Vinnerliste

Var på dagstur til Preikestolen i går :

Hva er mine erfaringer med Garmin GPSMAP 64st model det siste året ? Nedenfor er egne observasjoner og erfaringer med denne modellen. Mitt typiske bruk med denne 64st modellen på vinterstid; hovedsakelig til navigering og sporing. Jeg valgte denne gps' siden den var kjent for å være rask/presis med gps signal, samt har knapper til enkelt bruk med votter. Denne vinteren har jeg brukt den aktivit i over + 40 dager fra solskin til dårlig vær i bekmørket GPS tåler bra kulde,snø, regn og frost. Selv nede i - 15 grader fungerer den greit selv når den hang utenfor jakken. Ved eldre Garmin modeller har jeg opplevd at - 10 grader og mer har gps'n ikke fungert optimalt/ slått seg av. Batteri-leveltiden har vært grei nok, da avhengig av hvilke batterier jeg har bruk, termperaturen uten samt hvor aktivt jeg har brukt gps'n. Ett tips er aten kan lage smarte profiler for å spare mer på batteriene, mens selv har jeg oppgradert mine batterier. Desverre levers ikke garmin sin egen batteripakke med denne modellen, så for å kunne lade opp batteriene via gps' må en enten kjøpe denne pakkken separat eller lage "egen -løsning". Det sistenevnte med mange forskjellige løsninger mye rimligere enn Garmin's variant. Brukergrensesnittet er enkelt å bruke, i kjent Garmin terreng, ergo lett å finner frem i. En kan lage og bytte til forskjellige profiler . I begynnelsen var det kjekt p være i "kjent Garmin" terreng, men nå stiller jeg spørsmål om kanskje dette brukergrensesnittet begynner å bli litt utdatert ? Garmin Oregon har ett litt bedre og mer oppdatert system, hvorfor ikke det samme for 64 serien ? GPS'n er rask på motta signal og er presis, spesielt etter den siste oppdateringen av triaxial systemet/firmware update Rask og enkelt interface med basecamp. Utfording med selve microkortet, låsemekanismen kan åpnes når en bytter batterier, så her bør en være obs. Overføre / bruke forsjellige kart har vært enkelt å bytte /bruke, men en reelt problem har vært kalibrering av kartet og dets kompass. Flere ganger har jeg opplevd at kartet ikke korrigerte seg selv for hvilke retning jeg gikk i eller prekte selve gps i/mot. De fleste gangene ble dette løst med å kaliberer selve kompasset, men ikke alle ganger. Kun ved en "hard-restart/master-restart" klarte gps'n å oppdatere seg i henhold til reelt navigering. Slike hendelser er ikke noe kjekt (eller bra) når en detaljer navigerer med gps' på kveldstid eller i dårlig vær ! Selv har jeg og andre med likenden gps (64s og 64st) rapportert dette til Garmin support. Dette har vært den største og mest negative erfaringen med gps'n Når en har laget en rute på selve gps'n, og navigerer/sporer aktivt så vil gps'n ikke zome ut mer enn 1:200m. Desverre har jeg ikke funnet ut hvor denne begrensingen kan endres. Dette har jeg kun erfart når jeg selv har laget en rute og gått på denne. Forskjellen mellom 64s og 64st er kun assosiert med topo europa kart. Selve ideen bak dette "pre-loaded" kart er bra, og for UK og US kunder kan det være nyttig men de gangene jeg har brukt dette kartet i Europa (UK, Frankrike) så selve kartet vært for dårlig resolusjon til å brukes. Idag hadde jeg nok kun valgt 64s og ikke 64st Hvordan er Garmin GPSMAP64st sammenliknet med Garmin Oregon 650 ? Brukergrensesnittet er litt forskjellig hvor Oregon virker litt enklere og smartere å bruke. Mens den andre store forskjellen er bruk av knapper og touch-screen, som har sine fordeler og ulemper. Her der det viktig at en tenker gjennom hva en ønsker og hvor en ønsker dette. Min GPS er blitt sendt til Garmin support for en vurdering/feilsøking p.g.a. problemen med kart kalibrering's problemet. I mellomtiden, mens jeg venter på tilbakemelding, har jeg skrevet en liten oppsummering. Så dette er kun ment som en liten oppsummering samt dele litt erfaringer med andre. For dem som lurer på hvilke gps en bør kjøpe så er det viktig å tenkte gjennom hva en skal bruke den til (kajakk, sykkel, ski, fjellvandring, geocatching) samt innhente seg informasjon om de forskjellige merker og modeller der ute. Bruk dette forumet, andre hjemme sider, snakk med venner og kjente som bruker gps'n sin aktivt for sine erfaringer før en går til innkjøp / oppgraderer sin gps. For detalj spørsmål om selve gps så er garmin/support ett bra utgangspunkt. Desverre er ikke bruker-manualen så detaljert som aldre modeller. Ikke glem og oppdatert firmware på gps'; dette kan bedre gps'n betraktlig

Løpeturen til Østremsetra i dag, ble det litt mer action enn normalt, da en illsint/vårkåt Tiur nektet å slippe meg forbi, og hoppet til slutt opp på meg, flott fugl, men litt for nærgående

I dag måtte jeg bare ut. Langhelg med fantastisk turvær uten tur går ikke an! Det var faktisk "konemor" som spurte om jeg hadde vert på Husafjellet på Veraland. Det hadde jeg ikke,men jeg har vert på Hesthammaren eller Kjølleknuten en gang med noen speidere, men ikke på Husafjellet. Hun hadde lest en reportasje i avisen om hvor fint det var å gå på tur der og det ville hun prøve. Det var bare å parkere på Veraland og så var vi ute i tuerterenget. Siden min kone skjelden eller aldri vil være med meg ut på tur så slo jeg til. Vi kjørte til Veraland bare for å konstatere at vi ikke var alene som hadde lest avisen. Det var umulig å finne en parkeringsplass så vi dro like godt videre, opp på Seldslsheia der man parkerer for å gå til Bynuten eller Selvikstakken. Konemor har vert på Bynuten en gang før og jeg tør ikke foreslå det en gang til. Men det ble en nesten fire timers rundtur i området og det var i hvert fall tur nok for henne. Jeg kom over et bjørketre som hadde gitt etter for naturens krefter, men utrolig nok var det fremdeles liv i noen greiner.

Vi klarete det igjen. Det er mye snø i heia. Antakelig mer enn det har vært de siste 50 år. Og det har vært en kald vår. Sist uke kom det snø helt nede på 300moh. Men værmeldingen var klar på at helgen ville bli bra. Lite vind, sol, frost om nettene og mildt på dagen. Og denne gangen fikk de rett. Jeg nevnte for bestyrerinnen at jeg kunne tenke meg nok en tur til Blåfjellenden før snøen forsvinner. Hun var faktisk interessert i å bli med innover. Skikkelig kjekt. Vi har hatt mange fine turer innover på ski sammen, og selv om våre ferdigheter med planker på beina får folk til å lette på øyenbrynene, så kommer vi oss inn. Nå er det ikke mange årene vi har vært innover på ski etter påske. Og vi har aldri vært på skitur til Blåfjellenden i mai noen gang. Dette ville bli førte gang på ski til Blåfjellenden i mai. Selvsagt var det litt diskusjon om det var trygt å gå på isen, eller mer rett snøen på småvannene. For bare å slå det fast. Det var overhode ikke noen problemer med å komme fram. Snarere tvert i mot. På vei oppover Øvstebødalen fikk vi noe regn på bilruta. På parkeringsplassen traff vi to karer som også ville innover mot hytta. Vi ville ikke bli alene. Inge Marton stoppet og vi fikk en prat. Han kunne fortelle at han hadde kjørt innover i uka. Det beroliget bestyrerinnen. Hun tenkte på isen… Oppe i høyden det var litt skodderegn. Flatt lys, og jeg måtte se på skituppene om skiene sto oppover eller pekte nedover. Det kom to jenter nedover. De hadde snudd på grunn av tåke. Og ikke mer enn noen få minutter etter vi hadde snakket med jentene, var himmelen blå, og sola skinte. Som forutsatt i værmeldingen. Det ble en fin tur. Føret var bra. I høyden var det nærmest tørr snø, og nedover bakkene mot Blåfjellenden var det mulig å styre - for oss amatører. Det hadde gått noen innover før oss, og karene vi snakket med hadde passert oss. Alle satte fine spor nedover liene. Vi brukte beina et lite stykke…’ Det ble en hyggelig kveld. De to karene tok inn på gamlehytta sammen med oss. Og begge hadde mange historier fra turer og plasser. Det ble kald om natten. Temperaturen sank til ned mot -6. Skare og knall hardt fra morgenen av. Vi ventet en stund. Hytta måtte på stell før vi kunne ta fatt på hjemveien. Det ble vasket ryddet og ting sdatt på plass. Vi forlot hytta i god stand, i påvente av de neste gjestene. Oppover var det greit med skare med et tynt lag nysnø. Vi kom til topps i god form. Det var varmt i sola, og i enden av Leitevann, en plass som blir kaldt Solhåla, var det null vind. Det ble ikke bare varmt - men hett. På solsiden var det bare å sette utfor. Det er ikke ofte vi klarer å stå ned bakken uten å stoppe opp et par palasser. Denne gangen gikk det greit. Dagen var nærmest perfekt for ski. Og noen iherdige sjeler var ute, men ikke mange. Vi rant greit ned over mot Hunnedalen, og vel nede kunne bestyrerinnen konstatere at det igjen hadde vært en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Møysaltur 25-26 April

Ville tilbake til Himalaya igjen og fikk med meg noen eventyrlystne venner på turen, iallefall i to uker før de måtte gjøre vendreise for å fullføre sine eksamener. Denne gangen var det Annapurna som sto for tur. Vi skulle gå opp til Annapurna Base Camp, dele oss der. Mens de gikk ned igjen hadde jeg ett håp om å kanskje gå opp mot Mardi Himal eller få meg en annen topp. Vi fløy til Kathmandu (Trondheim-Oslo-Dubai-Dhaka-Kathmandu) med Norwegian, Emirates og Biman. Emirates var flotte saker å fly med! Biman derrimot... det starta med tekniske problemer i Dhaka, gikk en time over skjema mens de prøvde å finne feilen. Endte med at flyvertinna ba en bønn over høytalerne og så var vi i lufta! I Kathmandu var det tordenvær som det ofte er, og sikta var skjeldent over 3000m (som det skal være om de skal lande der) men flyet gikk hardt men fint i bakken uten å skli av som Turkish Airline gjorde ei uke tidligere! Kathmandu var det samme gamle (gamle som i 2011), det komplette kaos av en by. Jeg synes Kathmandu er spennende, mye å se å oppleve her. Det jeg la merke til som hadde forandret seg på 4 år var wi-fi, nå var det wi-fi i alle hoteller og restauranter. Annet som hadde forandret seg noe var forsøplinga, den var ille sist, men kan iallefall si at den ikke er i ferd med å reduseres. På fly over Dubai Durbar Square i Kathmandu, desverre ødelagt i jordskjelvet ti dager etter disse bildene ble tatt. Tiggere i Kathmandu Vi kom oss relativt fort igjennom Kathmandu og videre med buss til Pokhara, Nepal's nest største by og inngangsporten til Annapurna. Spennende busstur, 160km på 8 timer! Pokhara var helt klart en helt annen by enn travle Kathmandu, men her var det nesten flere turister enn lokale, iallefall ved Lakeside. Tok litt byvandring og kom meg opp til noen utsiktspunkter vest for byen. World Peace Stupa lå på 1100m. Der var det byggevirksomhet ettersom det hadde gått ett stort ras ned nordsiden av toppen den lå på noe som hadde gjort hele stupaen ustabil. Gikk opp ett stykke til ett fint utsiktpunkt på rundt 1200m og satt der mens sola sto opp over byen. Besøkte også ei grotte som lå midt i byen. For å komme meg ned i den måtte jeg gå inn i ett kjøpesenter helt til det gikk ned steintrapper ned i undergrunnen. Måtte betalt 200 rupees (16kr) for å få adgang. Grotta var såpass ombygd at det var lite naturlig å se her. Sikkert spennende for de som aldri har vært i andre grotter før. Det som var å se var selve inngangen til hula, flott arkitektur! Det lå også ett tempel hundre meter inn i grotta. Helt innerst (så langt folk fikk gå iallefall) rant ei elv inn i grotta fra dagen og fortsatte ned i grottesystemet. Det var selvfølgelig forbudt å gå videre og utforske på egen hånd her, noe jeg hadde vanskeligheter med å respektere! Venta til det ikke var folk der og klatra over for å ta noen litt nærmere bilder... Da vi dro til Pokhara var det elendig sikt. Flott vær og varmt men vi så knapt Fishtail før søvidt ved solnedgang. På returen derrimot hadde kaldluft og tordenvær rydda lufta og utsikten til Himalaya var flott dagene lange da jeg var i Pokhara. Soloppgang over Pokhara Sarangkot (1600m) med Himalaya i bakgrunnen Lakeside, Pokhara Machapucharé aka Fishtail (6993m) Paraglidere ned fra Sarangkot Nepal kan være ett stort søppeleventyr til tider Inngang til grotte i Pokhara Lys fra dagen inn i grotta Tordenvær På bussturen mellom Kathmandu og Phedi ble vi kjent med to norske brødre som skulle trekke i noen dager. Vi joina lag og fikk ned priser på overnatting i Pokhara og transport med Jeep fra Pokhara og opp til Phedi der vi starta fra. Vi gikk fra Phedi relativt tidlig på dagen, det var iallefall få eller ingen trekkere som hadde gått før oss. Realiteten traff noen av oss, for stien startet stupbratt. Vi gikk opp på ryggen og fra 1600m gikk stien over i vei som vi fulgte igjennom bygda Dhampus forby en liten militærleir og en check point for å vise ACAP og Trekking Permit. Mens vi fikk signert våre beviser kom det to Israelere og gikk fint forby. Vi hilste å sa at her måtte vi vise permits. Da lo de høyt og fortsatte videre! Det tok ikke mange sekundene før vakta kom løpende og ropte dem inn i huset igjen. De hadde ikke permits og fikk klar ordre om å snu! Vi fortsatte fra Dhampus på sti oppover til vi igjen endte opp på en vei som vi fulgte opp til 2200m til en liten samling lodger på ryggen. Her delte stien seg, ned til Landruk for oss som skulle til ABC (Annapurna Base Camp) og videre oppover ryggen mot Mardi Himal, en nyere trekking rute som er i ferd med å øke i popularitet. Tok en pause her og tok fram kortstokk, geitost og whiskey. På noen minutter eksploderte skyene irundt oss å straks lyna det i alle kanter mens det hagla ned. Vi fortsatte og spille kort i håp om at det bedret seg etter hvert, vi hadde jo fortsatt flere timer lys. Det endte med at vi måtte sove der! Iallefall våkna vi dagen etterpå til et mye flotter panorama enn nede i Landruk! Vi gikk til Landruk, mens de to norske brødrene vi traff gikk opp mot Mardi Himal. På veien til Landruk ble vi stoppet av tre barn som blokkerte veien med pinner. For å passere måtte vi gi dem sjokolade. Vi gav dem ingenting og skulle til å gå over pinnene. Da "angrep" hun eldste jenta oss og prøvde å åpne alt som var av glidlåslommer og sekkeåpninger hun klarte å få tak i før vi fikk dytta hun unna. Hun klarte å få tak i vannflaska som hun mista så den falt 10m ned på terrasseåkeren på siden av veien. Heldigvis var dette de eneste virkelig ufordragelige barna vi møtte på, men det er synd å se at turismen fører til slik oppførsel. Tok lunsj i Landruk og sendte en snap til Norge da det var wi-fi her. Wi-fi var det i nesten alle bygdene oppover, dog det kostet penger å bruke det etter Landruk. Det eksisterte ikke sist jeg var i Nepal i 2011... Vi gikk videre ned til New Bridge på 1300m. Like før hengebrua fant vi en flott idyllisk foss som en av oss måtte bare ta en dusj i med skoene på! Ett kvarter seinere, måtte skoa av. En blodigle hadde funnet veien neddi skoa og blodet skulle renne lenge! Dagen endte i Chuli på 1780m. Dag tre gikk videre opp til 2200m og gjennom Chomrong (den siste permanent bosatte bygda) ned og til ei hengebru på 1900m. Så gikk det opp til 2550m før det gikk ned igjen til Bamboo på 2300m. Bamboo var ikke en spesielt trivelig plass å være, det var ett høl i jungelen egentlig. Men jeg og en til våkna med ei forkjølelse i Chuli, rett og slett ikke vant til å gå opp og ned med slike temperaturer! Vi tok derfor kveld i Bamboo selv om vi vurderte å gå videre til Dobhan. Flott sti igjennom bygdene Tibetansk-ættede barn i Dhampus Barn som blokkerte stien og forlanga sjokolade Dag fire gikk opp igjennom Dobhan, Himalayaog til Deurali(3200m). Mellom Hinku Cave of Deurali passerte vi det første store snøraset som hadde gått kanskje en uke tidligere. Klokka var ikke mer enn 14-15.00 da vi kom til Deurali, så vi vurderte om vi skulle fortsette til MBC (Machapucharé Base Camp). Vi endte opp med å velge det tryggeste alternativet. Det var stor snøskredfare og det er utover dagen at det raser oftest. Mens gjengen slappa av og venta på middag tok jeg en liten timers tur irundt lodgene. Da jeg skulle ta ett panorama kanskje 100 høydemeter over Deurali lukta jeg noe råttent. Snudde meg å så ned på en død snøleopard som lå en halvmeter fra meg. Var vanskelig å finne noe dødsårsak, men var spennende å faktisk få se noe så skjeldent som ett sånt dyr, selv om den var nylig avdød. Våkna tidlig og gikk fra Deurali. Den største stien går vest for elva, men denne var stengt på grunn av snøras i den første renna ned fra Hiunchuli. En midlertidig sti kryssa elva og gikk øst for elva over ett annet stort snøras som hadde gått ned ei renne fra Machapucharé. Stien kryssa elva tilbake til hovedstien og vi fortsatte over flere store men gamle snøras. Rett før den første lodgen på MBC kryssa vi et ganske stort ras som hadde gått bare noen timer før oss. Vi bestemte oss for å bli i MBC å fortsette opp til ABC dagen etter. Vi tok en tur opp i fjellsidene mot 3900m før tåka kom inn. En time senere var tordenværet ett faktum og det regna tungt ei stund. Det gikk over i snø men gav seg utpå kvelden. Jeg våkna kl 03.00 for å gå ut å prøve noen nattbilder av stjerneklar himmel, men da jeg kom meg ut var det skyer og kuling. La meg igjen å sto opp kl 06.00 for å fortsette opp til ABC. Da hadde det begynt å snø. Jeg hadde også fått høy feber av forkjølelsa jeg pådro meg langt neddi der så det ble til at jeg ble i MBC hele dagen mens de andre gikk opp på ABC. Snøen lava ned mye av dagen og vi fikk rundt 30cm nysnø. På kvelden letta det derrimot. Jeg hadde blitt bedre i løpet av dagen og sto opp kl 05.00 for å gå opp til ABC. Da var det -15c på MBC og krystallklart ute! Som førstemann gikk jeg i nysnøen oppover. Begynner jo å kjenne det på kondisen her oppe, så ting gikk ikke så fort som jeg er vant til. Fulgte stien 1/3 del før jeg bestemte meg på å prøve å klatre opp på moreneryggen for ett mer episk panoramabilde mens jeg gikk. Tungt var det, med 20-30cm nysnø oppå 1m med råtten snø over grov ur. Falt igjennom hundre ganger og brukte sikkert 15min på 20 høydemeter, bare på å gå fra stien og opp på ryggen! Brukte mye lengre tid på å følge ryggen også, var umulig å se igjennom nysnøen hvor det var stein eller sjakt, men akkurat sånt terreng har jeg gått så mye på at det går helt fint! Men utsikten var fenomenal og jeg fulgte ryggen nesten helt opp til ABC før jeg gikk ned på stien igjen. Sola kom opp og temperaturen føk til værs på få minutter. Ble på ABC i nesten 8 timer i tidenes påskevær. Ble både lunsj og en dyr cola på boks (300 rupees = 24kr, dobbelt så mye som ett rom i en lodge koster). Returen gikk betraktelig raskere enn oppoverturen. Brukte fire timer ned til Bamboo fra ABC, og passerte mange av de som gikk fra ABC to go tre timer før meg! Det ble altså 21km, 610 høydemeter opp og 2150 høydemeter ned den dagen. Sov i Bamboo igjen og gikk videre til Chomrong og til Tadapani neste dag. Det ble veldig mye opp og ned igjen, og litt for lang avstand på den dagen (16km) store deler på steintrapper som mine knær ikke liker så godt i lengda. Så etter den dagen hadde jeg vondt i knærene. Kom til Tadapani veldig seint også, tenkte å stopper i lodgene før det, men de var fulle. Fullt var det også i Tadapani, men klarte til slutt og finne meg ett lite rom i en kjeller med en Vannbøffel i naborommet som lagde rare lyder langt utpå natta! Større snøskred som gikk 3 timer før vi passerte Snøfoss ned fra Machapucharé Machapucharé Base Camp Annapurna Base Camp (4130m) Panorama fra ABC Viewpoint, fra venstre: Hiunchuli (6441m), Moditse (7126m), Fang (7647m), Annapurna I (8091m), Singu Chuli (6501m), Tent Peak (5660m), Annapurna III (7555m), Gandharwa Chuli (6248m) og Machapucharé (6993m). Fra Tadapani forlata jeg stien og den store turiststrømmen som fortsatte mot Poon Hill eller Ghandrup. Jeg gikk opp til ett lite og kaldt sted på nordsiden av Mulde Peak (3647m) og sov i Dobate. Her ble jeg i tre dager da været var ganske dårlig den første dagen. Var oppe på Mulde Peak begge morgener for å se og få tatt noen bilder fra utsikten. Hvorfor i alle dager går ikke flere folk opp hit når den knuser Poon Hill i alt! Kan vel ikke si for mye, droppa å gå ned til Poon hill, men Mulde Peak er 500m høyere, gir en langt bedre panoramautsikt enn Poon Hill. Og fortsatt er ikke Mulde Peak særlig vanskeligere, bare litt tyngre pga høyden. Etterpå gikk jeg ned til Ghandruk, men sov første natta på ett gjestehus som het Little Paradise Lodge oppe på en topp. Flott utsikt herfra, men det som var det beste var selve gjestehuset! Dette var virkelig ett paradis! Sov også en natt i Ghandrup for å få sett litt av den byen. Nå var jeg tom for penger så turen gikk tilbake til Pokhara og tilslutt Kathmandu. På flyturen tilbake til Norge ble det en liten snartur innom Dubai for å se på skyskraperne, imponerende det også! Turistbygda Ghorepani (2800m) omringet av fargerike Rhododendro-skoger Soloppgang over Dhaulagiri (8167m) Fishtail på natta Annapurna South (7219m) og Hiunchuli (6441m) Uvær over Fishtail Bygda Ghandrup Little Paradise Lodge Det var det, beklager om noen av bildene er litt over kanten photoshoppa. Er bare litt gøy å holde på!

Hei. Jeg har i det siste begynt å tenke litt mer over vekta på sekken, og lurte på hva jeg kan redusere på vekta for å komme ned i en mer komfortabel vekt. Derfor lurte jeg på om dere som har et godt øye for pakkvekt kan hjelpe meg med å redusere vekta på sekken litt. Min Ideelle vekt hadde vært å få den totale vekta ned i 15kg. Jeg ønsker IKKE å redusere mye på fiskeutstyret. Jeg er veldig åpen for å kjøpe inn utstyr som kan redusere vekta, men ikke gå utover kvaliteten. f.eks å bytte ut skalljakke med en regnponcho på 70g er uaktuelt. men å bytte ut gassbrenner med en lettere og mindre versjon er meget aktuelt. Jeg er også selvfølgelig åpen for å fjerne ting som kan ansees som unødvendig. Listen nedenfor viser min pakkliste og hva den inneholder: Setter pris på alle svar og tilbakemeldinger! Ha en fortsatt fin dag. Mvh. RP.

Dags att knuse myten att lättpackning är så dyrt. Här ska det sättas samman ett lättviktspaket med målet att komma nära ultralättpackning, innan mat, vatten och bränsle till köket räknas in. Jag vill med denna tråden visa att lättpackning kan vara ultrabilligt. Detta för att visa att lätt är inte dyrt, utan att det är saker som kostar mycket som är dyra! Förslag till mål för turen: - Skogs/låglandsvandring. - basvikt, alltså räknar vi inte kostnad och vikt för maten, vatten och bränsle i detta exempel, då detta varierar med turens längd. - Utgå från kommersiella produkter som går att få tag på i Norge, "superbilliga" produkter från utlandet kostar en massa i transportkostander, och kostar de över 200 NOK blir det dessutom fortollningsgebyr, extra transportkostnader och VAT att betala, helt plötsligt blir det inte så billigt längre.* - Kostnadsmål under 4000 kr.** - Ska fungera, men räknar inte med att kvaliteten ska vara så det räcker en massa sesonger till detta priset. * GDS/DIY blir ofta både lättare och billigare, men det ska vara enkelt att sätta samman detta kitet! ** Naturligtvis blir det alltid billigare att bara fortsätta med utstyr man har, utgår därför från förutsättningen att i stället för en ny ryggsäck eller tält, så skaffar man ett helt nytt lättviktskit. Många av de vanliga produkterna för tur går ju på från ett par tusen och uppåt, så 4000 kr borde ligga mitt på trädet för vad man är villig att ge för en ny säck, tält ELLER sovepåse, så det borde inte vara något problem att betala detta för en totalt ny packning heller. Det får gärna bli mycket billigare än 4000 till slut.

Jeg skal delta i en konkurranse i England i januar. Konkurransen går over 430 km langs Penninne Way, løpet går "non-stop", og det trengs derfor på mange måter utstyr til en liten ekspedisjon. Da det er et løp er jeg naturligvis interessert i at utstyret er lettest mulig, og jeg har ikke veldig god oversikt på lettvektutstyr, det er ikke noe jeg legger mye vekt på når jeg er på tur til vanlig. Jeg har kontroll på det meste, men skal kjøpe ny sovepose, liggeunderlag, og kokesystem. Jeg lurte derfor på om dere hadde noen gode tips til meg? Følgende står på listen over nødvendig utstyr: 20. Sleeping Bag a. 0c (Zero Degrees Celsius) Comfort Minimum 21. Roll Mat 22. Shelter, choose one of the options: a. Option 1: Tent + Survival Bag i.Tent users must also carry a Survival Bag (or a Bivvy Bag) b. Option 2: Bivvy Bag i. Bivvy Bags are acceptable on their own 23. Gas or liquid fuel stove with one pan to produce hot water a. Jet Boil, Mini Trangia etc b. 48hrs Fuel (Full or nearly full 100g gas canister, used for emergencies is acceptable) Jeg har bivvy bag, så det er i orden. Tips til meg?

Ser ut som et lett modifisert Svea. Tipper nok Ousland har fått gjort litt ekstra med det.

http://www.fire-maple.com/en/productsinfo.aspx?pid=131 Det er et Firemaple produkt, prisene på Biltema er såpass bra at det faktisk ikke lønner seg å handle direkte fra Kina. Hos Biltema får du dessuten garanti. Har flere Firemaple kjeler med varmeveksler og en FMS 116T brenner som jeg er fornøyd med.

Den der asaklitten er veldig billig... Vanskelig å rulle både ut og inn, veldig glatt og ikke veldig komfortabel. Ikke noe jeg anbefaler... Kjenner ikke til det bergansunderlaget, men hvis det er laget av ssamme stoff som bamse ville jeg ikke nølt med å kjøpe. Det er en helt annen kvalitet!

Støtter motivasjonen din. Hele poenget med å pakke lettere er å ha det mer behagelig på tur og oppleve mer.

Dette er de letteste soveposene på markedet. Ikke én vekt da de har mange forskjellige størrelser. http://zpacks.com/quilts/sleepingbag.shtml Disse kommer uten hette og bindes rundt halsen. Dersom det blir kaldt har de dunbalaclava på 37 gram i tillegg (fremdeles lettere kombinert enn alternativene): http://zpacks.com/accessories/goosehood.shtml Liggeunderlag kommer litt an på i hvor stor grad du trenger komfort og hvor kaldt det blir Noen forskjellige alternativer: http://gossamergear.com/thinlight-insulation-pads.html http://www.outnorth.no/mammut/alpine-mat-ul#08cmbark https://www.gsport.no/produkt/591078/tradex-liggeunderlag-10mm Koke"kjele" http://www.mountainlaureldesigns.com/shop/product_info.php?cPath=40&products_id=152 39 gram 450 ml. Du trenger 370 ml for en pose real turmat. Lokk kan du lage av brettet aluminiumsfolie. Det er stort sett ikke nødvendig med håndtak. Tynt metall holder lite varme og det går fint å løfte den opp med hansker eller noe tøy rundt, men hold over vannlinjen. Gassbrennere Vil personlig ha satset på den øverste da det kun er 3 gram forskjell og den virker litt stødigere. http://www.allrando.no/collections/gassbrennere/products/fire-maple-fms-116t http://www.biltema.no/no/Fritid/Friluftsliv/Primus/Kokeapparat-26-kW-2000035763/

Jeg hadde tenkt å kjøpe lett fluefiskersett, men kemneren hadde bedre ting å bruke pengene mine til.

PHD lager soverposer for ultraløp: http://www.phdesigns.co.uk/down-sleeping-bags

Frafjordheiene er dessverre en litt langt fra Fosnavåg. :/

Har vært i Femundsmarka med tarp, og det er faktisk en veldig god ide. Men myggnetting må du ha. Det finnes en type du tar rundt toppen på soveposen. Hvis du er opptatt av vekt er den et alternativ. Jeg hadde hel myggnetting. Myggnetting og tarp til sammen gjør at man ikke sparer så mye på vekt i forhold til lettvektstelt. Men det er en annen følelse å ligge ute.

Er en tur i barndommens rike pga konfirmasjon i familien, så i går gikk jeg en times tur på kyststien. Utrolig grønt her nede sammenlignet med bartebyen!!

Husk at når du henter hjem en valp, så tar du den bort fra de vante omgivelsene sine. De trygge omgivelsene. Med kull-søsken og mor. Det er nå din jobb å gi valpen nye trygge omgivelser den skal vokse opp i. En valp bruker mye energi på å ta inn sine omgivelser og skal den første tiden i det nye hjemmet gjøre seg trygg der og sove. Stikkordet sove er viktig for valpens utvikling. En valp skal sove i 18-22 timer i døgnet den første tiden og da er det viktig og nettopp la den gjøre det uten at den forstyrres. Du kan godt ta den med på mindre turer i nabolaget først, så dagsturer og så overnattingsturer. Men å ta med en valp på ukesturer når den er 12-14 uker gammel vil jeg si er uansvarlig. Jeg sier ikke at valpen ikke greier det, men at den vil ta skade av det i en eller annen form er garantert. Husk at alle ledd i hele hunden ikke sitter fast ordentlig før den nesten er året i og med at den vokser såpass i starten. Jeg har hatt valp 2 av de 3 siste somrene. Hvis man ikke tar hensyn til valpen når man får den har man allerede skaffet seg hund på feil premisser. Lykke til med valp i hus.

Jetboil Sumo ALU til 799 på XXL. Kommer ikke inn på nettsiden nå, men adressen burde være http://www.xxl.no/villmark/kjokken-og-mat/kokeapparater/jetboil-jetboil-sumo-kokesett/p/1106538_1_style#details

jeg får også ny valp til sommeren og tenker da ta den med på en noen-dagers-tur etter at vi har vært hjemme/i området noen uker. Tror det går helt fint, så lenge man tilpasser turen litt. En tur må jo ikke handle om å gå langt, bare det å være hele familien to-og firbeinte samlet ute i naturen er jo kjempe fint

Vært innom alt for mange sportsbutikker, brukte noen kroner.. Men fisk ble det på min første gjeddefiske tur noensinne:) Artig.

TS. Jeg er ikke så positiv til å reise på tur med en 12 uker (nesten 3 mnd) gammel hvalp, som de andre her. Og hvorfor MÅ du det? Bare det å vente til valpen er 3,5 mnd (helst 4 mnd.), betyr mye. Da kan den gå selv, bare du legger inn korte økter (med pause) og på hundens premisser! Skal du ha et dyr, må du også legge om livsstilen og ta hensyn til dyret. Ellers bør ikke folk ha dyr, etter min mening. At noen velger å bære på valper, synes jeg er trist. Du nevner jo sommerens ukesturer og da kan du vel vente litt med langturene. Når du får valpen, ha fokus på dressur (korte økter og når valpen er fokusert) og leik. Ta gjerne småturer ut i naturen, men da tenker jeg på 10 - 20 minuttes turer. Og så kan det økes forsiktig, når du ser at hunden er sterk nok.

FEMUNDSMARKA OG ROGEN JULI 2014 EN KANORUNDTUR Årets andre tur til Femundsmarka hadde vært avtalt i lang tid. Mine turkamerater denne gangen var Arne (omtalt i forrige rapport) og Henning. I og med at Henning ikke fikk delta på hverken fjorårets jomfrutur eller årets pinsetur, var det dags for å introdusere ham for nasjonalparkperlen. Henning er den desidert ivrigste fiskeren av alle mine turkamerater, og det lyste storfisk i øynene hans allerede ved avreise. Jeg hadde forberedt ham på at Femundsmarka kan være vanskelig fiskemessig, slik at vi skulle unngå eventuelle sure miner dersom fiskelykken uteble. Et annet viktig aspekt ved denne turen var at den skulle foregå vha. kano! Etter mye fram og tilbake hadde jeg endelig gått til anskaffelse av en Ally, og vi gledet oss voldsomt til å få testet denne. Avreise var satt til 13. juli, og målet var Vonsjøen/Kratlland/Grøtådalen, via Käringsjön, Rogen, Bredåsjön og Läsjön. Lengden på turen var ikke bestemt. Det er delig å ha litt løse rammer for slike turer. Da står man friere til å improvisere, og man føler seg mindre bundet, slik at man klarer å stresse ned litt mer. Bildet over: Allyen monteres på parkeringsplassen på Käringsjön. Kun andre gangs montering, derfor veldig stram duk. Min Volvo V50 har vel aldri vært pakket mer til bristpunktet enn den var idet vi forlot Meldal med kurs for Funäsdalen og Käringsjön. Tre mann, tre oppakninger samt en kano var i grenseland for hva som får plass i den relativt småvokste bilen. Vi kom oss uansett helskinnet over grensa, og kanoen ble montert på parkeringsplassen til Per-Roger Wiberg, som fungerer som en slags turiststasjon og innfallsport til Rogens Naturreservat og Femundsmarka. Det var midt i fellesferien, og følgelig en god del bilder på parkeringen. Allyen ble sjøsatt i det som i følge skiltingen er starten på Göta Älv, et steinkast nedenfor gården, og turen var i gang for alvor (prøv å følg Göta Älv i Google Earth, så vil du se at skiltingen ikke er helt på viddene, selv om en slik elv naturligvis har flere kilder). Bildene over: Flere idyller på ferden ned mot Rogen denne sommerkvelden. Ferden ned mot Rogen ble nokså strabasiøs, grunnet stor oppakning, og en god del bæringer. I tillegg fikk vi litt trøbbel med å få kanoen til å gå rett. Tre mann og tre tunge sekker er i grenseland både volum- og vektmessig (strengt tatt over grensen volummessig), og det tok en stund før vi fant en god vektfordeling i kanoen. Å få tre mann og tre store sekker, samt en del fiskestenger og annet utstyr, ut og inn av kanoen for hver eneste bæring er relativt strevsomt. Jeg må si at jeg er imponert av hva Allyen tåler av påkjenninger. Den fikk virkelig kjørt seg. Bildene over: En del lining og bæring ned mot Rogen. Vel nede ved Rogen ble vi møtt av bølger som slett ikke virket avskrekkende. Jeg hadde ventet verre forhold, da jeg hadde fjorårets tur frisk i minne. Heldigvis blåste det fra østlig retning, som er gunstig mtp. kryssing. Jeg var allikevel noe skeptisk da vi la i vei. Halvveis ute på vannet begynte bølgene å bli relativt store, og jeg var ute av komfortsonen. Det gjaldt Arne også. Henning derimot, var irriterende rolig, og ville til alt overmål ta seg tid til å fiske. Jeg og Arne padlet de vi var karer om, mens dorgen til Henning var mer i lufta enn i vannet bak kanoen. Vi kom oss uansett trygt over, og i ettertid ser jeg at denne krysningen var relativt udramatisk. Min skepsis bunnet stort sett i total mangel på padleerfaring. Det skulle derimot vise seg at Vonsjøen ville by på større problemer enn det Rogen gjorde.. Bildet over: Turist i solnedgang. På veg inn til Bredåns utløp i Rogen. Inne i vikene ved Bredåns utløp var Rogen helt blikk stille, og padlingen her inne var veldig fin. Det begynte å bli mørkt, og solnedgangen speilet seg i vannet. Vi fant etter hvert fram til gapahuken innerst i vika. Fantastisk vakkert her inne! Gapahuken var en del av en opparbeidet leirplass helt inntil utløpet av Bredån. Her fantes ferdig kløyvd ved, bålplass, teltplasser og søppeldunker. Riktig nok bar området litt preg av slitasje, men det var fritt for søppel og rot, og gapahuken og bålområdet var velholdt. Svenskene er flinke til å tilrettelegge for friluftsliv. Bakdelen med denne tilretteleggingen er at noe av villmarksfølelsen forsvinner. Dette er litt smak og behag, men akkurat denne plassen syntes jeg var veldig fin, og den idylliske og isolerte plasseringen gjorde at stedet hadde bevart noe av villmarksfølelsen. Det faktum at vi var fullstendig alene her inne, midt i fellesferien, hjalp selvfølgelig også. Vi satte opp teltene og koste oss ved bålet i gapahuken før vi tok kvelden. Jeg var så heldig at jeg fikk hele teltet mitt alene på denne turen. Ikke det at jeg har noe imot mine turkompanjonger, men å ha teltet alene er fantastisk deilig. Man slipper å forholde seg til andre, og kan strekke og vri seg så mye man vil gjennom natten. Bildet over: Henning nyter villmarksluksusen som tilbys av svenskene i gapahuken ved Bredån. Vi våknet til stekende varme og sol den neste dagen. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp var å gå ned til den dype, krystallklare Bredån for å freshe meg opp litt. Det føltes helt fantastisk å stikke hodet ned i vannet og vaske bort "glovarmt telt-følelsen". Et strek i regningen var at jeg glemte å ta av solbrillene, som ble tatt av strømmen og ført noen meter nedover. Jeg så de synke til bunns og bli liggende. Ikke annet å gjøre enn å hoppe uti! Bekken er bare et par meter bred, men i hvert fall 1,5 meter dyp akkurat her, og som sagt helt klar, som selve definisjonen av friskt fjellvann. Det endte med en forfriskende dukkert for hele kroppen. En deilig start på dagen. Bildet over: Ufrivillig, men herlig forfriskende, dukkert på morgenkvisten etter første teltnatt. Det var bra at starten på dagen var såpass god, for fortsettelsen skulle bli noe mer slitsom. Kanoen og sekkene skulle transporteres opp til Bredåsjön, i luftlinje en strekning på knappe 2 km. Den første bæringen opp til den avlange lonen i Bredån er ikke lengre enn 6-700 m, men sitter igjen som kanskje den vondeste på hele turen. Det skyldes mange ting; uerfarenhet med bæring av kano, ulendt terreng, tett vegetasjon, kvelende varme, og sist men ikke minst, uhorvelig mye mygg som virkelig elsket de svette kroppene våre. Det var deilig å sjøsette kanoen og padle litt, før vi igjen bar et par hundre meter over til Bredåtjernet, hvor Allyen atter en gang fikk vann under kjølen et lite stykke. Har i ettertid lest Monsen og Strømdahls bok "Femundens villmark", hvor Strømdahl skriver at Bredåtjernet er kjent for å huse bra fisk. Hadde vi visst dette hadde vi tatt oss tid til å fiske her. Litt artig å lese Strømdahls turrapport da det viser seg at han gjorde nesten nøyaktig samme turen som oss. Til og med dagsturene inne i Kratlland og Grøtådalen var tilnærmet de samme (vil ikke bli beskyldt for å være copycat her, da jeg leste boka i ettertid. Det samme gjelder forøvrig Anders og Kathrine sitt blogginnlegg som omhandler disse traktene:-)) Morsomt å lese om områder man selv har besøkt, da man kjenner seg igjen i terrengbeskrivelsene og vurderinger og observasjoner man gjør underveis. Også morsomt å se at det ikke er så stor forskjell på "profesjonell" og "amatør" når det kommer til villmarkslivet; det ser ut som at vi tok mange like valg underveis på turen. Bildet over: En av flere bæringer på tur opp til Bredåsjön. Undertegnede i full myggutrustning, mens Henning heler vil klø enn å svette. Deretter ventet 200 m bæring opp til et lite tjern sør for Bredåtjernet. På dette lille tjernet fikk vi for første gang se fisk; en voksen gjedde passerte under kanoen vår i det grunne vannet. Vi hadde så langt på turen fisket svært lite, da vi hadde mer enn nok med å enten padle for livet eller bære kano, men vi hadde ambisjoner om betydelig mer fiske senere. Over til det neste vannet var det akkurat dypt nok til at vi kunne padle, men til neste vann igjen måtte vi bære noen få meter. På dette siste vannet før Bredåsjön observerte vi en fluefisker borte ved utløpet. Han var sikkert ikke fra seg av begeistring da vi plasket ut i det stille, grunne vannet med våre 350 kg. Siste bæring langs Bredån opp til Bredåsjön gikk rimelig greit. Endelig skulle det padles for alvor igjen. Når jeg ser på kartet i ettertid, spør jeg meg hvorfor vi ikke bar direkte over til Bredåsjön fra Bredåtjernet. I vestenden av dette vannet er det ikke mer enn 200 m over til Bredåsjön. Da hadde vi spart to bæringer. Totalt sett er dette en lengre distanse å forflytte seg, men padling er som kjent mye lettere enn bæring. Ute på odden i enden av bukta hvor vi entret Bredåsjön sto et telt og en fluefisker. Vi vinket, han vinket tilbake. Vi nølte ikke og la i vei direkte over vannet mot Läsjön. Denne kryssingen er neste like lang som over Rogen; ca. 1,5 km. Det blåste litt mer enn jeg var komfortabel med, og vi fikk bølgene skrått mot oss. Jeg var etter hvert blitt fast styrmann i kanoen, og la kursen mot de tre små øyene på den andre bredden, omtrent akkurat sørvest for der vi entret vannet. Når man har sidevind, er det fort gjort å legge kursen litt skjevt slik at man får bølgene mer forfra. Dette er ikke nødvendigvis lurt, da man kan bli nødt til å korrigere for dette etter hvert som man nærmer seg målet. Jeg tipper ruta vår over Bredåsjön hadde parabelform, og den siste biten var ikke særlig gøy. Vi kom oss uansett i land på den første lille øya, etter en stor halvtimes ekkel padling i relativt sterk vind. Her ventet en matbit og en hvil i lyngen. Den kritiske delen av padlinga var over (trodde vi). Turen fortsatte med litt padling langs land, før vi fant den rette bukta hvor bæringen mot Läsjön skulle starte. Denne er ca. 400 m i luftlinje. Bæringen gikk overraskende bra. Det blåste nå såpass godt at myggen var fraværende, og vi hadde blitt varme i trøya bæremessig. Vi var dyktig slitne i det vi sjøsatte Allyen på Läsjön, men det skulle vi tåle, så lenge vi slapp myggterror. Läsjön er relativt liten og padlingen her var mye mer behagelig. Vi kunne endelig ta oss tid til å kikke på landskapet rundt oss. Her inne ved Läsjön er det veldig idyllisk. Furuer, læger og gadder, masse hvit reinlav, og uendelig med stein og blokker. Klassisk Femundsterreng. Dette hadde vært et perfekt sted for en camp, hadde det ikke vært for at de samiske grunneierne forbyr fiske på vannet. Dermed mister området noe attraktivitet. Det er sikkert akkurat det som er grunneiernes argument for å forby fiske. Allikevel føler jeg at det er noe trassig og sært ved dette forbudet. Trafikken her inne er svært liten. Dette området er lett tilgjengelig fra ingen steder. Man må slite i hvert fall en dag eller to for å komme seg hit, uansett hvor du kommer fra. Dermed er det kun de mest ihuga, eller mest tullete, som kommer inn hit. Jeg bør kanskje vokte mine ord, da vi faktisk møtte en annen kano med to svenske karer i på Läsjön. Uansett koste vi oss på tur over vannet og lokaliserte den lange bukta som strekker seg ned mot Vonsjøen. Dagens siste bæring ble gjennomført, og vi var snart ved målet (trodde vi). Bildet over: På tur vestover Vonsjøen. Fjell fra venstre: Bunnen av Sylfjellet - Svukus tre hoder - Høyden mellom Grøtådalen og Kratlland - Kratlvola - Lille Vonsjøvola - Bunnen av Vonsjøgusten Vonsjøen skulle vise seg å bli langt mer kranglete enn vi forventet. Det blåste kraftig fra sørøst, og det fikk vi merke idet vi rundet den første store odden. I starten gikk alt bra; vi hadde medvind og god fart. Etter hvert som vi kom lengre fra de bølgebrytende halvøyene bak oss, fikk vinden mer og mer tak i vannet, og skapte store bølger. Dette forverret seg jo lengre vest vi kom. Vonsjøen er lang, og på tross av at vi hadde kraftig medvind, ble vi dyktig slitne av padlingen. Jeg takker høyere makter for at vi hadde medvind og ikke motvind. Hadde det vært tilfelle, hadde vi nok fremdeles sittet der og padlet. Vonsjøen virket uendelig lang, og bølgende fikk skumtopper. Idet vi nærmet oss den smale halvøyen som strekker seg lengst ut i vannet fra sørsiden, begynte jeg å bli skikkelig skeptisk. Jeg vet ikke om de to foran meg i kanoen følte det på samme måte, men jeg merket nok bølgenes krefter ekstra godt da jeg var styrmann. Bølgene var såpass store at jeg er rimelig sikker på at vi hadde kantret om vi hadde rotert og fått dem inn fra siden. Jeg strevde etter hvert skikkelig med å holde kanoen rett, og brukte all min muskelkraft for å holde roret. Å gå inn mot land var ikke et alternativ, da det ville innebære at vi måtte endre kurs og få bølgene fra siden. Med en skikkelig kraftanstrengelse fikk vi styrt kanoen inn i det smale sundet mellom nevnte halvøy og den lille øya utenfor. Bølgene slo kraftig mot land her, og jeg lurte på hvordan i alle dager vi skulle komme oss i land når den tid kom. På den andre siden av halvøya var farvannet noe roligere en stund, før bølgende igjen vokste. Vi var nå i enden et vann hvor bølgene mer eller mindre hadde fått fritt leide i 5 km, og det blåste godt. Herfra og inn var en syrefest for overkroppsmusklene mine, da jeg konstant måtte holde åra i vannet som ror. Kanoen forsøkte hele tiden å rotere. Padling for framdrift var på ingen måte nødvendig. Redningen vår ble den lille odden helt inne enden av Vonsjøen. Denne odden strekker seg akkurat langt nok ut til at den bryter bølgene og danner en rolig bukt på baksiden. Med en siste kraftanstrengelse fikk jeg styrt farkosten inn hit, og som ved et trylleslag var bølgene borte, og vi kunne puste lettet ut. Allyen ble dratt godt på land, og letingen etter en egnet leirplass kunne begynne. Vi trengte ikke lete lenge - ute på odden var det en opparbeidet leirplass som virkelig var midt i blinken. Helt innerst i Vonsjøen, i et slags "veikryss" mellom stiene mot både Grøtådalen og Kratlland, og bare et steinkast fra sagnomsuste Larsholm. Det blåste riktig nok godt ute på odden, men vi bardunerte tarpen godt opp mot vinden og tente bålet. Vi fant ut at vi like godt kunne ha fast camp her, og ta dagsturer rundt omkring. Nå var transportetappen unnagjort, endelig kunne vi fokusere på fiske! Bildet over: Leir innerst i Vonsjøen. Bildet over: Grøtådalen i solnedgang, sett fra høyden mellom Stormyrtjønnan og Larsholm. Allerede første kvelden bestemte vi oss for å gå over til Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Over dit er det bare en 40 minutters mars over en høyde, etter relativt god sti. På turen over fikk vi oppleve en helt fantastisk fin solnedgang; hele horisonten over nedre Grøtådalen var farget ildrød, som om det var en gigantisk skogbrann nede ved Krokethåen. Svuku og Kratlvola sto som bekmørke kolosser og rammet inn "maleriet". I det fjerne, helt på den andre siden av Femunden, sto også Flenskampen i brann. Dette ble det andektige høydepunktet på denne fiskeutflukten, da ingen av Stormyrtjønnan kunne by på annet enn småfisk. Vi tuslet tilbake til leiren i tussmørket og tok kvelden. Vi hadde innført forbud mot å se på klokka på denne turen, så hvilken tid på døgnet det var er usikkert, men det var nok langt på natt. En ny dag rant, morgenbål ble fyrt, og kaffe kokt. Morgenstundene er kanskje det aller beste med villmarkslivet, da de står i voldsom kontrast til hverdagens morgenstress. I løpet av morgenstunden vedtok vi å ta turen rundt Kratltjønnene denne dagen. En runde her inne hører med på en tur til Femundsmarka, uansett, i hvert fall i min bok. Kanskje vanket det grov kratlørret eller -røye i dag! Bort til den ytterste av Kratltjønnene, Vonsjøtjønna, er det ikke lange marsjen. Dessverre er dette vannet veldig grunt flere steder, og dermed ikke så lett å fiske. Turen gikk dermed over til nordenden av Titjønna. Her tok en liten stekeørret sluken. Videre bestemte jeg meg for å ta turen rundt den lange odden som deler Titjønna fra Kratstjønnan. Her er det dypt og fint og innbydende mtp. fiske, men fisken var dessverre fraværende. Jeg fisket meg rundt odden og innover Kratstjønnan et stykke, før det begynte å dryppe fra oven og jeg søkte tilflukt i en slags hule mellom to svære steiner. Med væromslagene fra årets første tur hit friskt i minne, tok jeg ingen sjanser. Jeg spiste og sov noen minutter i det relativt koselige krypinnet mitt. Det regnet godt, men med en gang det begynte å avta krøp jeg ut og satte kursen mot Rundtjønna. Regnet gav seg etter hvert, men jeg hoppet over fisket i Kratstjønnan. Rundtjønna, som har blitt min favoritt her inne, fristet nå etter dette regnværet. Borte ved Rundtjønna fant jeg igjen Arne og Henning, som ønsket å fyre opp et bål og spise lunsj. Jeg tok en kjapp fiskerunde før Real turmat og bålkaffe ventet. Ingen fisk her heller. Haugen av papir og kvist vi hadde lagt opp i vårt desperate forsøk på å få fyrt opp et bål under syndefloden som rammet oss her på Rundtjønna tidligere i vår, var ikke overraskende borte. Heldigvis var det relativt tørt nå, og råstoff til bål er ikke noe problem å oppdrive her inne i Kratlland. Trafikken her inne er nok relativt liten, og jeg tror det er svært få som camper ved disse innerste vannene. De fleste velger nok Stortjønna, først og fremst fordi det faktisk er mulig å slå ned en teltplugg ved dette vannet, i motsetning til rundt den innerste Kratltjønna. I det kaffevannet er i ferd med å koke, hører vi tramping på stien, og plutselig dukker det opp en lett joggende herre bærende på en sekk med en stor glassrute i. Merkelig, syntes vi, men det viste seg å være oppsynsmann Tore Stengrundet som var på en av sine runder i marka. Han hadde vært inne ved en av koiene til fjellstyret og byttet ei rute. Han satte seg ned en stund og vi hadde en hyggelig prat. Kartet ble tatt fram og vi spurte og gravde om fiskevann, ruter og alt mulig annet. Tore kunne fortelle at det var tatt kilosørret både i øvre og nedre Grøtåa i år. Hvor og hvordan man kan ta kilosørret i øvre Grøtåa er et lite mysterium for meg, for Grøtåa er ikke rare bekken når man passerer Stormyrkoia på tur oppover dalen. Slik jeg forstår det, må det dreie seg om et av de små vannene helt oppe ved Grötvallsjön, eller så må kulpene ovenfor Stormyrkoia være definert som øvre Grøtåa. Det finnes dog noen loner videre oppover dalen, men jeg har vanskelig for å tro at det finnes kilosfisk her. Å ta kilosørret i Grøtåa må uansett være en fantastisk fiskeopplevelse. Tore jogget etter hvert videre mot Røa. Terrenget over mot Midtrøsttjønnan er ikke det jeg vil kalle strøkent treningsterreng, så all respekt til Tore som tar oppsynsrundene sine som trening. Den mannen må være seig som få. Før han dro gjorde oppsynsmannen naturligvis sin oppsynsmannplikt og spurte om fiskekort. Arne hadde papirene i orden, med kvittering på sms. Jeg og Henning derimot kunne ikke framlegge bevis, men vi hadde fiskekort, håpet vi i hvert fall, og det var det vi fortalte Tore, som noterte seg navnene våre og skulle kontrollere når han kom til sivilisasjonen. Jeg unnlot med vilje å fortelle hele historien om fiskekortkjøpet mitt, da det kunne høres ut som en noe søkt unnskyldning for ikke å ha kjøpt fiskekort. I det jeg skulle til å dra hjemmefra, var det strømbrudd grunnet lynnedslag, og jeg kom meg derfor ikke på nett for å kjøpe kort. Jeg instruerte mine foreldre til å gjøre dette for meg så snart strømmen kom tilbake, men de er dessverre ikke veldig IT-kyndige, så fiskekort ble ikke kjøpt før vi kom hjem igjen. Vi bestemte oss deretter for å ta turen opp til Voltjønnan. Disse små pyttene ligger øverst oppe på høydedraget mellom Kratlland og Midtrøsttjønnan, nordøst for Kratlvola, og skal etter sigende huse stor røye. Tjønnene ble lokalisert etter en drøy halvtimes marsj, og fisken ble forsøkt lurt etter alle kunstens regler, uten hell. Både den største og nest største tjønna ble grundig overfisket. Den nest største, som ligger noen høydemeter nedenfor "hovedtjønna", er jeg svært usikker på om huser fisk i det hele tatt, da den så svært grunn ut. Uansett er nok dette typiske isfisketjønner, dersom man ikke har veldig tur og går seg på et skikkelig varp. Vi så ikke et eneste vak, selv om det var flust med insekter både i lufta og på vannet. Det er vel typisk røye det. Tjønnene er så små at det nesten er umulig å ikke skremme fisken, og det blir derfor vanskelige å fiske med sluk. Neste gang blir nok fluestanga med. Tilbaketuren gikk langs den indre Kratltjønnas østside og videre langs Stortjønna. Fremdeles et legendarisk dårlig fiskebett. Ved Stortjønna traff vi et par hyggelige nordlendinger som hadde campen sin her. Vi vekslet noen ord før vi la i vei tilbake mot Vonsjøen. Vi angret fort på at vi valgte "straka vegen"-taktikken, og ikke fulgte stien tilbake. Terrenget her er selve definisjonen på blokkmark. I tillegg er det mye kratt og glatt mose. Som om ikke det var nok, går man vinkelrett på alle dalene og søkkene som går fra Kratlland og ned til Grøtådalen, slik at man hele tiden må klatre opp og ned over gigantiske steinblokker. Det eneste høydepunktet med tilbaketuren var at vi gikk oss på en nylig veltet storfuru med masse løse grener, slik at vi fikk samlet ved til et skikkelig kveldsbål. Etter kveldsmat og en rolig stund ved bålet, bestemte undertegnede seg for å traske bort til Larsholm for å prøve fisket der. Fiskefeberen var på ingen måte kurert etter dagens rundtur i Kratlland. Nå var anledningen her for å prøve litt skikkelig nattfiske på sagnomsuste Larsholm, halvøya oppkalt etter Lars Holm, en same som bosatte seg her sammen med kona si og noen geiter tidlig på 1900-tallet, og levde av jakt, fiske og et spedt jordbruk. I det jeg nærmer meg Larsholm, legger jeg merke til at det er et svare spetakkel fra måsene ute på halvøya. De forsøker å skremme bort noen andre fulger, som jeg ikke helt klarer å artsfeste. Måsene har tydeligvis reir her ute, sikkert med egg i. De skriker og bæljer, og de andre fuglene svarer. Måsene får øye på meg, enda en trussel, og kommer stupende mot meg for å skremme meg. Et inferno av fugleliv. Som om dette ikke var nok, skremmer jeg opp en orrfugl fra myra bare en meter foran meg. Jeg skvetter som bare f, og fuglen tar av med et voldsomt leven. Jeg kommer meg fra sjokket og stiller meg til for å fiske på spissen som vender mot vika mellom Larsholm og øya utenfor. Fuglelivet roer seg etter hvert helt, og alt blir stille i natten. Det er mørkt og vindstille, og jeg ser bare omrisset av Vonsjøgusten foran meg. Vannflaten er blank, og stemningen trollsk. I slike øyeblikk bli man ordentlig salig. Det var nok denne følelsen Lars Holm kjente så sterkt at han valgte å bosette seg her. Etter å ha vært der bare en gang, kan jeg si at det å være på Larsholmen en slik fin sommernatt, setter deg i en helt spesiell stemning. Jeg kikket rundt meg for å se om jeg fikk øye på myra hvor Jo Larsa og hunden hans Varg en gang rundt år 1900 sloss med og drepte en binne og ungen hennes her på Larsholmen. Om det er mytene knyttet til stedet eller personene som vanket på disse trakter, eller om det er naturen selv som framkaller denne stemningen er vanskelig å si, men jeg hadde i hvert fall noen fine timer ute på halvøya denne julinatten. I det jeg skal til å ta et av de siste kastene, hugger det til, og jeg tror umiddelbart at jeg har satt fast sluken i bunngrumset i den grunne vika. Jeg river og sliter for å forsøke å løsne sluken. Etter hvert merker jeg at sluken kommer mot meg, sakte men sikkert. Jeg har vel med en grein eller en ball med siv eller noe sånt tenker jeg. I det sluken er bare noen meter fra land ser jeg plutselig konturene av noe annet enn siv inne på grunna. Det er så mørkt at jeg ser bare skyggen i vannet, men jeg skvetter til da jeg oppdager at det er fisk i enden av sena. Stor fisk! Jeg rekker akkurat å begynne å tenke rasjonelt, før spennet i stanga plutselig forsvinner i det sena ryker. Svarte f i h. For første gang i mitt liv tar jeg meg i å løfte stanga for å hive den på vannet mens jeg banner så høyt jeg kan uten å heve stemmen. Stanga forblir heldigvis på land, men det tar en god stund før jeg får roet meg. For en urutinert tosk jeg er, som ikke skjønte at det var fisk. Ikke noe rart at sena røyk med den behandlingen den fikk. Og fisken var stor - jeg kan med hånda på hjertet si at den var over kiloen. Storfisken var det eneste som manglet for å gjøre denne natta på Larsholmen til den magiske opplevelsen som man husker hele livet. Jeg trasker slukøret tilbake og legger meg. Arne og Henning sover, og bålet er i ferd med å brenne ut. Frustrasjonen gjør at det tar en stund før jeg sovner, men omsider slokner jeg. Så nær har jeg aldri vært en perfekt fiskeopplevelse. I ettertid, etter at jeg besøkte Larsholmen på nytt i september, og fant et digert gjeddehode i vannkanten der hvor jeg fisket denne natta, har det gått opp for meg at det høyst sannsynlig var en gjedde jeg hadde på kroken. Jeg har aldri tatt gjedde før, men det at snøret røyk såpass plutselig tyder på skarpe gjeddetenner. Oppførselen tyder også på gjedde - jeg har i alle fall aldri tatt ørret som oppfører seg så "dødt" tidligere. Det var ingenting som tydet på at det var liv i enden av sena. Dette er muligens bare noe jeg trøster meg med, for det kan like gjerne ha vært en diger, lat ørret. Hva slags fisk det var, finner jeg nok aldri ut, og det er kanskje med på å gjøre natta på Larsholmen enda mer magisk og mystisk. Atter en ny dag rant, og vi bestemte oss for å ta en tour de Grøtådalen denne dagen. Nedover langs bekken, oppover igjen langs vannene på nord-/østsiden av bekken. Ingen vits å i gjøre en dårlig historie lang - det skjedde svært lite å skrive hjem om denne dagen. Fiskebettet var fullstendig fraværende, både i Sætertjønna, Lille Sætertjønna, Halvkoitjønna og Lille Halvkoitjønna. Uansett en trivelig dag i Grøtådalen, og småfisken i Sæterlona reddet oss fra total fiskefiasko. På tur oppover dalen igjen fikk vi oppleve det verste mygginfernoet jeg noen sinne har vært med på, samt en syndeflod av en regnskylling, som gjorde oss fullstendig gjennomvåte mens vi gikk fra Rundhåen og tilbake mot Vonsjøen. I tillegg klarte vi å feilnavigere og havnet et stykke for langt mot Kratlland. Et eller annet sted etter Rundhåen deler tydeligvis stien seg, og det fikk ikke vi med oss i plaskregnet. Vel framme i leiren fikk vi av oss bløte klær og krøp til køys umiddelbart. Regnet holdt fram utover natten, men teltet holdt all fukt ute, selv om det sto en dam langt oppover duken da jeg våknet neste morgen. Morgenen etter var det duket for oppbrudd - hjemturen skulle starte. Dagen startet med at Arne lurte opp en halvkilos ørret ute på neset ved campen. Det eneste høydepunktet rent fiskemessig på denne turen. Over frokosten diskuterte vi hvilken rute vi skulle velge for hjemturen vår. Det blåste relativt godt fra øst, og 6 km padling rett opp mot vinden på Vonsjøen fristet svært lite. Da vi møtte Tore Stengrundet ved Rundtjønna, spurte vi litt om ruta mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. Han kunne fortelle at det fantes en relativt grei sti, og kunne anbefale denne ruta, bare man klarte å unngå blokkmarka på vestsiden av "dalen" mellom vannene. Dersom man se på Google Earth, ser man tydelig et belte av blokkmark som strekker seg sørøst-nordvest fra den nordligste vika i Vonsjøen. Samtidig ser man også til høyre for denne blokkmarka et ganske tydelig "grønt" belte, med noe vegetasjon. Her går stien. Bratt og ulent, ja, men helt grei sti etter Femundsmarkstandarder. Den som tenker seg inn hit må for all del unngå steinrammelet i lia opp mot Lille Vonsjøgusten. Dette området er rett og slett uframkommelig. Start fra den aller innerste vika i Vonsjøen og sikt direkte på Lille Vonsjøen, da finner du trolig stien. Bildet over: Tunggått terreng opp mot Lille Vonsjøvola I den innerste vika demonterte vi Allyen og fordelte vekt og volum på våre tre sekker. Det ble en stri tørn å få sekken opp på ryggen, men det gikk da på et vis. Børa var dyrisk tung, men vi gikk i sneglefart oppover lia, og oppe på det høyeste punktet i skjæringa tok vi en pause og skuet utover landskapet. Fantastisk vilt og vakkert. Urørt villmark. Den som vil inn hit, må slite for det, uansett om han eller hun kommer fra Storvika, Røa, Sylen eller Käringsjön. Bildene over: Utsikt tilbake mot Vonsjøen fra høyden mellom Vonsjøen og Lille Vonsjøen. En svett Arne demonstrerer hvordan en sekk skal pakkes; mest mulig vekt lengst mulig opp, gjerne over hodet. Vi angret ikke på at vi tok hele oppakningen i ei bør da vi endelig kom ned til Lille Vonsjøen. Allyen ble montert og sjøsatt, og vi la i vei langs den lange halvøya som strekker seg en tredjedel ut i Lille Vonsjøen. Det var truende skyer på alle kanter, og det blåste noe, så vi hastet på for å komme oss over dette store vannet. Det angrer jeg litt på i etterkant, for godværet holdt seg, og jeg skulle ønske jeg hadde prøvd fisken litt hardere under overfarten. Så vidt jeg vet finnes det kun ørret og røye her, ingen ufisk. Lille Vonsjøen virket relativt grunn over store området, så her er det nok mulig å ta fisk. Det ble en liten fiskeøkt, resultatløs sådan, da vi kom i land i nordenden, der hvor bekken mot Våndåhåen utløper. Lille Vonsjøen er virkelig vakker, og jeg tror det blir en tur inn hit neste gang jeg er i traktene. Mitt inntrykk er at trafikken inn hit er liten, da dette vannet er ganske utilgjengelig. Bilder over: Henning forsøker å lure røya i nordenden av Lille Vonsjøen. Neste bæreetappe ventet. 500 m i luftlinje, i delvis tett kratt og steinrøys. Vi forsøkte å line kanoen i bekken så lenge som mulig, men bekken forsvant fort ned i steinrøysa. Dette ble kanskje den tyngste bæreetappen for min del. Makan til vanskelig terreng skal man lete lenge etter. Jeg har lest at det skal finnes en sti ned til Våndåhåen, og jeg vil absolutt anbefale å benytte denne framfor å følge bekken. Bildet over: Gallionsfigur Henning Vi fikk endelig vann under kjølen igjen på Våndåhåen. Nå ventet en god padleetappe. Herifra padlet vi sammenhengende helt fram til den siste bæringen ned til Rogen. Våndåhåen er virkelig en perle! Dette er urørt villmark, urskog. Den som vil kan finne sjelero her inne. Vi observerte ikke engang bålplasser eller stier langs breddene. Jeg er klar over at det ikke er lov å fiske på svensk side her inne, og at dette gjør området mindre attraktivt, men det var nesten så man heller ville sitte i kanoen og føle på stemningen enn å plaske med sluker i vannet. Det er relativt mye vegetasjon her inne, og trærne står ganske tett. Bakken er i stor grad hvit- eller gråfarget av mose og stein, og læger ligger strødd mellom furukronene, særlig i de innerste delene. Dette er skikkelig trollskog, og det var nesten så man forventet å se en bjørn eller en moskus, eller et troll for den saks skyld, mellom gaddene ved vannet. Bildet over: Kvelden senker seg over Rogen. Flenskampen i dis i det fjerne. Bustvola til høyre. Det var ikke fritt for at vi var noe engstelige for hvordan Rogen skulle se ut da vi rundet neset ut fra bukta som strekker seg innover mot Våndåhåen. Vi håpet å krysse og padle inn til Rödviken denne kvelden. Heldigvis var det bare små krusninger på vannet, og turen over Rogen og inn Rödviken denne natta ble en sann fryd, rett og slett en av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Når vi endelig rundet Kläppneset, lå vannet speilblankt innover Rödviken, som virkelig levde opp til sitt navn denne natta. Vi padlet rakt i mot en fantastisk fin solnedgang som endret farge fra gul til blodrødt etter hvert som vi gled innover vika. Det var blikk stille, solnedgangen speilet seg i vannet, og det eneste som brøt stillheten var lyden av forsiktige padletak. I slike øyeblikk angrer man seg på at man ikke har med et skikkelig kamera som kan fange øyeblikket. Bildet over: Solnedgang på tur innover Rödviken. Vi fant gapahuken innerst i vika helt tom, noe som må sies å være godt gjort midt i fellesferien. Vi lagde en slags lapskaus av all maten vi hadde igjen, og koste oss skikkelig utover natta før vi krøp inn i teltene. Siste dag på tur startet med en bæreetappe opp på Rödsjön. Litt stigning og mye mygg gav en brå start på dagen, men været var i alle fall bra. Ute på Rödsjön var det noen andre kanoer, og vi observerte også flere grupper langs land på vår ferd mot Käringsjön. Relativt lett tilgjengelig og relativt urørt villmark dette, selv om det tidvis føltes noe mer "slitt" langs disse krokete vannene mellom Rödsjön og Käringsjön enn det gjorde på andre siden av Rogen, særlig når man nærmet seg Käringsjön. Ikke så rart, med god tilrettelegging, kanoutleie og lettgått terreng. Uansett veldig vakkert område, med et slags sus av trollskog, men villmarksfølelsen forsvant på sett og vis når man kom inn hit. Morsomt å i ettertid lese på Stein Erik Myhres blogg at det har blitt funnet et våpenskrin fra felttogene i Napoleonstida her inne (jeg antar at det var i dette området, mulig jeg tar feil). Vi fisket ikke i det hele tatt i disse vannene, og jeg vet ikke hva slags fisk man kan forvente å få her, men det føltes mer som gjeddevann enn ørretvann. Så ut til å være en annen type bunnforhold her enn der hvor vi har ferdes tidligere. Her inne er det mer vegetasjon og det så ut til å være mye "svartbotn" i vannene, og jeg personlig synes klare fjellvann med steinete bunn er mer forlokkende enn myrtjønner. Alt dette er naturligvis basert på raske, overfladiske observasjoner og følelser, og bør ikke tas for god fisk. Det morsomste, og mest utfordrende, med padlingen i disse vannene var navigeringen. På kartet ser man raskt den beste ruten, men det er ikke alltid like lett å treffe den rett bukta eller det rette sundet når man sitter i kanoen. Litt dyktighet og noe flaks gjorde at vi traff rett på hver gang, og fikk bare 5-6 korte bæringer. Lettpadlede vann dette, om man bare treffer med navigeringen. Vi ankom Käringsjön utpå ettermiddagen, gjorde opp med Per-Roger, sjekket resultatet fra VM-finalen, og kjørte mot Funäsdalen og en burgertallerken. Nok en vellykket tur i Femundsmarka var historie. Morsomt å ha med kanoen for første gang, og samtidlig få sett nye deler av et av Skandinavias største villmarksområder. Vi fikk oss en fin rundtur - det er jo alltid stas å få til en runde framfor å følge samme ruta inn og ut - og fikk opplevd de dypere delene av både Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Å få sett så mye nytt terreng i området man har blitt så glad i var kanskje høydepunktet med turen for min egen del. Fisket var legendarisk dårlig, men det må man være forberedt på. En observasjon jeg i ettertid har gjort meg er at både denne turen og min første tur inn hit foregikk rundt fullmåne. Begge turene ble fiasko fiskemessig. Den andre turen derimot, ble en suksess. En ivrig fisker i bygda hvor jeg kommer fra påstår han har god statistikk på at fullmåne er lik labert fiskebett. Plausibelt? Noe må man jo skylde på...

Jeg har sett på denne: http://www.aliexpress.com/item/New-fashion-UV-Resistant-Fast-Drying-Speed-Outdoor-shorts-mens-Quick-Dry-fishing-Active-shorts/1936154548.html?spm=2114.30010108.4.76.zUPumo Men har ikke sett den i levende live, så kan ikke si noe om kvalitet..

Jeg kjøpte en kjempegod shorts fra "Patagonia" fra Aliexpress i fjor sommer. Kvaliteten vet jeg ikke så mye om enda siden jeg bare har hatt den en halv sesong, men jeg tror jeg ga rundt 150kr for den med frakt.

http://www.fjellforum.no/topic/23718-med-tarp-til-fots-i-femundsmarka/ http://www.fjellforum.no/topic/23491-tarp-i-femundsmarka/ Går hvert fall helt fint utenom myggsesongen. Ville nok valgt telt om jeg skulle dit i juli eller august.

At det stort sett bør gå helt fint. Vurderer det selv i år. Rundt Volsjøan og Rølvoltjønnan kan det være litt snaut med trær og le. Ved Røa, Revsjøen, nedre/midtre deler av Mugga og Grøtådalen er det masse skog. Dette er områdene jeg har erfaring med. Bare husk finmasket myggnetting (mot knotten)

Bruk en tett søppelsekk som er så stor at den går et godt stykke over toppen av åpningen til sekken. Legg den i sekken når den er tom, deretter ha i innholdet. Surr den øvre, ubrukte delen av posen i en tett spiral så den blir som et tau. Brett denne inn i mellomrommet mellom sekken og posen. Da får du noe som ser ca slik ut: Dette er billigløsningen og fungerer stort sett greit. En annen mulighet er å kjøpe en vanntett packliner. F.eks http://www.fjellsport.no/sts-pack-liner-ultrasil-50-70l-m.html?utm_source=prisjakt&utm_medium=cpc&utm_campaign=prisjakt

Hehe - som den eneste står du oppført som "evig" - på sponsoroversikten - så det skal du slippe. Jeg skulle kjøpe dunpose til guttungen, men har enda ikke bestilt fra den billigste produsenten. Jeg begynner å tenke litt på problemstillingen: om kanskje den billigste produsenten plukker dun fra levende gås - er det da verdt det?. Så inntil jeg har fått bekreftet at dette ikke er tilfelle venter jeg litt med den handlingen.

Hoho jeg klarte det ctrl og c var svaret http://lighterpack.com/r/647r4h Her er lista. All vekta er ikke på enda siden jeg ikke er hjemme men... Sovepose har jeg ikke bestemt meg for enda. Enten 3 sesongs på 950 gram eller en lettere sommerpose.

Tror jeg gir blaffen i å fornye DNT medlemskapet. Hyttebesøkene blir færre og færre og Fjell og Vidde har hengt seg på toppturbølgen. Etter 40 år med toppturer er toppturer fortsatt kremen, men å lese om dem om att og om att blir bare døll. Får heller stikke til Kjell iver noen kroner på Finseturen slik at jeg fortsatt får ha hedersbetegnelsen Sponsor.

Stapper man sovepose og klær i samme pakkpose (eller bare i en billig søppelpose som packliner) så fyller man tomrommet bedre.

Dette kunne jeg tenkt meg å prøve! Hvor dårlig kan utstyret egentlig være?]

Hvis du tar turen kjøper jeg utstyret. Legg ut turrapport!

Ryggsekk på 45 liter............... det er jo bare plass til primus og kaffi.

Gikk opp rødekors sida i Hunnedalen i går. Fantastisk bra føre til å være så sent i sesongen

Nordåsen i Hurdal/Nannestad i går. Fine skiforhold fremdeles. Hurdalsjøen og Eidsvolls landemerke Mistberget i bakgrunnen.

Solnedgang i Bambleskjærgården på slutten av gårsdagens sykkeltur. Test av selvutløserfunksjonen på mobilen

Ny, fin kanotur i Sunnhordland! Stemningsfull aprilkveld og -natt ved bålet.

Ellers hadde det vært flott å ha mulighet for å legge opp høydebilder inn i teksten og høyre eller venstrejustere dem samt å justere billedstørrelsen.