Vinnerliste

Sitt i teltet å trykker og venter på flere forumfolk som skal tilbringe helgen her ved Finse. Planleggingstur før Elbrusturen. Teltplassen er samme teltplass som en gjeng her fra forumet brukte i 2008 - før en Jan Mayen tur. Det var en drøy men fin togtur hit fra Majavatn - retur samme vei på søndag. Jeg innser at jeg burde hatt med fler teltplugger - det er vinterlige forhold enda her oppe på 1222 - over og ut.

Har som regel med meg @tronn på tur og trenger derfor sjelden ha med drikke selv da blir det ofte 60, portvin eller rødvin avhengig av type tur

Vil det ikke være litt planlegging å tenke på sånt?

Jeg vil nå ikke anbefale noen å drikke store mengder alkohol på tur om man har ambisjoner om å gå langt neste dag. En liten knert eller to på kvelden derimot er bare deilig.

Noen liker mora og noen liker dattera heter det visst. Noen hiver innpå en shot akompagnert av grimaser som ser ut som de holder på å dø, mens andre kjeler med drammen som om det var kona. Alkohol / etanol er en nervegift og faktisk så virker den på nervesystemet noenlunde på samme måte som antidepresive medisiner. Som sakt, noen drikker på gunn av smaken og noen drikker på grunn av virkningen. Etter en lang dag i fjellet virker en dram eller to ofte veldig avslappende, både på nerver og musklatur. De ytre blodårene utvider seg og hjetet slår litt fortere. Denne avslappende følelsen er det mange som setter pris på etter en slitsom dag og hvis den kan kombineres med god smak så blir det jo enda bedre.

Kanskje pondusen vil avta noe med flere og lengre turer? Jeg er ikke så store karen, ca. 170 cm høy og like i underkant av 70 kg. På en femdagers tur fra Haukeliseter til Lysebotn mistet jeg ca. 4 kg. Hvor de ble tatt fra vet jeg ikke, for jeg består stort sett bare av en ramme av bein og sener som det er trukket noe hud over. Så derfor har jeg det motsatte problemet. Jeg har ingen pondus så hoftebeltet strammes på eller like over hoftebeinet. Dette fører ofte til at nerver kommer i klem eller kanskje det er blodtilførselen til eller fra beina som gjør det, men jeg har en tendens til at høyrefoten, fra hoftebeinet og nedover, dovner bort etter noen timer. Da er det bare å slakke litt på seletøyet og ta en liten pause så virker alt som det skal igjen. På noen sekker er faktisk hoftebeltet så langt at det, på grunn av polstringen, er umulig for meg å få det stramt nok. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er uhøflig å kommentere at noen har noen kilo for mye når jeg selv har vokst opp med en evindelig masing om at jeg er for tynn. "Nå må du spise, du er jo så tynn". Dette er tydeligvis helt ok. (Jeg vet ikke hva som er verst, å gå på stranden å se ut som en dårlig stivnet pudding eller å se ut som om du kommer rett fra et lengre opphold i Auschwitz.)

På sommerens "langturer" blir det helst en slant skotsk kildevann av type Laphroaig eller lignende single malt. Den røkte torvaktige aromaen skriker fjelltur lang vei. Kjører gjerne cask styrke (50-55%'ish). Det utvalgte kildevannet tappes helst over på ei egnet plastflaske fra et dårligere og billigere produkt av transport- og vekthensyn. På høsten ligger fokuset mitt mer mot å opprette en basecamp og ta dagsturer på støkkjakt derfra. Da er det anledning til mer campkomfort siden transportetappene gjerne er forholdsvis korte og det suppleres da gjerne med rødvin. Stemingsrapport fra første kveld i teltet under jakta på fjellrype i Rondane sist høst:

Har en fin overheng sjøl og ikke så mye til hofte. Bruke hoftebelte kun til å få sekken til å henge stabilt på skrotten. Merke veldig lite til avlasting av skuldrene. Beste avlastningen får jeg med å løfte hendene over hode og ta tak i sekken med hendene å løfte den av skuldrene i ny og ned. Men man må jo henge sekken på den skrotten man har og bare traske ivei

Ikke for å være gledesdreper, men polske Cumulus er en av produsentene som mistenkes for å bruke gåsedun som plukkes fra levende fugler. Det er en praksis som er forbudt i USA og EU, men det er et faktum at loven ikke håndheves i Polen og Ungarn (og Kina bl.a.). I tillegg blir fuglene gjerne tvangsforet med trakt ned i halsen slik at de skal vokse fortere og produsere mer dun. Plukking av dun fra levende fugler foregår enten for hånd eller med høytrykksspyler(!), og ofte må sårene sys pga. skadene som oppstår. Dette er selvfølgelig dyreplageri av verste slag. På nettsidene skryter Cumulus av hvor bra dun de bruker, men ikke et ord om hvordan den blir plukket av fuglene. At de ikke bekrefter at de støtter en etisk dunproduksjon er for meg nok til å la være å handle fra dem.

Mitt bidrag.

Å tommee flaska har vel sine naturlige ulemper, spesielt for meg som tåler så lite. Men en gang gikk jeg lang et vann på vei hjem. Fiskestanga var for lengst pakket ned, og plutselig hørte jeg lyden av en fisk som hoppet. Det var i hvertfall det hjernen min asosierte lyden med. Et plops, som når en stor fisk er oppe og bryter vannflaten. Jeg så meg rundt, men så ingen ringer på vannet. Dette gjentok seg flere ganger helt til jeg plutselig kom på at jeg hadde en halvfull plastflaske med cognac i lokket på sekken. Den lå og klukket hver gang jeg beveget meg litt uregelmessig og klarte faktisk å lure meg flere ganger. Man får jo en liten pulsøkning av dette også.

Testade grejerna i går/i natt, de fungerade i lätt regn utan problem och nattemperatur på 2 grader med stort sett allt av isolerande lager, så då ska det fungera i juni utan problem.

60 blank eller sterkere, utrolig godt med en karsk ved siden av bålet på kvelden eller solbærtoddy på vinter.

Sesongens første fottur med sekk fra Bogstadvannet til Tryvannstårnet i regnvær. Fortsatt bra klisterføre opp siste 100 høydemetrene

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Min ETA-kjele (tidlegare versjon på 1l) er akkurat så trang innanfor ribbene at det ikkje går å få kjelestøttene på innsida. Boksen eg brukar, har vore brukt til medisin på 1990-talet. Boksen min passar så akkurat nedi Primus-kjelen, at eg ikkje er sikker på om han passar i Optimus-kjelen. Primus-kjelen er laga for å kunne bruka presskannepresse nedi, derfor har kjelen heilt loddrette sider. Kjelen er same kjele som vert solgt som Litech-kjele utan varmeribber. Men eg har også ein eldre Litech-kjele med tilsynelatande same form og storleik, og boksen passar ikkje nedi denne. Eg hadde bare 2 gassbrennarar før eg kjøpte Svea 123r, og eg har ikkje tent nokon av dei etterpå. Den eine av desse gassbrennarane fulgte med ETA-kjelen eg brukar, så den delen av settet er fortsatt i bruk Og på grunn av pakkbarheita til Svea 123r i kombinasjonen med den gamle medisinboksen og ETA-kjelen, kan heller ikkje Radius 42 yte konkurranse.

For meg er det uten tvil Cognac som gjelder på de litt lengre vandreturene der vekta betyr en del. Herlig å nippe til et lite glass edle dråper etter dagens strabaser. Tidligere på sommeren, da jeg gjerne befinner meg ute på øyene, er det forfriskende å runde av en lang natts vandring med et par iskalde pærecider eller Smirnoff Ice utpå morrakvisten, før båten klapper til kai.

Jeg bruker å ha med sterk Eventyrbrus som jeg blander ut med kaffe. Ut over 'lerka' så skader det ikke med et par øl heller. Portvin er også veldig fint, jeg kan anbefale Graham's.

..litt usikker på "footbox'n". Er det så enkelt å lage seg en tett "fotbrønn" som de hevder? Anyway....Teppet er under produksjon og underveis..Tenke jeg skulle bruke den litt allsidig. Både om "underquilt" til hengekøya. Forsterker på kaldturer, eller som "sovesystem" med downmat 5'n under "sessongen". Får vel prøve å gi en liten review etterhvert som jeg får testa ut produktet

Turrapport fra dag 45 (siste vandringsdag) på turen: Misiryeong - Jinburyeong: Utsikt ned mot veien som går over Misiryeong, mot Ulsanbawi og i bakgrunnen Daecheonbong. Tarjei

Har jakken, og er fornøyd med den, selv om den faller litt mellom 2 stoler på bruksområde tenker jeg. Stretchstoffet på ryggen fungerer bra med sekken på ryggen da det tørker fort og er behagelig å gå med. Går man uten sekk trekker vinden fort gjennom og det blir kaldt. Regn trekker også lett inn i stretchstoffet, så det er nok ikke jakken for de verste værforhold. Som nevnes over, er hetta overdimensjonert, men ytterkanten som er rundt 5cm bred kan brettes inn, slik at det ser og føles naturlig ut. Dersom mye vind synes jeg ytterkanten er god å ha. Den er avstivet og godt å pakke seg godt inn i hetta uten vind i ansiktet.

Jeg har ikke fisket i akkurat det vannet, men drister meg allikevel med et tips. Det er ganske sannsynlig at du trenger en forlenger til isboret for å komme igjennom isen. Har flere ganger opplevd å ikke ha langt nok isbor på fjellet nordpå.

Nå har Dirty Girls opptil flere alternativer for de over 90. Hva med "Burnt Out":

Jeg har brukt Orginal og Exclusive. Synes Jervens produkter er innenfor lettvektsbegrepet fordi de er flerbruksting, men de taper på vekt og komfort. Når jeg kan bære en poncho og et helt telt som tilsammen veier bare 100-400 gram mer enn Exlusive i enkelduk, så tar jeg den ekstra vekten, plassen og gleden over å ha kondensen på en armlengdes avstand. Tviler ikke på at Jerven kan gjøre mye, men det vil være kompromisser hele veien. Kan du leve med dem, så ja, Jerven er en mulighet for lettpakkere.

4 dagers tur; Buss til Bygdin - så inn langs vannet så langt du vil (evt bare kort tur om du kommer på dagen) så over til gjendebu - enten fra Torfinnsbu eller Eidsbugarden, så videre til memurubu (via bukkelægret) og over besseggen siste dagen? Har du med telt kan du jo selvsagt campe hvor du vil (evt ved hyttene). Siste dagen kan du sende bagasjen du ikke trenger over besseggen med båten:-) Blir jo ikke alene der men det er kanskje greit om du går uten følge?

Jeg syntes også at kjelestøttene er for høye når man bruker kjele med varmeribber (bruker selv en Optimus ETA 1 l kjele på min 123 R). Har nå ombygget kjelestøttene så at de er a) lavere og lengre for å kunne holde ein vindskjerm av aluminium. Funker nå veldig bra og kombinasjonen av brenner-kjele-vindskjerm gjør 123R’en meget effektiv nå. Ingen sot eller eksoslukt heller. Dumt er bare at de originale kjelestøttene er 3,5 mm tykke og at det var vanskelig for meg å skaffe slik stål. Etterhvert fikk jeg tak i strikkenåler lagt av messingrør med 3,5 mm i ytre og 3 mm indre diameter og som gjør de nye kjeleholdere av 3 mm stål akkurat passende. Elsker denne deilige brenneren, nesten som min ombygget Primus 71 Hilsen, Philipp

Hvis folkene der ute ikke liker så stive sko, ikke bryr seg om membran og liker sko som former seg (forholdsvis) lett. Hvorfor ikke velge forsvarets M-77? Det er mange meninger om disse, men det er tross alt en meget utprøvd modell. Og de er vel kanskje en av de mest allsidige skoene som finnes? Alt etter pusse-/impregneringsteknikk og snøreteknikk (med god såle i) så kan de brukes alt fra stiturer, vandringsturer, fjellturer, kontorarbeid og arbeidssko etc. En av de største fordelene er at de tørker fort, de kan være kliss våte ene dagen, og bortimot helt tørre dagen etter. (Ja, jeg har brukt de mye på "jobb" )

Her kommer noe som sikkert oppfattes som ganske kontrolversielt: Problemet ligger i det overpolstrede og overdesignede hoftebelte. Det jeg tenker på er at presset fra de store putene er sterkere enn den naturlige motstanden i muskelatur, hud, hårsekker, underhudsfett, nerver, blodårer og det som ligger innafor klarer å presse tilbake. Et mykere og smidigere, men like bredt belte fordeler preset over en like stor overflate samtidig som det føyer seg mer etter kroppen din. Samme effekt som når du blodstrammer skolissene eller tar på deg et par nye sko som er for små for å gå de inn. De presser og det vil gjøre vondt etter 5 minutter, veldig vondt etter 10 minutter, jævlig vondt etter 20 og ulidelig etter 30 minutter da du tar de av deg og oppgitt gnir føttene mens du sakte rister på hodet og snurper leppene sammen mens du lurer på om kanskje burde kjøpt ett nummer større sko. Dette er ikke vitenskapelig bevist i større grad enn min erfaring med forskellige sekker og sko/ skøyter/ støvler.

Jeg har trimmet ned pakningen ganske bra etter at jeg byttet til "lettvektssekk" som begrenser oppakningen for deg, og etter å ha blitt oppmerksom på at det finnes andre produsenter enn Helsport, Bergans, Norrøna og Hilleberg, men det er jo aritg å se hvor vekta kommer fra uansett.

Og enda bedre i JULI da treffet er

@LightDan Tusen takk for godt svar. Det høres fornuftig ut, selv om jeg aldri har vært i der før. Er godt trent til fjellturer, så lange dager går fint. Er det i orden at jeg sender deg pm om det er noe annet praktisk jeg lurer på i forbindelse med Rondane?

Med en saks kan sikker dette halveres og brukes under en tarp. Lengde 2,5 m Bredde 12,5 m ** Emballasjemål 32 x 13,5 x 12 cm Forpakningsvekt 554 g "Forpakningsvekt" - Regner med det er brutto vekt så uten plastembalasje veier det kanskje 475g før man begynner å klippe - ca 200-250g når man er ferdig ? ** Antar dette er en skrivefeil og at bredde i realiteten er 1,25m.... Kr 149,- Kart er vel bare "gratis" om man allerede har printer med blekk tilgjengelig. Hvis ikke bør det legges inn ca 150-200 kr for et kart. 169. + frimerke fra DNT butikken om man er medlem....regner man med medlemsprisen koster kartet en del mer så da lønner det seg å kjøpe det til snaut 200,- i sportsforretning/ bokhandel

@Zombiecat Skal du ikke ha med rødsprit/ annen fuel til catstoven ? Ser du har "sprit" under "mat", men det er 1 stk á null gram og ikke spesifisert om det er drikke-sprit eller fuel-sprit Driver å veier selv for harde livet - utrolig hvor mange ting som må plukkes frem og veies ! Er vel ca 2/3 ferdig med veiing.....trodde ikke jeg eide så mye rart.......

Jyskunderlaget er for å sitte på og for å beskytte, men kan sikkert kutte det i to hvertfall. Ene bikkja har også spist litt på det så veier nok mindre enn 140 nå Mulitiverktøyet er knøttlite uten noe veldig kniv på. Så kan være kjekt med en kniv i tillegg. Kan jo droppe multien evenuelt. Ja lokket kan vel byttes ut. Er en kaffekjele og ikke gryte så lokket er ikke store saken da. Nylonstrømper er totalt uaktuelt. Får makk bare av tanken Ja er riktig med hundematen. Vil ikke putte mer i kløven enn det som er der. Er hunder på 4 og 8 kg så 300 er litt. Bæsjeposene henger på sekken for å være lett tilgjengelige.

Jeg har sjelden med lommelerke men ofte "turvin" av merket J.P. Chenet som selges på polet.

Da har jeg målt og styrt. Jeg håper å få bytta ut noe av utstyret før jula. Sett litt på terrengløpesko og kanskje den obs-sekken. Min liste: http://lighterpack.com/r/647r4h Hundenes liste: http://lighterpack.com/r/gikyzq Så håper jeg noen kan komme med tips for å slanke den litt

Du stiller spørsmål som du tydeligvis vet svaret på allerede. Ukestur med lange marsjer er dårlig ide uansett hvor gode baby-bjørn-innretninger du måtte skaffe deg. You can't have it all - har du kjøpt valp en sommer, må du ta ansvaret. Å ligge i en komfortabel basecamp med valpen, uten lange marsjer og den slags, ser jeg dog ingen problemer med. Det er nok bare en bra "bonding experience".

Det finnes klær der ute for oss voksne også. http://www.simblissity.net/ Ungdommen får kjøre på med spreke farger

Jeg foreslår et skikkelig myggnett/ innertelt i stedet for en myggdrakt

Dette er rimelig sært å regne på med mindre man skal på en lang, lang ekstremekspedisjon. Du skal jo ikke regne ut hvor mange gram havregryn du trenger ut i fra en kaloriforbrukstabell! Det er jo trivelige turer i fjellet du beskriver at du skal gjennomføre. Da beregner du antall gram havregryn ut i fra hvor mye du har *lyst* på! Og så må du selvsagt være ærlig med deg selv, så du ikke kommer hjem med halvparten uspist. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er fint å kunne spise seg sånn høvelig mett en tre ganger om dagen. Er det litt for mye – so what? Er det litt for lite? Det erstatter du med første burgeren når du kommer hjem.

Jeg! Dere kommer sikkert til å le når de kommer, men det blir noe annet når dere ligger under tarpen om natta og hører lyder fra gamle griser som famler rundt etter Dirty Girls..

I helgen (1.mai - 3. mai) ble det årets første overnattingstur i Oslomarka. Pakket sekken og satte kursen for Østmarka, hvor det nå er helt bart med bare noen få snøflekker igjen. Planen var å surre meg gjennom Østmarka, overnatte i fjellduken og ta med meg noen kjentmannsposter på veien. Kom meg litt senere avgårde enn ønsket og sto først klar ved Krokhol i halv seks tiden (ikke om morgenen nei). Fra golfbanen gikk turen opp til det høyeste punktet i Ski kommune, Tømmerås (313moh) og så videre over til Fjell. Ett ensomt tordenvær buldret over meg når jeg gikk over Fjellfugleleiken. Ved Fjell hadde jeg kunne klippe av to kjentmannsposter allerede, trollsteinen / bjørneskallen og jettegryta ved Fjell. Ved en fin halvøy rett før trekkflåten på Svartoren fant jeg en flott sted for kvelden, hvor jeg kunne sitte og nyte månen som speilet seg i vannet. Det var noe hoing som kom i retningen fra Skjelbreia, men ellers var det stille. Krøp til køys inne i fjellduken mens froskene eller paddene kvekket fra vannet. Lørdag gikk turen fra Svartoren, etter en rolig morgen, videre på kryss over Østmarka over Bysetermåsan, Kjerringhøgda, Øvresaga og Børtervann til Bøvelstad. Forundret over hvor bart det er her i motsetning til Nordmarka. Ved Bøvelstad lot jeg sekken bli igjen for å finne posten ved Kåterudmåsan, en myr som ble brukt som slipplass under krigen. Himmelen slipper noe regn over meg rett før jeg returnerer til Bøvelstad. Så går vandringen gjennom naturreservatet til Tonevann hvor kveldsfargen på himmelen sier stopp for dagen. Kvelden benyttes ikke til noe annet enn å nyte stemningen ved vannet. Hadde tenkt å gå til Skullerudstua, men nådde ikke så langt som jeg veldig optimistisk tenkte på lørdag, så hjemturen gikk om Vangen og Sandbakken istedet. En fin tur i Østmarkas bare skog. Les hele turrapporten her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/05/kjentmannsmerket-trollsteinen.html. Kveldsstemning ved Svartoren. Morgenstund i fjellduken ved Svartoren lørdag. Utsikt mot et bart og skogkledt Østmarka fra tårnet på Kjerringhøgda. Kåterudmåsan, ble brukt som slipplass under krigen. Nyter stillheten og kvelden ved Tonevann, samt en god kopp med varm te. Kveldsstemning ved Tonevann.

Søndag gjorde jeg den mest nervepirrende turen på ski hittil. Gikk opp østrenna på Stabben i Aure kommune og sto på ski ned igjen. Renna har over 40 grader helling og er det bratteste jeg har opplevd med ski på beina til dags dato. Skikjøringen min var ikke av den mest lekne og ledige typen, men jeg kom meg ned. Kan vel legge til at jeg var en del nervøs på nedkjøringen. Et steinsprang der tre steiner kom susende forbi oss på tur opp la heller ikke noen demper på spenningen. Følelsene og gledesrusen etter å ha kommet ned er verdt all nervøsiteten. Jeg skal tilbake! http://youtu.be/wFh5OolWS1 Bilde fra nettet, renna ses til venstre på fjellet

Solnedgang i Bambleskjærgården på slutten av gårsdagens sykkeltur. Test av selvutløserfunksjonen på mobilen

Noen utvalgte bilder fra Himalayaturen nå i påska. Noen av bildene er tungt photoshoppa, og jeg får det ikke helt til. Har jeg gått for langt eller ei? Soloppgang fra Mulde Peak (3647m) Ved Annapurna Base Camp (4100m) Dhaulagiri (8167m) Ved Machapuchare Base Camp (3700m) Machapuchare (6993m) sett fra Pokhara

Spennende prosjekt. Jarle Trå gikk jo Norge på langs kun i naturen (1994) med kartet fra NAF veibok - han gikk 98% av tiden i fjellet eller i naturen. Det er ellers fler enn man tror som går NPL uten å gjøre noe mer ut av det - de bare går og ønsker mindt mulig styr med det. Det skal bli veldig artig å følge prosjektet ditt - håper du poster litt underveis.

Har også et i lumix-serien. De har vel stort sett scoret høyt alle sammen. Er fornøyd med vårt.

Stangtuber veier jo litt i overkant, synes jeg, så jeg laget min egen på følgende vis. Målte største omkrets på stangemnene og sydde en pølse lik lengde + 2 ggr største diameter. Så skar jeg ut litt i overkant av omkretsen av en tom spylervæskekanne. Denne rullet jeg sammen og stappet i "pølsen" og vips, så hadde jeg en passe solid stangtube til min 7-delte fluestang på bare 72 gram. Kanskje dårlig forklart, men om det er av interesse kan jeg poste litt mer detaljert beskrivelse med bilder når jeg får tid.

Hvis det blir rondanestien blir det "ovenfira" og nedover! Noen er nemlig godtroende og mener at det går mye fortere å gå ned til Oslo enn opp til Dovre Ruten starter vist på Hjerkinn om jeg skjønte det riktig! Vi (Penøttsmørr og jeg) diskuterte mtp sauer o.l. og jeg leste noen andre tråder her angående moskusen og hunder, pleier dette være et problem? Min eldste bjeffer nok trolig på de, og han minste er nok smådum og vil hilse. Hva er en evt sikkerthetssone for oss da, hvor langt unna burde vi gå de?

Hei Jeg gikk innover Grøtådalen fra Haugen i 2011 og tok meg en rundtur i Femundsmarka. Jeg har satt sammen noen bilder fra turen. Viser vel litt terrenget innover Grøtådalen. Turen min i 2011 kan grovt skisseres slik: Haugen-Grøtådalen-Kratland-Litlbuddhåen-Revsjøen-Litlsjøen-Røvolltjønnan-Haugen. Røvolltjønnan inkl. Abbortjønna og Skogtjønna inneholder fin fisk. Mange tjønner inne i Grøtådalen som du kan finne deg fin middag (for eksempel tjønnene mellom Grøtåa og Kratlvola) men jeg har enda ikke forsøkt de, men det blir kanskje til sommeren. På bloggen min finner du mer om turen min i 2011, samt fra turen sist sommer.