Vinnerliste

Hus !!!

Fjerde turen på Torghatten på fire dager. Idagr hadde jeg trivelig selskap!

Tilbake fra en flott, men fiskeløs tur i Etnefjellene denne helga

haha

I går ble det et lite besøk i Trollheimen. Jeg var nysgjerrig på hvor mye snø det var, og i hvilken grad informasjonen fra f.eks. senorge.no var til å stole på. Jeg håper bildene er nyttige for andre som vurderer turen. Parkeringsplassen var helt tom og jeg traff ikke på et eneste menneske eller ferskt fotspor. Det var litt mer snø enn det senorge.no informerte om, men det var så godt som snøfritt helt frem til hvor den merkede stien krysser Gravbekken. Gjevilvassdalen var veldig snørik. Det var kun én plass langs hele bekken hvor det var mulig å krysse, men jeg stolte ikke på at snøen ville holde. Jeg så at noen hadde gått her for noen dager siden. Jeg fulgte bekken helt opp til Blåhøtjønna og fant ut at det var mulig å vade over der. Vannet gikk opp til underlivet, men det gikk fint. Snøen i dalen, og til tider også oppå fjellet, var våt og vanskelig å gå i. Truger kom godt med. Været var førsteklasses, og jeg må innrømme at det var litt deilig å ha Trollheimen for meg selv. Her, et lite stykke forbi hvor stien krysser bekken, har bekken tydeligvis vært krysset tidligere. Det var imidlertid en del sprekker i snøen, så jeg tok ingen sjanser. Dyp, men kort vadetur. Bart (men vått) helt opp til platået på Blåhøa. Jeg prøvde først uten truger. Du vil falle gjennom et par ganger, men det er overkommelig.

Sommertemperatur, og skiføre I dag (fredag 12. Juni) tok jeg for første gang i sommersesongen 2015 turen opp til Hunnedalen. Skiene var hjemme, men jeg hadde med trugene. På grunn av skade (achillesen) var jeg usikker på om jeg i det hele tatt burde ta turen oppover, men lysten til igjen å komme opp i heia var for stor. Jeg hadde pakket med mat og utstyr for å være til søndag. Det kjentes godt på vekta. Sekken var nok noen kilo mer enn vanlig. Med bakgrunn i erfaring fra mer enn 20 år med turer i dette terrenget, var jeg sikker på at det fortsatt var mye snø. Og at det ville bli en stri tur - om jeg i det hele tatt kom innover. Det er litt annerledes å gå på fenner enn på vanlig sti. Andre muskler? Trugene var med sånn for sikkerhets skyld. Normalt er snøen så pass hard at det er mulig å gå uten å synke for mye nedi. Det som har hindret meg noen ganger er snøsmeltingen. Fossebekken har av og til vært så pass stor at jeg har snudd. Med tanke på snøsmelting, startet jeg tidlig hjemmefra. Og med temperaturer opp mot tyve grader, så var snøsmeltingen endelig kommet i gang. Elva i Hunnedalen var ikke flomstor, men med mer vann enn vanlig. Det var selvsagt ingen andre på vei innover. Jeg kunne se spor i snøen som antakelig var fra forrige helg. Det er andre enn meg som sterkt ønsker at sommersesongen må komme i gang. Det var snø omtrent helt nede ved veien. Det ble ikke mindre snø oppover. Det er ofte slik at snøen helt nede er råtten og det er lett å tråkke gjennom. Det skjedde noen ganger, men heldigvis uten noen skade. Det var mer snø enn det jeg hadde trodd. Jeg har aldri opplevd så mye snø så sent. Et år - for lenge siden - gikk vi innover 3. Mai, og det var omtrent snøbart. Jeg gikk til Fossebekken. Ca 1/3 del av turen inn til hytta. Da følte jeg at achillesen hadde fått nok. Og snudde. Det hadde vært mulig å komme over bekken uten problemer, men videre oppover var det skiføre. Og jeg følte at det å vasse i snø ikke var helt det jeg burde gjøre. Nedturen ble - nedtur. Selv om sola skinte, det var varmt, og nesten uten vind, var det trist å ikke komme innover. Men det ble da et par timer i heia. Det går framover, og sommeren må da komme en eller annen gang. 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ble en fin lang tur i fjellet i dag. Mye vind, men fin sol. Opp Trøgebekk. Bortover leinun. Inn ein dal langs natten og opp te vatne. Ein del småfugla på isen. Gikk samme vegen tebake. For mye snø til å gå ned alle steder. Ble endel vabbing. Traff på villrein. Fire bukker i en flokk og to svært nysgerrige. De kom i mot meg. Til høyre for meg. Rundt meg i lett jogg med hodet høyt. Bare et par meter unna på veien tilbake... flotte villreinbukka

Mjøstraktene er fint. Det mest stabile klimaet i landet. Varme somre, (stort sett) stabile vintre. Kort vei til Oslo. Drøssevis med turmuligheter nesten overalt og grei avstand til høyfjell. Samtidig så er det en vekstregion med et variert arbeidsliv. I lavlandet blir snøen borte tidlig, men skulle du få akutt behov for en skitur så er det skiføre langt uti mai bare en kort biltur opp i åsene rundt. Det er lett å ta seg fram. Det er lite med fjorder og alpine fjell så veiene er lagt i den retningen man skal. Firefelts E6 og dobbeltsporet jernbane bygges i disse dager langs Mjøsa. Med det ferdig så blir reisetiden fra Hamar til Oslo under en time. Tre timers biltur så står du i utkanten av Jotunheimen. Det er kort vei til urbane opplevelser, men samtidig så kan du befinne deg svært så landlig til bare minutter unna byene. Det bor ca 2-300.000 mennesker i regionen men det er god plass for å si det slik.

Jag foretrekker också ett stabilt tält i en högfjällsstorm. Under en tarp i storm blir sömnen (ännu mera) lidande och tarp i stormmodus blir också ofta trång och ofta med en mängd kondensation i. Tarp är ju också närmare noll skydd mot mygg och knott. Vid normala och godvädersdagar är tarpen väldigt god att ha, med möjlighet till utsikt, luftigt uppsättning, svalt under tarpen när man vaknar upp mitt i solen en morgon. Tarpen ligger också på kanske 500 g +-300 g medan tält traditionellt avsedda för högfjäll väger 3 +- 0,5 kg. (Omtrentlige vikter vid 1-2-mans alternativ.) Om låg vikt, versatilitet och positiva upplevelser vid de flesta väder uppväger en obekväm (men fortsatt säker) natt när det stormar samt myggplågor, det är upp till varje enskild människa att avgöra. Jag använder av och till tält och av och till tarp, beroende på årstid, vad jag har lust till denna turen, om jag har sällskap, antal dagar jag ska vara ute, hur långt jag ska gå per dag och det kan vara ännu flera värderingar som spelar in. Oavsett håller jag mig torr och varm och det är ju det som räknas. Om jag ska ta ställning till vad som är bäst att ha i högfjäll vet jag inte om jag skulle välja tarp eller tält, men om man håller sig torr under en tarp som TS ursprungligen frågade om så är svaret tveklöst ja, så länge man tänker efter var man placerar lägret.

Svalebu hotel er nå fullsatt. På fire mønebjelker i garasjen har jeg montert tverrbjelker til taksvalene. Og som vanlig er det 4 par som har flyttet inn. Men i år var de veldig sene med å melde sin ankomst. Normalt er det fullt på Svalebu like over 17. mai. I år flyttet de første sommergjesten inn rundt 1. juni og de siste paret kom rundt 7. En kald vår og lite flyvende innsekter må vel ta skylden for det. Nå er det ruging på gang etter noen dager med heftig erotikk på tråden. Mange stupende svalestup med matbiter, gjennom inngangen skal gjennomføres før ungene flyr ut. En flott tid vi er inne i !!

Som Anders sier så er det plass til sekk og matlaging, men hadde jeg skulle valgt så tror jeg nallo 2gt er ett godt valg, har hatt nallo 2 selv og vesentlig mye bedre plass.

Vi har ingen problemer med kokkelering i forteltet under dårlig vær. Har skrevet litt om erfaringer med teltet her http://panneband.blogspot.no/2014/11/vare-erfaringer-med-hilleberg-allak.html

Dette har jeg også fulgt litt med på og jeg rett og slett driter i dette, er jeg på padletur og har padlet 5 eller 7 mil så setter jeg opp teltet eller hengekøyen der jeg finner det for godt. Tar selvfølgelig hensyn til hytter og hus, folk og fe. Mener også at dette strider mot nasjonal allemannsrett. På noen av disse øyene hvor det er teltforbud så er det lagt godt til rette for båtfolket med brygger og søplebøtter samt sanitæranlegg. At noen skruller i båt starter motoren og lar dette gå på tomgang en times tid for å varme vann til egen dusj i båten er liksom greit........ Eksos skodda ligger tett over vannet på morran.

Turen i dag, dvs. i går, gikk til det godt kjente turområde øst for Sandnes sentrum. Jeg ble for rastløs av å være hjemme i det fine været så det ble en tur til Gramstad. Turen gikk til Bjørndalsfjellet, over Mattisrudla og Kuheia. (Jeg har alltid trodd at Mattisrudla hette Lutsifjellet, men kartet sier noe annet.) Jeg gikk min egen vei tilbake og stoppet i en skråning for å spise lunsj i det fine solskinnet. Det blir liksom ikke riktig tur uten bål eller primus, men det var veldig tørt i lyngen gresset og forholdsvis liten tilvekst av nytt grønt gress så jeg fant noe rent fjell til å sette primusen på. Bål ville være utenkelig under slike forhold. Men det ble i alle fall varm lunsj. P.s. Jeg skulle kanskje hatt en sånn selfistang jeg som går så mye på tur alene.

Ble tur til Hallbrekknuten i Hunnedalen i går. Trolig sesongens siste skitur i Hunnedalen, men føret var veldig bra i går og vi fikk totalt ca 700 høydemeter med skikjøring.

En nydelig dag på fjellovergangen mellom Sirdal og Setesdal. En god runde sydover og retur via Håhellaren. Nå har jeg gått sommerskitur på Suleskard hver juni i 30 år, men aldri sett slike snømengder på denne tiden. Satser på en St. Hans tur i samme området. På ski, selvfølgelig.

Tur til Birkenes i Aust Agder i kveld. Var innom den imponerende Mollestadeika. Den nest største eika i landet. Over 1000 år gammel og endåtil vert for ei lita gran oppe i ei tørrgrein. Under denne eika fikk en følelse av bare å være et lite glimt i evigheten.......

Etter å ha hatt dette teltet i ett år så tenkte jeg det var på tide å komme med en liten rapport. + Dette er et forholdsvis lett telt, ca 2 kg +/- + Ytterduken kan taes av, så man kun har innerteltet oppe til beskyttelse mot mygg og andre dyr (veldig praktisk når solen steiker på morgenen). + Maskene i nettingen er veldig små, holder det meste ute av innsekter, men sørger for luft. + Gode luftemuligheter. + Kan bruke kun yttertelt og bunnduk (sparer vekt). + Enkelt å sette opp, etter noen øvingsrunder vel og merke. + Store nettinglommer til oppbevaring på innsiden. Muligheter for tørkesnor. + Romslig telt til en person, helt ok for to personer uten å bli ufrivillig intim;) + To inganger/fortelt. - Siden innerteltet har mye netting kan det raskere kaldt enn ved bruk av andre telt. - Ikke spesielt store fortelt, men får fint plass til sekk+ utstyr. - Forholdsvis vindstabilt, men ville ikke vært på høyfjellet under kraftig vind uten en backup løsning. - Vanskelig å få ytterteltet helt ned til bakken, blir en glippe. Til mitt bruk har teltet vært helt topp. Det jeg liker best er at det veier lite, og dekker det meste av mine behov. Liker at det er luftig, og at jeg har god plass når jeg drar på tur alene. Synes teltet har gjennomtenkte løsninger, og flere smarte muligheter. Betalte vel ca 2500,- for det, og synes jeg har fått god kvalitet for den summen. Så om man er ute etter et telt til vår/sommer/tidlig høst så er dette et godt kjøp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3566-img-1725/ Hadde besøk av en ivrig liten hjelper. Liten leilighet, så senga var eneste stedet å gjøre et test oppsett. Mye plundring med opsettet de første tre gangene, nå går det på 5 minutt. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3567-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3568-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3569-/ Finnmarksvidda kl 00.30, månedsskiftet mai/juni. Midnattssol er fantastisk.

Kunne ikke vært mer enig. Jeg tar meg selv i å sjekke værmeldingen og bli hjemme når det er meldt litt ruskevær over natta fordi jeg ikke stoler helt på teltet. Vet at jeg ville dratt mye oftere og lengre, dersom jeg hadde et telt som jeg var sikker på at stod igjennom _alt_. Dessuten er det et telt som holder i hundre år og kan selges igjen rimelig fort dersom man av en eller annen grunn skulle ville noe annet

Har ikke soulo, men er på teltjakt selv. Jeg er ikke en av de så bruker telt så mye til tider, men prøver å få til når jeg kan. Flere sier til meg at jeg klarer meg med et billig telt så lite det blir brukt. Mener selv at det er tull tankegang, kan like gjerne havne utfor skikkelig uvær den ene gangen jeg er på tur. Så jeg ser på hilleberg telt som jeg skal kjøpe som en investering i sikkerhet til den gangen uværet kommer brått på. sikker mange som er uenige, men det er nå min mening lykke til med telt valg! Ikke lett når det er snakk om mye penger

ÅRETS TREDJE TUR TIL FEMUNDSMARKA NY TURKAMERAT OG NY INNFALLSPORT Da kalenderen viste september, og det gode sommerværet vedvarte, var det på tide å klippe vekk fotlenkene som jobbhøsten hadde festet rundt føttene til en stakkars villmarksentusiast. For en stakket stund, om ikke annet. En slags siste krampetrekning for en som synes tur- og leirliv er det beste som fins, men som ikke trives så godt i teltet etter at snøen har lagt seg. Dermed ble det en langhelg i Femundsmarka igjen. Når man har bare en langhelg tilgjengelig, er det best å dra et sted hvor man er litt kjent, synes jeg. Da slipper man unna mye forarbeid. Og jeg skal ikke forsøke å stikke under en stol at jeg trives svært godt i Grøtådalen, som igjen ble turmålet. Til dere som først og fremst leser turrapporter pga bildene: Slutt å les nå. Det ble knapt nok tatt bilder på denne turen, dessverre. Jeg har lovd meg selv at jeg skal ta mer bilder i framtida. Mobilkamera er erstattet av nytt kompaktkamera - det er i hvert fall ett steg nærmere gode turbilder. Nytt denne gangen var først og fremst at min nylig anskaffede bedre halvdel skulle utgjøre turfølget mitt. Hun trives god på tur, og var blitt litt nysgjerrig på denne Femundsmarka, som jeg ustanselig hadde mast om siden vi møttes. Jeg var overlykkelig for at hun ville bli med. En fordel med å dele telt med sin partner er jo at man kan krype litt ekstra godt inntil dersom man blir kald om natta. Det skal være relativt livstruende, og vel så det, før jeg kryper inntil Arne, min vanlige turkamerat. Vi (jeg) hadde bestemt oss for å prøve en ny innfallsport til nasjonalparken denne gangen. Man må jo variere litt for å bli bedre kjent. Dermed ble det båttaxi fra Femundshytten til Storvika. Dette er utvilsomt den letteste måten å komme seg inn i Grøtådalen på, og det er greit å velge den enkleste løsningen når man har lite tid til rådighet. Båtskyss ble bestilt via sms uka i forveien. Tommy på Femundshytten lovde oss skyss, både fram og tilbake, ikke noe problem. 300 kr tur/retur, pluss noen småkroner for parkering, er det ingenting å si på etter min mening, særlig ikke med så god service. Vi parkerer på Femundshytten tidlig torsdag kveld. Lukten av nybakte kanelsnurrer velter ut av døra mens vi står på trappa og venter på at Tommy skal komme ut for å skysse oss over Femunden. Turen over tar et kvarters tid, og vi rekker å bombardere Tommy med et utall spørsmål om alt fra ruta opp til Rødvola til hvordan det går med Klas og Milda Femundshytten. Han svarer velvillig på alt. I det vi blir satt i land i Storvika begynner det så vidt å mørkne. Vi gleder oss til marsjen innover. Det stiger godt i bakkene opp fra Storvika, men vi tar det med ro og koser oss. Etter en liten time kommer vi ut av skogen, opp på fjellet, og inn i nasjonalparken. Solnedgangen begynner å markere seg med nyanser av gult og rødt, og mørket senker seg over oss litt etter litt. Vi har lyst til å nå inn til Krokethåen denne kvelden, men vi vet ikke helt hvor lang tid det vil ta og hvilken rute vi bør følge. Omtrent på høyde med Rødvoltjønnan tar vi en god pause, og nyter utsikten. Fantastisk fint å vandre i skumringen, med solnedgangen og svarte, blanke vannspeil som utsikt. Det steinete, gråe, vidstrakte Femundslandskapet forsvinner på en måte i skumringen, og alt man ser er en og annen furukrone, noen vannspeil, og solnedgangen. Terrenget er flatt og fint, men mye stein gjør det litt vanskelig å gå i mørket. Det blir etter hvert helt mørkt, og vi har ingen holdepunkt i terrenget. Vi velger likevel å fortsette å gå, da jeg mener jeg har et brukbart bilde av terrenget i hodet mitt, slik at vi i hvert fall ikke går oss bort. Planen var å holde høyden lenge nok til at vi bare kunne ta til venstre og slippe oss ned i dalen når vi mente vi var på høyde med Krokethåen. Før eller siden måtte vi treffe en sti. Dette blir lettere sagt en gjort, da mangelen på holdepunkt gjør det vanskelig å vite hvor langt vi har kommet. En liten stund hersker det rådløshet, men vi velger å fortsette videre på samme høyde. Etter hvert kommer vi til en sti som vi velger å følge nedover til venstre, og jeg blir etter hvert trygg på at denne leder ned til Krokethåen. Vi hører bekkesildring, og jeg er sikker på at dette er Grøtåa. Vi kommer fram til bekken, som viser seg å ikke være Grøtåa, men en betydelig mindre bekk. Vi har nå gått i noen timer, og orker ikke lengre å vase rundt i mørket uten å egentlig vite hvor vi er. Teltet blir slått opp på en fin flekk ved den lille bekken. Kveldsbål blir fyrt, og vi koser oss skikkelig i mørket en stund før vi kryper inn i posene. Jeg merket at det var en fin følelse å krype inn i teltet i stupmørket, ved en bekk ute i villmarka, uten å helt vite hvor vi befant oss. Hjelpesløs og isolert i mørket, men trygg allikevel. Jeg var uansett sikker på at vi ikke var langt fra Grøtåa eller Krokethåen. Vi våknet til strålende solskinn den neste dagen. Etter en bedre frokost bestående av risgrøt kokt med tørrmelk (en nyoppdaget vinner som kommer til å bli mye benyttet på framtidige turer), fortsatte vi på stien vi fulgte i mørket kvelden før. Etter mindre enn hundre meter var vi ved Krokethåen. Vi hadde altså truffet relativt godt. Det ble smått med fiske i Krokethåen, da den er svært grunn og med mye bunnvegetasjon i nord-/østenden. Dette er fluefiskerland. Vi utforsket området rundt Grøtåas utløp. Området bar preg av å være velbrukt, men jeg vet ikke om jeg vil kalle det slitasje. Det er fremdeles vakkert og med villmarkspreg. Dette gjelder egentlig for hele sør-/østsida av Grøtåa; det er mange bålplasser og en del velbrukt terreng, men det er lite folk å se, og området har bevart villmarkspreget i mine øyne. Vi vadet over bekken helt nede ved utløpet. Fottøyet måtte av, og vannet var herlig høstkaldt og forfriskende mot svette føtter. Dagen oppover langs Grøtåa ble en høydare, med strålende solskinn, klar og frisk høstluft, høstfarger og bitevillig småfisk i bekken. Ikke en sjel å se, og ikke et insekt i lufta. Bare oss to, sola, Grøtåa, lukten av lyng, og majesteten Svuku på vår høyre side. Enkelt friluftsliv - rett og slett rekreasjon. Vi tok en fiskerunde på vannene på nordsiden av Grøtåa - helt opp til Djupholet. Null bett; det var vel litt for sent på året. Men det gjorde i grunnen ikke så mye på denne turen. Vi bestemte oss for å benytte leirplassen ved Sætertjønna - igjen. Dette er blitt "hjem" for meg i Grøtådalen. Vi avslutten dagen med et besøk på setra. Her var det like folketomt som ellers i marka. Neste dag startet med risgrøt og det samme fantastiske været. Den obligatoriske runden rundt Kratltjønnan skulle gjennomføres i dag. Vi la turen direkte over mot den innerste Kratltjønna, med en pause på det høyeste punktet for å nyte utsikten tilbake mot Grøtådalen, utover Kratlland, og ned mot Vonsjøen i det fjerne. Madammen lå i den tørre lyngen og sløvet mens jeg fisket. Lunsjbål ble fyrt ved Rundtjønna. I Titjønna tok en abbor på trekvart kilo kroken. Vi bestemte oss for å legge runden helt bort til Larsholm. Her ble nok et lunchbål fyrt og en porsjon Real og en kaffekjel konsumert, før vi trasket over mot Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Enda vi hadde nådd Rundhåen var det mer eller mindre stup mørkt. Noen småørreter ble kroket i Seterlona, før vi tok siste etappen ned til teltet. En fantastisk fin dagstur, som virkelig anbefales for alle som vil slå i hjel en dag her inne. Flerfoldige gode fiskevann, med muligheter for storruggen i Kratltjønnan, og hyggelig trøstefiske etter småørret i Grøtåa dersom ruggen uteblir. Å vandre nedover Grøtådalen i tussmørket med fiskestang i handa, uten andre tanker i hodet enn hvilken kulp du skal fiske i, er friluftsliv helt etter min smak. Siste dag på tur startet med vading av Grøtåa like nedenfor teltplassen vår. Ikke noe problem å krysse her, med lav vannføring og bred elv. Det gode været vedvarte. Vi valgte å gå på andre siden av Grøtåa nedover, for å få sett enda litt mer av dalen. I utgangspunktet hadde vi et lite håp om å rekke en tur opp på Svuku, men det utgikk grunnet gnagsår og tidsramme. I stedet tok vi oss en lang og god rast ved Rødvoltjønna etter å ha krysset Djevelens dansegulv. På det første kastet var en stoooor ørret eller røye etter sluken helt inn til land. Jeg skvatt til da jeg så den i det klare vannet. Den må ha sett meg og blitt skremt, for tross i utallige kast i samme område, var den ikke å se igjen. Vi lagde et måltid på gass, og tok en liten dupp på berget ved Rødvoltjønna, før vi tok siste etappe ned til Femunden. Rødvoltjønnan gjorde virkelig inntrykk, og jeg bestemte meg for at neste tur inn i Femundsmarka skal ha base her. Det eneste jeg har å utsette, er at bålfyring er umulig her, da det ikke finnes vegetasjon. Fiskemessig er vel Rødvoltjønnan nesten drømmeland. Vel nede på den lille brygga i Storvika fikk såre føtter dyppet seg i kaldt Femundsvann. Utrolig deilig. Jeg valgte lette hikingsko på denne turen, men erfarte vel at det steinete terrenget krever litt kraftigere skotøy, da trykksmerter gjør seg gjeldende fort på disse stiene. Madammen hadde splitter nye, kraftige Alfasko, men manglende "innkjøring" gav skikkelige gnagsår. Akkurat i det jeg holder på å duppe av på den gyngende brygga, dukker en kar og en fuglehund opp. Det viser seg å være Tommys bror (karen, ikke hunden), som skal frakte oss tilbake over vannet. Han har kommet fra Oslo, og har vært innover mot Røa for å undersøke hvordan den nært forestående rypejakta tegner til. Han uttrykte bekymring, da det hadde vært lite observasjoner og svært tørt terreng, som er problematisk for hundenes poter. Vi ble trygt loset over til Femundshytten, hvor vi gjorde opp, takket for oss, og startet kjøreturen hjem. Takk for turen til min bedre halvdel, og takk for god service til alle på Femundshytten. Jeg gleder meg allerede til neste tur. I skrivende stund ser det dessverre ut til å bli en stund til neste tur hit, da våren lar vente på seg. Men; 26. juni går turen nordover til Anarjohka og Lemmenjoki nasjonalparker. Som jeg gleder meg!!! Følg gjerne planleggingen av turen på den beskjedne bloggen jeg har opprettet her inne.

Sett bort ifra Vest og Sør-landet - hva med Byåsen-siden av Trondheim? Sverresborg/Steinberget/Ilsvika/Hammersborg/Schøningsdalen (og Ugla/Lian/Stavset eller kanskje Trolla om litt lengre reiseavstand til sentrum er helt greit) gir deg kjapp aksess til veldig flott bymark med en god del "eventyrskog". Bor for tiden i Oslo og sliter med å finne det samme i Nordmarka (men det er ennå mye som er uutforsket der da for min del). Snøen var et problem på Byåsen for 30 år siden, men de siste tiårene har det vært svært dårlige vintre i forhold til mine barndomsår. Det vil alltid være sommer 1 måned før på Lade og Byneset enn det er på Byåsen dog.

Tusen takk for svar. La faktisk ikke merke til prisen, veldig dyrt for et telt man ikke har hørt om. Leter videre

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Skeptisk til den typen telt. For 5000 får du garantert tak i ei skikkelig Helsport eller Hillebergtelt av mye bedre kvalitet. Hvis vekt og evne til å stå han av i ruskevær er viktig så er jeg skeptisk til merker som fjellsport.

Bra viktkutting!! Hoppas ryggen fixar sig, vi får byta ryggsäck annars.

I år har jeg ca 9 kg "Total pack weight" - I fjor hadde jeg med ca 18kg totalt. Ganske fornøyd med det Nå er det bare å håpe fysioterapeuten klarer å utføre litt mirakler med ryggen min de neste 2,5 ukene...

Flott turrapport:-) Dere inspirerer til å komme seg mer ut på tur. Var så heldig at jeg kom meg til Øvre Pasvik ei uke i midten av mars i år, og det frister veldig til gjentakelse. Lyset, stillheten..magisk Kunne gjerne tenkt meg en sommertur også. Håper du fortsetter å legge ut disse flotte rapportene fra turene deres, det gjør regnværshelgene mye bedre

Jippie, nu är packningen i mål! Under 10 pounds i totalvikt.. trots att det finns några potentiella viktsparande tiltak kvar jag kan göra utan att det tar något på komfort eller funktion. Det blir nog fortsatt några småändringar, exakt vikt på consumables är inte heller klart, men nu börjar det bli dags att tänka på vad jag kan lägga till av luksus på turen!!

Okshornan på Senja er kanskje ikke helt ukjent, men de er nå et fantastisk syn.

Det blir ikke noe kaldere i store telt men tar mer energi og varme opp. skrev feil var Nallo 3 jeg hadde, men da uten GT og funka bra om vinteren det. grunnen jeg ikke likte det var att det ikke var selv stående, og lite fortelt. Sikker på du vil trives med hvilket som helst av de.

Har faktisk ikke kjøpt en eneste turting/dings siden ifjor. For når jeg tenker meg om, har jeg alt. Noe kunne sikkert vært bedre, lettere og nyere, men alt duger. Det hender seg derimot jeg søker etter nye knær etter en langtur, men har hittil klart å unngå å gå til innkjøp av det også.

Spændende og flot område, og dejlig tæt på for en dansker omend hjertet er tabt til de 3 store (for mig) Lofoten, Lomsdal-Visten og så Oslomarka som jeg har et særligt forhold til.

I det jeg får dekkning på tlf etter et par dager på nettopp Skrim, tikker inn mld om en Skrimrapport på ff. Det du beskriver her er i stor grad det jeg og guttungen har opplevd de to siste dagene. Magisk natur, den trolske skogen, vakende storørret og sist men ikke minst, den utrolig stillheten her inne. Er i grunn vanskelig å sette ord på inntrykkene. Du gjør en særdeles god jobb i rapporten din Martin, som vanlig, og det var som å reise opp igjen i det jeg hadde kommet hjem. Det hadde ikke hvert meg i mot for å si det sånn. Så takk skal du ha. Flotte fortellende bilder. Det er jammen godt vi har Skrim Martin. Ikke lange biten unna...

Hadde jeg bestemt skulle det stått: "Snøscooterkjøring forbudt. Overtredelse medfører offentlig henging".

Dutchware Argon 1.6 11ft hengekøye Dutchware Argon vented sock

Jeg tolket det som at han mente at det ikke var sikkert nok, mulig jeg misforstod ham? La meg korrigere det for deg: "For å få til et tarpoppsett som sannsynligvis er mer stormsikkert enn et egnet telt så må man ofre litt høyde."Tarp gir deg større fleksibilitet til å endre oppsettet. For en trailstar spiller det ingen rolle hvor mye retningen på vinden skifter og du kan raskt gå fra et godværsoppsett til et stormoppsett. Et telt kan du ikke endre høyden på og å snu det mot vinden krever myyye mer jobb.

Et skilt jeg kunne tenkt meg plassert rundt omkring er "Snøscooterkjøring forbudt. Overtredelse medfører beslagleggelse av faenskapet".

@Bjarne H.S. Takker Bjarne, på tide du kommer deg på tur selv - er "lenge" siden sist nå Jeg er sulten på ny rapport på bloggen din @tronn Takk for det, og det er bare å komme seg opp til Skrim når du får deg bil - det er vel verdt det @steingrd Takk for det Stein @martin.m Det er bare å hive seg rundt og komme igang med stanga igjen Jeg følte det løsna litt på Brunørret fiske mitt etter denne turen, det var digg @REs Det syns jeg du burde gjøre, det er alltid deilig å kjenne fisken bite på i enden av stanga - og ikke minst nydelig turmat

Storfangst av de skjeldne på en liten fisketur i dag. Fikk tre på land. Minste fisken var av det bittelille slaget

Gjør deg selv en tjeneste og ikke gå deg unødvendig vill i sekke- jungelen. Som så mange andre skriver her; prøv sekken på i butikk. Ikke sitt og les test ditt og anmeldelse datt. De sekkene du har nevnt over er alle knallgode sekker, men det har ikke et dugg å si hvis den ikke passer din rygg:) Så mitt råd er, uten å blande meg for mye eller gjøre deg helt forvirret, å prøve sekken i butikk. Kun på denne måten kan du være sikker på å finne riktig sekk. Lykke til.

Osprey Xenith 105. Har den selv. Digger den. (Men det er sikkert mange andre gode sekker der ute også...) Ospreyen er lett, har lure løsninger og en drikkeblære jeg ikke klarer meg uten nå når jeg er vant til den. Hoftebeltet på den er også veldig komfortabelt.

Huff... blir deppa over snømengdene som fortsatt ligger i fjellet. Har flyktet til Mallorca for en uke. Drittlei regn og mild vinter i hele vår. Dagens tur gikk på asfalt i området rundt hotellet. Ikke spesielt flott, men noen idyller er det jo

Hadde en liten tur opp i Nordmarka i går. Ble tidlig ferdig på jobb og vinden var nesten fraværende som betyr vakende ørret. Fikk 4 fisker på land, 3 pinner og en fin 400 grammer

Var på en liten fisketur med en kompis på fredag i området rundt Vestertana i Finnmark. Det var dårlig med fisk og været var ganske skiftende. Men så litt av hvert på turen, tre stoore ørner (havørn eller kongeørn), en gjøk, og en meget territoriell hann rype som landa kun 2 meter fra oss. Gikk vel rundt en mil på den turen, men det er godt å få starta tursesongen.

Vært på tur i Lommedalen i dag. Ble en tur Fra Burudvann over Tjæregrashøgda og ned til Burudvann igjen. Hadde forventet at det skulle være mye våtere i skogen nå enn det faktisk var, Så selv om jeg gikk med joggesko klarte jeg med noen hopp å sprett og holde meg tørr på beina hele turen Utsikten på toppen pleier å være ganske fin , men det er vanskelig og se nå som alle tærne har fått på seg grønnpynt

Vært på en liten rundtur i Skrimfjella med fiskestanga! Enormt vått i området, men blei en fin tur. 2 små ørreter på 3-4 hg og 1 på rettt under kiloen. Fin tur i et område jeg aldri har besøkt tidligere ☺️

Ble litt inspirert av dere I natt ble min første natt under tarp - og det må være nesten 30 år siden jeg sist sov gjennom en natt uten noen vegger rundt meg Pakket sekken i går kveld (den veide forresten totalt 14,4 kg, inkl 2 ltr vann og 0,6 ltr rødvin) og gikk bare en kort tur oppover Holefjellet på Laksevåg før jeg slo leir i kveldssolen. Både fordi jeg håpte å få med meg solnedgangen, og fordi jeg visste det kom til å regne på morgenen, ønsket jeg litt høyde på tarpen for utsikt og påkledning/pakking under tak. Benyttet et tre, en TrekPod og teltplugger av billigste slag. Det er bare et tynt vegetasjonslag over berget, og jeg måtte sette to av pluggene på nytt etter at de begynte å løfte på lyngen da jeg strammet opp. Det ble til slutt seende slik ut: Solnedgangen ble litt spolert av skyer over Askøy (men vinen var god likevel ) Hadde kjøpt en billig syntetisk sovepose på fredag, Ajungilak Femund Spring, fikk den for 559,-. Vekten ble målt til 952 gram, volumet til ca 8,5 ltr og TComf/Lim/Ext var oppgitt til 9/5/-8 °C. (Da jeg målte min gamle pose, viste det seg at volumet var 19,5 ltr (!) og veide 1683 gram og temperaturrating var fraværende - jeg bestemte meg for å pensjonere den ASAP). Jeg la meg med bare tynne og korte ullplagg (Devold Breeze), og etterhvert som det ble kaldere måtte jeg først ta på tykkere ullsokker og litt senere en litt tykkere langermet og langhalset ull-zipneck. Da var temperaturen mellom 2 og 3 °C og det var en konstant lett bris over posen. Jeg var komfortabel nok til å droppe å grave frem StS Reactor extreme liner (med antatt overdrevne temperaturgevinster), og sovnet etter å ha lest den kule starten av "Marsboeren" av Andy Weir. Ble vekket da regnet begynte å tromme på tarpen, men sov deretter til den lysegrå morgen. Da var vinden økt betraktelig og utsikten over til Askøy noe endret. Deretter var det å koke kaffe og lese litt videre i boken - sånn så det ut under tarpen i blåbærlyngen: Tror @LightDan kjenner igjen TarpPoncho-en som jeg har lagt oppå liggeunderlaget Litt før kl 10 begynte det å regne litt mindre, og yr-radaren sa at det kom til øke på igjen om kort tid - så jeg benyttet sjansen til å pakke sammen, og hastig returnere til den ikke alt for fjerne sivilisasjonen. Takker for inspirasjon, folkens!

Jeg har en Siberian husky valp, som skal bli min faste turkamerat Birk heter han

Her er hvordan jeg tenker. I algoritmen er 'ting' noe jeg evt har lyst på: IF ting=NoeJegTrenger THEN If Doublecheck (ErDetVirkleigNoeJegTrenger, ting) THEN kjop(ting) ELSE kjopIKKE(ting) ENDIF ELSE #det er noe jeg vill ha, men ikke trenger IF prisen(ting)>300 kronor WAIT(en måned) StartOverProcess #lysten å kjøpe pleier å gå over ELSE IF (sparerDetTid(ting) OR girDetGlede) AND doesNotPoluteTheWorld(produksjonOgDistribusjonOf(ting) THEN kjøp(ting) ELSE KjøpIKKE(ting) # Glede ligger ofte I tankeprosessen på tingen, ikke I tingen selv. ENDIF ENDIF ENDIF