Vinnerliste

Første tur til Blåfjellenden sommeren 2015. Det var ikke langt fra at det ikke ble tur til Blåfjellenden i juni 2015. Store mengder snø og dårlig fot har stoppet alle forsøk på å nå inn til hytta så langt. Skulle det i det hele tatt bli en overnatting i juni måtte det bli fra torsdag til fredag. Resten av måneden er “opptatt” - bestyrerinnen har lagt planer. Det ble mye sjekking av værmelding og webkamera i begynnelsen av uka. Forholdene ville langt fra være gode torsdagskveld, men selv med en halvdårlig værmelding, og snø nesten over alt, så fant jeg ut at det burde bli tur. Broderen hadde god lyst til å bli med, og heldigvis ordnet det seg slik at vi ble to. Torsdag klokka to, startet vi fra jobben. Etter en time var vi på parkeringsplassen i Hunnedalen. Med regn og yr på bilruta nesten hele turen oppover. Vi var heldige og slapp nedbør den første timen på turen innover mot Blåfjellenden. Vi hadde ikke tanke for at det kunne være andre “galninger” på tur i heia en torsdagskveld, men det var faktisk spor i snøen. Ved første stidele tok sporene av mot Stutaheia og Sandvatn. Med de snømengdene som fortsatt finnes oppe i høyden (og med tanke på været vi hadde), så håpet både broderen og jeg at folkene foran, både hadde med godt utstyr og GPS. For vår del fortsatte vi mot hytta, og plumpet gjennom snøen ned i en grop. Uten skade, men mye mer forsiktig videre. Av en eller annen grunn synes jeg det er vesentlig mer krevende å gå på fenner enn å gå i vanlig sti. På snø er det mulig å gå rett over, og holde grei kurs, men det er likevel krevende. Det var det også mulig å se på tidsforbruket. Det tok tid innover. Oppe i høyden fikk vi været i fjeset. Det var vind, regn og yr. Skikkelig surt syntes broderen. For egen del var det ikke verre en at det gikk greit. Nedover går greit på snø…. Hytta var tom, også for vann. Broderen gikk ned til elva for å hente de sårt tiltrengte dråpene, mens jeg fikk varme i ovnen. Det tok ikke lang tid før det var varm te på bordet. Frem kom også rosinbollene og de smaker ekstra godt med mye smør. Ovnen begynte å buldre, og slukte store mengder ved. Varmen bredde seg i rommet, og det ble for første gang i sommersesongen en hyggestund i stua på Blåfjellenden. Nå ble kvelden kort. Vi var begge trøtte etter en lang dag. Først jobb og så tur. Men det ble ikke mye kveldsstemning ellers. Det er dagslys til langt på natt, og det ble ikke skikkelig mørkt i det hele tatt. Tidlig til sengs betyr tidlig opp. Klokka var ikke mye over 8 da frokosten kom på bordet. Etter en omgan med kost og klut, ble det avgang mot bilen. Det gikk smått og forsiktig opp de bratte fennene. Vi traff ingen andre og så ikke folk, men det kan tenkes at noen først starter senere på dagen. De får en tur i mye snø… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ble en fin lang tur i fjellet i dag. Mye vind, men fin sol. Opp Trøgebekk. Bortover leinun. Inn ein dal langs natten og opp te vatne. Ein del småfugla på isen. Gikk samme vegen tebake. For mye snø til å gå ned alle steder. Ble endel vabbing. Traff på villrein. Fire bukker i en flokk og to svært nysgerrige. De kom i mot meg. Til høyre for meg. Rundt meg i lett jogg med hodet høyt. Bare et par meter unna på veien tilbake... flotte villreinbukka

Topptur til Novola (960 moh) og Storvollhøgda (1016 moh). Min første topptur etter kneoperasjonen

Noen ganger får jeg inntrykk av at det er stor vitenskap å finne noe å bære en skvett vann i på tur.

Ble tur til Hallbrekknuten i Hunnedalen i går. Trolig sesongens siste skitur i Hunnedalen, men føret var veldig bra i går og vi fikk totalt ca 700 høydemeter med skikjøring.

Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!

"Nordmenn trur dei er ferdig utlærde fordi dei er fødde med ski på beina og har vore ei veke på campingtur". http://www.ta.no/vest-telemark/jaktar-pa-den-primitive-framtida/s/1-111-5453215 Noen bedre? Via en blogg som handler om å forsøke å gjeninnføre noen av basiskunnskapene og ferdighetene som det gamle veidemannslivet krevde, kom jeg inn på denne saken om Torjus Gaaren fra Telemark. Dette er en mann som praktiserer livet ute i naturen etter den gamle, tradisjonelle måten å leve på. Tør påstå at de fleste brukere av Fjellforum blekner i møtet med Gaaren, ihvertfall hva gjelder generell kunnskap om naturen, og hvordan en opptrer i pakt med naturen. Fantastisk lesning.

Numedals tur i helga og i dag ble det en aldri så liten topptur, målet var å finne høyeste topp på egen eiendom, og den fant vi jo, hendig når dem ligger langs merka tursti 1296 meter over havet, navnløs ser det ut til på kartet men like ved Storegrønut (1289 moh) som er høyeste topp i Rollag kommune. Så da var vi jo bortom der en tur også. Har ikke tatt med noen minnekortleser så det blir bare mobilbilder i dag, de andre ligger trygt på kamera. Fin tur, litt lenger enn planlagt da vi fant ut at vi skulle gå en snarvei ned igjen. Det var ikke det for å si det sånn ...

Styggemannshytta akkurat nå!

Korrupsjonsproblematikk og kameraderi er nok dessverre minst like utbredt i store kommuner som i små.

I små kommuner ser ein ofte betenklege koplingar mellom partar i ei sak. Dette ser ein fordi forholda er små og oversiktlege. I store kommuner skjer det same, men det er mykje vansklegare å oppedage det. I den samanhengen foretrekk eg små, oversiktlege kommuner.

Nå er hovedpersonen godt anbragt i varmen så jeg kan prøve å gi et svar som stand in. Jeg la ikke spesielt merke til forholdene i Tveitabrekka. Det bør ikke være stor forskjell fra Oleskaret til opp mot toppen av Tveitabrekka. Noen fenner i kantene men stort sett bart. Hvis forholdene er like etter at Oleskaret er passert, så er det mer sammenhengende snødekke på flatene. Det var fritt for snø på topper og rygg. Lenger innover ble det nærmest sammenhengende snøflater. Leitevatnet var snødekket og uten synlig vann i kantene.

Det var kjekt med en liten oppdatering angående snøforholdene i fjellet, jeg begynner å lengte veldig etter en skikkelig tur. Bare i tilfelle du skulle mistenke meg, så kan jeg avkrefte alle eventuelle misstanker. Det var ikke meg som var på tur innover mot Stutaheia og Sandvatn, men jeg skal innrømme at jeg har tenkt veldig på om denne turen kunne være mulig eller om det var for mye snø. Kanskje best å vente litt før jeg prøver igjen. Det ble jo litt "heise" sist gang jeg prøvde meg på denne turen.

Hvordan er forholdene i Tveitabrekka nå, la du merke til det?

Warmpeace Viking300 ble handlet i går gitt..

Skrim - Omholtfjell Jeg har aldri helt fått helt taket på Ørret eller Brunørret om du vil, denne prikkete luringen av en rovfisk som har forbauset og trollbundet sportfiskere i generasjoner. Jeg har heller hatt mer lykke på den salte versjonen som freser rundt langs kysten vår året rundt. Fra neglsprekk og ising i ringene om vinteren til solbrent nakke og klamme lår om sommeren, har jeg alltid fått Sjøørreten til å bite på - til tider bra eksemplarer. Men Ørret i ferskvann, til skogs eller til fjells, har jeg sjeldent fått noe voldsomt ut av. En stekepinne eller to på noen hundre gram har det blitt, men aldri noe mer. Nå skal det sies at jeg aldri satser så besluttsomt etter Brunørret som jeg gjør etter Sjøørret, jeg tror at det er fordi det er en annen setting når jeg er på tur hvor jeg gjør andre ting og ikke kun er på fisketur. Men nå skulle jeg på en dedikert fisketur etter Prikkepetter på Skrim, og med ørretentusiast Jørn så satset jeg på at dette skulle bli bra Vi hadde satt av en tredagerstur til Omholtfjell området på Skrim, der er det mange gode fiskevann som ligger i kort avstand til hverandre. Jeg har vært på vandretur på Skrim flere ganger før og vet hvor flott det er der oppe, med variert terreng fra myr til trollskog til fjell. Jørn hadde ikke vært her oppe før og gledet seg stort til å besøke fjellet, vi hadde studert kartene og lagt en plan på hvilke vann som skulle besøkes. Sekkene ble pakket med alt det nødvendige samt godsaker til bålkosen, det er viktig å kose seg når man er på tur og skal man ikke gå altfor langt er det rom for litt ekstra vekt Vi kjørte på opp Lågendalen til Passebekk og inn til Skrim Nord hvor vi parkerte på parkeringen i enden av veien, turen tar ikke mer en drøy time med bil fra Sandefjord. Vi hiver på sekkene og starter å gå på grusvei langs Stulstjernet mot Omholtsetra, masse vak fra Ørret som plukker insekter fra vannoverflaten ønsker oss velkommen til fjells. Jeg kjenner på kroppen at jeg har lyst til å ta noen kast, men alt er pakket ned i storsekken så vi får vente til vi kommer frem til målet. Jørn er litt svett i luggen og stiller som modell etter vi har gjort unna kneika opp til platået. Etter noen kilometer er vi fremme ved vannet hvor vi skal ha leiren vår, Fjellsetertjernet. En skikkelig flott plass med helt geniale flate svaberg som stikker seg ut i vannet og danner en naturlig fiskeplattform hvor man kan fiske alle veier, vi ser umiddelbart noen vak og får trua med en gang. Jeg har stort håp om å perse på Ørret her oppe, noe som ikke er så veldig vansklig siden den er på fattige 300 gram Og vi vet at det er mye Ørret her oppe og flere av fin størrelse opp mot kiloen også. Vi får rigget leir og det er akkurat plass til hvert av teltene på hver side av odden - noe sparsomt med mykt dekke for å banke ned teltpluggene, men det er ikke meldt vind av dimensjoner så det går. Vi har begge selvstående kuppeltelt som vi flytter rundt på får å få utnyttet plassen best mulig, jeg har blitt veldig glad i denne type telt. Er så kjekt å kunne løfte det rundt og sette det ned der det står perfekt De veier relativt lite og liten plass tar de også, min Husky Sawaj 2 ligger på 2,5 kg og Jørn sin Helsport Reinsfjell Superlight 2 ligger på 2 kg. Min plass til venstre og Jørn sin til høyre, herlig å ligge så nærme vannet Pakket ut og ferdig rigga så setter vi oss ned og tar en ankerdram mens vi studerer vannet og ser på vak, det ser ut på flere av vakene at det kan være større fisk. Etter en liten stund så tar vi tak i fiskestengene og gjør unna noen nødvendig kast med favorittslukene for å få unna de verste abstinensene. Vi kjenner noen napp, men ingen fast fisk. Magen sier ifra at den vil ha føde så jeg fester en markklyse på duppen og hiver den uti, den får ligger der mens vi tar oss litt å spise. Jørn hygger seg med en liten en etter ankomst Etter litt mat så fisker vi oss rundt hele Fjellsetertjernet, vi overlapper hverandre mens vi går langs kanten og kaster systematisk på vak og plasser hvor fisken kan gjemme seg. I andre enden av vannet er det en gjeng fluefiskere som har gjort leir, de vader rundt på grunna og pisker fluene sine i håp om at Ørreten har lyst på insektimitasjonene deres. Sikkert irritert på vår blydenging og forstyrrelse av stillheten rundt dem så går vi videre forbi dem og fortsetter fiske på andre siden av campen deres. Etter en god runde så har vi nesten kommet oss rundt vannet før det smeller på hos Jørn, han vinker fornøyd til meg som står litt unna og indikerer at det blir Ørret til middag ikveld En fin steikefisk på rundt 400 gram blir landet i håven. Jørn sjekker ut en kulp rett ved Fjellsetertjernet uten hell Smørstekt Ørret sammen med vårløk og potetmos med bacon oppi til middag = nam ! Etter en heidundrende god middag så samler vi brensel til et kveldsbål, vi finner en lang furustokk som noen har hogd på fra før samt noen granstokker. Den blir sagd opp i passe lengder og kløyvd opp til ved, den er full av harpiks og den gode lukta av tyrived brer seg i nesa. Kvelden senker seg over Skrim og himmelen blir farga rød mens vi koser oss med bål, kaffe og attåt Morgenen etter bråvåkner jeg klokka seks og må ut av dunposen og teltet, det er grådig varmt. Jeg drar opp glidlåsen på teltet og ser en blå himmel med steikende sol på et blikkstille vann, det er morgenstund slik som vi vil ha det. Jeg rusler bort til teltet til Jørn og leker apekatt utenfor for å vekke han, jeg hører en liten latter og så har har han fått opp øyene. Idag skal det bli tur og fiskes hele dagen i alle vannene området har å by på, er rimlig klar for å få en fin Ørret til å bite på. Blikkstille morgen. Vi har planen klar og etter frokost pakker vi dagstursekken med fiskeutstyr, mat og drikke og setter kursen for Øyangen. Det er et godt ørretvann med tilhørende kultiveringsarbeid i en bekk hvor det lagt ut gytegrus og tilrettelagt for et godt ørretsamfunn, slikt gleder en fisker på tur. Vi kjører samme taktikken her ved å fiske oss rundt vannet og overlappe hverandre mens vi fisker langs kanten. Vi stopper på potensielt gode plasser og odder hvor det er bra å fiske fra. Jørn fisker fra en fin plass ved Øyangen i bildet til venstre og verdens største maurtue på 18 meter i bildet til høyre. Halveis rundt vannet kommer vi til en gammel bålplass hvor det er en holme uti vannet, det skaper et sund mellom land og holmen. Jeg tenker inne i meg at mellom der står fisken jeg er ute etter! Jeg stikker snuta ned i slukboksen og finner en klassisk Lilleauren 12 gram i sølv med røde og grønne detaljer. Jeg gjør et kast og sluken lander midt i det smale sundet, noen meter med sveiving etter den vanngjennomtrenging smeller det til i sluken. Jeg gjør mothugg og der sitter han endelig, jeg blir litt stressa men får finstilt bremsen slik at fisken får jobbe. Jørn er like bak meg og står klar med håven, rolig nå sier han og la den slite seg ut litt. Etter litt fighting og kjøring av fisk så glir den pent inn i håven til Jørn, en ny pers er satt på 520 gram Deilig! Denne blir middag ikveld Så glad kan bli av en halvkilos - meg selv og Prikkepetter. Etter vi har kommet oss rundt Øyangen så fortsetter vi ferden gjennom skog og myr til vannene Fiskelaus, Krokvannet, Taraldsvannet og Svarttjern før vi returnerer tilbake til leiren vår ved Fjellsetertjernet. Gode ni timer bruker vi på fisketur og resultatet totalt blir 9 fisk fordelt på oss to med 2 på meg og 7 på Jørn. Jeg tar nok en pers hvor vekta stopper på 600 gram. Den største til Jørn er drøye 600 gram den og. Dette var en skikkelig deilig turdag med masse fisking og utforsking i fantastisk natur Jørn er enig med meg at det er utrolig fint her oppe hvor ørretvannene ligger tett i tett som perler på en snor. Her fisker vi i Fiskelaus, ikke la deg lure av navnet Og her prøver vi å lure Ørreten i Svarttjern, fisk ble det her også. Ørret fra Fjellsetertjernet Etter en lang dag på tur så rusler jeg bort til en kulp bak en stein hvor vi har plassert noen kalde bokser med himmelsk godt innhold, plukker opp et par og slenger en bort til Jørn. Det må være den beste halvlitern jeg noen gang har smakt, Jørn er ikke uenig med meg i den saken. Etter litt mat og drikke blir vi litt sløve og tar en oss en liten siesta på luftunderlaget, det er deilig å sløve i skyggen av teltduken i et nydelig vær. Venstre: Jørn nyter til de grader en kald en. Høyre: Mine trofaste Viking Vetti II støvler har nok en gang gjort unna et godt stykke arbeid og holdt meg tørr på beina gjennom myr og gjørme. Resten av denne dagen går med til å fiske i Fjellsetertjernet og kose oss i campen. Vi fyrer bål til kvelden igjen og hygger oss til kroppen har lyst på sovepose. Dagen etter er det retur og på vei hjem stopper vi ved en minnestein som er satt for å hedre Tor Stenersen - jeg lar bildet under fortelle historien og lar det bli avslutningen på denne turrapporten fra Skrim Takk for følge.

Eg trur kanskje det må vera denne, men har ikkje funnet den i nokon Norsk nettbutikk. Det ser vel også ut for at den ikkje er i sortimentet lenger...

Eg er enig i alt utanom dette: Det er då ingen problem å fylle ei flaske med stor åpning. Eg har i alle fall aldri opplevd det. Når det er kaldt, foretrekk eg flaske med større åpning, ettersom det går raskare å fylle og ein vert ikkje så frossen på fingrane. Er bekken veldig liten, kan det derimot vera vanskeleg å få vatn ned i ei vanleg brusflaske fordi flaska må stå på hovudet for at vatnet skal nå opp til åpningen. Då er det greit med ein større åpning slik at flaska kan ligge meir horisontalt. Etter eige minne vil eg også påstå at brusflasker ikkje har vore eigna til slik bruk så lenge som 40 år. For 40 år sidan var brusflaskene av glass, og det var bare dei største som hadde skrukork.

Hennessy Hammock Explorer Deluxe Asym

Hilleberg Soulo

Sendt deg PM om mine hemmelige teltplasser i Lutsivassdraget Andre steder som kan anbefales; som @REJOHN skriver, Røssdalen er finfint for smårollinger: http://ut.no/tur/2.2122/ fine teltplasser i starten av Fidjadalen forbi Månafossen, e.g. Friluftsgården Mån: http://ut.no/tur/2.8114/ Mange fine telt- og fiskeplasser på Høgjæren i området til 504 Fiskje: http://www.504fiskje.no Fine teltplasser i skogen like nord for Gramstadtjønn opp mot Dalsnuten: http://ut.no/tur/2.1968/ Mange fine telteområder rundt Veraland, mellom Lutsi og Tengesdalsvatnet: http://ut.no/tur/2.2090/

Derfor støtter jeg Norsk Luftambulanse med årlig kontigent. Husk også at NLA har gratis nød-app for Norge. Medlemmer får også tilgang til utenlands nød-appen gratis

Tilbake fra en flott, men fiskeløs tur i Etnefjellene denne helga

Telltur.no er et artig påskudd til å gå litt nye stier i nærmiljøet: http://telltur.no/velg-friluftsrad Dagens tur ga 7 poeng, Storrunden opp mot Breitind (Syv Søstre), over Einangsfjellet og ned i Søvikskaret. Knappe milen lang, nydelig utsikt mot Vistenfjellene, Finnkneet, Vega.

Fra en topptur til Værnestinden i Rødøy kommune 30. mai 2015

Elgen, Harstad. Liten fjelltopp i nærheten av byen. Midnattsol og timelapse

Gårdagen ble benyttet til en tur til Klampen i Leirfjord. 740 moh, men det gikk med 6 timer tur/retur. Helgelandsfjella er seige, og ingen "autostrada-stier". Utmerket skiføre fra ca 600 moh. Panoramautsikt over Ytre Helgeland: Vega, Syv Søstre, Dønna, Lihodet, Træna, Lovund, Tomma, Hestmannen, Lurøy-fjella, Saltfjellet i det fjerne, Okstindan like rundt hjørnet

Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!

Etter en lang vinter var tiden inne for et gjensyn med isfrie fjellvann. Kalenderen viste 5. juli og gradestokken som står i skyggen av huset vartet opp med hele 28 grader. Egentlig hadde jeg ingen planer om å dra til fjells denne dagen. Kleggen var ilter og egentlig var det alt for varmt å gå for en som er vant til at det er noe kjøligere vær på våre breddegrader. Nok sagt! Eventyrlysten overvant fornuften og med den utprintede sommerpakklista i hånden begynte jeg å raske sammen utstyr som jeg hadde arkivert vakkert i hyllene på boden gjennom vinteren. Under en time senere satt jeg i bilen på vei mot startstedet. Vel framme parkerte jeg bilen og begynte å gå innover. Første delen av denne turen som jeg har gått mange ganger før har ganske flatt terreng. Litt svak stigning enkelte steder før man kommer til en foss. Her stoppet jeg for å drikke og fylle vannflaska som jeg allerede hadde tømt. Det brusende vannet virket kjølende i varmen og jeg satte meg ned her en stund før jeg fortsatte å gå. Ti minutter senere var jeg oppe der fossen startet. Jeg satte meg likegodt en liten stund her også for å beundre utsikten. Her ble jeg imidlertid ikke sittende lenge, for nå var det ikke langt igjen til det første vannet som jeg hadde tenkt å fiske i og hvor jeg også hadde tenkt å slå opp teltet for natta. Røyevann.. Sist jeg var her for noen år siden fikk jeg to stykker som begge var over kiloen, men det var da... En og en halv time etter at jeg forlot bilen kom jeg fram til vannet, en halv time mer enn jeg brukte forrige gang kunne jeg erindre. Jeg skyldte på varmen og den uvanlige gangen som skyldes innpåsliten klegg. Vel, jeg var iallefall framme og teltet kom opp veldig raskt. Teltplassen jeg valgte lå ved en liten bekk med smeltevann som kom ned fra fjellet. Her tenkte jeg det kunne være lurt å prøve for det var nok noen uker siden isen gikk på dette vannet, og røya er som kjent vanskelig å ha med å gjøre når vannet blir for varmt. Jeg fisket hele kvelden uten hell. Det var veldig dødt i vannet med unntak av et par fine vak som holdt motet oppe. Til slutt måtte jeg imidlertid innse at det var nyttesløst denne kvelden så jeg samlet istedet sammen noe ved og tente opp et bål. Et par pølser ble grillet før jeg krabbet inn i teltet for å sove. Jeg våknet etter 5 timer og sjekket klokka. Den var seks og jeg tenkte at nå kunne det være lurt å prøve etter røya igjen. Jeg har jo litt erfaring med at den kan bite tidlig om morgenen så jeg rigget stanga og slengte avgårde en blank spinner. Med det samme jeg begynte å sveive inn så jeg en plog som kom etter og et par sekunder senere innhentet den spinneren. Et plask, spinneren i været, fisken borte og så ble det stille. Dette var eneste kontakten jeg hadde med fisk i dette vannet. Etter å ha fisket i et par timer trasket jeg videre mot neste vann. Utsikt mot det første vannet hvor jeg overnattet. Resten av dagen ble en heftig kamp mot varmen og kleggen som tydeligvis hadde fått forsterkninger. Jeg fisket i tre vann til som jeg har hørt motstridende meldinger om hva angår fiskebestand. Noen sier de er tomme, men andre påstår at der er stor fisk i disse vannene. Jeg så ikke livstegn i noen av dem, men jeg fikk tatt noen bilder før jeg måtte rømme ned fra fjellet. Syns det er merkelig om disse vannene er tomme, men det tenker jeg å finne ut av i løpet av sommeren. Spennende! På vei ned tok jeg disse bildene: Dette facinerte meg. Furua har nesten ikke jord å stå i, og så er det denne steinbroa i bakgrunnen. Nærbilde av furua Nærbilde av steinbroa Og til slutt dette bildet av en gammel kjempe som antakelig er flere hundre år gammel. I Ånderdalen nasjonalpark som ligger ganske nært er det eksemplarer av kystfuru som er over 500 år gamle. I skrivende stund er kleggen så og si borte og jeg kommer nok til å gå denne turen på nytt i august en gang, men i mellomtiden har jeg planer om flere andre fisketurer hvis tiden strekker til. Ønsker alle en fortsatt god sommer!

Gammel sti, men kun egne spor. Som for omtrent hele Norge, så har det vært en mild februar. Krokus og snøklokker titter frem i hagen, og jeg titter på værmeldingen. Denne dagen ble det lovet bra vær. Ikke nedbør, som er bra. Ikke vind, som er bedre. Og sol, i vertfall tidlig på dagen, ikke dårlig det heller. Bestyrerinnen gjør motsatt av trekkfuglene, hun er dratt til ”syden”, Denne gang Grand Canari.Det gir mulighet for en lengre tur, ikke det at jeg ikke kan ta langturer til vanlig, men nå er det engang slik at arvingene stikker innom for å sjekke ”ståa” ( arven?) lørdager, og det er jo kjekt å være tilstede. Jeg vurderte en tur til Blåfjellenden, men så god var ikke værmeldingen. Det har jo omtrent ikke vært vinter til nå i år. Det er kommet store mengder nedbør, men som regn nede i lavlandet. Det har blåst – stort sett hele tiden. Men denne dagen ble det bare meldt om bris. Hva med Fidjadalen? Er det mulig å komme inn til Huldrehaugane, så tidlig som i begynnelsen av mars. Jeg sjekket gamle turrapporter. Så tidlig hadde jeg ikke vært innover noen gang. Et forsøk verdt, tenkte jeg. Det var flom i elvene nede i lavlandet. Oppe ved Eikeskog gikk elva stor, men ikke så stor at det ville bli problemer i ura – mente jeg. Det var jo bare å forsøke. Det lå fortsatt snø og is nede i juvet ved Månafossen, Det var noen små flekker med is i stien opp mot Mån. Fonna før selve garden var på plass, men den var ikke særlig stor. På flatene ved Mån var det vann, mye vann. Det ble nesten å vasse bortover flyene. Det er et lite parti hvor elva går kloss i fjellet. Her hender det at det blir å henge i fjellveggen for å komme forbi. (En gang jeg drev å klatret i opp og ned i berget her, gikk det et følge over haugen, og kom før meg. Det er ikke mye å spare på å henge i veggen.) Denne gangen gikk det greit å balansere på noen steiner langs berget. Det hender at folk spør hvor det finnes steder der de kan være for seg selv. Fidjadalen kan være et alternativ. Denne lørdagen var det ingen andre på tur i dalen uten om meg. Kun egne spor ut og inn. Litt ensomt, og jeg var litt mer forsiktig enn vanlig. Det er ikke mye dekning inne i dalen…. Jeg gikk inn til forbi Månastødelen og ned til elva. Det er tydelig at også andre liker å ligge i telt her, jeg talte ikke mindre en 7 bålplasser. For mange år siden var det bever litt lengre inne, jeg sjekket, men så ikke spor. Så langt hadde været vært bra, ikke veldig varmt, men fint vårvær. Men etter hvert ble himmelen i vest stålgrå og det var tydelig et værskifte. Jeg tok en liten pause ved Månastødelen, og kunne kjenne at det hadde blåst opp. Det virket kaldere, men det kan skyldes vinden. Pausen ble ikke lang.På tilbakeveien over slettene fikk jeg vinden i fleisen, og da ble det såpass kjølig at jeg helst burde ha tatt på jakken. På toppen før bakken ned mot parkeringsplassen, ble det en liten pause og et tilbakeblikk på turen.Til å være så tidlig på året var det en fin tur. Et godt gjensyn med dalen. Teltplassen ved elva ligger og venter på besøk, og Månastødelen var akkurat som før. Bjørka er fortsatt bar og det flere måneder til heggen blomstrer og lukta av hegg legger seg som et teppe, men det er håp – om flere turer i Fidjadalen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Oktobertur i maks vær. Det ble igjen anledning til å ta turen ned Fidjadalen. Det ordner seg det meste. Med Bernt på laget, kunne vi plassere en bil på Eikeskg og så kjøre videre til Høgaleitet i Hunnedalen. Og etter en overnatting på hytta, med tidlig frokost og rengjøring av hytta, var vi klar for turen ned dalen. Som hele helga, var været strålende. Det hadde blåst kraftig om natten, og dagen før var det frost fra morgenen av, men denne dagen startet helt fantastisk og fortsatte i samme dur. Det hjelper ikke så mye nedover dalen. Den turen, så langt på året, går for det meste i skygge. De høye fjellene på sørsiden av dalene – Fidjanutane og Hjortahommen, godt over 1100moh noen av de, stenger for sola. Og det er styggbratt ned enkelte plasser. Det var kaldt fra morgenen av, men ikke frost. Det surklet i myrene nedover mot Fidjastølen. Flyene på veien mot Litlestølen var derimot tørre og enkle å gå. Det var der Bernt hadde et spektakulært fall for noen år siden. Uten skade heldigvis. Det går mye nedover, noen brekker oppover er det, men ikke særlig til besvær. Før helt nede ved Gjertrudjuvet. Det er en solid bakke. Før det må vi passere gjennom stølslandskapet ved Litlestølen. Klatre i juvet ved fidjafossen, og ikke minst komme oss ned bakken fra fossen. Bratt men enkel. (Ikke like enkel opp etter 4 – 5 timer på beina.) Turen ned dalen kan deles inn i fire satser. Først den åpne dalen som blir trangere og trangere før Fidjafossen passeres og stien ”lander” nede i bunnen. Så de rolige flatene ved Feed med synlige rester av gammel bosetning, Steingjerder på sørsiden og rester av gardshuset over elva mot nord. Denne delen domineres av elva og Fidjavannet. Her er stien enkel å følge og det er mulig å holde god fart om det er ønskelig. Den delen ender under Gjertrudjuvet. Her bærer det opp i et vilt og kronglet landskap. Øverst blir det et lite glimt nedover dalen før stien igjen krongler seg ned mot Grønatjødnå og Huldrehaugene. Dette er et riktig vilt landskap, med stein ur og dype juv. Her går stien i svært bratt terreng og det er nødvendig å ta det litt med ro. Fra Månastødelen og til over ura under Månvannet er det stein og tråkking som gjelder. Et uryddig landskap, hvor det er nødvendig å holde utkikk etter stien og de røde t-ene. Siste delen er igjen rolig. Det er flatt på Mån. Turen over markene ved Mån er ofte den beste parten, passe sliten etter 4-5 timer. En god halvtime igjen før parkeringsplassen og masse folk som bare har gått opp stien til Mångarden. Antakelig litt misunnelige på oss som har mulighet til å ta en skikkelig dagstur . Før den endelige finale og opplevelse med Månafossen. Nesten 90 meters fritt fall og den høyeste uregulerte fossen i Rogaland. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En historie om trollet i Fidjadalen. At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra. Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre. Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen. Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre. Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen. Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien. De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden. Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres. Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over. Men vi kom da over uansett. Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen. Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene. For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene. Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss. Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen. I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september. Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste. Alt på en gang. Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også. Nå har han holdt på i over 20 år. Steinene i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg. Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.

Turen ned. Det er enklere å gå ned enn opp. Nedover Fidjadalen er en helt annen tur enn opp. Det blir helst to forskjellige turer. Og det er ikke bare på grunn av at det går mer ned enn opp, men også fordi det er mer å se nedover dalen enn oppover bakkene. Etter å ha kommet opp til hytta på torsdag ettermiddag, hatt en vanlig kveld på hytta i godt selskap med andre, ble det å ta fatt på turen nedover fredags morgen. At fredagens tur ble noe annet en torsdagens, skyldes også været. I løpet av natten var det klaret opp. Det hadde sneket seg ned en kuldegrad eller to, og de satt godt fast i plankene utenfor hytta, som ble såpeglatte. Men klarværet gir en fantastisk himmel, og det er vel ikke noe som er bedre enn klar kald høstluft. Som turvær er det bort i mot perfekt. Jeg må innrømme at det kriblet litt i beina før jeg tok fatt. At det antakelig var på grunn av at langturen dagen før satt i beina, er en annen historie.På hytta kom det et par, som også ville ned dalen. Den fredagen ble vi i hvert fall tre som tråkket stien nedover. Om det kom noen i mot, ville jo vise seg. Myrene under hytta og mot Fidjastølen var ikke frosset, men det var likevel enklere å krysse nedover enn opp. Det var rim og frost, og passe kaldt i skyggen av fjellet. Så sent på året, og så tidlig på dagen, blir det skygge helt ned til stien går oppe i lia over Månvannet. Nedover er det vidt utsyn over dalen, og flere plasser kan stien under skimtes på forholdsvis lang avstand. I dette terrenget vil det si noen hundre meter…I motsetning til oppover, går det svært greit å gå ned til Fidjavannet, og langs vannet er det mulig å lange ut. Men så har en jo bakken opp mot Gjertrudjuvet. Det er en 3’er bakke. 3 ganger så lang som en vanlig bakke, og helst litt brattere. Hvor lang en vanlig bakke er? Det er en tredjedel av bakken opp til Gjertrudjuvet. Nede i skogen ved elva under Månastødelen, var det rester etter leirbål og telt, men det var lenge siden noen hadde vært her. Jeg fikk selskap av bjørkeblader som falt. Det var tydelig høst og inne i skogen falt det blader fra trærne hele tiden. I sola oppe i lia ble det varmt. Det ble tid for lettelse i antrekket. I ura under Månvannet hadde sola fått tak og tørket opp steinene. Det var vesentlig enklere å krysse tilbake enn opp. Nede på slettene ved Mån, kommer det snikende en følelse som jeg gjenkjente. Det er alltid trist å se slutten på en skikkelig fin tur. Selv om det kjennes i beina, og jeg er sår under fotbladene av å tråkke på stein, så hadde det vært kjekt å kunne fortsette en liten stund til. Det var dagsturister på Mån. De kikket litt underlig på meg som kom nedover i ullbluse og skitten til knærene. Det kom ingen i mot, og det var ikke mange biler på parkeringsplassen. Ned Fidjadalen er fortsatt en mektig opplevelse. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det blir mye gjentakelse, og i år kunne jeg egentlig bare henvist til fjorårets turrapport. Nå er det blitt en tradisjon med en telttur i 1. maihelga. I 4 år har jeg nå tatt en vårtur inn i Fidjadalen med telt. Den faste teltplassen er litt inn av Månastødelen rett ved Huldrehaugane. I år var bjørka utsprunget nede ved parkeringsplassen og det ble mindre og mindre grønt etter som jeg kom lenger inn i dalen. Det var ikke snøflekken, og det virket som om det ville være et godt stykke opp til de første fennene. Jeg lurer på hvordan det er med fonna ved Fidjafossen… Hjemmover 1. mai var det sommerstemning i lia over Månvannet. Sola varmet og det var tørt i bakken og svetten randt. Det er egentlig litt underlig at times kjøring og to timers trasking er nok til å få fram villmarksfølelsen. Jeg ligger ofte alene på Blåfjellenden (selvbetjent STF hytte) og som ligger ennå høyere og lenger inne, uten å få den samme villmarksfølelsen. Å våkne - tidlig – med temperatur rett over null, ikke en sky på himmelen, med så vidt museører på bjørka, og med elva som bruser i bakgrunnen, må betegnes som en opplevelse vel verdt å ta med. Men det er ikke å legge skjul på at årene har gått, og det gir grunn til å filosofere over hvor mange år jeg kan få til slike opplevelser. Men dette året ble det i alle fall en skikkelig vårtur.

Du skriver ikke noe om hvilket nivå du er på, men det er laget en liten bok som heter Kanopadling i Rogaland : 19 kanoruter beskrevet i tekst og kart. Den lå på nettet tidligere, men nå finner jeg den ikke i farten. Her er en tur som er beskrevet på dette forumet tidligere. https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=114252 Ellers er det fint å padle i Lutsi / Ims vassdraget, helst for de som ikke krever for mye. Det kan være litt vanskelig å få fin fisk i dette vassdraget, men hvis du lurer ut et garn eller to så skulle du i hvert fall sikre middagen. Ellers er det en del fine plasser i Sirdalsområdet. F.eks. fra Dyngjane og ned mot valevann. Hvis det er mye vann i elva så kan det være veldig bra å fiske under fossen mellom Dyngjane og Salomosvatnet. ellers er det en del fin fisk når du kommer ned på flaten like etter de siste stryka før veien, ved hyttene i nedre del av Grytdalen. Du må få noen til å kjøre kanoen gjennom bommeninn på Ådneram, nederst i Flatstøldalen, og inn til Dyngjane. Det er fint å telte på nordsida av Dyngjanevatnet, men Turen ned går greit på en dag. Du kan også padle fra Vannene nedenfor Gloppedalsura og nedover til Malmei. Ganske godt fiske nedenfor stryka på Malmei like etter at du har krysset under veien. Det er en del grunne områder her så det er en fordel med god vassføring ellers må du beregne noe bæring. Ellers er det en del fine steder i Bjerkreimselva, men denne elva er en frda lakseelv så fisket er noe begrenset. Jeg har en liten grønn bok som heter "Kanopadling i Rogaland" padleturer i tekst og kart. Den er litt gammel, enkel og trykket i svart kvitt, men den beskriver turer i følgende områder: Figgjo - Håelva Lutsi / Ims vassdraget Nedre Tysdalsvatn. Mellomstrand - Gloppedal Bjerkreimselva Nodlandsvatn Spjotavatn - Eiavatn Ualand Hellelandselva Moi Flekkefjord Roskrepfjorden Blåsjø Ådneram - Sinnes Nordover til Svartevatn Sørover til Maudal Suldalsvatn Suldalslågen Vigdarvatn. _________________ Mulighetene er mange. Boka er utgitt på LOKE forlag, men jeg vet ikke om den finnes i butikkene lenger. Jeg tror sikkert at det er gitt ut andre bøker om dette emnet, bare ta deg en tur i bokhandelen så kan det hende at du er heldig.

Hvordan i heiteste, huleste er det mulig å pakke kajakken, hive den på vannet, sette seg oppi og så først oppdage at jeg har glemt padleåra? Tabben kosta meg 3 timer ekstra i bil, men været var som skapt for loffing mellom holmene så jeg var ikke langt fra land etter andre sjøsetting før hele misæren var glemt. Planen var klar. En rundtur mellom de mange øyene og holmene i Bergsøyan ytterst på Senja. Dette er en perle ytterst i Bergsfjorden omkranset av ville tinder, det mektige storhavet i nord-nordvest, og i sør står Senjatrollet og passer på. Turen skulle også ha svært høy nytelsesfaktor. Prøvde å gjøre framdrifta så myk og rolig som mulig, for det føltes nesten som helligbrøde å vispe i den blanke havflata. Sandstrendene gliste som hvite melketenner, på himmelen var det noen maleriske skyer, og selv måkene hadde lagt bånd på seg for å skape en følelse av fullkommen idyll. Nåja, med unntak av måkene på Kvannholmen. Der reiste det seg en hel hærskare som skrek og jamret seg over denne inntrengeren, men klagingen tok snart slutt og stillheten senket seg på nytt. Begynte å nærme meg midten i dette øyriket, og der dukket en kullsvart liten knaus opp av havflata. Helt ulikt alt annet rundt og med det velklingende navnet Svartskjeret, og kongen på haugen var svartbaken. Han var heller ikke skvetten selv om det ikke var mange metrene mellom oss. Denne fuglen er rimelig svær, rundt 70 cm på strømpelesten, så det var kanskje jeg som burde være forsiktig. Vel på en dag som denne var det ingen av oss som var ute etter en krangel. All skrålingen på Kvannholmen kunne jo for alt jeg vet bare vært en melding til de andre måkene i området: "Hær kjæm en bytuilling som aldri vil få fesk i den dærre farkosten. Det e bortkasta tid å svinse rundt haue på han, så la oss heller fære å ærte ørna". Lykkelig uvitende om denne fornærmelsen begynte jeg å nærme meg "lunsjholmen". Padla ut mellom noen småholmer øst for Kjøpmannsøya og dermed var jeg med ett ute på det virkelig på storhavet. Rett nord var alt blått. Blått hav og blå himmel. Det paddeflate havet hadde endret karakter. Her var det dønninger, men det var sjarmerende rolige dønninger. Storhavet kan også kle på seg silkehansker når det er fest, og nå var det fest. En opplevelsesfest og jeg var invitert. Gikk i land på "lunsjholmen" eller Hjelmen som det står på kartet, men den kunne med fordel ha fått et annet navn, for bare 300 m lengere nord ligger enda en Hjelmen og den lignet jo virkelig på en hjelm. Tenkte jeg skulle sende inn en navneforslag til Statens Kartverk, men jeg slo det fra meg siden jeg innså at "Hjelmen med hodelykta" sannsynligvis ville bli oppfattet som en spøk. Etter at lunsjen hadde satt seg litt var jeg klar for videre ferd. To digre ørner fløt i luften høyt oppe med et par ertekroker på hjul. Jeg svingte opp mot Netøya før jeg vendte baugen hjemover, og siden jeg liker å padle i ring så tok jeg til høyre i første ordentlige veikryss. Det heter vel gjerne ikke høyre på sjøen, styrbord eller babord er vel mer vanlig, men siden jeg hittil ikke hadde møtt en levende sjel, unntatt fuglene såklart, så stod jeg fritt til å velge landbasert terminologi. Mellom Ertnøya og Kjøpmannsøya lå det et skikkelig dollarglis av en seilbåt, men med dagens vindforhold var det like greit med en manuell farkost. Runda vesttuppen av Kjøpmannsøya og hadde et åpent havstykke på ca 2 km foran meg, retning Hamn i Senja. Vannet var ikke like flatt som tidligere på dagen, men det ga på ingen måte noen negative utslag på trivselsbarometeret. Litt over halvveis møtte jeg noe jeg aldri har sett til sjøs før, en oppblåsbar kano. Jeg stoppet og slo av en prat, var jo selvfølgelig nysgjerrig på denne farkosten, og ikke minst på hvem de to som trakterte årene var. Det viste seg å være et tysk par på ferie. Båten så jo rimelig solid ut og de hadde redningsvester på så de var vel brukbart rustet. Men da jeg ble spurt om det var greit å padle videre utover fant jeg det tryggest å henvise dem til smulere farvann, og siden jeg var nordmann og dessuten "lokalkjent" så ble rådet fulgt. Gikk i land på Barden for å få et siste overblikk over denne juvelen jeg hadde fått anledning til å tilbringe en godværsdag i. De siste 2-3 km tilbake til bilen var ikke bare en ren transportetappe, men jeg hadde vært så intenst tilstede i hele dag at mottakeren var i ferd med å logge av.

Ånderdalen nasjonalpark på Senja er en nokså liten nasjonalpark, sammenlignet med mange av de andre nasjonalparkene rundt omkring på fastlandet, på 125 km2. Den domineres av ganske typisk nordnorsk kystlandskap, for det meste golde fjell og glissen bjørkeskog. Sentralt i nasjonalparken ligger Åndervatnet, og landskapet rundt dette vannet er en liten perle. Her er det innslag av furuskog og landskapet rundt er nydelig. Her er noen bilder fra en fottur jeg hadde der i helga.