Vinnerliste

Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.

Noen dager med ski på en mer soft-is aktig snø ved Røros er over. Kaldt om nettene - men usedvanlig varmt om dagene (tror jeg) - med opp mot 8- 10 varmegrader. Ungene begynner virkelig å få sansen for skigåing men de ønsker helst at det skal gå nedover hele tiden - på Røros er det ikke de bratteste bakkene og egentlg ikke så lett å motivere - spesielt ho minste. Så når skigåingen ikke er så spennende lengre er det ikke annen råd enn å hive seg bakpå brettet. Når vinden blåser kan det fort bli kjølig - så noen behagelige og passende dunjakker kan jo være gode å tre over hodet.

Dette er et forum på internett hvor det diskuteres. Folk må få mene hva de vil, ikke bare bære hva de vil.. Det forundrer meg at så mange blir provosert av at dette diskuteres. Som om det er noen som eier begrepet "lettpakker" eller diskusjoner om vektdiskusjoner..

Godt å komme ned av påskeheia og finne våren har kommet hjemme. Skjæra var i full gang med å bygge reir og hadde funnet ut at halm fra blomsterpotter også var kjempefint å fore reiret med.. Og krokkusen var kommet opp av jorda innimellom snøflekkene. Joda, det er ei god tid vi går i møte

En passende Acapulka-pulk dukket endelig opp på Finn. Hentet den i går, så nå går Fjellpulken videre til @Walle

Jeg har lige haft prøvet mit tarptent protrail i denne helg. Det lykkedes at have solskin om dagen, og kraftige vindstød med tung regn om natten, hvilket jo var en fremragende ting Teltet står virkeligt stabilt, også uden at bruge alle plug/bardun mulighederne. Ventilationen er fremragende også med fod ende ventilen/åbningen lukket, det er nemt at justere højden, såfremt man ønsker mindre gennemtræk i teltet. Jeg er 185 cm høy og veier 70 kg jeg kan sidde på mit exped synmat 7 ul underlag udne at hoved og skuldre rører teltdugen. Pladsen er fin til både at kunne pakke sekken, soveposen og underlaget mens man selv sidder inde i teltet. Absis er stort nok til min 48L osprey sekk, støvler, vandflaske og stadig have god plads at komme ind/ ud på. Det er fuldt muligt at bruge brender(med forsigtighed ) i absis, jeg lavede morgen kaffen i en trangia keddel, på mit honeystove, med spritbrænder i. Telt fylder ikke meget, ej heller hvis man bruger 2-3 rigtige teltstænger, fremfor stave.

Jaha. TS tycker det är för många trådar om lättpackning så därför måste han starta ännu en själv, låt vara med udden mot hela fenomenet. För ungefär tionde gången är anslaget att avhåna en karikatyr, dvs. argument mot företeelsen som sådan saknas. Vi får veta spännande saker om TS som att han gillar bacon och tydligen även behöver alkohol för att uthärda naturen. Och naturligtvis talas det om "viktshysteri"; som om det vore hysteriskt att tänka. Själv är jag gammalmodig nog att tycka att ett forum ska handla om att ge tips och utbyta erfarenheter, vilket ju faktiskt görs i lättviktstrådarna. När jag äter ute väljer jag ofta buffé, men jag ondgör mig inte över alla de produkter som jag hoppar över, bara det finns tilräckligt av det jag själv gillar. På samma sätt startar jag inte trådar om hur ointressant det är med toppbestigningar, huvudsaken är att jag t ex kan få tips om obekanta leder och områden (varvid jag förstås ofta får säga ifrån, nej, jag vill inte sova i stugor, nej, jag vill inte bestiga toppar). Nu tror jag att jag är rätt typisk bland dem som mera medvetet går in för att trimma packvikten. 1) Vi har ofta bestämda motiv - i mitt fall att minska det kroppsliga slitaget öka säkerheten på utsatta passager, göra packningen lätthanterlig på tågresor med många byten, och skapa överblick och ha allt lätt tillgängligt under etappen. Vidare förstås att vissa lätta lösningar är skönare; när jag väljer en skjorta som väger kanske hälften av friluftsskjortor i flanell så är det inte för att jag inte orkar bära tyngre utan därför att den är skönast att ha på och lättast att sköta. Att packa lätt är också att packa enkelt. 2) Vi ger blanka tusan i vad andra gör. Alltså har jag inget större behov att argumentera eller omvända någon; på min sajt berättar jag http://www.huthyfs.com/minpack.html bara om vad jag själv valt - vilka problem jag upplevt och hur jag löser dem. Och någon gång kan det finnas skäl att ge motråd till de råd som ofta ges till nybörjare: a) Man måste ha vadhöga kängor, man måste ha dubbla strumpor och man måste byta dem varannan timme, c) man får absolut inte ha saker fästa utanpå säcken fast det i vissa fall är bekvämare (i mitt fall madrass, ibland tält, vattenflaska, kamera, fullständigt dingelfritt) d) det är livsfarligt att bli blöt om fötterna (och jag som tvättar dem dagligen!). Men även det har jag tröttnat på. Annars förundras jag över den påstådda kopplingen mellan höga kängskaft och vriststöd. Jag som är 70 år och har dålig balans klarar mig med låga skor med styv sula. Eller över behovet av yxa, såg och kniv - på fjället? I mitt hemland är det förbjudet att ta kvistar och grenar från levande träd (som inte är precis vanliga på fjället!) och där jag vandrar mest, på kontinenten, är det oftast förbjudet att elda och alltid oetiskt.

Trolsk stemning rundt Sognsvann i dag. Gikk Bislett-Sognsvann-Høgåsen med bikkja og tok T-banen hjem igjen.

DNT Telemark arrangerer HR Jotunheimen om en uke. Fortsatt ledige plasser og tenkte jeg skulle tipse dere om denne fantastiske turen! http://telemark.turistforeningen.no/activity.php?ac_id=61595

Hei Jeg har en kompis som har vært ekspedisjonsleder på Grønland i mange år og led av samme klaustrofobiske tendenser. Han løste problemet enkelt og greit ved å ligge på reinskinn - det gjorde han likevel. Og så samlet han og hans grønlandske venner eirdun til en stor bred dyne han ligger under. Den fyller jo ikke mer enn en sovepose og kan likesom en dunpose ligge i et kompresjonstrekk - helst ikke lenger tid enn nødvendig. Så hvis du har et bra liggeunderlag evt. med et (fleece?) teppe over og en varm nok, bred og lang dyne vil det sikkert gå bra. Det kan vel både være fiberdyne eller dundyne? Du kan se hos Jysk om de har noen som er tykke nok. De pleier å ha noen i Moskus dun som er ganske bra. Nei - det er ikke moskusokse dun! - men moskus ande dun. Hilsen Elgen

Et døgn ved Etnefjorden med svært høy turkomfort er unnagjort. Var fint i Etne i går kveld!

Selv om vi her vest nesten ikke kan si at det har vert vinter i år, så skal man ikke dra så langt før kong vinter vet å vise klør. Bynuten er det høyeste fjellet i Sandnes kommune med sine 671m. Sandnes kommune er Stavangers nabokommune i sør og har mange fine og tilrettelagte turområder. Området Bynuten Selvikstakken er et populært turområde hvor også jeg trives godt med å få ut litt svette og uforløst energi. http://www.godturen.net/tur/rogaland/sandnes/bynuten Men selv om ikke jeg synes at 3 - 5 timer er mer enn en passe fin søndagstur så hender det til stadighet at folk "tar seg vann over hodet" i dette området og må reddes av letemannskaper eller hentes ned med helikopter. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/sandnes/Turfolge-har-gatt-vill-ved-Bynuten-3102859.html http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/sandnes/Leteaksjon-ved-Bynuten-3326707.html Nå har det skjedd igjen. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/Leteaksjon-etter-turgaer-som-ble-overrasket-av-kulden-3673092.html Hvordan skal vi så reagere på slike ting? Etter store leteaksjoner i våre vidstrakte fjellområder dukker det fra tid til annen opp diskusjoner om at kanskje de som tuller seg bort selv må bli økonomisk ansvarlig, helt eller delvis, for kostnadene vet en lete- eller redningsaksjon. Jeg velger heller å tenke at det beviser berettigelsen og viktigheten av at vi har frivillige gruppene og organisasjonene som trener og utdanner vanlige mennesker til å gjøre en innsats når slike ting skjer. Hatten av for Røde kors, Norsk Folkehjelp, Roverne og hva de nå heter alle sammen, som stiller opp, om og om igjen, uten selv å få annet enn takk for innsatsen.

Min 52 var første generasjon arc blast kjøpt i 2012. Hadde egentlig ikke så mye kunnskap om sekker når jeg kjøpte den, men forstod ikke hvorfor et telt kunne være 1 kg og god sekk måtte være 3kg+ når du søkte på norske tester. Det trengte det jo ikke og svaret fant jeg over dammen gjennom amerikanske forum. Valget falt på zpacks sekken fordi den var lett og hadde et tradisjonelt bæresystem. Synest det var et for stort steg å ta med å gå for rammeløse sekker som var alternativet. Nå har jeg bestilt Arc Haul fordi jeg har blitt interessert i foto (som veier en del). Har vært VELDIG fornøyd med 52en og er sikker på at jeg blir like fornøyd med Arc Haul.

Takk for god input, RuneH og Kjell Iver. Kunne dere satt opp et par punkt for hva det var som gjorde at dere valgte akkurat de sekkene framfor Arc Blast? Kan være at jeg ser meg litt blind på vekt. Er jo lite poeng i om det går ut over komfort.

Se på panasonic tz-60. Bra priser på det nå som det erstattes av tz-70. Bra kamera som er lite, mye zoom. Også manuelle innstillinger og en liten søker. Har selv tz-5 som er av de tidligste modeller.

Jeg er strl XL selv - og har en Helium selv som jeg aldri har vært komfortabel med og som kun har blitt brukt til skrammelbruk på småturer i nærområdet. Spesielt siden beltet oppleves som et magebelte i stedet for et hoftebelte var ikke denne sekken noe for meg. Gikk i gjennom samme dilemmaet selv i fjor høst - og endte opp med en Arc Zip Backpack fra zpack. Jeg har ikke fått prøvd den på tur enda - men anledningen skal vel by seg snart nå. valget mitt falt altså på denne her http://zpacks.com/backpacks/arc_zip.shtml

Har kommet en Arc Haul som jeg har i bestilling. Denne er litt tyngre (680 gram/60L) men skal tåle litt tyngre bører. Har en 52 arc blast fra før. Hovedrommet i 60L er 47L også tror jeg mesh-posen på sekken teller 11L. Om du kun bruker hovedrommet og ruller sekken ned så er den rett over 30L. Ingen problem å ha litt å gå på altså. Standard versjon av sekken er komfortabel opptil 9-10kg. Arc Haul skal være komfortabel til 14 (gjenstår å se).

Synes mitt Exped synmat UL er alt for glatt, har testet Thermarest Xtherm og det var MYE bedre antiskli overflate på det

hoppet over hele messa jeg, litt for tynn utstillerliste.

Fine rabatter på lagersalget til DNT sin nettbutikk. Blant annet Fjellreven Keb bukser til under høvdingen.

Siden Komplettfritid har 20% på allerede hyggelig pris på Hilleberg Soulo så ble det et slikt for 3990,-. Det erstatter ringstind light 2 som "alenetelt". RT ble forøvrig solgt på finn.no etter 25 minutters annonsering.

Takk for alle innspill og erfaringer. Jeg har (nesten) bestemt meg for å kjøpe Unna, når Fjellsport får det inn i rødt igjen. Nallo gikk ut pga. dårlig kompatibilitet mellom min horisontale lengde og den skrå bakveggen, pluss at flere klager på dårlig ventilasjon på varme/klamme dager. Unna har rettere vegger, frittstående konstruksjon, og god romfølelse i følge mange som har brukt det. Mangelen på fortelt tror jeg at jeg skal klare å leve med. Jeg vurderte Akto og Helsport Ringstind light, men fant de for trange med de skrå takene. Helsport Trolltinden superlett var også i tankene, det ligner på Unna men har inngang på "kortsiden". Jeg er litt skpetisk til slike ultrasuperlette telt, så det gikk ut.

Da jeg leste linken om den siste leteaksjonen, lurte jeg på om ikke mannen hadd vært varmere i teltet. Han forlot teltet for å komme seg ned. Ringte røde kors som ba ham bli der han var. Og han ble fraktet ned timer senere. Jeg vet ikke hvordan han var kledt mens han vente, men det hadde kanskje vært varmere i et telt i en sovepose. Men det var leit at han hadde undervurdert hvor kaldt det kan være på en vintertur. Håper han har lært av det. Jeg har også måttet lære om vinterturer.

Dagens tur gikk til Helgeland Kraftlags nye kraftstasjon i Forslandsdalen, Leirfjord. Anlegget åpnes august 2015 og blir et smykke i naturen. Det lokale kraftlaget har lagt stor vekt på å ta vare på naturen, og samtidig gjort dalen tilgjengelig for et større publikum.

Jeg tenkte på det samme. Rivestyrken oppgitt på kerlon 600 er 6 kg, og på kerlon 1200 er den 12 kg. Hva dette har å si vet jeg ikke, men dobbelt så "svakt" var nok til at pessimisten meg gjorde at jeg gikk for kerlon 1200 duk.

Hvis du ikke vil at dine barn skal bli glade i å gå på ski så skal du bare kjøpe det billigste utstyret og ta dem med på litt for lange turer. Om dette gjelder for soveposer vet jeg ikke, men jeg har alltid kjøpt turutstyr med god kvalitet til mine barn. De pengene du bruke ekstra ville du sannsynligvis bare drukket opp eller brukt på andre mindre fornuftige ting like vel.

Vårtegn her for meg er trekkfugler som kommer tilbake. Tjelden var noe sen i år, ca. 12 Mars tror jeg at jeg så den første. Noterer dette ned, er som oftes den 7 Mars jeg har sett den for første gang i ett nytt år. Grågåsa var litt sen, men er her nå med full tyngde. Har begynt å lage reir vil jeg tro, telte 70 stk på ett jorde her i påsken. Tidlig 70-tall var den meget sky, hekket først i Mai, og holdt til i de ytterste holmer og skjær. Nå hekker den 3 - 4 uker tidligere og mye nærmere folk. Nå er det de som hekker rett unna her, har siden tidlig 90-tall kunnet se Grågås ligge på rede med kikkert fra stuevinduet. Enkelte år 3 - 6 par som var synlige, men vet det er flere. Vet om en holme der gåsa hekket på samme sted i 10 år. Da er det morsomt, men som oftes blir de skutt før de blir så gamle. Tidligere skydde grågåsa redet hvis den ble oppdaget, nå de senere år tror jeg den kommer tilbake til redet, særlig hvis eggene er langt i utviklingsstadiet. Linerla bruker å dukke opp ca. 24-25 April, avhengig av vær. Heiren har allerede lagt egg tror jeg og kråka dro noen kvister her forleden. Om formiddagen er det noen få ærfugl her i sundet også, en brøkdel av hva det var før. Men håper arbeidet de gjør ute i øyene kaster så mye av seg at bestanden av ærfugl også blir høyere her etter hvert. Men må da holde minken i sjakk, og helst eliminere denne mere. Skal henge opp noen fuglekasser jeg snekret for tre vintre siden. I fjor vår det ett kjøttmeispar i ett av to kasser jeg hengte opp ved huset. Så meisen fløy til kassa med mat om sommeren. Begge kasser hadde det vært rede i, men i den ene kassa lå det igjen to uklekte kjøttmeisegg da jeg gjorde den ren i fjor høst og festet den bedre.

Turraport kommer ettervert, glemte Kameraet igjen der oppe og er offshore på jobb nå.

Kul att se att packvikten går ner på listorna. Målet mitt är inom räckhåll, de sista justeringarna kommer dock inte för mot själva turen. Fortsätt att lägga ut listor allihopa, oavsett packvikt.

Ikkje heilt det du spør etter, men har eit lite innspel: Er det barn under 10 år, vil ein sovepose, litt kle og liggeunderlag faktisk være litt å bære, relativt til kroppsvekt. So då er det kanskje ok med bære system likevel? Dei 3-4 kiloane, som eigentleg er lite for oss, skal jo tross alt fordelast på mindre grunnflate? Eg har Deutersekkane til mine, har hatt dei nokre år. Eldste (ungdomsskule til hausten) er klar for ny sekk no (har hatt Fox 40). Eg kunne nok valt lett sekk til ho, men etter at ho har prøvd ulike sortar (inkl lettare greier) fell ho tilbake på dei med litt betre bæresystem, og seier dei er meir "behagelige". Kanskje det er lurt at kiden som skal ha sekken får prøve den med det den skal bære i? Fin tråd, følgjer den vidare, vonar på innspel som er relevante også til den vidare sekkejakten til dotter mi

Har prøvd å la være å engasjere meg for mye her, men klarer ikke å å la være. Jeg tror jeg skjønner poenget til trådstarter. Jaget etter det nyeste, letteste utstyret har blitt viktigere enn selve turen. Det er viktigere å pakke lettest mulig, med det siste innen teknologiske nyvinninger, enn å nyte turen. Ustyr er mote og status (fritt oversatt). Argumentene for å tyne ut hvert minst gram av oppakningen er gode, det samme er argumentene mot. Jeg vil ikke karakterisere meg som lettpakker, men innrømmer at jeg tenker nøye igjennom hva jeg pakker i sekken før jeg drar på langtur. Ingen ønsker vel å pakke tyngst mulig... Samtidig blir det litt for lettvint når "lettpakkerne" (hater å sette folk i bås) avfeier argumentene for at lett utstyr er dyrt, Man må ta i beregningen at de aller fleste har utstyr fpr å dra på tur allerede, Skal man oppfylle kriteriene for lettpakking betyr det for de aller fleste (iallfall for meg) at alt utstyr må erstattes. Da snakker vi fort mange tusen. Jeg har alt for tung sekk, tungt telt og sovepose. I tillegg kan jeg nevne at sekken har blitt 0,5 kg tyngre etter at jeg som resultat av å følge Fjellforum har oppdaget at overnatting i fjellheimen blir betraktelig mer behagelig mer behagelig med et tykt, oppblåsbart liggeunderlag... Forøvrig er jeg enig i at det viktigste er at man kommer seg ut på tur, koser seg, og har lyst til å dra på tur igjen!

Mens far går å lurer på om han skal kjøpe et par nye Åsnes Nansen hvis det skulle dukke opp et bra tilbud, så ble jeg nettopp overtalt til å bestille ny pc til minstemann. 13 500,- var visst et godt tilbud, og da fulgte det verken med skjerm, tastatur eller mus. Jeg foreslo både nye ski, fjellstøvler, skalljakke og ny ryggsekk i stedet, men nei. Det er vist slutt på den tiden da pappa var verdens største helt, nest etter Hulken, og fjellturer var sommerens høydepunkt.

Jeg har en Vanguard VSP-85 på stativ i stuevinduet mitt. http://www.scopesnskies.com/prod/vanguard/telescope/spotting-scope/vsp85MG-3.html Problemet med en del av disse litt kraftige kikkertene som ikke koster "en arm og et øye" er at de ofte har litt dårlig lysstyrke. Det er med kikkerter som med objektiver til fotoapparater, jo bedre lysstyrke jo høyere pris. Du merker det best når du sómer inn. Da blir bildet ofte litt uskarpt og hvis det er litt lite lys, f.eks. overskyet vær, så blir du fort lei av å bruke den på så mye mer enn minste forstørrelse. Jeg har også en Itorex 8x40 som står i vinduskarmen ved siden av den store som står på stativ og selv om dette er et helt ukjent merke til ganske lav pris så er den utrolig bra. Kikkerter i denne størrelsen får du med japansk optikk, Olumpus, Nikon og Pentax, til fra ca. en tusenlapp og opp til ca. 2 tusen kroner. Skal du ha topp kvalitet på optikken så var russisk optikk lenge ledende i verden, alle husker vel kamera fra Leika, men i dag sliter de nok litt i forhold til en del japansk optikk og for ikke å glemme kongen, Carl Zeizz, men en vanlig 8x40 Zeiss kikkert må du nok slenge på en ekstra null på prisen. Jeg vil anta min. ti tusen. Hvis du ikke allerede har sjekket så finnes det fra tid til annen noen gode tilbud hos Kikkertspesialisten http://www.kikkertspesialisten.no/ og hos Natur og fritid.http://www.naturogfritid.no/Optikk/teleskop/Teleskop_tilbud/rstadv_J/VS_liste/VL_T P.s. Så Baigish 10x42 tankførerkikkert som tåler fra -40C til 50C+ Ikke at det betyr så mye, men nå er det vel ikke tankføreren som bruker kikkert, men kommandanten som stikker hodet opp av luka på toppen en gang i blant. Det er vel ikke plass til så mye mer enn føreren i førersetet på en tank. Jeg husker fra tiden i forsvaret at mens jeg var oppsatt med to panservernraketter så var kameraten ved siden av meg skarpskytter og hadde hodet som stakk opp på toppen av panservogna som første prioritet. Det ble et himla liv en gang da vi skulle skyte en øvelse med skarp ammo og det kom panser. Skarpskytteren fisket da frem fra sekken, sin private jaktrifle og plasserte tre kuler i hodet på toppen før jeg hadde fått fyrt av min første rakett. Noen roste ham for god skyting mens andre var fly forbannet fordi han hadde tatt med et sivilt våpen. "Er det krig så er det krig".

Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!

Har en lei tendens til å overfylle både ryggsekken og magesekken...

Leverandørene sier så mangt. For meg er en sit-on-top-kajakk en badeleke (nå erter jeg sikkert opp en del her.....så ok da, til innlandsfiske kan den kanskje ha et poeng hvis vannet ikke er for stort). Skal du ha en kajakk som kan brukes på sjøen/større vann i litt vær må du ha en ordentlig en med sittebrønn og spruttrekk. Ta heller et Grunnkurs Hav (IKKE såkalt Introkurs på 4 timer, men et 16-timers grunnkurs) hos en god instruktør og få bukt med den skrekken din under kontrollerte og trygge former. Mange stiller på kurs hos oss (Trondhjems Kajakk-klubb) med akkurat den skrekken, og i så godt som 100% av tilfellene er skrekken borte etter kurset.

Til en liten huskelapp til alle; jeg håper alle kan være tolerante ovenfor hverandre hvor det er plass til både lettvektere, tungvektere, og de som ikke faller innenfor disse to kategoriene. Ved å være ydmyke og i det minste forsøke å forstå hverandre vil vi i hvert fall være et steg nærmere å oppnå harmoni fremfor konflikt

Jeg liker vinklingen din @Nordhauk. Dette har jo også vært et stort diskusjonstema blant mange av "oss" som går på tur og som ikke akkurat pakker lett. Jeg tror disse emnene om lettpakking er lette å diskutere nettopp fordi det er så målbart. Det er jo begrenset hvor mange tråder man kan ha på et forum om favorittfargen på canadaskjorten - eller bredden på bålkjelen (som et eksempel fra ditt innlegg). Så at vi på forumet følger produktutvikling og diskuterer nye og lettere produkt er naturlig. Hva er alternativet? Jeg har selv tro på en middelvei og det spørs jo også hvor turen går. Har man opplevd en skikkelig sommerstorm med stort snøfall i Børgefjell på sommeren - setter man kanskje pris på at man har et solid telt og gode teltplugger!

Bare 110 liter. Du er jo lettpakker

Jeg må si meg rimelig enig i utsagnene dine. Jeg kommer ikke til å skrive langt, men jeg foretrekker også å ha det litt mer komfortabelt på tur enn noen av lettvekterne her inne. Glad du tok tak i rota og røsket litt i den Selv har jeg også opplevd å være et lite utskudd på tur. Men til syvende og sist, så kan vi likevel ha det fint på tur sammen uansett hvilken profil man velger. Da kan heller jeg ligge på liggeunderlaget av dun, mens naboteltet kan spikke og spare på alt

*Henter popcorn*

En på jobb var i påska vitne til to stk på snøscooter som kjørte i ring og jaget en elg opp til nesten 1300moh på Setesdalsheiene. Han var bare på ski, og forsøkte å få tak i de, men rakk ikke frem. Han har meldt det til naturoppsynet i Bykle. J**la idioter!

Obs...... glemte snøklokkene nederst til venstre. Flotte de også

Følger de samme bloggene og noen til og det er helt klart at Anders og Bjarne er medskyldige i det at sommerens tur går til Pasvik Disse bloggene er topp inspirasjon og supert lesestoff på kjedelige høstkvelder!

Dyreparken på Flå i Buskerud bruker bjørnene til å trene jakthunder! Er dette ok? I mine øyne er dette et soleklart brudd på bjørnenes dyrevelferd i parken. Kan umulig være lovlig! Bildet er fra FB-siden til Flå Jakt- og fiskesenter som arrangerer dette i samarbeid med dyreparken.

Store rovdyr innesperret, lar de formere seg, så avkommet kan skaffe flere besøkende, avliver avkommet for det ikke er plass til de, nye avkom året etter for flere besøkende. Nå ukentlige besøk av bikkjer, hvis bjørnen ikke ønsker å "treffe" bikkja lokkes den ned til bikkja... Hører det blir sagt at dette er lovlig, men i mine øyne forkastelig dyrevelferd, og en holdning til og en bruk av store rovdyr jeg ikke liker. Dette er på linje med eksotiske dyr på sirkus...

Jeg har hatt 3GT, og ville gått for vanlig Nallo 3 dersom du ikke har ambisjoner om å bruke det på vinteren. Det er på grunn av 5cm ekstra takhøyde og den ekstra bredden i innerteltet. GT utgaven krever også langt mer plass til oppsett, som ofte er en mangelvare visse steder til fjells. Er som vanlig snakk om kompromiss. Nallo 2GT har mye større fortelt Nallo 3 er lettere å sette opp, tar mindre plass på bakken, bedre takhøyde Jeg er selv veldig stor fan av GT fortelt, men når du i hovedsak snakker om solotelt, så ville jeg revurdert behovet. Nå trives jeg best i kuppeltelt, så det kan hende jeg ikke er rett mann til å komme med synspunkter her

Må nok moderere tilbakemeldingen min her litt, fortsatt veldig godt fornøyd, men det viste seg at teltet tok litt skade likevel. Merket det når jeg tørket det hjemme. Har blitt slitt hull i toppen av Wigloen. Litt til siden for der hvor stanga "festes", men fortsatt under den "beskyttelses plata" i toppen(den av stiv gummi). Nå var det jo meldt vind med over 30 m/s. Om det var tilfellet akkurat hvor Wigloen var vet jeg ikke, men at det var den villeste vinden jeg har vært med på, det er helt klart. Men har sendt teltet inn til Bergans og det ser ut til at de fikser det på garantien. Så fortsatt en tommel opp for teltet og en til Bergans kundeservice.

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Tas hensyn til hundeeiere..?. Man kan jobbe og lobbe for at hyttene skal tilrettelegges for hund, men enn så lenge - på de stedene det ikke er gjort - så gjelder de reglene som gjelder. Ferdig snakka. Elisabeth-81; jeg syntes det er ubetenksomt å mene at "allergikere bare kan ta seg en pille". Jeg mener det er ufint å oppfordre til medisinbruk hos andre, det ser jeg på som ansvarsfraskrivelse og lite forståelse for de det gjelder. Hundeeiere har å oppføre seg og vise folkeskikk som alle andre. REHJON, du og andre hyttevakter gjør en fantastisk jobb! Drittsekker finnes i alle leire, dessverre, og de kommer til å fortsette å være drittsekker. Jeg har ingen løsning på problemet du skisserer, annet enn at det mulighens bør lages et system for hyttevaktene hvor besøkende kan rapporteres for brudd på reglene. Det gjelder også tyveri og unnlate og betale for seg mm. I tillegg bør det informeres godt, både på DNT-foreningens hjemmesiden samt på "hjemme"-sidene til hyttene ift hvordan det tilrettelegges for hund. Om det er bur i uthus, bur i skuten, egne hunderom, ikke lov med hund, hvor mange bikkjer det er plass til osv. Her kan mye forbedres. Min holdning er at har du hund så har du tatt flere valg. Et valg om å ta med hunden på tur - eller ikke. Et valg om å trene bikkja til å ligge alene i et bur i et anneks - eller ikke. Et valg om å skaffe en bikkje med pels som tåler å sove ute/ et valg om å la bikkja sove ute så den blir vant til det. Et valg om å trene bikkja til å ligge alene, uten deg. Et valg om å ha et hundehold som gjør at du kan ta med bikkja på tur til steder hvor reglene er som de er. Kommer du for sent til ei hytte, og alle hundefasiliteter er opptatt, bør det være en selvfølge at du har tatt forholdsregler, og at retten til seng gjelder deg men ikke bikkja. Da må man kanskje planlegge litt annerledes. Som familien jeg traff på Rondvassbu som ikke fikk hunderom, mor og unger sov inne og far sov ute i et lite telt med bikkja. Jeg er hundeeier. En av de hundeeierne som som tenker at hundehold er mitt valg og at jeg egentlig ikke har noen rettigheter når det gjelder å ta med bikkja på steder hvor det ikke er lov/tilrettelagt. Jeg kan syntes det er trist at ekspressbussene ikke tar med hund (på enkelte avganger i allefall), men jeg tropper ikke opp på bussholdeplassen i gokk og forventer å bli tatt med for det. Jeg blir glad hver gang DNT kommuniserer tydelig i hvilken grad det er lov med hund på hyttene - og syntes generelt at alle DNT's lokalavdelinger har en jobb å gjøre her. Jeg syntes det er strålende med egne eier/hunderom i annekset, men det er like greitt med bur i uthus (men da må bikkja låne både jervenduken og boblejakka på natta...). Og jeg syntes generelt ingen bikkjer har noe inne i oppholdsrom å gjøre - uansett. Det var virkelig trivelig å komme til Saubu i Ringebufjellet, og lese på skiltet på veggen; "VENNLIGST HA HUNDEN PÅ GULVET - IKKE I SENGENE", men jeg har ingen forventning eller ønske om at dette skal bli vanlig på DNT-hyttene.