Vinnerliste

Formen er ikke helt på topp for tiden, men idag var fiskelysten påtrengende og forholdene gode, så jeg måtte ut! Det ble en kort, men hyggelig tur, i eget selskap. Valget falt på en innsjø i nærheten av Kongsvinger, og balanse utstyret var med. I tillegg boret jeg tre hull hvor jeg slang nedi litt godsaker. Det skal få godgjøre seg noen dager, før agnfisk er målet, helst mort. Men jeg fisket også, det ble 1,5 time. Ikke mange hullene, men det var heller ikke målet idag. Det er sjelden plagsomt mye fisk å få på balansepilk, men når de store er målet, holder det med en! Det ble 5 abbor, alle rundt 100 gr. Ingen store lot seg altså lure, men det ble ihvertfall litt kveldsmat

Fredag dro Mossy, Tor Magnus og jeg med buss fra Oslo til Hønefoss, hvor vi tok taxi videre til Ringkollen. Det sparte oss for en hel masse oppoverbakker en sen fredagskveld. Vi hadde sett for oss en liten høyde mellom Steinbutjern og Fagervatnet. Hvis det ikke lot seg gjøre, ville vi legge oss nede ved ett av vannene. Når vi endelig kom i gang fra Jonsetangen var det nydelig stjernehimmel mens vi gikk Øyangen. Var et helt fantastisk skue som heldigvis boret seg inn på netthinna. Vi hadde også en halvmåne som lyste mer enn godt nok til å slippe hodelykter. Når vi var kommet til Steinbutjern innså jeg at skogen rundt oss var for tett til å kave oss opp på planlagt høyde. Vi ble enig om at det var like greit å campe i en avkrok på nordenden av vannet. Litt senere kom Sig Man til leiren. Vi hadde akkurat fått opp køyer og telt, og gikk i gang med et lite bål vi kunne sitte rundt mens vi spiser deilig Real og Mountain House. Selv ble det Laks med pottet og deilig dill.... Jeg hadde heldigvis med meg masse smør. Jeg tok ikke all verden med bilder, men her er ett av de kule telterne som ikke bryr seg nevneverdig om disse nymotens trendene. Hipsterne kan holde seg på Grünerløkka! Mossy var så uheldig å bli litt syk denne natta, men hun bestemte seg for å bli med en natt til, om litt redusert. Turen til Katnosa var passe udramatisk. Litt folk ute i løypa som synes det er spennende med pulker og slikt. Var også noen passe spenstige bakker ned til Spålen. Men alle kom seg ned uten å tryne en eneste gang, inkludert meg selv! Tror riktig nok ikke at jeg stod til 20 i stil Når vi kom ned til Katnosa møtte vi straks på Rolf ute på vannet. Han hadde vært der siden sent kvelden før, og hadde gått direkte fra Grua. Nå gikk vi fort i gang med å sette opp køyer, telt og bålplass. Vi fant noen greie tørrgraner som ble sagd opp og kløyva i passe biter. Tarpen ble satt opp over bålet for å beskytte oss mot det litt kraftige snøfallet som meldte seg. Etter hvert kom også Bjørn Erik og Toshiba litt uventet, men slett ikke uvelkommen. De var kjapt oppe med både gammel dansk og skrøner i fleng Når alle var på plass fyrte vi opp el Grande Chili som Tor Magnus hadde vært så hyggelig å lage til oss. Prompeorkesteret var nå rett rundt hjørnet. Jeg referer da ikke til Tore Skobba som kom rundt disse tider. Han var også uventet, så vi ble alle litt overveldet av det bra oppmøte. Etter maten laget vi litt Sangria som satte prikken over Ien. På grunn av det milde været og snødrivet ble det ganske vått under tarpen rundt bålet. Så det ble ikke så veldig sent denne kvelden. Men hyggelig var det som det alltid er Det snødde tett gjennom natten, noe som bød på problemer med tarpene. Men de fleste fikk sove mer eller mindre. Ble litt i våteste laget for gutta som sov under tarpen ved bålet. Igjen legger vi skylda på det milde snøværet. Planen var egentlig å gå til Grua denne dagen, men siden vi hadde flere biler på Ringkollen, og klabbeføre fra helvete hadde meldt seg, så valgte vi å gå dit. Mossy hadde heller ikke blitt noe bedre, og fikk nok en ganske tung dag på ski. Men med tiden til hjelp, så kom vi oss fram. Bjørn Erik og Toshiba hadde vært så snille å vente på oss på Ringkollen i 2.5 timer!!! Tusen takk til de, og takk til Tore som tok med seg Tor Magnus og Mossy til Oslo. Og til slutt en stor takk til Tor Magnus arrangerte enda et flott heng og lagde en av de bedre chiliene jeg har smakt

Hustrig snøvær!

Hei Fant en flott artikkel som jeg "falt for" - http://harvest.as/artikkel/om-vaghalser-i-friluftslivets-ar Eg er veldig enig med forfatteren - og velger også å... sitat... "slå et slag for det enkle og den enkle turen - ikke for å oppnå noe eller for å trene, ikke for å nå et bestemt mål, men bare det å komme seg ut, hvor avvekslingen er en verdi i seg selv – å gå og gå helt til man begynner å bli litt ørstemt og groggy av lukten av solvarmet lyng, og av den lange og jevne marsjens besettende rytme, helt til man merker man er en annen, kanskje seg selv". Hva mener dere andre?

Er den forsvunnet da? Har inntrykk av at den lever i beste velgående, men folk som kanskje har litt andre mål også dermed er mer opptatt av å søke info om utstyr, turmål etc etc, tar mer plass på internett. Og de som ikke har mål og mening med turene sine har vel heller ikke noen grunn til å ta plass på internett.

Her er tilbakemelding jeg fikk: Det planlegges muligens to turer dette året, der eventuelt en vil bli gjennomført i forbindelse med Sommerdagene (link) i Meløy og den andre turen i begynnelsen av september. Datoene er ikke fastsatt enda, men informasjon om Meløy Turlags sommer- og høstplan vil bli delt på facebook sidene deres - https://www.facebook.com/meloyturlag - I tillegg blir de annonsert på BOT sin ukentlige turoversikt i avisa Nordland, tirsdager i uka før turene går. Skal følge med når det nærmer seg sommeren og se om datoene for turene passer med friturene mine

Fra Østmarka i vinter

Inspiration til din næste friweekend? Ny film om en efterårsweekend i packraft til Krokån i Halland, Sverige. Mere på: http://urbanpackrafter.com/Weekend-on-Krokan

Høyt oppe i Januar med snøfokk i tryne.

Å kunne kart og kompass er noe du alltid vil tjene på, så jeg ville uansett kanskje ha investert litt tid (eller et kurs) til å lære seg det. Det sagt, så hadde jeg med både kart og kompass, men brukte det mest fordi jeg syntes det er gøy å se hvor en er på kartet. Ruten er veldig godt merket, med de tradisjonelle hvite og røde stripene som GR-rutene bruker. Jeg hadde ingen problemer med å finne veien. Den vanskeligste delen å finne fram var når jeg gikk over Monte Renosu og ned igjen, men det var en alternativ rute og ikke hovedruten til GR20 (jeg anbefaler forøvrig veldig å velge den ruten hvis det er pent vær). Ved tåke så sier det seg selv at det kan bli vanskeligere. Å vente ut tåken er nok en god idé, spesielt hvis du ikke ser til neste merke. Tenk igrunn på hva du ville gjort her hjemme og. Litt artig at du spør, siden jeg svarte litt tidligere i uken på omtrent det samme spørsmålet på forumet for GR20 her: http://corsica.forhikers.com/forum/p/24955. Men ha i mente at det ikke er like lett å slå opp telt over alt der, det er bratt og steinete til tider (husk og at det ikke er lov å slå opp telt utenom hyttene der, men i nød så ville jeg ikke ha brydd meg om det). Jeg har ikke hørt om noen hendelser rundt stjeling og ran av vandrere på ruten (bortsett fra at dyrelivet der er veldig kleptomane). Husk at da må disse tyvene også strebe seg opp dit og ned derfra igjen, muligens litt enklere å da velge turister å stjele fra i byene rundt. Det mest utrygge med å gå ruten alene, er jo såklart om det skjer noe. Altså om man faller og skader seg, får et illebefinnende osv. Samme regler som jo danner utgangspunktet for den ene kjente fjellvettregelen vår her hjemme. Å ta seg ned til en landsby fra hver hytte er alltids mulig, men det vil jo som regel være snakk om noen timers gange. Jeg gikk med mine Scarpa Ladakh. Av den rene årsaken at jeg aldri har fått gnagsår i dem. Personlig så syntes jeg og at det var greit å ha litt ankelstøtte der. Har ikke hørt noe om at sålene på sko har smeltet der. Det avhenger nok på hvilken tid på året du ønsker å gå ruten. Jeg vil anbefale å gå den i den tiden jeg gikk (slutten av august, september), da det er færre folk og ikke så varmt. I sommermånedene kan det bli veldig varmt og det kan være mange som går og trangt om plassen. Velg sko som du føler deg komfortabel i for bruk i bratt og steinete terreng. Og gled deg, det er en fantastisk flott tur. Og ikke vær for bekymret for Cirque de Solitude, men vær konsentrert. Kan ellers anbefale Paddy Dillons GR20 guide fra Cicerone.

Det er jo slike enkle turar tilsynelatande utan mål og meining og heilt på eigne premissar som er normalen, i alle fall for min del. Og eg trur mange andre også har det slik. Men det er ikkje noko å rope høgt om, eller så mykje å diskutere på nettet, derfor vert ikkje denne typen turar så synleg i mediebildet. Å lage masse oppmerksomheit rundt slike turar, øydelegg jo litt av greia, det vert som å gå rundt å skryte av at ein er beskjeden.

Selv startet jeg min ferd i fra Grua ved ca. 1730 og dro hjemmefra klokken 1500 fra Drammensområdet. Først var det ett lite raid av Kiwi og innkjøp av siste rest av mat. Sådann ble det å finne ut hvor skiløypa var noe som ikke var det enkleste. En skiløype som det var tydelig at ikke var blitt oppkjørt på noen dager. Første biten før jeg startet med oppover gikk greit uten feller, men etter som stigninger kom så måtte feller ut av pulk og på skiene festes. På ferden oppover kom en snøskuter som kjørte opp skispor meg i møte. Ellers var det lite hindringer, lite folk selv om det var noen som var ute å gikk seg en tur på kvelden. Selv gikk jeg hele veien opp fra Grua inn til Katnosa i ett fantastisk vær med måneskinn og strålende klar himmel hvor stjernene skinte. Litt feilnavigering på ferden som ikke i seg selv var noe nevneverdig problem innebar en kryssing av Gjerdingen. Har GPS spor som det er mulig jeg laster opp. Total distanse inn på fredagen til der leirplassen var lå på ca. 2mil noe som gikk unna på rundt 5t. Føret i seg selv oppover var bra med god glid og uten nevneverdig problemer. Ett stopp for snøsmelting og mat. Lørdagen ble brukt til avslapping og oppstart av bål. Da de andre kom hadde jeg akkurat klart å få liv i bålet og det brant endelig, men dette ble flyttet på innover i skauen til der vi fant ett sted å sitte salmet. Selv så gikk jeg tilfeldigvis ut til skisporet akkurat når de andre kom ut av skauen på det. Heldig med det for vis ikke har jeg mine tvil på at de hadde klart å finne meg så alt for lett. Merket utpå lørdagen selv at formen begynte å bli ruskete og matlysten uteble. Søndagen var formen ikke nevneverdig bedre og prøvde meg på vaffel og vørterøl på serveringsstedet på andre siden av Katnosa på veg nedover mot Harestua. Endte selv opp med å velge å gå til Harestua på søndagen da det var ett realt skitføre hvor feller kladdet og uten feller kladdet det også. Det var en tung dag å gå på ski og gikk uten matpauser ned til Harestua hvor taxi ble tatt opp til togstasjonen før man havnet på første tog mot Oslo. Blir å laste opp GPS sporet når jeg får surret meg til det.

Hendene i boxeren kan jeg forstå, men hele armene? Du må ha en annen type boxer enn meg.

To venstre-skistøvler og ingen høyreskistøvler var temmelig upraktisk...

Stille før snøstormen

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

Noe å se skal tro ??? http://www.vg.no/rampelys/film/filmanmeldelser/filmanmeldelse-wild/a/23408097/ I et siste desperat forsøk på å rette opp saker og ting, legger hun ut på en tre måneders, 170 mils vandring langs USAs vestkyst.

Turen er over og vi kan nå samle tankene og vurdere turen. Jeg oppfordrer spesielt de som ikke tidligere har vært med på fellesturer til å fortelle litt om hvordan de opplevde turen. La oss samle alle bilder og turrapporter i denne tråden så de er lett å finne.

Ble høydemetertrening til fots og testing av ny sekk (Osprey Atmos AG™ 65l) som jeg skal ha med meg til Nepal om noen uker. Gikk opp til Flaggnuten over Sunndalsøra og videre opp til Bjønnalauvet på 750m. Mange plussgrader, knallsterk sol, og en sekk som er så komfortabel (med 15kg i) at jeg har nesten lyst til å sove med den inatt! Over Hydro's anlegg Utsikt fra 590m Gikk over i vinter, her utsikt fra 700m. Rask og effektiv ned-stigning!

Tok meg en lur på toppen av Norges tak, Galdhøpiggen til fots(!) påsken 2013. Anser meg selv som i meget god form, men her brukte vi faktisk 9 timer opp...

Etter en rask oppsummering kan det se ut som hunden må i kennel og trådstarter må holde seg i 2 uker til ende,,, Syden kan være et alternativ

Glomma, ved Årnes. Kald morgen, men fint var det http://www.fjellforum.no/gallery/image/3374-/

Det er jo en form for "stupid light", men i dette eksempelet ikke en som går på sikkerhet. Det går på reduksjon i funksjon. Du kaller det "gramjakt" her. Det var nytt for meg at gramjakt og lettpakking var to forskjellige ting. Disse to ville nok blitt fornærmet om de ble fortalt at de er gramjegere, men ikke lettpakkere. Komplisert med disse identitetene. Redigert: LightDan- Du postet mens jeg skrev, så jeg så ikke den..

Jeg har en Mamut Sphere på vei til meg i posten nå. Tok sjansen på at bredden passer, men når jeg ser hva du skriver blir jeg usikker. Egentlig liker jeg dårlig at det kun opplyses om lengde på en del poser, og ikke bredde. Ellers tror jeg det er vanlig med 80 cm. på standard poser. Uansett blir det enklere å handle på nett dersom slike mål opplyses.

Både @Tessatroll og @famjsv er inne på hva som antagelig ligger bak noen av de snodigere svingene i denne tråden og det er gode leveregler; særlig en bevissthet på hvor kjapt og automatisk vi mennesker setter i bås. Men... innenfor et så smalt felt som aktivt friluftsliv (som jeg tror alle i denne tråden tilhører), så kan noen selvvalgte merkelapper være fornuftig. Dersom jeg en dag gir råd om vinterturer <3-sesong> eller +100 liters sekker <lettpakker>, så er det greit at folk lett kan finne ut at nå går Grimner på vannet. Dessuten er lettpakking blitt en vesentlig del av grunnlaget for mine turer. Altså en del av identiteten på dette forumet. Er det noe jeg tar med utenfor fjellforum.no og på tur? Nei. @Lompa det finnes et uttrykk som heter "stupid light". Idiotisk lettpakking er når folk sparer noen få gram på bekostning av økt risiko. Så vi er ikke helt ukjent med prioriteringer av andre ting enn vekt. Folk bruker en lav grunnvekt til ulike ting: noen går langt og lenge, andre bruker den ekstra kapasiteten til å bære diverse nyttelast så som kameralinser, fiskeutstyr, gummibåter, eller en solid del av partners, barns eller hunds utstyr slik at de kommer med på tur. Det kan for eksempel tenkes at dine kamerater syntes at oppstigingen var et slikt ork at de valgte å betale prisen i form av mindre fart/muligheter på veien ned. Da har de tenkt på hva de bruker og hva de vil ha ut av turen. I den avveiningen finner du hva jeg mener med lettpakking. Det kan også tenkes at de bare kuttet vekt uten å tenke særlig mer over det. Kanskje de ble overrasket på nedturen. Da er vi over i gramjakt, altså kutting av vekt bare for å spare vekt. Det konseptet er mer innarbeidet og lettere å forstå enn lettpakking. Det er ikke så mye "hvor mange gram", som "hva trenger jeg på denne turen" og "hva slags tur er dette"? Veiing og regneark er verktøy for å få en viss orden i galskapen. Bruken av utstyr og til dels teknikker som ikke er så godt kjent blir værende først og fremst først og fremst fordi de virker og deretter fordi de veier så mye mindre enn normale turting.

Ah, skjønner. Ser NRK har et program om det. Elsker bilder og fortellinger fra gamle dager! (dagens tips: hvis du elsker vinter og snø, ikke flytt til Østfold)

Snekje på Koppefjellet

Ellers glemte jeg to makreller som jeg hadde tatt med som agn bak i kassebilen, og så reiste 3 uker på jobb. Luktet ikke fioler og blomster i bilen etterpå.....

Dette var min første forum treff og helt klart ikke den siste. Vi kom uanmeldt og det var ikke noe problem det ble gjort plass til oss rundt bålet med en gang. Utrolig gøy å høre på de som har bra med utstyr om erfaringer og diskusjoner rundt dette, har blant annet lurt på mye angående hengekøyer og fikk masse gode svar, men det aller viktigste var folkene som var der en morsom gjeng. Håper å treffe noen av disse folka på senere treff, håper også at det går bra med hun som var så dårlig tror det var Missy.

Jeg bruker en WM Alpinlite(-9) som 3-sesongs pose. Det vil si.. Jeg er lite på tur midt på sommeren, da er jeg i skjærgården. Men ellers er det den jeg bruker så fort det lar seg gjøre på våren, til langt ut i november-desember. Og jeg ligger alltid med ullundertøy i den av to grunner. Det skåner posen(nuvel, trenger rens etter 9 måneders bruk) og blir det for varmt er det bare å åpne opp uten at jeg blir veldig kald på enkelte områder. Har hatt 40-50 netter i den posen nå, hovedsakelig sensommer/høst i både hytter og telt uten at den har blitt for varm. Da slipper jeg å ha 3 poser. Klarer seg fint med en 3-sesongs og en vinterpose.

Sola har gått ned en iskald februarkveld oppunder Sølen. Ei lang og behagelig natt i teltet ventet.

Hei! Du skal være veldig til frysepinn hvis du må ha en såpass varm pose som Cumulus Tenequa 850, som du linker til over, til sommerbruk. Den inneholder 850g dun av høy kvalitet, og er vel da som en dedikert vinterpose å regne. Jeg fryser ikke så lett, og klarer meg med en pose med 280g dun (samme kvalitet) ned til 0oC. Ser det ut til å bli kaldere, tar jeg på meg mer klær i posen. Fra cumulus tror jeg posene Panyam 450 eller 600 ville være riktig for deg. Begge må regnes som tre-sesongsposer, men de kan kanskje være greie som sommerposer (særlig 450) hvis du fryser lett. Ellers tror jeg du vil bli fornøyd med en pose fra Cumulus.

Glemte kjøttdeigen på flerdagstur med familien. Dette var ikke så alvorlig i seg selv, men det var ille at jeg hade satt fra meg kjøttdeigen akkurat ved siden av fryseboksen: Opp på varmtvannsberederen... Når vi kom hjem etter noen dager luktet hele huset forråtnelse og lik (trur eg), og det tok timer før vi fant kilden...

Så ut som et flott treff @Tor Magnus! Bare så det er nevnt, telting (og kanskje til og med hengekøye) på vinterstid er undervurdert! Det blå lyset, vann overalt (bare å putte i kjelen og smelte), kosen ved bålet, stillheten som kommer med snø, den klare luften. Og så slipper man flygende drit (les; mygg, knott, fluer og dess like) og dessuten bygger det karakter! Kall meg gjerne rar, men jeg liker veldig godt følelsen av å legge seg i en kald sovpose og sakte, men sikkert, kjenne varmen komme. Herlig! Man lærer å sette pris på de basale tingene i livet. Pffft! @Grimner og @Alf Kristoffersen.

Takk for svar Dan. Tenkte på denne posen. Likte at den ser litt romslig ut http://sleepingbags-cumulus.eu/uk/categories/sleeping-bags/down-sleeping-bags/teneqa-850?gid=58&vid=1 Kan denne bli alt for varm når jeg er på tur dær tempen på natta er ca 0 - 5- minus. Jeg er en person som fryser lett.

Ble en ny tur på Blefjell i dag, samme løype som i går. Så å si akkurat samme føre, vær og form. Kan ikke si noe annet enn at det føles ut som jeg har fått to ekstra helgedager. Å gå på ski på fjellet er noe jeg virkelig nyter! Utsikt fra litt ovenfor Blestølen mot Norefjell (antar jeg)

De som identifiserer seg som ”lettpakkere” gjør det vel i en gitt kontekts, ikke til hvem som helst eller når som helst? Du presenter deg vel ikke som "lettpakker" når du er på jobbintervju (med mindre du vet at den som ansetter har interesser i samme lei ) Her inne derimot, eller for eksempel i ens private blogg, vil det være mer naturlig å identifisere og presentere seg som "lettpakker". For å tilkjennegi interesse og tenkemåte ovenfor andre. Men for noen kan dette kanskje virke mer som en besettelse. I alle fall sett utenfra. Og det er kanskje det de ser først av alt, de som er skeptisk til hele greia; at noen virker litt "besatt" av det hele. Der det som før bare var et middel (utstyret) nå nesten har blitt et mål i seg selv, som skygger for selve turen og turopplevelsen. Slik sett kan det jo fortone seg som en form for galskap, mani, for den som bare ser denne biten av dette. Akkurat som at noen vil si det samme når de ser at andre har et titalls primuser eller ørtogførti kniver. For noen går det "sport" i det, man blir ”samler”. Veien blir målet, for man må alltid ha noe annet, nytt og/eller bedre. Men so what? Så lenge noen har glede av det? Vel, litt refleksjon omkring dette skader vel ingen. Men idiotforklarer man "de andre", de hvis fokus avviker fra ens egne ideer om hva hensikten med friluftslivet og det gode liv skal være, så går det vel litt for langt, eller hva? [merk; det jeg sier her var ikke ment som et tilsvar til noen spesielle, bare som en kommentar til tråden som sådan ]

Jotunheimen er i grunn ikkje så veldig bratt, turen frå Spiterstulen til Tyin er f.eks relativt flat (sett frå ein vestlending sitt synspunkt). Buss til Lom, taxi til spiterstulen, Buss frå tyinkrysset

Flybillett til Pasvik!!! Gleder meg til forumtreff!

Hei, fine bilder, gikk turen Juli14, fantastisk tur! Når man kommer fra Vengedalen og når toppen, er det et imponerende skue utover Romsdalen. Vi valgte å ikke ta med våres hunder siden vi var klar over at det var enkelte steder med klyving. Har en Labrador og en Border collie, sistnevnte hadde nok ikke hatt noe problemer, men Labrisen hadde nok slitt litt mer Anbefaler turen for alle med normalt god form, gamle og unge

Er det noen en kan skrive under på, så er det at koreanerne er gjestmilde. Samtidig med at de også er nysgjerrige på utlendinger. De har et begrep som kalles for jeong, som det ikke finnes en direkte god oversettelse til norsk av, men som noen mener best kan beskrives som 'affeksjon for andre'. Noe som jo da resulterte i, som nevnt, at jeg ble invitert til å spise sammen med de andre gjestene her. Andre ganger gikk jeg forbi grupper som satt og spiste (eller var på vei til å sette seg ned), hvor jeg og ble invitert til å sitte ned sammen med dem og spise, dette skjedde flere ganger. Heller ikke sjelden at jeg bli gitt 'gaver' av folk jeg møtte på ruten (og utenfor), da gjerne epler, druer og sjokolade. Og så er det historien om en koreaner som absolutt skulle kjøre meg til familiens eplegård for å gi meg en kasse med epler og en pose med eplejuice, som jo er utrolig gavmildt, men og litt absurd da jeg ikke på noen mulighet ville klare å bære med meg alt det. Kan leses her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/09/baegunsan-yuksipryeong.html.

Det går jo uansett på felterfaring, i tillegg til det rent fysiologiske her. Hvor mange døgn har fyren i felt fra før? Var dette noe han gjorde fordi han fikk et innfall, eller har han x-antall feltdøgn i ballast fra tidligere? Når du lemper på deg 20, 30 eller 40 kg på ryggen er det jo enten gjerne fordi du vet at du er i jævla bra form, eller fordi du ikke har peiling på hva du holder på med, og pakker med deg alt mulig (just in case-pakking...) Når det er sagt, så er verken samekniv eller to-tre kasseroller "søppel" som det hevdes av den hippe, urbane UL-mafiaen her oppe.. Det er opp til den enkelte å definere ens egne behov i felt. Samekniven er obligatorisk hos svært mange (også undertegnede). Og mange (undertegnede her også gitt!) liker gjerne, som del av totalopplevelsen, å lage innholdsrike måltider i felt..Gjerne med biffkjøtt, masse grønnsaker, creme fraiche, rømme osv osv.. Da trenger man noe mer kokeutstyr enn en jetboil-mugge i titanium, i hip og urban UL-stil. Så slike utsagn blir nettopp å regne som.. søppel. Poenget er at en må selv vurdere egen form i forhold til hva en kan ha med seg av materiell og proviant ut i ødemarka. Tidligere i sommer bar jeg 36 kilo mer eller mindre kontinuerlig (kun et par korte pauser) i 6,5 time, fra hovedvei og med jevn stigning opp til ca 450 m.o.h. Halvparten av turen gikk til fots, andre halvparten tok jeg på fjellskia jeg bar med meg på siden av sekken. Det var naturligvis tungt på slutten, det SKAL det også være, men langtfra uoverkommelig. Når man er i god form, og er utrustet med et minimum av urgammel nordisk viljestyrke, så er det ikke noe problem å bære med seg noe mer enn en titaniumsmugge og noen poser med pulvermat.

Snasent å skyte beina av kompisen sin på nettet. Som Tor Magnus sier så er det fullt mulig å lette sekken til kompisen, kanskje du hadde plass til noe av hans tunge utstyr og han noe av ditt lette. INGEN er bedre enn det svakeste leddet. "Tror det blir en stund til neste tur sammen." er vel ikke en hyggelig gest på et åpent forum. Så skal man ikke glemme at for mange er turen målet og ikke toppen osv...

Å overnatte i telt er absolutt å anbefale, da er du som sagt mye mer fleksibel. En annen ting er jo at hvis du har bestilt hele ruten på forhånd og kommer ut for dårlig vær og må vente en dag et sted feks, så mister du plassen din på hyttene du kommer til senere såvidt jeg vet. Mat trenger du ikke å bekymre deg for, annet enn hvis du er veldig kresen på maten såklart. Du får ikke kjøpt noe som helst på de fleste hyttene om morgenen, du må som sagt bestille frokost dagen før. Den vil så stå klar til deg i hytta neste morgen. Du angir hva du ønsker som varm drikke. Det kan kanskje være greit å bringe med deg noen få porsjonspakker med kaffe. Du trenger igrunn ikke kokeutstyr heller, hvis du ikke føler stort behov for å koke opp vann når du er på vei mellom hyttene. Det er egne gassbrennere på hyttene som man kan bruke. Dagsetappene er ikke de lengste nei. Men husk at det ikke er lengden som gjør det tungt, men at det faktisk er bratt til tider (du vil tilbakelegge over 12000 høydemetere). Husk også på at det nok ikke er alle som er i veldig god form og, så det er sikrere om det er kortere avstander mellom hyttene vil jeg tro. Er du i god form er det forøvrig ikke noe problem å dobble etappene, det er en del som gjør det. Men noe å tenke på i så måte er at dårlig vær som regel kommer inn mot ettermiddagen der nede. Selv syntes jeg ikke at ruten var så hard som det jeg hadde trudd og forventet. Er man vant til å gå en del i norske fjell så burde den ikke by på store problemer. Likevel, jeg merket det litt i beina enkelte dager (Ciottulu di I Mori - Manganu - Petra Piana), men det gikk seg til igjen (nå hadde jeg jo klatret opp Monte Cinto, Cirque'n og Paglia Orba dagene før så).

Hei, jeg gikk turen i august-september ifjor. Det var en fantastisk opplevelse. Du kan lese om turen min her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/gr20.html. Følgende link inneholder også veldig mye nyttig info, du får også bra info ved å søke i forumet på siden: http://corsica.forhikers.com/gr20. Du vil kunne kjøpe mat på alle hyttene, men det er ikke alle hyttene som selger proviant. Men det er ikke store utvalget hyttene vanligvis har, unntakene er på Tighjettu, Petra Piana og Usciolu. Følgende steder utenom hyttene er det mulig å kjøpe proviant: Haut Asco, Castel de Verghio, Vizzavona, E Capanelle og Bocca di Verdi. Utenom det må du ta turen ned fra ruten til de utenforliggende landsbyene.Jeg baserte meg bare på å spise på hyttene og kjøpe med meg noe enkelt til å ha underveis (pølse, enkelt brød, muslibar'er). Husk at hvis du skal spise middag og frokost på hyttene må dette bestilles når du ankommer hytta, middagen serveres vanligvis i 6-7 tida. Har du bestilt frokost står den klar om morgenen, du kan altså ikke bestille frokost om morgenen (det er også ikke veldig mye mat for de rundt 8 euroene frokosten koster). Skal du bære minst mulig så ville jeg basere meg på å spise på hyttene. Vann er viktig. Du får tak i vann som kan drikkes på alle hyttene, men bør være litt forsiktig med å drikke vann utenom. Det er enkelte kilder som regnes som sikre ellers, men du bør vite hvilke. Juni burde være en fin måned å gå i, da det ikke er for varmt heller. En bør dog være obs på at det kan bli vesentlig kaldere om nettene da. Det var mye kaldere om nettene enn det jeg antok når jeg var der, enkelte av nettene frøs jeg en god del. Spesielt på de høyereliggende hyttene, som Ciottulu di I Mori, Petra Piana og Prati. Siden du tenker på å bære minst mulig bagasje og gå fort og hardt, hvordan tenker du å overnatte (eller tenker du å ta en og løpe hele sammenhengende )? Viktig å tenke på er at det nå kreves bestilling på forhånd hvis du har tenkt å overnatte inne på hyttene og ikke i eget telt/bivuakk. Det skal forøvrig være veldig tungvint å bestille via PRNC sine sider: http://www.parc-corse.org/. Man kan prøve å få plass hvis det er ledig, men det er ikke mange sengeplasser på enkelte hytter. Letteste alternativ utenom er jo å sove i en bivybag, men da må du glemme komforten. Eller overnatte i et utleie-telt. En bør være obs på været der nede. Tordenvær er ikke sjeldent og kan komme fort og uventet. Enkelte steder må man være veldig forsiktig i dårlig vær, som Cirque de la Solitude og Spasimata-blokkene bla, men i pent vær er ikke disse noe problem. Jeg fikk et opphold på noen dager grunnet veldig dårlig vær der nede, hvor de i tillegg stengte ruten. Å ha med seg nok vann er som nevnt veldig viktig. Husk også på å ta med deg dopapir, det er som regel ikke dopapir på toalettene langs ruten. Vær ellers forberedt på at det er en bratt og krevende rute, siden du har tenkt å gå fort (da det sliter mer på leddene). Tarjei