Vinnerliste

Forkledalen Elsker dette fjellet som skimtes i bakgrunnen. Høyeste i Lofoten og Vesterålen. Møysalen

Formiddagstur på nye stier inn til spennende fiskevann i Sveio som skal besøkes til våren

I går var vi på tur til Koppefjellet i Volda. Fin tur og flott utsikt, mot mellom anna desse fine skifjella. http://lenesintur.blogspot.no/2015/01/koppefjellet-940-moh.html

Ja døm rasene fordi eierne er idioter. Nå er jo flere raser forbudt uten at det egentlig har hjulpet på noen ting. Tviler på det vil hjelpe å forby flere. Selv en labrador kan ødelegges av en idiot uten peiling og bli farlig. En "vrengt polvott" kan både skremme og bite folk i tillegg til å jage både sau og vilt til døde.

Da ble det en tur for å sjekke noen av fuglekassene mine. Jeg hadde med en ekstra båmeiskasse og tre fronter til kjøttmeiskasse i tilfelle vær, vind og hakkespett skulle ha ødelagt noe i løpet av det siste året. En blåmeiskasse stod i et tre som stormen hadde veltet. Den var i så dårlig forfatning at den ble med hjem igjen. Alle meisekassene hadde gått klar av hakkespetten, men jeg kom hjem med tre blåmeiskasser som enten var i for dårlig forfatning eller ødelagt av hakkespett. Det blir nok en økt i verkstedet for å fikse disse pluss at jeg nok med fordel kan skifte ut et par kjøttmeiskasser før hekkesesongen begynner. Det var nok noen turgåere som fikk noe å snakke om siden jeg ikke, som dem, var moteriktig kledd med nye klær i årets farge, men i en skitten fjellreven bukse og en gammel militærlakke, og da jeg attpåtil klatret rundt i trærne i stedet for å gå pent og pyntelig langs turveien så var det en del folk som tittet litt ekstra på den buskmannen som hadde forvillet seg ut i turområdet til byens kondisjonerte borgere. Men jeg hadde en fin tur med god trim og iskalde fingre og ører.

rene 17.mai-toget opp til toppen av Okla igår

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

I dag trengte mor litt alenetid etter å ha vært ute i løypa og akebakken med ungene hele dagen, så det ble en kjapp tur til Stikkvannshytta hvor både fysiske og psykiske behov fikk sine påfyll.

Ut på ski igjen. Måtte bli sesongens første Gørjavaffel idag: Stinn brakke på hytta. Var surere og gråere enn igår, men føret var fortsatt bra. I henhold til Skiforeningens turplanlegger var det kjørt ut opp idag over Trehørningen og Helgeren, noe som ikke viste seg å stemme. Jeg ble vel en enslig skikkelse feiende over vannet under den grå himmelen, noen spor var det ikke å se. Ruten mellom Helgeren og Gåslungen Gård over Myrtjern har alltid vært en av favoritt-traséene mine, selv hvor kort den er. Ikke kjørt opp der heller, men nok folk hadde laget et godt nok spor. Dessverre har skoghogst fjernet noe av sjarmen til ruta. Ruten: Skar - Øyungen - Kalvsjøen - Delebekken - Gørjahytta - Trehørningen - Helgeren - Myrtjern - Rottungen - Kamphaug - Hammeren.

PÅ heia med løypeski i dag. Glimrende forhold men formen glimret med sin fravær etter en måne med først dårlig rygg, så bihulebetennelse. Men nå kan det bare gå oppover.

Har lenge hatt lyst til å gå denne ruta selv, men med dårlig skulder, og det ene med det andre, så blir det ikke med det første.. Men tar meg friheten til å poste denne linken her, så den er søkbar på forumet. Her er ruta greit beskrevet, i ganske grov oppløsning. http://www.vg.no/spesial/2015/tungtvannskart/

Turrapport fra dag 20 på turen: Eunti - Ihwaryeong: Tarjei

Hei! Her kommer bilder av mitt enkle oppsett. Enkelt, men det fungerer! Geir

Nysnø og nye sko 　 Hvor skal lørdagsturen gå? Det var vanskelig å velge turmål for lørdagens tur. Værmeldingen var ikke grei, med vind og litt nedbør. Det var ikke helt som lovet tidligere i uka. Temperaturen ville ligge rundt null, noe over på dagen og litt under på natten. Det var frost og glatt på morgenen. Det fristet med en skitur. Jeg har faktisk ikke hatt ski på beina i år, og litt trening må til om det skal bli noen turer innover mot Blåfjellenden. På nettet lokket Brekko med nysnø og temperatur rundt null. Nye sko. Det ble som vanlig litt, eller helst mye frem og tilbake før tingene var på plass. Ski og staver var enkelt. Ryggsekk termos og te, var greit, Vanter og vinterhue, ikke noe problem. Sko? Sko? Hvor i alle dager hadde jeg satt skoene siste (For nesten et år siden). Jeg tok en grundig gjennomgang av utstyrsboden - og resten av huset. Til slutt måtte jeg krype til korset og spørre bestyrerinnen om hun kunne finne skoene. Det er liksom siste utvei. Når heller ikke hun finner skoene, må de regnes som ugjenkallelig tapt. En kjapp tur innom sportsbutikken ordnet det. Forsiktig start. Det har vært en mild vinter så langt. Skikkelig frost og glatt bare en morgen. Jeg lurte litt på hvordan veien til Brekko ville være. Helt fra E39 var veien islagt. Det var is og ikke snø, og nesten ikke hold. Heldigvis tok jeg raskt innpå et par biler, og etter det ble farten så avgjort satt etter forholdene. Det tok tid, men heller det enn en bunk i bilen. Folk og hunder. Lørdag pleier det å være god plass i Brekko. Det er ikke alltid det er plass til bilen på den øverste parkeringsplassen, men i hvert fall på den nedre. I dag var det stopp et godt stykke nedover veien. Det ble å kjøre godt til side og parkere. Sammen med en masse folk, unger og bikkjer. Med ski, staver, pulker, kjelker og akebrett, engangsgrill, ligge/sitteunderlag og masse annet. Det løser seg jo opp etter hvert, og det blir mulig å komme fram. Bortsett fra at det er en del skiløpere som trener i samme løypene, og de går fort. Mye fortere en meg, og det kan da ikke være riktig? 　 　 Lang kø og mye biler. I løypa var det også trangt. Mye folk, både foreldre med unger, på ski eller i pulk, ungdom på skøyteski og gamlinger som meg med sekk og heller bedagelig tempo. Jeg er ikke helt sikker på om det er flaks eller dyktighet, men denne gangen traff jeg smørningen perfekt. Det hang i bakkene, og jeg hadde tak på flaten. (og det gikk ikke for fort nedover.) Det var for en gangs skyld kjekt å gå på ski. Av erfaring vet jeg at det vil bli vond dagen etter om jeg gjør for mye av det. Rundt klokka 2 satte jeg kursen mot bilen. Og denne gangen var jeg antakelig heldig. Det var ikke kaos og stopp. Selv om det var mange biler, de sto langt nedover veien, så kom jeg ut uten problemer. Og isen var delvis smeltet, og det var på langt nær så glatt som da jeg kjørte oppover. Skitur med flaks 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Skitur...ja...det igjen. Så tog til Stryken denne gangen, som vanlig ganske så fullt på perrongen der rett etter ankomst. Siden jeg ikke valgte å gå hovedlinjen ned mot Kikutstua, og istedet ta i retning Fjellsjøen ble det betydelig færre i skisporene enn rett ved togsporene. Været er grått i starten, med et lett snødriv i starten, over Fjellsjøen er det og litt surt. Føret er derimot overraskende bra. Må tåle litt småpisking i øynene av snøen i nedkjøringene. Over Gjerdingen er det en liten stund siden det har blitt kjørt og vinden har blåst snø over sporene. Gjerdingen. Fra Gjerdingen går turen videre til Tverrsjøen og så videre mot Finnstad. Alltid likt den traséen der, med Pershusfjellet voktende over en. Vafler må en ha, og Sandvikshytta byr på akkurat det. Skarvvatnet. Ved oset til Finntjernet, på vei mot Katnosa. Det har visst vært kjørt opp over markas indrefilet, men det synes ikke. Jeg følger spor i den dype snøen fra noen som har gått over Sandbekkmana før meg. Turen er som vanlig alltid pen, men litt tyngre enn vanlig. Nedenfor Tvetjerna på vei opp mot Sandbekkmana. Fyker så videre over Vesle Sandungen og over til Vestre Fyllingen. Nærmer meg Kikut nå, så betydelig flere folk å se. Tar Bjørnsjøhelvete mot Ullevålseter, og så er det rett på E6'en ned mot Sognsvann. Fin skitur idag, med bra føre.

Stor liten tur i helga - Telting i Grøndalen og vassing i puddersnø. Dei lette smale korte randoskia mine kom til kort i desse forholda, men det var ein utruleg fin tur. Grøndalen på fylkesgrensa og kommunegrensa mellom Volda og Eid kan anbefalast! Meir om turen og fleire bilde i bloggen: http://lenesintur.blogspot.no/2015/01/pudderhelg-i-grndalen.html (Dei andre bilda eg prøvde å legge inn her vart gigantiske. Må ein drive å formatere og lage småbilde?)

Heisann alle fjell og friluftsfolk der ute! Jeg har nettopp snekret sammen en film fra en ukes vandring i Finnskogen. Sakser som vanlig rett ut fra youtube: "Bli med på en tur til den grenseløse Finnskogen, skogen som tar deg med til en annen tid. Her bosatte finner seg på 1500 og 1600 tallet på grunn av uro og kriger under svenskekongen. På Finnskogen fikk de gratis mark mot at de ryddet den selv. Mange av de gamle bostedene og torpene står fortsatt igjen, mens mye er tatt tilbake igjen av naturen og bare restene kan skimtes. Våren 2013 begynte jeg på leden som strekker seg fra Morokulien i Sør til Søre-Osen i Nord. Jeg avsluttet på Fall på svensk side og våren 2014 startet jeg på det som skulle bli en ukes vandring mot enden av leden." Håper dere tar dere tid til å se filmen og kom gjerne med tilbakemeldinger. Sånt er morro! Vennlig hilsen Magnus Rismyhr

Jeg og en turkammerat på 73 år var de første som gikk den merka løypa på nordsiden av Lysefjorden etter at den var ferdig merket. Vi var også ledere for den første fellesturen i regi av Stavanger Turistforening som gikk denne løypa. En firedagers tur med vekslende natur. Mesteparten av løypa går gjennom et variert og flott terreng bortsett fra et stykke inne ved Håheller hvor kraftlinjer og monstermaster dominerer bildet. Nå skal lyse legge en ny linje fra dette området og inn til transfofmatorstasjonen ved Store Stokkavann i Stavanger. Mange har tatt til orde for at linja bør legges i kabel gjennom de mest verdifulle natur- og turområdene, men denne kampen var vel som Don Quixotes kamp mot vindmøllene. Den var dømt til å tapes. Den eneste plassen Lyse går med på å legge kabel er det siste stykket fra Gandsfjorden og inn til transformatorstasjonen. Dette stykket er hovedsaklig preget av tett bebyggelse så her hadde de antagelig ingen andre alternativer. Men denne vandaliseringen av naturen vår skal visst ingen ende ta. Nå vil Lyse i tillegg bygge en anleggsvei fra Songesand til Fyljesdalen og dette skal visst nok være så fantastisk at denne veien i fremtiden vil bli en konkurrent til Rallarveien. Vi har milevis med anleggsveier etter kraftutbygging i Lyse- og Ryfylkeheiene uten at jeg har hørt at noen av disse skal være en konkurrent til Rallarveien, så hva er det som vil bli så spesielt med denne? Naturen vår spises opp bit for bit og snart stiller vi vel i samme klasse son Kina, ingen uberørt natur igjen. Hvorfor må all natur i dette landet tilrettelegges for rullator og barnevogn, og hvorfor er det ingen av dem med makt og myndighet som klarer å se verdien i uberørt natur. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/ryfylke/Dette-kan-bli-den-nye-Rallarvegen-mellom-Sirdal-og-Ryfylke-3613098.html

Skitur !

Det burde sikkert ikke være lov, men på en dag som denne så sitter jeg fremdeles inne. Solskinn og blå himmel, sikkert første gang denne vinteren. Planlegger en tur ut , men på grunn av at jeg har brukt mesteparten av dagen til diverse husarbeid og et forsøk på å overtale kona til å bli med på tur, så er det allerede langt på dag. Ser ut til at det blir en tur rundt for å se til noen av fuglekassene mine. Det har ikke vert så veldig fristende å klatre i trær slik været har vert her i det siste. Men i dag er det fint og da benyttet jeg anledningen til å ta et bilde fra vinduet mitt og forsøke å sjekke opp hva det er jeg ser. Jeg kom frem til at de fjellene som jeg har gått og tittet på i snart ni år må være et av favorittområdene mine for dagsturer, Bynuten, Selvikstakken, Kvelvane og Bergefjellet i Forsand. Kanskje noen som er kjent i området kan se om jeg har gjettet riktig?

Sandhaug-Lakadalen-Hansbu-Bjørnavatnet-Hellevassbu er en lettgått rute. Generelt kan du ligge unna innos, utos og regulerte vann. Men dette vurderer du best på stedet, og utpå vinteren er risikoen liten. Regulerte vann er mest uforutsigbare og kan ha åpne partier gjennom hele vinteren, så på slike kan det være greit å ha god sikt. Skredfare er det ikke om du holder deg unna bratte områder, og det er jo vanlig med pulk.

Har planlagt å gå hela vägen från Oslo till Hjerkinn nu sent i sommar. Det blir solotur med hunden, så jag ska se till att få ett Rondanestien-märke till hunden också! Tydligen är det inte spektakulär natur hela vägen, men jag får vara ute hela dagarna och sova i tält på nätterna, så det blir väldigt fint oavsett. Ultra light packning fixad, räknar med en maxvikt på under 9 kg.

For de som har Netflix; her er en liste med 10 filmer: http://gearjunkie.com/10-best-outdoor-documentaries-on-netflix Ingen av de er på Norsk Netflix men det kan lett omgås med VPN.

Jeg går med drømmer om å thru-hike både her og der. http://www.amazon.co.uk/Grizzly-Bears-Razor-Clams-Townsend/dp/1908737042/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1422736406&sr=8-1&keywords=razor+clam+grizzly+bear Anbefaler denne boka om den vesentlig mindre kjente Pacific Northwest Trail. Den går vel fra Glacier NP og ut til kysten rett vest. Vesentlig kortere, og går gjennom noen svært spennende fjellområder. Man slipper også unna ørkenområdene som går sør i USA. Men som Chris beskriver, det er mange transportetapper hvor man bare går og går. Jeg som så mange andre har vel begrenset med tid, så for min del har jeg mest lyst til å gå de gode fjellområdene på disse stiene, og hoppe over de mange kjedelige sonene preget av skogshogst og grusvei.

Jeg liker både AWOL, Skywalker og A Walk in the Woods, men Wild klarte jeg ikke å engasjere meg i. A Walk for Sunshine er også en fin bok om AT.

Har bare lest Awol On The Appalachian Trail av David Miller og likte den veldig godt, han har en god tone i boken. A Walk In The Woods av Bill Bryson ligger i bunken av bøker jeg skal lese, men vet og at han ikke har gått hele ruten i sin helhet.

Jag syns det generellt blivit en mindre tolerans i sammfunnet för andras livsstil/livsval, och mindre hänsyn till andra människor. Detta både bland hundägare och de utan. Allt fler förutsätter att kunna leva på det sättet de själva önskar, när det för någon är att kunna gå på tur utan att förhålla sig till hundar och när det för någon är att kunna släppa hunden sin lös utan speciellt god tillsyn är det inte rart att det blir konflikter. Men hur ökar vi hänsyn till varandra, oavsett om vi äger en hund eller inte?

Har den tørkeren fra jula selv. Synes den har fungert fint. Tørket mye sopp i den på sensommeren bl.a. ellers tørket litt forskjellig grønsaker, også litt kjøttdeig. Tenkte lage noen turmatporsjoner etterhvert.

Jeg var forsiktig. Likevel skjedde akkurat det... Det fungerte med reklamasjon da heldigvis.

Passer bra når det er ville dyr du skal skyte Ahh.. Fredag

Sjøørretboka av Ingar Heum Må si jeg gleder meg til Hvitveis, kaffebål og blank Sjøørret i enden av snøret til en varmende vårsol.

Ble nok en tur til Blefjell på søndagen. Termometeret viste -16 grader på det kaldeste mens vi kjørte langs Numedalslågen, men etterhvert som vi kjørte oppover mot Blestølen så falt temperaturen, når vi kom fram var det bare -9. Det var meldt -6, men jeg hadde med meg en ekstra genser som jeg tok på. Føret var fin-fint for meg, mens jeg fikk lært litt om hvor smøresonen på skiene til dama faktisk er, og at det ikke funker med fire lag smøring for henne. To hadde nok vært passe. Nevnte jeg at det var helt supert vær hele turen? Nevnte jeg den ekstra genseren? Vel, solen varmet GODT. Jeg gikk mesteparten av turen uten lue og med vindjakka åpen, så fikk jeg litt avkjøling i nedoverbakkene. Rene påskestemningen, ihvertfall for meg.

En klassisk måte å forsøke å latterliggjøre ens synspunkt, er å gjengi dem på en feil måte. Ingen i denne tråden har nevnt løse hunder i ynglingstiden. Modellen for båndtvang som er ønsket er den svenske. Jeg ser mange "liker" denne (feil)fortolkningen der hundene løper fritt og uten kontroll hele året, slik kattene til de som "liker" gjør. Vel, det gjør ikke jeg, hverken for katter eller hunder, og heller ikke argumentert for det. Men det er mulig jeg av den grunn mangler "selvinnsikt", men jeg gjør da iallefall daglige forsøk på avsløre både eget selvbedrag og intoleranse. Jeg argumenterer for hundens ve og vel, og ønsker et mykere regelverk. Dette betyr ikke at vilt belastes eller skades, det lar seg utmerket kombinere. Så har jeg i tillegg ønsket at turgåere som kan leve med at ikke alle hunder fødes ferdig dressert, men dette berører sakens andre poeng som omhandler holdninger til hund generelt. Jeg ser jo at trådens motdebattanter sauser dette sammen og dermed bygger en form for argumentasjonsbase der man ønsker et strengest mulig regelverk. En vanlig dissonansstrategi er å tilpasse virkeligheten til egne forestillinger, og slik få verden og ens egen for-forestilling til å matche. Så henter man utelukkende erfaring som bekrefter dette syn. Dette er selve oppskriften på intoleranse og trangsynhet, godt hjulpet av en redsel eller usikkerhet i bunn, og er særs vanskelig å trenge igjennom. En av trådens skribenter referer til egen kommune som fikk avslag på å innføre helårs båndtvang. Jeg forstår ikke annet enn at dette er å argumentere mot seg selv: tror man virkelig at hundefolket, og da spes de som liker å drive hundesport, har gode vilkår i denne kommunen? Tror man hunden i noen som helst sammenheng prioriteres i denne kommunen, eller er det båndtvang ved første og beste snøfall, igjen begrunnet i hensyn til "viltet"?? Nå skal jeg avslutte mine innlegg i denne tråden, så får dere slenge opp noen kommentarer som til slutt sikkert kan vise at jeg er på viddene. Denne tråden har aldri handlet om meg selv, mitt hundehold eller meg som jeger. Jeg har godt dresserte hunder, har drevet lenge med fuglehundprøver, en hund har sogar blitt brukt midt på sommeren for i forskningens navn å påvise reir, en annen har gått i utleie og fungerer utmerket som jakthund for alle og enhver for å ta noen eksempler. I tillegg har jeg en seter nær Røros, og hundene går fri på en inngjerdet eng hele sommeren. Rene luksusen altså, og jeg skulle ønske flere hunder kunne fått litt mer av det. Og det er det rom for, for den som kan romme.

Jeg går ofte med barn i pulken og da er løse, glade, løpende, hoppende hunder som har veldig lyst til å hilse på alle et problem. Særlig for han stakkars sønnen min som sitter fast i pulken mange meter bak meg, for han har ingen måte å beskytte seg på eller komme seg løs på. Det tar nemlig relativt lang tid før jeg klarer å løsrive meg fra draget og snu meg og gå bakover og dra bort dyret "som bare vil hilse og er veldig snill altså", det er som regel det hundeeieren sier for å unnskylde seg. Treåringen min er veldig redd hunder, for å si det sånn, og han har bare møtt typen "som bare vil hilse og er veldig snille altså". Problemet er at HAN vil ikke hilse på hundene etter noen dårlige opplevelser.

Det blir en smule spesielt av en katteeier å fremelske båndtvangen. Uansett: Det finnes ingen grunn i verden til at en vanlig Golden Retriver skal påtvinges dette frihetsberøvende båndet. Den kommer neppe til å gjøre noe som helst galt, og i alle fall ikke av særlig graverende karakter. Svært mange andre raser er som den. I vårt naboland er ikke båndtvangen absolutt, men man må ha stor grad av kontroll i perioden 1 mai - 20 august (hunden kan ikke løpe fritt omkring, men kan for eksempel løpe løs langs en skogsvei dersom man sykler). Det er neppe et problem, og meg bekjent er det mindre krav om hund i bånd her enn det er i den gjengse norske kommune eller dnt- hytte Båndtvangen bør forstås og praktiseres som bålforbudet. Jeg antar mange av absolutt- tilhengerne har et helt annet, og tilpasset, syn på dette regelverket enn båndtvangen.

Jeg har stor sympati med dem som har en hund de ikke kan kontrollere hunden dithen mange omtaler som 100%. De møter fordømmelse fra alle hold: fra turgåere som krever bånd, fra andre som vil hunden skal ha frihet (spes hundeieren selv vil nok føle på dette), fra andre hundeeiere som evner bedre kontroll, osv osv. Ingen hundeeiere synes vel selv det er greit at hunden deres skremmer et «barn», og jobber nok iherdig for å unngå nettopp slike situasjoner. Terskelen for å avlive en hund som tenderer til uakseptabel (dvs aggressiv) atferd er og blitt særdeles høy i dag. Mitt budskap er: Verden er ikke perfekt. Man kan ikke kreve å gå rundt i alle miljø uten å skvette litt. Slik det er nå er den gjengse nordmann blitt ei stor pingle, krever et farefritt miljø å ferdes i, og et kriseteam stående klart dersom bussen skrenser litt. Vi synes kun å ha toleranse til det som politisk er riktig å ha raushet mot. Hunder (og syklister) er åpenbart ikke en del av disse. (hilsen en som sykler med løse hunder) Som mangeårig hundeeier er jeg opptatt av hundens ve og vel. Ikke alle hunder lar seg kontrollere så mye som vi kunne ønsket. Allikevel mener jeg de skal frihet uten bånd, så får man jo leve med da, at langt inne i skogen kan det finnes en løs hund som kanskje kan hoppe litt. Jeg ønsker mindre båndtvang. Båndtvangen er i svært stor grad fullstendig unødvendig i store deler av året, og for de aller fleste hunder. Det bør løses opp mer i håpløse lokale båndtvangbestemmelser (type «i denne kommunen gjelder helårs båndtvang», og andre til dels meningsløse regler (type hund i buss), enn strammes inn. Dessverre gjøres mer av det siste. Jeg tror «folk flest» blir mindre tolerante (og forstår mindre av hunden) med mer og strengere regler. Det er aldri en som ødelegger for alle andre. Det er alltid de «alle» som ødelegger for «oss ene», de benytter bare den ene som argument. Snu ryggen til å la den hoppe, så slipper du selv å klø

Problemet er ikke hunder, men hundeeierne. Jeg er veldig glad i dyr, også hunder. Men senest i går kveld var jeg ute alene i et nokså øde område. Plutselig, og ut fra intet, hørte jeg litt tung pusting og brumlebjeffing. Ei bikkje kom løpende mot meg, og fremmede hunder på egen hånd uten at eieren er i nærheten, er jeg skeptisk til, ja til og med redd, avhengig av situasjon og hundetype. Bikkja løp forbi meg uten å være truende eller innpåsliten, men poeneget er at hundeeieren tydeligvis ikke hadde kontroll på den. Noen minutter senere hørte jeg noen rope på hunden, sikkert en kilometer unna. Dette var en setter, de er jeg vanligvis ganske trygge på. Men jeg har vært alene på en skogsti i mørket da det plutselig sto en dobermann 20 meter unna og stirrer på meg, helt stille. Da ble jeg redd, og rasende på den idioten av en hundeeier som slapp bikkja løs - dette var også nært boligfelt og bebyggelse. Et eksempel på folk som definitivt ikke burde hatt hund. Antallet hundeeiere øker, og dermed også eiere som ikke har peiling på hundeoppdragelse, eller er seg bevisst ansvaret som følger med å ha hund. Derfor er det ikke rart at skepsisen mot hunder (eller egentlig hundeeierne) øker.

Jeg er heller ikke særlig begeistret for hunder og det jeg misliker mest fra hundeeiere er utsagn som "Den vil bare hilse" eller "Den er så leken og snill, den vil bare leke". I det siste har jeg pleid å svare "Så flott, men JEG vil ikke leke så vennligst hold dyret unna meg" - hvorfor skal jeg ta hensyn til at hunden vil leke og hilse, når jeg selv ikke vil det?

Nå er ikke jeg den største toppturentusiasten, men en venninne fikk meg med ut på en ganske rå topp på Kvaløya utenfor Tromsø i går. Bremnestind ligger ytterst i skjæringspunktet mellom Kattfjorden og Ersfjorden. Meget mektig utsikt ut mot storhavet og innover det fjellkledte Troms. Perfekte forhold med ca 20 grader og bris i lufta.