Vinnerliste

Det beste jeg vet etter en arbeidsdag, er å komme meg ut og stresse ned. Å la alle tanker om alt man ikke rakk denne dagen heller, bare fly...la pusten konsentrere seg om ren, vårlig luft, øynene nyter alt det vakre man ser, og kroppen får brukt seg. Jeg er veldig glad i Langvann. Dette er nok det fineste padlevannet på Hurum. Man når Langvann ved å parkere på Røskestadvann, padle inn mot demningen, og bære farkostene 50 meter opp til Langvann. Stemningen er bare helt magisk. Vannene er så blikkstille som jeg aldri har sett dem før. Insektene aner ikke hvor farlig de lever der de surrer dovent noen millimeter over vannflaten. Det er vak og hopp av fisk hele tiden. Sola varmer, herlig, og jeg nyter det. Jeg parkerer kajakken i en liten vik, og setter meg på steinen for å nyte de siste solstrålene. De få bevegelsene i vannet gjør at solstrålene kastes opp på land i et levende og vakkert spill. Det er bare å la tankene sveve og nyte sola. Jeg elsker sol og varme og ser frem til sommeren med stor glede! Her ved Røskestadvann. Det vaker! Ved demningen ligger denne flyteøya. Den flytter seg sør til vannet på vinterstid, og tilbake til demningen/utløpet sommerstid. Fascinerende og spennende, det vokser til og med små bjørketrær på øya. Så tok jeg fatt på Langvann. Fru Padler herself. Min lille skjønnhet. Jeg blir beæret med to soler. Men det kommer en dag i morgen også, og jeg må snart vende nesa hjemover. Gjør ingenting å ha sola i ryggen heller, når man får slik utsikt som dette her.

Jeg er født og oppvokst i Indre Østfold, og her, helt mot grensa til Sverige, ligger Trømborgfjella. Det er et stort område med mange småvann og turstier. Min mann humrer alltid når jeg nevner Trømborgfjella - de fjella er nemlig maks 250 meter høye! Skoleturene da jeg var barn, gikk alltid hit. Minnene mine derfra er sørgelige - uendelig trasking i vonde gummistøvler, i myrer og regnvær, og leirplassen vi kom frem til var alltid kjedelig. Og så var det orientering, som stort sett foregikk i myrer. Så, det var med blandede følelser jeg lot min bror bestemme turmålet da vi skulle på tur sammen - han og samboeren er glade i å ferdes i nevnte fjell, og jada, Hakatjern i Trømborgfjella ble målet. Men - med årene får man mer erfaring, og innstillingen endrer seg. Turen ble flott den, bare se! Et lite glimt av alt som skal pakkes for to netter i telt. Vi kjører til Østfold. På veien plukker vi opp min mor, som skal være med oss den første kvelden, og her møter vi også min bror Espen og hans samboer Lise. Ved Lundebyvannet i Hærland tar vi av E18 og bare et par minutter senere parkerer vi i skogen. Så er det bare å legge i vei! Sigurd har kosedyrene trygt plassert i sidelommen på sekken. Å passere vann uten å gå oppi, det er ikke noe alternativ når man er en 5 år gammel bajas. Å gå på tur med barn handler om å ikke velge de tyngste, lengste rutene, ta seg god tid og bevilge så mange pustepauser som barnet vil, så lenge det går fremover. Sørge for å være god og mett før turen starter, ha vannflaske og myggmiddel klart. Og et lite krisesenter som lokkemiddel dersom det stopper helt opp. Krisesenteret heter selvfølgelig Smurfegodt. Når vi omsider er oppe de lange, trauste bakkene, går det lettere fremover. Og når Hakatjern kan sees, letter humøret enda noen hakk, og beina blir lettere både på store og små. Snart fremme! Onkel er straks fremme med fiskestanga,og en abbor måtte bøte med livet, til Sigurds store begeistring. Fisk og kryp, det er gøy! Det skal undersøkes og studeres. Tidlig krøkes! Å lære seg kunsten å fiske, gjør store ting med selvtilliten! Sunniva kan kunsten fra før, dette er noe hun liker. Der borte skinner sola...og det gjør den jo ikke her... Og en og to og tre, så var vi på et annet sted! Herlig å nyte solas siste timer. 3 generasjoner Kosestund med onkel. Ablegøyer! Morgenstund. Lite som er mer kos enn å dra sovepose og liggeunderlag ut i solvarmen og nyte natur og fin utsikt. Her inne befinner syvsoverne seg! Dag 2. I dag går vi på utforskertur, og vi ender opp ved et vann rett i nærheten. Vi fisker, spikker fine pinner, synger, og tar livet med ro. Etter et par timer legger vi i vei hjem igjen. Små ben blir ekstra slitne over å løfte beina høyt over lyngen, og må ta en rast. Sigurd i velkjent stil! Regnet har begynt å falle, og ungene blir stappet inn i teltet til tante og onkel. Jeg nyter et par stille timer under tarpen med bok. Det er en oase i en travel hverdag! Etterhvert får jeg også lov til å komme inn i teltet. Det blir koselig og intimt med 5 mennesker i et tremannstelt! Men det er gøy, og jammen har onkel kinderegg på lur til ungene. Vi leker min båt er lastet med, leser og synger. Og plutselig har det gått nok tid til at vi må tenke på litt kveldsmat. Mine iherdige forsøk på å lage sunn biffmiddag på tur fører ikke hjem hos ungene. De blir reddet av onkel og tante igjen, som har med seg pølser! Når skal jeg lære? Turmat = pølser, basta bom! Så var det sengetid igjen! Det regner ute, og når du hører trommingen på teltduken, er det ikke vanskelig å sovne. Jeg forteller det jeg husker av Da teskjekjerringa ble kråkedronning, og så er det natta. Ungene sovner på et blunk! Jeg koser meg med bok til øyelokkene blir tunge...morgenen etter er det jeg som våkner først, og finner igjen frem boka til ungene våkner klokken syv. Det er luksus å ta livet slik med ro. Frokost ute i det fri. Regnet har begynt å lette, men det kommer litt yr nå og da. Plutselig skinner sola gjennom, og vi kan stadig skimte mer og mer blå himmel. Det er herlig å våkne opp til en slik morgen. Alt er ekstra grønt etter en våt natt. Vi får besøk av en liten venn! Den nye bestevennen til Sigurd! Geniale løsninger på oppheng av tarp, av Maria. Så var timen slagen for hjemreise. Alt pakkes, kosedyrene (våte siden de måtte jo bade!) festes behørig på sekkene, og vi legger i vei. Turen tibake til bilen blir atskillig mer kortvarig, nå er det bare nedoverbakker. Opp den siste (og eneste) bakken, og der var bilen. Takk for turen!

I fjor sommer tenkte jeg lenge på å ta sykkelturen gjennom nordmarka med tvillingene i sykkelvogn, men det ble bare med tanken. Lillebror på da 6 mnd krevde sitt og helgene forsvant til husmaling og annet pliktarbeid. I år tenkte vi at lillebror var stor nok til å være med. Satt lenge og så på kartet. Så egentlig for meg å sykle fra mylla slik at hele nordmarka kunne krysses, men fant ingen gode veier som ikke krevde sykling på sti. Ville helst ikke ende opp i Sørkedalen siden vi skulle komme oss østover igjen med kollektiv transport. Vi startet derfor fra Stryken med planer og mat for å være ute 2 netter. Litt av en oppakning! Nevnte jeg at vi hadde med setterne Thess og Tyra... Vi snakket med Svigers på telefonen som omtaler seg som lommekjent i hele Nordmarka og han anbefalte overnatting ved Dalatjuven. Det var engentlig en omvei, men vi ga det en sjanse. Det ble tydligvis fort min beslutning av vi skulle sykle dit for her var det oppover! Fruen slet med melkesyre i lårene mens jeg kunne trille ved siden av. Siden hun ikke turte å ha hundene foran kunne jeg nyte kraften av 2 understimulerte settere hele veien oppover. Ble ikke svett på ryggen før jeg fikk inn teknikken med å dytte bak på sykkelvogna til fruen. Hun mener jeg må presisere at hun hadde vogna med tvillingene. Uansett brukte vi ikke mer enn 1:45 time opp og det viste seg å være en veldig fin plass for overnatting. Alle skal være med å lage middag. Hold ungene unna vannet! Middag på hele gjengen Siden hele gjengen sov i bilen på vei til Stryken ble ikke legging helt lett, men det gikk på ett vis. Natten ble en liten utfordring med en 1-åring som ikke ville sove, men helst turne rundt i posen til mamma og pappa. Lurer på om det er flere tenner på vei. Etter havregrøt til frokost og pakking av leir gikk turen videre. det vil si at vi syklet ned alle bakkene fra dagen i forveien for å sykle opp nye bakker i retning Sandungen. Igjen ble mine ideer ikke omtalt i mindre positive ordlag selv om fruen hadde overtatt den letteste sykkelvogna. Formen hadde forøvrig kommet seg så det gikk fremover. Snøballkrig, positvt avbrekk for store og små. Stas med pannekakelunsj. Vi stoppet for en skikkelig lunsj og pannekakesteking ble godt mottatt. Litt vanlig utfordringer for oss småbarnsforeldre opptok selvfølgelig en del tid. Bleiskift og 3åringer som skal slutte med bleie feks. ikke så lett å få de største til å gjøre stort og smått i skogen når de ikke er hjemme med dosete med Lightning McQueen. Skulle tatt med potte. Syklingen gikk bedre når det flatet ut og gikk nedover. Vi endte derfor med å sykle helt til Sognsvann på en dag. Strategisk nok gikk vi på t-banen kl 1600. Ingen god ide med tanke på hva vi hadde med. Altså 2 voksne med hver sin ryggsekk og sykkel med bagasje, 2 sykkelvogner med bagasje, 2 slitne 3 åringer, en sliten 1 åring og 2 slitne (heldigvis) settere. T-banen gikk forsåvidt greit med litt hjelp for å komme seg av på Nasjonalteateret. Problemene startet når vi skulle komme gjennom karuseldørene mot toget. hvordan gjøre det med hunder, sykkel og sykkelvogn. Eller bare gå igjennom med barnevogn. Idiotisk oppfinnelse! Heldigvis møtte vi en nabo av mine foreldre som skulle med samme tog. Han ble vår reddende engel for å komme oss på toget mot dal kl1638 som var forsinket og fullstendig overfullt. Starter greit på Sognsvann

Største problemet med ulv er vel at den truer folks illusjon om at vi har krav på å eie/kontrollere naturen. Den skremmer oss, den er slemmingen i eventyrene vi vokste opp med, og attpå til er den så frekk at den tar tamdyrene våre (som vi selv har vært dumme nok til å sende alene ut i naturen). Den gnager nok rett og slett litt på bortskjemtheten og arrogansen vår. Hadde disse skyteglade nissene som ønsker å utrydde ulv begynt å "jakte" på f.eks. flått eller andre arter som faktisk utgjør et reelt problem for helsa til dyr og mennesker, og som grunnet ymse ubalanser i deres økosystemer har hatt en uvanlig vekst i populasjonen, hadde nok både sauer, bikkjer og folk hatt det bedre.

Jeg trenger et par minutters pause her jeg står. Jeg tar meg selv i å tenke på dette med erfaringer. Jeg har jo nevnt det sånn innledningsvis så det ligger vel litt i kortene. Jeg har kjent det før og vil kjenne det igjen. Denne noe udefinerbare følelsen av matthet. Erfaring: Spis og drikk før du må. Erfaring: Ikke alle erfaringer lærer man like mye av. Jeg hadde altså gledet meg til å gå over neste ås siden jeg aldri har gått der før. Nå føler jeg mest for å slippe å løfte beina og grusveien rundt frister mest. Veien går i en kløft dannet av åsen jeg kom over og åsen jeg ikke kommer over. Jeg rusler rolig nedover. Passerer Sillingskåla, en mørk myrpytt innimellom trærne. Kveldens siste solstråler når ikke ned hit. Ved Ormetjenn åpner terrenget seg litt og jeg har ikke langt igjen til kveldens mål. Snart ser jeg Vesle Halloren i små glimt mellom trærne. Det var i utgangspunktet ikke ved Vesle jeg skulle campe, men jeg vet om en hylle med hvit, tykk mose her. Skulle ikke forundre meg mye om teltet ikke skulle få plass der. Jeg svinger av grusen for tidlig og må følge fjellknausen et stykke før jeg kommer rett. Dette er egentlig en helt perfekt plass. Selve hylla ligger noen meter høyere enn tjennet og gir super utsikt over vannspeilet som nå og da brytes av vakringer. Den flotte hvite mosen har gjort det mose er bra på. Nemlig å holde på en annselig mengde fuktighet. Når det i tillegg er litt dårlig pluggfeste blir plassen vraket. Ut på grusen igjen. Klokka nærmer seg 21 og jeg vil ha opp teltet før mørket kommer. Ikke langt igjen til Store nå. Det begynner å stilne og kun de ivrigste småfuglene holder på. Jeg hører dem før jeg kommer frem til vannet. Lyden bærer godt slike stille kvelder. Noen er på plassen hvor jeg hadde planlagt å telte. Dette er en strek i regninga. Store Halloren har ikke fler plasser hvor det er mulig å telte med mindre en legger seg borte ved hytta i nordenden. Ok, det er bare å gå videre. Nå er jeg på høyde med dem og gjennom buskene ser jeg 2 som fisker. De må ha hørt knasingen fra grusen og en roper: «hei». Jeg roper: «hei» tilbake, stopper og fyller på med: «fått no’»? Jeg hører ikke helt svaret. Hmm, det er vel ikke helt høflig og bare gå videre nå, nei jeg stikker bortom. Jeg nærmer meg og ser sykler og hengere med liggeunderlag. Ja da skal de nok være over tenker jeg i det jeg kommer klar av krattet og opp på knausen. «Hei gutter», 3 hyggelige karer hilser tilbake. Jeg skjønner etterhvert at de ikke er herfra, men at han ene jobber sammen med en Hølending og at de har vært her før. Nå skal de fiske og kose seg og blir over til i morgen. Jeg takker høflig nei til potetgull og øl og forteller hva jeg driver med. I mens får 3‘dje mann tilslag på flua, men den går. Det er hyggelig med en prat når en er på tur, men nå er det på høy tid å få satt camp. Vi ønsker hverandre fortsatt god tur og så er jeg på vei igjen. Et par hundre meter senere ser jeg en alvorlig svær flishaug i veikanten. Her er det sagd mye ved. Dette må vel være det beste, eller i hvert fall det mykeste underlaget jeg kan forvente. Sekken kommer kvikt av og med beina jevnes haugen ut. Teltet er oppe og primusen er igang. Her nede er det ikke signal så jeg klatrer opp på knausen bak teltet og får gitt OK beskjed til de hjemme. Skumringen er et faktum og det er ganske kjølig. Det er godt å holde rundt den varme kaffekoppen. Det er blitt helt stille og ute fra vannet høres Lommen. Makan til villmarksfølelse den fuglen skaper. Nei, nå er jeg så kald at jeg skal krype i posen. Jeg rydder opp, får sekken i ytterteltet og så noen raske lengder fram og tilbake for å få opp tempen. Da er jeg klar for posen. Foto: Teltplassen på morgenkvisten. Natten var rett og slett kald. Noe av det siste jeg gjorde før turstart var å bytte til en varmere (og tyngre) sovepose. Du verden så glad jeg er for det nå. Erfaring: Tja, kanskje, eller rett og slett føre vár. Jeg fyrer primusen og kjapper meg med tannpussen. Varm havregrøt og kaffe er helt konge nå. Foto: Varm kaffedråpa på morra’n Det er småkjølig å sitte rolig så her er det bare å sette igang. Vandringen startes med ulltrøye, fleecegenser og vindjakke. Om å gjøre å få varmen må vite. Foto: Store Halloren sett fra nordsiden Jeg forlater vannet her i nordenden og følger bekken mot Dryplane. Området bærer tydelige tegn etter Bever. For et par år siden var det stor aktivitet her. Nå ser det stille ut. Jeg fortsetter å følge bekken. Det stiger forsiktig opp og forbi Gylta før det blir utforbakke mot Lomtjenn. Her ligger ei hytte som har sett sine bedre dager. Det er noe med denne hytta som rører meg og hver gang jeg er forbi kjenner jeg litt tristhet ved synet av forfall. Foto: Hytta ved Lomtjenn Det blir en 10 minutter her med vann og nøtter. Jeg er varm i trøya nå. Har fått av meg fleece og vindjakke og er klar for neste åsrygg. Igjen forlater jeg grusen og skal over, i stedet for rundt en ås. Og nok en gang mister jeg stien. Jeg virrer litt rundt før jeg finner en mulig vei ned i Styggedalen. Der nede venter grusveien som jeg følger opp til Lintjenn. Foran meg ligger Ilebekkhøgda på gode 300moh. Her har jeg vei å gå på og det gjør at høydemetrene går forholdsvis greit. Vel vel, sola steiker meg i nakken og jeg er rimelig tørst. Drikker den siste skvetten halvveis opp i bakken. Foto: Fra Ilebekkhøgda mot sydøst og deler av innsjøen Setten Skikkelig bratt, men kommer omsider opp. Det har vært mye hogst her og takket være den ser jeg nå utover store deler av Setten. Den glitrer så fint der nede og jeg minnes en kanotur for noen år siden. Det var også Pinse og bikkja, guttungen og jeg hadde en kjempetur med 30+ i lufta. I dag mangler godt og vel halvparten av dette tallet, men det er helt flott vær å gå i. Også her oppe blir sporet borte, denne gang i det moderne skogbrukets etterlatenskaper. Det er utrolig krevende å ta seg fram over sånne hogstflater. Jeg passer på og løfte bena, men likevel hender det jeg trår jeg på litt av en grein så den løfter seg og jeg nesten snubler. De voldsomme, ofte over halvmeter dype spor etter maskinene er fylt med så mye vann at de også er en utfordring. Litt ned i lia kommer jeg klar av feltet og tett skog overtar. Stien på kartet ser jeg ikke noe til. Det er ca 200 meter ned til grusveien i Dyntjenndalen og 60 høydemeter. Jeg prøver meg fram og det blir mye fram og tilbake men jeg kommer da gradvis lavere. Tett skog og ulendt terreng sørger for et ineffektivt rutevalg ned fra Ilebekkhøgda. Igjen har jeg grus under skoene og nå har jeg ikke langt igjen til Dyntjenn hvor jeg har planlagt varm lunsj og kaffe. Dyntjenn er et ganske langt vann og langs den sørligste delen går grusveien helt inntil. Det gir enkel tilgang og jeg finner en fin plass i sola, godt skjermet for den kjølige vinden. Foto: Dyntjenn Primusen fyres og så rigger jeg meg til med favorittlunsjen min når jeg er på tur. Det spiller ingen rolle om det er sommer eller vinter. Nudler med kyllingsmak er første valg. Foto: Primusen fyres ved Dyntjenn. Varm suppe og en kaffedråpe etterfulgt av en 5 minutter på ryggen. Jeg smiler for meg selv. Snakk om å være heldig. Ennå er det langt igjen. Herlig! Fortsettelse følger....

Myklandsvatna - Froland En sen kveld ringer min svigerfar og spør om jeg har lyst til å være med på den årlige orrfuglleika, som han og en gjeng drar på i den siste uka i april. Det er noe jeg lenge kunne tenkt meg å være med på, siden det passet med friperiode fra jobb så takket jeg gledelig ja til denne turen. Noen dager senere sitter jeg på bussen fra Sandefjord ned til Arendal, for å bli plukket opp av svigers. Planen er å kjøre innover til Froland kommune og parkere på en lomme langs Evjeveien, ved starten av Langevatn, for så å padle med kano derifra. Jeg har aldri vært her inne, men har hatt lyst til å utforske disse sammenhengende vannene etter at jeg leste og så rapporten fra samme området til @Helge.R. At svigers, Tore er hans navn, skulle inn hit på orreleik passet jo helt ypperlig Vi var litt spente på været, for tidligere i uken var det meldt regn hele døgnet på utfartsdagen vår og da blir jo turen litt stusselig med øs pøs nonstop. Men for hver dag som nærmet seg, så meldte de bedre og bedre vær. Hele natten før vi skulle dra hadde det regnet og fuktet terrenget skikkelig, så vi kontakter brannvesenet og får konsesjon til å fyre kaffebål inne i Myklandsvatna området. Stedet har jo en trist skogbrann bak seg i 2008 som var ganske omfattende, med totalt 26000 dekar brannareal så er det faktisk den største skogbrannen i Norge i etterkrigstid. 40000 arbeidstimer, 15 helikopter og flere hundre mann måtte til for å slukke katastrofen som ble forårsaket av en gnist fra en skogsmaskin i et knusktørt terreng som hadde bare fått et par millimeter med nedbør på 38 dager. Jeg var spent på hvordan det så ut inne på branntomta nå snart syv år etter. Vi får kanoene på vannet og padler stille og rolig nedover Langevatn mens vi åpner oss hver vår kanoøl, en halv liter med svensk Blågul sterkøl fra systembolaget til ni kroner som var smuglet inn på en av harryrundene til Tore. Den smaker helt utmerket i det flotte været og det lille som er av vind avtar mer og mer til det blir helt stille. Jeg snur meg rundt og ser et bredt glis på 69 åringen som røper at han har det veldig bra bak der han sitter, dette er en kar som virkelig nyter det å være på tur og har en lang fartstid innen friluftsliv bak seg. Han har tonnevis med gode historier fra sine år på Svalbard til sitt jegerliv rundt om i det ganske land. Det er alltid en fornøyelse å høre om opplevelser som isbjørnangrep og vandrerliv med børsa på skuldra fra nært og fjernt. Han har opplevd mye, men er alltid sulten på nye eventyr Vi glir gjennom det stille vannet som en pil med hvert åretak vi tar, og etter en liten stund kommer vi inn i området hvor skogbrannen var. Terrenget er tydlig preget av brannen og det er en slags mystisk stemning her inne som jeg ikke kan sette fingeren på, men naturen holder på å restaurere seg selv og det er mye grønt blant de gamle svidde restene av katastrofen. Det er tilfredstillende å se naturen prøve å gjennopprette sitt virkelig vesen til sin naturlige tilstand. Jeg kjenner at det er en fryd å være på tur i denne perlen av et padleområde, trange passasjer og variert terreng i vannet med små holmer og skjær samt et yrende fugleliv gjør padleopplevelsen morsom. Etter å ha padlet oss gjennom Langevatn, Myklandsvatnet og et stykke inn i Ytre Langevatnet så finner vi frem til stedet vi skal gå i land og gjøre camp. Vi skal sove under en stor gapahuk som er rigget tidligere og blitt brukt før, skjellettet står igjen av den og vi trenger å trekke duken over og kamuflere den med kvist og kvast fra terrenget rundt. Den er plassert ved kanten av to forskjellige myrområder som det ofte skal være spill på, jeg er spent på om det dukker opp noen fugl på plassen vår. Området ser hvertfall veldig lovende ut, og på samme plassen ifjord var det masse liv. Etter å rigget ferdig gapahuken og gjort klar soveposen er det dags for å kose seg med bål, mat og drikke til en hyggelig prat med gjengen. Jeg tar en kjapp runde rundt bålplassen ved vannet og finner brensel, det er ikke akkurat vanskelig å finne ved her inne siden det er uendelig mengder med døde trær som har tørket ut og gått over ende. Tore er bålfyrer og får fart på kaffebålet, han rusler muntert ned til vannkanten og fyller svartkjelen sin og plasserer den nøysomt blant de gule flammene. Om litt er det kokekaffe og en liten en sier han og smiler lurt mens kan rister på lerka si, kan ikke nekte på at det smaker nå. Skumringen har startert, et par gjess lander elegant på overflaten av det blikkstille vannet som avslører en og annen Ørret som gir fra seg forsiktige vak i blåtimen som straks er over oss. Jeg nyter hvert minutt, morgen og kveld er den beste tiden på døgnet synes jeg Etter å ha spist oss mette, fått i oss nok å drikke og mørket faller på er det dags å falle tilbake i posen for å få seg noen timer søvn før forhåpentligvis spillet begynner. Plutselig suser det to sorte skygger rett over hodet på oss og innover myrområdet ved gapahuken vår, det er to Orrhaner som flyr inn på spillplassen og setter seg i toppen av noen nedbrente furuer. De starter med kveldsspillet og dette lover godt for morgenen når lyset kommer tilbake. Jeg sovner relativt fort til lyden av forskjellige snorkevarianter, men bare etter noen timer med søvn våkner jeg av kutring og sjoing fra Orrfuglene. Lufta blir helt fylt opp av langtrekkende "Tsjoo-yysch". Jeg stikker snuta frem gjennom åpningen av gapahuken og ser en tjukk graut av en tåke, men spotter flere fugler som sitter i toppen av trærne rundt. Men ingen fugl er nede på bakken og slåss, er ingen hunnfugler å se gjennom tåkehavet heller. Jeg drar frem kamera og får tatt noen bilder av den nærmeste fuglen som sitter å sjoer i et tre. Etter en stund så trekker vi ut av gapahuken og ut på plassen, fuglene har flyttet seg lenger vekk til et annet området kan jeg høre. Jeg blir ivrig og legger i vei med telezoomen under armen i håp om å få sett hanene i kamp og få tatt noen gode bilder av dem før leika er over. Jeg følger lyden av fuglene som virker som at de er nærmere enn de er, jeg går en god stund gjennom tåka mens jeg prøver å ikke lage for mye lyd. Men når jeg kommer frem til plassen så klarer jeg knekke en stor grein på bakken og fuglene blir skremt, de satt bare i toppene her og men uansett ergerlig. Jeg snur meg og skal gå tilbake men skjønner at jeg egentlig har rota meg litt vekk, tåka er tjukk og ser ikke mange meterne foran meg. Men jeg skimter sola og følger øst for å komme til vannet som jeg kan følge tilbake til bålplassen vår, etter en halvtimes tid ser jeg såvidt siluetten av hatten til Tore og fortsetter mot den. De er allerede igang med morgenbålet og er på frokosten, jeg kjenner at jeg er sulten selv og setter meg ned for å nyte en porsjon grøt mens jeg ser dagen lysne til og tåken lette på sløret sitt. Det ser ut til å bli en strålende dag idag og det er null vind, gleder meg som en unge til å ta fatt på kanopadlingen og gli gjennom et blikkstille vann. Vi pakker sammen og blir enig om at det kunne vært en bedre orreleik, men turen og været har vært helt upåklagelig. Vi setter kursen videre nedover med kanoene og ender tilslutt dagen tilbake til parkeringen og avslutter turen vår. Hit må jeg tilbake til ved en annen anledning og da skal jeg ha med fiskestangen og. Takk for nå

Jeg tror du får nok futt i Svea'en selv på -40 om du bare lager en forrvarmingsveke av glassfiber og forrvarmer ordentlig med rødsprit. Er det riktig kaldt hjelper alltid pumpen ja. Varmeribber burde alltid være standard på kjeler til snøsmelting mener da jeg. Svea'en har en effekt på ca 1400-1800W, noe som fungerer helt greit til snøsmelting men tar selvfølgelig lenger tid enn en 2600-3600W+ brenner. Dette og at jeg heller bruker Stillebrennere som går på parafin til teltturer på vinteren gjør at jeg heller går for noe annet enn Svea'en. Skal du ha en minipumpe, så finner man den innimellom på Ebay. Er faktisk ikke sjelden jeg ser dem. Hvis bensin ikke duger pga temperaturen så anbefaler jeg heller å droppe turen Edit- denne posten ble skrevet med 1,5 i promille og Engelsk retteprogram så ta forbehold til det ^^

@BAN Det er nesten imponerende hvor dårlig du har forstått hvordan evolusjon via naturlig utvalg foregår. Det kan også virke som om du har sett naturprogrammer med helt andre øyne ene en del av oss andre. Nå har du vel allerede avfeid meg som en idiot, men jeg hadde satt pris på at du leste hele innlegget før du eventuelt velger å sitere det. Ulven vil som andre rovdyr ta de byttedyrene det er enklest å få tak i. I naturen vil det være helt unge, syke eller gamle og svekkede dyr. (et inngjerdet sauebeite er ikke en naturlig fangstarena, men det skulle ikke forundre meg om det er lettere å drepe noen feite uerfarne lam, en eldre søyer med livserfaring). Når syke og svekkede dyr har dårligere overlevelse enn friske dyr, fører dette til at de friske dyrene i større grad får ført sine gener (og egenskaper) videre. På sikt fører det til at byttedyrene er bedre tilpasset naturen og blir vanskeligere å fange. Ulven på sin side må hele tiden tilpasse seg byttedyrenes utvikling. Det skjer ved at bare de best tilpassede ulvungene klarer å skaffe seg mat nok til å overleve fram til reproduktiv alder. Det er dette som ER evolusjon. Byttedyrene utvikler seg for å unngå å bli spist og rovdyrene utvikler seg for å bli mer effektive jegere. Å tro at dyrene i naturen klarer å tenke så langt framover at de velger å fange de sterkeste dyra for at ikke framtidige dyr skal bli vanskeligere å fange, er nok å tillegge dem alt for mye intelligens. Selv vi mennesker klarer jo det bare i liten grad.

Takk @Kristian123 Kom akkurat på at jeg hadde en tom av denne, ved å skjære av halsen går Svea nedi. Den er litt avrundet i bunnen så det blir litt avstand nederst og mangler nå lokk, det er en bakdel om det skulle lekke litt fra Svea'n, men den går nedi kjelen og vil forhindre at det blir riper:-)

Omnilite- Mulig det er denne http://www.europris.no/boks-hermetisk-rund-2-l? Tror du får plass til kjelesettet inni den. Har bare 1L boks versjonen som Svea'en passer perfekt inni men ikke med kjelene utapå.

Større tank til Svea123? Sovjet to the rescue! http://www.spiritburner.com/fusion/showtopic.php?tid/28307/post/new/ Er ikke sikker på hvor stor tanken er, men skal ta bilde av den og Svea'en for å sammenlikne.

Til 375 kroner http://komplettfritid.no/product/helle-folkekniven

TrekPod-en er blitt enda tyngre! Den har fått 95 g ekstrautstyr i form av et 12'' langt 1' aluminiumsrør - det skal vanligvis ligge i sekken. Røret sees på bakken under TrekPoden på det første bildet under, og det sees satt inn som erstatning for "håndtaksrøret" på det neste bildet. Forklaringen på røret befinner seg i posen. Der ligger et Shangri-La 1 telt som jeg nylig kjøpte brukt. Det trenger to staver/stenger/pinner for å kunne settes opp, en i front på ca 115 cm, og en bak på ca 70 cm. TrekPoden er temmelig nøyaktig 115 cm høy nar den er felt ned i monopod-modus og kulehodet tatt av - men da har jeg jo ingen 70 cm Så viser det seg at "håndtaksrøret" er 70 cm uten kulehodet, når det tas ut av underdelen - og siden underdelen er 90 cm høy, trenger jeg å bygge på den ca 25 cm - og der kommer ekstrarøret inn i bildet Voila! Funket helt greit, gitt - da kan jeg vel si at jeg i dag har satt opp telt vha fotoutstyr Døpte mitt nye palass for "Konkursboet", siden både GoLite (som lagde Shangri-La) og TrekTech (som lagde TrekPod) gikk konkurs... Satte også inn innerteltet - det var litt knotete å henge på plass, men jeg skal finne løsninger på det. Størrelsen er vel det som på nynorsk heter "snug fit" når man er 190 cm - det er i minste laget i lengderetning, men det går akkurat bra Må spekulere litt på hva røret kan fungere som når det ikke er teltstav - muligens teltpluggbeholder elns?

Isolasjon mot underlaget er nok til å gjera 123r fullt brukbar i kulda. Avkjøling frå underlaget er spesielt effektiv dersom brennaren står på smeltande snø, så det må unngås. Det er sikkert allereie nevnt i tråden, men sjølv brukar eg ein Primus Eta-kjele (som diverre ikkje er i salg lenger, men Optimus har liknande kjel med varmeribber) som fast tilbehør til 123r. Det treng ikkje vera kaldt for at dette skal fungere Kjelen min er akkurat stor nok til at 123r i ein plastboks passar nedi kjelen. Slik vert det eit kompakt, komplett, ryggsekkvenleg kjøkken. Denne pakkbarheita er nykkelen til at eg er så fornøgd med 123r. Trangia sin sikkerheitskork er perfekt til å fylle på 123r og dei fleste andre klassiske primusane. Korken passar også på dei fleste aluminiumsbrennstofflaskene derso.

Den fra MSR passer bra den, jf tidligere innlegg http://www.fjellforum.no/topic/13654-svea-123/page-4#entry319227 Var en av disse videoen jeg så vedr. å bruke karbonfilt mellom brenner og gryte (her på spritbrenner): https://www.youtube.com/watch?v=z5jWUNtszjg https://www.youtube.com/watch?v=KVv-ZDRcQOE Hiram Cook heter mannen og kanalen. Edit: hans nåværende kanal: https://www.youtube.com/user/MrHiramCook/videos hans gamle kanal: https://www.youtube.com/user/hiramcook/videos

@Reeiss jag får skriva lite om det när det testats, men det får bli i en annan tråd.

Har svidd av noen tusenlapper på å gå light. Zpacks Duplex telt Zpacks Arc Haul ryggsekk Zpacks sovepose Helsport silkpose Therm-a-rest neoair xlite Viking anaconda Egentlig ikke så nødvendig med alt dette på en helgetur, men når en går noen uker om ganger et greit å gå ned noen kilo. @LightDan hadde vært flott å hørt hvordan du liker regnsetting fra zpacks. Er fristende.

Gjelder ikke kjøpsloven på 5 år her? Nei, forbrukerkjøpsloven gjelder jfr. fkjl. §1, se §27 om reklamasjon. Bør det ikke utvises skjønn når jakken er særdeles lite brukt (dette vises tydelig på jakken) og Norrøna har valgt en relativt spinkel glidelås? §27: "Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år." Dessverre har det lite å si at jakken er lite brukt, så lenge fristen på to år er overskredet. Hvis dette hadde vært et spørsmål i en domstol el. hadde problemstillingen vært om en slik type jakke eller deler av den isolert sett (glidelåsen) er "ment å vare vesentlig lenger". Dette kunne man nok argumentert for, men praksis per i dag tilsier at femårsregelen gjelder dyrere ting som TV, mobiltelefon osv. Hadde dette vært en jakke til 5000 kr kunne man nok lettere argumentert med at det skulle gjelde en femårsregel, men ut fra opplysningene du har gitt er fristen to år. Bør ikke Norrøna informere kunden om at en reparasjon ikke dekkes av garanti/kjøpslov og at en reparasjon vil koste kr 450 - slik at kunden kan velge om man vil koste på en reparasjon? Jo, det bør de absolutt, men dette er selgers (forhandlers) ansvar også. Dersom du leverte inn jakken i god tro om at Norrøna skulle reparere den som en reklamasjon er det urimelig at de i ettertid kan kreve betaling, særlig når du på forhånd ikke fikk et valg om å droppe reparasjon. Du kunne også ha reparert den et annet sted, som kanskje hadde vært billigere. Her er imidlertid det rettslige grunnlaget noe mer usikkert. Dette er kanskje en mulighet: §27: "(...de nevnte reglene om reklamasjonsfrist). Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid." På sett og vis kan du si at dere avtalte at selgeren skulle påta seg ansvaret for den ødelagte glidelåsen da du leverte den inn på reparasjon. Dersom selgeren (forhandleren) forsto eller burde forstått at dette var din oppfatning av situasjonen (at de skulle dekke reparasjonen), og du var i god tro, er det rimelig at de må dekke reparasjonen. Forbrukerkjøpsloven gir forbukeren (deg) et sterkt vern, og bestemmelsene i loven er ufravikelige. Dette betyr at de skal tolkes strengt, og en selger kan ikke opptre slik eller avtale noe slikt at forbrukeren får svakere vern enn loven tilsier. Dette taler også for at de bør dekke reparasjonen. NB: Dette kunne man skrevet mange sider om, da det er utrolig mange momenter som spiller inn og påviker utfallet i en rettslig vurdering - selv om problemstillingen er enkel. Dette er imidlertid noen av de viktigste og mest innlysende momentene jeg mener du kan prøve deg med.

For dei som driv å samanliknar slike mål, er det verdt å nevne at Hilleberg sine teltposar er romslege. Det er ein god ting, i alle fall når ein står ute i blåst og kaldt regn og prøver å få teltet ned i posen. Enkelte teltprodusentar, i alle fall Helsport, leverer posar som er veldig trange. Det er ein grunn til at dei gjer det, og det er at dei kjem tilsynelatande godt ut når nokon samanliknar storleiken på teltposen i den tru at dette har direkte samanheng med kor stor plass teltet tar i sekken. Kor mykje plass eit telt tar i sekken, er veldig avhengig av kor tungt det er. Det som kan gjera at enkelte telt avvik frå dette, er stor ulikheit på kor mange stenger og pluggar det er.

For meg er det ikke effekten som i hovedsak gjør Svea 123 lite attraktiv til vinterbruk, men tankvolumet. Det er på litt over 1dl. Til vanlig vinterbruk, og spesielt med 2 personer, må man altså fylle tanken opptil flere ganger per dag.

Hjertelig! Har mailet med budeia, så sesongen starter mest fra juli. Hun kom med andre forslag også, så vi får se hvilken rute vi velger. Satser på en flott tur uansett!

@Martin HJ Har kost meg på morgenen med bilder og tekst fra deg samt en kopp kaffe. Ble i skikkelig go'stemning av det hele Hils svigerfar Tore og si at han kler padleåre og kaffebål

Har de hengt på beltet, og du går deg svett i noen timer (6-7) hver uke?

Fantastiske bilder, takk for at du delte.

Så en youtube video for en tid siden der en kar eksperimenterte med å legge en karbonfilt bit rett oppå brenneren. Dette var en spritbrenner dog. Resultat var litt kortere koketid *med* filten enn uten. Mulig forklaring var at kaldt vann i gryta kjølte ned brenneren litt, mens med karbonfilten ble brenneren isolert fra denne påvirkningen. Mulig det også handlet om at filten påvirket flammespredningen (varmefordelingen). Husker ikke. Om jeg finner tilbake til videoen skal jeg poste en link.

Kjemi er ikke mitt bord, men hva med å føye til isolasjon fra underlaget til listen over ting man kan gjøre for vinterbruk?

Ingen tvil om at han gjør det, selv om han nok også gjør noen dypdykk i kjøledisken på den lokale "supern".

At flere og flere ( flertallet ?) mener som deg og tror at mennesket ikke er en del av naturen er den største trusselen mot oss mennesker. Denne tanken som har oppstått om at vi er aliens som verden burde vært foruten dukker opp oftere og oftere. Og denne mistroen til mennesket har som oftest sitt utspring i den urbane delen av oss, og er nesten alltid rettet mot de som lever i naturen, av naturen og mest mulig i pakt med naturen. Det lover ikke godt for framtiden. Maten kommer ikke fra fabrikker , men fra naturen . Og det er mennesker i naturen som lager den...

Mener du dette , eller diskuterer du for diskusjonens skyld ?

Hva er en god kniv? Jeg har mange kniver, mellom 50 og 60 dersom jeg skal være ærlig. Amerikanske med fulltange og flåblad du knapt kan spikke en seljefløyte med til typiske norske tollekniver. Og noen har jeg laget selv. Det er dyre kniver og rimelige jeg har funnet brukt for å pusse de opp. Jeg ser at det er nok åtte av de som roterer i mitt bruk. Noen ganger en Hallingdal av eldre modell (stor tung og traust) noen ganger en lett kort kniv. Skal jeg fiske er valget et annet. Men de jeg bruker er alle gode for meg. De ligger godt i hånden som et godt verktøy skal. Kniver er personlig. Prøv de, kjenn hvordan det føles. Finn ut hvilket til hvilket bruk du skal ha kniven til. Lykke til med valget.

Du kommer langt med en samekniv fra strømeng! har den selv, og den kan du gi juling.. men anbefaler og gå for noe av dem mindre, som 5". ikke gå for dem største, da dette blir mer som en øks http://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/kniver/knivsmed-stromeng-samekniv-5.html

Dæven! Om du må ha øks til å knerte ørreten må det jaggu være storfisk du driver å haler inn

Morakniv til 30-spenn er det ingen som slår med tanke på robusthet. Fallkniven skal jeg vertfall aldri ha igjen. Kniven er for dyr til at du tør å bruke den hardt. Min fallkniv sprakk skaftet på etter bare noen måneder. Pen kniv man kan henge på veggen, men ikke noe mer i mine øyne. En skikkelig samekniv fra Strømeng er også en vinner. Har selv en samekniv som jeg kjøpte i militæret for 25 år siden. Den er like fin den dag i dag. Slike superdyre kniver har jeg særdeles dårlig erfaring med.

Her er forresten noen bilder fra turen forrige helg: Teltplass: Kveldsfiske: "Jeger-tv": Solskinnsfiske med dupp: Avslapping i Sola:

Fick besked idag att nu har Zpacks skickat iväg min beställning. Köpt idag? Nej, i början av april. Fått idag? Nej, med lite otur blir det över 2 veckor väntetid med förtullning och allt. Gläder mig i alla fall! Tält, ryggsäck, regnkläder samt en mängd material för några DIY-projekt. Här blir det en god utstyrsfest när paketet anländer.

Jeg har en Siberian husky valp, som skal bli min faste turkamerat Birk heter han

Ny fridag og ny tur. I dag bestemte jeg meg for å prøve en tur til Svartløkvatnet. Jeg visste at der skulle være gode muligheter for fisk, og at der var isfritt. Etter den fiskeløse turen på Emblemsfjellet 17 mai, var jeg gira på å endelig lure en ørret. Dermed ble dagstursekken pakket og jeg kjørte mot Ørskogfjellet. Herfra skulle jeg følge en grusveg som stoppet ca en km fra selve vannet. Kamerainnstillingene ble dobbelsjekket slik at jeg ikke skulle gå på samme smell som sist. Om det skulle bli ørret nå ville den bli i fokus. Garantert. Ørret i fokus. Etter bilen var parkert fulgte jeg Svartløkelva nedover mot vatnet. Den rant rolig og var speilblank, jeg prøvde å se om der var en ørret svømte nedi der, men ingenting. Fisken har kanskje ikke begynt å gå oppover elva enda. Hadde jeg vært fluefisker ville denne elven vært perfekt, jeg kunne se flere potensielle god-spots å plassere ei flue. Men med sluk var saken en annen. Etter hvert kom jeg ned til utoset og stanga kunne monteres. Her var det liv. Fisken vaket regelmessig og som seg hør og bør ble optimismen oppjustert. Det viste seg å være mye siv i vannet her, for hvert kast kom sluken tilbake med gress, kvister og anna ulumskheter. At fisken fortsatte å hoppe rett foran nesen på meg ble smått frustrerende. Jeg bestemte meg for å traske litt lenger bort. Der kunne jeg sei ei vik som så lovende ut. Grusvegen jeg fulgte. Det er mye myr i området her. Svartløkelva. Første kast ble gjort ved utoset. Lenger borte ble det lettere å fiske. Her var det ikke så mye rusk og siv i vannet. Etter et par kast kunne jeg se en ørret følge sluken. Da jeg stoppet innsveivingen snudde den og stakk av. På neste kast satt den, og etter en kort kamp var den første fisken landet. En ørret på ca 400 gram. Den ble selvsagt godt dokumentert og fikk deretter leve videre. Nå var jeg på hugget og etter en liten time hadde jeg lurt fire ørreter til, alle på ca samme størrelse som den første. Veldig kjekt. Jeg kunne innvilge meg en kaffipause, og satt meg til å lyttet til alle lydene fra skogen og fuglene med en rykende varm kaffi mellom hendene. Det var godt å være her. Nye turplaner om å komme tilbake, da med kano, ble utarbeidet og jeg kom selvsagt fram til at her var det mulig å enda større fisk. Etter hvert begynte deg å regne og jeg bestemte meg for å ta turen hjem etter et par kast til. Ørreten hadde gitt seg nå, men alt i alt var jeg fornøyd. Fokusert. Ny fisk på kroken. Svartløk-ørret. Etter noen bilder fikk den svømme videre. Fornøyd fisker. Kaffi! En bra dag. Nye turplaner blir lagt. På tide å pakke sammen. Fornøyd kunne jeg vende snuten hjemover. Det gjorde godt å komme seg ut og ikke minst å få fisk. Svartløken viste seg fra en bra side i dag. Det er en del hytter i her, men man kan fint finne sitt lille "uberørte" område om man leter litt. Som sagt, jeg planlegger å ta turen tilbake, men da med kano. I min verden er det å kunne ligge å skvulpe "midtfjords" øke mulighetene for storfisk betraktelig. Men så var det de teoriene mine da, det er sjelden de holder mål. Uansett så skal Svartløken besøkes igjen. Takk for nå. Vis artikkelen på bloggen

Denne tråden burde bli obligatorisk lesing for alle som sysler med tanken om å gå tur med full sekk. Mange gode innspill og totalt sett en skikkelig bra tilnærming til problemet. Jeg har sett for mange komme med svintunge sekker og planer om "den" turen, og så å snu etter første dagsmarsj på 3-4 timer. I noen tilfeller, etter å har lempet ut en god del av sekken - helst mat og liknende (frukt), men også klær, sovepose og underlag.

Vi har ikke kjøpt et vintertelt. Sist helg var vi på skitur på Dovrefjell med MYE vind. Vi har en Kaitum som hold seg bra, men turfølget hadde alle sammen ekspedisjonstelt med kryssende stenger. Jeg har sjekket på nettet hva som fantes av ekspedisjonstelt for skikkelige vinterstormforhold. Det blir fort dyrt. Da kom vi på at vi også kunne skaffe et ekstra sett staver til Kaitum. Og deretter kom vi på at stavene til den gamle Nallo som vi har, har samme lengde som Kaitum. Dermed har vi kjøpt 1 ekstra stav og dermed har vi et helt sett ekstra staver, slik at teltet er mer robust. Brukt kr 330, men spart kr 5000 - 15000.

Jeg har fått meg ei lita snuppe for et par måneder siden. Liten dvergpinscher på 5 år. Brukes som kløvhund på tur og sengevarmer

Hatt ein liten turnè i Jotunheimen og på Myklebustbreen, Galdhøpiggen, Storebjørn og Snønipa vart vitja. Ei natt i tørr furuskog på Sjåk i mellom, og ein strandryddedag i kajakk på tampen (vart forøvrig så mykje søppel me måtte rekvirere båthjelp for å få frakta innatt). Salig blanding av mine og turfølget sine bileter.

Hehe - som den eneste står du oppført som "evig" - på sponsoroversikten - så det skal du slippe. Jeg skulle kjøpe dunpose til guttungen, men har enda ikke bestilt fra den billigste produsenten. Jeg begynner å tenke litt på problemstillingen: om kanskje den billigste produsenten plukker dun fra levende gås - er det da verdt det?. Så inntil jeg har fått bekreftet at dette ikke er tilfelle venter jeg litt med den handlingen.

Den berømte drikkeflaska fra Nalgene. Syntes måleskalaen på sida var kjekk, og mente jeg burde ha en sånn. Forsvarets feltflaske innkjøpt fra overskuddslager en gang for lenge siden er nå modifisert med dl-skala i vannfast tusj ,samt lett rissing med skarp gjenstand. Dersom tusjen slites vekk finner jeg igjen rissmerkene i plasten. Sum spart: Ikke all verden. Sum av påfunn, egeninnsats og resultat av eget arbeid: Adskillig mer enn innsparingen ved ikkekjøpet

Microlight er tyngre, rimeligere og mer slitesterkt. Quantum tåler uansett mer enn nok for regelmessig bruk. Nettsidene til Pertex kan være noe forvirrende hva "Endurance" angår. Det var tidligere en egen variant som var forholdsvis tykt og solid. Nå er det også tilgjengelig som Quantum med Endurance coating - Quantum Endurance. Roberts hadde tidligere både Endurance og Quantum Endurance lagerført. Jeg ville ikke brukt klassisk Endurance da det veier for mye. Eventuelt kanskje kun som bunn i posen. Min pose ser slik ut: (Standard 1L Nalgene flasker) Noe massiv i fotenden grunnet 30g ekstra dun. Mer isolasjon og mindre luft å varme opp rundt føttene. Den svarte stripen er borrelås sydd på av Roberts. Ikke uenig Nimrad i at et ekstra trekk kan være ok, spesielt utenfor telt. Dog har jeg en litt annen løsning. Jeg benytter (dersom ikke telt) en separat bivvy som kan lukkes helt igjen ved møkkavær. Denne har borrelås som korresponderer med hva en kan se på posen. Dette for hindre at fukt fra utpust kan bevege seg lenger ned enn borrelåsen ved lukket bivvy. Min har også noe såpass sært som integrert festemulighet for VBL. En stor del av poenget ved å benytte Roberts er jo nettopp å kunne få tilpasset posen akkurat som en ønsker. Nimrad har en løsning, jeg en annen. Kanskje ender du opp med helt annet? Ikke koster tilpasningene særlig mye ekstra heller.

Jeg(og kona) har 4 Roberts-soveposer og er strååålende fornøyd. Komforttemperaturen de oppgir på nettsiden er EN-standard og stemmer da overens med andre poser. Explorer som du lenker til er akkurat den vinterposen jeg har. Stoffene de bruker til posene sine er Pertex og er et kjent merke som brukes av mange seriøse leverandører(f.eks. Bergans). Selv valgte jeg å gå for Pertex Microlight både inni og utenpå og med dobbel glidelås slik at jeg kan feste på et trekk av Pertex Endurance ved behov. Fill Power velger du basert på pris. Gikk selv for 750 cuin gåsedun med 90/10 dun/fjær. Jeg er en frysen person, men har sovet veldig godt i min Explorer 900 ned til -20. Roberts er meget bra og er nok rundt samme nivå som beste kanskje med unntak av WM. De eneste jeg har hørt som overgår WM må være PHD (ekstremt høy fill power) som er en produsent som ligner på Roberts(de lager poser på bestilling), men nok er hakket over i kvalitet og da også pris.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh