Vinnerliste

Mine tanker, som endte opp med å manifestere seg i denne tråden, ble trigga ut fra at jeg over tid, har blitt drittlei av å se tråder om lettpakking, ultralettpakking og alle mulige slags vektrelaterte tech/utstyrstråder som "sist diskuterte emner" på forsiden på dette forumet. Har jo skummet meg gjennom en del av det, for å se om det er dette "alle" tenker på, og egentlig vil drive med, og satt dermed igjen med en følelse av at det behøvdes en form for motvektsdebatt. Var det virkelig bare meg her som ikke synes det er nødvendig å bytte ut den kjære 15 år gamle jakka mi for å hente inn 100 gram? Jeg ville smekke opp en tråd med et utgangspunkt som representerte alle oss som faktisk trives med storsekk på rygg, og som verdsetter den gamle skolen i måten å leve ut det frie livet i naturen på. Som er litt mer avslappa i stilen ift pakking, og gjerne røsker med oss en boks crème fraiche og en løk. Jeg tror faktisk ikke at alle på Fjellforum nødvendigvis regner gram på kalkisen sin, og løper rundt i fjellheimen i joggesko, og fikk dermed et akutt ønske om å forsøke å visualisere dette på et vis.. Legg nå merke til det faktum at det også står noen linjer der om at jeg ser jo poenget med å modernisere seg på materiellfronten når det virkelig ER noe å hente.. Et telt på 3 kg er greiere å bære med seg enn ett på 7 kg. Men det er liksom det evindelige jaget, det evindelige fokuset på vektreduksjon jeg oppfatter både her og andre friluftslivsrelaterte steder på nett som jeg er lei av. Om noen oppfatter meg som provoserende og konfronterende, er det igrunn helt i orden. Det er ingen bevisst intensjon ihvertfall. Jeg vil i all hovedsak bare stå fram som en representant for de som måtte befinne seg i en mer tilbakelent verden ift å jage gram under utøvelse av friluftsliv. 40 tomler på åpningsinnlegget, og påfølgende 92 svarinnlegg på to dager må jeg jo uansett si meg brukbart fornøyd med.

Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.

Hei, Hvorfor definere, plassere, sette ting i bås... Har nok A4 ting i verden! Hvorfor ikke bare være FRI, Puste inn frisk LUFT og bare nyte LIVET. Åge

Du kjører vel halv turban da. Må spare vekt!

Lättviktstaliban är en av de bästa orden jag fått med mig om lättpackare!

Hehe, vi har nå kommet til side 3 i denne diskusjonen og trådstarter har ikke gitt lyd fra seg! Tro om han har pakket 30 kilo i sekken og sitter innpå fjellet med whiskeyen sin og godter seg over alle som tok agnet...?!

hei Dagens skitur med hundene på ca.15 km er unnagjort i Ålsfjellet. Må nå gå i kjørte løyper eller ferske scooterspor, da snøen begynner å bli råtten. Det er værst for hundene. Men påsketuren på Hardangervidda da: Gikk fra Dyranut noen km ned forbi Stigstuv og teltet der. Forlot kvisteløypen og fulgte vassdraget inn gjennom Skyttarbudalen og teltet noe før Rauhellern. Tilbake delvis på må få og kviste løype mot Stigstuv og teltet ca. 700 m fra den første plass. Alt dette var i bra vær. Siste dagen gil tilbake til Dyranut i noe mer skyet og usiktbart vær. Noe av turen fulgte vi en arbeidsløype til tungt anleggsmateriell, som var kjørt. Den unngikk bratte stigninger og nedkjøringer, hvilket passet meg fint med pulk på slep. det ble faktisk forholdvis kalt flere nette med ca. -14. Hilsen Elgen Hilsen

I disse dager er vi på dagsturer på de beste plassene i "bakgården" min langs blankskurte svaberg på let etter vårsprek fisk, særlig da Sjøørret som står i fokus - men Skrubbe er også veldig på hugget i April måned langs land. Adrian fikk endelig landet årets første blanke helt på egen hånd, samt en tjukkas av en Skrubbe som snuste på kilosgrensa til stor jubel fra en snart seks år gammel sportsfisker April er en herlig vårmåned!

Her er noe av innholdet i sekken. Komfort og luksus for 30 dager på tur. Sekken var jo så tung at vi såvidt gadd å bevege oss rundt på vidda. Til slutt gikk vi lei og stakk hjem heller. Jeg har vært på flere lange turer siden den gang, og jeg har aldri pakket slik luksus igjen. Ihvertfall ikke med DNT hytter langs stien. Betaler heller for å slippe vekta Legg merke til løken nede til venstre. Den forsvant ut av sekken først.

Jeg kaller det bare ekstrempakking, enten det er den ene eller andre veien. Like sprøtt begge deler

Å drikke seg full på balkongen.

Av samma anledning som den här tråden plötsligt är full av lättpackare som vill förklara varför de lättpackar trots att trådens syfte var att diskutera varför man inte lättpackar? Och jag såg att lättpackar tråden på samma sätt invaderades av folk som ville försvara en tyngre packning, inte märkligt att bägge grupperna känner sig ifrågasatta. Trots allt är inte lättpackning ett så väldigt marginellt fenomen längre så man kan nog anta att de som bär tyngre, i alla fall de som är intresserade nog för att läsa på forum, inte gör det för att de aldrig hört talas om lättpackning utan som ett medvetet val. På samma sätt som lättpackare inte sover under en tarp bara för att de aldrig hört talas om tält Med nybörjare är det ju en annan sak men de bör nog undvika både de tyngsta och de lättaste packningarna.

Femundsmarka - pinse 2014 Fjorårets jomfrutur til Femundsmarka gav såpass mersmak at det aldri var noen tvil om at jeg skulle tilbake. På tross av at turen ble svært strabasiøs rent fysisk og at fisket var heller dårlig bestemte vi oss - i hvert fall jeg - tidlig i fjorhøst for at turen skulle gjentas. Den opprinnelige planen var å dra inn samme uka som i fjor, dvs. i midten av juli. Men; når vinteren gikk mot slutten og man begynte å se vårtegn tidlig i april meldte abstinensene seg med overraskende stor kraft. Draget mot villmarka og turlivet, med alt det innebærer av fiske, vandring, bålkaffe og nye inntrykk, ble såppass altoverskyggende at jeg igjen pusset gammel lyng og bålsverte av kartene over Femundsmarka. Mange vil nok kjenne seg godt igjen i disse abstinensene jeg forsøker å beskrive. Det gjorde i hvert fall Arne. Jeg omtalte Arne i fjorårets turrapport, som han jeg opprinnelig skulle ta debutturen til Femundsmarka med. Han bestemte seg i stedet for å dra til en litt annen type villmark, nemlig Moshi, Tanzania. Der ble han i omtrent 9 mnd., før han atter vendte hjem og satte føtter på norsk jord 1. mai, proppfull av turabstinenser. Selv om han i løpet av sitt Afrikaopphold besteg selveste Kilimanjaro, var ikke suget etter naturopplevelser tilfredsstilt. Villmarka på det afrikanske kontinent er nok litt for forskjellig fra norsk natur, vil jeg tro. Arne var derfor ikke tung å be da jeg foreslo en pinsetur innover til Femundsmarka. Avreise torsdag kveld, retur mandag. Vi hadde heldigvis begge anledning til å ta fri fredag. I tillegg ønsket også fjorårets turkamerat Stein Ola å bli med. Det samme gjorde en tredje barndomskompis, Ola (ja, det var Ola, Ola, Stein Ola og Arne som dro på tur. Vi er ikke særlig oppfinnsomme mtp. navn der hvor vi kommer fra). Stein Ola og Ola ville komme etter på fredag, da de var forhindret i å dra torsdag. De var heller ikke særlig involverte i planleggingen, da de kom inn i bildet nokså sent. Faktisk snakket jeg ikke direkte med Stein Ola om turen før et par timer før jeg kjørte fra Trondheim. Jeg og Arne har brukt et betydelig antall timer til å studere kart og gjøre research på Femundsmarka, og har således brukbar oversikt over området. I hvert fall liker vi å tro det. Stein Ola og Ola hadde ikke engang sett på kartet, og hadde vel strengt tatt ikke peiling på hvor turen gikk. Allikevel var vi ikke bekymret for at de ikke skulle finne fram. Disse to har vært ute både en sommer- og vinterdag i marka før, og er uredde og godt trent. Alt i alt var turfølget mitt en gjeng som er perfekte å ha med på tur. Så hvor skulle turen gå? For min del var det ikke tvil om at Grøtådalen og Kratlland skulle være målet. Dette området har en slags trollsk, mystisk, uforklarlig tiltrekningskraft. Flere deler denne følelsen, skal jeg tro det som skrives på diverse nettsider og i flere bøker. I vinter har jeg bla. lest Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes". Man kan være både enig og uenig i mye av det Mathisen skriver, men det viktigste med boka for min del er de delene hvor han beskriver det draget dette området har på ham, og stemningen man føler når man er der. Allerede etter min første tur inn hit kjente jeg meg igjen i disse skildringene. Arne var ikke uenig i at turen skulle gå hit. Arne er som meg oppvokst med å fiske småørret med langstang (langbambus) i små bekker i områder rundt hjemmet sitt, og finner stor glede i dette enkle fisket. Da trenger man ikke å tenke seg lenge om for å forstå at Grøtåa er forlokkende. Riktignok ble langstanga lagt igjen hjemme, men haspelstang og en god gammeldags dupp er like morsomt og effektivt. Dessuten vet man jo at Grøtåa huser betydelig større fisk enn småbekkene omkring husene våre her hjemme. Etter å ha lest "Villmark og mennesker møtes" ble jeg mer nysgjerrig på områdene sør og øst for Grøtådalen - Svukuriset, Sylengrenda osv. Etter å ha fastslått at båten på Femunden ikke gikk enda bestemte vi oss for å kjøre til nabolandet for å starte turen på Grövelsjön. Slik kunne vi få oppleve Grøtådalen helt fra Grøtåas utløp på Grötvallsjön. Avstandene virket heller ikke forskrekkende. I utgangspunktet håpet vi å få båtskyss over vannet til Sylen, for deretter å gå opp til Grötvallsjön. Dessverre fikk vi ikke kontakt med folket på Sylen/Ryvang, så vi fikk ta beina fatt fra første meter. Det så vi ikke mørkt på! I grove trekk var planen å ta første natt på Grötvallsjön, fiske oss ned Grøtåa til setra, for så å campe et par netter i området her. Hjemturen skulle gå opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp, med en avstikker opp på Svuku dersom tid og krefter tillatte det. Siste natt ble planlagt til Rönsjön, før siste dagsmarsj skulle gå til Sylengrenda og videre til Grövelsjöns Fjällstasjon langs stien på sørvestsida av Grövelsjön. Jeg vil på forhånd beklage kvaliteten på bildene. Jeg er ingen ivrig fotograf, og hadde dessverre ikke med annet kamera enn mobiltelefon på denne turen. Bildene kommer også med til dels ujevne mellomrom, da fotograferingen går litt i rykk og napp. Avreisetorsdagen forløp seg som et langt mareritt for meg. I forbindelse med jobben var jeg og en kollega utstasjonert på Stokkøya på Fosen. Jobben vi skulle gjøre denne dagen var veldig avhengig av andre aktører, slik at det ble umulig å si hvor langt tid det ville ta. Utålmodigheten etter å starte på kjøreturen sørøstover meldte seg allerede i 9-tida på morgenen. Første tekstmelding til Arne stipulerte avreise fra Meldal (hjemstedet vårt, der Arne fortsatt bor. Selv lever jeg i eksil i Trondheim) mellom 16.00 ("tidligst") og 20.00 ("absolutt senest"). Det endte med at vi kjørte fra Meldal 21.30. Da hadde jeg lidd meg igjennom en 12-timers arbeidsdag med stadig økende rastløshet etter å komme seg på tur, samt en konstant irritasjon over det horrible arbeidstempoet til mine arbeidskumpaner. Uansett, etter 46 mil i bil, parkerte vi på Grövelsjöns Fjällstasjon omtrent 01.00. Tåka lå langt ned i fjellsiden mot Grövelsjön denne sene junikvelden, og idet vi startet marsjen var det så mørkt som det kan bli på denne årstiden. Allikevel så vi ikke mørkt på tre timers marsj over fjellet denne natten. Det skyldes nok først og fremst den velkjente gleden man føler idet man er i ferd med å starte en ny tur - ingenting kan ta humøret fra deg. Vi tok ut kompasskurs og skrudde på den stakkarslige hodelykten jeg hadde med. Den første kilometeren eller så gikk i bløt myr i motbakke. Ikke det letteste terrenget der altså, men vi gikk oss fort varme og kom etter hvert over tregrensa og inn i steinrøysa. Det tok ikke lang tid før tåka var så tett at hodelykta ikke lyste opp stien foran oss. Sikten var redusert til under 10 meter. Og ikke nok med det - vi fant ikke stidelet hvor stien mot Pråahta og Grötvallsjön tok av fra den merkede stien. Stiene er ikke veldig tydelige i dette terrenget, men vi var ganske sikre på at vi ikke hadde passert stidelet. Dette skulle ligge noen hundre meter nedenfor toppen av Jakobshöjden, omtrent der hvor terrenget starter å helle ned mot Fosksjöene. Vi var naturligvis ikke i nærheten av å se Jakobshöjden, men vi merket godt når terrenget flatet ut og endret helning. Vi gikk og speidet etter stien i sikkert ti minutter etter at vi hadde passert stedet der hvor vi mente at stidelet lå. Sikten var slik at vi så en eller to markeringsstolper foran oss. Etter hvert som vi kom lenger og lenger ned i lia ble vi mer og mer usikre. Hadde vi gått oss bort i tåkeheimen? Vi stoppet og diskuterte, så på kartet, sjekket kompasset og så etter holdepunkter i terrenget for hver eneste markeringsstolpe. En stolpe til, en til, og enda en. Etter hvert hersket det ingen tvil om at vi hadde tatt for mange høydemeter nedover lia i forhold til hva kartet sa. Plutselig dukket det opp et vann langt nede i dalen. Dette gjorde oss enda mer usikre. Var det Fosksjöene? En stolpe til, enda en, og atter et titalls høydemeter nedover i dalen. Vi var nå så sikre på at vi var på villspor at vi rett og slett bestemte oss for å slå leir og håpe at tåka letnet til i morgen. Det var riktignok en voldsom nedtur å ikke klare mer enn noen få kilometer den første dagen, men vi så ikke noen annen løsning. Å vase rundt i ukjent terreng i tett tåke er et mareritt som i verste fall kan være farlig. Vi fant et mer eller mindre egnet sted å slå opp teltet på. Jeg hadde akkurat løsnet magebeltet på sekken da det kom et lite vindkast som flyttet litt på tåka foran oss, slik at vi så litt lengre nedover lia. Og tror du ikke at det der nede ved neste markeringsstolpe var et stidele. Hadde man trodd på slikt ville det vært lett å tro at høyere makter bisto med en hjelpende hånd i siste liten. Vi tok en titt på kart og kompass igjen, og kom fram til at dette måtte være stidelet eller krysset mellom de to markerte vinterledene som går mot hhv. Fosksjöene og Hävlingen. Det stemte bra med avstand og antall høydemeter. Vi oppdaget også at det som vi trodde var Fosksjöene nede i dalen foran oss i virkeligheten var to snøfonner som ikke var mer enn 30-40 meter fra oss. Tåka kan virkelig spille sansene et puss. Vi forbannet svenske karttegnere idet vi tok til venstre og la i vei langs stien. Tåka letnet litt nå, og siden juninatta er så lys fikk vi noen glimt av det fine, vidstrakte terrenget her oppe. Slake helninger og sletter med lav eller ingen vegetasjon som deles opp av små bekker på tur ned i dalbunnen. Lettgått terreng som utvilsomt nytes best i godt vær og god sikt. Vi ble fort sikre på at vi var på rett vei, og der stien begynner å svinge svakt mot høyre en drøy kilometer nord for Jakobshöyden, fant vi uten problemer stien som fortsetter mot Grötvallsjöen. Marsjen var lengre enn vi trodde, men Grötvallsjöen åpenbarte seg foran oss akkurat i det himmelen åpnet sine sluser denne natta. Vi småløp ned lia mot vannet og rakk akkurat å bli gjennomvåte før vi hev opp teltet og tok kveld. Klokka var nok ca. 5. Det er ikke hver dag man våkner i havgapet på Fosen og legger seg i norsk-svenske grensefjell. Et slags "Norge på tvers" der altså. Selv om natta i tåkeheimen opplevdes ganske dramatisk der og da, var det naturligvis aldri fare for liv og helse. Vi hadde telt, tørre klær og masse mat. Hadde vi vært litt tryggere og mer fjellvante hadde vi gitt blaffen i kartet og gått kun på kompasskurs. Det hadde sannsynligvis vært uproblematisk i dette terrenget. Uansett er det irriterende at kartene ikke stemmer med virkeligheten. Nå skal vi ikke være for bastante og si at kartet helt sikkert er feil, men den prikkede stien (såkalt "markerad sommarled") som tar av fra hovedstien ("markerad sommar- og vinterled") i området noen hundre meter sør for Jakobshöjden er i beste fall svært utydelig. Det var i alle fall umulig å finne stidelet. Dette er sikkert uproblematisk i dagslys og godt vær, men fryktelig forvirrende i mørke og tett tåke. Den første morgenen ble vi vekket av et reinsdyr som gikk og snuste på teltet vårt og småsnublet i bardunene. Når vi åpnet teltet for å skremme det vekk, stakk det hodet helt inn gjennom åpningen og snuste videre. Dette var et særdeles tamt og rolig reinsdyr som viste seg å tilhøre en gruppe samer som holdt til nede ved vannet. Om de var der allerede kvelden før, eller om de var ankommet før vi våknet, er usikkert. Bildet over: Arne er forundret over dette tamme reinsdyret som nærmest kom inn i teltet og vekket oss ved Grötvallsjön. Grøthogna i tåke til venstre, Nilsvålen til høyre og Kratlvola i det fjerne mellom disse. Vi pakket sakene og la i vei over den store sletten forbi vannet, med kurs for Grøtådalen, som starter nokså "plutselig" i nordenden av myra, tydelig definert av majestetiske Grøthogna og noe mer beskjedne Nilsvålen på hhv. venstre og høyre side. Været var mye bedre; god temperatur og delvis overskyet, men trusselen om regn var høyst tilstedeværende. Vi droppet fiske i Grötvallsjön, da vi ikke hadde fiskekort her. Første planlagte stopp var vannet på sør-/vestsida av Grøtåa bare noen hundre meter over grensa. Reinsdyret fulgte med oss et stykke før dets eiere ropte det til seg. Senere fikk vi høre av Stein Ola og Ola at samme reinsdyr hadde vært så nærgående at eierne måtte fram med lassoen for å unngå at det ikke skulle følge etter dem nedover Grøtådalen. Bildet over: Matpause i øvre Grøtådalen. Strålende vårsol og spirende bjørk. Bildet over: Grøtåa er ikke stor så langt opp i dalen Det ble noen kast med mark og dupp i Grøtåa rett etter at vi hadde trengt oss igjennom gjerdet som markerer grensa, mest for å tilfredsstille kløen etter å få svingt stanga. Det ble ikke noe helhjertet fiske, da vi rett og slett var usikre på om det sto fisk her. Vi labbet videre over den vidstrakte og tunggåtte myra, til vi kom til det navnløse vannet like innenfor grensa, som ikke er tilknyttet Grøtåa med annet enn en liten bekk. Vi var således usikre på om det fantes fisk her. Vannet så svært grunt ut, men jeg mener å ha lest en turrapport på nettet et sted som hevder at det i hvert fall finns masse småfisk her. Vel, den så vi ikke noe til. (For ordens skyld: Det finnes fisk her. Stor fisk. Det fikk vi opplyst av oppsynsmann Terje senere på sommeren.) Vi spiste godt med mat under tarpen mens en regnskur passerte over oss, før vi siktet oss inn mellom fjelltoppene foran oss i nord. Grøtådalen ventet. Solen strålte mens vi fisket oss nedover øvre Grøtådalen. Her oppe er det fantastisk vakkert. Den lille bekken veksler mellom fosser, stryk, håer og kulper gjennom den vårgrønne bjørkeskogen. Duppen og marken ble lagt uti i hver en kulp. Allikevel hadde vi ikke føling med fisk før omtrent halvveis ned til Stormyrtjerna. Det var nok litt tidlig for bekkefisken så langt oppe enda. Uansett var timene vi brukte nedover øvre Grøtådalen et av høydepunktene på denne turen. Utover dagen begynte vi å speide etter Stein Ola og Ola. Avtalen var at vi skulle møtes langs Grøtåa et sted ovenfor setra, og dersom klokka ble mer enn 8 på kvelden skulle vi møtes på setra, sånn i tilfelle vi hadde omgått hverandre langs bekken. Vi hadde tatt oss god tid nedover dalen og forventet at etternølerne skulle innhente oss. Ved håen like ovenfor den første brua, omtrent en km ovenfor Stormyrkoia, tok vi oss ekstra god tid, for her vaket fisken som besatt. Vi forsøkte oss med både mark og spinner, uten hell. I slike håer er det nok flue som gjelder. Fisken beiter på de klekkende insektene i vannoverflaten og er uinteressert i hva som måtte finnes på bunnen. Min erfaring er at det i slike større, grunne håer hvor vannet står helt stille er nytteløst å fiske med noe annet enn flue. Mark er mer effektivt i mindre kulper hvor vannet har litt mer fart. Vi gav etter hvert opp, lokaliserte "brua", og gikk mot Stormyrkoia. Bildet over: Innbydende kulper i bekken. Vi så et menneske oppe ved den indre Stormyrtjønna idet vi passerte koia. Han bodde tydeligvis der. Avisen og snapsglassene på bordet utenfor inngangsdøra avslørte det. Nede ved koia var det imidlertid ikke folk å se, og vi så vårt snitt til å prøve fisken i den innbydende håen like nedenfor husene. Her ble det endelig fast fisk! Arne fikk (med noe hjelp av undertegnede) landet en sprek Grøtåørret på i overkant av tre hekto. Selv om fisken ikke var av det kaliberet man skryter uhemmet av (som man vet finnes i håene her oppe) vart det en stor opptur etter en ellers dårlig fiskedag. Når vi kom ned mot Rundhåen begynte undertegnede å kjenne seg igjen. Her stoppet turen oppover dalen i fjor sommer. Det var et gledelig gjensyn, og "Grøtådalsfølelsen" kom for alvor tilbake i kroppen. Allikevel stemte ikke ting helt på dette tidspunktet. Det er rart hvordan opp- og nedturer følger hverandre sekvensielt når man er på slike turer. Etter oppturen med fisk ved Stormyrkoia begynte nedturen ganske fort for min del, og det tror jeg også gjaldt for Arne. Det var mange faktorer som bidro til dette. For det første hadde myggen begynt å markere sin tilstedeværelse for alvor. For det andre var vi skikkelig slitne, sekken var tung, og vi var gjennomsvette. For det tredje gav fisket i kulpene mellom Stormyrkoia og setra null resultat, noe som begynte å frustrere meg. Disse kulpene hadde jeg regnet som nesten bankers, i hvert fall mtp. å skaffe seg noe småfisk å legge på kveldsbålet. Man tåler mindre motgang fiskemessig når man er sliten, men uansett er en hel dag med resultatløst fiske mentalt tungt. Og, sist men ikke minst; klokka var passert 8, og vi hadde ikke sett snurten av Stein Ola og Ola. Vi var rimelig sikre på at vi ikke kunne ha omgått hverandre, og vi stresset dermed litt med å komme oss ned til setra. Fiske i Seterlona ble derfor sløyfet. Begeret var fullt for min del, ikke i den forstand at jeg var sint og sur, men jeg var såpass lei og sliten at jeg bestemte meg for å gire opp og få gjort unna den siste biten ned til setra fort som fy. Arne hengte seg på. Om det var tempoet/pulsen eller det faktum at var lei og slitne som gjorde at vi nesten ikke vekslet et ord før vi kom til setra vet jeg ikke. Den siste biten gjennom bjørkekrattet langs Vonbekken ned mot setra, med blodhungrig mygg og vanskelig terreng, sugde siste rest av fysisk og mental kraft ut av oss. Når vi endelig kom til setra og fant et selskap på sju-åtte mannfolk i usedvanlig godt humør, men ingen Stein Ola og Ola, ble vi nokså rådville. Skulle vi sette oss til å vente? Skulle vi finne oss en leirplass? Vi lurte oss rundt tunet til den andre siden og begynte halvveis å lokalisere stien mot Grøtåa. Helt ærlig hadde vi ikke noe interesse av å snakke med folk, vi var slitne, svette og i dårlig humør, og gjengen på setra var åpenbart i en helt annen stemning enn oss. Idet vi stoppet for å ta en kjapp rådslagning hørte vi rop bak oss: "Dere har vel ikke tenkt å passere uten å si hei?" Vi snudde oss og konstaterte at vi var "oppdaget". Og dermed fulgte oppturen som alltid kommer etter nedturen. Vi trasket tilbake mot benken på tunet og hilste høflig på gjengen. De ba oss innstendig om å slå oss ned og overrakte oss hver vår halvliter med øl som vi ikke hadde sagt nei takk til om den hadde kostet oss gård, grunn, skjorta og det hvite i øyet til sammen. Praten kom i gang. De var nysgjerrige på hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Vi fikk raskt inntrykk av at dette var en gjeng som var over middels godt kjent i området. Den ene mannen, den eldste av dem, var ekstra nysgjerrig og pratsom (på en hyggelig måte, naturligvis). Jeg fikk umiddelbart en følelse av at jeg hadde sett denne mannen før. Han kunne fortelle at han hadde vært her hvert eneste år i 40 år, og at han i år hadde samlet en ekstra stor gjeng og leid setra for å virkelig feire 40-årsjubileet. Praten fortsatte rundt fisket her inne. Jeg og Arne har som nevnt brukbar andrehånds kjennskap til områdene her inne gjennom uttallige timer med kartstudier, mens denne mannen åpenbart hadde førstehånds kjennskap til hvert eneste vann og hver eneste sti og leirplass her inne. Vi spurte og grov, og han svarte mer enn villig på alle spørsmål. Jeg tror vi diskuterte omtrent hvert eneste vann i området her inne, før han så smått ymtet frampå om at han faktisk hadde skrevet noen bøker om området. Det var først da vi skjønte at mannens navn var Terje Mathisen. Umiddelbart ble jeg nesten litt "starstruck", for navnet Terje Mathisen har vel alle med forkjærlighet for dette området hørt om. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde lest "Villmark og mennesker møtes", og det virket som han satte oppriktig pris på at "ungdommen" var interessert i området. Etter dette ble han enda mer åpen hva angår fisketips. Vi var naturligvis lutter øre. "Nå skal jeg gi dere noen virkelige gulltips" sa han, og pekte på noen vann og områder på kartet. Ofte når man mottar fisketips fra fremmede er man litt skeptisk - hva har de å tjene på at jeg får vite om deres gode fiskeplasser? Av en eller annen grunn fikk jeg ikke den følelsen nå. Om det skyldes at herr Mathisen hadde tatt seg en øl eller to, eller om det var fordi han ble litt smigret av vår oppriktige interesse for hans kjennskap til området vet jeg ikke. Uansett skulle det vise seg at tipsene var gode som gull. Sjelden har vi mottatt fisketips som har slått såpass voldsomt til. Førstehånds kjennskap til et fiskeområde over flere tiår lønner seg. Bildet over: Vi blir påspandert øl på Grøtådalssetra. En øl som blir rangert som en av de tre beste vi har smak, noensinne. Etter at herrene rundt bordet nær sagt hadde fortalt hver sin historie om storfisk i de ulike vannene i området, og vi begynte å gå tom for spørsmål, ymtet vi frampå om at vi måtte se oss om etter en leirplass. Vi kom fram til at fjorårets leirplass ved Setertjønna var kurant. Denne visste Stein Ola hvor lå, og gutta på setra lovde å guide Ola og Stein Ola dit dersom de skulle komme fordi - noe vi forventet at de gjorde etter hvert. Før vi dro måtte vi bli fotografert sammen med Terje, og vi fikk ikke dra før vi hadde fått hvert vårt halve hjembakte brød. Like før vi labbet i vei smatt Terje inn i "kokhuset" og hentet et eksemplar av sin roman "Journalistens sekk", som han overrakte oss. (Både jeg og Arne har lest den, og boka ble levert tilbake på Grøtådalssetra på en senere tur. På første side i boka sto det "Denne boka tilhører "Kokhuset", Grøtådalssetra", så jeg følte jeg måtte returnere den til sitt rette hjem). Vi takket Terje Mathisen og resten av gjengen for alt - samtalen, tipsene, brødet, boka, og ikke minst ølen, som både jeg og Arne rangerte til topp 3 på listen over beste øl vi noensinne har smakt. Stunden på tunet på Grøtådalssetra var kanskje den fineste på hele turen. Vi labbet i vei mot brua med fornyet mental og fysisk kraft. Vi skisserte planer for fisket de kommende dagene, samtidig som vi diskuterte i hvor stor grad vi skulle stole på tipsene vi hadde fått. I løpet av timen på setra hadde vi fått hørt historier om kilosfisk i nesten alle vannene her inne. Slik blir man motivert av. Nå er det jo en gang slik at der finnes stor fisk i alle vann, like sikkert som at det finnes små fisk i alle vann. Balansen mellom stor og smått vil dog variere. Det samme vil folks oppfatning av et fiskevann. Besøker du et vann én gang, og får tre hektosfisker, skryter du ikke uhemmet av det vannet. En annen kan besøke samme vann hvert år i 20 år, og i løpet av disse årene få 7-8 kilosfisk. Denne personen vil kanskje mene at dette er et utmerket vann. I Femundsmarka varierer fisket utrolig mye, fra uke til uke. Dette vil føre til at folks oppfatning av de ulike vannene er svært spredt. Man hører folk si at fisket i Femundsmarka er dårlig. Jo da, det kan det være. Fjorårets tur inn hit var skuffende rent fiskemessig for oss. Årets tur skulle derimot bli ganske annerledes. Er man heldig, har man sitt livs fiske her inne i løpet av en uke. Jeg har kamerater som sier "hvorfor i all verden drar dere til Femundsmarka, når det er så mye bedre fiske i Lierne?". De har sikkert rett i at fisket er bedre der, men Femundsmarka har så mange andre kvaliteter som jeg mistenker at man ikke finner andre steder. Man får en totalpakke her inne som er utrolig fin. Høyfjellsterreng, steinur, vidder, myrer, barskog, lauvskog, små vann, store vann, bekker, mulighet for både sosialisering og isolasjon, variert fiske, muligheter for padling, toppturer, hytter, koier - alt etter hva man måtte ønske. Som Mathisen skriver; man drar ikke til Femundsmarka utelukkende for de store fiskeopplevelsene. Men er man heldig og dyktig, kan man få dét også. Bildet over: Leirliv Vi etablerte leir ved bålplassen på moreneryggen mellom Sætertjønna og Grøtåa, helt i østenden av vannet. Tarpen ble spent opp slik at den ble en perfekt gapahuk. Den store rota som vi brente bål på i fjor lå her enda, nesten like stor. Vedsankingen gikk greit, men vi måtte samle ved i en større radius enn i fjor. Vi registrerte også at det var knekt en god del grener, og like til benyttet sag på en del av trærne på leirplassen. Ikke bra. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har knekt noen grener selv, men jeg forsøker å begrense dette til det absolutte minimum. Det er ikke nødvendig her inne i Grøtådalen. Nede ved Røa er det sikkert mer rensket langs bakken, men i Grøtådalen er trykket såpass lite at det er lett å finne nok ved til bålet på lovlig vis - i hvert fall om du orker å jobbe litt for det (og det er da vel noe av sjarmen med leirlivet?). Det ser ut til at trær velter og kvist faller ned i ganske stort omfang hver vinter. Kanskje var vinteren 13/14, med alle vinterstormene, særlig snill mot oss som ønsker bålkos både til kvelds og på morgenkvisten. Vi hadde akkurat slått oss til ro da Ola og Stein Ola plutselig dukket opp i leiren. Snakk om god timing. De hadde ramlet inn på Grøtådalssetra ikke lenge etter at Arne og jeg forlot den, og hadde som oss blitt påspandert en kald en. De var dyktig slitne etter å ha gått fra Grövelsjön til Sætertjønna på én dag. Det er en dagsetappe det står respekt av. Vi tilberedte middag (Real turmat og Grøtåørret) og tok en liten en fra lerka. En perfekt avslutning på dagen. I morgen ventet en skikkelig fiskedag! Vi våknet til overskyet pent vær med fare for regn denne morgenen. En herlig følelse å stikke hodet i Grøtåa etter å ha kranglet seg ut av teltet. Kjenne at kroppen kvikner til. Ta en munnfull friskt fjellvann for deretter å sette svartkjelen over bålet som bålmester Arne har fyrt opp, og la vannet koke mens man inntar noen skiver til frokost. Det er viktig å ta seg god tid om morgenen. Drikke litt mer kaffe enn man burde. Glemme klokka og ikke stresse. Stikk motsatt av det man gjør i hverdagen. Dagstursekk ble pakket og kursen satt mot vannet som Terje Mathisen satte pekefingeren over på kartet i går kveld. Vi gikk oss mer eller mindre rett på. Det var duskregn og antagelig tidlig formiddag. Alle hadde over 40 i fiskefeber og vi var raskt i gang på hver vår side av vannet. Tre av oss med sluk og en med fluestang. Allerede på andre kast var det fast fisk. Ikke noe størrelse å snakke om, men det lovet godt mtp fiskebettet. Jeg og Stein Ola gikk langs den ene siden av vannet, den som ved første øyekast så dypest ut, mens Arne gikk på motsatt side. Ola med fluestanga ble stående igjen i den innerste, grunne vika. Og for et bett vi skulle få oppleve! Nesten på hvert kast var det fisk etter slukene våre, særlig på den siden jeg og Stein Ola gikk. Etter en times fiske hadde vi et titalls fisk hvor den største var sju hekto, en var seks, et par var rundt fem, mens de resterende var fra tre og nedover. Riktignok uteble den virkelig store ruggen, men de ultraspreke halvkilosfiskene i dette vannet var virkelig morsomme å ta. Bildet over: Fast fisk i et nytt favorittvann En stor opptur, da jeg hadde forberedt meg mentalt på et relativt dårlig fiske, basert på fjorårets erfaringer. Allerede etter en time hadde vi sikret at turen ikke ble en fiskemessig fiasko, i tillegg til at vi hadde masse mat. Jeg liker å ha det slik at jeg er litt avhengig av å ta fisk til maten på slike turer. Jeg bærer rett nok med meg mer enn nok mat til å overleve, men uten fisk blir det litt spedt. Sånn skal det være, synes jeg. Vi var noe overrasket over at fisken bet så godt på denne tiden av døgnet. Klokka var sikkert rundt 12. Man vet jo at fiskens aktivitet i stor grad styres av klekkinger og insektenes aktivitet, men man har jo erfart at bettet ofte ikke er på topp midt på dagen, uansett. Det er tydeligvis ikke tilfelle her. Det fortalte også Terje Mathisen oss kvelden i forveien. Fisken biter oftest mellom 1 og 2 på ettermiddagen mente han. Det er ingen grunn til å betvile dette. Hvorfor det er slik kan man bare undre seg over, men det er jo ikke ugunstig mtp at man kan tillate seg å sove godt utpå uten å tenke på at man går glipp av morgenbettet. Etter at bettet avtok på dette vannet, var det konsensus at vi skulle gå inn til Kratlland. Et intensivt fiske her inne i fjor gav null resultat, men vannene her inne er likevel så forlokkende, og drømmen og grov Kratlrøye gjorde at vi ikke klarte å holde oss unna. Bildet over: Fin utsikt bakover mot Vonsjøen og Vonsjøgusten fra høyden mellom Grøtådalen og Kratlland. Etter noen polarbrød og litt eksotisk rødvinssnabb der vi kom ned ved Kratltjønna, labbet Stein Ola og jeg medsols rundt vannet, mens Arne og Ola la i vei mellom Kratltjønna og Stortjønna, mot Rundtjønna. Vi avtalte å møtes til lunsj et sted ved sistnevnte vann. Min og Stein Olas taktikk var store sluker og få kast på hvert sted. Det er bedre å dekke et stort område og håpe å treffe fisk, enn å stå å slenge flere titalls kast på samme sted. Står fisken der, så står fisken der (etter det jeg har lest, har ørreten ganske faste "beiterunder"). Er den ikke etter sluken på et av de første kastene, så vil den sannsynligvis ikke være etter på kast nummer 10 heller. Bildet over: Kratlørret Det tok ikke mer enn et kvarters tid før Stein Ola hadde fast fisk. For en opptur! Etter hundrevis av kast her i fjor uten så mye som et napp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde helt trua. Man vet at dette er et vanskelig vann. Men det går altså an! Etter en forsiktig landing måtte seks hekto nyyydelig Kratlørret bøte med livet. Fantastisk fin fisk i god kondisjon. Ikke noe monster, men en perfekt stekefisk. Vi fisket oss videre innover mot bua innerst i Kratltjønna med store forhåpninger om det videre fisket. Innerst i Kratltjønna falt jeg for fristelsen og tok den luksuriøse utedassen i bruk. Det skal ikke mange dagene med asketisk turliv til før man anser slike fasiliteter som luksus. Men jeg satt der inne hørte jeg de første tordenskrallene, og det tok ikke lang tid før det begynte å dryppe på taket. Jeg beveget meg etter hvert utover på odden mellom de to innerste vikene i vannet. Regnet tok til for alvor, og jeg bestemte meg for å ta på regnjakke og regntrekk, og søke ly under ei furu. Alle regnskurene hittil på turen hadde vært kortvarige, og jeg antok at denne også ville passere i løpet av en halvtimes tid. Jeg satte meg godt til rette og konstaterte at jeg vill holde meg tørr en godt stund. Slik satt jeg sikkert et kvarters tid mens regnet ble mer og mer intenst. Furukrona over meg ble etter hvert såpass oppfuktet at treet ikke gav noe ly i det hele tatt. Jeg tittet hele tiden opp mot Kratlvola, og de mørke skyene som hang der oppe så ikke ut til å være på vei noen steder. Jeg husket etter hvert at jeg hadde Arnes regnjakke i sekken, og mens jeg bredte denne over lårene mine sendte jeg noen tanker i retning ham som stod borte ved Rundtjønna i høljregnet, kun iført en tykk ullgenser. Så lenge man holder seg tørr, og man føler at regnet vil avta relativt fort, er det bare hyggelig å sitte slik og vente mens man stirrer tanketomt utover terrenget. Dessverre forsvant denne følelsen fort for meg. Makan til regnvær har jeg sjelden opplevd. Jeg gav etter hvert opp å holde meg tørr, og labbet i vei mot Rundtjønna, kanskje mest fordi jeg hadde litt vondt av Arne som stod der uten regnjakke. Allerede før jeg forlot Kratltjønna var jeg gjennomvåt. Borte vel bålplassen omtrent midt på Rundtjønnas nordlige bredd fant jeg alle mine tre turkamerater stående som saltstøtter under hver sin furu, gjennomvåte helt inn til margen. Vi vedtok å forsøke å fyre opp et bål, og fikk etter hvert fisket fram noen tørre kvister fra under steinblokkene rundt omkring. Jeg hadde "tørt" avispapir i sekken. Alle fire sto i ring rundt bålplassen i et desperat forsøk på å dekke til bålet slik at vi fikk fyr. 20 minutter og to fyrstikkesker tok det oss før vi måtte gi opp. Ingenting var tørt i denne haugen av småkvist og avispapir lenger. Regnet så ikke ut til å avta. Det var ingenting annet å gjøre enn å legge i vei hjemover mot Sætertjønna. Gjennomvåte, kalde, slitne og sultne trasket vi med labert humør gjennom blokkbarka mot Grøtådalen. Trøsten fikk være at nestemann som kom til bålplassen ved Rundtjønna fikk en enkel jobb med å tenne bål, dersom kvisthaugen noen gang skulle bli tørr igjen. Vel hjemme i leiren kunne vi konstatere at vi ikke hadde vært forutseende nok til å legge veden inn under tarpen, så Arne og Ola gikk i gang med å tørke opptenningsved på gassbrenneren, da det ikke fantes så mye som en tørr barnål i hele nasjonalparken. Bildet over: Klok av skade flyttes veden inn under tarpen. Etter en hederlig og vellykket innsats for å etablere varmekilde kunne vi endelig få på oss tørt tøy. Du verden hvor behagelig det er å skifte til tørre klær etter å ha vært gjennomvåt i flere timer. Vi koste oss en stund på den tørre flekken under tarpen mens regnet avtok. I kveldinga gikk undertegnede i gang med det som skulle være turens kulinariske høydepunkt; foliestekt fersk ørret med løk og konjakkflambert sjampinjong og kremet soppsaus. Jeg er overhodet ingen stor kokk, så leirplassen oppe på moreneryggen der nede i Grøtådalen får nok aldri noen Michelinstjerne. Men turkameratene virket fornøyd, og vi koste oss virkelig denne kvelden. Det er jo umulig å ødelegge nyfisket, bålstekt ørret. Bildet over: Konjakkflambert ørret og løk Bildet over: Nydelig Grøtådalsørret "Alt er godt i marka" er en frase vi gjentar etter nesten hvert måltid når vi er på tur. Appetitten er jo alltid voldsom etter lange marsjer med tung sekk, og det er jo ikke utenkelig at man i tillegg senker standarden noe når man er ute på tur. Vi tok noen slurker fra flaska, pratet og stirret inn i bålet en god stund utover natta. Det er mye god underholdning i et godt bål. En ny dag rant og morgenstellet i Grøtåa ble foretatt i strålende vær. Vi hadde bestemt oss for å starte hjemturen i dag. Turen til Rönsjön og videre over fjellet til Grövelsjön ble vurdert til å være for drøy for en dagsmarsj, så derfor bestemte vi oss for å gå til Rönsjön denne søndagen. Ruta skulle gå via Finnvolltjønnan og videre opp dalen langs Vonbekken mellom Sylfjellet og Svukus østligste topp. Bildet over: Arne poserer med Svuku i bakgrunnen. Bildet over: Ola forserer brua over Grøtåa ved Grøtådalssetra. Dagen startet med en liten nedtur. I det jeg skulle ta på meg fjellskoene som hadde ligget inntil bålet for tørking, merket jeg at tørkingen hadde blitt vel intensiv, slik at noe plast på tåa hadde smeltet og skar som en kniv i mot tærne mine. Nybegynnerfeil. Ikke optimalt, men jeg tok på rikelig med sportsteip rundt tærne, og vi labbet avsted. På setra var det tomt. Vi hadde håpet å treffe disse herrene igjen slik at vi kunne få takket skikkelig for tipsene vi fikk. Vi snuste litt rundt på tunet og tok noen bilder på denne fantastisk idylliske setervollen før vi trasket videre langs autostradaen av en sti som går vestover fra setra. Bildet over: Grøtådalssetra er virkelig en perle. Etter en times marsj var vi ved Finnvolltjønnan. Her ble det en pust i bakken og litt fiske. Vi så masse småfisk som svømte rundt i det grunne vannet, men ingen ville ha agnet vårt. Bildet over: Finnvolltjønnan. Bildet over: Finnvolltjønnan med Svukus tre hoder i bakgrunnen. Marsjen gikk videre i den slake stigningen opp mot det høyeste punktet før terrenget bikker ned mot Rönsjön. Her oppe ligger det ei lita tjønn, hvor jeg mener Vonbekken har sitt utløp. Her ble det en lengre matpause, med stekt ørret og avkjøling av såre føtter i det iskalde, klare vannet i Vonbekken, like under en snøfonn. Terrenget her oppe i skjæringa, hvis man kan kalle det en skjæring, mellom Sylfjellet og den minste toppen på Svuku er vidstrakt og med bare lav vegetasjon, og utsikten bakover mot Grøtådalen, Kratlland og Røavassdraget er fantastisk, særlig i det klare, fine været vi hadde. Utsikten fra toppen av Svuku må være helt ubeskrivelig, og jeg bestemte meg for at jeg skulle opp dit neste gang jeg var på disse traktene. Bildet over: Fantastisk utsikt bakover mot Grøtådalen og Kratlland. Bildet over: Vonbekkens spede begynnelse Bildet over: Litt klatring måtte til Bildet over: Rönsjön i det fjerne. Herfra og ned til Rönsjön tok det bare en halv times tid. Vi bestemte oss for å gå et stykke langs vannet, for å få kortest mulig marsj på siste dag. Rönsjön er veldig lang, og terrenget på sørsiden viste seg å være fryktelig tunggått. Steinur overgrodd med mose, stedvis tett bjørkekratt, mye opp og ned, og tilsynelatende stiløst. Vi jobbet og slet en time eller to langs vannet, til vi var litt over halvveis. En del av vannet tilhører Sylen fiskekortområde, men vi var usikre på hvor denne grensen går. Vi fant en perfekt leirplass som vi antok at lå på "lovlig" side, ute på en opphøyd odde, med godt utsyn utover vannet og fjellene bak, og med teltplasser litt lengre fra vannet. Bildet over: Rönsjön Det tok ikke mange minutter før slukene var våte. Man vet jo at såpass store vann kan være vanskelige å fiske fra land, så forventningene var ikke all verden. Vi var uansett rimelig fornøyde med fangsten på denne turen. Den av oss som er minst ivrig på fiske, som alltid surrer med et eller annet i leiren mens vi andre fisker, den eneste av oss som kan være på tur uendelig lenge uten å bli frustrert over dårlig fiskebett, den av oss som heller eksperimenterer med fluestanga mens vi andre hover inn fisk med sluk, bestemte seg også for å svinge slukstanga denne ettermiddagen. Jeg snakker da om Ola. Med en 7-grams sluk (alt for liten etter vår mening) stilte han seg opp for å fiske akkurat på samme flekken som alle vi andre nitidig hadde fisket over flere ganger (amatør!). Ett kast, to kast. Pang! Ørret. 1 kg blank. Større fisk enn både jeg og Arne noen gang har tatt i ferskvann. Bildet over: Kilosørret Velvel. Tilfeldig. Flaks. Vi unnet i hvert fall Ola fisken. Mens storfiskeren kunne ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, følte vi andre at vi måtte intensivere innsatsen. Her var det tydeligvis muligheter. Arne og Stein Ola fisket vestover, jeg østover. Stort sett når jeg er i villmarka, liker jeg stillheten, roen og enkelheten. Legge vekk mobilen, ikke vite hva klokka er. Av og til synes jeg likevel at det er fint å ta med seg et element fra sivilisasjonen som egentlig ikke hører hjemme på en slik tur, nemlig musikk på øret. Når man skal fiske helt alene rundt et vann, for eksempel. På min solotur oppover langs Rönsjöns sørlige bredd hadde jeg litt stemningsskapende musikk på øret. I slike øyeblikk, når fiskebettet er totalt fraværende, og man strengt tatt kjeder seg litt, er det fint å løfte blikket og se mot fjellene i bakgrunnen, mens musikken forsterker følelsene og inntrykkene fra syns- og luktesansen. Det fører til at tankene vandrer litt ekstra, og man slapper enda mer av. Riktig type musikk er selvfølgelig en forutsetning. Jeg hadde ikke føling med fisk før jeg kom til den odden hvor jeg hadde bestemt meg for å snu. Da hadde jeg vel fisket i en liten time. Her landet jeg to ørreter på to kast, begge mellom 3 og 4 hg. Akseptabelt. Aldri har jeg fått så sprek og vilter fisk. Begge snurret sena så mange ganger rundt sluken og hempevirvelen at jeg måtte fram med kniven. Morsom fisk. Tilbake i leiren lød rapportene at det hadde vært null bett vestover. Hva Ola hadde bedrevet mens vi andre fisket spurte jeg ikke om, men jeg tviler på at han hadde fisket så mye. Uansett bestemte han seg for å igjen ta noen kast der ute på odden hvor vi campet. Ett kast. Pangpang! Ørret. 1,2 kg. Samme sted, samme sluk. Bildet over: Kilosørret nr. 2. Nå kunne det ikke være tilfeldig lenger. Han måtte gjøre noe riktig, som vi andre ikke gjorde. Jeg velger å "skylde" på sluken. Det er ikke ofte man ser at en bestemt sluk fisker så mye bedre enn andre lignende sluker, men det kan ha vært tilfelle her. Slik jeg forstår det, kan det ofte være slik med røya, men ørreten, der hvor jeg kommer fra, tar stort sett uansett variant av Lillauren, Sølvkroken Spesial etc., dersom den tar noe i det hele tatt. Uansett unnet vi oppriktig talt Ola å ta fisk. Vi unnet ham også å ta stor fisk, til og med størst fisk. Men at han skulle ta to av arten størst fisk var kanskje i overkant. Vi stekte mine to småfisk på bålet og spiste dem med potetmos. Bildet over: Hva mer kan man ønske seg? I det fjerne hørte vi et tordenskrall. Vi hadde så langt hatt en del værskifter på turen, så vi antok at det snart ville bli regn. For å være føre var spente vi opp tarpen. Gode og mette, døsige og late etter dagens strabaser tenkte vi at teltene får vente. Nå skal vi kose oss under tarpen mens regnet passerer. Vel. Jeg har aldri sett et uvær komme så raskt. Jeg tror ikke det tok mer enn ti minutter fra blå himmel til det blåste opp og de første regndråpene falt mot den femundske bakken. Vi skjønte fort at dette var et uvær med stor u. Det hersket en stund kaos i leiren; teltene ble satt opp i rekordfart, det ble lagt steiner på tarpen, og alle gjenstander ble kastet under denne. Bildet over: Uvær. Vi rakk alle å montere oss under duken, sånn noenlunde tørre, før regnet tok til for alvor. Vi blandet oss en toddy mens tordenværet eskalerte. Det lynte og tordnet intenst på alle kanter; mot Svuku i vest, mot Sylen i øst og mot Rönsjöruten, Grøthogna og Sylfjellet i nord. Det var umulig å si hvor været kom fra og hvor det var på vei. Vi hadde utsyn over vannet, mot Rönsjöruten og Grøthogna. Synet av lyn som lyste opp fjellene foran oss, i områdene mellom Grøtådalen og Rönsjön, var både skremmende og mektig. Regnet, vinden og tordenskrallene gjorde det nesten umulig å snakke sammen der vi satt på rekke under tarpen, tarpen som vi sverget på at vi aldri skulle dra på tur uten igjen. Selv om det ikke var fritt for at vi var noe redde, følte vi oss på en måte trygge i vårt lille krypinn. I slike situasjoner er det godt å være flere. Personlig har jeg aldri vært utendørs i et slikt uvær før, i direkte kontakt med naturkreftene uten beskyttelse fra fire vegger og tak. Det var som nevnt skremmende, men også en stor og mektig opplevelse jeg ikke ville vært foruten i ettertid. Der vi satt hadde vi panoramautsikt mot det som så ut til å være tordenværets kjerneområde, og sikksakklynene herjet vilt i fjellsidene helt ned mot Rönsjön. Hvor lenge tordenværet pågikk, vet jeg ikke. Det må ha vært over en time. Hver gang vi trodde det var over, smalt det på nytt i motsatt himmelretning og Rönsjöruten sto igjen i lys lue. Etter hvert som tordenværet gav seg, økte vinden. Den rev og slet i tarpen og bardunene og truet med å gjøre den luftbåren. Og med et gjorde vinden alvor av truslene; en bardun røk og tarpen stod rett til himmels, kun holdt tilbake av noen steiner vi hadde lagt på i bakkant. Vi var på føttene i løpet av millisekunder, fikk tarpen ned på jorda igjen, brettet den over tingene våre, la på rikelig med steiner, og krøp inn i teltene. Den natta sov jeg svært dårlig. Vinden rev i teltet og jeg var ikke trygg på at det var godt nok bardunert. Teltet mitt, et Ajungilak Anjan 2, som jeg ellers er svært godt fornøyd med, lager dessverre mye lyd i vinden, slik at man hele tiden føler at teltet er i ferd med å klappe sammen. Kanskje sto det ugunstig plassert i forhold til vindretningen, kanskje var det for dårlig oppspent, kanskje var jeg overengstelig denne natten. Dette er uansett det eneste jeg har å utsette på teltet. I ettertid, i lys av opptil flere hendelser hvor folk har blitt truffet av lynet i fjellet, innser jeg at vi ikke levde helt ufarlig denne kvelden ved Rönsjön. Vi satt utsatt til på en forhøyning ved en stor vannflate, mens et kraftig tordenvær herjet like over oss. Om vi var heldige som ikke ble rammet av lynnedslag er umulig å vurdere, men uansett bør man ha respekt for alle typer uvær så høyt til fjells, det være seg nedbør, tåke, vind, temperatur eller tordenvær. På denne turen fikk vi oppleve både tett tåke, kraftig regn og intenst tordenvær. Selv om ingen av værsituasjonene vi kom borti var livstruende for oss, er det ikke vanskelig å tenke seg at været i verste fall kan gå på livet løst i fjellet. Er man langt unna ly, gjennomvåt, kald, uten mulighet for å få på seg tørt, mens skitværet vedvarer, kan det være skummelt. Likeledes om man er fanget på snaufjellet i et kraftig tordenvær, eller i ulendt terreng i tett tåke. Værskiftene kommer utrolig raskt i fjellet. Et eller annet sted har jeg lest eller hørt at det en gang på tidlig 1900-tall var en dame som frøs i hjel ved Røa, i midten av juli. Terrenget ved Røa er på ingen måte det mest ekstreme, så dette får stå som et tragisk eksempel på et worst case scenario. Vi våknet neste morgen til vindstille og oppholds. Alle tingene hadde overlevd natten under tarpens beskyttelse. Vi pakket, spiste, og tok fatt på den siste marsjen. Denne dagen skulle bli en ren transportetappe på merket T-sti fram til Grövelsjön. Før turen hadde jeg lest litt om Sylen, samt sett NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra denne utposten, og gledet meg til å se stedet. Vi hadde et lite håp om å kunne kjøpe oss båtskyss over Grövelsjön, og håpet således å treffe folk på Sylen eller Ryvang. Vi brukte vel omtrent to timer ned til vannet. Marsjen gikk knirkefritt på bra sti og i godvær. Bildet over: Grövelsjön. Sylen og Ryvang ligger i enden av vannet nærmest de tre poserende turistene. Bildet over: Sylen og Ryvang med Sylfjellet i bakgrunnen Nede ved vannet møtte vi det som jeg mener er fruen på Sylen. Vi spurte høflig om det gikk båt over vannet, men vi fikk negativt svar. Hun kunne imidlertid fortelle oss at det ikke tok mer enn et par timer herfra til Fjällstasjonen. Det var oppløftende da jeg nesten fryktet det dobbelte. Den første kilometeren eller så fra Sylen innebar bratt stigning og mye melkesyre i ulent terreng. Vi måtte liketil tråkke oss over en enorm snøskavl som fremdeles skjulte stien. En påminnelse om at det fremdeles var tidlig på sommeren høyt til fjells. Bildet over: Spor av vinter i fjellet. Etter hvert ble terrenget slakere og mer vidstrakt. Vi krysset flere flomstore bekker; våren kom tydeligvis noe senere her enn i Grøtådalen. Vi slukket tørsten i bekkene og nøt solskinnet. Opp mot stiens høyeste punkt satte Stein Ola opp en fryktelig fart, og det var med nød å neppe jeg klare å henge på. Han mente nemlig at hvis den eldre damen på Sylen kunne gå strekningen på to timer, måtte jammen vi, fire mannfolk i vår beste alder, klare det betydelig fortere. Langs stien møtte vi et par andre turgåere, sannsynligvis på tur mot Svukuriset, som må ha trodd vi var steingærne som gikk tur i dette tempoet. Uansett angret vi ikke på at vi hadde gasset på litt da vi rundet toppunktet og fikk utsyn mot Fjällstasjonen. Fantastisk utsikt. Bildet over: Siste etappe. På tross av nedoverbakke, klopper og ellers fin sti, var den siste biten seigere enn den så ut til, mest fordi føttene mine for alvor begynte å verke. Særlig den aller siste etappen langs asfalten opp til bilen var vond. Men - vi klokket inn på to timer og fem minutter. Turen var over for denne gang. Vi var sultne som okser, men da Fjällstasjonen ikke hadde åpnet for sesongen enda, ble det ikke burger og cola før vi kom til Tolga. For å oppsummere: en fantastisk tur! Det aller meste klaffet denne gangen. Totalt sett var vær og temperatur upåklagelig årstiden tatt i betraktning. Det samme gjelder fisket. Jeg tror ikke man vanligvis kan forvente et slikt fiske så tidlig i Femundsmarka. Riktignok kom våren relativt tidlig, men jeg tror også vi hadde griseflaks med timingen vår. Jeg skal ikke spekulere for mye i årsaker til det gode fisket, men det er mulig vi traff akkurat den perioden fisken hvor alvor våkner fra vinterdvalen og blir aktiv, og kanskje er noe ukritisk i matveien? En annen svært positiv ting var at vi var lite plaget av insekter. Vi merket deres tilstedeværelse bare sporadisk. Det betyr vel at vi var griseheldige med timingen også på dette punktet. Det er ikke mange dagene her inne man kan få behagelig vær, normal vannføring, tørt terreng, gryende vårstemning, godt fiske og lite insekter samtidig. I kommende år skal jeg absolutt tilstrebe å treffe på disse dagene, men jeg er forberedt på at det kan være vanskelig. Turfølget må også sies å være upåklagelig. Ingen syting og klaging, bare positivitet og trivelige kvelder rundt bålet. Vi fikk oppleve nærhet til naturen på både godt og vondt, og gjorde oss mange nyttige erfaringer i forhold til dette. Det som kommer til å sitte igjen lengst i minnet etter denne turen er utvilsomt kvelden i tordenværet ved Rönsjön. En mektig opplevelse! Det eneste jeg virkelig angrer på etter turen er at vi ikke gjorde den lengre. Det er bare å takke både turfølge og Femundsmarka for turen og si på gjensyn!

Fikk meg til å tenke på fattern. En del av jobben hans var å gå fra Skogadalsbøen til Sognefjellshytta, pakke 50kg med mat i sekken og gå tilbake til Skogadalsbøen. Rekorden hans opp til Sognefjellshytta var på under to timer. Tipper det gikk saktere nedover. ... Eller når jeg skulle hjelpe fattern med å bære vinduer opp til hytta. 40kg vindu på en ubrukelig (altfor liten) pakkrammesekk. Det var så vondt å ha sekken på ryggen, at jeg holdt maks tempo av det jeg klarte - mitt vanlig gå-tempo. Var bra kjørt når vi kom opp til hytta. Som selvfølgelig har en bratt bakke på slutten, etter å ha gått over en myr. Nei, 40-50kg sekk er nok for spesielt interesserte.

Det virker som en del folk er av den opfatning at om man pakker lett så har man det kjipt å ukomfortabelt på tur Jeg har det vanvittig mye mer komfortabelt på tur etter jeg begynte å pakke lett, jeg har jo akkurat det jeg trenger av utstyr, det veier lite og på grunn av at jeg har en lav basevekt (sekk ink. innhold) har jeg muligheten til å ta med meg mere kos på tur og alikevel er total vekten MYE lavere en det den var før Jeg vil påstå at jeg ville puttet omtrent det samme utstyret i sekken enten om jeg skulle gå milevis eller om jeg skule kjøre bil hele veien frem til telt plassen. Det går også helt fint an å pakke lett uten å klippe i filler alt man eier eller bruke enorme summer på masse nytt fancy ustyr, man må bare endre måten å tenke på og som med alt annet er det noen som tar det lengre en andre....men so what? Jeg tror en del folk som oppdager lettpakking kanskje får et ønske om å opplyse andre om hva som faktisk er mulig å oppnå fordi de har opplevd det som noe veldig positivt, kanskje dette for noen kan opfattes som om de blir mobbet for at de går med tung sekk?

Alle er enige om at turen er det viktigste og at alle kan bære akkurat det de vil.... Det er en gruppe som synes det er gøy å se hvor lett de kan få sekken og klare å komme seg inn under visse vektgrenser. Gruppa diskuterer her inne på lik linje som alle de andre, men naturlig nok vil noe av det gå på lett utstyr. Disse trådene er stort sett tydelig merka i overskriften. Hva er så provoserende og plagsomt med dette? Ja folk kan kalle seg lettvekter om de har klart å få sekken ned fra 25 til 20 kg, men de er ikke en lettvekter i denne gruppas definisjon. Er det viktig for folk å få godkjennelse fra lettvektsgjengen siden det er så mye mas om det? For i mange tråder om lettvektsutstyr kommer folk inn bare for å fortelle at de bærer 20 kg og er helt fornøyd med det.

Hilleberg burde selge tre versjoner av teltet: Unna Original, Unna Mesh med nettinginnertelt, og Unna One med et smalere innertelt

Jeg personlig synes ikke jakt er en særlig stille ting. De der geværene deres bråker noe forferdelig!

Aldri mer storsekk! På denne turen klarte vi å gå 6 km første dagen. Neste dag ble det rundt 8km. Så gikk vi 12 km. Gradvis økte lengden. Til slutt var vi over Hardangervidda, og jeg gikk hjulbeint i en uke etterpå (!). Sekken veide 54kg på starten. Ganske raskt begynte jeg å dumpe mat for å lette på vekten. Jeg avsluttet med i underkant av 40kg i sekken. I 2013 gikk jeg noe av det samme strekket om igjen. Da tok jeg med en 12 år gammel gutt med på slep. Vi gikk 50km på 2,5 dag. Han klaget ikke. Men sekken var jo aldri så lite barbert for vekt siden 2009 når jeg gikk med Alpinisten. Luksus? Komfort? Livsglede? Det er å legge seg uten vond rygg

Det finnes en egen akademisk disiplin, med bachelor, master og doktorgrader som prøver å finne svar på spørsmålet om hva friluftsliv er. Spør du en av disse, så starter de med "Første gang Friluftsliv ble nevnt, Ibsen, På vidderne, bla bla". I følge ryktene i de akademiske kretsene skal Nils Faarlund en gang ha laget en definisjon av hva friluftsliv er, men angret seg umiddelbart, og siden har begrepet Friluftsliv surret rundt i en semantisk hengemyr. Stortinget har også forsøkt å lage en egen definisjon, og endte opp med at friluftsliv måtte foregå utendørs, i fritiden og med hensikt om rekreasjon og miljøskifte. Noe som har ført til at friluftsliv er noe 90 % av den norske befolkning driver. Tradisjonelt kan en si at friluftsliv springer ut fra et overskuddsliv for byfolk, med aktiviteter som klatring, tindebestigning, laksefiske og fjellvandring. Det er bare i nyere tid at en kan snakke om fiske, jakt, sanking og fangst i en friluftslivssammenheng. Er ikke så opptatt av å skulle definere friluftsliv. Jeg er på tur, eller driver friluftsaktiviteter.

http://www.fjellsport.no/hilleberg-unna-mesh-innertelt.html Mesh innertelt til Unna, da blir det myggnetting i døra:-)

Flott med en brannfakkel som denne! Jeg er forøvrig helt enig i definisjonen din: Som utdyping til denne definisjonen vil jeg legge til at i min definisjon for friluftsliv inngår det i den overstående definisjonen at friluftsliv er å leve i takt med og av naturen. Når man driver fiske, jakt, sanking og fangst gjør man det. Begrepet friluftsliv bør i sin helhet helt klart reserveres for det som blir omtalt som "enkelt friluftsliv". En aktivitet er ikke nødvendigvis friluftsliv bare fordi den foregår ute i naturen. Ekstremsport er feks IKKE friluftsliv. Ekstremsport er ekstremsport. Når man bedriver ekstremsport bruker man naturen som sparringspartner (feks når man kjører på ski eller sykkel ned ei stupbratt fjellside) og man søker ikke å leve med og av naturen. Ingen aktiviteter som går ut på å "overvinne naturen" kan defineres som friluftsliv. Friluftsliv er å leve med og av naturen. Men i dagens samfunn har kast og bruk kulturen og sportsbutikkene vannet ut begrepet friluftsliv til å omhandle nesten alle slags utendørsaktiviteter mellom himmel og jord. For å beskrive for folk flest hva jeg og larka mener er friluftsliv så vil det nok være mer treffende for oss å bruke begrepet "enkelt friluftsliv" eller "veidemannsliv". Dette er jo i bunn og grunn bare en definisjon av et begrep...

Lättpackare och ultra- super- och extrem- och andra ord som kan sättas framför är inte skyddade titlar, så du kan tryggt kalla dig vad som helst. Det finns heller inga enhetliga definitioner på de olika kategorierna lättpackning. En vanligt brukt definition för ett par olika kategorier är att finna på wikipedia. http://en.m.wikipedia.org/wiki/Ultralight_backpacking Personligen tycker jag absolut att när någon ändrar baspackvikten från säg 20 kg till 12 så är det solklart ett fall av lättpackning, oavsett om man tekniskt sett ligger utanför gränserna ovanför. För mig som blivit van att basvikten på sommarpackningen ligger runt 4-5 kg är det tveksamt om jag känner mig som en lättpackare om jag tar med 8-9 kg basvikt. Till sist är det ju så att man kan vara/kalla sig vad som helst så länge som man kommer sig ut och njuter på turen. Jag är helt övertygad om att de flesta njuter sina turer lika mycket som jag, trots andra fokus, mål eller intressen än vad jag har. Annars hade de säkert inte varit inne på sidor som denna och diskuterat friluftsliv. Om jag fick önska något vad gäller diskussioner om lättpackning är en medvetenhet hos mesteparten av turfolk, så att packvikten kommer av val, inte brist på alternativ. Jag önskar definitivt inte att varken min eller för den delen någon annans packning ska vara en guldstandard, men snarare en inspiration och ett ställe där man kan plocka russinen ur kakan och plocka de delar som passar en egna intressen, ekonomi, turerfaring, type tur, och alla andra faktorer. För någon blir valet 20+ kg, men en del av de som bär på sådana bördor skulle gärna minska på dem om de visste att det finns ett sätt att göra det.

I går ble det en virkelig nærtur på jobb (5 min å gå). Fiskekonkurranse i valgfaget jeg underviser. Én ørret på 28 elever i Skeisvatnet i Haugesund

Jeg pakker bare sekken og drar på tur, jeg..

Hilleberg Unna i rødt på vei. Endelig mitt første Hilleberg telt

Ser her at flere ser helt bort fra at hundens eiere er de ansvarlige. Derfor burde disse lukes ut som dyreeiere og kanskje også som jegere/våpeneiere. Håper som flere skriver - at disse "jegere" får som fortjent på sin pels.

Hei, Takk for svar. Den XXL posen virker mer som en teppepose til bruk i seng. litt mer hette på de på lekebutikker. Ender nok opp med noe ordnetlig greier. Synes det er viktig at ungene har ordentlig utstyr, da er det artigere for de å gjøre ting også når de slipper å plages med dårlige produkter.

Når ein bare finn eit system ein er fornøgd med så er det ingen sak. Turstativet mitt er Berlebach mini. Det er lett og stødigt, men ikkje så høgt.

Hei Siden du nevner 3 åring og fjellet - ville jeg satset på noe med bedre kvalitet enn disse Disney soveposene. Regner med det er denne. De er beregnet til de varme sommernettene i lavlandet (eller ved maksforhold i fjellet kanskje) eller helst til innendørsbruk. Alternativt ville jeg hatt en god og varm sovepose inni - eller ha en dyne over eller whatever. Om friluftsliv er noe dere vil satse på er jo Ajungilak Little Mammut helt ok. Den er forlengbar. Begynner å komme mange andre gode alternativer også - og om du ikke skal bære langt kan barnet sikkert arve en pose fra en voksen. Liggeunderlag er ellers viktig.

Hva man gjør ute spiller etter min mening ikke den store rollen. Hvor, hvorfor og hvordan er etter min mening det essensielle. Hvor - i naturen. Hvorfor - med sikte på naturopplevelse. Hvordan - Ikke motorisert og på en naturvennlig måte. Med "i naturen" ,mener jeg områder som hovedsaklig er naturpreget. Golfbaner, alpinanlegg, idrettsanlegg etc blir dermed definert ut. En aktivitet som fiske kan dermed være både innenfor og utenfor. Fiske fra motorbåt blir ikke friluftsliv selv om man både er i naturen og har naturopplevelser.

Det går jo ann å høre med Hilleberg selv, det er ikke utenkelig at de kan sy innerteltet du vil ha.

x2

Vil da påstå i aller høyeste grad at man bedriver friluftsliv selv om ikke gjør noen av de punktene du nevner her: jakt/fiske/fangst/sanking. Nå starter orrfuglleika for min del, den holder på i ca en måned framover og når jeg plasserer meg utpå myra for å observere orren spille på nært hold, føler jeg at jeg bedriver friluftsliv. Greit jeg observerer fuglen men at jeg er på sidelinja av naturen? Jeg må vel ikke skyte den stakkars fuglen for å ta del i naturen, at jeg ligger 40 meter fra spillet gjør at jeg heller er endel av naturen enn å måtte skyte den. (føler jeg) Men dette blir og er et definisjonsspørsmål. Vi kan vel diskutere dette opp og ned til vi blir gale, selv er jeg fornøyd om jeg kommer meg ut på tur 1-2 ganger i måneden, det være korte eller lange turer og om folk kaller det jeg driver med for friluftsliv eller utendørsaktivitet.. Vel, jeg gir blanke, jeg nyter naturen rundt meg.

wow. Hilleberg Enan til 4284 bestilt.

Ser at komplett fritid kjører litt tilbud på blant annet Hillebergtelt: http://komplettfritid.no/kampanje?saleid=1125

Dette er vel egentlig en umulig å komme til enighet om vil jeg tro. Her blir det personlige meninger å påstander. Selv synes jeg definnisjonen på selve ordet "Friluftsliv" må være å plukke ordet i fra hverandre. Fri-Luft-Liv..... Da har man altså følelsen av å være fri. Man er ute og lever For min del er det lykkeligste friluftslivet, langt fra motorisert ferdsel, jegere og andre folk. Litt sært, men i dette frie samfunnet må man få lov å ha sære meninger Likevel kjører jeg motorsykkel, og kan synes det er fantastisk flott å stikke av gårde på en lovlig grusvei inn i skogen eller ut på viddene. For så å slå opp teltet og nyte stillheten. Akkurat dette kan virke som dobbeltmoral, og den ser jeg. Å kjøre i utmark som med snøscooter og motorcross sykkel/bil er jeg dog helt i mot. Her må grensen ligge til lovlige veier, eid av grunneiere eller kommune. Det må også finnes store områder uten at landskapet peppres med grusveier. Jeg er for enda flere og større nasjonalparker i Norge, med forbud mot alle menneskelige inngrep med maskin. Kano/Kajak etc som blir båret og ikke har motor, er selvfølgelig helt greit Ikke mye bråk eller spor av dette. Likevel drømmer jeg om en dugerlig el.motorsykkel, og forbud på disse veiene for andre enn elektrisk drevne kjøretøy. På den andre siden hadde jeg ikke blitt lei meg for et forbud, selv på de lovlige veiene jeg nevner. Men så lenge det er tillatt, så tar jeg meg en MC tur med telt en gang i året. Jeg ser også fordelen ved dette for eventuelt funkjsonhemmede som ønsker å komme ut i naturen uten for mye hjelp. Men stillheten setter jeg høyest, og drar som oftest på fottur med telt, så langt bort fra motorisert ferdsel og jegere som overhode mulig. Jeg er som sagt for et forbud mot ferdsel med motoriserte kjøretøy utenfor vei. Håper ikke de borgerlige får det som de ønsker for tiden. Jeg kaster en brannbombe og er for et forbud mot jakt også....... Men dette er jeg klar over er en umulighet og har forståelse for dem som synes dette også er friluftsliv. Har mange jegervenner

Ser også at trådstarter har utelukket alt som har med vann å gjøre, som mine turer i kajakk og alpacka på sjø og elv for eksempel. Kanskje ikke så enkelt å definere friluftsliv alikevel?

Jakt og fiske har vel aldri vært friluftsliv. Det er matauk og folk har holdt på med det i uminnelige tider. Friluftsliv er et overskuddsfenomen som i utgangspunktet var forbeholdt de rike og velstående, men i vårt overskuddsamfunn kan hele befolkningen ta del i friluftslivets gleder.

Ja jeg kjøper fiskekort. Men det er ikke alle typer fiske stell som fortjener støtte. Dette løser jeg ved å fiske andre steder.

Ja, dette er bildet jeg refererte til. Ser helt topp ut! Enig i at hele døra burde vært mulig å ha som netting - fint å ligge og se ut........ *drømmer seg bort:-)

Jag läste någon som beskrev lättpackning som "ultimate hiker" och alternativet som "ultimate camper" och bortsett ifrån att "ultimate camper" får mig att tänka på campingplatser så tror jag att det fångar bättre vad det handlar om. Konflikten är inte så mycket en fråga om vikt, de allra flesta vill väl bära lätt hellre än tungt om allt annat är lika, utan är en fråga om vad som prioriteras för en bra tur. Begreppet lättpackning blir då i sig självt lite provocerande eftersom det får det att låta som om alternativet är tungpackare, vilket verkar dumt, när det istället handlar om att man vill olika saker med sin tur. Lättpackning, eller "ultimate hiking" blir då att försöka hitta den lättaste möjliga packningen som är godtagbart bra (där bra är en subjektiv kombination av säkerhet, komfort, pris...) medan "ultimate campers" istället försöker optimera för all den tiden då man inte bär och försöker hitta den bästa möjliga packningen (återigen ett subjektivt bästa) som är godtagbart tung. De flesta av oss lägger väl oss någonstans mittemellan extremerna i hopp om den ultimata kombinationen men jag skulle tro att om man vill ha den allra bästa packningen för sin tur så är det nog smart att göra en "ultimate hiker" lista och en "ultimate camper" lista och sen blanda efter tycke och smak. Eftersom optimering för vikt handlar gäller hela packningen får vi många trådar om lättpackningen medan den som optimerar varje beståndsdel istället kanske startar olika trådar om fjälltält, kök och kängor och tycker att det ensidiga fokuset på vikt verkar lite märkligt Själv besväras jag inte så mycket av en tung ryggsäck, så länge jag lyckas hålla den under 1/3 av min egen vikt. Däremot vet jag att jag vill ha det varmt när jag sover och behöver mycket och bra mat om min tur ska bli lyckad så jag hamnar gärna med en lite tyngre säck. Den som besväras av en tung säck, eller har dålig rygg eller knän, prioriterar naturligtvis annorlunda. Eftersom jag inte är så tung själv måste jag ändå ta viss hänsyn till vikt men jag tänker klart mest som en "ultimate camper" även om jag uppskattar att lättpackarna bidragit till att även vi andra fått lättare utrustning. Däremot beklagar jag att de mindre ramryggsäckarna samtidigt blivit så ovanliga...

Historisk sett har motpoler en tendens til å barke sammen uansett hvor små og ubetydelige forskjellene er. Det være lettpakker / tungpakker, Ford/Opel, høyreradikale/venstreradikale eller fotballsupportere fra Liverpool/ManU. Det er åpenbart mye følelser inn i bildet, og mens disse motpolene står på krava, så står resten, som også er majoriteten, på sidelinjen og er mer eller mindre likegyldig. Selv var jeg med på lettpakkertreff i fjor. Sekken min veide 4.13 ganger så mye som den letteste. Men vi hadde uansett en fin tur, selv om jeg klarte å ta feil av isteflaska og portvinsflaska i et heller tørst øyeblikk. Jeg er ikke lettpakker, og heller ikke tungpakker. Jeg drar på tur med både lettpakkere og tungpakkere, men det er vel fordi de er så mye mer enn bare lettpakkere og tungpakkere. De er turfolk. De er hyggelige. Og det prøver jeg også å være. Men en ting er sikkert. Det er at jeg har lært utrolig mye fra begge leire. På den måten har jeg klart og optimalisere mitt oppsett slik jeg ønsker det med mine kriterier som ikke nødvendigvis kun går på vekt. Kan nevne at jeg har både en Gregory Denali Pro 115 liter, og en ÜLA Ohm 2.0. Begge sekker er i bruk. Men aller mest bruker jeg en mellomting, en Osprey Aether 60. For det er den jeg trives best med ♥

Bare en ettermiddagsbålkaffetur nedi lia noen kilometer hjemmefra. Sånn for å lufte bikkjene og dele noen varme ostesmørbrød med dem og sånt. En skvett lommelerkefor oppi kaffen også helt OK.

Spøk?? Dette er jo ren fornuft og logikk! Det blir kanskje litt tøysete å krangle om hvor tung sekken skal være, men jeg må si at de hippe ultra-nano-lettpakkerne på forumet har fått meg til å tenke helt annerledes enn før når det gjelder utrustning. Jeg blir nok aldri noen lettpakker i ordets rette forstand, men ved å sette opp pakkliste og være litt kritisk til hva jeg egentlig trenger på turene så har sekken blitt vesentlig lettere enn før. En kamerat syns fortsatt det er stas å gå med tung sekk, og det syns jeg også er helt i orden

*Henter popcorn*

Noen flere bilder fra jomfruturen : Som den observante leser ser, så har jeg ekstra bunnduk/footprint som også dekker forteltet. I alle fall på dette underlaget synes jeg det verdt ekstra pris&vekt.

bla bla bla bla bla bla Tror ikke det er noen i hele verden som tviler på at en hund klarer å drepe en katt. Hvis man ikke klarer, uten forbehold og bortforklaringer, å fordømme holdningene i denne saken, mener jeg man burde holde seg unna jakthunder og våpen. Disse kara er tidenes dårligste representanter for jakt. Håper du er enig.

Sjekk you tube videoene av en kar med navn Kraken! Han bruker en Strømeng 8 tommer nokså hardt vil jeg si. Ingen tvil om at dette er solid vare, om man vil ha en enkel/allsidig kniv som tåler masse juling.

Tusen takk for mange gode innspill og svar. Må utsette kjøp av turpulk og heller bruke pengene på en barnepulk. Det kommer en førstefødt og turpulken hadde dårlig "wife acceptance factor". Tatt hormoner og svangerskap i betraktning så blir det barnepulk.