Vinnerliste

Har dere noengang møtt en frimerkesamler som bare har ETT frimerke?

Hvor er det store tre-firemannsteltet og hvor er lavvoen for 4-6 og den store lavoen? Det er noen huller i samlingen her.

Golite Shangri-La 5 fungerer som lavo. Er til og med mulig å fyre med en superlett vedovn i teltet om man handler rett type utstyr (dyrt). 3-4-manns telt sliter jeg med å rettferdiggjøre uten å ha noen å dra på vintertur med. Jeg kan kanskje ta med noen fantasivenner?

Gårsdagens tur ble en "bli bedre kjent i nærområde" tur, 17 km på skogsbilvegene i Bogeråsen, innom vannene Bogerfløyta og Bogersjøen. Rett ut døra og 5 minutter gange så er man i skogen, selv om jeg bor klask pladask midt i sentrum. Det sier vel kanskje mest om Kongsvinger som by Gjennom et boligfelt og ut i skogen. Skigruppa tilrettelegger sitteplasser/bålplasser og tydeligvis også utedoer midt ute i skogen. Grana blomstrer i år Det bare er noe med vann, fint å avkjøle bena i Bogersjøen men er nok en stund til det er badetemperatur.

Jeg satt og tenkte på hvor mange telt jeg har nå. Har flere ganger forsøkt å selge noen av de, men ikke klart å kvitte meg med de. Ikke fordi ingen ville kjøpe, men fordi jeg kom på bedre (?) tanker. Disse har jeg liggende i boden, sortert etter alder på innkjøp. Black Diamond Lighthouse (kjøpt av forumbruker 2011 eller 2012. Ante ikke hva jeg kjøpte, men det er et flott vintertelt for kortere turer med lett ryggsekk.) Helsport fjellduk (kjøpt vinter 2012, for overnttinger under åpen himmel i skog og mark). Hilleberg Soulo (kjøpt sommeren 2012, før tur i Lomsdal-Visten. Ikke brukt så mye siden, kun fått en tur i marka.) Nanok Arxis Duo (kjøpt før vintertur i Rondane vinteren 2013) Tarptent notch (kjøpt brukt av en her på forumet, før lettpakketur over Hardangervidda sommeren 2013) Golite Shangri-la 5 (kjøpt etter at jeg ble småbarnsfar sommeren 2014. Brukt med to 12-åringer på Marka24 samme år. Ikke brukt etter, kun slått opp i hagen til ære for en forumbruker.) Scarp Tarptent 1 (kjøpt av forumbruker siden sykling har blitt en hovedinteresse og jeg gjerne vil kombinere dette med teltturer. Ikke testet.) En psykolog ville muligens ha sett et mønster her. Jeg sitter nå og vurderer om jeg skal selge 2-3 av disse teltene. Men jeg har ikke lyst. Fra hvert av teltene har jeg gode minner, fra flotte turer og ikke minst mange planer om fremtidige turer

I "min verden" handler det vel om interesse, dette være seg telt, primuser eller liggeunderlag. Hvor mange enheter av diverse artikler man synes det er fornuftig å inneha må vel også være opp til hver enkelt. Hva man faktisk trenger eller må ha, det er gjerne noe helt annet.....

Du har ikke en lidelse; du har en lidenskap Har jeg for mange soveposer? 1 yttertrekk for sovepose 2 lakenposer 2 sommersoveposer (eller var det 3?) 2 vintersoverposer 2 musucbags Pleier mye å fryse om natta, så hvis jeg kler på meg musucbag innerst, etterfulgt av lakenpose, så sommerposene, så vintersoveposen, så ekstremvintersoveposen, så yttertrekk for sovepose rundt hele herligheten, blir det vel bra. Da ender jeg vel opp som en lun vårrull, tenker jeg.

Kanskje litt tidlig for myggen enda, men flåtten er aktiv nesten hele året. Jeg pleier å beregne ca. 3 km pr time når jeg går på fjellet med sekk og så kan du legge til eller trekke fra litt ettersom terrenget er vanskelig eller lett.

Vært på en liten rundtur i Skrimfjella med fiskestanga! Enormt vått i området, men blei en fin tur. 2 små ørreter på 3-4 hg og 1 på rettt under kiloen. Fin tur i et område jeg aldri har besøkt tidligere ☺️

Telltur.no er et artig påskudd til å gå litt nye stier i nærmiljøet: http://telltur.no/velg-friluftsrad Dagens tur ga 7 poeng, Storrunden opp mot Breitind (Syv Søstre), over Einangsfjellet og ned i Søvikskaret. Knappe milen lang, nydelig utsikt mot Vistenfjellene, Finnkneet, Vega.

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

For alt du vet så har kanskje noen ord mer betydninger enn hva du tror . Telgje , spikke , smi http://www.husflid.n...niv_i_raatt_tre

Nja. Hvis Scarp funker er nok Lighthouse og Notch de som føles mest overflødige. Kanskje Nanok også. Soulo er så ekstremt solid og bra at det er vanskelig å se for seg å selge det

Kjenner meg godt igjen her. Jeg har kommet til det punktet at jeg måtte gå over hva jeg faktisk brukte og ikke. Det som var kjekt og ha men ikke ble brukt har enten blitt solgt eller gitt bort. Hvis noen andre kan ha glede av utstyret jeg har, istedenfor at jeg har det liggende og kanskje blir brukt hvert 5 år, ja det er mye bedre tenker nå jeg.

Aahh, deilig med en strekk i lyngen, men nå får jeg komme meg på beina. Jeg hiver sekken på ryggen. Tar et siste overblikk for å se om jeg har fått med meg alt. Ut på grusen igjen og over en liten høyde og ned mot Søndre Rotjenn. Her er det folk. Kanskje de også er på fisketur. Ser 2 telt i sydenden av tjernet. Herfra og opp mot Nordre Rotjenn er stigningen jevn og grei. Grusveier er ikke det mest interressante å ta seg fram på, men det er definitivt enkelt. Jeg runder sydøst for Guluhøgda og nå bærer det ut i et langt strekke uten sti. Jeg prøver å holde høyde og tar kompasskurs mot Langtjennåsen. Der er planen å krysse en sti og fortsette rett nordover til rv.170. Det starter bra men etter en stund blir det veldig tungt. Skogen er så tett så tett. Jeg treffer på stien lengre øst enn beregnet. Altså har jeg ikke greid å holde meg helt i høyden. På kartet ser jeg at jeg har igjen 7-800 meter til rv170. Spørsmålet er om jeg skal brøyte meg fram som planlagt eller ta stien. Stien og etterpå trasking på asfalt er lengre, men virker likevel å være enklere. Det blir stien. Foto: Jeg velger minste motstands vei. Noen hundre meter lengre fremme skimter jeg Langtjenn mellom trærne. Kort pause med nøtter, Bixit og vann. He-he, her sitter jeg, ikke langt fra veien med sola i fjeset. Helt alene. Bare småfuglene holder meg med selskap. Jeg har all verden av tid. Ute på rv170 mellom Bjørkelangen og Setskog er det ikke akkurat tett trafikk så den snaue kilometeren går helt greit. Framme på Stubberudmoen tar jeg nordover igjen på nok en skogsbilvei. Det er litt mer åpent her og koselig å gå. Jeg går langs Setta, elva som har sitt utspring i Store Garsjøen og som lengre syd renner ut i Setten. På sin vei er den innom mange tjern og vann. Årtjenn er et slikt tjern og her passer det med nok en pause. En fin liten gresslette ned mot vannet egner seg ypperlig. Fram med primusen og av med skoene. Deilig å lufte tærne etter at de er dyppet. Foto: Grusvei er helt greit når naturen rundt er fin. Etter en god pause og tørre føtter er jeg klar og tar grusveien fatt. Stadig videre nordover. På venstre hånd har jeg den skogkledde Bukkåsen og på min høyre har jeg Setta og noe senere Svartsætermyra mot foten av Svartseterhøgda. Ja, nå ser jeg Bogtjenn og da er det ikke langt igjen til Jeriko. Ved Jeriko stopper veien, men en kort spasertur vestover bringer meg over til neste veisystem. Noe lenger fram går igjen veien helt inntil Setta. Foto: Setta flyter stille sydover Jeg fyller den ene vannflaska her. Ingen vits å bære mer enn nødvendig. Skal bare runde vestsiden av Sagåsen og så er det tid for middag. De neste kilometrene er ganske kjedelig . Jeg har tatt avskjed med Setta og det som er igjen er egentlig bare veien og skogen. Ved Stavtjenn finner jeg meg en fin plass i solen. Henter vann, fyrer Primus og gjør klar en Real. Jeg kjenner på meg at jeg syns det er litt tuklete å få luftet bena. Jeg bruker gamasjer på så og si alle turer enten det er sommer eller vinter. For første gang i mitt liv har jeg Gore-Tex på bena. Hovedfokus på denne turen er jo fremdrift så derfor valgte jeg å skaffe meg en litt lettere sko. Jeg er glad i lær og ankelstøtte og det har disse skoene og i tillegg, altså Gore-Tex. Nå sitter jeg her og sliter litt med å få av strikken og hempa på gamasjen. Sånn det var den ene,,, Okey det er ikke så ille å få det av, men det skal jo på igjen og det,,,. Uansett kjenner jeg at det er viktigere enn noen gang å få av seg sko og strømper i pausene. Det smaker med mat nå og varm solbærtoddy er som den fineste vin til gryteretten fra Real. Det blir forresten 2 kopper før jeg kommer meg på bena og tar den siste biten ut til asfalten. Fv 235 heter den og den følger jeg fram til Vesle Garsjøen. I dag møter jeg ingen, men om vinteren er det stor trafikk her. Vel og merke om det er snø. Jeg er nå på Aurskog-Hølands absolutt flotteste område hva gjelder skiturer. Store åpne myrområder avløser hverandre og et særdeles bra løypenett godt vedlikeholdt av Mangenfjellets Turlag. Jeg går av asfalten og fortsetter på grusvei. Holder litt til høyre i et dele og gjennom nok en bom. Veien stiger slakt og flater ut på ca 300moh. Jeg rusler rolig av sted. Vurderer noen plasser med tanke på Camp. Sola er på vei ned og det hadde vært godt å kunne sitte litt ute før råslaget kommer. Jeg har Steintjenn ned til venstre nå. Skal jeg ta en sving nedom å sjekke? Går et lite stykke på en vei ned mot vannet. Nei, her er det myr. Prøver å skjelne konturene av bredden på østsiden. Kjenner jeg begynner å bli sliten. Gidder ikke bruke krefter på å brøyte meg gjennom krattet langs land. Sier til meg selv at det sikkert ikke er mulig å få opp teltet der. Veien faller litt og nå skal jeg forlate veien for en stund. På kartet er det merket som sti. Det åpner bra og det er mykt under bena på den gresskledde kjerreveien. Et par hundre meter senere er det slutt og en ordentlig vasstrukken myr ligger foran meg. Jeg prøver noen meter. Her var det vått ja. Jeg prøver å danne meg et bilde av terrenget. Skulle gjerne vist hvor langt dette våte stykket er. Vegetasjonen er for tett og jeg ser kun en 6-8 meter fram og det ser ikke bra ut. Jeg snur rundt og går opp på kjerreveien igjen. Hhmmm, hva om jeg rett og slett legger meg her? Jeg svinger av meg sekken og tar fram teltpluggene. Tar noen prøvende stikk i bakken. Jo, her blir jeg i natt. Fortsettelse følger...

Setesdalsheiene består av Setesdal Vesthei og Setesdal Austhei..

Nei da, tror ikke du har noen kognitiv svikt, så noen diagnose får du nok ikke. Har det sammen med brennere. Noen ganger sitter jeg ute i hagan og koker vann og har en drink og lyden fra brenneren får fram gamle minner.

@rune1974 Ok, solgt. Jeg skal gjøre det @koffar2 Valgte å ikke gjøre det sånn pga at man må legge sjablonen over der man allerede har "malt" og da blir det like grisete alikevel (ikke at det er veldig grisete i utgangspunktet). For min del fant jeg ut at det enkleste var å klippe til en svamp (uten såpe) så den ble spiss og male med denne. Veldig enkelt. Pk med 10 svamper koster under 20 kroner på Biltema/ Jula/ Clas Ohlson/ Bilextra

Synes ikke dette er en lidelse, selv om mine nærmeste er uenige. Når barna skal "drite" meg ut foran venner, spør de "hvor mange telt har du pappa" Har et bitte-lite 1-manns fra Coleman, Hilleberg Nallo 3 GT, Hilleberg Rajd til bruk i sommer med vandrestavene mine. Har også Helsport Nordmarka 2 tilfelle ungene eller noen andre ønsker å låne, hehe (jeg har brukt det selv også). Har også solgt 4 tidligere telt. Så kommer selvfølgelig alle soveposene. 3 i dun til forskjellige årstider. Ditto i synt, fordi det kjøpte jeg først. Liggeunderlag... samme der. Med og uten luft, med og uten dun, lett og tung Brennere og fyringsmuligheter... plenty... Fordelen med alt dette er at jeg kan bruke timesvis på å plukke det rette til de ulike turene jeg skal på. Jeg kan "skreddersy" utstyret til turen og værforholdene.

Og jeg har en bråte primuser, men føler ikke at jeg har noen lidelse av den grunn. Kun interesse for sånt, og da blir det jo slik. Så hvorfor ikke ha mange telt? Er bare glad for at jeg ikke samler på kanoer og kajakker, jeg. Og forresten så har jeg tre-fire telt selv også. Eneste problemet, om jeg skal nevne noe, er at det tar litt ekstra tid før jeg kommer meg avgårde på tur fordi jeg alltid sliter med å velge hvilken primus jeg skal ha med.

Tok det ned til 15 km pr dag, hele meningen er jo at turen skal nytes? Hvordan er det med mygg nå? Noen som vet?

Fikk en liten presang fra min bedre halvdel som jeg kan leke med noen uker framover med nå. Et lite ekkolodd. Funker fint med packraften,så nå kan jeg sjekke hvor det kan ligge noen groper og hvor vannet er meget grunt

Var en veldig fin tur. Noen av bildene er mørke, jeg har/hadde dessverre ikke tid til å gjøre dem bedre. En enkel turrapport kan leses her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/05/topp7turen-i-driv-gjennom-finnemarka.html.

Jeg kunne aldri ha levd og trivdes med å spise kun frysetørka mat.. Da hadde livskvaliteten min til fjells visna. Overraskende nok mener jeg at MSR Whisperlite fungerer helt utmerket til tyngre kokkelering også, gitt.

Det slo meg plutselig at klatre-kilene også kunne brukes som malje-erstatninger - men jeg hadde jo allerede konkludert med at jeg sjelden ville ha behov for kiler, og kunne greie meg med stein, kongler og line for å lage innfestinger MEN, hvordan fremstå som en rufsete gentleman på fjelltur - jo da må du selvsagt ha lisseslips Tre ting på en gang - et must!

Ble litt inspirert av dere I natt ble min første natt under tarp - og det må være nesten 30 år siden jeg sist sov gjennom en natt uten noen vegger rundt meg Pakket sekken i går kveld (den veide forresten totalt 14,4 kg, inkl 2 ltr vann og 0,6 ltr rødvin) og gikk bare en kort tur oppover Holefjellet på Laksevåg før jeg slo leir i kveldssolen. Både fordi jeg håpte å få med meg solnedgangen, og fordi jeg visste det kom til å regne på morgenen, ønsket jeg litt høyde på tarpen for utsikt og påkledning/pakking under tak. Benyttet et tre, en TrekPod og teltplugger av billigste slag. Det er bare et tynt vegetasjonslag over berget, og jeg måtte sette to av pluggene på nytt etter at de begynte å løfte på lyngen da jeg strammet opp. Det ble til slutt seende slik ut: Solnedgangen ble litt spolert av skyer over Askøy (men vinen var god likevel ) Hadde kjøpt en billig syntetisk sovepose på fredag, Ajungilak Femund Spring, fikk den for 559,-. Vekten ble målt til 952 gram, volumet til ca 8,5 ltr og TComf/Lim/Ext var oppgitt til 9/5/-8 °C. (Da jeg målte min gamle pose, viste det seg at volumet var 19,5 ltr (!) og veide 1683 gram og temperaturrating var fraværende - jeg bestemte meg for å pensjonere den ASAP). Jeg la meg med bare tynne og korte ullplagg (Devold Breeze), og etterhvert som det ble kaldere måtte jeg først ta på tykkere ullsokker og litt senere en litt tykkere langermet og langhalset ull-zipneck. Da var temperaturen mellom 2 og 3 °C og det var en konstant lett bris over posen. Jeg var komfortabel nok til å droppe å grave frem StS Reactor extreme liner (med antatt overdrevne temperaturgevinster), og sovnet etter å ha lest den kule starten av "Marsboeren" av Andy Weir. Ble vekket da regnet begynte å tromme på tarpen, men sov deretter til den lysegrå morgen. Da var vinden økt betraktelig og utsikten over til Askøy noe endret. Deretter var det å koke kaffe og lese litt videre i boken - sånn så det ut under tarpen i blåbærlyngen: Tror @LightDan kjenner igjen TarpPoncho-en som jeg har lagt oppå liggeunderlaget Litt før kl 10 begynte det å regne litt mindre, og yr-radaren sa at det kom til øke på igjen om kort tid - så jeg benyttet sjansen til å pakke sammen, og hastig returnere til den ikke alt for fjerne sivilisasjonen. Takker for inspirasjon, folkens!

Sikkert helt grei den, men å kjøre kniven, en syl eller et skrujern gjennom en tømt boks gjør samme nytten. Jeg har delt/åpnet boksen for at renovatører/andre håndterere skal se at her er det ikke mer gass igjen. Det er nær irriterende at enkete tjener penger på frykt og kunnskapsløshet ift dette. En slik dings er etter min menig et stjerneeksempel på sistnevnte.