klar da. Selv så nær jeg er, er fuglen vanskelig å se. Jeg har låst blikket mitt på hennes venstre øye. Vi ser hverandre «mitt i øyet» Søren og,,, jeg må slå inn koden, dette går ikke! Jeg flytter blikket over til telefonen og så... Jeg skvetter noe så inn i hampen. Selv om jeg i og for seg er forberedt, er oppflukten preget av så mye lyd at jeg tror jammen det kom noen dråper. På denne turen skulle jeg pakke lett og da er det en fin ting å se om noe kan ha en flerbruksfunksjon. Telefonen min har et kamera på 20MP som jo er mer enn brukbart til gode bilder. Og med både video og actionkamera på magen ble fotoapparatet hjemme. Smarttelefoner har den fordelen at de dekker mange mer eller mindre nødvendige behov. Som nevnt som fotoapparat. Musikk, lydbøker, film etc. Har du dekning får du nyheter, været og generell nettilgang. Og viktigst for meg, det å kunne ringe eller sende melding til de hjemme. Vel og merke om du har signal og strøm på telefonen. Og her er vi ved et svakt punkt når det gjelder smarttelefoner. De bruker mye strøm. Musikk, lydbøker og film utgår for min del. Å sjekke værutsiktene kan være aktuelt. Første «pri» er likevel kontakten med de hjemme all den tid jeg går alene. Og selv om jeg har med solcelleanlegg forblir telefonen avslått for å være sikker på at jeg har strøm når behovet for bruk melder seg. Erfaring: Skal du ta bilder av noe annet enn natur, eller en og annen snegle så sats på et dedikert fotoapparat. Heretter vil min lille Olympus gjenerobre sin rettmessige plass på magen. Vel, fuglen er fløyet og jeg fortsetter med mitt. Nå ser det ut som det flater ut litt og jeg kommer inn i et område med mye bjørk og ganske tørr grunn. Ut fra kartet å dømme skal jeg ha Langmyrtjennet noe skrått ut til venstre. Litt lengre framme ser jeg masse felte trær. Her er fint å gå og nå er jeg kommet fram og ser hvem som står for trefellingen. Helt tydelig at jeg er i Beverland. Myra er grøftet, ingen tvil om det selv om det er noen år siden. Jeg gjetter på at Beveren har slått seg til i Langmyrtjennet. Så har den tatt fatt på og gjøre nærområdet trivelig og resultatet er at gamle grøfter gradvis fylles med vann. Fra her jeg står, til bekken mellom Tittjenn og Langmyrtjennet anslår jeg det må være ca 50m. På kartet kan det se ut som Langmyrtjennet ligger rundt 200m nedstrøms og mot vest. Gjennom trærne kan jeg altså skimte noe som ser ut som et vannspeil. Vist dette er riktig tyder det på at Langmyrtjennet kan ha blitt noen hundre kvadratmeter større enn på kartet. Foto: I Beverland Er litt usikker på om grunneier og jeg har samme syn på saken, men jeg koser meg. Jeg rusler videre. Rundt, mellom og over felt Bjørk. Vist det er sånn at dette er skiløype om vinteren så har løypegjengen en stor ryddejobb foran seg før sesonstart. Ja se nå ja. Her ble det våtere. Det fine tørre graset som har dekket bakken en stund ligger her og der under vann. Jeg går på en våt stripe av gress med grøft på begge sider. Det blir mer og mer vann og jeg skjønner at det snart vil gå over støvlene. Det er på tide å dreie litt øst og komme høyere i terrenget. Grøften som til å begynne med knapt hadde vann, er her som en dyp kanal. Bred er den også. Blir ikke enkelt å komme seg over her nei. Jeg vil aldri verden klare å hoppe over selv om jeg tar av sekken. Skal vi se,,,, hva med en beverfelt bjørkestamme. Jeg prøver meg på et par av de som ligger nærmest, men de er for lange og tunge til at jeg greier å flytte dem. Jeg finner en mindre noe lenger bort og den greier jeg å slepe med meg og får den heldigvis på plass. Vel over på andre siden er det tørrere, men også mye småfuru som gjør fremdriften en smule strabasiøs. Her må jeg bare brøyte meg fram. Endelig er jeg fram ved nok en skogsbilvei. Skulle ikke tro jeg ville bli så glad over å se veien, men etter en sånn økt nærmest sprudler jeg. Det er i grunnen en mengde slike veier i skogene her og de aller fleste er stengt med bom og ikke gjennomgående. Så også denne. Jeg er kommet ut på veien her den slutter og her er det jammen satt opp krakk og bord. Nå skal det smake med frokost og en kaffedråpe. Har ikke drukket noe siden morgenen så nå skal den oppsparte vannklunken brukes. Fram med den toppmonterte brenneren jeg kjøpte rett før turstart. Den er lett og med relativt god spredning på flammen egner den seg kanskje til noe mer enn å koke opp vann. På denne turen er det likevel helt uvesentlig da jeg bare har med mat og drikke som krever varmt vann. Det blir noen knekkebrød. Dette er jo egentlig frokost og da er det knekkebrød, diverse tubeoster og spekemat som gjelder. Lett og holbart og smaker nydelig på tur. Jeg følger på med en sjokolade til kaffe’n. Aaahh, for et liv! Fortsettelse følger.

Jeg er en lite erfaren turovernatter, så i det siste har jeg tatt småturer ut på kvelden, bare for å få litt erfaring med å slå leir og sove ute til neste morgen. I går kveld stresset jeg med å rekke bussen til Nipedalen i Laksevåg - såpass stresset jeg at jeg glemte min kombinerte stav/monopod/trekpod/teltstang. So be it, tenkte jeg etter å ha bannet lavt for meg selv - da får jeg løse ting på annet vis. Gikk fra Tennebekktjørna i Nipedalen opp til Nipetjørna, så til branntomta etter Viggohytten, og passerte toppen på Gravdalfjellet (350 moh). Der fant jeg en fin plass å henge opp innerteltet mellom to trær. Det var bare et lite nordavindsdrag, 10 m til et lite tjern og masse tørrkvist etter den gretne Ninas herjinger blant trærne, så jeg tok sjansen på å fyre for første gang i den kinesiske LittlBug-kopien (fra nå av benevnt PirateBug) jeg kjøpte på eBay. Ikkeno matlaging eller noe sånt, kun for trivselen Her er det ikke lenge før jeg legger meg: Solen sto jo fortsatt høyt, utrolig nok er det jo bare få dager til den "topper". Mens jeg nippet til litt vin, leste jeg i Arto Paasilinnas "Den klønete skytsengelen" inntil jeg sovnet. Våknet på tidligmorgenen, og kunne knapt se noe som helst - det viste seg å ikke være metanol i vinen, derimot lå jeg da inne i noen lave skyer. Føltes litt fuktig, men ikke mye. En ting jeg faktisk så, var en bitteliten flått på nettingen rett for ansiktet mitt, som gjorde fortvilte forsøk på komme igjennom - to av beina var på innsiden, men resten var umulig å få inn, gitt Jeg knipset den videre til andre jaktmarker, før jeg sovnet igjen, og våknet ikke før i 10-tiden til mye klarere vær. Da hengte jeg opp sovepose og innertelt i det ene treet for å få luftet ut litt fuktighet, så fyrte jeg opp PirateBugen igjen, og varmet litt kaffevann. Det gikk fort og greit, gitt! PirateBugen var helt flat når den var umontert før jeg fyrte første gang, men etter å ha stått bøyd i varmen fikk sidene permanent bueform. Og da skjønte jeg hvorfor den originale LittlBug har kjelestøtter som også har bueform, i motsetning til PirateBugen som har to rette stålflater som tres til et kryss. Det er definitivt enklere å pakke sammen 4 buede metallflater, enn to buede og to rette slik jeg må. Men verdens undergang er det jo ikke, bare litt heft. Etter å ha pakket sammen (med en liten tarpoppsetningsøvelse trigget av mørke skyer), gikk ferden ned fra Gravdalsfjellet, tok av fra stien og gikk over noen myrer og ulendte knatter til oppstigningen til Olsokfjellet (354 moh), og fra toppen derfra var det jo ikke lange veien til Damsgårdfjellet (317 moh) og derfra var det ikke lange veien hjem. En overnattingserfaring rikere, og en fin tur (Etterskrift: Tror kanskje jeg har funnet en løsning for å redusere krumningen på PirateBug og gjøre pakking litt enklere. Finn en tømmermannssag på 20-22'', ofre plastbeskyttelsen over sagtennene ved å dele den i to like deler. Hold PirateBugs to krumme sideplater dobbelt, bend dem rettere og tre inn og klips plastbeskyttelsen på plass på begge sider. Man får platene fortsatt ned i nylonposen, og den blir da såpass trang at den bidrar til å holde plasten på plass, og krumningen blir såpass liten at det ikke lenger er særlig problematisk å få ned de rette kjelestøtte-platene i samme posen. Veier 12-14 g ekstra.)

En annen mulighet er jo å ha teltet under sekken hvis det er stropper til det noe det er på mange sekker.

Hjalp veldig å komprimere teltet mer ja ha stengene på utsiden av sekk bakpå. Skal undersøke den nettsiden.

Et problem som helsevesenet sliter med er at i dag så kan vi diagnostisere og behandle / helbrede veldig mye mer enn vi kunne for ca. en generasjon eller to siden. På grunn av dette så går vi til legen med alle mulige og umulige plager og forventer at helsevesenet skal hjelpe oss. Våre besteforeldre aksepterte nok mye mer plager som følge av høy alder enn det vi gjør i dag. Vi har allverdens maskiner som kan ta bilder både på utsiden og innsiden av kroppen og det er veldig bra, men disse maskinene trenger operatører og leger som kan tyde bildene. Folk lever lengre og lengre og presset på helsevesenet blir bare større og større. Jeg har selv en gutt som nå har passert 20 år, og uten et fantastisk helsevesen så hadde han høyst sannsynlig bare vert et minne. Ja, helsevesenet har utsatt ham for en del unødvendige tabber som kunne spart ham for mye unødvendig lidelse, men det er faktisk bare mennesker som jobber i helsevesenet også. De kan ikke trylle. Jeg kan være enig i at det er lettere å huske tabbene enn å huske de gangene det gikk bra, men min sønn er i hvert fall et levende bevis på at helsevesenet både kan og vil hjelpe når vi har problemer. Hvor mange millioner helsekroner min sønn har kostet det Norske samfunnet vet jeg ikke, men i løpet av hans 20 år lange liv så må vi nok regne med flere millioner og kanskje titalls millioner også. En ting er i hvert fall sikkert og det er at hvis vi hadde bodd i USA og jeg hadde vert arbeidsledig, så er jeg stygt redd for at jeg hadde vert nødt til å selge både hus og bil for lenge siden. Jeg tror at så lenge vi har et offentlig helsevesen som ikke konkurrerer med f.eks. oljesektoren når det gjelder lønn, så er nok flertallet av de som velger disse yrkene folk som gjør dette på grunn av at de ønsker å hjelpe andre, ikke på grunn av pengene.

Har alle de omtalte Norrøna buksene (jada, Norrøna fan!) For en tur på Galdhøpiggen ville jeg valgt falketind flex eller fjørå i oppholdsvær. Meldes det dårlig vær, så velger jeg Trollveggen dri3 eller Falketind gore-tex.(hvis kald, med longs under)

Hei igjen alle sprekinger. Da var vi hjemme etter en vellykket tur. Vi nådde desverre ikke toppen da gutten trakk seg etter 2240 moh. Men det var fantastisk vær og samtlige av oss ble solbrent. Så nå sliter jeg med solbrenthet og hoven ansikt

Ryggen tror jeg er beyond all repair, så det er bare å pakke med seg litt rosa piller og gi bilnøklene til noen andre....

Okshornan på Senja er kanskje ikke helt ukjent, men de er nå et fantastisk syn.

Kommer helt an på hvordan du er skrudd sammen. En sekk som passer 9 av 10 kan være helt feil for den 10'ende. Skal være 5 bra sekker dette, så hvis en av disse sitter godt på ryggen din, har du nok sekk i mange år.

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Tenkte dele noen erfaringer resultatet av denne prosessen: Lavvo: Har kjøpt en av god kvalitet, med meget lang livslengde. Brukandes under alle årstider, teknisk livslengd er lengre enn min Vindjakke: Tettvevd bomull, men er nødt å ha en plastjakke I tillegg grunnet seiling. Bomullsjakken tror jeg skal tåle 20 år. Bruker den til langren, tur og ... slalom. Det siste er gøy, for jeg ser ju ut som jeg kommer fra førrige århundradet, men kjører fortsatt fra de fleste Soveposer: To per familiemedlem, men oppbevares slik at de kommer å leve skikkelig lenge, dvs tørt, mørkt og ukomprimert Ryggsekk: Neppe en lettvekter, men den lever lengre en jeg vil gjøre Kniv: Kun en Fiskespø: Et for inland, et for hav Ikke kjøpt: Feltkaffekoker, masse kniver, mange ryggsekker, masse spøn, masse klær Tid: Det tog to år å velge lavvo. Kniven likaså, ryggsekk ett år, fiskespø 1 år, soveposer (de koster en del) samlet over fire år til familien. Alltså: Algoritmen medfør a) ferre kjøp; langsommere kjøp; c) oftest høy pris

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Ja det er som tidligere nevnt onsdag kveld og det som skulle være morgendagens etappe har jeg startet på nå. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi dag1 byr på totalt mange høydemeter i form av opp og ned terreng. Håpet er at jeg har gått meg til før neste høydemeterterreng venter meg i Odalen. Jeg har startet turen hjemmefra og akkurat nå virker Sjusjøen herlig langt unna. Selv om jeg nærmer meg 60 må jeg si det kribler litt ekstra når en tur av litt lengde tar fatt. Jeg er altså på vei østover i Aurskog-Hølands skoger. Foreløpig går det fint på skogsbilvei så rekker jeg å bli litt varm i skrotten før stigningen begynner. Har vel igjen et par timer med dagslys og da burde jeg rekke inn til Halloren. Her vet jeg om en grei teltplass og vannet sørger for at både mat og kaffe kan nytes varm. Foto: På vei østover. Skogsbilveien har gått over i kjerrevei og snart venter stien. Jeg er definitivt ingen lettpakker, men må si at lettpakker tråden her på Fjellforum har blitt lest, dog uten å bli kommentert. Det gir innspirasjon og en begynner å tenke. Selv har jeg i mange år brukt et enkelt regneark og vet nøyaktig hva jeg bærer på. Det er som regel for mye. Ikke fordi jeg har med ting jeg ikke bruker, men rett og slett ting jeg tidvis kan trenge, eller ikke er villig til å legge igjen hjemme. Denne gangen har noen nye lettere saker havnet i sekken og noe er lagt igjen hjemme. Selve sekken er også lettere i og med at jeg nå fikk plass i 80 literen til guttungen. Puhh, heldigvis ikke langt igjen til Damtjenn nå. Har bestemt meg for en 10 minutter hver time så en pause i gapahuken der passer godt. Jeg ankommer et blikkstille Damtjenn og nyter øyeblikket. Snur meg mot gapahuken og registrerer at de siste dagers kraftige regnvær har sørget for at selv den innerste benken er søkk blaut. Ikke noe problem, kan jo bare ta fram sitteunderlaget, eller, -kanskje jeg bare skal gå litt til. Nei, jeg går. Formen er fin og det nærmer seg kveld. Like greit å bli ferdig med Snartjennåsen før jeg tar pause. Noen hundre meter senere er kjerreveien slutt og stien fortsetter bratt opp åsen. Endelig oppe og jammen ble jeg varm ja. Har bevilget meg 2 nye flasker Imsdal foran turen og nå fiskes en frem og får følge av en Bixit turkjeks. Du verden hvor godt det smaker. Stien videre går mellom Røssmyra og Munken og ved neste høydedrag er den blitt så utydelig at jeg til slutt mister den. Jeg roter lenge rundt i håp om å finne den igjen, men innser at jeg må ta meg ned fra åsen på en omtrentlig kompasskurs. Det er godt fall på denne åsen og med tett skog og veldig kuppert terreng blir det mye siksak før jeg er vel nede på grusvei. Hva gjør jeg nå da,? Holder fram på stien over neste ås? Den er nesten på høyde med den forrige, altså nesten 300 moh som er en formidabel høyde på mine kanter. Jeg kan også ta grusveien og selv om den er en god del lenger kan det være lurt. Jeg er klar over at enkelte sliter med lengden på turberetningene mine. Ja at de sågar er tyngre lesestoff enn Snorres Kongesagaer. Uforståelig spør du meg. Men har du ikke hoppet av ennå så kan jeg opplyse at neste avsnitt er like langt, men i et forsøk på å få det hele litt mer spenstig kan jeg friste med noen fler bilder. PS! Dette med bilder kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt. Fortsettelse følger....

Tror jeg gir blaffen i å fornye DNT medlemskapet. Hyttebesøkene blir færre og færre og Fjell og Vidde har hengt seg på toppturbølgen. Etter 40 år med toppturer er toppturer fortsatt kremen, men å lese om dem om att og om att blir bare døll. Får heller stikke til Kjell iver noen kroner på Finseturen slik at jeg fortsatt får ha hedersbetegnelsen Sponsor.

Har brukt dressen til alt fra hundekjøring i 15 blå og stiv kuling til varme sommerdager på høyfjellet. Værbeskyttelsen er overlegen og vil spesielt da nevne hetten med den spesielle stormklaffen i front.Videre så vil jeg si at dobbel stormklaff over glidelåsen i front på jakken trekker veldig opp. I våre minimalistiske tider hvor funksjonelle lommer er et sjeldent gode, så skiller jakken og buksen seg ut. 6 svært tilgjengelig og gode lommer. Buksen har to lårlommer som er foret, ypperlig for å ha GPS, kamera og annet kuldeømfintelig utstyr man måtte ha. I tillegg på buksen er det to brystlommer, godt egnet for batterier til hodelykt etc, men ikke så tilgjengelige når jakken er igjen. Både jakke og bukse har stretchelementer, god beveglighet og romselig passform. Eneste som er å utsette er at buksen har todelt glidelås i siden pga sidelommene, noe som gjør at utlufting på sommeren blir litt begrenset, men ikke nok til å trekke den noe ned i karakter. Buksen har også dropseat funksjon, som fungerer helt greit, dog ikke uten akrobatiske krumspring til tider. Anbefales! View attachment: 320416_10150300634972414_544937413_8286980_745754076_n.jpg View attachment: IMG_6242.JPG View attachment: IMG_6244.JPG Click here to view the article

Bare en liten heads up til de som eventuelt skal handle Svalbard Børge Ousland jakka. Jakkene er laget for ekspedisjonsbruk og er store i størrelsen. Skal du bruke jakka til normalt friluftsliv året rundt, ikke bare ekstrembruk om vinteren, så anbefaler jeg at du ser bort i fra størrelsesguiden til Norrøna og faktisk prøver den på før du kjøper!