Vinnerliste

Etter at skyteglade tvillinger har fått en del pes her på forumet så har NRK nylig vist noen programmer om eneboeren Severin. Personlig likte jeg programmene, og spesielt det siste. Aldri har vel noen snakket så lite og fortalt så mye. Programme sluttet med at hovedpersonen jaktet hjort som ham dro hjem etter geviret for så å lage seg et måltid hjortefillet. Slik går det faktisk an å fremstille hjortejakt uten at det blir sakt et eneste ord, men stemning var det like vel nok av. http://www.nrk.no/mr/severin-bur-pa-veglaus-gard-1.12250968

3 gamle kompiser på ukestur på ski gjennom hjertet av indre Troms i uke 16. Medbragt mat for hele uka, gikk med sekk (ikke pulk), utstyret var skrellet ned til minumum for å spare vekt. Nye fjellski, Fischer med kortfell, overraskende bra skiføre, gikk på tørrvoks flere dager. Fine overnattingssteder (DNT og Statskog), passe etappelengder, tørr ved på alle hyttene, variert vær, mye vind men alt i alt mye bra vær. God logistikk med fly til Bardufoss og en hjelpsom fjellforum-kar som tilbød seg å kjøre og hente oss. Søndag: fly fra Oslo til Bardufoss, bil til Innset/Rostadalen. Våt snø og ikke det mest spennende terrenget opp til Rostahytta, men godt å komme i gang. Sekken tung (ca 1 kg mat per dag) pluss litt ekstra kos til første kvelden. Hovedhytta for oss selv, men ei sprek dame i voksen alder med hund i sikringsbua. Mandag: snøvær, minimal sikt. Prøvde å gå på kompass, men ga opp til fordel for gps. Det fungerte bedre, lunsj på Moscojavri (Statskog åpen bu) mye snø, vi gravde to steder før vi fant hyttedøra, og hadde neppe funnet hytta uten gps i snøværet. Døra var heldigvis todelt, så vi kom oss inn. Døra hengsler utover, så vi var faktisk redd for å snø inne. Våt ved, men fikk fyr og varme etter hvert. Videre til Storrosta med fremdeles dårlig sikt. Synd å gå så fin etappe uten å se noe særlig. Statskogs åpne koie ved Storrosta er nesten ny og veldig fin. To finner lå værfaste, da ble det ei seng for lite, men finnene var trivelige karer og tilbød oss seng uten å nøle. Bilde fra Storrosta, ved Statskogs åpne hytte. Flott plass! Tirsdag: Knallsol! Nå ser vi hvor flott det er her inne! Finnene skal til Pältsä og går tidlig, vi nyter frokost og et par fine formiddagstimer, før turen går til Dærtahytta. Veldig grei etappe, nysnø gir knallfint skiføre innover dalen mot Dærta. Lenge ser det ut til at vi får Dærta for oss selv, men 3 slitne finner kommer sent på kvelden. De har gått ei mil feil fra Dividalshytta, og har hatt en tøff dag. Onsdag: God sikt men mye vind fra sørøst. Sikter på samebyen 6 km sørvest, runder Jalggohas og får 10-12 sekm midt i mot inn dalen. Med fokksnø som fyker over småskavlene og sola i ansiktet er det utrolig flott tur. Nysnøen har gitt tørrvoksføre og fellene blir i sekken. Runder Jerta (1428 moh) og nyter at vinden slipper taket. Fin nedkjøring ned mot Dividalen, og får DNT-hytta for oss selv. Turens lengste etappe gikk som en lek. Tipper 6 timer på ski, og et par timer god pause i sola på vei ned mot Dividalen. Torsdag: Hviledag, dvs vi tar lang formiddag på Dividalshytta før vi bruker to timer til Havga. Denne hytta driftes av Troms reindriftsforvaltning, to senger, sjarmerende sted, greit at det ikke er andre enn oss der. Musefella på veggen har dimensjoner for jerv, som vi også ser ferske spor av. Fredag: Vi krysser Dividalen opp mot Galggojavri, følger et skispor som viser seg å være et godt valg. Sporsnø med rypespor overalt, og vi ser og hører rype hele tida. Eierne av skisporet finner vi i telt ved Galggojavri, to isfiskere som har fått masse fisk i 100 gramsklassen. De er like blide, og mener livet her er bedre enn å fiske i kø på Vuoma. Vi har veldig grei tur videre til Vuomahytta, der det virkelig er stinn brakke. Hytta bærer virkelig preg av at det er "fastboende" isfiskere her, folk som går inn med pulk fra Frihetsli og bor her og fisker. Vi får ”låne” et par hull, men storrøya lurer oss. Da blir det gryterett med tørket kjøtt i dag igjen. Heldigvis er det 3 ledige senger i sikringshytta, og vi har en kjempetrivelig kveld med en gjeng som har kjørt helt fra Alta for å fiske her. Lørdag: Skitvær, rundt 0 grader, mye vind og dårlig sikt. Vi følger sommerløypa og kommer oss gjennom den trange dalen mot Gaskas. Litt obs på snøskredfare, men ser ingen steder hvor det er gått skred. Snøen er våt, det blir en dag på feller. En rev holder følge med oss oppe i fjellsida, og nærmere øyesyn med kikkert viser at det er en rødrev og ikke fjellrev. Den ser mager ut, og sliter nok med å finne seg mat i fjellura. Når vi nærmer oss Gaskashytta og hører snøscooterne fra Altevann forstår vi at vi er på vei ut av villmarka. Kvelden her blir rolig, og neste dag blir det 16 sekm midt i mot over Altevann. Sekken er lett, og vi tar det som ei arbeidsøkt. Blir passert av ca 30 snøscootere, men kjenner at vi tross alt har det bedre enn dem. Oppsummert: fantastisk fin skitur i hjertet av indre Troms. Masse natur for oss selv, faktisk så vi nesten ikke folk mens vi gikk på ski, kun på hyttene. Godt utbygd hyttenett, og ingen risiko for at det er fullt (med unntak av Vuoma hvor det er mye isfiskere). Ingen scootertrafikk før vi kom til Altevann, og fine hytter med god plass, godt renhold og tørr ved. Lange dager (lyst til over kl 22) gjorde at vi hadde god tid hele tiden. Villmark med masse rype, ferske jervespor. Vi gikk med sekk i stedenfor pulk, valgte å ikke bære isbor, men er nok verdt å ha med isfiskeutstyr om du går med pulk. Vi hadde med pilkestikker og fisket i "andres" hull på Vuoma. Med kort vei til Bardufoss er dette også en rutre med god adkomst sørfra. Utstyr: nye fjellski Fischer med kortfell. Kun tørrvoks, ikke klister. Opplevde dårlig lim på fellene, har reklamert på dem. Pakket lett, hadde 17 kg inkl mat ved start og ca 10 kg ved slutt. Hadde med vindsekk, sovepose og liggeunderlag, 2 spader, papirkart og 2 x gps med kart, dunbukse og (mellomtykk) dunjakke, 3 luer (skyggelue, skilue og varm pelslue), vindmaske pluss alpinbriller. Alt ble brukt! Mat: frokostblanding m tørrmelk, eller havregrøt som frokost. Beef jerky, spelt knekkebrød, hasselnøtter som lunsj og gåmat, drytec eller egentørket mat til middag, pluss div kjeks og sjokolade. Mye drikke, nærmere to liter gikk med daglig, hvorav en liter varmt.

Ups, det ble en Fjellreven Keb her også. Fjellforum har dårlig innflytelse...

me three ... Takk til han som la ut tilbudet til dnt Oslo.

Om 9 mnd vet vi om det ble kaldt eller om de hadde med seg varme nok soveposer...

Ungefär så ser min packning ut när jag är ute tillsammans med fruen.

    Anten må du legge att kamera heime, eller gje blaffen i dette stilpolitiet.

Kjöpte en DBS Intruder 02:59 modell 2013 med Shimano XTR hjul för 1400kr på Politiets sykkelauksjon! Nypris 16000:- +nye hjul 4990:- det blir nog årets beste kjøp!

Noen utvalgte bilder fra Himalayaturen nå i påska. Noen av bildene er tungt photoshoppa, og jeg får det ikke helt til. Har jeg gått for langt eller ei? Soloppgang fra Mulde Peak (3647m) Ved Annapurna Base Camp (4100m) Dhaulagiri (8167m) Ved Machapuchare Base Camp (3700m) Machapuchare (6993m) sett fra Pokhara

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!

Er det noen som har gått, eller som kjenner strekningen Kautokeino til Abisko? Vurderer å gå turen neste vår. Har vært i Abisko tidligere i forbindelse med at jeg har gått Kungsleden, men ikke lenger nord.

Jeg tror det er forskjell fra modell til modell. Jeg har både Norrøna og Arcteryx-jakker, og bruker størrelse L i begge. Jeg er 187/81, lang i armene og litt hengslete. De Norrøna-jakkene jeg har er smalere i livet (atletisk passform) enn Arcteryx-jakkene, men begge ser ut til å være omtrent like lang i armene - definitivt lang nok til meg. Jeg prøvde en Alpha SV en gang, den var litt smalere enn Theta SVX som jeg kjøpte. Jeg prøvde en gang en Trollveggen GTX i Large, den var absolutt stor nok, men generelt er kanskje Arcteryx ørlite større enn Norrøna, men det er ikke mye. Både Norrøna og Arcteryx lager klær til forskjellige bruksområder, og passformen er tilpasset deretter.

Kronprinsparet valgte å sove i ett Hilleberg Keron på polisen fremfor å sove ombord i skipet. Jeg tror jeg ville valgt det samme hadde jeg fått sjansen. http://www.vg.no/rampelys/kongehuset/kronprinsparet-overnattet-i-isoedet/a/23439786/

Vi gjør som Jan-Eilert. På med kløv og ut på tur. Jeg kan finne på å sette kløv på 1åringer (1,5åringer) også, men da uten noe voldsom vekt og på korte turer. Det er aldri noe problem på de 10 hundene vi har hatt opp igjennom årene.

Her også.... DNT-salg!

Nye titan-plugger til lettvektsteltet mitt fra Allrando.no

Har ikke link, men laget en slik etter eget hode. Lar 2 cm av toppen være uskjøtet og så limer du en ribbon på ene siden og bretter over. Andre siden brettet jeg bare trippel for å få så lite vekt som mulig. Ble helt vanntett ved test. Skal lage et par til så kan ta litt bilder da.

Sportsnett har Hilleberg Keron 3 som dagens røver. 6200,- er en OK pris.

Nasjonalparkene i seg selv er ikke stengt, men det er områder i dem som er det, som dessverre ruten gikk gjennom. Sett i etterkant så spiste jeg klart nok ikke så mye som jeg burde ha gjort. Maten jeg lagde selv besto som regel av nudler med skinke og ris. Og underveis så føltes det nok ut, jeg ble god og mett av dem. Og før noen spør, så skal jeg si at; ja, jeg ble noe lei av nudler etterhvert. Når det gjelder maten jeg kjøpte på spisesteder, så var det innimellom vanskelig å få tak i kjøtt, det ble mye grønnsaker bare (bibimbap for eksempel). Som jo var godt, men kroppen trenger mer enn bare grønnsaker (ihvertfall min).

Ikke fullt så bra fra CDON - men heller ikke helt galt. Mottok i dag en dyse i et brev fra Sverige, sannsynligvis fra Optimus der, med en hyggelig håndskrevet post-it-lapp signert av en Stefan som på svensk uttrykte håp om at den nye dysen ville løse mine problemer Når man har ventet lenge (meldte dette for nær 7 uker siden...), håper man å ha ventet på noe godt - og slik ble det Flammen rettet seg pent opp. Den er fortsatt litt skjev, men ikke lenger sånn at jeg anser det nødvendig å balansere kjelen langt ut på en side, og da er det godt nok for meg.

Hadde jo naturligvis gjort ting veldig mye enklere med en slik løsning. Ser dog et lite eventyr i det å bo i en bil såpass lenge (to skolesemester), når det eneste man eier er alt for mye skamdyrt turutstyr og potensielt en bil så kunne det vært moro å prøve. Muligheten for at man blir fryktelig glad i campus sine fasiliteter kunne jo også gjort at man ble ferdig med oppgaven til om ikke annet enn normert tid

Eg er ikkje så glad i startnummer eller konkurransar. Normalt sett. Difor var det utruleg kjekt å verte positiv overraska over "Kjeringi Open" i helga (Kjeringi Open på FB). Ja, det er konkurranse. Og startnummer. og tidtaking. Men det er også tur, oppleving, kos, prat, sosialt. Og alt det andre som eg likar best. Så om du er ute etter ei jovial utfordring, eller "vaorens vidlaste eventyr" eller berre har bittelitt 40-årskrise, så kan eg anbefale Sogn i april! Eg trur og at Noregselita i telemark som var med koste seg. Dei brukte 7-8 minutt ned frå fjellet. Eg brukte 30. Kvar sin smak med andre ord. Kjeringifjell 1340 moh ligg no der resten av året og, og er ein enkel tusenmeterstopp med flott utsikt. Heile bygda er med å arrangere - dei som ikkje deltek minglar på kaia og det er full fest på hotellet om kvelden. Slitsomt, men veldig, veldig artig. Som ein ekstra bonus kan ein øve seg på å snakke tudlasognamoal heiel helga, og det er alltid fint ver så langt inne i fjordane på denne tida. Hald av 16. april 2016! Eg hiv ut nokre bilde her, og litt meir frå helga i bloggen for dei som er interessert.

Å ha noen til å bære for seg må vel være den ultimate form for lettpakking?

Fordelen med rando er vekt og at gåutslag i skoene gjør det litt lettere å gå - i alle fall når det er litt flatt. Jeg foreslår at kona får gjøre som hun vil. Du har gitt din anbefaling. Dersom hun går med alpinstøvler vil hun lære "the hard way" og du får en god historie

Et par nye Fjellraven Keb bukser

Det er masse snø i nordre delen av løypa. Ingen fare. Men det var bløtt og blytungt. Jeg avbrøt turen tidlig grunnet været, så jeg gikk bare Finse - Krækkja - Haugastøl. I den traseen var det ikke noe problem med for lite snø ihvertfall. De store vannene var det heller ikke noe særlig overvann å snakke om

Jeg kommer til å kjøpe Unna, men var selv skeptisk til at det ikke har fortelt. Etter å ha lest en haug brukeromtaler av teltet har jeg kommet til at det sannsynligvis ikke betyr så mye. Nesten ingen savner fortelt, den store plassen innvendig og muligheten til enkelt å hekte ned deler av innerteltet kompenserer for det.

Veldig enig i det du skriver her! Og det er nok her noe av "kritikken" mot lettpakking ligger, nettopp det med et overveiende fokus på utstyret og hvordan hvert minste gram teller. Utstyret har selvfølgelig mye å si, men det burde ikke være hovedfokuset. Hovedfokuset burde være turen i seg selv.

Det er jo greit for oss som driver med kultivering og fiskestell, at noen ikke synes det er verdt å betale det lille et fiskekort koster, for å nyte godene andre betaler for. Det koster faktisk en del å holde igang settefiskanlegg rundt omkring, som igjen gjør at sportsfiske kan oppretholdes.

Dro oppover i vinterferien og tok med de to eldste gutta på 8 og 6år. Været var veldig variert og det var en del overvann på vannet. Vi endte opp med to dager der vi fisket noen timer. Desverre uteble storrøya men vi fikk totalt 8 røyer som vi stekte på pannen i teltet. En fin tur selv om været var relativt dårlig.

Jeg leser både her og i mange lettpakker tråder, at mange misforstår en del turfolks prioriteringer. Når man for eksempel leser at "Hvis man ikke har råd til en dunsovepose så velger man en syntetisk pose som tar halve sekken og veier 2 kg" Dette er jo en fullstendig feil konklusjon. Jeg selv har ikke problemer med økonomien og bruker mye penger på friluftsutstyr. Men for min del handler et valg av sovepose på mye mer enn pakkvolum, vekt og økonomi. Jeg velger syntetisk sovepose av miljø- og dyrevernshensyn samt sikkerhet. Ja det går på bekostning av volum og vekt, men faktisk mindre enn mange er villig til å innrømme. Nå bytter jeg ut min gamle 15 år gamle Tyin pose som tar stor plass og veier 2100 gram. Jeg har valgt bort dun som sagt og valgt en MH Lamina 0. Denne er billigere enn en tilsvarende dunsovepose med Limit temp på -17 grader og veier mer. Men med sine 1,64 kg og nesten halve pakkstørrelsen som Tyin posen, så har jeg likevel en varmere pose som veier nesten et halvt kilo mindre. Kunne kanskje spart et halv kilo mer på bekostning av miljø, dyrevern og sikkerhet. Men da bærer jeg heller en halv kilo mer. Her er det ikke snakk om økonomi, jeg hadde kjøpt den nye posen også om den hadde kostet 5000,- Når man for eksempel leser at "Hvis man velger et enmannstelt fra sydlandske trakter eller fra over dammen så sparer man glatt et kilo uten å tape noe på komfort" Dette ser jeg på med skeptiske øyne. Jeg har selv et Fjellreven Akka Dome 2 som er en fryd og bo i, samt at det er selvstående og er av meget god kvalitet. Likevel ser jeg at på mine soloturer, så trenger jeg ikke plassen som er i dette teltet. Dessuten veier det 3,6 kg !!! Jeg har den siste måneden lest og fisket etter synspunkter og vurderinger av nytt lett telt. Fristende var det å velge et lett amerikansk aluminiumsfarget lettvektstelt fra USA, etter mange anbefalinger. Eller et tyskt grønt lettvektstelt som ser ut som de nordiske variantene. Kunne fått en følelse av å safe ved å velge nordisk Helsport Ringstind Superlight 1-2 , eller Hilleberg Enan som begge er rundt kiloet. Men jeg ønsker komforten det er å kunne strekke på bena eller reise seg opp uten å trykke innerduken opp i ytterduken med påfølgende fukt i teltet. Eller ønske om å kunne sette teltet opp nesten hvor det skulle være ved å velge et selvstående telt. Det handler i gjen om komfort og sikkerhet, derfor kommer jeg til å handle et Hilleberg Unna ganske rett over påske. Her sparer jeg ikke like mye som med de andre teltene jeg vurderte, dette blir nok et halvt til et kilo mer ja. Men likevel 1,5 kg spart fra Fjellreven teltet jeg er vant med, ikke verst. Samtidig får man et bombesikkert og komfortabelt telt som kan settes opp hvor som helst. Ja jeg bærer da glatt et kilo mer for dette, og det handler ikke om økonomi. Her har jeg valgt det dyreste alternativet, dessuten er det rødt Når man for eksempel leser at " Man kan spare ekstremt mye på å velge en lettere sekk" Ja, ok, det kan man. Men hvis man ikke sparer inn nok på innholdet i sekken, så blir en ultralett sekk slett ikke verken behagelig eller trygg på turen. Her handler det heller ikke om økonomi. Jeg har 4 ryggsekker. Bergans Alpine 40l , Norrøna Trolltind 60l, Osprey Exos 46l og Lowe Alpine Terre 75l+ Jeg ser at jeg på hytte til hytte turer kan velge Bergans eller Osprey sekkene, de er lette og har plass til det jeg trenger. Norrøna sekken på 60 liter har jeg brukt på en 4 dagers telt tur sommerstid med ekstra sidelommer og ting utenpå sekken. Gikk greit men bæresystemet hadde sin limt her. Osprey sekken som veier kun et kilo, er jo en lettpakker sekk og kan tåle 10-15kilo max. Her kan jeg klare noen dagers telt tur med mitt utstyr og mat plukket fra hyttene til turistforeningen. Men bærekomforten er ikke i nærheten av Lowe Alpine sekken som veier 3 kg. Så her veier de 2 kiloene ekstra sekkevekt fint opp for den økte bærekomforten denne sekken gir i forhold til lettvekts sekken. Økonomi, vel. Lowe Alpine sekken er ikke den dyreste sekken man kan få, men langt fra den rimeligste heller. Her kan jeg kanskje vurdere andre med lik bærekomfort. Så har jeg en annen lidenskap som ikke kan inngå i en lettpakkers tanker......nemlig fotografering. Men her kan man også inngå kompromisser uten å bli helt tullete. Før dro jeg med meg Canon 5D MkIII og diverse objektiver fra L-serien til Canon og relativt tungt stativ. Kunne jo ikke gå på kompromiss med bildekvalitet og soliditet. Men her har jeg faktisk funnet et fullgodt alternativ som veier det halve. Jeg forsøkte et MFT kamera fra Olympus og ble så overrasket av bildekvaliteten at jeg konverterte fra Canon etter over 20 år Solgte alt og kjøpte det beste fra denne verdenen, Olympus EM-1 med 12-40mm f2.8 pro. I tillegg har jeg gradvis utvidet med 40-150mm f2.8 pro som alle er vann og frost sikker. I tillegg har jeg Samyang 7,5mm f3,5 , Olympus 17mm f1.8 , og Olympus 75-300mm f4,5-6,7. Med Mft systemet skal brennvidden ganges med 2 i forhold til Canon 5D MkIII og jeg har her supre teleobjektiv som kan gå ned i en lomme. Stativet blir også mye lettere og man kan klare seg med en liten Gorillapod. Dessuten har kameraet en av markedets beste innebyggete bildestabilisator som kompenserer for 5 aksler og 4 lukker trinn. Kamerasystemet er en fryd og bruke og bildekvaliteten står ikke tilbake for Canon speilrefleksen. Olympusen har bedre dynamikk og kan fint skrive ut bilder i A2 størrelser. JPG bilder rett ut av kameraet kan konkurrere med de fineste RAW konverterte bildene. Eneste punktet det skårer dårligere er på ISO verdier over 3200, men her veier glimrende lyssterke objektiv og bildetabilisator i huset opp for svært mye. Her har jeg spart vekt , men ikke så mye på økonomi. Kunne spart enda mer vekt og økonomi, men på bekostning av bildekvalitet og komfort.....igjen. Så etter min mening kan man tenke lettpakking, men man kan ikke gå for langt hvis man vil ha en grad av komfort og sikkehet, samt ta visse hensyn. Da vil jeg heller gå et par mil kortere per dag. Har ingen ting med økonomi eller medlemskap i flybridge klubben å gjøre.

Jeg finner det betimelig å minne trådens deltagere at her på Fjellforum skal det diskuteres sak og ikke person. Flere innlegg står i fare for å bli moderert bort. Så et hjertesukk. Det må da være mulig å godta at noen liker å drasse på mange kilo og at andre fascineres av å drive med ULpakking uten å måtte ryke i tottene på hverandre med nærmest futt i votten på tastaturet. I hvert fall når dere ikke engang skal på tur sammen... Skjerpings!

Väldigt bra tips. Priset hade gått upp till 35$ nu, men det är billigt för skräddarsydda Cuben-påsar. Är i tankeboxen nu om jag ska köpa ett extra set och göra en Schnozzlebag-variant som fungerar på ett Neoair liggunderlag.

Tanken har länge funnits på en liten, lätt tarp att ta med för att ha om det t.ex. råkar börjar regna just när man skall ha lunch eller kaffe. Ett rastskydd, först och främst. Men det visade sig att den i nödfall även går att använda för övernattning, speciellt om man sätter upp den lågt. Klassisk A-konfiguration. Satt opp på tvären. Det är så här den är tänkt att användas, ungefär. Eller om man har några träd tillgängliga så använder man dom. Men som ett enkelt litet rast-rengskydd, alltså. Här är den oppsatt på diagonalen. Detta var knepigt, men det är den konfiguration som ger mest plats under. Luftigt och syddar mot regn. Kan använas t.ex. istället för yttertätlet över Hilleberg Akto. Man sparar ett halvkilo + en massa plats på det jämfört med yttertältet. Duger i skogsterräng. Vikten på tarpen är ca 200 gram inkl linor. Sorleken ca 250×150cm. Stor som en 0,5L dricka-flaska, så den passar bra i sidofacket på ryggsäcken. Materialet är silikonbelaggd nylon.

Det var en heftig definisjon. Jeg følte med ett at jeg bærer litt tungt Dette blir spennende, men jeg må få oppklart om BPW er Back Pack Weight eller Base Pack osv? Jeg tror vel helst det første, men for sikkerhets skyld... Den XUL må vel omtrent bestå av folk som roter seg bort fra allfarvei uten å ha tømt lommene, for min rumpetaske på dagsturer i skogen like ved tangerer eller overskrider dette Jeg tilhører vel oftest gruppen LW.

Isbregrotting ved Okstinden i Nordland.