Vinnerliste

På fredag påstod Cato at storrøya svømte rundt og ventet på oss inne på fjellet. Garantert fangst var det jeg hørte. Jeg var klar for å gi isfisket et seriøst forsøk, og vi ble enige om en 3 dagers tur til Vuomajavri for å lure storfisken. Med full snøsmelting og råtten snø nede i dalen slo vi fra oss tanken på å gå fra Dividalen. I stedet ble vi enige om å scootertransport fra Altavatn til Godlivassodden, og ski videre til Vuommahytta. Da kunne vi få en kort skitur på 12 kilometer inn til Vuomajavri og få mer tid til fiske. Litt ut på dagen på søndag stuet vi sekkene inn i scooterhengeren og var klar for transportetappen fra demningen ved Altevatn til Godlivassodden. Utsikt fra Scootersleden «Bussen» på Altevatnet. Ren transport, og ikke så mye mer. Kjentfolk på fjellet Så snart scooterduren hadde forsvunnet ved Godlivassodden fikk vi sekkene på ryggen og var klar for 12 kilometer på ski over fjellet til Vuomahytta. Oppe i høyden blåste det friskt, og med vinden i ryggen gikk det raskt unna. Et par timer senere var vi fremme ved Vuomahytta. På nyhytta lå en familie med tre unger, så vi bestemte oss for å ta inn på gamlehytta. Der ble vi møtt av Roy som stod og fileterte en halvkilosrøye utenfor hytta. Dette lovet godt. I døra fikk jeg se et kjent fjes. Det viste seg å være Hedin, som var patruljefører i troppen da jeg jobbet på Rena. Han var på tur sammen med Anders og Sindre. Vi satte oss ned for en hyggelig prat i hyttevarmen, og da Cato dro frem to kalde pils fra sekken var jeg ikke vanskelig å be. Klar for tur fra Godlivassodden. Nye Vuomahytta Vuomajavri Litt senere på kvelden rakk vi en liten halvtime på isen, før vi tok kveld. Høy solfaktor på isen Neste morgen kunne jeg kikke ut på strålende sol over fjellene i indre Troms, mens Cato disket opp med egg og bacon til frokost. Noen kaffekopper senere var vi klare for en lang dag på isen. Nå skulle det fiskes. Ute på Vuomajavri var det mange hull etter isfiskere, så vi fant oss et lovende sted og rullet ut liggeunderlaget. Så var det bare å vente. Vinden fra dagen før hadde løyet, så jakke og lue ble raskt erstattet av høy solfaktor. Utsikt fra soverommet. Cato på isen med Njunis i bakgrunnen En dag på vårisen krever høye solfaktor. Det er viktig med jevn forsyning av kaffe når en ligger på isen. Fire Maple FMS-117T og Fire Maple Horizon 1 kjelesett fra Allrando.no Anders lufter skiselilet på Vuomajavri. Det er mye lemmen å se i Tromsfjellene i år. Det lover godt for småviltjakta til høsten. Denne krabaten søkte tilflukt under skoene mine. Lunsj på isen. Storrøya fra Vuoma Mange kaffekopper senere kjente jeg litt forsiktig napping i snøret. Maggotten hadde tydeligvis fristet noe nede i dypet. Jeg gjorde et kontant tilslag. Som så mange ganger før ble jeg lurt av røyas forsiktige motstand i starten. Ikke over halvkiloen, tenkte jeg, og begynte å dra opp fisken. Da fisken nærmet seg hullet var det full stopp. Røya hadde ingen planer om å bli med opp, og dro snøret ut mellom fingrene på meg. Dette gjentok seg flere ganger, før jeg endelig fikk et glimt av en feit røye nede i hullet. Omsider fikk jeg fisken opp av hullet og kunne juble over min første fisk fanget på isen. En feit plugg av en røye. Vekta stoppet på 1,5 kilo. Jeg var rett så fornøyd. Fornøyd fisker Et prakteksempel på en Vuomarøye. Feit og fargerik. 1, 5 kilo, eller, 1,47 for å være helt nøyaktig. Middag. Vår i fjellet Neste morgen var Cato tidlig oppe for å rekke en tur på isen før vi startet på returen. Jeg ble sittende en stund utenfor hytteveggen og nyte våren i fjellet. Sola varmet og noen fluer surret i bakgrunnen. Mange kaffekopper senere hadde vi vasket oss ut av hytta og var klar for å starte på de drøye 3 milene tilbake til bilen via Gaskashytta. Cato hadde sine ord i behold. Jeg hadde fått min første fisk på isen – en feit røye fra Vuoma. Vår i fjellet Cato med flott røye tatt rett før vi pakket siste dagen. Turselfie under kaffepause på hjemveien. Vårskitur i indre Troms. Ren meditasjon på to ski. Liten kaffestopp på Gaskashytta på tur hjem. Nede ved Altevatnet var det tydelig at vinteren snart er over. Vis hele artikkelen

Høsten 2014 leste jeg en artikkel i en eller annen nettavis. Der sto det, ”hundekjøring blir nå universitetsfag”. Jeg bestemte meg med en gang for å søke. Kjøre hundeslede og samtidig få studiepoeng, kunne det være sant? Nå var det altså gjort, jeg hadde søkt hundekjøring som enkeltemne ved UiT Norges arktiske universitet. Det ansvarlige fakultetet for studiet er Finnmarksfakultetet, og studiestedet er Alta. Og jeg som knapt har vært nord for polarsirkelen før. Faget hundekjøring er en del av en treårig bachelorgrad i arktisk friluftsliv, men tilbys også som enkeltemne. Faget skulle avvikles gjennom 3 separate samlinger mellom februar og april. Hundekjøring har vært en del av undervisningen i friluftsliv i mange år ved UiT Finnmarksfakultetet (tidligere Høgskolen i Finnmark), men har først nå blitt et eget fag med tilhørende pensum og eksamen. Så der satt jeg da på et fly på vei til Oslo. Ja, du hørte rett, til Oslo. Flyruten fra Værnes til Alta går nemlig via Oslo. Og det tar like lang tid og koster like mye som en flytur til syden. Flyturen til Alta var forresten den verste jeg noen gang har vært på. Like før landing begynte flyet å riste skikkelig og jeg hadde flashback til noe berg og dalbane greier fra tusenfryd. Vi måtte avbryte landingen og dødsangsten lot seg kjenne på. Dette hundekjøringsfaget bør være verdt det tenkte jeg da vi landet trygt. Første dag møtte vi i klasserom som alle andre skoleklasser gjør, forskjellen var at på slutten av dagen så satt vi rundt et bål hjemme hos Harald Tunheim. Harald Tunheim er en kjent norsk hundekjører som har vært med i gamet i snart 30 år. Han har fullført Finnmarksløpet 19 ganger, og Iditarod 3. Harald holder til ved Øytun folkehøgskole og har ansvaret for alt med hundekjøring der. Han har over 70 alaska huskyer i hundegården sin, hvis man regner stort og smått. Vi hadde all praktisk undervisning med Harald og hans huskyer. Den tredje dagen gikk vi tur i skogen med magebelte og snøre med hver vår hund. Dette var for å bli bedre kjent med en trekkhund og hva som bor i en slik skapning. For de som ikke hadde gjort noe slikt fra før var dette en spennende opplevelse. Den fjerde dagen skulle det skje, noe jeg aldri har gjort før, kjøre slede. Vi hadde tidens korteste intro til hvordan å stå på slede før vi startet med å sele på hunder. Seks i hvert spann. Vi startet med en som satt i sleden og en som sto på. Vi kjørte et lite stykke før den som satt i sleden skulle av å etablere en leir. Så skulle vi kjøre alene med tom slede og seks ivrige hunder i 45 minutter langs en hard løype som går sikk sakk mellom trær i skogen, langs veien og ned på elva. I følge Harald er man ikke hundekjører før man har falt av sleden x antall ganger. Jeg falt av 3 ganger på 3 kvarter. Jeg mistet ikke sleden en eneste gang. Det er eneste regelen i hundekjøring. Ikke mist sleden. Du skal se døden i hvitøyet før du slipper den. Siste dagen pleide vi såre kropper i klasserommet å diskuterte viktige emner som hund og naturopplevelser og dyrevelferd. Andre samling, flyturen gikk bra. Denne uka skulle gå med til forberedelser til Finnmarksløpet hvor vi var så heldige at vi skulle ha vår praksis. Normalt sett skal studenter fra studiet delta som frivillige på sjekkpunktet Levajok som ligger midt i mellom Karasjok og Tana bru. Men fire av oss fikk muligheten til og være TD-assistenter under 1000km løpet. TD er kort for teknisk delegert og kan enklest forklares som en som skal sørge for at alt går korrekt for seg etter gjeldene lover og regler. På Finnmarksløpet 1000 var det 2 hoved TD’er fra Norges hundekjørerforbund, 1 aspirant og 4 assistenter. Det beste med og være TD-assistent var at vi fikk følge hele løpet fra Alta til Kirkenes og tilbake til Alta igjen. Som TD må man alltid være synlig og selv om man ikke gjør noe aktivt må man være på sjekkpunktet til alle tider. Vi gikk på skift i alt fra 18 til 22 timer i døgnet. Den første jobben vår som TD-assistenter var å sjekke alle sledene til 500km deltagerne og juniorene før start. Det står beskrevet en minimumsutrustning som må være med i sleden før start i regelverket for Finnmarksløpet. Så sjekket vi sledene til alle i 1000 klassen før restarten på Alta elva. Deretter sjekket vi bagger som handlere satte ut til kjørerne på hvert sjekkpunkt. Her er det også føringer for hva man har lov å pakke i disse handlerbaggene. Mat til hundene og diverse annet utstyr blir kjørt ut før start av arrangøren i egne poser. Under løpet jobber det utrolig mange flinke veterinærer med å sjekke hundene på hvert eneste sjekkpunkt. Blir en hund funnet uskikket til å dra videre blir den tatt ut av spannet umiddelbart. Gjennom det og ha muligheten til å komme tett inn på hundekjørerne gjorde at jeg kunne studere de nøye. Hvordan de gjennomførte sjekkpunktrutinene sine og hvordan de pleiet hundene sine ved å gi dem massasje og stretching. En utrolig morsom sekvens var da de skulle sokke på hundene sine, altså ta på de potesokker. Her ser man hvem som øver på dette og hvem som ikke har det i fingrene. Det kunne skille så mye som en halv time på de beste og de dårligste. Å stå ute i ro over lange perioder er ikke noe kroppen min er vandt til og det kjentes ut som om jeg hadde fått juling hele tiden. I tillegg greide jeg å dra på meg lungebetennelse i Kirkenes. Men hva gjør vel det når man får følge vinterens vakreste eventyr på nært hold. Etter en helt fantastisk uke rundt i Finnmark fylke sto vi fire slitne, men glade assistenter i målområdet å tok i mot verdens beste hundekjører fra Sparbu, Sigrid Ekran! Tredje samling. Bestilte flybillett direkte mellom Værnes og Tromsø nå, så videre til Alta på under fire timer. Begynner å bli drevet nå. Bare synd dette er siste samling. Påska er nettopp ferdig og jeg er klar for en siste innsats om man kan kalle det det. Vi skal nemlig på tur i tre hele dager med hvert vårt hundespann. Det er dette jeg har gledet meg til, det var dette jeg hadde sett for meg når jeg søkte hundekjøring i fjor høst. Sledetur på vidda. Turen skulle vi starte på samme plass som sist vi var ute med slede. Bare med mindre fall denne gang. Morgenen onsdag 8. april startet vi å pakke sledene. Temperaturen lå på rundt 0 grader. Ikke helt det man forventer seg i Finnmark i starten av april. Da sledene var pakket ferdig startet vi å sele opp hundene. Så begynte det og snø, ikke slik en fin snø som daler ned i midten av februar, men en slik snø som smelter i det øyeblikket den møter stoffet på jakken. Jeg setter snøbrillene på plass og tar opp hetten. Løfter fort opp snøankeret og drar i tauet der sikkerhetsknuten sitter. Så drar vi av gårde. Full fart gjennom skogen med fullastet slede. Bråstopp. Vi skulle opp bratte bakker, med fullastede sleder. Snøen var våt. Vi måtte springe bak sleden og dytte den opp bakkene. Den helvetes skutermatta, hvorfor må jeg tråkke på den hele tiden? Prøver med en arm på sleden og løfte opp skutermatta, mens to føtter går om hverandre i våt sukkersnø. Snøbrillene var dekket med snø, jeg prøver å tørke det bort, men finner fort ut at det er dogg på innsiden. Sikten min er lik 0. Så kjenner jeg at lua ikke lengere er der den skal være, nemlig på hodet. Lua lå nå et sted inne i hetta, mens snøbrillene har glidd ned til haka. Så stopper vi opp et lite sekund etter at vi har kommet oss opp alle bakkene, jeg forter meg å sette alt på plass. Lua på hodet og brillene foran øynene. Det sludder sidelengs og vinden har økt til liten kuling. Så det er dette som er hundekjøring tenker jeg. Vi kommer frem til tiltenkt overnattingssted å setter i gang med teltoppsett. Så fort teltet er oppe og brødskive inntatt setter vi av gåre igjen. Vi skal fortsette å kjøre hund resten av dagen. Været har bedret seg og det er en fryd å stå bak sleden. Så kommer vi tilbake til leiren, jeg er sliten etter en lang dag med mye jobbing bak sleden og mange nye inntrykk. Jeg sovner fort i soveposen den kvelden. Dag to av turen. Strålende sol ute fra skyfri himmel, kan det bli bedre? I dag er det kombinasjon mellom hundekjøring med slede og snørekjøring med hund. Siden jeg har snørekjørt mange ganger før tar jeg en litt lengere matpause og koser meg i solen. På dagens to timers tur med tom slede og 5 hunder fant jeg ut at det var lenge siden jeg hadde hatt nærkontakt med snøen. Så på det islagte vannet rett før leiren traff jeg en liten snøklump som vippet sleden rolig opp og med mine fantastiske balanseevner gikk både kjører og slede i bakken. Nå er jeg ordentlig hundekjører nå! Den siste dagen pakket vi sammen leiren og gjorde alt klart til ferden tilbake, men vi skulle ta en tur innover vidda først. Været var like fint som dagen før og livet smilte til oss. Nå ville Harald gi oss litt utfordringer. Vi kjørte langs skråe lier, sikk sakk mellom trær i bjørkeskogen og ned bratte fall på tre – fire meter. Det var moro! På vei tilbake med fullastete sleder skulle vi ned de samme bratte bakkene vi kom opp. Heldigvis hadde noen dager med sledekjøring gitt oss nok erfaring til å kjøre ned den bratte lia med våt sukkersnø og noen vanskelige svinger. Først på flyet tilbake til Værnes gikk det opp for meg at dette nå var over. Fire uker med hund, hundekjøring og Finnmarksløpet var nå over. Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene? Jeg har lært utrolig mye om sledehunder, hvor mye jobb det er og hva det koster, både av blod, svette og kroner. Så kommer jeg til å skaffe meg et spann med huskyer og slede? Neppe. Men jeg vet at jeg vil gjøre det igjen. For nå så holder det med en polarhund i stua, ikke sant Arya?

Her kommer vår siste produksjon fra Villmarkslivet Productions https://www.youtube.com/watch?v=xLxp3Imgsy0

Dette ble en av de fineste turene på en stund, selv om dette ikke er en av de letteste turene jeg har tatt. Med 800 høydemeter stigning og 15km trasking, hvor flere partier var med myrete underlag og det fremdeles lå noe snø, så hjalp det godt på at været viste seg fra sin beste side. Jeg anbefaler de som ikke vil gå så langt å ta turen opp/ned fra Frafjord camping istedenfor å gå hele veien rundt og ned til Molaug og så tilbake til Frafjord. Gjør du som meg og går hele rundturen tar det ca. 8 timer med stopp underveis - husk å ha iskald cola klar i bilen og sett deg på brygga ved campingen og nyt livet! God tur! Link til turen på Ut.no Frafjord Opp til høyre her går det bratt oppover 800 høydemeter til toppen Indra Ørestøbekkens utløp Vestover mot Urdnes Noen uker til ja før det er modent her Ikke noe byggestans til tross for helligdag her Ned mot Frafjord og campingen Dybingvannet - perfekt å ta lunsj ved Frafjordhatten oppe til høyre Valevatnet Snart på toppen nå Mot Hålandsstølen nede til venstre Fornastøls - og Stølsvatnet ved Hålandsstølen På vei ned Norddalen til Molaug Gjennom Frafjord tilbake til start

Padletur på Setten i Aurskog-Høland-kommune i går.

Har satt kursen mot Numedal denne helga, det gjør jeg forsåvidt ganske ofte så ikke noe nytt i det. Det er vel ikke å overdrive å si at jeg ikke er noen racer på ski, selv om jeg skal innrømme at jeg i det minste tok dem ut av boden i år. Uansett, jeg foretrekker å gå på bena og har et svært godt forhold til fjellstøvlene mine. Etter et raskt blikk ut av vinduet i dag, på snødekte topper konkluderte jeg ganske kjapt med at det blir nok ingen topptur til fots i disse traktene denne helga. Jaja, søket etter alternativer var i gang. Ut.no blir flittig brukt, sommer som vinter. Vel, om vinteren mest til å drømme om turene jeg kan tenke meg å ta til sommeren men men. Jeg hadde nå surfet innom Vrågåvarden ved en eller annen anledning og satt opp den på lista mi over turer i Numedal. Så da var det bare å pakke sekken, laste bikkja i bilen og sette kursen fra Veggli til Rollag. Sjekka at jeg hadde penger til bommen og dro avgårde. Var forberedt på en enkel tur på 2,3 km hver vei fra parkeringen og opp til Vrågåvarden. Lett som en plett Vel, det var jo en strek i regninga. Men når jeg hadde kommet så langt da, så syntes jeg jo ikke at jeg kunne reise tilbake uten å gå tur. Så jeg tenkte som så at jeg fikk parkere ved bommen og gå oppover. Skulle det vise seg å være uoverkommelig langt å gå inn til den nevnte parkeringen så var det jo ikke verre enn at man kunne snu. Så jeg satte avgårde oppetter grusvegen med friskt mot. Litt oppi vegen møtte jeg en annen turgåer på vei ned og joda, hun hadde ikke vært på varden i dag men hun hadde nå passert parkeringsplassen så det var fullt mulig å gå dit. Hun var ikke helt sikker på hvordan stien opp til varden var for det var deler av den som lå neasols som hun sa ... eller i skyggen som jeg ville sagt. Men hun konkluderte med at jeg hadde jo gode sko så det var bare å prøve. Jeg takka pent og fortsatte oppover. Om noen skulle lure, det er 2,6 km sammenhengende oppoverbakke fra bommen og inn til nevnte parkeringsplass. Ikke vet jeg om det er normalt med salmevers på skogsbilvegene i Numedal, men passerte i alle fall et på vegen opp. Skjønte grunnen til at det var stengt veg også, for det var noen temmelig myke partier enkelte steder. men bikkja var storfornøyd med å finne en snøflekk. Vel, kom frem til den mye omtalte parkeringsplassen hvor turen egentlig skulle starte. Måtte lese litt på infoskiltet før jeg fortsatte. "Vær oppmerksom på at det er hulder i området" Hulder i område og drage som sover under varden, jaja .. jeg bestemte meg for å ta sjansen. Fortsatte opp en ny grusveg noen hundre meter til, så bare det opp i skogen. Riktignok ikke mange meterne før jeg var fremme på Fløtterudsetra. Der var det nytt infoskilt og litt krigshistorie som stod for tur. Fløtterudsetra var slippsted under krigen og i dag finner man et krigsminnemerke og rester av containere som ble sluppet der under krigen. Bak låven på Fløtterudsetra går stien videre opp til Vrågåvarden. Stort sett god sti, merket med gule merker på trærne. Mulig det skyldes at jeg er uoppmerksom, men jeg måtte snu et par ganger og rykke tilbake til forrige gule merke da jeg ikke kunne se noen videre. Ikke joggeskoføre, det var nokså vått noen steder men fjellskoa holdt vannet ute så det gikk fint. Bare noen få steder med snø i stien. Det var riktignok et sted jeg stod med myr opp til et kne, foten holdt seg tørr .. men buksa er ikke helt vanntett selv om den har fått seg noen runder med impregering den også. Men det var nok ikke langt unna, for det hadde tørket innen jeg kom meg til varden. Et siste lite bratt stykke så var man oppe på varden. Varden er en av de få restaurerte trevardene i landet og er et unikt kulturminne. Man vet ikke når den er reist, men vardene i Sigdal brant i 1807 så det er grunn til å tro at også Vrågåvarden brant da, men det finnes ikke dokumentasjon på det. Like før varden kommer man til et skilt påskrevet "utsikt" Dette virker omtrent som en magnet på meg, så på vei ned igjen fra varden måtte jeg en liten tur bortom der. Det var ikke lange stykket, og det var virkelig utsikt der! Så var det i grunnen bare å ta samme vegen ned igjen, vel med unntak av at jeg sørga for å ikke plumpe i myra denne gangen. Vegen var mye kortere ned enn opp, vel .. det skulle man i alle fall tro for brått stod jeg nede på setra igjen. Og deretter var det bare å følge grusvegen ned til bilen igjen. Er ikke helt sikker på hvordan det gikk til, men min lille lette tur som skulle være under 5 km ble til 13. Uansett en fin tur, til og med bikkja var fornøyd og har tilbrakt resten av kvelden på sofaen.

Rød dag igår med fri fra barnehage, skole, jobb og andre pliktmessig oppmøter - fin dag for å ta en dagstur til kjente trakter langs kysten. Tok med sønnen min på sykkeltur til Vesterøyas sydligste punkt, Folehavna. Her er det et massevis av gamle bunkere, kanonfundamenter, enmannshull, bombekastestillinger og masse andre rester av tyskinstallert morro som går fra å være noe særdeles alvorlig for 75 år siden til å være en uskyldig lekeplass for en liten gutt den dag i dag Innførte litt krigshistorie på hans nivå om onde krigere fra et land langt, langt avgårde og kosa oss halve dagen her ute ytterst i havgapet med mat og godbiter - topp stemning

Var en tur i skauen rett utenfor døra på onsdag og en litt lengre tur på torsdag, samme skaugen, men ble rundt 8km bort til Skjenåsnatten 656moh (eller Skjennåsnatten eller Skjennåsknatten, alt etter hvilket kart du ser på). En kjempefin tur i variert skogslandskap. I det jeg skulle gå ned fra toppen, så kommer jeg til et stiskille som jeg ikke husket fra turen opp. Holdt til høyre og begynner å ane at jeg er på vei rett ned i dalen etter 2 min og er helt sikker på at det ble feil etter 10 min. Tenker at det er greit nok, ringer en kompis og avtaler at han skal komme å plukke meg opp. Var ikke så veldig klar for å gå 6-7km langs veien for å komme meg hjem. Kom på at på turen opp, så kom jeg til en topp jeg hadde god tro på at var Skjenåsnatten, men neida, det var bare en skikkelig luretopp. Kjempefin utsikt fra toppen, morsomt å kunne se snøkledde fjel i det fjene (i tillegg til Store Ble, hvor det fortsatt er masse snø, men ikke så langt borte da). Synes jeg sliter litt med å få tatt bilder som virkelig viser utsikten skikkelig. Får lyst på noe annet enn mobilkamera.

Jeg og et par venner var en kjapp tur ut i dag for gå av oss latskapen fra en nylig Sapaniatur. Turen gikk fra Totland til Livvarden i Bergen, og været strålte. Alt i alt en god dag! (De som legger merke til at det norske flagg med på turen så er dette pga Kjell Iver sitt initiativ til fotokonkurranse)

Noen trimturer er mer fotogene enn andre, og på denne fjelltoppen er det skikkelig klatring for å få skrevet seg inn i boka - i hvertfall om høyden er for lav

Du klarer nok å gjennomføre turen med denne listen, men hva med regntøy og førstehjelp f.eks? Litt på kanten og telle telefon, lommebok og toalettsaker som worn også...

Jeg kjøpte en pakke med sånne små spyd for grilling av marshmallows. Om noen har sett den, så si fra, for siden har ikke jeg det i hvert fall… *gruble*

Fremdeles mer enn nok snø på Haukelifjell. Ble tur til Stavsnuten i går og vi stod ned både nord og sørsiden så det ble tett på 1000 høydemeter totalt. Hardt i nordsida og slush i sørsida.

Hvis noen er interessert så har jeg en blogg. Her skriver jeg om turer sammen med sønnen min på 4 år, samt testturer osv i forbindelse med Oslo-Bergen ekspedisjonen. Skal også blogge her underveis på den turen. Guttakruttpaatur.blogg.no

Jeg vurderer å reise til enten Mt. Ararat eller Mt. Damavand i midten av juli i sommer. Men jeg er litt usikker på hvilken. Noen som her vært på en eller begge og som har noen innspill? Tips til guide/turoperatør? Er også åpen for andre forslag

Ble så inspirert over tråden http://www.fjellforum.no/topic/35834-hva-gj%C3%B8r-man-p%C3%A5-17-mai/ - alle skal jo på tur! Så i anledning dagen/helgen syns jeg dere må ta med fotografiapparatene og finne et brukbart motiv. Regler (kan endres): Bildet må være tatt i fra i dag og til 17 Mai 2015 kl 24.00 Kun ett bilde. Det må være tatt i friluft. Det må ha med minst et norsk flagg. Det må ha med ett annet element som man vanligvis forbinder med 17 Mai Post bildet her - så lager vi en avstemning etter helgen som kun går en dag eller fem. Håper @Phaser stiller opp Bildet med flest Likes innen Søndag 24 Mai vinner Premie: 12 pakker med Real Turmat og selvsagt stor ære - så oppfordringen er klar. Ta bilder der dere er!

Hei! Planlegger en relativt lang tur i sommer, der målet er å gå Norge på tvers i Mosjøen området. Det er naturligvis et par hindringer på veien som blandt annet fjell, elver O.L. Derfor lurte jeg på nå i planleggingsfasen om noen har erfaringer fra den stien fra Jengelvatnet som fører til Øyum? Er det eventuelt enkelt terreng for å komme fram til stien hvis du går fra Djupvatnet et lite stykke lenger sør? All erfaring eller kjennskap til området er veldig satt pris på takk!

Bruker man et avkappet sitteunderlag langs ryggen blir en rammeløs/uavsitivet sekk like behagelig som en vanlig syntes jeg. Grunnet til at du føler den sts ultrasil sekken sklir av er nok pga stoffet i seg selv er glatt. Jeg er forresten 192 cm.

Hvor behagelig er disse 100-gramssekkene? En ting er ultralettreff hvor det er litt sport i å pakke lettest, men utenom dette, er det verdt det å spare 300 gram enn å bruke en litt mer solid sekk? Jeg har selv prøvd å bruke sea to summit sin ultrasilsekk, men selv med lett vekt føltes denne unødig ubehagelig å gå med, stroppene var svært korte og sekken føltes som at den holdt på å gli av. Det ville vært mye mer behagelig å bruke en gammeldags skolesekk som veier over kiloen. Nå er ikke jeg verdens minste person, men lettpakking er kanskje laget for korte mennesker. Mye vekt spares inn på små størrelser.

@KristianS Verkligen lätt! Lite amercan way att stoppa saker i fickorna och få dem att "försvinna" på det sättet. Att få ner skin-out-vikten för en hel helgtur under 5 kg är ju oavsett tokigt lätt! Får se om man kan klara att komma under 10 pound för allt?!

Se på Hilleberg Tarra, noe av det mest solide som finnes. 2 fortelt og "hybrid tunnell" (selvstående, men forteltet må strekkes ut). Med 2 fortelt forsvinner ikke utstyret ditt ned i pilkehullet og du har alltid en inngang i le:-)

Endukstelt og pilkehull funker dårlig...

Hehe ja, men sannheten er at det er ting jeg vanligvis har i lommene Regnbukse har jeg droppet fordi det er noe jeg sjeldent pakker på 1-2 overnattinger uansett iom at buksen jeg går i tørker så fort. Er den våt når jeg skal legge meg eller lage middag tar jeg den av og legger meg i soveposen. Er ikke alltid den er tørr til dagen etter da, men det blir den ila de første hundre meterne jeg beveger meg. Er det derimot spådd mye regn jevnt over, pakker jeg vel med regnbukse og regntrekk til posen også (+350g). Jakken listet er regntett nok (20m). Når det kommer til førstehjelp så har jeg både liggeunderlag og sovepose for å holde en evt person varm. Kan evt pakke med en enkeltmannspakke og litt ducttape for å stoppe blødninger+spjelking (+60g). Har aldri gått med så lett sekk før, men blir spennende å prøve

Sånn her http://www.skittfiske.no/Avdelinger/friluftsliv/Stekepanner/Frisport/Frisport-Stekepanne-med-kobberbunn-20cm-150402-p0000133733

Har Helsport fjellheimen x-trem 2 camp. Får plass til min 144cm lange fjellpulk og et pilkehull. Teltet har god ventilasjon med 2 store ventiler og 1 mindre nede ved fotenden. Kanskje Pategoniateltet kan være noe? Det veier da veldig mye mere enn fjellheimen, men har også veldig mye mere plass. Renger med det skal være bra vindstabilt Jeg klager vertfall ikke på antall barduneringsmuligheter på fjellheimen. Tror det må være rundt 20+ festepunkter Kanskje du vil kjøpe mitt? Tror det har 5 døgn ute.. Vurderer å gå over til 3 campen

Historien var en "Landskamp" mellom Norge og Sverige. Den norske deltageren var den ikke ukjente polfareren Rune Gjeldnes. Historien kan leses i boka "Ekstreme Eventyr" om Rune Gjeldnes. Den finnes på bokhylla http://www.nb.no/nbsok/nb/e7bb1e5f13f3108b366348939cf32503?index=1#127. Historien starter på side 126 i boka (128 på bokhylla). Kort oppsummering: To deltagere. Rune på 19 år, og svenske Dick Skarin på 32. 4 dager på å greie seg best mulig i naturen ved Fjærangen i Nærøy kommune. Begge deltagerne har med seg jaktvåpen, ellers litt ulikt. Rune velger å droppe sovepose. Historien er anbefalt lesestoff for den som vil se hvordan det går.

http://lighterpack.com/r/fxyajk Her er min XUL liste Det som er markert med stjerne er enten ikke veid nøyaktig ned på grammet eller ikke kjøpt inn.

Jeg har brukt noen netter i køya ja - blir lite henging i vintersesongen, dårlig med skau på vidda, men nå skal den snart få komme fram igjen. Exped scout combi - (skal se om jeg ikke får skrevet en ordentlig anmeldelse snart) Opphengssystemet og tarpen er fantastisk - veldig enkelt å bruke, og løkkesystemet gjør det veldig lett å regulere. Selve køya er jeg ikke kjempefornøyd med - åpningen hvor underlaget skal inn er litt for stor, så det har lett for å skli ut hvis man beveger seg for mye på natta. Syns også det er vanskelig å få myggnettingen stram nok med bare strikken den skal henge i. Det finnes også kanaler i myggnettingen hvor man kan tre inn kvist for ¨å få spent den ut, men det er vanskelig å finne tre kvister i rett tykkelse/lengde/spenn som ikke er så glatte at de detter rett ut igjen på andre siden... Det er også glidelås/inngang på bare den ene siden, noe som er særdeles upraktisk når sjokoladen ligger i nabokøya... Jeg mistenker at jeg ikke helt har funnet den rette vinkelen for å få denne køya superkomfortabel, men jeg skal prøve litt mer i sommer, og så om jeg finner ut noe lurt. På vinteren bruker jeg heller den billige banankøya(uten myggnetting) med hjemmelaget uq med tarpen og opphenget til expeden. Skal prøve å finne andre løsninger for å få spent ut myggnettingen litt, og muligens sette inn en liten glidelås i den andre siden og, så kanskje det blir perfekt. Erfaring viser at myggnetting har sine fordeler på vinteren også - den holder unna mye snøfokk. Og selv om jeg har LW underlag, blir dette litt for smalt på senhøsten - var veldig kald på sidene i ti minus.

Jeg tror det skal gå bra å se kartene i Basecamp forutsatt at gps'en er koblet til pc'en. Mapsource kan du bare glemme. Den kan bare lese kart som er installert på pc. Du nevner i første innlegg at du bare får en haug med img-filer og det er sånn det skal være. Har også topo-summer på min pc, og mine img-filer er plassert i følgende mappe: Garmin\Maps\OSM Topo Summer Norway. Jeg har både Mapsource og Basecamp innstallert og får opp kartene i begge programmene. Du har selvfølgelig valgt topo summer fra kartmenyen i Basecamp, eller?

Fjellsport har 30% på alle soveposer i dag.

Flott rapport og grattis med fin fisk! Isfiske på våren der oppe i nord og store røyer er noe jeg virkelig drømmer om, det skal helt klart gjøres en gang. Isfiske i Østmarka er ikke helt det samme med små abborpinner

Både og? Her fra Storbuddhåen i fjor sommer.

Det der minnet meg om en opplevelse i tenårene da jeg og en kompis prøvde på noe lignende for n'te gang ei helg. Vi la av gårde rett etter skoletid på fredag og vi fikk ordnet oss til med nødbivuakk av ting vi fant i fjæra og skogen, Den ble knallbra og både vann- og vindtett. Været var godt og motivasjonen boblet. Vi oppdaget imidlertid at vi begge hadde glemt fyrtøy og det hadde vi jo innvilget oss å kunne ta med på forhånd. Det ble ikke noe bål (og heller ingen mat) på oss den kvelden på tross av iherdige forsøk på pinnegnikking i ymse former. Jeg tok på meg jobben med å rusle hjem og hente fyrstikker lørdag formiddag. En kjapp times gange så var jeg hjemme der modern akkurat drev å tok nybakte brød ut av stekovnen så lukta bredte seg i hele nabolaget. Begrepet hat fikk brått en ny mening...klarte med et nødskrik på vei ut døra med fyrstikker i lomma å unngå "juks" der.

Kan anbefale Reinsfjell SL. Fint kvalitet og ypperlig med fortelt på begge sider.

Overlevelse vinter består mye i å komme i ly og holde deg tørr og varm, samt å skaffe vann. Men historien er full av overlevelse, nesten uten klær og langt å gå, uten mat. Å tåle å hate er stikkord her:) Å sette seg i en situasjon slik at en MÅ overleve er "best". Å legge seg knappe 2-3 timer fra "matboksen" gir deg lite motivasjon til å tøye "hat-terskelen". At Nansen gikk "feil" vei over Grønland, er en slik motivasjon

Men utsikt fra Mulde Peak (3647m), her har dere endel fjellbilder som sees fra toppen. Soloppgang i øst Noe uskarpt bilder av Himalchuli (7893m), sør for Manaslu. Uvær på vei inn over Annapurna Dhaulagiri-massivet vest for Annapurna Dhaulagiri I (8167m) Tukuche Peak (6920m) Gurja Himal (7193m) til venstre. Dhaulagiri Vi (7268m) til høyre. Jirbang (6062m) med Dhaulagiri IV (7661m) i skyggen bak. Manapati (6380m) forran, Dhaulagiri V (7618m) bak og imellom de to Manapati-toppene.

Jeg vil gjerne dehydrere og rehydrere speilegg stekt "over easy" - går det ? (over easy = stekt på begge sider, men uten at plommen er sprukket eller stivnet)

Dette er noe som skjer i større og større grad. Leverandørene er redde for at "billigkjedene" dumper prisen, og kvier seg for å handle med dem. Dette av den enkle grunn at leverandøren vil miste flere av sine andre forhandlere, da lønnsomheten på produktene stuper. De vil så sitte igjen med "billigkjeder" som forhandlere (som nå har langt sterkere forhandlingskort med tanke på å presse priser), og et svekket omdømme. :For oss forbrukere betyr dette at kvaliteten på produktene synker, som en følge av at leverandørene må kutte kostnader. Mange leverandører prøver å komme dette problemet til livs ved å lage flere modeller av "samme" vare, og tilby de forskjellige aktørene hver sin, for å unngå prissammenligninger. :For oss kunder betyr dette et uoversiktlig marked, med mange "kunstige" veiledende priser. Billigkjedene kjemper en hard kamp, og måler marginer og kostnader i alle ledd for å være billigst. Dette gjelder også lønnskostnader, og kostnader knyttet til opplæring og utdanning av ansatte. :For oss forbrukere betyr dette at det blir mindre fagkompetanse i butikkene. Og hvorfor blir det slik? Mye av skylden må nok vi forbrukere ta, da vi ukritisk går etter pris når vi handler, og ikke lenger ser verdien av service og fagkunnskap. Eller?

Jeg har full forståelse for de som ikke vil selge varene sine via de store kjedene som kun fokuserer på pris. XXL har som mål å konkurrere ut så mange andre sportsbutikker som mulig, og de bruker pris som våpen. Det ble litt rabalder i Tromsø da avisene dokumenterte at det på bakrommet hos XXL hang bilder av de andre sportsbutikkene i byen, med et rødt kryss over de butikkene som allerede hadde måttet stenge. Hvis den varen jeg vil ha er å få hos en sportsbutikk som ikke er tilknyttet en stor kjede, handler jeg heller der, selv om jeg må betale litt mer. Så at Norrøna, Hilleberg, Arcteryx og andre ikke vil selge via XXL synes jeg er sympatisk, og de har min fulle støtte.

Barnas Turlag turen til Pershusfjellet på søndag ble avlyst pga av for mye snø. Jeg og en annen Pappa bestemte oss for å ta med barna til drammen for å gå opp Kjøsterudjuvet. Det er ett skar i fjellet ca 1300m langt og opp til 50m dypt med nesten loddrette vegger, 8-15m bredt. Ett veldig spesielt skue. Dette var første turen min. Det var litt vannføring i bekken men vi tok med 4åring 6åring og 12åring opp renna. Det gikk veldig bra. Masse gøy å klatre på. 12åring hadde nok bestemt seg litt på forhånd at dette bare var dumt men etter noen obligatoriske småuhell med våte sko og litt surving så kom vi da opp til den øverste fossen. Vi og flere andre fant ut at det ikke var forsvarlig å prøve seg på fossen denne gangen, var for mye vann. Hadde man vært alene voksen så hadde det sikkert gått greit men ikke med små unger. Vi trasket ned igjen ett lite stykke til nødutgangen. Ett lite skar som går opp i siden. Så litt løst ut nedenfra så vi gikk en voksen og barn i sammen mens de andre sto og ventet, vell oppe så kunne man konstatere at det ikke var så løst som det så ut. Vi gikk bortom sykkelløypa og så noen downhillere på tur ned. Så gikk vi opp til toppen og tok en lang lunsj. 12åring badet til og med. Det var kaldt. Så tok vi skiheisen ned igjen. Det var spennende for små barn Edit: Bildene er i omvendt rekkefølge

Da dukker forhåpentligvis postbudet opp med et Ringstind light 2 en av de nærmeste dagene. Hvis oppgitt vekt stemmer kuttet jeg 1,9 kg til den nette sum av 3594,-

En aldri så liten tur med "Oppblåsbare Anna" langs med Nidelva igjen i dag. Packraft altså. Også denne gangen avrundet jeg en fin turdag i packraften med fast fisk. 36cm lang og 425 gram tung. Det holder akkurat til kveldsmat det. Surre med litt sjalottlauk i panna. Et par spiseskjeer rømme og noen dråper hvitvinseddik. Og voila. Just add flatbrød:

Liten tur i går i skogen på Sørumsand, Romerike. Knipset dette med mobilen.

Jeg var faktisk på Lånan i går og harpet dun. Utrolig artig å høre og se hva ærfuglvokterne gjør der ute. Selv om ei dyne koster 40 - 50.000 er ikke timesbetalingen rar.

Hatt ein liten turnè i Jotunheimen og på Myklebustbreen, Galdhøpiggen, Storebjørn og Snønipa vart vitja. Ei natt i tørr furuskog på Sjåk i mellom, og ein strandryddedag i kajakk på tampen (vart forøvrig så mykje søppel me måtte rekvirere båthjelp for å få frakta innatt). Salig blanding av mine og turfølget sine bileter.

Ærfugldun, men dyrt som fy. Ellers er det mulig for de som bor slik å sanke dun i gamle grågås reder etter de er forlatt. Kan være alt fra intet til bra med dun i slike brukte reder. Ærfugldun selges bla. her: http://www.lanan.no/no/nettbutikk 100,- kr grammet, men får det kanskje billigere i større mengder. Arbeidet disse gjør burde verdsettes mere. Ærfugl er helt borte her nå, bare sjeldent de er innom. Regner med at når bestanden tar seg opp i ovenfornevnte områder vil disse spre seg litt utover. Mink, Havørn og oljelekkasjer har tatt knekken på fuglene. Deifovos forliste utenfor Vega 1981 og anslått antall fugl døde var over 20.000 Selv har jeg hørt at tallet var over 40.000 sjøfugl! I tillegg kommer pattedyr som Oter og sel.

Selvfølgelig er det innafor! Viktig tema! Jeg har vanligvis med meg ei lerke med Jäger og ei med whisky eller konjakk. Nå har jeg fått ei ny lerke. Den vurderer jeg å fylle med Mintu. Da skal jeg ta med noen poser rett i koppen kakao også så blir det Mintukakao. Brennevin er også flott sånn at man kan koke karsk. Ingenting er så godt som god karsk på tur! Et sitat fra Mikkjel Fønhus for å understreke viktigheta av å ha med dram på tur:

Har som regel med meg @tronn på tur og trenger derfor sjelden ha med drikke selv da blir det ofte 60, portvin eller rødvin avhengig av type tur

Kjøpt meg skumklossedingser for å klæsje på takstativet for å frakte kajakker på, istedenfor disse svinedyre greiene. Rettere sagt, for å ha mens jeg venter på at jeg klarer å bestemme meg for hvilket svinedyrt stativ jeg skal ha. More to come, for sure.

De er fredet! Dette er ikke stedet for å oppfordre til miljøkriminalitet!