Vinnerliste

Hadde en meget flott helg på HighCamp Turtagrø. Ble guidet tur på Hurrbrean og Veslbrean og tur med kompis på Dyrhaugsryggen.

Barnas Turlag turen til Pershusfjellet på søndag ble avlyst pga av for mye snø. Jeg og en annen Pappa bestemte oss for å ta med barna til drammen for å gå opp Kjøsterudjuvet. Det er ett skar i fjellet ca 1300m langt og opp til 50m dypt med nesten loddrette vegger, 8-15m bredt. Ett veldig spesielt skue. Dette var første turen min. Det var litt vannføring i bekken men vi tok med 4åring 6åring og 12åring opp renna. Det gikk veldig bra. Masse gøy å klatre på. 12åring hadde nok bestemt seg litt på forhånd at dette bare var dumt men etter noen obligatoriske småuhell med våte sko og litt surving så kom vi da opp til den øverste fossen. Vi og flere andre fant ut at det ikke var forsvarlig å prøve seg på fossen denne gangen, var for mye vann. Hadde man vært alene voksen så hadde det sikkert gått greit men ikke med små unger. Vi trasket ned igjen ett lite stykke til nødutgangen. Ett lite skar som går opp i siden. Så litt løst ut nedenfra så vi gikk en voksen og barn i sammen mens de andre sto og ventet, vell oppe så kunne man konstatere at det ikke var så løst som det så ut. Vi gikk bortom sykkelløypa og så noen downhillere på tur ned. Så gikk vi opp til toppen og tok en lang lunsj. 12åring badet til og med. Det var kaldt. Så tok vi skiheisen ned igjen. Det var spennende for små barn Edit: Bildene er i omvendt rekkefølge

Dette er noe som skjer i større og større grad. Leverandørene er redde for at "billigkjedene" dumper prisen, og kvier seg for å handle med dem. Dette av den enkle grunn at leverandøren vil miste flere av sine andre forhandlere, da lønnsomheten på produktene stuper. De vil så sitte igjen med "billigkjeder" som forhandlere (som nå har langt sterkere forhandlingskort med tanke på å presse priser), og et svekket omdømme. :For oss forbrukere betyr dette at kvaliteten på produktene synker, som en følge av at leverandørene må kutte kostnader. Mange leverandører prøver å komme dette problemet til livs ved å lage flere modeller av "samme" vare, og tilby de forskjellige aktørene hver sin, for å unngå prissammenligninger. :For oss kunder betyr dette et uoversiktlig marked, med mange "kunstige" veiledende priser. Billigkjedene kjemper en hard kamp, og måler marginer og kostnader i alle ledd for å være billigst. Dette gjelder også lønnskostnader, og kostnader knyttet til opplæring og utdanning av ansatte. :For oss forbrukere betyr dette at det blir mindre fagkompetanse i butikkene. Og hvorfor blir det slik? Mye av skylden må nok vi forbrukere ta, da vi ukritisk går etter pris når vi handler, og ikke lenger ser verdien av service og fagkunnskap. Eller?

Sendt til [email protected]:

Jeg har full forståelse for de som ikke vil selge varene sine via de store kjedene som kun fokuserer på pris. XXL har som mål å konkurrere ut så mange andre sportsbutikker som mulig, og de bruker pris som våpen. Det ble litt rabalder i Tromsø da avisene dokumenterte at det på bakrommet hos XXL hang bilder av de andre sportsbutikkene i byen, med et rødt kryss over de butikkene som allerede hadde måttet stenge. Hvis den varen jeg vil ha er å få hos en sportsbutikk som ikke er tilknyttet en stor kjede, handler jeg heller der, selv om jeg må betale litt mer. Så at Norrøna, Hilleberg, Arcteryx og andre ikke vil selge via XXL synes jeg er sympatisk, og de har min fulle støtte.

Bra du er miljøvennlig på en rekke måter. Valget av el-bil er ikke et av dem. El-bilene må lades med fornybar energi for å være miljøvennlige (ift CO2-utslipp). For å produsere mer fornybar energi utbygges, nedbygges og ødelegges norske naturverdier, hver eneste dag. Noe antagelig både du og jeg er lite glade for.

Takk for det. Men når sant skal sies så har jeg to innlegg igjen før jeg sier meg ferdig, en liten epilog og en om tips og triks til turen.

En aldri så liten tur med "Oppblåsbare Anna" langs med Nidelva igjen i dag. Packraft altså. Også denne gangen avrundet jeg en fin turdag i packraften med fast fisk. 36cm lang og 425 gram tung. Det holder akkurat til kveldsmat det. Surre med litt sjalottlauk i panna. Et par spiseskjeer rømme og noen dråper hvitvinseddik. Og voila. Just add flatbrød:

Takk for linken! Ja det var en megetsigende sak. Nesten så jeg angrer på at jeg har fire Ajungilak poser "på samvittigheten", tre av de har fortsatt ikke nådd pensjonsalderen. Litt dumt å kaste de, men kanskje blir det lagt merke til om jeg i ren protest sover med posene åpen neste gang jeg bruker de?

Det stadig økende antallet el-biler må lades. For å være miljøvennlige, må de lades med fornybar energi. Derfor bidrar el-bilparken til utbygging og nedbygging av norske naturverdier; mer vindmøller, småkraftverk, stor-kraftverk, mer veier osv. El-biler er værre enn det meste annet for norsk natur. Skal man være miljøvennlig i et land der både staten og hver enkelt innbygger har altfor mye penger til natur- og miljøødeleggelse, så trenger man selvdisiplin. Selvdisiplin bygger på innsikt, ansvar og bevissthet. Det er der man må begynne, med seg selv.

Bodø og Salten har mye innbydende natur. Har bodd i byen siden 2010 og fått meg noen turer i distriktet. Øyene utenfor kysten kan anbefales, men det er viktig å sette seg godt inn i rutetabellene på forhånd. Legger ved et knippe turrapporter (med kartlenker) som kanskje kan være av interesse: Åselidalen Skautuva Langsanden på Sandhornøya (2 km lang sandstrand) Landegode Hovdsundet Fugløya Børvatnet Bolga - Bolgtinden På nordsida av Bodø er det for øvrig en rekke lett tilgjengelige mindre og større strender med fine teltplasser bak, slik som Austvika, Auvika, Geitvågen og Mjelle.

Liten tur i går i skogen på Sørumsand, Romerike. Knipset dette med mobilen.

Hatt ein liten turnè i Jotunheimen og på Myklebustbreen, Galdhøpiggen, Storebjørn og Snønipa vart vitja. Ei natt i tørr furuskog på Sjåk i mellom, og ein strandryddedag i kajakk på tampen (vart forøvrig så mykje søppel me måtte rekvirere båthjelp for å få frakta innatt). Salig blanding av mine og turfølget sine bileter.

Sitt i teltet å trykker og venter på flere forumfolk som skal tilbringe helgen her ved Finse. Planleggingstur før Elbrusturen. Teltplassen er samme teltplass som en gjeng her fra forumet brukte i 2008 - før en Jan Mayen tur. Det var en drøy men fin togtur hit fra Majavatn - retur samme vei på søndag. Jeg innser at jeg burde hatt med fler teltplugger - det er vinterlige forhold enda her oppe på 1222 - over og ut.

Løpeturen til Østremsetra i dag, ble det litt mer action enn normalt, da en illsint/vårkåt Tiur nektet å slippe meg forbi, og hoppet til slutt opp på meg, flott fugl, men litt for nærgående

Skal prøve meg på egen komposisjon av matretter som skal "rehydreres" på tur og da hadde det vært kjekt med en liste over hva en kan få kjøpt ferdig tørket i butikken. Så langt har jeg funnet: Frukt Melk Egg Fisk Tomat Krydder Ris Pasta Nudler Har ikke funnet tørket kjøtt annet enn beef jerky i Norge. I USA får en bla kjøpt frysetørret kylling på pose. Noen som har funnet andre ting jeg kan legge til listen? Jeg vet det meste kan en tørke selv men nå er jeg ute etter ting en kan få kjøpt.

Myklandsvatna - Froland En sen kveld ringer min svigerfar og spør om jeg har lyst til å være med på den årlige orrfuglleika, som han og en gjeng drar på i den siste uka i april. Det er noe jeg lenge kunne tenkt meg å være med på, siden det passet med friperiode fra jobb så takket jeg gledelig ja til denne turen. Noen dager senere sitter jeg på bussen fra Sandefjord ned til Arendal, for å bli plukket opp av svigers. Planen er å kjøre innover til Froland kommune og parkere på en lomme langs Evjeveien, ved starten av Langevatn, for så å padle med kano derifra. Jeg har aldri vært her inne, men har hatt lyst til å utforske disse sammenhengende vannene etter at jeg leste og så rapporten fra samme området til @Helge.R. At svigers, Tore er hans navn, skulle inn hit på orreleik passet jo helt ypperlig Vi var litt spente på været, for tidligere i uken var det meldt regn hele døgnet på utfartsdagen vår og da blir jo turen litt stusselig med øs pøs nonstop. Men for hver dag som nærmet seg, så meldte de bedre og bedre vær. Hele natten før vi skulle dra hadde det regnet og fuktet terrenget skikkelig, så vi kontakter brannvesenet og får konsesjon til å fyre kaffebål inne i Myklandsvatna området. Stedet har jo en trist skogbrann bak seg i 2008 som var ganske omfattende, med totalt 26000 dekar brannareal så er det faktisk den største skogbrannen i Norge i etterkrigstid. 40000 arbeidstimer, 15 helikopter og flere hundre mann måtte til for å slukke katastrofen som ble forårsaket av en gnist fra en skogsmaskin i et knusktørt terreng som hadde bare fått et par millimeter med nedbør på 38 dager. Jeg var spent på hvordan det så ut inne på branntomta nå snart syv år etter. Vi får kanoene på vannet og padler stille og rolig nedover Langevatn mens vi åpner oss hver vår kanoøl, en halv liter med svensk Blågul sterkøl fra systembolaget til ni kroner som var smuglet inn på en av harryrundene til Tore. Den smaker helt utmerket i det flotte været og det lille som er av vind avtar mer og mer til det blir helt stille. Jeg snur meg rundt og ser et bredt glis på 69 åringen som røper at han har det veldig bra bak der han sitter, dette er en kar som virkelig nyter det å være på tur og har en lang fartstid innen friluftsliv bak seg. Han har tonnevis med gode historier fra sine år på Svalbard til sitt jegerliv rundt om i det ganske land. Det er alltid en fornøyelse å høre om opplevelser som isbjørnangrep og vandrerliv med børsa på skuldra fra nært og fjernt. Han har opplevd mye, men er alltid sulten på nye eventyr Vi glir gjennom det stille vannet som en pil med hvert åretak vi tar, og etter en liten stund kommer vi inn i området hvor skogbrannen var. Terrenget er tydlig preget av brannen og det er en slags mystisk stemning her inne som jeg ikke kan sette fingeren på, men naturen holder på å restaurere seg selv og det er mye grønt blant de gamle svidde restene av katastrofen. Det er tilfredstillende å se naturen prøve å gjennopprette sitt virkelig vesen til sin naturlige tilstand. Jeg kjenner at det er en fryd å være på tur i denne perlen av et padleområde, trange passasjer og variert terreng i vannet med små holmer og skjær samt et yrende fugleliv gjør padleopplevelsen morsom. Etter å ha padlet oss gjennom Langevatn, Myklandsvatnet og et stykke inn i Ytre Langevatnet så finner vi frem til stedet vi skal gå i land og gjøre camp. Vi skal sove under en stor gapahuk som er rigget tidligere og blitt brukt før, skjellettet står igjen av den og vi trenger å trekke duken over og kamuflere den med kvist og kvast fra terrenget rundt. Den er plassert ved kanten av to forskjellige myrområder som det ofte skal være spill på, jeg er spent på om det dukker opp noen fugl på plassen vår. Området ser hvertfall veldig lovende ut, og på samme plassen ifjord var det masse liv. Etter å rigget ferdig gapahuken og gjort klar soveposen er det dags for å kose seg med bål, mat og drikke til en hyggelig prat med gjengen. Jeg tar en kjapp runde rundt bålplassen ved vannet og finner brensel, det er ikke akkurat vanskelig å finne ved her inne siden det er uendelig mengder med døde trær som har tørket ut og gått over ende. Tore er bålfyrer og får fart på kaffebålet, han rusler muntert ned til vannkanten og fyller svartkjelen sin og plasserer den nøysomt blant de gule flammene. Om litt er det kokekaffe og en liten en sier han og smiler lurt mens kan rister på lerka si, kan ikke nekte på at det smaker nå. Skumringen har startert, et par gjess lander elegant på overflaten av det blikkstille vannet som avslører en og annen Ørret som gir fra seg forsiktige vak i blåtimen som straks er over oss. Jeg nyter hvert minutt, morgen og kveld er den beste tiden på døgnet synes jeg Etter å ha spist oss mette, fått i oss nok å drikke og mørket faller på er det dags å falle tilbake i posen for å få seg noen timer søvn før forhåpentligvis spillet begynner. Plutselig suser det to sorte skygger rett over hodet på oss og innover myrområdet ved gapahuken vår, det er to Orrhaner som flyr inn på spillplassen og setter seg i toppen av noen nedbrente furuer. De starter med kveldsspillet og dette lover godt for morgenen når lyset kommer tilbake. Jeg sovner relativt fort til lyden av forskjellige snorkevarianter, men bare etter noen timer med søvn våkner jeg av kutring og sjoing fra Orrfuglene. Lufta blir helt fylt opp av langtrekkende "Tsjoo-yysch". Jeg stikker snuta frem gjennom åpningen av gapahuken og ser en tjukk graut av en tåke, men spotter flere fugler som sitter i toppen av trærne rundt. Men ingen fugl er nede på bakken og slåss, er ingen hunnfugler å se gjennom tåkehavet heller. Jeg drar frem kamera og får tatt noen bilder av den nærmeste fuglen som sitter å sjoer i et tre. Etter en stund så trekker vi ut av gapahuken og ut på plassen, fuglene har flyttet seg lenger vekk til et annet området kan jeg høre. Jeg blir ivrig og legger i vei med telezoomen under armen i håp om å få sett hanene i kamp og få tatt noen gode bilder av dem før leika er over. Jeg følger lyden av fuglene som virker som at de er nærmere enn de er, jeg går en god stund gjennom tåka mens jeg prøver å ikke lage for mye lyd. Men når jeg kommer frem til plassen så klarer jeg knekke en stor grein på bakken og fuglene blir skremt, de satt bare i toppene her og men uansett ergerlig. Jeg snur meg og skal gå tilbake men skjønner at jeg egentlig har rota meg litt vekk, tåka er tjukk og ser ikke mange meterne foran meg. Men jeg skimter sola og følger øst for å komme til vannet som jeg kan følge tilbake til bålplassen vår, etter en halvtimes tid ser jeg såvidt siluetten av hatten til Tore og fortsetter mot den. De er allerede igang med morgenbålet og er på frokosten, jeg kjenner at jeg er sulten selv og setter meg ned for å nyte en porsjon grøt mens jeg ser dagen lysne til og tåken lette på sløret sitt. Det ser ut til å bli en strålende dag idag og det er null vind, gleder meg som en unge til å ta fatt på kanopadlingen og gli gjennom et blikkstille vann. Vi pakker sammen og blir enig om at det kunne vært en bedre orreleik, men turen og været har vært helt upåklagelig. Vi setter kursen videre nedover med kanoene og ender tilslutt dagen tilbake til parkeringen og avslutter turen vår. Hit må jeg tilbake til ved en annen anledning og da skal jeg ha med fiskestangen og. Takk for nå

Måtte kjøpe mini ketchup og sennep, som viser seg å være svært praktisk på turen. Bytter nok innholdet i sennepen til vanlig type når den er tom. Flott iniativ av produsenten som tenker på oss turfolk!

Sånn er markedet for soveposer! XXL paralellimporterer Ajungilac soveposer og selger de billig. Ajungilac Norge kjøper opp alle posene de selger for å holde prisene oppe - og kontrollere markedet. Stygg sak. Sikkert noe man kan skrive seg bak øret neste gang man spør seg selv om man skal importere selv fra utlandet eller støtte "Norske produkter" (Ajungilak var en gang en Norsk produsent) . http://www.dagbladet.no/2015/05/12/nyheter/xxl/ajungilak/okonomi/hegnarno/39140779/

Litt off-topic, men: "Norge på tvers, korteste rute"? Det er ved Narvik, fra Svenskegrensen til Hellemobotn. Den turen tar du på under en time.....

Det er endel snø i fjellet nå... Men hva med en tur i Sierra Nevada/Spania? Jeg var der og besteg fastlands-Spanias høyeste fjell en (lang)helg. Noen få hundrelapper med Ryanair fra Rygge til Malaga, leiebil til 380.- kroner, 2 timer kjøretur og du er oppe i flere tusen meter. Nesten garantert fint vær. Denne turen ble billigere enn det alternativet jeg vurderte; tog til Finse og overnatting på Finsehytta....

tror ikke de algoritmene senorge bruker tar hensyn til det "rare" været vi har hatt de siste vinterne.

Mytene om at elbiler ikke er miljøvennlige lever imidlertid videre, gjerne basert på mer eller mindre fantasifulle forutsetninger om at det er det mest skitne kullkraftverket i Polen som lader bilene. Skulle man følge det resonnementet ville det være miljøvennlig om vi alle koblet oss fra den norske vannkraften og installerte dieselaggregat for å gi lys og varme i hus og hjem. Men dette har vel egentlig ikke noe å gjøre med den planlagte miljøkatastrofen i Førdefjorden å gjøre?

Bortsett fra at kartet viser barmark på mine kanter, mens det fortsatt er opp mot en meter snø.

@Kristian123 : Litt pessimistisk Det er jo en bomullsveke gjennomtrukket med bensin som må tørke først i så fall. En pussig ting jeg nå kom til å tenke på, er at da jeg fikk Svea'n i posten, så var det jo rester av en væske på tanken, som til og med piplet opp igjennom dysen da tanken ble varm i hendene mine og jeg fiklet med nøkkelen. Sjekket ikke om den var brennbar, men om det ikke var bensin, må det i hvertfall være en væske som blander seg godt med bensin - hvis ikke hadde jeg ikke fått fyr på sakene Og om det faktisk var bensin eller noe tilsvarende brennbart, ja hva da? Posten har jo også strenge regler for brannfarlige væsker i forsendelser. Hmm...

Foreløpig har vi et så stort kraftoverskudd her i landet at jeg ikke føler grunn til bekymring. Jeg liker heller ikke nye kraftverk og høyspentmaster, men foreløpig er det mange nok som tror på mytene om elbilen til at jeg ikke regner med at det vil bli så mange elbiler at det blir et problem. Industrien og på sikt også oljeinstallasjonene i Nordsjøen vil nok sørge for at strømmen blir brukt opp lenge før elbilene blir storforbrukere av strøm.

Om du skulle bestemme deg for en utenlandstur med kort flytur kan jeg anbefale Bernia Fjellene en times kjøring fra Alicante flyplass. Fint området å gå i med merkede ruter og nesten garantert sol Det vil nok være en del snø og mye som skal tørke opp i fjellområdene her hjemme i mai.

Hei. Etter å ha lest flere steder, blant annet i denne tråden, falt jeg for fristelsen og kjøpte meg et Bergans Wiglo 4 LT for noen uker siden. Primærbruk er tiltenkt som "base camp" sommer- og vinterstid. Teltet ble først testet sist helg i Jotunheimen. Fint vær: lite vind, kun litt snø natt til søndag. Dessverre fikk jeg en ubehagelig overraskelse. Noen erfaringer: Størrelsen Umiddelbart er det størrelsen som gjør seg gjeldende: god plass, god høyde. Rette vegger i innerteltet gav god plass til soveposen min (2m lang). Montering Teltet er lett å sett opp adekvat, men virker vanskelig å få til å stå skikkelig. Brukte lang tid til å finjustere for å forsøke å få ytterduken ut fra innerduken (eller omvendt). Spesielt viste det seg at de tre flatene på sideveggene der Bergans har logoen sin var omtrent umulig å få godt ut fra innerduken. Jeg benyttet kun bardunene ved Berganslogoen, ikke de rundt inngangene. - Har dere Wiglofans noen god løsning her? - Må samtlige barduner brukes for å teltet stramt nok? - Hva gjør dere som telter på snø med midtstangen? Legger dere en plate under slik at den ikke synker i snøen? Ventilasjon Teltet har tre ventilasjonsluker i toppen og dørene til innterteltet har myggnetting. Dessverre har teltet stromklaffer som gjør ventilasjonen dårligere. Med alle topplukene åpne og myggnettingene i innerteltet i stor grad åpne ble det allikevel kondens ila. natten. Ja, kondens er omtrent umulig å slippe unna med minusgrader, men allikevel ble jeg skuffet her - hadde større forventninger. Kvalitet Kvaliteten synes ved første øyekast å være svært god; gode glidelåser, gummekopper i enden av stangkanalene (plastkopper kan lett bli knust mot stein i mye vind), forsterkede sømmer og tykke stenger til veggene. Pluggene som følger med er ikke V-plugger, men spikerplugger (hva heter det egentlig?). Som tidligere nevnt fikk jeg altså en ubehagelig overraskelse. Tidlig søndag morgen tittet solen fram og det var tydelig at teltet var dekket med 1 cm nysnø som var kommet ila natten. Jeg ristet først litt i sidedørene og innerteltet og deretter ristet jeg forsiktig i midtstangen (mange vil sikkert stille spørsmålet om jeg herjet med midtstangen, men la meg forsikre dere om at det gjorde jeg ikke). Det skulle jeg nok ikke gjort, for med et smell røk den nest laveste delen tvert av. Bruddet satt rett ved sjøten (der neste ledd stopper, skal få tatt et bilde av det). Det ble altså en kjedelig søndagsmorgen, jeg var svært glad jeg hadde bilen i nærheten og ikke var midt inne på en vidde. På den positive siden ble teltene i tumultene som fulgte omtrent fritt for snø. Jeg kan vanskelig se for meg at det kan skyldes annet enn dårlig kvalitet i aluminiumen i midtstangen, forhåpentligvis bare en dårlig mandagskopi. Teltet var satt stramt opp, men jeg var nøye med å ikke få for stort spenn i den ene eller andre retningen. Teltet går nå i retur til forhandleren og jeg går i tenkeboksen for å avgjøre om jeg tør stole på teltet igjen. - LM

Leser litt på forumet her og lurer stadig på om telttur alene er noe for meg.. Tror nok første turen ville vært en gang med god værmelding og ikke fryktelig langt..(mån er planen for de som er kjente i Rogaland). Har faktisk det meste av utstyr, inkl dunsovepose, exped underlag, en kombifuelbrenner (som jeg aldri har brukt og må lære meg..) og selvsagt alt jeg trenger av klær. Kjenner ingen som er interesserte i å bli med og tror nok jeg skulle klart meg alene:) Det eneste jeg mangler av utstyr er telt. Noe lett og passe stort.. Men er jo kjipt å kjøpe et dyrt og fint telt for så å finne ut at dette ikke er for meg.. Så kom over Kuppeltelt Roskilde fra Biltema. 1500mm vannsøyle, passe stort, 1,5 kg og 150kr! Både navn og pris indikerer for meg at kvaliteten er bruk og kast og sånn sett liker jeg ikke det. Men for å prøve en gang må jeg vel kunne satse på dette en fin sommerkveld? PS. Lover å ikke legge igjen teltet i marka men ta det med hjem igjen...

Værsågod og sett i gang med å spise. Her i Norge er det ikke slik at el-biler erstatter bensin eller dieselbiler, istedet er de ett supplement til bensin og diesel biler, nesten alle som har en el-bil har i tillegg en bil med forbrenningsmotor. Folk kjøper seg el-bil for å slippe å ta buss og tog, ikke fordi de skal erstatte bilen med forbrenningsmotor. Uansett tilverkningsmåte og type motor, flere biler = større global forurensning. På kort sikt løser el-biler kun lokal forurensning, men ikke global forurensning. På grunn av el-bilenens popularitet (hovedsaklig her i Norge!!) har tidligere nedlagte nikkel og kobolt gruver blitt gjennåpnet og nye gruver planlegges. (Nikkel og kobolt brukes i litium-ion batteriets katode.)I tillegg medfører produksjonen av selve batteriet store utslipp av svovel hexafluorid som er en 20 000 ganger kraftigere klimagass enn CO2. Foreløpig er ikke disse utslippene så store at det gir noen særlig effekt, men effekten vil bli dramatisk dersom man skal erstatte alle verdens biler med el-biler. Skal man være miljøvennlig bør man så langt det er mulig sykle eller gå, det har også en positiv bieffekt i at helsen blir bedre og det igjen medfører mindre utslipp fra produksjon av medisiner. El-sykler og el-mopeder er også gode løsninger (på grunn av vesentlig lavere energiforbruk er dette mye mer miljøvennlige alternativer enn el-bil). Har man ikke mulighet for å sykle eller gå, er det nest beste alternativ buss eller tog. Buss og tog i dag er ikke spesielt miljøvennlige, men ved å erstatte dagens forbrenningsmotorer i busser med elektriske motorer og drift fra el-nettet (trolleybusser), hydrogen eller batteri (i nevnte orden) kan man vinne mye. På togsiden har man svært mye å hente, her er det en sløsing med energi uten sidestykke, man har noen gammeldagse el-motorer som drar rundt på kompakte og tunge støpejernsklosser, her har togindustrien mye å lære av flyindustrien og el-bilindustrien ved å utvikle nye og lettere tog med energieffektive el-motorer. Og så står vi igjen med oss som enten ikke har mulighet til å bruke alternativene ovenfor eller foretrekker personbilens komfort, hva skal vi gjøre for å være mer miljøvennlige og belaste miljøet minst mulig? Det første vi skal gjøre er å la være å kjøpe ny bil fordi flere biler = mer utslipp, det er bedre å beholde den gamle bilen sin litt lengre og heller vedlikeholde den enn å kjøpe en ny bil, selv om den gamle bilen forurenser mer enn en ny bil, vil utslippene fra den gamle bilen likevel være langt lavere enn utslippene til produksjon av den nye bilen. Så kan vi legge om tidspunktene vi kjører til og fra jobben dersom vi har mulighet til det, alle biler med forbrenningsmotor har større utslipp ved køkjøring enn når man kan kjøre med normal hastighet fordi utslippene per tidsenhet er noenlunde konstante, og ved køkjøring tar det rett og slett lengre tid å komme seg til og fra. Skal man trekke det enda lengre og bli mer katolsk enn Paven, bør man i miljøvernets navn avstå fra å formere seg, for uansett hvordan man vrir og vrenger på det, den største trusselen mot miljøet er og blir det økende antallet mennesker på jorden.

Planen er å kikke litt på vestvidda i sommer. Etter å ha gått igjennom "ting som er greit å ha på tur", fant jeg ut at o-ringen til cruxbrenneren var såpass at det kunne vært lurt med en reserve. Kikket litt rundt uten å finne spesifikasjonen til den aktuelle o-ringen og bestemte meg for å maile optimusstoves.com. Michael på det nevnte nettsted sendte meg 2 o-ringer fra Katadyn i Sveits uten at det kostet meg en zloty! Fantastisk synes nå jeg

Steigen, 2 timer med hurtigbåt fra Bodø, vannvittig flott plass. http://info.steigen.kommune.no/?page_id=668

Lørdag 09.05 dro jeg opp til Øyungen i Nordmarka (Oslo). Ergerlig nok kunne jeg ikke dra etter jobben på fredag, tross nydelig vær. Tror jeg kom opp til vannet rundt klokka 10, og for et forferdelig leven jeg kom til To voksne (ene rundt 30ish, den andre kanskje rundt 35ish-40), den ene jublet og hoyet mens den andre hakket løs på et forsvarsløst tre rett ved vannkanten. Jeg spurte hva de drev med, de ble helt stille. Litt senere sa han ene at de skulle bruke det til noe. Jeg bare nikket og gikk videre. I ettertid var det dumt av meg at jeg ikke heller gikk rett forbi, tok frem telefonen og ringe til de som driver med stedet.... Etter en voldsom natt med masse regn under et tarp (neste gang skal jeg planlegge å ligge lengre inn ettersom regnet selvsagt måtte gå inn i åpningen jeg lå i, gikk jeg forbi stedet hvor de to jeg tidligere hadde møtt hadde vært. Bildene sier resten:

Hadde en liten tur fra fredag til lørdag innover losbyområde i østmarka med packraften. Fin tur som resulterte i en 500g ørret tatt på mark. Vaking var det lite med så¨fluestanga fikk for det meste ligge i ro.

Tur fra hytta på restene av vinterens skispor. Kneet begynner endelig å bli brukbart på tur uten smerter og hevelse etterpå, men tror vel ikke at det egner seg for lengre turer med tung sekk enda. Dagens tur var uansett en opptur

For øvrig så jeg en Linerle her forleden, og snakker fremdeles om fugler for de som ikke henger med. Mener jeg så ett par Svaler også, men det var tidlig synes jeg. I tillegg så jeg en Gåsbu på lokalspråk, for de uvitende er dette en Storspove. For å gjøre det enda verre - her kommer noen dialektnavn fra Vefsn på fugler: Grasand: Svortæ: Feskand: Fjelljyvo: Falkje: Spær: Rypfalkje: Steinfalkje: Ørre: Akerlo: Mekregeit - her kalt hommarhest: Trollrokkæ: Strand-dekkæ: Stenål: Harehukræ: Regnkråkæ: Sakssvalæ: Gransjur: Skittrast: Gaptrast: Steintrast: Møkerdongsiri: Bulerkæ: Kaldverfauel: Oller-rytæ: Seselsjit: Snyteteng: Talgokse: Fauelkonge: Vinneren får en klapp på skulderen som må gives av ham/henne selv. Rette fuglenavn på bokmål kommer når undertegnede føler for det.

En lykkens dag! Helsport Reinsfjell Superlight 2!

Søndag gjorde jeg den mest nervepirrende turen på ski hittil. Gikk opp østrenna på Stabben i Aure kommune og sto på ski ned igjen. Renna har over 40 grader helling og er det bratteste jeg har opplevd med ski på beina til dags dato. Skikjøringen min var ikke av den mest lekne og ledige typen, men jeg kom meg ned. Kan vel legge til at jeg var en del nervøs på nedkjøringen. Et steinsprang der tre steiner kom susende forbi oss på tur opp la heller ikke noen demper på spenningen. Følelsene og gledesrusen etter å ha kommet ned er verdt all nervøsiteten. Jeg skal tilbake! http://youtu.be/wFh5OolWS1 Bilde fra nettet, renna ses til venstre på fjellet

Siden Biltema er like i nærheten vippet jeg innom der i dag for å kikke på kokeløsningen, her er noen flere opplysninger. Kokekaret i "jetboil-lool-alike-kokeren" er et FMC-XK6 hvor ringen over ribbene til varmeveksleren er litt anderledes, de har to spor som benyttes til å låse kjelen fast til brennerdelen. Brennerdelen har ikke kjelestøtte, så om en legger en flat stekepanne eller kasserolle oppå, blir det tett mellom bunnen og ringen, og det fungerer dessverre dårlig, da flammen vil lukkes inne. Med den medfølgende kjele så kommer flammen med riktig avstand til bunnen av kjelen, og varmen kommer ut gjennom hullene i ringen som dekker ribbene. Brenneren har piezotenner og alt sammen pakkes ned i kjelen, inkludert en plastbolle som følger med. Så med mindre det finnes en adapter, eller man modifiserer/lager egne kjelestøtter, kan alt sammen kun brukes som en alt i ett løsning. Skal kjelen brukes på en annen brenner må denne ha kjelestøtter som er mindre enn diameteren på hullet i midten av kjelen, hvis ikke blir det ekstra stor avstand mellom brenner og kasserolle fordi ringener en del høyere enn ribbene. Totalt sett så hele settet egentlig ok ut for de som er ute etter en rimelig alt i ett løsning til å koke vann med. Når jeg først var der, så plukket jeg med meg en FMS 300T Hornet brenner, den var mye mindre enn jeg hadde forestilt meg.. Tok et bilde som viser den sammen med en FMS 116T (Biltema har stål varianten FMS 116), forskjellen i størrelse er ganske tydelig. Så, vel i hus måtte jeg koke opp en liter vann for å se hvordan den funker, brukte en FMC-XK6 kjele med varmeveksler, og vann fra springen: Første forsøk: 10g gass og 4min 45sek på å koke opp en liter vann. Andre forsøk, her tredde jeg brenneren inni hulet i midten på kjelen siden kjelestøttene ikke akkurat er beregnet for store gryter, da kom flammen ca 2cm nermere bunnen: 10g gass og 5min og 20 sekunder til å koke opp 1l vann. Jeg tok også øvelsen med FMS 116T: 14g gass og 4min og 15 sekunder. Samtidig var det merkbart at et oppkok kjølte ned gassboksen såpass mye at effekten minket fordi butanen i boksen da ikke fordampet like godt lenger. Derfor brukte jeg forskjellige gassbokser. Hadde en Primus vindskjerm montert. Så FMC-300T er en søt liten sak som fungerer som bare det, byggekvaliteten føles god, men diameteren på kjelestøttene er relativt beskjeden, så jeg kommer nok mest til å bruke den sammen med et Optimus Terra solo kokesett, og eventuelt en 0.9l kasserolle uten varmeveksler. Grunnen til at jeg kanskje ikke vil velge å bruke kjelen med varmeveksler er at det er så vidt at kjelestøttene kommer innpå ringen under ribbene (som er litt under 8cm), dermed skal det lite til før alt sammen velter. Så vurdere du en og har en kjele med varmeveksler, mål hullet i midten av varmeveksleren, og se og sammenlign dette med den oppgitte diameteren på brenneren (8.5cm). FMS 116T har til sammenligning10.6cm diameter.

Gikk opp Fannaråki på rando på lørdag, og ble en tur opp til en ruin av en gammel sætra i Sunndalen på søndag. Ei helg med mye fint vær! Populært på Dyrhausryggen Opp mot Fannaråki Nedsnødde hytter på toppen Litt gråvær i Sunndalen Men det ble fint etter hvert! Utsikt fra Litlfalesetra. Snøvasskjerdingan

I dag måtte jeg bare ut. Langhelg med fantastisk turvær uten tur går ikke an! Det var faktisk "konemor" som spurte om jeg hadde vert på Husafjellet på Veraland. Det hadde jeg ikke,men jeg har vert på Hesthammaren eller Kjølleknuten en gang med noen speidere, men ikke på Husafjellet. Hun hadde lest en reportasje i avisen om hvor fint det var å gå på tur der og det ville hun prøve. Det var bare å parkere på Veraland og så var vi ute i tuerterenget. Siden min kone skjelden eller aldri vil være med meg ut på tur så slo jeg til. Vi kjørte til Veraland bare for å konstatere at vi ikke var alene som hadde lest avisen. Det var umulig å finne en parkeringsplass så vi dro like godt videre, opp på Seldslsheia der man parkerer for å gå til Bynuten eller Selvikstakken. Konemor har vert på Bynuten en gang før og jeg tør ikke foreslå det en gang til. Men det ble en nesten fire timers rundtur i området og det var i hvert fall tur nok for henne. Jeg kom over et bjørketre som hadde gitt etter for naturens krefter, men utrolig nok var det fremdeles liv i noen greiner.

FEMUNDSMARKA OG ROGEN JULI 2014 EN KANORUNDTUR Årets andre tur til Femundsmarka hadde vært avtalt i lang tid. Mine turkamerater denne gangen var Arne (omtalt i forrige rapport) og Henning. I og med at Henning ikke fikk delta på hverken fjorårets jomfrutur eller årets pinsetur, var det dags for å introdusere ham for nasjonalparkperlen. Henning er den desidert ivrigste fiskeren av alle mine turkamerater, og det lyste storfisk i øynene hans allerede ved avreise. Jeg hadde forberedt ham på at Femundsmarka kan være vanskelig fiskemessig, slik at vi skulle unngå eventuelle sure miner dersom fiskelykken uteble. Et annet viktig aspekt ved denne turen var at den skulle foregå vha. kano! Etter mye fram og tilbake hadde jeg endelig gått til anskaffelse av en Ally, og vi gledet oss voldsomt til å få testet denne. Avreise var satt til 13. juli, og målet var Vonsjøen/Kratlland/Grøtådalen, via Käringsjön, Rogen, Bredåsjön og Läsjön. Lengden på turen var ikke bestemt. Det er delig å ha litt løse rammer for slike turer. Da står man friere til å improvisere, og man føler seg mindre bundet, slik at man klarer å stresse ned litt mer. Bildet over: Allyen monteres på parkeringsplassen på Käringsjön. Kun andre gangs montering, derfor veldig stram duk. Min Volvo V50 har vel aldri vært pakket mer til bristpunktet enn den var idet vi forlot Meldal med kurs for Funäsdalen og Käringsjön. Tre mann, tre oppakninger samt en kano var i grenseland for hva som får plass i den relativt småvokste bilen. Vi kom oss uansett helskinnet over grensa, og kanoen ble montert på parkeringsplassen til Per-Roger Wiberg, som fungerer som en slags turiststasjon og innfallsport til Rogens Naturreservat og Femundsmarka. Det var midt i fellesferien, og følgelig en god del bilder på parkeringen. Allyen ble sjøsatt i det som i følge skiltingen er starten på Göta Älv, et steinkast nedenfor gården, og turen var i gang for alvor (prøv å følg Göta Älv i Google Earth, så vil du se at skiltingen ikke er helt på viddene, selv om en slik elv naturligvis har flere kilder). Bildene over: Flere idyller på ferden ned mot Rogen denne sommerkvelden. Ferden ned mot Rogen ble nokså strabasiøs, grunnet stor oppakning, og en god del bæringer. I tillegg fikk vi litt trøbbel med å få kanoen til å gå rett. Tre mann og tre tunge sekker er i grenseland både volum- og vektmessig (strengt tatt over grensen volummessig), og det tok en stund før vi fant en god vektfordeling i kanoen. Å få tre mann og tre store sekker, samt en del fiskestenger og annet utstyr, ut og inn av kanoen for hver eneste bæring er relativt strevsomt. Jeg må si at jeg er imponert av hva Allyen tåler av påkjenninger. Den fikk virkelig kjørt seg. Bildene over: En del lining og bæring ned mot Rogen. Vel nede ved Rogen ble vi møtt av bølger som slett ikke virket avskrekkende. Jeg hadde ventet verre forhold, da jeg hadde fjorårets tur frisk i minne. Heldigvis blåste det fra østlig retning, som er gunstig mtp. kryssing. Jeg var allikevel noe skeptisk da vi la i vei. Halvveis ute på vannet begynte bølgene å bli relativt store, og jeg var ute av komfortsonen. Det gjaldt Arne også. Henning derimot, var irriterende rolig, og ville til alt overmål ta seg tid til å fiske. Jeg og Arne padlet de vi var karer om, mens dorgen til Henning var mer i lufta enn i vannet bak kanoen. Vi kom oss uansett trygt over, og i ettertid ser jeg at denne krysningen var relativt udramatisk. Min skepsis bunnet stort sett i total mangel på padleerfaring. Det skulle derimot vise seg at Vonsjøen ville by på større problemer enn det Rogen gjorde.. Bildet over: Turist i solnedgang. På veg inn til Bredåns utløp i Rogen. Inne i vikene ved Bredåns utløp var Rogen helt blikk stille, og padlingen her inne var veldig fin. Det begynte å bli mørkt, og solnedgangen speilet seg i vannet. Vi fant etter hvert fram til gapahuken innerst i vika. Fantastisk vakkert her inne! Gapahuken var en del av en opparbeidet leirplass helt inntil utløpet av Bredån. Her fantes ferdig kløyvd ved, bålplass, teltplasser og søppeldunker. Riktig nok bar området litt preg av slitasje, men det var fritt for søppel og rot, og gapahuken og bålområdet var velholdt. Svenskene er flinke til å tilrettelegge for friluftsliv. Bakdelen med denne tilretteleggingen er at noe av villmarksfølelsen forsvinner. Dette er litt smak og behag, men akkurat denne plassen syntes jeg var veldig fin, og den idylliske og isolerte plasseringen gjorde at stedet hadde bevart noe av villmarksfølelsen. Det faktum at vi var fullstendig alene her inne, midt i fellesferien, hjalp selvfølgelig også. Vi satte opp teltene og koste oss ved bålet i gapahuken før vi tok kvelden. Jeg var så heldig at jeg fikk hele teltet mitt alene på denne turen. Ikke det at jeg har noe imot mine turkompanjonger, men å ha teltet alene er fantastisk deilig. Man slipper å forholde seg til andre, og kan strekke og vri seg så mye man vil gjennom natten. Bildet over: Henning nyter villmarksluksusen som tilbys av svenskene i gapahuken ved Bredån. Vi våknet til stekende varme og sol den neste dagen. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå ned til den dype, krystallklare Bredån for å freshe meg opp litt. Det føltes helt fantastisk å stikke hodet ned i vannet og vaske bort "glovarmt telt-følelsen". Et strek i regningen var at jeg glemte å ta av solbrillene, som ble tatt av strømmen og ført noen meter nedover. Jeg så de synke til bunns og bli liggende. Ikke annet å gjøre enn å hoppe uti! Bekken er bare et par meter bred, men i hvert fall 1,5 meter dyp akkurat her, og som sagt helt klar, som selve definisjonen av friskt fjellvann. Det endte med en forfriskende dukkert for hele kroppen. En deilig start på dagen. Bildet over: Ufrivillig, men herlig forfriskende, dukkert på morgenkvisten etter første teltnatt. Det var bra at starten på dagen var såpass god, for fortsettelsen skulle bli noe mer slitsom. Kanoen og sekkene skulle transporteres opp til Bredåsjön, i luftlinje en strekning på knappe 2 km. Den første bæringen opp til den avlange lonen i Bredån er ikke lengre enn 6-700 m, men sitter igjen som kanskje den vondeste på hele turen. Det skyldes mange ting; uerfarenhet med bæring av kano, ulendt terreng, tett vegetasjon, kvelende varme, og sist men ikke minst, uhorvelig mye mygg som virkelig elsket de svette kroppene våre. Det var deilig å sjøsette kanoen og padle litt, før vi igjen bar et par hundre meter over til Bredåtjernet, hvor Allyen atter en gang fikk vann under kjølen et lite stykke. Har i ettertid lest Monsen og Strømdahls bok "Femundens villmark", hvor Strømdahl skriver at Bredåtjernet er kjent for å huse bra fisk. Hadde vi visst dette hadde vi tatt oss tid til å fiske her. Litt artig å lese Strømdahls turrapport da det viser seg at han gjorde nesten nøyaktig samme turen som oss. Til og med dagsturene inne i Kratlland og Grøtådalen var tilnærmet de samme (vil ikke bli beskyldt for å være copycat her, da jeg leste boka i ettertid. Det samme gjelder forøvrig Anders og Kathrine sitt blogginnlegg som omhandler disse traktene:-)) Morsomt å lese om områder man selv har besøkt, da man kjenner seg igjen i terrengbeskrivelsene og vurderinger og observasjoner man gjør underveis. Også morsomt å se at det ikke er så stor forskjell på "profesjonell" og "amatør" når det kommer til villmarkslivet; det ser ut som at vi tok mange like valg underveis på turen. Bildet over: En av flere bæringer på tur opp til Bredåsjön. Undertegnede i full myggutrustning, mens Henning heler vil klø enn å svette. Deretter ventet 200 m bæring opp til et lite tjern sør for Bredåtjernet. På dette lille tjernet fikk vi for første gang se fisk; en voksen gjedde passerte under kanoen vår i det grunne vannet. Vi hadde så langt på turen fisket svært lite, da vi hadde mer enn nok med å enten padle for livet eller bære kano, men vi hadde ambisjoner om betydelig mer fiske senere. Over til det neste vannet var det akkurat dypt nok til at vi kunne padle, men til neste vann igjen måtte vi bære noen få meter. På dette siste vannet før Bredåsjön observerte vi en fluefisker borte ved utløpet. Han var sikkert ikke fra seg av begeistring da vi plasket ut i det stille, grunne vannet med våre 350 kg. Siste bæring langs Bredån opp til Bredåsjön gikk rimelig greit. Endelig skulle det padles for alvor igjen. Når jeg ser på kartet i ettertid, spør jeg meg hvorfor vi ikke bar direkte over til Bredåsjön fra Bredåtjernet. I vestenden av dette vannet er det ikke mer enn 200 m over til Bredåsjön. Da hadde vi spart to bæringer. Totalt sett er dette en lengre distanse å forflytte seg, men padling er som kjent mye lettere enn bæring. Ute på odden i enden av bukta hvor vi entret Bredåsjön sto et telt og en fluefisker. Vi vinket, han vinket tilbake. Vi nølte ikke og la i vei direkte over vannet mot Läsjön. Denne kryssingen er neste like lang som over Rogen; ca. 1,5 km. Det blåste litt mer enn jeg var komfortabel med, og vi fikk bølgene skrått mot oss. Jeg var etter hvert blitt fast styrmann i kanoen, og la kursen mot de tre små øyene på den andre bredden, omtrent akkurat sørvest for der vi entret vannet. Når man har sidevind, er det fort gjort å legge kursen litt skjevt slik at man får bølgene mer forfra. Dette er ikke nødvendigvis lurt, da man kan bli nødt til å korrigere for dette etter hvert som man nærmer seg målet. Jeg tipper ruta vår over Bredåsjön hadde parabelform, og den siste biten var ikke særlig gøy. Vi kom oss uansett i land på den første lille øya, etter en stor halvtimes ekkel padling i relativt sterk vind. Her ventet en matbit og en hvil i lyngen. Den kritiske delen av padlinga var over (trodde vi). Turen fortsatte med litt padling langs land, før vi fant den rette bukta hvor bæringen mot Läsjön skulle starte. Denne er ca. 400 m i luftlinje. Bæringen gikk overraskende bra. Det blåste nå såpass godt at myggen var fraværende, og vi hadde blitt varme i trøya bæremessig. Vi var dyktig slitne i det vi sjøsatte Allyen på Läsjön, men det skulle vi tåle, så lenge vi slapp myggterror. Läsjön er relativt liten og padlingen her var mye mer behagelig. Vi kunne endelig ta oss tid til å kikke på landskapet rundt oss. Her inne ved Läsjön er det veldig idyllisk. Furuer, læger og gadder, masse hvit reinlav, og uendelig med stein og blokker. Klassisk Femundsterreng. Dette hadde vært et perfekt sted for en camp, hadde det ikke vært for at de samiske grunneierne forbyr fiske på vannet. Dermed mister området noe attraktivitet. Det er sikkert akkurat det som er grunneiernes argument for å forby fiske. Allikevel føler jeg at det er noe trassig og sært ved dette forbudet. Trafikken her inne er svært liten. Dette området er lett tilgjengelig fra ingen steder. Man må slite i hvert fall en dag eller to for å komme seg hit, uansett hvor du kommer fra. Dermed er det kun de mest ihuga, eller mest tullete, som kommer inn hit. Jeg bør kanskje vokte mine ord, da vi faktisk møtte en annen kano med to svenske karer i på Läsjön. Uansett koste vi oss på tur over vannet og lokaliserte den lange bukta som strekker seg ned mot Vonsjøen. Dagens siste bæring ble gjennomført, og vi var snart ved målet (trodde vi). Bildet over: På tur vestover Vonsjøen. Fjell fra venstre: Bunnen av Sylfjellet - Svukus tre hoder - Høyden mellom Grøtådalen og Kratlland - Kratlvola - Lille Vonsjøvola - Bunnen av Vonsjøgusten Vonsjøen skulle vise seg å bli langt mer kranglete enn vi forventet. Det blåste kraftig fra sørøst, og det fikk vi merke idet vi rundet den første store odden. I starten gikk alt bra; vi hadde medvind og god fart. Etter hvert som vi kom lengre fra de bølgebrytende halvøyene bak oss, fikk vinden mer og mer tak i vannet, og skapte store bølger. Dette forverret seg jo lengre vest vi kom. Vonsjøen er lang, og på tross av at vi hadde kraftig medvind, ble vi dyktig slitne av padlingen. Jeg takker høyere makter for at vi hadde medvind og ikke motvind. Hadde det vært tilfelle, hadde vi nok fremdeles sittet der og padlet. Vonsjøen virket uendelig lang, og bølgende fikk skumtopper. Idet vi nærmet oss den smale halvøyen som strekker seg lengst ut i vannet fra sørsiden, begynte jeg å bli skikkelig skeptisk. Jeg vet ikke om de to foran meg i kanoen følte det på samme måte, men jeg merket nok bølgenes krefter ekstra godt da jeg var styrmann. Bølgene var såpass store at jeg er rimelig sikker på at vi hadde kantret om vi hadde rotert og fått dem inn fra siden. Jeg strevde etter hvert skikkelig med å holde kanoen rett, og brukte all min muskelkraft for å holde roret. Å gå inn mot land var ikke et alternativ, da det ville innebære at vi måtte endre kurs og få bølgene fra siden. Med en skikkelig kraftanstrengelse fikk vi styrt kanoen inn i det smale sundet mellom nevnte halvøy og den lille øya utenfor. Bølgene slo kraftig mot land her, og jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss i land når den tid kom. På den andre siden av halvøya var farvannet noe roligere en stund, før bølgende igjen vokste. Vi var nå i enden et vann hvor bølgene mer eller mindre hadde fått fritt leide i 5 km, og det blåste godt. Herfra og inn var en syrefest for overkroppsmusklene mine, da jeg konstant måtte holde åra i vannet som ror. Kanoen forsøkte hele tiden å rotere. Padling for framdrift var på ingen måte nødvendig. Redningen vår ble den lille odden helt inne enden av Vonsjøen. Denne odden strekker seg akkurat langt nok ut til at den bryter bølgene og danner en rolig bukt på baksiden. Med en siste kraftanstrengelse fikk jeg styrt farkosten inn hit, og som ved et trylleslag var bølgene borte, og vi kunne puste lettet ut. Allyen ble dratt godt på land, og letingen etter en egnet leirplass kunne begynne. Vi trengte ikke lete lenge - ute på odden var det en opparbeidet leirplass som virkelig var midt i blinken. Helt innerst i Vonsjøen, i et slags "veikryss" mellom stiene mot både Grøtådalen og Kratlland, og bare et steinkast fra sagnomsuste Larsholm. Det blåste riktig nok godt ute på odden, men vi bardunerte tarpen godt opp mot vinden og tente bålet. Vi fant ut at vi like godt kunne ha fast camp her, og ta dagsturer rundt omkring. Nå var transportetappen unnagjort, endelig kunne vi fokusere på fiske! Bildet over: Leir innerst i Vonsjøen. Bildet over: Grøtådalen i solnedgang, sett fra høyden mellom Stormyrtjønnan og Larsholm. Allerede første kvelden bestemte vi oss for å gå over til Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Over dit er det bare en 40 minutters mars over en høyde, etter relativt god sti. På turen over fikk vi oppleve en helt fantastisk fin solnedgang; hele horisonten over nedre Grøtådalen var farget ildrød, som om det var en gigantisk skogbrann nede ved Krokethåen. Svuku og Kratlvola sto som bekmørke kolosser og rammet inn "maleriet". I det fjerne, helt på den andre siden av Femunden, sto også Flenskampen i brann. Dette ble det andektige høydepunktet på denne fiskeutflukten, da ingen av Stormyrtjønnan kunne by på annet enn småfisk. Vi tuslet tilbake til leiren i tussmørket og tok kvelden. Vi hadde innført forbud mot å se på klokka på denne turen, så hvilken tid på døgnet det var er usikkert, men det var nok langt på natt. En ny dag rant, morgenbål ble fyrt, og kaffe kokt. Morgenstundene er kanskje det aller beste med villmarkslivet, da de står i voldsom kontrast til hverdagens morgenstress. I løpet av morgenstunden vedtok vi å ta turen rundt Kratltjønnene denne dagen. En runde her inne hører med på en tur til Femundsmarka, uansett, i hvert fall i min bok. Kanskje vanket det grov kratlørret eller -røye i dag! Bort til den ytterste av Kratltjønnene, Vonsjøtjønna, er det ikke lange marsjen. Dessverre er dette vannet veldig grunt flere steder, og dermed ikke så lett å fiske. Turen gikk dermed over til nordenden av Titjønna. Her tok en liten stekeørret sluken. Videre bestemte jeg meg for å ta turen rundt den lange odden som deler Titjønna fra Kratstjønnan. Her er det dypt og fint og innbydende mtp. fiske, men fisken var dessverre fraværende. Jeg fisket meg rundt odden og innover Kratstjønnan et stykke, før det begynte å dryppe fra oven og jeg søkte tilflukt i en slags hule mellom to svære steiner. Med væromslagene fra årets første tur hit friskt i minne, tok jeg ingen sjanser. Jeg spiste og sov noen minutter i det relativt koselige krypinnet mitt. Det regnet godt, men med en gang det begynte å avta krøp jeg ut og satte kursen mot Rundtjønna. Regnet gav seg etter hvert, men jeg hoppet over fisket i Kratstjønnan. Rundtjønna, som har blitt min favoritt her inne, fristet nå etter dette regnværet. Borte ved Rundtjønna fant jeg igjen Arne og Henning, som ønsket å fyre opp et bål og spise lunsj. Jeg tok en kjapp fiskerunde før Real turmat og bålkaffe ventet. Ingen fisk her heller. Haugen av papir og kvist vi hadde lagt opp i vårt desperate forsøk på å få fyrt opp et bål under syndefloden som rammet oss her på Rundtjønna tidligere i vår, var ikke overraskende borte. Heldigvis var det relativt tørt nå, og råstoff til bål er ikke noe problem å oppdrive her inne i Kratlland. Trafikken her inne er nok relativt liten, og jeg tror det er svært få som camper ved disse innerste vannene. De fleste velger nok Stortjønna, først og fremst fordi det faktisk er mulig å slå ned en teltplugg ved dette vannet, i motsetning til rundt den innerste Kratltjønna. I det kaffevannet er i ferd med å koke, hører vi tramping på stien, og plutselig dukker det opp en lett joggende herre bærende på en sekk med en stor glassrute i. Merkelig, syntes vi, men det viste seg å være oppsynsmann Tore Stengrundet som var på en av sine runder i marka. Han hadde vært inne ved en av koiene til fjellstyret og byttet ei rute. Han satte seg ned en stund og vi hadde en hyggelig prat. Kartet ble tatt fram og vi spurte og gravde om fiskevann, ruter og alt mulig annet. Tore kunne fortelle at det var tatt kilosørret både i øvre og nedre Grøtåa i år. Hvor og hvordan man kan ta kilosørret i øvre Grøtåa er et lite mysterium for meg, for Grøtåa er ikke rare bekken når man passerer Stormyrkoia på tur oppover dalen. Slik jeg forstår det, må det dreie seg om et av de små vannene helt oppe ved Grötvallsjön, eller så må kulpene ovenfor Stormyrkoia være definert som øvre Grøtåa. Det finnes dog noen loner videre oppover dalen, men jeg har vanskelig for å tro at det finnes kilosfisk her. Å ta kilosørret i Grøtåa må uansett være en fantastisk fiskeopplevelse. Tore jogget etter hvert videre mot Røa. Terrenget over mot Midtrøsttjønnan er ikke det jeg vil kalle strøkent treningsterreng, så all respekt til Tore som tar oppsynsrundene sine som trening. Den mannen må være seig som få. Før han dro gjorde oppsynsmannen naturligvis sin oppsynsmannplikt og spurte om fiskekort. Arne hadde papirene i orden, med kvittering på sms. Jeg og Henning derimot kunne ikke framlegge bevis, men vi hadde fiskekort, håpet vi i hvert fall, og det var det vi fortalte Tore, som noterte seg navnene våre og skulle kontrollere når han kom til sivilisasjonen. Jeg unnlot med vilje å fortelle hele historien om fiskekortkjøpet mitt, da det kunne høres ut som en noe søkt unnskyldning for ikke å ha kjøpt fiskekort. I det jeg skulle til å dra hjemmefra, var det strømbrudd grunnet lynnedslag, og jeg kom meg derfor ikke på nett for å kjøpe kort. Jeg instruerte mine foreldre til å gjøre dette for meg så snart strømmen kom tilbake, men de er dessverre ikke veldig IT-kyndige, så fiskekort ble ikke kjøpt før vi kom hjem igjen. Vi bestemte oss deretter for å ta turen opp til Voltjønnan. Disse små pyttene ligger øverst oppe på høydedraget mellom Kratlland og Midtrøsttjønnan, nordøst for Kratlvola, og skal etter sigende huse stor røye. Tjønnene ble lokalisert etter en drøy halvtimes marsj, og fisken ble forsøkt lurt etter alle kunstens regler, uten hell. Både den største og nest største tjønna ble grundig overfisket. Den nest største, som ligger noen høydemeter nedenfor "hovedtjønna", er jeg svært usikker på om huser fisk i det hele tatt, da den så svært grunn ut. Uansett er nok dette typiske isfisketjønner, dersom man ikke har veldig tur og går seg på et skikkelig varp. Vi så ikke et eneste vak, selv om det var flust med insekter både i lufta og på vannet. Det er vel typisk røye det. Tjønnene er så små at det nesten er umulig å ikke skremme fisken, og det blir derfor vanskelige å fiske med sluk. Neste gang blir nok fluestanga med. Tilbaketuren gikk langs den indre Kratltjønnas østside og videre langs Stortjønna. Fremdeles et legendarisk dårlig fiskebett. Ved Stortjønna traff vi et par hyggelige nordlendinger som hadde campen sin her. Vi vekslet noen ord før vi la i vei tilbake mot Vonsjøen. Vi angret fort på at vi valgte "straka vegen"-taktikken, og ikke fulgte stien tilbake. Terrenget her er selve definisjonen på blokkmark. I tillegg er det mye kratt og glatt mose. Som om ikke det var nok, går man vinkelrett på alle dalene og søkkene som går fra Kratlland og ned til Grøtådalen, slik at man hele tiden må klatre opp og ned over gigantiske steinblokker. Det eneste høydepunktet med tilbaketuren var at vi gikk oss på en nylig veltet storfuru med masse løse grener, slik at vi fikk samlet ved til et skikkelig kveldsbål. Etter kveldsmat og en rolig stund ved bålet, bestemte undertegnede seg for å traske bort til Larsholm for å prøve fisket der. Fiskefeberen var på ingen måte kurert etter dagens rundtur i Kratlland. Nå var anledningen her for å prøve litt skikkelig nattfiske på sagnomsuste Larsholm, halvøya oppkalt etter Lars Holm, en same som bosatte seg her sammen med kona si og noen geiter tidlig på 1900-tallet, og levde av jakt, fiske og et spedt jordbruk. I det jeg nærmer meg Larsholm, legger jeg merke til at det er et svare spetakkel fra måsene ute på halvøya. De forsøker å skremme bort noen andre fulger, som jeg ikke helt klarer å artsfeste. Måsene har tydeligvis reir her ute, sikkert med egg i. De skriker og bæljer, og de andre fuglene svarer. Måsene får øye på meg, enda en trussel, og kommer stupende mot meg for å skremme meg. Et inferno av fugleliv. Som om dette ikke var nok, skremmer jeg opp en orrfugl fra myra bare en meter foran meg. Jeg skvetter som bare f, og fuglen tar av med et voldsomt leven. Jeg kommer meg fra sjokket og stiller meg til for å fiske på spissen som vender mot vika mellom Larsholm og øya utenfor. Fuglelivet roer seg etter hvert helt, og alt blir stille i natten. Det er mørkt og vindstille, og jeg ser bare omrisset av Vonsjøgusten foran meg. Vannflaten er blank, og stemningen trollsk. I slike øyeblikk bli man ordentlig salig. Det var nok denne følelsen Lars Holm kjente så sterkt at han valgte å bosette seg her. Etter å ha vært der bare en gang, kan jeg si at det å være på Larsholmen en slik fin sommernatt, setter deg i en helt spesiell stemning. Jeg kikket rundt meg for å se om jeg fikk øye på myra hvor Jo Larsa og hunden hans Varg en gang rundt år 1900 sloss med og drepte en binne og ungen hennes her på Larsholmen. Om det er mytene knyttet til stedet eller personene som vanket på disse trakter, eller om det er naturen selv som framkaller denne stemningen er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall noen fine timer ute på halvøya denne julinatten. I det jeg skal til å ta et av de siste kastene, hugger det til, og jeg tror umiddelbart at jeg har satt fast sluken i bunngrumset i den grunne vika. Jeg river og sliter for å forsøke å løsne sluken. Etter hvert merker jeg at sluken kommer mot meg, sakte men sikkert. Jeg har vel med en grein eller en ball med siv eller noe sånt tenker jeg. I det sluken er bare noen meter fra land ser jeg plutselig konturene av noe annet enn siv inne på grunna. Det er så mørkt at jeg ser bare skyggen i vannet, men jeg skvetter til da jeg oppdager at det er fisk i enden av sena. Stor fisk! Jeg rekker akkurat å begynne å tenke rasjonelt, før spennet i stanga plutselig forsvinner i det sena ryker. Svarte f i h. For første gang i mitt liv tar jeg meg i å løfte stanga for å hive den på vannet mens jeg banner så høyt jeg kan uten å heve stemmen. Stanga forblir heldigvis på land, men det tar en god stund før jeg får roet meg. For en urutinert tosk jeg er, som ikke skjønte at det var fisk. Ikke noe rart at sena røyk med den behandlingen den fikk. Og fisken var stor - jeg kan med hånda på hjertet si at den var over kiloen. Storfisken var det eneste som manglet for å gjøre denne natta på Larsholmen til den magiske opplevelsen som man husker hele livet. Jeg trasker slukøret tilbake og legger meg. Arne og Henning sover, og bålet er i ferd med å brenne ut. Frustrasjonen gjør at det tar en stund før jeg sovner, men omsider slokner jeg. Så nær har jeg aldri vært en perfekt fiskeopplevelse. I ettertid, etter at jeg besøkte Larsholmen på nytt i september, og fant et digert gjeddehode i vannkanten der hvor jeg fisket denne natta, har det gått opp for meg at det høyst sannsynlig var en gjedde jeg hadde på kroken. Jeg har aldri tatt gjedde før, men det at snøret røyk såpass plutselig tyder på skarpe gjeddetenner. Oppførselen tyder også på gjedde - jeg har i alle fall aldri tatt ørret som oppfører seg så "dødt" tidligere. Det var ingenting som tydet på at det var liv i enden av sena. Dette er muligens bare noe jeg trøster meg med, for det kan like gjerne ha vært en diger, lat ørret. Hva slags fisk det var, finner jeg nok aldri ut, og det er kanskje med på å gjøre natta på Larsholmen enda mer magisk og mystisk. Atter en ny dag rant, og vi bestemte oss for å ta en tour de Grøtådalen denne dagen. Nedover langs bekken, oppover igjen langs vannene på nord-/østsiden av bekken. Ingen vits å i gjøre en dårlig historie lang - det skjedde svært lite å skrive hjem om denne dagen. Fiskebettet var fullstendig fraværende, både i Sætertjønna, Lille Sætertjønna, Halvkoitjønna og Lille Halvkoitjønna. Uansett en trivelig dag i Grøtådalen, og småfisken i Sæterlona reddet oss fra total fiskefiasko. På tur oppover dalen igjen fikk vi oppleve det verste mygginfernoet jeg noen sinne har vært med på, samt en syndeflod av en regnskylling, som gjorde oss fullstendig gjennomvåte mens vi gikk fra Rundhåen og tilbake mot Vonsjøen. I tillegg klarte vi å feilnavigere og havnet et stykke for langt mot Kratlland. Et eller annet sted etter Rundhåen deler tydeligvis stien seg, og det fikk ikke vi med oss i plaskregnet. Vel framme i leiren fikk vi av oss bløte klær og krøp til køys umiddelbart. Regnet holdt fram utover natten, men teltet holdt all fukt ute, selv om det sto en dam langt oppover duken da jeg våknet neste morgen. Morgenen etter var det duket for oppbrudd - hjemturen skulle starte. Dagen startet med at Arne lurte opp en halvkilos ørret ute på neset ved campen. Det eneste høydepunktet rent fiskemessig på denne turen. Over frokosten diskuterte vi hvilken rute vi skulle velge for hjemturen vår. Det blåste relativt godt fra øst, og 6 km padling rett opp mot vinden på Vonsjøen fristet svært lite. Da vi møtte Tore Stengrundet ved Rundtjønna, spurte vi litt om ruta mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. Han kunne fortelle at det fantes en relativt grei sti, og kunne anbefale denne ruta, bare man klarte å unngå blokkmarka på vestsiden av "dalen" mellom vannene. Dersom man se på Google Earth, ser man tydelig et belte av blokkmark som strekker seg sørøst-nordvest fra den nordligste vika i Vonsjøen. Samtidig ser man også til høyre for denne blokkmarka et ganske tydelig "grønt" belte, med noe vegetasjon. Her går stien. Bratt og ulent, ja, men helt grei sti etter Femundsmarkstandarder. Den som tenker seg inn hit må for all del unngå steinrammelet i lia opp mot Lille Vonsjøgusten. Dette området er rett og slett uframkommelig. Start fra den aller innerste vika i Vonsjøen og sikt direkte på Lille Vonsjøen, da finner du trolig stien. Bildet over: Tunggått terreng opp mot Lille Vonsjøvola I den innerste vika demonterte vi Allyen og fordelte vekt og volum på våre tre sekker. Det ble en stri tørn å få sekken opp på ryggen, men det gikk da på et vis. Børa var dyrisk tung, men vi gikk i sneglefart oppover lia, og oppe på det høyeste punktet i skjæringa tok vi en pause og skuet utover landskapet. Fantastisk vilt og vakkert. Urørt villmark. Den som vil inn hit, må slite for det, uansett om han eller hun kommer fra Storvika, Røa, Sylen eller Käringsjön. Bildene over: Utsikt tilbake mot Vonsjøen fra høyden mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. En svett Arne demonstrerer hvordan en sekk skal pakkes; mest mulig vekt lengst mulig opp, gjerne over hodet. Vi angret ikke på at vi tok hele oppakningen i ei bør da vi endelig kom ned til Lille Vonsjøen. Allyen ble montert og sjøsatt, og vi la i vei langs den lange halvøya som strekker seg en tredjedel ut i Lille Vonsjøen. Det var truende skyer på alle kanter, og det blåste noe, så vi hastet på for å komme oss over dette store vannet. Det angrer jeg litt på i etterkant, for godværet holdt seg, og jeg skulle ønske jeg hadde prøvd fisken litt hardere under overfarten. Så vidt jeg vet finnes det kun ørret og røye her, ingen ufisk. Lille Vonsjøen virket relativt grunn over store området, så her er det nok mulig å ta fisk. Det ble en liten fiskeøkt, resultatløs sådan, da vi kom i land i nordenden, der hvor bekken mot Våndåhåen utløper. Lille Vonsjøen er virkelig vakker, og jeg tror det blir en tur inn hit neste gang jeg er i traktene. Mitt inntrykk er at trafikken inn hit er liten, da dette vannet er ganske utilgjengelig. Bilder over: Henning forsøker å lure røya i nordenden av Lille Vonsjøen. Neste bæreetappe ventet. 500 m i luftlinje, i delvis tett kratt og steinrøys. Vi forsøkte å line kanoen i bekken så lenge som mulig, men bekken forsvant fort ned i steinrøysa. Dette ble kanskje den tyngste bæreetappen for min del. Makan til vanskelig terreng skal man lete lenge etter. Jeg har lest at det skal finnes en sti ned til Våndåhåen, og jeg vil absolutt anbefale å benytte denne framfor å følge bekken. Bildet over: Gallionsfigur Henning Vi fikk endelig vann under kjølen igjen på Våndåhåen. Nå ventet en god padleetappe. Herifra padlet vi sammenhengende helt fram til den siste bæringen ned til Rogen. Våndåhåen er virkelig en perle! Dette er urørt villmark, urskog. Den som vil kan finne sjelero her inne. Vi observerte ikke engang bålplasser eller stier langs breddene. Jeg er klar over at det ikke er lov å fiske på svensk side her inne, og at dette gjør området mindre attraktivt, men det var nesten så man heller ville sitte i kanoen og føle på stemningen enn å plaske med sluker i vannet. Det er relativt mye vegetasjon her inne, og trærne står ganske tett. Bakken er i stor grad hvit- eller gråfarget av mose og stein, og læger ligger strødd mellom furukronene, særlig i de innerste delene. Dette er skikkelig trollskog, og det var nesten så man forventet å se en bjørn eller en moskus, eller et troll for den saks skyld, mellom gaddene ved vannet. Bildet over: Kvelden senker seg over Rogen. Flenskampen i dis i det fjerne. Bustvola til høyre. Det var ikke fritt for at vi var noe engstelige for hvordan Rogen skulle se ut da vi rundet neset ut fra bukta som strekker seg innover mot Våndåhåen. Vi håpet å krysse og padle inn til Rödviken denne kvelden. Heldigvis var det bare små krusninger på vannet, og turen over Rogen og inn Rödviken denne natta ble en sann fryd, rett og slett en av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Når vi endelig rundet Kläppneset, lå vannet speilblankt innover Rödviken, som virkelig levde opp til sitt navn denne natta. Vi padlet rakt i mot en fantastisk fin solnedgang som endret farge fra gul til blodrødt etter hvert som vi gled innover vika. Det var blikk stille, solnedgangen speilet seg i vannet, og det eneste som brøt stillheten var lyden av forsiktige padletak. I slike øyeblikk angrer man seg på at man ikke har med et skikkelig kamera som kan fange øyeblikket. Bildet over: Solnedgang på tur innover Rödviken. Vi fant gapahuken innerst i vika helt tom, noe som må sies å være godt gjort midt i fellesferien. Vi lagde en slags lapskaus av all maten vi hadde igjen, og koste oss skikkelig utover natta før vi krøp inn i teltene. Siste dag på tur startet med en bæreetappe opp på Rödsjön. Litt stigning og mye mygg gav en brå start på dagen, men været var i alle fall bra. Ute på Rödsjön var det noen andre kanoer, og vi observerte også flere grupper langs land på vår ferd mot Käringsjön. Relativt lett tilgjengelig og relativt urørt villmark dette, selv om det tidvis føltes noe mer "slitt" langs disse krokete vannene mellom Rödsjön og Käringsjön enn det gjorde på andre siden av Rogen, særlig når man nærmet seg Käringsjön. Ikke så rart, med god tilrettelegging, kanoutleie og lettgått terreng. Uansett veldig vakkert område, med et slags sus av trollskog, men villmarksfølelsen forsvant på sett og vis når man kom inn hit. Morsomt å i ettertid lese på Stein Erik Myhres blogg at det har blitt funnet et våpenskrin fra felttogene i Napoleonstida her inne (jeg antar at det var i dette området, mulig jeg tar feil). Vi fisket ikke i det hele tatt i disse vannene, og jeg vet ikke hva slags fisk man kan forvente å få her, men det føltes mer som gjeddevann enn ørretvann. Så ut til å være en annen type bunnforhold her enn der hvor vi har ferdes tidligere. Her inne er det mer vegetasjon og det så ut til å være mye "svartbotn" i vannene, og jeg personlig synes klare fjellvann med steinete bunn er mer forlokkende enn myrtjønner. Alt dette er naturligvis basert på raske, overfladiske observasjoner og følelser, og bør ikke tas for god fisk. Det morsomste, og mest utfordrende, med padlingen i disse vannene var navigeringen. På kartet ser man raskt den beste ruten, men det er ikke alltid like lett å treffe den rett bukta eller det rette sundet når man sitter i kanoen. Litt dyktighet og noe flaks gjorde at vi traff rett på hver gang, og fikk bare 5-6 korte bæringer. Lettpadlede vann dette, om man bare treffer med navigeringen. Vi ankom Käringsjön utpå ettermiddagen, gjorde opp med Per-Roger, sjekket resultatet fra VM-finalen, og kjørte mot Funäsdalen og en burgertallerken. Nok en vellykket tur i Femundsmarka var historie. Morsomt å ha med kanoen for første gang, og samtidlig få sett nye deler av et av Skandinavias største villmarksområder. Vi fikk oss en fin rundtur - det er jo alltid stas å få til en runde framfor å følge samme ruta inn og ut - og fikk opplevd de dypere delene av både Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Å få sett så mye nytt terreng i området man har blitt så glad i var kanskje høydepunktet med turen for min egen del. Fisket var legendarisk dårlig, men det må man være forberedt på. En observasjon jeg i ettertid har gjort meg er at både denne turen og min første tur inn hit foregikk rundt fullmåne. Begge turene ble fiasko fiskemessig. Den andre turen derimot, ble en suksess. En ivrig fisker i bygda hvor jeg kommer fra påstår han har god statistikk på at fullmåne er lik labert fiskebett. Plausibelt? Noe må man jo skylde på...

Ja, det ble det. En veldig, veldig enkel tur med veldig, veldig mye kos. Vi campet på et friområdet ved Selsverket, helt nede ved elva. Tok en rusletur til Kvitskruiprestein på lørdag og en liten skitur fra Mysuseter på søndag. Ellers var det masse leking og sosialt, og dermed var det viktigste målet med denne turen oppnådd. Rapport kommer på bloggen i løpet av dagen. Takk for tips og innspill!

Knalltur til topps på Nordviksula (Ytre Sula) 1318 moh i Surnadal i dag. Knallføre! Strekker rando-sesongen så langt som mulig

Da er pakken mottatt, det gledes! http://www.fjellforum.no/gallery/image/3406-/

Heisann godtfolk! Litt under et år har gått siden jeg var bostedsløs og hadde sagt opp jobb og kjerring(kremt) Tenkte jeg skulle skrive noen få ord om hvordan dette har gått til, på godt og vondt. Jeg har hatt et ganske så fantastisk år men noen tilbakeslag kan man vel kalle det, dette går mest på ikke tur relaterte ting, men familiære saker som jeg ikke skal gå veldig mye inn på. Alt er bra der på den fronten men var noe som gjorde at året ikke fikk fullt utslag om jeg kan kalle det det. Skal ikke skrive veldig mye men tenkte jeg kunne dele noen tanker jeg har gjort om det å gjøre dette, som jeg bega meg ut på. Startet jo i Mai, ved Holleia ved ei liten hytte. mutters alene og bikkja som jeg lånte. Når jeg ser meg tilbake så husker jeg godt første uka, jeg skulle gjøre absolutt alt jeg hadde tenkt på forhånd, samtidig.. Jeg skulle hogge ved, fiske, gå lengre turer, slappe av med kokekaffe, teste utstyr, padle, osv.. Nå tenker jeg tilbake at den uka der, da var jeg nesten litt stressa, morsomt å tenke på nå i dag. Dette gikk så mye bedre når uke 2 kom, da kunne jeg sette meg ned med en bok og kaffe og bli sittende der noen timer. Litt som å starte en ferie, hadde vel ikke kommet helt inn i modus enda tenker jeg. Disse ukene der ute var fantastiske, jeg fikk roen, kanskje litt mye noen ganger. Fikk besøk en helg hvor 2 venner kom opp på lørdagen og når søndag eftermiddag kom, tenkte jeg får meg selv at.. Hoi, nå må de gå snart, rart å skrive at det ble ganske så intenst med alle historiene fra jobb og alt som skjedde ute i den store verden. Jeg er ganske så sosial av meg til vanlig men det ble ganske mye på engang akkurat der og da. Annen morsom historie var at jeg snublet ved bekken, forstua foten kraftig og fikk et ganske så dypt sår, da tenkte unge Erik at hva gjør vondest, sy selv eller å gå noen timer til nærmeste telefondekning. Det ble sying. Vi hopper litt fram i tid og konsultering med doktor ang denne foten hvor jeg hadde sydd et par sting selv. Han så en smule rart på meg og spurt litt rundt dette, ja fikk du desinfisert det da? Joda svarer jeg, hadde jo en slik en 5 Liters kanne med litt desinfisering. Hva sier han. Himkok svarer jeg med bi kommentaren at det er nok mye bedre varer enn det han kunne oppdrive. Han humret og spurte videre, jamen gjorde det ikke vondt. Da måtte jeg bare svare: Litt i dokter'n og litt i såret.. Sov godt den natta! Ellers har året gitt meg mye innsikt i meg selv om jeg kan skrive det slik. Møtt på mye fantastiske og utrolige mennesker, som har beriket livet mitt i mer eller mindre grad, nå høres jeg vel ut som en gladkristen men det har ikke gått så langt. Skulle jeg tatt med alle disse skildringene av personer jeg har møtt så kunne jeg skrevet en lang bok tror jeg men her er vi litt inne på essensen av hva jeg har fått ut av året, det å dele turgleder med noen. Jeg har vært på mange turer alene og med andre oppigjennom og det som har slått meg er hvor fantastisk turene har blitt når jeg deler turen med en likesinnet eller 2. Alltid trodd at jeg har likt meg best på tur alene men etter dette året her, endret litt oppfatning på det området. Dette fikk jeg vel egentlig stadfestet i Femundsmarka når jeg var der i 1.5 måneder i år. Dele opp og nedturer med andre mennesker er ubeskrivelig, jeg skulle så gjerne hatt med flere på disse turene, særlig når jeg sammenligner fjorårets femundtur kontra året før der, som dog bare var på 2 uker men med 2 andre kamerater. Vi prater om den turen der den dag i dag med et sort glis om munnen:) Skal sies at fjorårets tur var ganske så bra den også da. Nå er snart teen klar her, jeg kunne skrivet så mye mer her, men blir fort en walloftext så kan heller svare litt om det er noen som lurer på noe. En siste ting jeg vil legge til, nå som jeg er tilbake i "sivilisasjonen" og har vært igjennom en jobbsøkerrunde og har fått meg en jobb igjen, startet for 2 uker siden. Jeg prater svært lite om dette året mitt men når folk får høre om at jeg har gjort noe slikt som dette så er det hurramegrundt, hva, hvorfor, når osv osv.. Jeg føler at jeg ikke engang har startet med å dra på tur engang, da jeg har flere planer i sikte og det å gjenta hele tiden om hvorfor man gjør noe slikt begynner nesten å bli kjedelig. Snodig egentlig, jeg har hatt noen av de fineste turopplevelsene det siste året men lei av å gjenta at jeg faktisk sa opp jobb og hele sullamitten for å gjøre noe man liker. God påske forresten og dere skal jeg gjerne svare på hva, hvor og når osv osv. Erik:)

Flott film det der. Siste jeg så den var på barselhotellet da mellomste guttungen var født. "Hva ser du på?" kom det fra fruen, "En film om en mann som dro til skogs og ble der i 30 år" svarte jeg uten å tenke meg noe særlig om. "Er det noe du vurderer også..?" Uansett herlig film!