Vinnerliste

I fjor sommer tenkte jeg lenge på å ta sykkelturen gjennom nordmarka med tvillingene i sykkelvogn, men det ble bare med tanken. Lillebror på da 6 mnd krevde sitt og helgene forsvant til husmaling og annet pliktarbeid. I år tenkte vi at lillebror var stor nok til å være med. Satt lenge og så på kartet. Så egentlig for meg å sykle fra mylla slik at hele nordmarka kunne krysses, men fant ingen gode veier som ikke krevde sykling på sti. Ville helst ikke ende opp i Sørkedalen siden vi skulle komme oss østover igjen med kollektiv transport. Vi startet derfor fra Stryken med planer og mat for å være ute 2 netter. Litt av en oppakning! Nevnte jeg at vi hadde med setterne Thess og Tyra... Vi snakket med Svigers på telefonen som omtaler seg som lommekjent i hele Nordmarka og han anbefalte overnatting ved Dalatjuven. Det var engentlig en omvei, men vi ga det en sjanse. Det ble tydligvis fort min beslutning av vi skulle sykle dit for her var det oppover! Fruen slet med melkesyre i lårene mens jeg kunne trille ved siden av. Siden hun ikke turte å ha hundene foran kunne jeg nyte kraften av 2 understimulerte settere hele veien oppover. Ble ikke svett på ryggen før jeg fikk inn teknikken med å dytte bak på sykkelvogna til fruen. Hun mener jeg må presisere at hun hadde vogna med tvillingene. Uansett brukte vi ikke mer enn 1:45 time opp og det viste seg å være en veldig fin plass for overnatting. Alle skal være med å lage middag. Hold ungene unna vannet! Middag på hele gjengen Siden hele gjengen sov i bilen på vei til Stryken ble ikke legging helt lett, men det gikk på ett vis. Natten ble en liten utfordring med en 1-åring som ikke ville sove, men helst turne rundt i posen til mamma og pappa. Lurer på om det er flere tenner på vei. Etter havregrøt til frokost og pakking av leir gikk turen videre. det vil si at vi syklet ned alle bakkene fra dagen i forveien for å sykle opp nye bakker i retning Sandungen. Igjen ble mine ideer ikke omtalt i mindre positive ordlag selv om fruen hadde overtatt den letteste sykkelvogna. Formen hadde forøvrig kommet seg så det gikk fremover. Snøballkrig, positvt avbrekk for store og små. Stas med pannekakelunsj. Vi stoppet for en skikkelig lunsj og pannekakesteking ble godt mottatt. Litt vanlig utfordringer for oss småbarnsforeldre opptok selvfølgelig en del tid. Bleiskift og 3åringer som skal slutte med bleie feks. ikke så lett å få de største til å gjøre stort og smått i skogen når de ikke er hjemme med dosete med Lightning McQueen. Skulle tatt med potte. Syklingen gikk bedre når det flatet ut og gikk nedover. Vi endte derfor med å sykle helt til Sognsvann på en dag. Strategisk nok gikk vi på t-banen kl 1600. Ingen god ide med tanke på hva vi hadde med. Altså 2 voksne med hver sin ryggsekk og sykkel med bagasje, 2 sykkelvogner med bagasje, 2 slitne 3 åringer, en sliten 1 åring og 2 slitne (heldigvis) settere. T-banen gikk forsåvidt greit med litt hjelp for å komme seg av på Nasjonalteateret. Problemene startet når vi skulle komme gjennom karuseldørene mot toget. hvordan gjøre det med hunder, sykkel og sykkelvogn. Eller bare gå igjennom med barnevogn. Idiotisk oppfinnelse! Heldigvis møtte vi en nabo av mine foreldre som skulle med samme tog. Han ble vår reddende engel for å komme oss på toget mot dal kl1638 som var forsinket og fullstendig overfullt. Starter greit på Sognsvann

Kom hjem i går fra en virkelig fin overnattingstur med kjekk ungdom!

Gårdagen ble benyttet til en tur til Klampen i Leirfjord. 740 moh, men det gikk med 6 timer tur/retur. Helgelandsfjella er seige, og ingen "autostrada-stier". Utmerket skiføre fra ca 600 moh. Panoramautsikt over Ytre Helgeland: Vega, Syv Søstre, Dønna, Lihodet, Træna, Lovund, Tomma, Hestmannen, Lurøy-fjella, Saltfjellet i det fjerne, Okstindan like rundt hjørnet

Det ble dessverre ikke Fjorda-tur og Fjellforumtreff denne helga, men vi kom da oss en tur innover i Losbyvassdraget med kanoen, og det var en flott tur. To voksne og to fireåringer. Det ble sent, men vi hadde heldigvis strålende vær innover på fredag. Var vel i gang med padlingen i 19-tiden tenker jeg. Kom oss raskt ut til en øy i Geitsjøen vi har vært mange ganger før på. Kvelden gikk fort og plutselig var klokka 22 og vi forsøkte overtale ungene til at soving var neste på agendaen. De hadde andre planer, vi hadde jo ikke fisket ennå! Fiskestang ble rigget, jeg husker ikke hva slags sluk det var, men vi har vel aldri hatt så små forventninger til fiske noen gang. Ungene derimot, var supertent. Og hva skjedde? Joda, Aurora på 4 år dro inn sin første fisk, en nydelig ørret. Den ble raskt omgjort til kveldsmat som ble inntatt i soveposen. Lørdag våkna vi til regnvær. Og regnet ga seg ikke. Brøyt leir raskt og kom oss ut i en fei. Det som er artig er at ungene gir jo blanke i hva slags vær det er - de er vant til all slags vær fra barnehagen og klager ikke. Utrolig gøy. På vei ut igjen trillet vi en gjørmete kano på veien nedenfor Losby Gods. Vi så nok ganske våte og kalde ut da en hotelansatt kom mot oss og spurte om vi kanskje ville ha litt kakao og vafler. Det ville vi selvsagt! Inne på hotellet ble vi tatt i mot med håndkler og vist ned i garderoben så vi kunne få tørket oss litt og oppe i restauranten ventet fire vafler og fire kopper kakao. Direktøren kom og kunne fortelle at hotellet spanderte. For en utrolig hyggelig ting å gjøre! Og ikke nok med det: Den gjørmete, våte kanoen vår fraktet de likegodt det siste stykket og de satte den fra seg i gangen utenfor restauranten slik at vi bare kunne kjøre bilen inntil hotellet! Stjerner i boka til Losby Gods med andre ord, takk for en super avslutning på en fantastisk fin tur.

Ikke i dag, men i går: tur fra hytta til Storhøgdgruva. 8 km. Ikke ett menneske å se, men to ryper tok til vingene da jeg kom gående og en potesokk ble tatt med hjem for evig "arkivering". Ingen smerter i kneet, men det hovner opp og forblir hovent lenge etter en slik tur. Muligens må jeg leve med det ettersom kneet aldri kommer til å bli helt bra. Fortsatt en del snø over 800 moh og isen hadde ikke gått på vannet ved gruva (ca 850 moh, tenker jeg).

Elgen, Harstad. Liten fjelltopp i nærheten av byen. Midnattsol og timelapse

Del av flokk med villrein jeg ser en til to ganger om dagen. Møter de på tur eller på vei til jobb☺

Dagens tur har vært på Hedemarksvidda, nærmere bestemt fra Gåsbu - Lageråkvisla - Stenfjellhytta - Appelsinhaugen og ned til Gåsbu via Brummundvegen (Rondanestiien). Brummundvegen kunne fint ha byttet navn til Brummundbekken nå for tiden. Turen ble på noe over 11 km. Med på turen var Ulu, en Alaskan Husky jeg pådro meg da jeg jobbet som handler og guide i vintersesongen, et supert turfølge Vi skal nok få mange fine turer framover.

Fra en topptur til Værnestinden i Rødøy kommune 30. mai 2015

Har (ufrivillig) erfaring med en 4 dagers tur sommerstid i Vibram Fivefingers Sprint (glemte igjen skoene hjemme...). Med sommersekk under 15 kg gikk dette helt topp med tanke på belastning. Eneste som er litt kjedelig er det som er nevnt tidligere her av @Grimner at rusk og rask har lettere for å sette seg fast/komme nedi dersom du har åpne sko. Jeg syntes det ikke var kjekt å vasse rundt i myrområder, da jeg tidvis ble kald/våt og hadde føtter som rosiner, pent pyntet av all slags rusk og rask. Utover det hadde jeg ingenting å si på. Var nesten bedre enn store støvler spør du meg med tanke på feste i steinurer og for å hoppe over bekker etc. Lett og ledig:)

Jeg tror ikke dette har så mye å si i slike typer panner hvor godset er så tynt. Til og med ei stålpanne vil ikke fordele varmen helt ut i kantene med like tynt gods. Da er det viktigere å skaffe seg en brenner med en flamme som fordeler varmen godt, ikke en sånn minigreie som bare fyrer en liten ring på noen få cm..

Femundsmarka er uten snø nå og isfritt. Inngang fra Jonasvollen, Elgå eller Synnervika med båttaxi, eller gå fra Elgå eller Langen/Synnervika. http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2013/07/femundsmarka-2013.html

Med utgangspunkt ved Oldevatnet i Oldedalen i Stryn, kommer du deg iløpet av noen bratte høgdemeter opp til områdene ved sunde seter. belønninga e visuelle inntrykk i verdensklasse.

For å si som den engelske 10-åringen du omtaler: "Wow...". Takk for utfyllende svar, og underholdende tekst og flotte bilder attpå, og litt geologi fikk man med på kjøpet også. Og Trollvann ja, det var jo ikke dumt Kan nevne at i hine hårde dager da fruen og jeg tok turen, så anbefalte alle bøker og brosjyrer om Trollkyrkja at man tok med fakler. Vi kjørte Fræna rundt for å få kjøpt fakler, men overraskende nok (for oss) var det ingen som solgte dette. Heldigvis. Så vi endte opp med en lommelykt, men hodelykt er jo et klart bedre alternativ (var nok ikke allemannseie den gangen, før LED-pærer etc var vanlig). Luftige partier over Trolltindane ja....ikke hovedsaklig bekymret for barna, kanskje mest for fruen, hun er absolutt ikke glad i slikt Tverrfjella kan kanskje la seg gjøre, hvis det ikke krever heftig klatring eller lignende for å komme seg opp. Å bli vekket av sauer om morran er jo koselig (et mye bedre alternativ enn bjørn og dinosaurer, ihvertfall), skjønt enkelte er av den mening at undertegnedes snorking kan komme til å holde mesteparten av dyrelivet på grei avstand. Hvordan er det i det området der i første halvdel av august tror du, er det mye turister/andre fjellfarende?

Trollkyrkja er helt klart et sted som er verdt et besøk. Husk bare å ta med hodelykter. Alle tre grottene er enkle å finne. Det er også satt opp et info skilt med tegninger ved den nederste grotten som viser hvor de andre, og vannet ligger. Turen opp er 3-4 kilometer med stigning, og tar i overkant av en time med noen drikkepauser underveis. Stien opp er godt brukt, og ender ved den nederste grotten. Antar at det er den du mener med marmorbasenget, der fossen kommer ned innerst i grotta. Den neste grotten ligger bare noen meter lenger opp. Der er stiger og sikringer byttet ut for ikke så mange år siden, så det er en grei sak å komme ned i den i dag. Stigen ned i grotten er en aluminiumsstige lignende brannstiger med sikring. Den tredje grotta er et hull i bakken like etter at du kommer opp på platået. Det virker litt trangt i starten, men blir raskt romslig slik at du kan gå krokbøyd gjennom gangene. Den er ikke fullt så hvit og lys som marmoren i de andre, men har mye spennende struktur i fjellet. Stien til vannet går på platået ovenfor grottene. Det er bare noen hundre meter mot sør, og underveis passeres en liten slette med gres. Der er det noen fine teltplasser som ligger litt isolert om det skulle være litt vind. Forøvrig også et populært sted for sauene i området, så det er fult mulig dere blir vekket tidlig. Ellers mulig å sette opp telt ved vannet, selv om det er mye ujevnt underlag rundt om. Sletta mellom grottene og vannet er anbefalt teltplass. Videre opp til Trolltindane er det en bratt stigning som tar ca 1 time om dere er passe trent. Jeg liker best å gå fra nord mot sør over toppene, men det er også fint å gå opp mot Tverrfjella på sørsiden, og så over toppene. Det er tiløp til merking av sti på sørsiden opp mot Tverrfjella, men ellers så gir veien seg selv. Over selve Trolltindane er det noen luftige partier, men bør være overkommelig for ungene om de er vant med høyde og stødig på beina. Alternativt er turen opp til toppen av Tverrfjella en lett og fin tur med førsteklasses utsikt mot ytre deler av kommunen og Hustavika. Nærmeste Campingplass er Bjølstad camping i Malmefjorden. Jeg har aldri prøvd plassen selv, så vet ikke hvor bra den er. Har skrevet om Trollkyrkja og toppene noen ganger på bloggen: Trollkyrkja i Fræna En gretten gammel gubbe i Trollkyrkja Luftig utsikt fra Tverrfjella God tur

Ikke tur i dag, men i går. Ettermiddagstur i mitt nærområde. Her er det bare å ta for seg! En ting jeg synes er litt snodig er at jeg nesten aldri møter andre turgåere. Ungdom er totalt fraværende. Kanskje de er hjemme og mekker på firhjulingen sin?

Søndre Jeløy i går. Solen prøvde, men sterk vind fra sør, rett inn Oslofjorden, som hadde bygget seg opp fra langt nede i flate kanalstrøk et sted, vant dette slaget og temperaturen var på lunkne 13-14 grader. Perfekt for å teste litt utstyr på min vei; et par tynne "lettvektsbukser" fra Stormberg og en lett vindjakke fra Norrøna. Foto: oslofjorden.com Kyststien strekker seg langs hele kysten fra et stykke ned i Sverige til Akershus (og videre), jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vandret disse stiene ute på søndre Jeløy nå siden jeg flyttet ned hit høsten 2013, men det begynner å bli noen timer. Hvorfor de to personene på kyststi-illustrasjonen har så (på et tidspunkt) tidsriktige frisyrer er et mysterium, men at det må være sløsing med kommunale midler å bytte skilt så ofte fremstår som åpenbart. Det er ikke veldig spennende å gå her lenger, men jeg blir alikevel blass i blikket (bergtatt er litt for sterkt uttrykk) på nesten hver eneste tur, spesielt når sola speiler seg i fjorden. Underlaget er stort sett fint opparbeidet sti, men et par kilometer er på strand For det meste stein, men noe hardpakket sand nederst mot vannet innimellom. Sør-sørvest. Aasgårdstrand og Bastø midt i bildet. Holder man seg på vestsiden møte man sjelden folk selv om område i umiddelbar nærhet til Alby i helger og fridager, er verre enn Karl Johansgate på 17. mai. På en normal tirsdag litt etter midten av mai var jeg stort sett alene hele turen. Nordvest mot Drammensfjorden. Gullholmen i venstre billedkant. Bak sivet skimter man såvidt Horten og Bastø Dette partiet er bare et par hunder meter langt, men det slår meg alltid hvor fint og fredfullt det er. Fjorden ute til høyre, ca 15 meter unna. Buksa var helt perfekt. I forholdsvis rask gange var den akkurat passe tykk i 14 grader og vind. Kommer til å passe perfekt til sommerens turer tipper jeg. Jakka tok jeg bare på da jeg stoppet for å legge på litt sportsteip på venstre hæl. Den er fantastisk. Vanskelig å beskrive hvor effektivt den fjerner all antydning til vind (effekt på kroppen, ikke selve vinden ) Vinden som kom uhindret nede fra Amsterdam-traktene rakk å bygge seg opp før den traff Jeløya. Bastøfergene er det vanskelig å unngå da de har avgang fra Moss og Horten samtidig 2-3 ganger i timen og er alltid å se og høre om man retter blikket mot fjorden.....scooter på fjellet..... Etter et par timer og 10km var dagens tur over. Deilig å røre på seg som vanlig. Får passe på å gjøre det mens man enda har anledning. De sier til og med at det antakelig er direkte sunt og bra for helse på lang sikt.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Jeg har lenge fulgt kampen mot Vindkraftutbygging i Bindalsfjellene med spenning. Området er svært attraktivt for friluftsliv, men eies av kun en eier. Det er en av norges største eiendommer. Stor var overaskelsen når samene kom opp til beiteområdet nå på senvinteren. Man har plassert en enorm mast (80 meter høy) i beiteområdet, uten at de er blitt kontaktet eller hørt. Når man begynner å se på saksbehandlingen så viser det seg at formannskapet har gjort et ulovlig vedtak. Ikke bare det, men forslagsstilleren leder selskapet som senere fikk jobben med å reise masta(!) Eneste stedet saken har vært omtalt i er avisen "Sagat". Jeg har forsøkt å formidle dette til andre lokale aviser, men de vil ikke ta i saken så langt. Dette er hva Sagat skriver: Det hører med til historien at på et lite parti av veien er det i løpet av vinteren kommet en diger stein - flyttet dit av fjellet selv. Det bildet er ikke mitt - men tatt fra en side der motstanderne av denne store utbyggingen diskuterer saken - og som det sies der: "Hvis fjellet selv har lagt den steinen midt på veien,..er det kun en idiot som tørr å flytte på den!"

Bruker selv en kjelepose fra Primus sin Eta kjele til å ikke lage riper og redusere klirring/lyder når jeg går. Den er ikke vanntett, så hvis Sveaen skulle lekke så blir det høy oktan tilsatt i maten. 1L boksen fra Europris går ihvertfall ned i Optimus Terra HE kjelen, Tror den også vil passe i kjelesettet ditt Omnilite.

No spørs det kva du meiner med tynt ullundertøy,men generellt så er tynt ullundertøy lite slitesterkt om ein samanliknar med tjukkare typar. Største forskjellen på slitestyrke går meir på tjukkelse og kva tjukkelse på ullfiber enn på kva slags merke ein har . Om du derimot tillater at det er ein viss andel syntet så aukar slitestyrken betraktelig. For min del så betyr slitestyrken ikkje så mykje, eg reknar ullundertøy som forbruksvare og er villig til å ofre litt på slitestyrken for å få fordelen med tynt ullundertøy når det ikkje er så kaldt. Viss du absolutt set slitestyrken som eit krav så kan eg anbefale to ulike trøyer frå Brynje: Brynje Wool Classic som har ei vekt på 190gr/m2 og inneheld 80% og 20% polyamid, denne trøya har fått mykje skryt og har ullas fordeler + syntetens , I tillegg har Brynje ein modell ved namn Wool Thermo Light denna er endå tynnare 160gr/m2 ellers samme fordeling av ull og polyamid. Dette er ei finmaska ullnetting trøye,men den er ikkje så gjennomsiktig som deiras vanlige ullnetting,minner meir om ei vanlig ulltrøye. meir info www.brynje.no i outleten finn du forresten Wool Thermo Light i raud farge på tilbud.

Hun foreslo blant annet å gå ruten motsatt vei, slik at barna får den letteste etappen først da de er mest gira. På hjemmesiden deres står mailadressa hennes. Hun virket veldig serviceinnstilt.

Jeg er ikke veldig godt kjent i Etnefjellene. De ligger et stykke lengre nord en det området jeg normalt befinner meg i. Men @Bjarne H.S. Skriver en blogg og har vært i området en del ganger. http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2015/04/etnetur-med-hy-komfort.html Det er normalt ikke noe problem med snø og is så sent som i midten av juli, selv om det selvsagt fortsatt ligger fenner oppe i høyden. Jeg har opplevde is på vannene over 1000moh i juli, men da helt i starten. Jeg håper vi får noe sommer før det....

Steker man på bål kan man ju ta med aluminiumfolie istället. Räcker till många ørret innan vikten blir större än för en stekpanna, oavsett om den är av titan eller aluminium. Lock till grytorna kan man göra av en pajform till under 5 gram.

Da kona og jeg var forholdsvis unge, før vi fikk barn, mens dinosaurene fortsatt kunne påtreffes i marka, da var vi på helgetur til Trollkyrkja i Fræna. Som man kanskje forstår begynner dette å bli en god stund siden, og de eneste minnene jeg har om turen er at det var 1) bratt og 2) et godt stykke opp samt at 3) det var rimelig stilig å være inne i den hulen med det marmorbassenget. Nå skal det visstnok være to huler til, som går ned under bakken, men disse fant vi ikke, eller vi fant muligens den ene men syntes det så litt skummelt ut å gå ned dit. Nå sitter man her, betydelig mindre ung, bekymringsløs og trent, og med tre unger i alderen 7 til 14 år. Har en liten plan om å kanskje ta turen til nevnte mål igjen i løpet av ferien i august, og vurderer da enten å ligge på en campingplass i nærheten, for å ta en dagstur opp, eller å rett og slett ta med Wigloen opp dit og ligge over. Ser også at det ligger noen tilsynelatende fine topper ovenfor Trollkyrkja, Trolltindene elns. Mine spørsmål er: -Er det egnede teltplasser der oppe, feks. like i nærheten av Trollkykrkja, evt i nærheten av vannet der oppe? -Er det langt å gå fra Trollkyrkja til det vannet, og fra vannet og opp til Trolltindene? -Er det trygt å ta med unger opp på Trolltindene? Ut fra de bildene jeg har sett så ser det forholdsvis smalt ut der oppe, på den ryggen der. -Tips til kurant campingplass i rimelig nærhet av målet? På forhånd takk for evt. svar

Det store spørsmålet er hva som er lettest av en tynn panne med bred brenner eller en tykk panne med smal brenner. Jeg vil tippe det første. Steker man på bål burde det uansett ikke være noe problem å få jevn varme.

2015 er ikke et "vanlig" år. Det er mye snø, og våren har vært usedvanlig kald. Det er nok ikke mye snø om vel en uke på denne ruta, og det stykket som snøen kunne ha gitt problemer, ligger mot sola, snøen er vekk allerede. Det som kan gi utfordringer er egentlig snøsmeltingen. Store vannmengder gjør bekkene vanskelige å krysse. Jeg tror det vil være greit å ta denne turen.

Tja, må si jeg sliter med at ting svir seg i alupanner/gryter også men

Støtter Bjarne her. Femundsmarka er toppers nå!

Kom 20-30 cm nysnø denne uka. Denne er veldig tung og våt, gir både dårlig skiføre og dårlig til å gå på dessverre. Mange steder vi du nok synke nedi en god halvmeter for hvert steg.

Det skal jo ikkje lekke, i så fall vil brennaren fungere dårleg.

TOGO-kløven til Seleverkstedet, samt en trekksele tiltenkt skiturer. Da begynner det å ligne mtp fotturer til fjells - så får jeg bare smøre meg med litt tålmodighet før jeg begynner å utnytte vektavlastingspotensialet, bikkjas unge alder tatt i betraktning.

Min erfaring med Norrøna er den samme. Det har aldri vært spørsmål om feil skal dekkes av garanti eller ikke, og aldri snakk om at kvittering må fremvises. Et eksempel på serviceinnstillingen gjelder mitt Ravneskar telt, kjøp på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Det ble opprinnelig levert med tunge glassfiberstenger, men rundt år 2000 var aluminiumsstenger blitt vanlig, så jeg ringte Norrøna for å høre om det var mulig å få tak i slike til teltet. Javisst, sa de, vi sender opp et sett! Og etter noen dager kom pakken, gratis og fritt levert. Og da var teltet allerede 20 år gammelt (det fungerer forresten like fint den dag i dag). De garantivilkårene du linker til er ganske klare, og jeg kan ikke forstå at Norrøna ikke vil godta defekt glidelås som garantisak.

Kjøpt jetboil! Var akkurat på fisketur med dattera og laget meg kaffe(Growers cup) og kakao på et blunk. Passet godt i trøndelag med regn og 7 grader

Hva er en god kniv? Jeg har mange kniver, mellom 50 og 60 dersom jeg skal være ærlig. Amerikanske med fulltange og flåblad du knapt kan spikke en seljefløyte med til typiske norske tollekniver. Og noen har jeg laget selv. Det er dyre kniver og rimelige jeg har funnet brukt for å pusse de opp. Jeg ser at det er nok åtte av de som roterer i mitt bruk. Noen ganger en Hallingdal av eldre modell (stor tung og traust) noen ganger en lett kort kniv. Skal jeg fiske er valget et annet. Men de jeg bruker er alle gode for meg. De ligger godt i hånden som et godt verktøy skal. Kniver er personlig. Prøv de, kjenn hvordan det føles. Finn ut hvilket til hvilket bruk du skal ha kniven til. Lykke til med valget.

Det ble en flott dag på Nedre Setesdal Austhei. På sykkel på forskjellige skogsveier. Noen kilometer med bæring ble det mellom veiene i det flotte sommerværet. 70 km viste GPS'en og noen stopp ved fiskevann ble det tid til. Ingen storfangst men katten maler fornøyd nå.

http://lighterpack.com/r/180paj Legger nå med lista mi her, men er ikke 100% sikkert at jeg deltar på treffet, må se litt ann hvordan d passer med andre planer. Nå er lista mi en generell liste, som er for 3-4-5 dagers turer vår/sommer/tidlighøst.

Kan det være et alternativ å bruke et tynt, lett og billig skumunderlag under? Hadde 2 netter på mitt underlag forrige helg. Frøs første natta, la under et skumunderlag natt nr. 2 og det ble mye bedre. Jeg tenker jeg nok kommer til å gjøre det på den måten - skumunderlaget veier 200 g, og kan brukes ute også, så det blir en grei løsning for min del i hvert fall.

Gjorde en slags remake inspirert av fjorårets fjellforumtur gjennom Nordmarka fra Grua. Med overnatting i nærheten av Kikut: Erfarte vel at jeg skal gå for helt vanntett fottøy på neste tur. Og ikke typen "pustende". Veldig mange grantrær rikere, og ikke minst syklende kvinner og menn i fargerike trikoter

Tur i fjellområdet bakom hytta. Konstaterer at kneet stadig blir bedre

Første natt i skogen med hele familien. Jentene og kona i telt, og jeg og guttungen under åpen himmel. Alt bra, bortsett fra meg som frøs ræva av meg i natt...

En snartur opp til vannverksdammen som ligger oppe ved Nedre Sæterstivatnet - ved ca 250 moh. Den gamle stien er fin å gå opp her - og det er veldg motiverende for en liten aspirerende fjellgutt å komme seg opp de litt småbratte partiene. Dette er en gammel sti - delvis steinlagt i forbindelse med at vannverksdammen ble bygd på 60-70 tallet. Det høljer ned og det er skikkelig ufyselig. En svart regnbyge ligger uti havet og vi hører ulet fra vinden oppi fjellet fra parkeringsplassen - som er nede ved en bilcrossbane. Det er sjelden vi to er på tur alene uten lillesøstra - og det er helt tydelig at gutten på 6 er i veldig god form og kan gå hardt på om han vil og år anledning slik som i dag. Vinden gjør sitt beste for å slite oss ned,. - og vi bestemmer oss for å snu og gå tilbake og ned mer i le av skogen. Litt småklyving så er vi nede igjen

På tur på Tjøme i dag. Mye vind og sjø i dag så passet bra med en tur til den italienske porten! Hvorfor den blir kaldt den italienske porten vet jeg ikke ?

Tur til Kvitfjellhytta i Stjørdal 15-16 mai. Gikk opp fra Tverrsona. Flekkvis noe snø siste 500 m, ellers bart og fint.

En liten rusletur langs foten av De Syv Søstre:

Arnøyene i Gildeskål sør for Bodø 16. mai 2015:

Liten overnattings tur på målia DNT hytte (ca750moh). Gikk de snaue 4km i siste rest av skiløypene fra svaenlia i går kveld. Funka bra det, tørrere enn myra;) Knall solnedgang med 170km utsikt til glittertind, sola datt ned bak brummundkampen 6km unna Og mørkt ble det aldri.. Sov dårlig tross alright seng. Ikke fullt så bra i dag, -2 på morran før tåka rom veltende inn over myra. Endte i 150 meter sikt og regn fra tåka.. Hadde tenkt meg en bit til innover men slo det rask fra meg pga av vær og føre.. Frista lite og gå 12-14km i snøvær 17 mai

Praktisk og lett -- og bedre ketchup: Evt Heinz økologisk (ikke at jeg bryr meg om økologisk mat i det hele tatt -- den bare smaker bedre) overført til en pitteliten klemmeflaske. Eller (Woo!) hjemmelaget chiliketchup (easy-peasy) i liten klemmeflaske. Var jeg vanskelig og teit nå?

fra tråden Hva er din favoritt brenner for sommerturer sakser jeg: Plaststøtte fra Primus funker som beskrevet her, men har også en i metall fra MSR, med "glider-strammer" på en det ene benet, og den paser nesten(!) perfekt til Svea 123. Den som vises her

Et spennende prosjekt som bryter med "normal adferd". Fullt forstålig i dagens situasjon. Din generasjon får nesten ingen pensjon, må minst jobbe til fylte 70 før det drysser noe. Vi gamlinger som nå snart surfer ut av arbeidslivet i relativ lav alder og høye utbetalinger får heller nyte det enkle friluftsliv med masse god tid i andre enden av livet.