Vinnerliste

Var etter brunørreten i kveld, i Sveio. Godt over kiloen ble fangsten på. Det er så moro!

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Godt å komme ned av påskeheia og finne våren har kommet hjemme. Skjæra var i full gang med å bygge reir og hadde funnet ut at halm fra blomsterpotter også var kjempefint å fore reiret med.. Og krokkusen var kommet opp av jorda innimellom snøflekkene. Joda, det er ei god tid vi går i møte

Det er ikke alltid man trenger dra så langt, noen ganger er 1km akkurat passe. Turkompisen og jeg har vært på mange turer med de eldste ungene, begge 7, men småsøsknene har ofte måttet bli igjen hjemme. De klarer ikke gå så langt, eller det er for kaldt, det passer ikke denne gangen osv har blitt brukt som unnskyldning. Men endelig skulle det bli en tur med de minste ungene igjen, på deres premisser; det vil si bøtter og spann med kakao, lek og moro! Ikke så langt og ikke så lenge, men akkurat nok til at de kan si de har vært ute en vinternatt før. Egentlig skulle vi dra ganske langt hjemmefra, en 20 minutters kjøretur kan føles ganske lang når det eneste som blir sagt er "Er vi snart fremme?". Men da vi ankom planlagt sted var det andre folk der og Georg (3.5 år) måtte innse at han nettopp hadde gått 1km til ingen nytte, så vi måtte snu og traske tilbake til bilen. Litt godteri hjalp på motivasjonen. Dermed ble det nok en biltur og vi dro dit vi egentlig burde dratt med en gang, i Vår Egen skog. På vei innover i skogen på leting etter den perfekt leirplass fant vi restene av en gapahuk på en liten topp med flott utsikt. Her ble det vurdert om vi skulle gjøre den i stand igjen, men så kom vi på at det var jo ungene som skulle få bestemme, og de ville ha telt. Skikkelig telt og ikke bare en ussel presenning. Georg klatrer i gapahukrestene. Vi tuslet ned til vannet igjen, fant en fin plass og samarbeidet om å slå opp teltet; annenhver teltplugg, rettferdig må det være. Neste prosjekt var kakao / kaffe / pølser. Jeg trodde det fantes grenser for hvor mye kakao som kunne drikkes, og hvor fort man kunne få i seg en kakaokopp, der tok jeg skammelig feil gitt. Den neste timen dreide seg stort sett om å koke opp vann, røre inn kakaopulver i vannet og pent formane ungene om å ikke søle så veldig mye på tøyet sitt. Plutselig ble det leggetid og joda, det ble litt "Jeg vil hjem til mamma" i noen få minutter, men det ga seg heldigvis raskt. Bøker ble lest, bamser ble kost og ritualer ble fulgt. Og før vi visste ordet av det sov vi alle fire. Helt til to av oss våknet igjen og satte kursen ut mot bålet for litt voksentid Nå som ungene sov kunne vi jo nyte en øl eller to, og pølsemiddagen var egentlig mest for ungene, så vi delte en pose Fuizion Freeze Dried Coq Au Vin og noen flasker Austmann Onkel i Amerika. (Om Fuizion så synes jeg det er god smak og bra mat, men porsjonene er litt små, og de veldig dype og smale posene er utrolig upraktiske, man ender jo opp med bare griseri.) Neste morgen våknet vi brått og med kjempesmil om munnen. Og da vi omsider fikk somlet oss inn i klær og ut av teltet ble vi overrasket av et lyst og hvitt landskap. Snø! Her måtte det utforskes på nytt! Vi sanket ved, fant uttallige grevlinghuler, beverspor og ikke minst ekornspor. Joda, helt sant. "Morrabålet er det beste bålet" pleier jeg å si, og her ble det servert eggerøre, kakao, bacon, kakao, polarbrød med nugatti og kakao. Og kaffe selvsagt. Og kakao. Det finnes grenser for hvor lenge en treåring kan holde seg varm ved å drikke kakao og før man vet ordet av det så er man kald og man vil hjem. Nå. Soveposer, liggeunderlag, krimskrams, sekker og telt ble pakket i rekordfart og vi gikk den korte turen ned til bilen. Tur med unger er alltid gøy og denne turen var intet unntak. Men tur med små unger er ikke bare ferie og lek, det er også masing og enda mer masing Men det blir bedre etterhvert, helt klart. Og så får vi bare håpe at de husker noe av dette når de blir eldre og at et bittelite frø blir sådd slik at de også drar på akkurat passe lange turer med sine barn, en gang i fremtiden.

Skitur opp til Melåa ved Hinnøya. Fikk heldigvis 2 dager med fint vær denne påsken. Solbrent ble jeg også

Var på isfiske i går i grensetraktene sammen med min kompis Frank. Isboret ser langt ut,men det var på håret at det holdt selv om vi måket oss helt ned til isen. Frank(190) med isboret.

Det har blitt lenge siden november og forrige tur med ungene. Les om den HER. Vinteren har ikke vært spesielt lang eller kald og det har vært mange tanker om tur siden sist. En 1.åring i hus med et noe utfordrende søvnmønster, jobbhelger, enda flere jobbhelger og økende trass på de nå 3 år gamle tvillingene hadde gjort dørstokkmila utrolig lang. Det å ta med 1.åringen på tur vinterstid føltes ikke aktuelt slik som han sov om natta og tur alene med tvillingene i kulda føltes tungt. Jeg var redd for at påkledning og bleieskift ville ta alt for lang tid i kulda. Våren var godt i gang når kong vinter atter slo tilbake og lagde "snøkaos" på østlandet. Dette tok nesten motet fra meg med tanke på når jeg skulle få til tur. Ikke det at jeg eller madammen har noe i mot tur i snø og kulde, men tvillingene har vist seg ikke å være de ivrigste på ski og med snø enda. Da ble det ekstra deilig når godværet virkelig slo til å påsken! Svigermor kunne passe minsten og et vennepar villle være med på tur! Planen hadde jeg tenkt på lenge. Parkere langs en grusvei ikke langt hjemmefra, gå litt innover veien for så å ta av veien inn på en god sti/traktorvei. Denne gikk inn til en hytte jeg brukte å dra til med speider`n i mine yngre dager. Gutta har ikke vist spesielt gode takter når det gjelder gangdistanse så målet mitt nå var at de skulle klare å gå selv og det gikk kjempefint! Tvillingene bar sekken sin med sovepose og kosedyr hele veien og eneste hjelp var en hånd og holde i fra tid til annen. Mange spennende dammer som vi kunne "fiske" i på veien! Vi fant en fin teltplass og vi fikk satt opp teltet, vårt nyinnkjøpte Bergans Wiglo. Kjempetelt!! Ungene syntes det var superstas å sette opp teltet. Mye inn og ut, alle innganger skulle testes. Var så gøy med nytt telt at det måtte prøvesoves med en gang Videre ble det bål og middag. I 19 tiden påsto småtrollene at de ville sove, noe som selvfølgelig ikke var tilfellet. Ville bare turne i teltet. Ble litt jobb med klær som skulle av og på osv. Godt vi var to voksene om jobben. Først etter en god stund til forran bålet var de klare for soveposen og sovnet greit i 2030 tiden. Vi voksene kunne nyte ett par timer ute rundt bålet med den gode samtale før vi krøp inn i teltet vi også. Natten gikk nokså uproblematisk. Emil våknet og ville ned i posen vår i løp av natten. Ble jo litt trangt, men gikk helt fint. Jeg våknet og så på Vetle i løp av natten og han hadde krøpet ut av posen og lå utenfor... Så litt kaldt ut siden det var minusgrader, men han sov godt. Fikk pakket han tilbake igjen uten problemer. Sto ikke opp før 0830 noe de fleste småbarnsforeldre må være enig i at er høyst akseptabelt! Sol og friskt morgenvær. Kunne det vært bedre. Siden det var litt kaldt ble det kokt havregrøt i teltet til frokost før vi trakk ut til morrabålet for en liten kaffekopp før vi sakte pakket sammen og trasket hjem. Turen var en veldig positiv opplevelse for liten og stor. Nå gleder vi oss masse til sommerferien og nye turplaner. Noen som har tips?? Sykkel med sykkelvogn, rallarvegen og nordmarka er noen tanker jeg har. Kano? basecamp på fjellet med mulighet for fine småturer (opp mot 2-3km?) Noen flere bilder

Konge! Da kan du kjøpe en pakke ekstra bacon på neste tur.

Ikke så mye direkte elvepadling altså. Da ville jeg gått for flattvannsutgaven av ally. De er ikke så baljete å padle. 17 fot har plass til 2 + bagasje + hunder. Har padlet 2 mann, bagasje og 45kg hund i 15 foter, men det er ikke ideelt.

Viste ikke at Villmarksmessen har fått nytt navn. Litt synd, det har vært et begrep i mange ti-år.

Følger de samme bloggene og noen til og det er helt klart at Anders og Bjarne er medskyldige i det at sommerens tur går til Pasvik Disse bloggene er topp inspirasjon og supert lesestoff på kjedelige høstkvelder!

Takker igjen for fine tilbakemeldinger og tips! Tydelig at det ikke bare er meg som er blitt frelst av Femundsmarka. Følger naturligvis bloggene til både Stein Erik, Anders (og Kathrine) og Bjarne. Kanskje dukker det om noen spørsmål til dere når jeg starter planleggingen av Finnmark-/Finlandsturen til våren.

Med litt for god tid en påskemorgen har jeg lest hele tråden. Det slår meg at dette er mer en diskusjon om definisjoner enn om reelle uenigheter; hva er lettpakking, og hva er en lettpakker? Spørsmålet i tittelen til tråden (Hvorfor lettpakke?) er det vel nesten ikke noe poeng i å diskutere (eller?); det er vel bedre å bære lett enn tungt om utstyret ellers har samme funksjon og styrke/kvalitet? Etter dette er det vel bare spørsmål om hva man har lyst til å ha med seg på tur, og det virker som om alle er enige om at man skal få lov til å ta med seg det man har lyst til, og være på tur på den måten man selv vil. Det jeg legger i begrepet lettpakking er bare å være bevisst på det man tar med seg og velge lett(ere) utstyr der hvor dette er mulig. Dette kan selvfølgelig gi seg ekstreme utslag i ting som tørking av tannkrem osv, og det er nok disse mer ekstreme tingene som mange assosierer med lettpakking og lettpakkere. Hvis vekten på utstyret betyr mer enn selve turen så har det jo bikket over, men jeg føler ikke at dette er tilfellet hos noen her. Hvordan skal man definere en lettpakker? Det er vel ikke så enkelt å definere presist og det er ikke så viktig heller, men i mitt hode så blir man kanskje en "lettpakker" hvis man har et Excel-ark el med alt utstyr hvor fokuset er på vekten. Og det er ikke noe galt i det, tvert imot. Det er ihvertfall en person som er opptatt av vekten på det han/hun tar med seg og på seg. Første gang jeg reflekterte over disse tingene var når jeg leste en sak av Børge Ousland for mange år siden. Denne saken fant jeg faktisk igjen nå, gjengitt i VG i 2004. Dette er en no-nonsens betraktning rundt dette med hva man skal tenke på ved pakking. Det som har skjedd i årene etter dette vel bare at det har kommet flere spesialiserte lettvektsprodukter, mere eksponering av "lettvektsfilosofier" osv. Men det provoserer meg ikke nevneverdig... Her er artikkelen: http://www.vg.no/forbruker/reise/boerge-ouslands-turtips/tenk-foerst-og-pakk-lett/a/235064/

Teltplassen fra i går. Ses som en svart prikk nede på isen. Grensefjellene i Hattfjelldal kommune. T

Flere klipp fra en overnattingstur ihelgen. Mye ruskevær og 0 sikt iblant. Forsåvidt meldt det men greit å praktisere slikt uvær også

Lunsjen jeg komponerte til forrige tur var en fantastisk suksess ifølge mine smaksløker, så den vil jeg gjerne anbefale. Den er fjernt fra alt som ligner grøt og frokostblanding, trenger bare varmt vann, og veier ikke stort. Coscos Mandler eller cashewnøtter, som du på forhånd steker/koker inn i soyasaus Tørka rå løk Tørka kokt søtpotet Et par skiver gulost Prikken over i-en er å putte forskjellig krydder i hver pose slik at man får litt underholdning i å gjette hva dagens variant er. Ingefærpulver vant førsteplassen, men ellers prøvde jeg vel chili, koriander og sitronpepper i alle fall. Bare vær kreativ Til en så lang tur er det selvfølgelig en del arbeid å lage slik mat, men for meg blir forberedelsene også en viktig del av turen. Om du setter av tid og lager ting i store kvanta trenger det heller ikke å føles som så mye.

Jeg skriver en liten turrapport fra turen min på Hardangervidda. Mest for egen del, men kanskje noen tips for de som ønsker å gå tilsvarende tur? Forberedelser: Jeg gikk Solheimstulen - Ustaoset i desember for et par år siden. Da brukte jeg sekk, og den ble vel tung syns jeg. Derfor hadde jeg bestemt meg for pulk denne gangen. Jeg er ingen gramjeger så vekta endte på ca 37kg i pulk og 10 kg i sekken. Da hadde jeg egenkomponert mat og familiens 4-mannstelt på 6 kg med meg. Det manglet ikke fuel heller, for å si det sånn. Jeg skulle gå med Spot - som hadde funket fint på tidligere turer. Før denne turen hadde den bestemt seg for å streike. Den er på vei til Irland as we speak - og forhåpentligvis får jeg en fungerende i retur. Spot-1 begynner å bli gammel, og jeg er spent på hva de sier hos Spot (hadde utallige samtaler med supporten deres for å få dritten til å virke, men til ingen nytte). Det interessante er at jeg kjøpte en annen spot da min ikke virket - og den virket heller ikke! På tross av at eieren aldri hadde brukt den (lå ny i eska). Enden på visa var at turen ble uten spot, noe jeg likte dårlig. Det føles alltid bedre at de hjemme vet at alt er ok. Pulk har jeg liten erfaring med, utenom noe hating i Forsvaret og på videregående. Men mye bra info om rigging av paris pulk å finne på nettet. Min løsning fungerte bra - med taudrag og egenkomponert brems på draget (som faktisk fungerte veldig bra) Slik så pulken ut før avreise: Jeg pakket i to vanlige bager, tapet teltstengene og la teltet sammenrullet oppå bagene. Sovepose og liggeunderlag lå ferdig utrullet i en jervenduk. Dette gjorde at pulken så ganske stor ut, men den var ikke altfor tung. I tillegg var all vekt lavt nede i pulken, noe som gjorde at jeg (nesten) ikke opplevde pulkvelt. Reisen: Verdt å merke seg at pulken går som spesialbagasje på toget, noe som koster ekstra. På buss er pulken med gratis. Dette var jeg ikke klar over før turen startet, men til Finse er det ikke mange alternativer til toget da. Den tyngste etappen jeg hadde på hele turen var fra Bussterminalen i Drammen - til togstasjonen. Ville ikke slepe pulken på asfalten så det ble lange armer med bæring av pulk. Fikk hjelp inn på toget av en hjelpsom Hønefossing som nettopp var skrevet ut av sykehuset og skulle hjem. Prøvde å nekte ham å løfte, men han ville ikke høre på det øret:-) Dag 1: Ankomst Finse kl 13.00 i dette været: Helt fantastisk vær, og blå swix føre. Spikerfeste i stigningene med tørrvoks. Traff masse folk som koste seg i påskeværet. Gikk til Andersbunatten, ca 17 km, før jeg slo leir. Dette var rett før nedkjøringa mot vannet ved Krækkja og det begynte å bli mørkt, så jeg hadde bestemt meg for å slå leir der. Da jeg kom frem oppdaget jeg et par som allerede hadde slått opp telt (på den beste plassen) så jeg følte meg litt påtrengende da jeg slo opp teltet 100-150 meter unna. Verdt å nevne fra denne dagen er stigningen opp fra Finsbergvannet - 60 høydemeter "rett opp". Jeg hadde med truger som backup ved skiproblemer og disse måtte på for å komme opp denne kneika. Alternativet hadde vært å ta ut vekt av pulken, og gå to turer for å få med alt opp. Med truger gikk det med et nødskrik! Hjemmemekka gryte med løk, sopp, paprika og kjøttdeig (+ smør og potetmos da): Utsikt ved teltet: Dag 2: Våknet 06.00 (sovna 21.00) og slumra lenge i posen. Å bryte leir gikk smidig, med "pulkpakking" av både telt og pose/underlag. Jeg Fylte to termoser, samt en liters Nalgenflaske før jeg gikk. Været var like bra som dag 1 - og det var varmt å gå. I løpet av dagen ble det varme vannet brukt til å fylle Nalgenflaska - for å ha kaldt vann tilgjengelig! Etter Fagerheim blåste det opp til 6-7 m/s tipper jeg og det ble veldig fristende å finne le ved rasting. Denne dagen ble den tyngste - syns det var rett og slett slitsomt å gå, selv om dette var den flateste etappa på turen. Gikk til Selstjønnlægret og dagsetappen ble på 22-23 km(?). Der traff jeg en fyr i godt driv, med lett sekk. Han hadde gått fra Ustaoset til Rauhelleren på morgenen og nå var han på vei tilbake. Det blir ca 70km på en dag! Dag 3: Fra Heinsæter/Seltjønnslægret hadde jeg tenkt litt på å ta "snarveien" over Geitsjøen, og ned Skjortedalen til Mårbu, men da jeg våknet var det overskyet - og nærmest Whiteout. Ble svimmel av å gå, og uten stikkene var det vanskelig å holde balansen. Satte derfor kursen mot Rauhelleren langs kvista løype. Det ble litt bedre etterhvert og jeg stakk over brua ved Hansbu og tok igjen kvistinga ned mot Reinavatnet. Dette ble den eneste avstikkeren fra merka løype på hele turen! Mot Mårbu ble været dårligere med vind og underkjølt regn som frøys på skallbekledningen og på brillene. Føret holdt seg imidleritd godt, og hadde fint feste opp Krossvasshovda. Da jeg kom ned Grøntjønnsdalen begynte jeg å se etter leirplass, for vinden var såpass at jeg var litt urolig for teltingen. Med 4-mannstelt var jeg klar over at i sterk vind ville jeg kanskje ikke klare å få det opp. Backup planen da var da å finne le og ligge i jervenduken inntil det var mulig å telte. Jeg hadde derfor radaren på for fine legroper bak store steiner, i tilfelle vinden skulle øke på. Nede ved Kosadalsvatnet fant jeg imidlertid perfekt ly bak ei hytte:-) og benyttet meg av det. Håpet det var ok siden hytteeieren ikke var der - men vil jo helst litt lengre unna private hytter. Dagsetappe ca 22-23 km. Dag 4: Turen til Mårbu ble ganske ufyselig! Regnværet dagen før hadde glasert hele vidda og det var nærmest umulig å gå på ski! Skia gled like mye sidelengs og stålkantene fikk ikke tak i den harde isen. Håpet var at det skulle bli bedre nede på Mår, men det ble det ikke. Måtte til sist gi opp og ta av meg skiene - store deler av Mår ble forsert gående på beina. Her er et bilde av "skiføret": Over mot Kalhovd smurte jeg med rødt, til noe bedring, men også Haraldsjå-isen måtte forseres gående. Nedkjøringen til Kalhovd burde kanskje ikke funnet sted, men jeg tok det så pent som mulig. Bratt og isete som en alpinbakke, med 35kg pulk i taudrag og stålkanter som kjentes som tyggis var ingen hyggelig opplevelse. Men jeg kom ned uten pulkvelt eller fall - men like sliten i låra og føttene som om jeg hadde gått bakken opp. Endte på ca 25 km denne dagen. Slitsomt at ingen av disse kilometrene kunne gås "vanlig" på ski! Dag 5: Dette skulle bli siste dagen. Jeg hadde egentlig tenkt å gå til Helberghytta og ta en rolig siste dag - men var så tidlig fremme at jeg likegodt gikk ned til Gvepseborg. Her var planen å overnatte og ta banen ned neste dag - men fristelsen ble for stor siden jeg så at jeg ville rekke Rjukanekspressen. Så det endte med at jeg gikk ned Ryes vei. Det var en interessant opplevelse med pulken - men en kombinasjon av pulken foran, pulken bak og alle ting midt imellom fikk jobben gjort. De siste svingene var det dårlig med snø, så det ble mest trekking på grusen. Her fikk Parispulken kjørt seg, og den holdt sammen bra! Tåler mye juling og ufin bruk:-). Føret i dag var klister (som jeg hater) og vel hjemme hadde jeg klister på klær overalt etter å ha bært pulk og ski til og fra buss. Distansen ble ca 35 km med turen ned ryes vei. Oppsummering: Fuelforbruk: 1,2 liter (hadde med 3 liter) - Turen var mild, så lite behov for å fyre i teltet utover å tørke opp kondens Feller var med men ble ikke benyttet. Godt feste så og si hele turen med tørrvoks og klister Hadde vært fint å pakket lettere. Selv om pulken var forholdsvis lett var det merkbart i stigningene. Hardangervidda er flat - men det nærmet seg 1000 høydemeter på de fem dagene. Klarte ikke å unngå gnagsår selv med taping før turen startet. Hælene fikk mye belastning ved å trekke pulk i oppoverbakke. Crispi Stetind har også en merkelig kant bak i skoen, akkurat der jeg får gnagsår. Mulig de skal byttes ut. Pulk med taudrag fungerer utmerket - med brems på draget går nedoverbakkene også strøkent. Lett å fiksere lasten med strikktau og karabinere. Kakeboks til primusen var glimrende for pulkpakking - se eget svar i "primusunderlag - tråden" Maten jeg hadde med fungerte stort sett fint - men kunne vært litt lettere (hadde ikke tørket noe av maten jeg lagde): Frokoster: Barnegrøt - havre + pannekakemiks(har alltid fungert bra før, ikke nå - ble bare kvalm og kastet resten) Lunsj: Grove Polarbrød med ost/skinke og Salami - meget bra! Mellommåltider: Nøtteblanding med marsipan. Sjokolade (savnet muslibarer - helst hjemmelagde) Middag: 3x Kjøttdeigblanding og potetmos - 3x Pepperonipølse og kålrabistappe (min favoritt turmat) Desserter: Gele og popcorn + Sjokolade Real x 3-4 som "nødrasjoner"

Kommer litt an på hvilket telt du skal kjøpe.mer jo salg på xxl innimellom men de selger bl.a ikke hilleberg.

Kjedelig å høre om ødelagt telt. XXL har jo sine vennefester med 25% salg, bruker vel å være en iløpet av våren og en iløpet av høsten. Ellers har vel både Sportsnett og Oslosporstlager en teltdag i begynnelsen av sommeren med relativt godt tilbud på telt, samt at de har slått opp en god del av teltene for utstlling. Mener en representant fra Hilleberg var tilstede sist sportsnett hadde teltdag. Går også an å gjøre seg ett godt kjøp på finn.no

Her ser du ventilen i en av kortendene lukket : åpen: Merk at det er ingen ventil i taket. Derimot er døren i innerteltet delvis i ventil-materiale.

http://www.fremover.no/Ringte_kona_og_fortalte_at_han_var_begravd_i_et_sn_skred-5-17-39843.html Litt flaks skal man jo ha!

Så innmari også det! Her på Sunnmøre, og i Romsdalen har det faderullan meg vore så mykje flaks i omløp i påska mtp skred, at ein kan bli mørkeredd av mindre. Mykje uvettig ferdsel, og mange hundretusen kroner brukt som følge av dette.

Packraft er jo helt uaktuelt med to huskyer spør du meg... Da er en 15 fots Ally en helt annen verden... Jeg har ikke prøvd flattvannsmodellene, men dersom du skal padle flattvann kan vel en slik på 15 fot være aktuell? Kjerringa og jeg padlet fra Kåfjord i Troms til Kirkenes gjennom hele Finland i en 16,5 foter og da hadde vi to bikkjekløver, to ryggsekker, en grønlandshund, en alaskan malamute i kanoen. Det var tidenes tørreste sommer (lav vannstand). Det er vel omkring 90mil på den turen med flattvann og elver.. Bikkjene kan trekke allyen i lyngen også, om du ikke har noe oppi og holder den over lyngen framme.. Allyen er lett å bære aleine, men som tidligere sagt så er det ikke akkurat verdens beste padleopplevelse, men om du vurderer packraft så er jo Allyen noe helt annet og med bikkjer så hadde jeg ikke vurdert packraft engang.

en fin tur med de unge og håpfulle - og en liten oppkjøring til storturen i juni med de eldste:)

Takk for tipset, den føyk inn på Kindlen min nå! For andre som er interessert så er denne tilgjengelig gratis fra Nasjonalbiblioteket i form av ebok: http://www.nb.no/Tilbud/Lese-lytte-se/E-boeker-fra-Nasjonalbiblioteket

Da er historiens første natt i Enan gjennomført. Er i Nordmarka/Nittedal ca 450 moh. Førsteinntrykk: gjennomtenkt løsning, veldig raskt å sette opp, plass som forventet. Den lette duken har en "skarpere" lyd i vind. Noe kondens, ca -5c her i morgentimene. Bilder kommer - for dårlig mobildekning til opplasting her jeg er.

Ikke dårlig vær, bare dårlige klær...

På en hytte uten vann og strøm i påsken. I følge statistikken er det bare en mindre del av Norges befolkning som drar til fjells i påsken. Selv om det ofte blir framstilt som om “alle” drar til fjells. Sånn sett tilhører bestyrerinnen og jeg til det lille mindretall som følger tradisjonene. Og for å gjøre det ennå mer “spesielt”, så drar vi til Blåfjellenden, en turistforeningshytte - for 16, året på rad. Det er blitt en tradisjon. Å dra på påsketur er ikke like enkelt når hytta er tre timer inn i heia, uten vann og strøm. Det krever noen enkle forberedelser. Nå slipper vi heldigvis å bære all maten inn til hytta. Det blir en del mat, spesielt siden vi også inviterer på komler til alle som overnatter skjærtorsdag. Det betyr en del pakker komlemel, pinnekjøtt og pølser, i tillegg til gulrøtter og kålrabi. Det går heldigvis bedre etter hvert. Vi er blitt flinkere til å beregne hvor mye mat som trengs, for ikke å snakke om drikke…. (Pepsi Maxi for de som lurer på hva.) Turen inn til hytta gikk av stabelen palmesøndag. Det var egentlig meldt sånn passe dårlig vær for hele påsken både på YR og Storm. Lite vind, men ikke mye sol, YR og Storm tok feil. Vi fikk skikkelig med vind på tirsdag onsdag, men også sol og vindstille torsdag, fredag og lørdag. Skikkelig herlig. På turen inn var det lavt skydekke, med litt sol inne i mellom, ikke vind og varmt. Slik påsken skal begynne. Vi gikk i bare skjorteermene oppover bakkene og svettet - skikkelig. For en gangs skyld var føret på vår side. Turen innover heia gikk greit. Det hang i oppoverbakkene og vi hadde glid på flatene - på smørefrie ski. Både bestyrerinnen og jeg var enige om at denne gangen var det en enkel tur, på tross av tunge sekker. Vi gikk på beina ned bakken mot hytta, som vanlig….. Det er et av årets høydepunkt å komme inn til Blåfjellenden, og vite at det er mange dager framover før oppholdet tar slutt. Det er alltid spennende å se hvem som kommer på besøk. Hva slags folk vi får treffe denne påsken. Som vanlig var vi alene på hytta noen netter, men vi fikk også besøk av en del kjekke folk. Det ble servert komle til en del kjente fjellfolk på dagstur, og vi ble 12 stk rundt bordet om kvelden skjærtorsdag. Det er virkelig en opplevelse å våkne på Blåfjellenden, med sol og ryper kakklende utenfor soveromsvinduet. Jeg får vanligvis en liten time for meg selv før andre står opp. Det er godt for sjela å få sitte i stua på hytta, og bare se på utsikten eller inn i ovnen. Med en sudoku som tidtrøyte. Vi hadde tidlig bestemt oss for å dra hjem på påskeaften. Og når værmeldingen også mente at finværet ville ta slutt samme dagen, var det ikke vanskelig å følge den opprinnelige planen. Vi hadde fått hytta i god stand. Vasket og pusset og skiftet sengetøy. Vi forlot hytta med god samvittighet. Og turen tilbake ble omtrent som turen inn, selv om det var et annet føre. Lørdagen var det 6 kuldegrader og litt trekk, men sol. Opp bakken gikk det rolig og forsiktig, med adskillig lettere sekk en på turen inn. Føret var slik at vi sto på ski ned bakkene, og var litt stolte over det. Det er ikke lange turen, og med det nydelige været som vi hadde, var det egentlig en litt for kort tur. Men bestyrerinnen var opptatt av å kunne handle dagligvarer. Vi nådde butikken med god margin. Nok en fantastisk påske på Blåfjellenden var over. Bestyrerinnen gleder seg alt til neste år. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Gjorde en ny tarp av Frost Kings 110x84 inch, längden blev just under 280 cm och jag klippte bort en del på bredden, så den är totalt ca 185 cm. (84 inch = 213 cm innan tejpning av kanten, 210 cm efter tejpning om man vill behålla full bredd.) Vikten på denna blev 79 g lättare, ned från 230 till 151 g för tarp och linor.

joda... Sant nok. Kommer nok ikke uten Ally.. Har hatt noen og har fremdeles et par. På ekspedisjon/ langtur der Ally et must, men det er en balje å padle

Turrapport fra dag 37 på turen: Sapdangryeong - Daegwanryeong: Tarjei

Det har blitt en god del toppturer i Bygland kommune i vinter. Grunnen er enkel. Dersom Bygland blir vindmøllekommune i sommer vil det aldri bli aktuelt med tur til denne kommunen. Kunne bruke riksveg 42 gjennom kommunen som transitveg. Dagens tur gikk sammen med Nils Tjuvfisker til 706-Røyrfjell i Bygland vesthei. Stor snøsmelting i mars gav noen skumle nedkjøringer med plutselige åpne bekker. Hardt føre det 500 høydemeterene opp, men fin løs styresnø nedover etter litt prepping av ei god sol. 6 timers trimmtur ble det pluss pauser med bål og røyk.

Flott tur til Hellefjellet 1239 moh via Grøthornet i går. Sørvestsida som er smelta frå før fekk aldri nok sol til å bli bra i går, så nordaustsida vart nedfart.

I går nytta vi fineveret og for på ski rett etter jobb. herleg tur i Sykkylven. Sol, bra snø og meir enn superfin utsikt!! Lurer på kva toppar vi eigentleg ser? Trur jakta, Slogen, og Kvitegga var innan synsvidde, men det vart så uvant vinkel at eg er jammen ikkje sikker. Slike ettermiddagar gjev herleg påfyll! Har eg nemnt før at Sunnmøre berre er heilt fantastisk?? (Og det kjem frå ein Romsdaling. T.O.). Har verdas beste kollegaer som lett er med på turar i regionen - og då vert det fine kvardagsturar. meir i bloggen: http://www.lenesintur.blogspot.no/2015/03/langfjella-pa-fjellski-1118-moh.html

Fin liten topptur etter jobb med en kollega i går kveld til Røseknuten øverst i Hunnedalen.

Fin overnattingstur på Ørskogfjelleti går. Strålende vær og godt føre. Fikk prøvd litt utstyr, bl.a Bergans Wiglo telt, Fireball varmer, og Biolite M/ grill. Teltet stod til forventningene

@Grimner och @Lompa "Stupid light" är som sagt när gramjakt går ut över säkerheten, men också när det går ut över funktionen. Som exempel Lompa sina skidvänner eller från egen erfarenhet när jag valde att inte ta med en fleecejacka för att spara ett par hundra gram på en tur. Ihållande regn och vind kylde ner mig och jag fick slå upp tältet och lägga mig i soveposen vid tretiden på eftermiddagen. Detta var något som gick direkt ut över funktionen, då jag på denna turen hade tänkt gå långt. Med runt 200 g extra i säcken kunde jag fortsatt som planlagt. Detta var inte en direkt farlig eller osäker situation, då jag hade både en del "bail out points" där jag kunde avslutat turen och även snarvägar jag kunde ta för att komma mig fram till målet, samt en dags extra mat. Jag tror många som packar lätt har råkat ut för liknande saker någon gång, men att få avslöjat brister i utrustningen eller att planläggning och utförande av turen blivit forskjellige är väl inte okänt oavsett val av packvikt. Det är som nämnt en fråga om erfarenhet, och även den mest turvana som går över till lättviktspackning är plötsligt till dels en nybegynner igen. Jag tror det är en del av det innebyggda motståndet mot lättpackning, man må gå utanför sin komfortzon och vara lite oerfaren och klönete en period. Detta tror jag att alla som valt lättpackning fått slita med i olika grad. Allt av utstyr har fördelar och möjligheter, men också nackdelar och begränsningar, så även den som väljer att packa lättast möjligt får väga en mängd för och nackdelar mot varandra för varje pryl man köper, precis som alla andra.

I natt blev systemet testat, i snö och regn. Det fungerar bra och är överraskande stabilt. En del ljud vid regn, men inte värre än många andra skydd jag använt. Med elastiska infästningar blev det god spänning i duken hela natten. Gott om plats för mig och hunden, torrt och fint under tarpen och en väldigt speciell känsla att kunna titta upp på träden, månen och himlen men ändå ha fullgott skydd. Så nära cowboycamping man kan komma!

Alt som skal holde deg lun og tørr slites hvis det brukes mye. Så kjøp deg nytt telt som du bruker på de tøffe turene, så bruker du det gamle der det ikke er så nøye. Da vil du ha et "nytt" telt som holder mange mange år. kjører samme opplegg med Gore tex jakker. Før hadde jeg bare en som ble brukt til alt, resulterte jo fort at jakken ble slitt og ikke fungerer like bra i forhold til tetthet. Nå kjøper jeg ny lenge før den gamle slites, så bruker jeg den nye kun på turer som krever en god jakke til alt annet brukes den gamle. Dermed varer "ny" egenskapene til jakken mye lengre. Og man bytter ved lengre intervall.

Om du ikke er trygg på at teltet vil holde er det vel lurt å bytte det ut. Du kan jo kjøpe et nytt som du bruker på vinteren og "bruke opp" det gamle når været er litt mer vennlig.

9 dager på pulverkost og drytech ække no for meg.

Ta og en titt på Helsport Fjellheimen 3. Veier vel så vidt over 3 kilo Men et mye brukt telt som du ofte finner fin pris på. Fungerer som helsårstelt så lange du ikke skal på åpne vidder i vinterstorm. Alterntiv er Fjellheimen Superlight. Det veier vel under 2 kilo. Men det er mye dyrere.

Muligens denne linken kan hjelpe http://www.turistforeningen.no/admin/statistikk2.php

Er det jeg som trenger mer søvn....... Finner ingen STF hytter excel arket

Ser, etter en rask sjekk at det står "stengt" på alle STF's hytter. Dette er i hvert fall feil. Hyttene til STF står åpne ( - unødvendig med DNT nøkkel - )

Tar under minuttet, er int i oversikten i excel selv, så jeg skal ta en titt på filen som KArdam legger ved i sitt innlegg. Kan sikkert legge den ut i .xls format

Årboka til DNT kom i posten denne uka. Den har ei veldig fin liste, i tillegg til presentasjon av veldig mange av hyttene. Også et intervju med en som driver og samler alle hyttene.

Jeg fant for noen år siden en annen til "Mapsource" som hadde noen flere hytter. Men ikke oppdatert! Se vedlegg. De hytter jeg har kontrollert stemmer relativt bra. Edit:( Ikke jeg som er eier til filen. Den lå fritt til nedlasting)

Her er jo en start... http://www.dntfjellsport.no/search.php?search_string=hytter&action=S%F8k&search_cats%5B%5D=ca