Vinnerliste

Sitt i teltet å trykker og venter på flere forumfolk som skal tilbringe helgen her ved Finse. Planleggingstur før Elbrusturen. Teltplassen er samme teltplass som en gjeng her fra forumet brukte i 2008 - før en Jan Mayen tur. Det var en drøy men fin togtur hit fra Majavatn - retur samme vei på søndag. Jeg innser at jeg burde hatt med fler teltplugger - det er vinterlige forhold enda her oppe på 1222 - over og ut.

Jeg syns dette er en litt underlig diskusjon, det virker som om mange i denne tråden insisterer på at det bare skal være en sko som skal passe til alt bruk og at det selvsagt skal være den skoen de har valgt. Jeg synes det er viktig å bruke sko som er tilpasset bruken, og da er ikke løsningen en sko, men flere sko og så bytter man etter hvilket underlag man hovedsaklig regner med å møte på turen. For meg er det viktig å være tørr på beina, derfor er Gore-Tex ett selvsagt valg på skoene. Når man er våt på beina er faren for gnagsår og infeksjoner større. På turer på gode stier og veier, f.eks. Nordmarka og Hardangervidda foretrekker jeg enten lave sko eller relativt myke halvhøye sko. Til dette bruket har bruker skoene Merrel MOAB og Viking Hunter. http://www.merrell.com/US/en/moab-gore-tex®/16230M.html?dwvar_16230M_color=J87577#cgid=men-footwear-hiking&start=1 http://www.vikingfootwear.com/no/mens/active-outdoor/viking-hunter-gtx#6 På turer i skog og mark utenfor sti foretrekker jeg relativt myke halvhøye sko, da blir Merrel MOAB liggende igjen hjemme fordi det ikke går ann å gå i myr med så lave sko uten å bli våt, så da velger jeg Viking Hunter. På tinderangling og steinete underlag må jeg ha stivere sko, når man har sko med stive såle, må også høyden på skoen økes for å gi støtte til anklene, uten tilstrekkelig støtte i anklene gjør stive sko vondt værre. Til dette bruket bruker jeg det jeg definerer som halvstive sko. Slike sko fungerer også fint til brevandring med stegjern. Til dette bruket bruker jeg Nepal Trek EVO GTX. http://www.lasportiva.com/en/mountaineering/mountaineering-footwear-sport-activities/mountaineering/details/products/nepal-trek-evo-gore-tex/#.VUsfxLE4VaQ Dette er halvstiv versjon av den mer kjente Nepal EVO GTX. Til klatring, isklatring og bratte breer må man ha helstive såler, problemet med helstive såler er at de ikke egner seg særlig godt å gå langt med på flatt underlag. (Med klatring i denne sammenheng mener jeg klatring hvor man ikke kan bruke myke klatresko p.g.a. kulde, stein, is osv..) Til dette bruket bruker jeg Salomon Super Mountain 9 Guide. http://www.trailspace.com/gear/salomon/super-mountain-9-guide/ Til vading har jeg brukt noen billige badesko jeg kjøpte i Spania, de er ganske lette og snøres om foten, dette fungerer utmerket (når jeg gidder å ta de med....) De ligner litt på disse: http://våtdrakter.no/badesko.html Når jeg bruker disse slipper jeg å gå barføtt over elver, og jeg slipper å få fjellskoene våte, og selve elvekryssingen blir mye mer bahagelig. (Skal man kjøpe seg slike sko så vurder vekten på de først, det er enorme forskjeller i vekt på slike badesko!) Jeg driver ikke å løper i utide, derfor her jeg ikke terrengsko til det bruket. Uansett, det aller viktigste med sko er at DU har noen sko som passer DIN fot, føttene er forskjellige og en sko som passer meg passer ikke nødvendigvis deg. http://www.vikingfootwear.com/no/mens/active-outdoor/viking-hunter-gtx#6

Gikk ukestur med broren min på Hardangervidda for endel år siden med sekker i overkant av 20 kilo. Broren gikk i joggesko, og fikk akkurat som deg smerter i fotsålene etter noen dager. Vi kalte fenomenet senebetennelse på grunn av for myke såler. Fotsålen måtte utallige ganger kompensere trykket fra spisse steiner gjennom sålen, og fikk tilslutt nok. Jeg tror veldig få norske sko-vante byføtter er sterke nok til å tåle slik belastning over tid. Selv gikk jeg i sandaler med tykk såle og hadde ingen problemer.

Sesongens første fottur med sekk fra Bogstadvannet til Tryvannstårnet i regnvær. Fortsatt bra klisterføre opp siste 100 høydemetrene

I helgen (1.mai - 3. mai) ble det årets første overnattingstur i Oslomarka. Pakket sekken og satte kursen for Østmarka, hvor det nå er helt bart med bare noen få snøflekker igjen. Planen var å surre meg gjennom Østmarka, overnatte i fjellduken og ta med meg noen kjentmannsposter på veien. Kom meg litt senere avgårde enn ønsket og sto først klar ved Krokhol i halv seks tiden (ikke om morgenen nei). Fra golfbanen gikk turen opp til det høyeste punktet i Ski kommune, Tømmerås (313moh) og så videre over til Fjell. Ett ensomt tordenvær buldret over meg når jeg gikk over Fjellfugleleiken. Ved Fjell hadde jeg kunne klippe av to kjentmannsposter allerede, trollsteinen / bjørneskallen og jettegryta ved Fjell. Ved en fin halvøy rett før trekkflåten på Svartoren fant jeg en flott sted for kvelden, hvor jeg kunne sitte og nyte månen som speilet seg i vannet. Det var noe hoing som kom i retningen fra Skjelbreia, men ellers var det stille. Krøp til køys inne i fjellduken mens froskene eller paddene kvekket fra vannet. Lørdag gikk turen fra Svartoren, etter en rolig morgen, videre på kryss over Østmarka over Bysetermåsan, Kjerringhøgda, Øvresaga og Børtervann til Bøvelstad. Forundret over hvor bart det er her i motsetning til Nordmarka. Ved Bøvelstad lot jeg sekken bli igjen for å finne posten ved Kåterudmåsan, en myr som ble brukt som slipplass under krigen. Himmelen slipper noe regn over meg rett før jeg returnerer til Bøvelstad. Så går vandringen gjennom naturreservatet til Tonevann hvor kveldsfargen på himmelen sier stopp for dagen. Kvelden benyttes ikke til noe annet enn å nyte stemningen ved vannet. Hadde tenkt å gå til Skullerudstua, men nådde ikke så langt som jeg veldig optimistisk tenkte på lørdag, så hjemturen gikk om Vangen og Sandbakken istedet. En fin tur i Østmarkas bare skog. Les hele turrapporten her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/05/kjentmannsmerket-trollsteinen.html. Kveldsstemning ved Svartoren. Morgenstund i fjellduken ved Svartoren lørdag. Utsikt mot et bart og skogkledt Østmarka fra tårnet på Kjerringhøgda. Kåterudmåsan, ble brukt som slipplass under krigen. Nyter stillheten og kvelden ved Tonevann, samt en god kopp med varm te. Kveldsstemning ved Tonevann.

Heisann! Vi er en gjeng som tenker å dra på fisketur siste helgen i mai. Hvordan er forholdene dags dato ved gjevillvatnet ved Oppdal? Ligger det enda is. Er det mye snø innover mot vassendsetra? Noen som har overnattet på den hytta? Vi er 4-5 stk og en hund. Blir det greit med plass? Takktakk!

Har en fin overheng sjøl og ikke så mye til hofte. Bruke hoftebelte kun til å få sekken til å henge stabilt på skrotten. Merke veldig lite til avlasting av skuldrene. Beste avlastningen får jeg med å løfte hendene over hode og ta tak i sekken med hendene å løfte den av skuldrene i ny og ned. Men man må jo henge sekken på den skrotten man har og bare traske ivei

https://www.alpkit.com/products/mytimug MyTiMug er et lett arternativ, sammen med en FMS 300T og en 100g gassboks har du et lite, lett og effektivt kokesystem.

Små og lette kjeler her http://www.batchstovez.com/batchstovez-cook-pots.php

Holy bedjises! Har vel bare fått bekreftet enda en gang at ikke lettvekttreff er noe for meg..

https://dirtygirlgaiters.com/product/hottie/ Eller en ny en: "Better with Bacon" - litt flammeeffekt på avstand, garantert å kortslutte @Lompa på fem meters hold Litt svak for "What the Fuchsia", men discokula som følger med blir for tung å dra på.

Jeg gikk også for et alternativ: http://www.inov-8.com/New/Global/Product-View-DebrisGaiter-32.html?L=26 ..selv om jeg nok må kjøpe et par dirty girls bare for å være med i klubben.

Hei VictorG. Sjekk evt. disse postene: http://www.fjellforum.no/topic/34512-soylent-pulver-noe-for-langturfolket/ og http://www.fjellforum.no/topic/24569-optimal-frokostblanding/

Vel, kanskje like greit at du ikke ser mine Sett på en annen måte: alt utstyret jeg har er grått, grønt eller svart. Eneste sjansen letemannskapet har til å finne meg er et par festlige gamasjer...

Dere kan fort få et litt spesielt klientell på det treffet der... Som kan bli ganske skuffet når det bare kommer menn med rart fottøy...

Mina synnerligen lätta och sladdriga ASICS-skor för inneträning och PT-timmar väger 430 gram, mina löparskor av märket Inov-8 drygt 500, mina låga vandringsskor av märket Salomon och Merrell c:a 900; då (efter att ha tittat på bilder) verkar 400 gram för ett par Salomon XA 3D Ultra Pro Mid sensationellt lätt. Och en kontroll visade att det var vikten för en sko.

En lykkens dag! Helsport Reinsfjell Superlight 2!

Har akkurat kjøpt nytt telt. Så lenge på lette telt, men de er så fordømt lave. Er blitt veldig lei av å gjøre alt liggende og bestemte meg for at vekt bryr jeg meg ikke om. Valget ble en Wiglo LT4 ingen lettvekter akkurat, rett over 6 kilo. Og galskapen er at det er bare jeg og fruen som skal bruke det Men jeg kan vel ta meg et par ekstra pauser mens jeg er på tur og se litt på naturen mens jeg hviler. Så har jeg det ikke travelt heller. Turen er målet og ikke målet som er turen, slik fungere mitt hode Så nå kan jeg sitte som folk og nesten stå å kle på meg buksa. Og regn og skittvær kan bare komme, har god plass og vente til det blir godt vær igjen. Skal prøve teltet på en ukestur på Ifjordfjellet i slutten av juni.

@Utemannen: Jeg synes ikke argumentene dine er dårlige, og jeg håper virkelig du har rett. Mitt problem er bare at jeg tror du kommer til å ta feil. Og da er det for sent å snu. Det er nettopp derfor jeg mener man skal være føre-var med denne lovendringen, fordi det står så utrolig mye på spill. Man kan bagatellisere begrepet stille natur alt man vil, men det vi har i Norge er unikt! Utlendinger som jeg møter på høyfjellet spør i vantro hvorfor vi ønsker å endre (ødelegge) den utrolige luksusen det er med stille natur. Private turoperatører og reiseliv i Norge ønsker ikke dette frislippet. Hvem er så lobbyisten kan vi da spørre oss? Er det kun Siv Jensens kåte mål om lokal"demokrati" ? Anbefaler alle å lese artikkelen og se filmen: http://www.nrk.no/telemark/advarer-mot-skuter-frislipp-1.11570618 Jeg klarer ikke forstå hvordan en lovendring skal begrense ulovlig kjøring, ei heller hvorfor økt snøskutersalg skal forsvare en liberalisering. Det er jo definisjonen på fallitt.

Noen som veit hvor denne logoen kommer fra? Ser ut som gaupa sin men en tå for mye http://www.biltema.no/no/Fritid/Friluftsliv/Primus/Stormkjokken-14-kW-2000035864/

Gikk opp Fannaråki på rando på lørdag, og ble en tur opp til en ruin av en gammel sætra i Sunndalen på søndag. Ei helg med mye fint vær! Populært på Dyrhausryggen Opp mot Fannaråki Nedsnødde hytter på toppen Litt gråvær i Sunndalen Men det ble fint etter hvert! Utsikt fra Litlfalesetra. Snøvasskjerdingan

@Utemannen; Du har tydeligvis ikke deltatt i den tidligere debatten her på forumet - og det er absolutt ikke noe krav før man kan uttale seg! Men i tidligere poster har jeg redegjort for hvorfor jeg mener benektelse av ordet "frislipp" er semantisk arroganse. Vi er flere som har bodd i prøvekommunene (Jeg i Vinje) og ser at forsøket er blitt spilt fallitt og at det overhodet ikke fungerer. Vinje har sett en økning av ulovlig snøskuterkjøring etter at man fikk rødløypa (i.e. skuterløypa) i kommunen for snart 10 år siden (jfr uttalelser av Telemark Politidistrikt). Og av debatten her kan jeg vel se at ingen her er for økt ulovlig snøskuterkjøring. Eller? Den gamle tråden ble etter hvert stengt da debatten ble kjørt fast i en "feedback-loop" og alt var tilstrekkelig belyst. Hva om politikere etterspurte økt konsekvensutredning før lovendringen? All dokumentasjon som faktisk foreligger er rundt en svært så ullen NINA-rapport ( (Skår/ Østdahl:2005). En rapport hvor forkjempere for ytterligere liberalisering har streket under med rød penn det som de syntes var viktig, og skuterimportørenes landsforening håndplukket konklusjonene de likte for deretter å servere dem i nasjonal presse. En rapport hvor ringvirkninger for natur og friluftliv har "svært begrenset fokus" (forfatternes kommentar). Det som derimot er interessant er hvordan fylkesmannen gjentatte ganger har måttet gripe inn i lemfeldig praksis i forsøkskommunene. Flere ganger har man måttet gripe inn for å påse at løyper ble lagt utenfor sårbare områder. Også i Vinje, hvor kommunen ønsket en løype tett opptil nasjonalparkgrensen. Og nå skal altså alle andre innlandskommuner i Norge få samme mulighet. Jeg har en viss forståelse for at Vinje, samt øvrige kommuner med store utmarksareal, har et reelt behov for snøskutere. Derfor ønsker jeg ikke en parkering av skutere i slike kommuner. Her er snøskuterne også for lengst kjøpt inn av alle og enhver. Prøveordningen gjelder p.t. 8 kommuner i Norge. I øvrige kommuner, eksempelvis Siljan, Skien eller Nissedal har ikke disse skuterne blitt kjøpt enda. Her vil konfliktene bli merkbare. Forkjempere for lovendring bør anerkjenne at geografi, behov og formål varierer. Eksempelvis i Nissedal, hvor jeg ferdes mye, vil saken garantert bli betent: Betydelig mindre utmarksareal enn Vinje. Betydelig mer kupert. Betydelig dårligere snøforhold og dertil økt konfliktnivå mellom hytteeiere/skiløpere/snøskuterkjørere. Man pleier å konsekvensutrede før man gjør store naturmessige grep/inngrep. Hvorfor i all verden skal ikke dette gjelde motorferdsel i utmark?

Var på dagstur til Preikestolen i går :

TS. Jeg er ikke så positiv til å reise på tur med en 12 uker (nesten 3 mnd) gammel hvalp, som de andre her. Og hvorfor MÅ du det? Bare det å vente til valpen er 3,5 mnd (helst 4 mnd.), betyr mye. Da kan den gå selv, bare du legger inn korte økter (med pause) og på hundens premisser! Skal du ha et dyr, må du også legge om livsstilen og ta hensyn til dyret. Ellers bør ikke folk ha dyr, etter min mening. At noen velger å bære på valper, synes jeg er trist. Du nevner jo sommerens ukesturer og da kan du vel vente litt med langturene. Når du får valpen, ha fokus på dressur (korte økter og når valpen er fokusert) og leik. Ta gjerne småturer ut i naturen, men da tenker jeg på 10 - 20 minuttes turer. Og så kan det økes forsiktig, når du ser at hunden er sterk nok.

FEMUNDSMARKA OG ROGEN JULI 2014 EN KANORUNDTUR Årets andre tur til Femundsmarka hadde vært avtalt i lang tid. Mine turkamerater denne gangen var Arne (omtalt i forrige rapport) og Henning. I og med at Henning ikke fikk delta på hverken fjorårets jomfrutur eller årets pinsetur, var det dags for å introdusere ham for nasjonalparkperlen. Henning er den desidert ivrigste fiskeren av alle mine turkamerater, og det lyste storfisk i øynene hans allerede ved avreise. Jeg hadde forberedt ham på at Femundsmarka kan være vanskelig fiskemessig, slik at vi skulle unngå eventuelle sure miner dersom fiskelykken uteble. Et annet viktig aspekt ved denne turen var at den skulle foregå vha. kano! Etter mye fram og tilbake hadde jeg endelig gått til anskaffelse av en Ally, og vi gledet oss voldsomt til å få testet denne. Avreise var satt til 13. juli, og målet var Vonsjøen/Kratlland/Grøtådalen, via Käringsjön, Rogen, Bredåsjön og Läsjön. Lengden på turen var ikke bestemt. Det er delig å ha litt løse rammer for slike turer. Da står man friere til å improvisere, og man føler seg mindre bundet, slik at man klarer å stresse ned litt mer. Bildet over: Allyen monteres på parkeringsplassen på Käringsjön. Kun andre gangs montering, derfor veldig stram duk. Min Volvo V50 har vel aldri vært pakket mer til bristpunktet enn den var idet vi forlot Meldal med kurs for Funäsdalen og Käringsjön. Tre mann, tre oppakninger samt en kano var i grenseland for hva som får plass i den relativt småvokste bilen. Vi kom oss uansett helskinnet over grensa, og kanoen ble montert på parkeringsplassen til Per-Roger Wiberg, som fungerer som en slags turiststasjon og innfallsport til Rogens Naturreservat og Femundsmarka. Det var midt i fellesferien, og følgelig en god del bilder på parkeringen. Allyen ble sjøsatt i det som i følge skiltingen er starten på Göta Älv, et steinkast nedenfor gården, og turen var i gang for alvor (prøv å følg Göta Älv i Google Earth, så vil du se at skiltingen ikke er helt på viddene, selv om en slik elv naturligvis har flere kilder). Bildene over: Flere idyller på ferden ned mot Rogen denne sommerkvelden. Ferden ned mot Rogen ble nokså strabasiøs, grunnet stor oppakning, og en god del bæringer. I tillegg fikk vi litt trøbbel med å få kanoen til å gå rett. Tre mann og tre tunge sekker er i grenseland både volum- og vektmessig (strengt tatt over grensen volummessig), og det tok en stund før vi fant en god vektfordeling i kanoen. Å få tre mann og tre store sekker, samt en del fiskestenger og annet utstyr, ut og inn av kanoen for hver eneste bæring er relativt strevsomt. Jeg må si at jeg er imponert av hva Allyen tåler av påkjenninger. Den fikk virkelig kjørt seg. Bildene over: En del lining og bæring ned mot Rogen. Vel nede ved Rogen ble vi møtt av bølger som slett ikke virket avskrekkende. Jeg hadde ventet verre forhold, da jeg hadde fjorårets tur frisk i minne. Heldigvis blåste det fra østlig retning, som er gunstig mtp. kryssing. Jeg var allikevel noe skeptisk da vi la i vei. Halvveis ute på vannet begynte bølgene å bli relativt store, og jeg var ute av komfortsonen. Det gjaldt Arne også. Henning derimot, var irriterende rolig, og ville til alt overmål ta seg tid til å fiske. Jeg og Arne padlet de vi var karer om, mens dorgen til Henning var mer i lufta enn i vannet bak kanoen. Vi kom oss uansett trygt over, og i ettertid ser jeg at denne krysningen var relativt udramatisk. Min skepsis bunnet stort sett i total mangel på padleerfaring. Det skulle derimot vise seg at Vonsjøen ville by på større problemer enn det Rogen gjorde.. Bildet over: Turist i solnedgang. På veg inn til Bredåns utløp i Rogen. Inne i vikene ved Bredåns utløp var Rogen helt blikk stille, og padlingen her inne var veldig fin. Det begynte å bli mørkt, og solnedgangen speilet seg i vannet. Vi fant etter hvert fram til gapahuken innerst i vika. Fantastisk vakkert her inne! Gapahuken var en del av en opparbeidet leirplass helt inntil utløpet av Bredån. Her fantes ferdig kløyvd ved, bålplass, teltplasser og søppeldunker. Riktig nok bar området litt preg av slitasje, men det var fritt for søppel og rot, og gapahuken og bålområdet var velholdt. Svenskene er flinke til å tilrettelegge for friluftsliv. Bakdelen med denne tilretteleggingen er at noe av villmarksfølelsen forsvinner. Dette er litt smak og behag, men akkurat denne plassen syntes jeg var veldig fin, og den idylliske og isolerte plasseringen gjorde at stedet hadde bevart noe av villmarksfølelsen. Det faktum at vi var fullstendig alene her inne, midt i fellesferien, hjalp selvfølgelig også. Vi satte opp teltene og koste oss ved bålet i gapahuken før vi tok kvelden. Jeg var så heldig at jeg fikk hele teltet mitt alene på denne turen. Ikke det at jeg har noe imot mine turkompanjonger, men å ha teltet alene er fantastisk deilig. Man slipper å forholde seg til andre, og kan strekke og vri seg så mye man vil gjennom natten. Bildet over: Henning nyter villmarksluksusen som tilbys av svenskene i gapahuken ved Bredån. Vi våknet til stekende varme og sol den neste dagen. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå ned til den dype, krystallklare Bredån for å freshe meg opp litt. Det føltes helt fantastisk å stikke hodet ned i vannet og vaske bort "glovarmt telt-følelsen". Et strek i regningen var at jeg glemte å ta av solbrillene, som ble tatt av strømmen og ført noen meter nedover. Jeg så de synke til bunns og bli liggende. Ikke annet å gjøre enn å hoppe uti! Bekken er bare et par meter bred, men i hvert fall 1,5 meter dyp akkurat her, og som sagt helt klar, som selve definisjonen av friskt fjellvann. Det endte med en forfriskende dukkert for hele kroppen. En deilig start på dagen. Bildet over: Ufrivillig, men herlig forfriskende, dukkert på morgenkvisten etter første teltnatt. Det var bra at starten på dagen var såpass god, for fortsettelsen skulle bli noe mer slitsom. Kanoen og sekkene skulle transporteres opp til Bredåsjön, i luftlinje en strekning på knappe 2 km. Den første bæringen opp til den avlange lonen i Bredån er ikke lengre enn 6-700 m, men sitter igjen som kanskje den vondeste på hele turen. Det skyldes mange ting; uerfarenhet med bæring av kano, ulendt terreng, tett vegetasjon, kvelende varme, og sist men ikke minst, uhorvelig mye mygg som virkelig elsket de svette kroppene våre. Det var deilig å sjøsette kanoen og padle litt, før vi igjen bar et par hundre meter over til Bredåtjernet, hvor Allyen atter en gang fikk vann under kjølen et lite stykke. Har i ettertid lest Monsen og Strømdahls bok "Femundens villmark", hvor Strømdahl skriver at Bredåtjernet er kjent for å huse bra fisk. Hadde vi visst dette hadde vi tatt oss tid til å fiske her. Litt artig å lese Strømdahls turrapport da det viser seg at han gjorde nesten nøyaktig samme turen som oss. Til og med dagsturene inne i Kratlland og Grøtådalen var tilnærmet de samme (vil ikke bli beskyldt for å være copycat her, da jeg leste boka i ettertid. Det samme gjelder forøvrig Anders og Kathrine sitt blogginnlegg som omhandler disse traktene:-)) Morsomt å lese om områder man selv har besøkt, da man kjenner seg igjen i terrengbeskrivelsene og vurderinger og observasjoner man gjør underveis. Også morsomt å se at det ikke er så stor forskjell på "profesjonell" og "amatør" når det kommer til villmarkslivet; det ser ut som at vi tok mange like valg underveis på turen. Bildet over: En av flere bæringer på tur opp til Bredåsjön. Undertegnede i full myggutrustning, mens Henning heler vil klø enn å svette. Deretter ventet 200 m bæring opp til et lite tjern sør for Bredåtjernet. På dette lille tjernet fikk vi for første gang se fisk; en voksen gjedde passerte under kanoen vår i det grunne vannet. Vi hadde så langt på turen fisket svært lite, da vi hadde mer enn nok med å enten padle for livet eller bære kano, men vi hadde ambisjoner om betydelig mer fiske senere. Over til det neste vannet var det akkurat dypt nok til at vi kunne padle, men til neste vann igjen måtte vi bære noen få meter. På dette siste vannet før Bredåsjön observerte vi en fluefisker borte ved utløpet. Han var sikkert ikke fra seg av begeistring da vi plasket ut i det stille, grunne vannet med våre 350 kg. Siste bæring langs Bredån opp til Bredåsjön gikk rimelig greit. Endelig skulle det padles for alvor igjen. Når jeg ser på kartet i ettertid, spør jeg meg hvorfor vi ikke bar direkte over til Bredåsjön fra Bredåtjernet. I vestenden av dette vannet er det ikke mer enn 200 m over til Bredåsjön. Da hadde vi spart to bæringer. Totalt sett er dette en lengre distanse å forflytte seg, men padling er som kjent mye lettere enn bæring. Ute på odden i enden av bukta hvor vi entret Bredåsjön sto et telt og en fluefisker. Vi vinket, han vinket tilbake. Vi nølte ikke og la i vei direkte over vannet mot Läsjön. Denne kryssingen er neste like lang som over Rogen; ca. 1,5 km. Det blåste litt mer enn jeg var komfortabel med, og vi fikk bølgene skrått mot oss. Jeg var etter hvert blitt fast styrmann i kanoen, og la kursen mot de tre små øyene på den andre bredden, omtrent akkurat sørvest for der vi entret vannet. Når man har sidevind, er det fort gjort å legge kursen litt skjevt slik at man får bølgene mer forfra. Dette er ikke nødvendigvis lurt, da man kan bli nødt til å korrigere for dette etter hvert som man nærmer seg målet. Jeg tipper ruta vår over Bredåsjön hadde parabelform, og den siste biten var ikke særlig gøy. Vi kom oss uansett i land på den første lille øya, etter en stor halvtimes ekkel padling i relativt sterk vind. Her ventet en matbit og en hvil i lyngen. Den kritiske delen av padlinga var over (trodde vi). Turen fortsatte med litt padling langs land, før vi fant den rette bukta hvor bæringen mot Läsjön skulle starte. Denne er ca. 400 m i luftlinje. Bæringen gikk overraskende bra. Det blåste nå såpass godt at myggen var fraværende, og vi hadde blitt varme i trøya bæremessig. Vi var dyktig slitne i det vi sjøsatte Allyen på Läsjön, men det skulle vi tåle, så lenge vi slapp myggterror. Läsjön er relativt liten og padlingen her var mye mer behagelig. Vi kunne endelig ta oss tid til å kikke på landskapet rundt oss. Her inne ved Läsjön er det veldig idyllisk. Furuer, læger og gadder, masse hvit reinlav, og uendelig med stein og blokker. Klassisk Femundsterreng. Dette hadde vært et perfekt sted for en camp, hadde det ikke vært for at de samiske grunneierne forbyr fiske på vannet. Dermed mister området noe attraktivitet. Det er sikkert akkurat det som er grunneiernes argument for å forby fiske. Allikevel føler jeg at det er noe trassig og sært ved dette forbudet. Trafikken her inne er svært liten. Dette området er lett tilgjengelig fra ingen steder. Man må slite i hvert fall en dag eller to for å komme seg hit, uansett hvor du kommer fra. Dermed er det kun de mest ihuga, eller mest tullete, som kommer inn hit. Jeg bør kanskje vokte mine ord, da vi faktisk møtte en annen kano med to svenske karer i på Läsjön. Uansett koste vi oss på tur over vannet og lokaliserte den lange bukta som strekker seg ned mot Vonsjøen. Dagens siste bæring ble gjennomført, og vi var snart ved målet (trodde vi). Bildet over: På tur vestover Vonsjøen. Fjell fra venstre: Bunnen av Sylfjellet - Svukus tre hoder - Høyden mellom Grøtådalen og Kratlland - Kratlvola - Lille Vonsjøvola - Bunnen av Vonsjøgusten Vonsjøen skulle vise seg å bli langt mer kranglete enn vi forventet. Det blåste kraftig fra sørøst, og det fikk vi merke idet vi rundet den første store odden. I starten gikk alt bra; vi hadde medvind og god fart. Etter hvert som vi kom lengre fra de bølgebrytende halvøyene bak oss, fikk vinden mer og mer tak i vannet, og skapte store bølger. Dette forverret seg jo lengre vest vi kom. Vonsjøen er lang, og på tross av at vi hadde kraftig medvind, ble vi dyktig slitne av padlingen. Jeg takker høyere makter for at vi hadde medvind og ikke motvind. Hadde det vært tilfelle, hadde vi nok fremdeles sittet der og padlet. Vonsjøen virket uendelig lang, og bølgende fikk skumtopper. Idet vi nærmet oss den smale halvøyen som strekker seg lengst ut i vannet fra sørsiden, begynte jeg å bli skikkelig skeptisk. Jeg vet ikke om de to foran meg i kanoen følte det på samme måte, men jeg merket nok bølgenes krefter ekstra godt da jeg var styrmann. Bølgene var såpass store at jeg er rimelig sikker på at vi hadde kantret om vi hadde rotert og fått dem inn fra siden. Jeg strevde etter hvert skikkelig med å holde kanoen rett, og brukte all min muskelkraft for å holde roret. Å gå inn mot land var ikke et alternativ, da det ville innebære at vi måtte endre kurs og få bølgene fra siden. Med en skikkelig kraftanstrengelse fikk vi styrt kanoen inn i det smale sundet mellom nevnte halvøy og den lille øya utenfor. Bølgene slo kraftig mot land her, og jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss i land når den tid kom. På den andre siden av halvøya var farvannet noe roligere en stund, før bølgende igjen vokste. Vi var nå i enden et vann hvor bølgene mer eller mindre hadde fått fritt leide i 5 km, og det blåste godt. Herfra og inn var en syrefest for overkroppsmusklene mine, da jeg konstant måtte holde åra i vannet som ror. Kanoen forsøkte hele tiden å rotere. Padling for framdrift var på ingen måte nødvendig. Redningen vår ble den lille odden helt inne enden av Vonsjøen. Denne odden strekker seg akkurat langt nok ut til at den bryter bølgene og danner en rolig bukt på baksiden. Med en siste kraftanstrengelse fikk jeg styrt farkosten inn hit, og som ved et trylleslag var bølgene borte, og vi kunne puste lettet ut. Allyen ble dratt godt på land, og letingen etter en egnet leirplass kunne begynne. Vi trengte ikke lete lenge - ute på odden var det en opparbeidet leirplass som virkelig var midt i blinken. Helt innerst i Vonsjøen, i et slags "veikryss" mellom stiene mot både Grøtådalen og Kratlland, og bare et steinkast fra sagnomsuste Larsholm. Det blåste riktig nok godt ute på odden, men vi bardunerte tarpen godt opp mot vinden og tente bålet. Vi fant ut at vi like godt kunne ha fast camp her, og ta dagsturer rundt omkring. Nå var transportetappen unnagjort, endelig kunne vi fokusere på fiske! Bildet over: Leir innerst i Vonsjøen. Bildet over: Grøtådalen i solnedgang, sett fra høyden mellom Stormyrtjønnan og Larsholm. Allerede første kvelden bestemte vi oss for å gå over til Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Over dit er det bare en 40 minutters mars over en høyde, etter relativt god sti. På turen over fikk vi oppleve en helt fantastisk fin solnedgang; hele horisonten over nedre Grøtådalen var farget ildrød, som om det var en gigantisk skogbrann nede ved Krokethåen. Svuku og Kratlvola sto som bekmørke kolosser og rammet inn "maleriet". I det fjerne, helt på den andre siden av Femunden, sto også Flenskampen i brann. Dette ble det andektige høydepunktet på denne fiskeutflukten, da ingen av Stormyrtjønnan kunne by på annet enn småfisk. Vi tuslet tilbake til leiren i tussmørket og tok kvelden. Vi hadde innført forbud mot å se på klokka på denne turen, så hvilken tid på døgnet det var er usikkert, men det var nok langt på natt. En ny dag rant, morgenbål ble fyrt, og kaffe kokt. Morgenstundene er kanskje det aller beste med villmarkslivet, da de står i voldsom kontrast til hverdagens morgenstress. I løpet av morgenstunden vedtok vi å ta turen rundt Kratltjønnene denne dagen. En runde her inne hører med på en tur til Femundsmarka, uansett, i hvert fall i min bok. Kanskje vanket det grov kratlørret eller -røye i dag! Bort til den ytterste av Kratltjønnene, Vonsjøtjønna, er det ikke lange marsjen. Dessverre er dette vannet veldig grunt flere steder, og dermed ikke så lett å fiske. Turen gikk dermed over til nordenden av Titjønna. Her tok en liten stekeørret sluken. Videre bestemte jeg meg for å ta turen rundt den lange odden som deler Titjønna fra Kratstjønnan. Her er det dypt og fint og innbydende mtp. fiske, men fisken var dessverre fraværende. Jeg fisket meg rundt odden og innover Kratstjønnan et stykke, før det begynte å dryppe fra oven og jeg søkte tilflukt i en slags hule mellom to svære steiner. Med væromslagene fra årets første tur hit friskt i minne, tok jeg ingen sjanser. Jeg spiste og sov noen minutter i det relativt koselige krypinnet mitt. Det regnet godt, men med en gang det begynte å avta krøp jeg ut og satte kursen mot Rundtjønna. Regnet gav seg etter hvert, men jeg hoppet over fisket i Kratstjønnan. Rundtjønna, som har blitt min favoritt her inne, fristet nå etter dette regnværet. Borte ved Rundtjønna fant jeg igjen Arne og Henning, som ønsket å fyre opp et bål og spise lunsj. Jeg tok en kjapp fiskerunde før Real turmat og bålkaffe ventet. Ingen fisk her heller. Haugen av papir og kvist vi hadde lagt opp i vårt desperate forsøk på å få fyrt opp et bål under syndefloden som rammet oss her på Rundtjønna tidligere i vår, var ikke overraskende borte. Heldigvis var det relativt tørt nå, og råstoff til bål er ikke noe problem å oppdrive her inne i Kratlland. Trafikken her inne er nok relativt liten, og jeg tror det er svært få som camper ved disse innerste vannene. De fleste velger nok Stortjønna, først og fremst fordi det faktisk er mulig å slå ned en teltplugg ved dette vannet, i motsetning til rundt den innerste Kratltjønna. I det kaffevannet er i ferd med å koke, hører vi tramping på stien, og plutselig dukker det opp en lett joggende herre bærende på en sekk med en stor glassrute i. Merkelig, syntes vi, men det viste seg å være oppsynsmann Tore Stengrundet som var på en av sine runder i marka. Han hadde vært inne ved en av koiene til fjellstyret og byttet ei rute. Han satte seg ned en stund og vi hadde en hyggelig prat. Kartet ble tatt fram og vi spurte og gravde om fiskevann, ruter og alt mulig annet. Tore kunne fortelle at det var tatt kilosørret både i øvre og nedre Grøtåa i år. Hvor og hvordan man kan ta kilosørret i øvre Grøtåa er et lite mysterium for meg, for Grøtåa er ikke rare bekken når man passerer Stormyrkoia på tur oppover dalen. Slik jeg forstår det, må det dreie seg om et av de små vannene helt oppe ved Grötvallsjön, eller så må kulpene ovenfor Stormyrkoia være definert som øvre Grøtåa. Det finnes dog noen loner videre oppover dalen, men jeg har vanskelig for å tro at det finnes kilosfisk her. Å ta kilosørret i Grøtåa må uansett være en fantastisk fiskeopplevelse. Tore jogget etter hvert videre mot Røa. Terrenget over mot Midtrøsttjønnan er ikke det jeg vil kalle strøkent treningsterreng, så all respekt til Tore som tar oppsynsrundene sine som trening. Den mannen må være seig som få. Før han dro gjorde oppsynsmannen naturligvis sin oppsynsmannplikt og spurte om fiskekort. Arne hadde papirene i orden, med kvittering på sms. Jeg og Henning derimot kunne ikke framlegge bevis, men vi hadde fiskekort, håpet vi i hvert fall, og det var det vi fortalte Tore, som noterte seg navnene våre og skulle kontrollere når han kom til sivilisasjonen. Jeg unnlot med vilje å fortelle hele historien om fiskekortkjøpet mitt, da det kunne høres ut som en noe søkt unnskyldning for ikke å ha kjøpt fiskekort. I det jeg skulle til å dra hjemmefra, var det strømbrudd grunnet lynnedslag, og jeg kom meg derfor ikke på nett for å kjøpe kort. Jeg instruerte mine foreldre til å gjøre dette for meg så snart strømmen kom tilbake, men de er dessverre ikke veldig IT-kyndige, så fiskekort ble ikke kjøpt før vi kom hjem igjen. Vi bestemte oss deretter for å ta turen opp til Voltjønnan. Disse små pyttene ligger øverst oppe på høydedraget mellom Kratlland og Midtrøsttjønnan, nordøst for Kratlvola, og skal etter sigende huse stor røye. Tjønnene ble lokalisert etter en drøy halvtimes marsj, og fisken ble forsøkt lurt etter alle kunstens regler, uten hell. Både den største og nest største tjønna ble grundig overfisket. Den nest største, som ligger noen høydemeter nedenfor "hovedtjønna", er jeg svært usikker på om huser fisk i det hele tatt, da den så svært grunn ut. Uansett er nok dette typiske isfisketjønner, dersom man ikke har veldig tur og går seg på et skikkelig varp. Vi så ikke et eneste vak, selv om det var flust med insekter både i lufta og på vannet. Det er vel typisk røye det. Tjønnene er så små at det nesten er umulig å ikke skremme fisken, og det blir derfor vanskelige å fiske med sluk. Neste gang blir nok fluestanga med. Tilbaketuren gikk langs den indre Kratltjønnas østside og videre langs Stortjønna. Fremdeles et legendarisk dårlig fiskebett. Ved Stortjønna traff vi et par hyggelige nordlendinger som hadde campen sin her. Vi vekslet noen ord før vi la i vei tilbake mot Vonsjøen. Vi angret fort på at vi valgte "straka vegen"-taktikken, og ikke fulgte stien tilbake. Terrenget her er selve definisjonen på blokkmark. I tillegg er det mye kratt og glatt mose. Som om ikke det var nok, går man vinkelrett på alle dalene og søkkene som går fra Kratlland og ned til Grøtådalen, slik at man hele tiden må klatre opp og ned over gigantiske steinblokker. Det eneste høydepunktet med tilbaketuren var at vi gikk oss på en nylig veltet storfuru med masse løse grener, slik at vi fikk samlet ved til et skikkelig kveldsbål. Etter kveldsmat og en rolig stund ved bålet, bestemte undertegnede seg for å traske bort til Larsholm for å prøve fisket der. Fiskefeberen var på ingen måte kurert etter dagens rundtur i Kratlland. Nå var anledningen her for å prøve litt skikkelig nattfiske på sagnomsuste Larsholm, halvøya oppkalt etter Lars Holm, en same som bosatte seg her sammen med kona si og noen geiter tidlig på 1900-tallet, og levde av jakt, fiske og et spedt jordbruk. I det jeg nærmer meg Larsholm, legger jeg merke til at det er et svare spetakkel fra måsene ute på halvøya. De forsøker å skremme bort noen andre fulger, som jeg ikke helt klarer å artsfeste. Måsene har tydeligvis reir her ute, sikkert med egg i. De skriker og bæljer, og de andre fuglene svarer. Måsene får øye på meg, enda en trussel, og kommer stupende mot meg for å skremme meg. Et inferno av fugleliv. Som om dette ikke var nok, skremmer jeg opp en orrfugl fra myra bare en meter foran meg. Jeg skvetter som bare f, og fuglen tar av med et voldsomt leven. Jeg kommer meg fra sjokket og stiller meg til for å fiske på spissen som vender mot vika mellom Larsholm og øya utenfor. Fuglelivet roer seg etter hvert helt, og alt blir stille i natten. Det er mørkt og vindstille, og jeg ser bare omrisset av Vonsjøgusten foran meg. Vannflaten er blank, og stemningen trollsk. I slike øyeblikk bli man ordentlig salig. Det var nok denne følelsen Lars Holm kjente så sterkt at han valgte å bosette seg her. Etter å ha vært der bare en gang, kan jeg si at det å være på Larsholmen en slik fin sommernatt, setter deg i en helt spesiell stemning. Jeg kikket rundt meg for å se om jeg fikk øye på myra hvor Jo Larsa og hunden hans Varg en gang rundt år 1900 sloss med og drepte en binne og ungen hennes her på Larsholmen. Om det er mytene knyttet til stedet eller personene som vanket på disse trakter, eller om det er naturen selv som framkaller denne stemningen er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall noen fine timer ute på halvøya denne julinatten. I det jeg skal til å ta et av de siste kastene, hugger det til, og jeg tror umiddelbart at jeg har satt fast sluken i bunngrumset i den grunne vika. Jeg river og sliter for å forsøke å løsne sluken. Etter hvert merker jeg at sluken kommer mot meg, sakte men sikkert. Jeg har vel med en grein eller en ball med siv eller noe sånt tenker jeg. I det sluken er bare noen meter fra land ser jeg plutselig konturene av noe annet enn siv inne på grunna. Det er så mørkt at jeg ser bare skyggen i vannet, men jeg skvetter til da jeg oppdager at det er fisk i enden av sena. Stor fisk! Jeg rekker akkurat å begynne å tenke rasjonelt, før spennet i stanga plutselig forsvinner i det sena ryker. Svarte f i h. For første gang i mitt liv tar jeg meg i å løfte stanga for å hive den på vannet mens jeg banner så høyt jeg kan uten å heve stemmen. Stanga forblir heldigvis på land, men det tar en god stund før jeg får roet meg. For en urutinert tosk jeg er, som ikke skjønte at det var fisk. Ikke noe rart at sena røyk med den behandlingen den fikk. Og fisken var stor - jeg kan med hånda på hjertet si at den var over kiloen. Storfisken var det eneste som manglet for å gjøre denne natta på Larsholmen til den magiske opplevelsen som man husker hele livet. Jeg trasker slukøret tilbake og legger meg. Arne og Henning sover, og bålet er i ferd med å brenne ut. Frustrasjonen gjør at det tar en stund før jeg sovner, men omsider slokner jeg. Så nær har jeg aldri vært en perfekt fiskeopplevelse. I ettertid, etter at jeg besøkte Larsholmen på nytt i september, og fant et digert gjeddehode i vannkanten der hvor jeg fisket denne natta, har det gått opp for meg at det høyst sannsynlig var en gjedde jeg hadde på kroken. Jeg har aldri tatt gjedde før, men det at snøret røyk såpass plutselig tyder på skarpe gjeddetenner. Oppførselen tyder også på gjedde - jeg har i alle fall aldri tatt ørret som oppfører seg så "dødt" tidligere. Det var ingenting som tydet på at det var liv i enden av sena. Dette er muligens bare noe jeg trøster meg med, for det kan like gjerne ha vært en diger, lat ørret. Hva slags fisk det var, finner jeg nok aldri ut, og det er kanskje med på å gjøre natta på Larsholmen enda mer magisk og mystisk. Atter en ny dag rant, og vi bestemte oss for å ta en tour de Grøtådalen denne dagen. Nedover langs bekken, oppover igjen langs vannene på nord-/østsiden av bekken. Ingen vits å i gjøre en dårlig historie lang - det skjedde svært lite å skrive hjem om denne dagen. Fiskebettet var fullstendig fraværende, både i Sætertjønna, Lille Sætertjønna, Halvkoitjønna og Lille Halvkoitjønna. Uansett en trivelig dag i Grøtådalen, og småfisken i Sæterlona reddet oss fra total fiskefiasko. På tur oppover dalen igjen fikk vi oppleve det verste mygginfernoet jeg noen sinne har vært med på, samt en syndeflod av en regnskylling, som gjorde oss fullstendig gjennomvåte mens vi gikk fra Rundhåen og tilbake mot Vonsjøen. I tillegg klarte vi å feilnavigere og havnet et stykke for langt mot Kratlland. Et eller annet sted etter Rundhåen deler tydeligvis stien seg, og det fikk ikke vi med oss i plaskregnet. Vel framme i leiren fikk vi av oss bløte klær og krøp til køys umiddelbart. Regnet holdt fram utover natten, men teltet holdt all fukt ute, selv om det sto en dam langt oppover duken da jeg våknet neste morgen. Morgenen etter var det duket for oppbrudd - hjemturen skulle starte. Dagen startet med at Arne lurte opp en halvkilos ørret ute på neset ved campen. Det eneste høydepunktet rent fiskemessig på denne turen. Over frokosten diskuterte vi hvilken rute vi skulle velge for hjemturen vår. Det blåste relativt godt fra øst, og 6 km padling rett opp mot vinden på Vonsjøen fristet svært lite. Da vi møtte Tore Stengrundet ved Rundtjønna, spurte vi litt om ruta mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. Han kunne fortelle at det fantes en relativt grei sti, og kunne anbefale denne ruta, bare man klarte å unngå blokkmarka på vestsiden av "dalen" mellom vannene. Dersom man se på Google Earth, ser man tydelig et belte av blokkmark som strekker seg sørøst-nordvest fra den nordligste vika i Vonsjøen. Samtidig ser man også til høyre for denne blokkmarka et ganske tydelig "grønt" belte, med noe vegetasjon. Her går stien. Bratt og ulent, ja, men helt grei sti etter Femundsmarkstandarder. Den som tenker seg inn hit må for all del unngå steinrammelet i lia opp mot Lille Vonsjøgusten. Dette området er rett og slett uframkommelig. Start fra den aller innerste vika i Vonsjøen og sikt direkte på Lille Vonsjøen, da finner du trolig stien. Bildet over: Tunggått terreng opp mot Lille Vonsjøvola I den innerste vika demonterte vi Allyen og fordelte vekt og volum på våre tre sekker. Det ble en stri tørn å få sekken opp på ryggen, men det gikk da på et vis. Børa var dyrisk tung, men vi gikk i sneglefart oppover lia, og oppe på det høyeste punktet i skjæringa tok vi en pause og skuet utover landskapet. Fantastisk vilt og vakkert. Urørt villmark. Den som vil inn hit, må slite for det, uansett om han eller hun kommer fra Storvika, Røa, Sylen eller Käringsjön. Bildene over: Utsikt tilbake mot Vonsjøen fra høyden mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. En svett Arne demonstrerer hvordan en sekk skal pakkes; mest mulig vekt lengst mulig opp, gjerne over hodet. Vi angret ikke på at vi tok hele oppakningen i ei bør da vi endelig kom ned til Lille Vonsjøen. Allyen ble montert og sjøsatt, og vi la i vei langs den lange halvøya som strekker seg en tredjedel ut i Lille Vonsjøen. Det var truende skyer på alle kanter, og det blåste noe, så vi hastet på for å komme oss over dette store vannet. Det angrer jeg litt på i etterkant, for godværet holdt seg, og jeg skulle ønske jeg hadde prøvd fisken litt hardere under overfarten. Så vidt jeg vet finnes det kun ørret og røye her, ingen ufisk. Lille Vonsjøen virket relativt grunn over store området, så her er det nok mulig å ta fisk. Det ble en liten fiskeøkt, resultatløs sådan, da vi kom i land i nordenden, der hvor bekken mot Våndåhåen utløper. Lille Vonsjøen er virkelig vakker, og jeg tror det blir en tur inn hit neste gang jeg er i traktene. Mitt inntrykk er at trafikken inn hit er liten, da dette vannet er ganske utilgjengelig. Bilder over: Henning forsøker å lure røya i nordenden av Lille Vonsjøen. Neste bæreetappe ventet. 500 m i luftlinje, i delvis tett kratt og steinrøys. Vi forsøkte å line kanoen i bekken så lenge som mulig, men bekken forsvant fort ned i steinrøysa. Dette ble kanskje den tyngste bæreetappen for min del. Makan til vanskelig terreng skal man lete lenge etter. Jeg har lest at det skal finnes en sti ned til Våndåhåen, og jeg vil absolutt anbefale å benytte denne framfor å følge bekken. Bildet over: Gallionsfigur Henning Vi fikk endelig vann under kjølen igjen på Våndåhåen. Nå ventet en god padleetappe. Herifra padlet vi sammenhengende helt fram til den siste bæringen ned til Rogen. Våndåhåen er virkelig en perle! Dette er urørt villmark, urskog. Den som vil kan finne sjelero her inne. Vi observerte ikke engang bålplasser eller stier langs breddene. Jeg er klar over at det ikke er lov å fiske på svensk side her inne, og at dette gjør området mindre attraktivt, men det var nesten så man heller ville sitte i kanoen og føle på stemningen enn å plaske med sluker i vannet. Det er relativt mye vegetasjon her inne, og trærne står ganske tett. Bakken er i stor grad hvit- eller gråfarget av mose og stein, og læger ligger strødd mellom furukronene, særlig i de innerste delene. Dette er skikkelig trollskog, og det var nesten så man forventet å se en bjørn eller en moskus, eller et troll for den saks skyld, mellom gaddene ved vannet. Bildet over: Kvelden senker seg over Rogen. Flenskampen i dis i det fjerne. Bustvola til høyre. Det var ikke fritt for at vi var noe engstelige for hvordan Rogen skulle se ut da vi rundet neset ut fra bukta som strekker seg innover mot Våndåhåen. Vi håpet å krysse og padle inn til Rödviken denne kvelden. Heldigvis var det bare små krusninger på vannet, og turen over Rogen og inn Rödviken denne natta ble en sann fryd, rett og slett en av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Når vi endelig rundet Kläppneset, lå vannet speilblankt innover Rödviken, som virkelig levde opp til sitt navn denne natta. Vi padlet rakt i mot en fantastisk fin solnedgang som endret farge fra gul til blodrødt etter hvert som vi gled innover vika. Det var blikk stille, solnedgangen speilet seg i vannet, og det eneste som brøt stillheten var lyden av forsiktige padletak. I slike øyeblikk angrer man seg på at man ikke har med et skikkelig kamera som kan fange øyeblikket. Bildet over: Solnedgang på tur innover Rödviken. Vi fant gapahuken innerst i vika helt tom, noe som må sies å være godt gjort midt i fellesferien. Vi lagde en slags lapskaus av all maten vi hadde igjen, og koste oss skikkelig utover natta før vi krøp inn i teltene. Siste dag på tur startet med en bæreetappe opp på Rödsjön. Litt stigning og mye mygg gav en brå start på dagen, men været var i alle fall bra. Ute på Rödsjön var det noen andre kanoer, og vi observerte også flere grupper langs land på vår ferd mot Käringsjön. Relativt lett tilgjengelig og relativt urørt villmark dette, selv om det tidvis føltes noe mer "slitt" langs disse krokete vannene mellom Rödsjön og Käringsjön enn det gjorde på andre siden av Rogen, særlig når man nærmet seg Käringsjön. Ikke så rart, med god tilrettelegging, kanoutleie og lettgått terreng. Uansett veldig vakkert område, med et slags sus av trollskog, men villmarksfølelsen forsvant på sett og vis når man kom inn hit. Morsomt å i ettertid lese på Stein Erik Myhres blogg at det har blitt funnet et våpenskrin fra felttogene i Napoleonstida her inne (jeg antar at det var i dette området, mulig jeg tar feil). Vi fisket ikke i det hele tatt i disse vannene, og jeg vet ikke hva slags fisk man kan forvente å få her, men det føltes mer som gjeddevann enn ørretvann. Så ut til å være en annen type bunnforhold her enn der hvor vi har ferdes tidligere. Her inne er det mer vegetasjon og det så ut til å være mye "svartbotn" i vannene, og jeg personlig synes klare fjellvann med steinete bunn er mer forlokkende enn myrtjønner. Alt dette er naturligvis basert på raske, overfladiske observasjoner og følelser, og bør ikke tas for god fisk. Det morsomste, og mest utfordrende, med padlingen i disse vannene var navigeringen. På kartet ser man raskt den beste ruten, men det er ikke alltid like lett å treffe den rett bukta eller det rette sundet når man sitter i kanoen. Litt dyktighet og noe flaks gjorde at vi traff rett på hver gang, og fikk bare 5-6 korte bæringer. Lettpadlede vann dette, om man bare treffer med navigeringen. Vi ankom Käringsjön utpå ettermiddagen, gjorde opp med Per-Roger, sjekket resultatet fra VM-finalen, og kjørte mot Funäsdalen og en burgertallerken. Nok en vellykket tur i Femundsmarka var historie. Morsomt å ha med kanoen for første gang, og samtidlig få sett nye deler av et av Skandinavias største villmarksområder. Vi fikk oss en fin rundtur - det er jo alltid stas å få til en runde framfor å følge samme ruta inn og ut - og fikk opplevd de dypere delene av både Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Å få sett så mye nytt terreng i området man har blitt så glad i var kanskje høydepunktet med turen for min egen del. Fisket var legendarisk dårlig, men det må man være forberedt på. En observasjon jeg i ettertid har gjort meg er at både denne turen og min første tur inn hit foregikk rundt fullmåne. Begge turene ble fiasko fiskemessig. Den andre turen derimot, ble en suksess. En ivrig fisker i bygda hvor jeg kommer fra påstår han har god statistikk på at fullmåne er lik labert fiskebett. Plausibelt? Noe må man jo skylde på...

Tror kanskje jeg ville prioritert å gjøre hunden kjent og trygg der den er. Da jeg anskaffet meg hund, gjorde jeg det- og brukte mye tid på dressur. Jeg husker jeg hadde med hunden på en hyttetur den sommeren, vi skulle på en tur som egentlig ikke skulle være så lang- men som ble lang, og det begynte å regne. Greit nok at jeg bar bikkja innafor jakka mi halve turen, men hun var urolig i mange timer etterpå, og det likte ihvertfall ikke samvittigheten min Uansett- du kan glede deg til mange fine turer om sommeren i årene framover. Gratulerer som snart hundeeier

Gitt at det er alment bålforbud i skogsmark på sommeren, hører brenneren absolutt med i pakningen.

Tilbake etter ei natt i Kvitladalen

Ny, fin kanotur i Sunnhordland! Stemningsfull aprilkveld og -natt ved bålet.

Når det gjeld kjøp av gore-tex-stoff: Eg tok kontakt med Norrøna, og fekk kjøpe frå dei (i fjor vinter). Er litt usikker på om det er berre "restestoff" dei selg ut på denne måten, men det kan være verdt eit forsøk. Ein veit i alle fall kvaliteten på det ein får, og prisen var det ingenting å seie på.