Vinnerliste

Stor liten tur i helga - Telting i Grøndalen og vassing i puddersnø. Dei lette smale korte randoskia mine kom til kort i desse forholda, men det var ein utruleg fin tur. Grøndalen på fylkesgrensa og kommunegrensa mellom Volda og Eid kan anbefalast! Meir om turen og fleire bilde i bloggen: http://lenesintur.blogspot.no/2015/01/pudderhelg-i-grndalen.html (Dei andre bilda eg prøvde å legge inn her vart gigantiske. Må ein drive å formatere og lage småbilde?)

http://tv.we.nrk.no/serie/loerdagskveld-med-erik-bye/FUHA02002571/27-11-1971#t=21m17s Kom over dette spennende NRK programmet med Erik Bye. Samtaler med Anna og Lars Dunfjell. For de som er interessert i samekniver og gamle symboler er det kanskje noe å lære. Også artig å se disse karene som kommer med reinflokken som har vært ute i dagesvis uten soveposer i minus 20. Også klipp fra Skorovass og gruvene der.

Er ikkje så lange stubben det er snakk om, men veldig fint område og kulturminne like fullt. Dreg ein fyrst med seg sykkel til dei kantar av landet så er det ikkje så langt til nabokommunen Årdal og ein verkeleg spektakulær sykkeltur:

Eg har Gamme si, ei vennine har Ousland si. Utan at eg vil garantere noko, har eg forstått ut frå våre samtalar at Ousland si bok er meir detaljert på kunnskap som er "sær" for sitt felt, ulike issortar osv, skikkelig nerdebok, for oss nørds! Gamme si har ein del praktiske opplysningar kring organiseringa av vanlege turar, som til dømes Grønlandskryssing osv. Dette forstod eg ikkje at Ouslandboka hadde. Min konklusjon er at eg må ha båe

Farlig og farlig. Ett ekorn holdt på å gi meg hjertestans for snart 20 år siden, da det hoppet ned på telt taket mitt og begynte å løpe rundt på det sånn ca. kl. 0400 på morran. Og så holdt jeg på å irritere på meg høyt blodtrykk sekundene etter da jeg forsøkte å jage det vekk for å få sove videre, og ekornet ikke tok hintet. Så en viss risiko er det jo...

Den 222 år gamle Kongeveien over Filefjell er blitt kåret til Norges vakreste vei. Har noen gått eller syklet den? Kunne hatt lyst til å gå denne når den er ferdig restaurert til neste år.

På Vegvesenet sine sider er det stoff om restaureringa av vegen: http://www.vegvesen.no/Vegprosjekter/kongevegenfilefjell og http://www.vegvesen.no/_attachment/225544/binary/425521?fast_title=Rapport+forprosjekt+Kongevegen+over+Filefjell%28NB%2110Mb%29.pdf For historisk stoff f eks: http://www.nb.no/nbsok/nb/be16d268b6edcb4a2b1fa52e0c5ac2fe?index=1#17 Vegen oppleves best til fots etter mi meining.

Kanskje jeg nå kan bli kvitt de siste patronene som har ligget på loftet siden blyforbudet ble innført. Og så slipper jeg kanskje å kjøpe ny hagle også. Min gamle Beretta o/u har ikke vert brukt i denne forbudstida, men her om dagen hadde jeg en kaffepause sammen med en nabo som også bare "driver dank" og det viste seg at vi langt på vei hadde de samme interessene, i hvert fall hva jakt angår. Tanken på ny hagle fikk da ny næring, men nå ser det visst ut som at jeg slipper den ekstrautgiften. Jeg har bare delvis vert enig i, eller uenig i blyforbudet. (Stryk det som ikke passer.) Det er ikke tvil om at der det jaktes andefugler og hvor jaktpresset er stort så representerer blyhagl en trussel for fuglene. Hagl nr. 3 - 5 passer akkurat inn blant småsteinen i kråsen på fuglene og det har vert registrert en del tilfeller av blyforgiftede ender og svaner her i distriktet. Problemet rammer også de som befinner seg lenger oppe i næringskjeden, f.eks. rovfugler og rovdyr. Høyt blyinnhold i egg hos rovfugl har vist seg å være årsaken til at egga ikke klekkes, På Jæren har vi f.eks. Grudavatnet hvor jaktpresset er veldig stort. Her kunne det sikkert lønt seg å mudre litt og utvinne bly. Her er det nok på sin plass med visse restriksjoner hva bly angår. Men så har vi også områder som f.eks. lyseheiene og Njardarheim hvor det jaktes en del rype og reinsdyr. Her tror jeg nok du trenger både en god metalldetektor og veldig god tid for å finne blyhagl. Jeg har aldri forstått vitsen med et blyforbud i slike områder. Men vi Nordmenn blir nok mer og mer lik amerikanerne. Den gyllne middelvei blir det vanskeligere og vanskeligere å følge, men full frihet eller fult forbud er mye lettere både å praktisere og å håndheve. http://www.oa.no/leserbrev/article6670891.ece

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

Da ser det ut til at blyforbudet blir opphevet. http://www.njff.no/nyheter/2014/Sider/NJFF-jubel-i-blykampen.aspx

Gikk i vinter å funderte på en overnattingstur med ungene, stikkordene var en overnatting på en betjent DNT-hytte uten bilvei slik at vi måtte gå inn til hytta på ski. Etter litt undersøkelser falt valget på Gjevilvasshytta Trollheimen, med overnatting lørdag til søndag helga før palmehelga. Her er det oppkjørte skispor fra Osen, 8km i lett terreng. Ettersom fruen var bortreist denne helga så ville det bli litt utfordringer for undertegnede som skulle frakte bagasje for seg selv + 3 barn ( J9år – J5år – G2,5år ) der den minste skulle sitte i pulk. Det blir litt bagasje når ungen gjerne vil bruke soveposene sine og med litt ekstra skifteklær. Ettersom vi både har en barnepulk og en liten varepulk fristet det mer med 2 pulker istedenfor en pulk og stor sekk. Når jeg så oppdaget at Fjellpulken har en løsning for å koble sammen 2 pulker var valget enkelt. http://fjellpulken.n...emid=75&lang=nb En varepulk kan også brukes som benk under en pause eller en eller flere unger kan sitte på den og hvile seg underveis. Løsningen fungerte umerket og turen ble en innertier for både unger og pappa’en. Gjevilvasshytta viste seg å være en luksushytta med vanlig do inne i hytta, ungene kunne springe på do om natta alene og uten å ta på ekstra klær og hodelykt J Dessuten var jo været strålende

"Blefjell er et område jeg har vært nysgjerrig på lenge så jeg bestemte meg en dag i august at nå var tiden inne for å bli litt kjent med området. Uten særlig store forventninger ble jeg kjempe positivt overrasket over dette fine fjellområdet omkranset av skog og blinkende småvann. Ta en titt! Turen foregikk i tidsrommet 25-27 august 2014." Og med dette håper jeg at noen kanskje blir litt mer lystne på å sjekke ut dette fine området. Hilsen Magnus

Passer bra når det er ville dyr du skal skyte Ahh.. Fredag

Biblioteket har sikkert begge. Gratis hjemlån i fire uker...

Farlig truende vær, pluss en edderkopp i soveposen på denne turen var skummelt nok for året som gikk. Heldigvis ble det farlig god ørret i stekepanna og en middag i fryseren!

Turrapport fra dag 19 på turen: Beorimigijae - Eunti: Tarjei

Hmm.. veier den faktisk 230g? Eller er det pr. m2? Også jeg og @FredrikGF som tenkte å satse alt vi eier på å sette vår egen i produksjon: http://www.fjellforum.no/topic/18265-primusunderlag/?p=310462 Ellers har jeg siden sist gått til anskaffelse av: Katabatic Britlecone Bivy Superlett bivy med netting i hodeenden. Venter ennå på postgang fra Junaiten. Sidewinder Ti-Tri inkl. Toaks 900ml titangryte "Vulkankjegle" fra Traildesigns.com, kjører på Esbit, rødsprit og småkvist OBH Nordica Prestige Vacuum Sealer Vakuumpakker for hvasomhelst

Vel, no er det rettnok ikkje formelt vedteke enda sjølv om det ser ut til å gå i orden. Bevilgar meg likevel ein liten sup med noko brunt brennvin og håpar på det beste. Berre rypestamma tek seg oppatt til eit fornuftig nivå no, so skal hagla snart ut av skåpet og få litt fjell luft att.

http://moedesign.no/kokiro/ Leste om denne under (nytt) turutstyr i siste Villmarksliv (nr 2/2015, side 32) og gjorde et impulskjøp nå (299 m/frakt). Siterer fra nettsiden.

Ja endelig har de tatt til fornuft.

Det er vel et utall muligheter, men jeg kan jo ta de som dukket først opp i husken min. Jeg må jo ta de områdene jeg kjenner og jeg ser det er kjempelangt fra der du bor. Så det var bra du ikke spesifiserte hvor i landet det er aktuelt å dra. Lønsdal stasjon, Saltfjellet, Nordlandsbanen - Her er det bare å gå i alle retninger. For eksempel vestover i Saltfjellet, nordvest over Saltfjellet, Beiarfjellet og Børvasstindan mot Bodø, eller nordøstover mot Sulitjelma Majavatn stasjon, Nordlandsbanen - Via Tomasvatnet og Storelvhøgda er det straka vegen inn i Børgefjell nasjonalpark. Storlien stasjon, Meråkerbanen - Stasjonen ligger såvidt over på svensk side. Herfra kan man gå Norge på tvers (godt over ei langhelg..), først sør og så vest gjennom Sylan. Eller så kan man gå sørover til Blåhammarens Fjällstation, Storerikvollen, Nedalshytta og vestover til Tydal for buss mot sivilisasjonen (3-4 dager)

Jeg har nettopp vert i kontakt med en nevrolog på vårt lokale sykehus og han kunne fortelle at når noen f.eks. har amputert eller på annen måte mistet kroppsdeler så opptrer ofte det som kalles "fantomsmerter". Altså smerter i deler av kroppen som ikke finnes lenger. Dette skjer på grunn av at det er noen nerver som begynner å leve sitt eget liv og sender falske smertesignaler til hjernen. På slike smerter virker ikke vanlige smertestillende preparater som f.eks. morfin, men de behandles faktisk med preparater som går under betegnelsen "antidepressiva." Effekten som oppnås er faktisk en bivirkning av disse preparatene og ikke den virkningen som de var tiltenkt i utgangspunktet. Men hva har så dette med alkohol å gjøre? Jo, alkohol har faktisk mye av den samme virkningen på nervesystemet. Den reduserer eller lammer nervesystemets normale funksjon og i forbindelse med kulde og også oppvarming etter nedkjøling så kan alkoholen føre til at viktige signaler som nervesystemet skulle sendt til hjernen faktisk ikke kommer frem. Dette kan i verste fall føre til at effekten av alkoholen kan forverre situasjonen i stedet for å bedre den. Men da snakker vi ikke om neglesprett eller kalde fingre og tær, men generell nedkjøling og forfrysning av en slik grad at de burde vært behandlet av spesialister på et sykehus. Og når vi først snakker om spesialister eller eksperter. En spesialist / ekspert er en som vet alt om litt, mens en amatør ofte er en som vet litt om alt. Husk at Noas ark ble bygget av en amatør, mens Titanic ble bygget av flere hundre eksperter.

Ble nok en tur til Blefjell på søndagen. Termometeret viste -16 grader på det kaldeste mens vi kjørte langs Numedalslågen, men etterhvert som vi kjørte oppover mot Blestølen så falt temperaturen, når vi kom fram var det bare -9. Det var meldt -6, men jeg hadde med meg en ekstra genser som jeg tok på. Føret var fin-fint for meg, mens jeg fikk lært litt om hvor smøresonen på skiene til dama faktisk er, og at det ikke funker med fire lag smøring for henne. To hadde nok vært passe. Nevnte jeg at det var helt supert vær hele turen? Nevnte jeg den ekstra genseren? Vel, solen varmet GODT. Jeg gikk mesteparten av turen uten lue og med vindjakka åpen, så fikk jeg litt avkjøling i nedoverbakkene. Rene påskestemningen, ihvertfall for meg.

Jeg tror aldri jeg har opplevd ubehagelige hundemøter når jeg har gått uten hund. Med hund har jeg hatt noen ubehagelige opplevelser med hundeaggresive hunder som kommer løse uten eier til stede (mye gordon settere) eller med en eier som ikke klarer å rope inn og kommer trippende etter en stor løs hund. Det er ikke noe moro og gir mine hunder dårlige erfaringer. Veldig irriterende, men det skjer jo ikke så veldig ofte Det er forøvrig ganske irriterende å få en glad og leken hund som surrer seg inn i mine to i bånd også. Egentlig burde det være helt unødvendig med regler om båndtvang. Det står i hundeloven at man til en hver tid skal ha kontroll over hunden sin (sorry, for å ha kontroll må du nesten se hunden din - det hjelper ikke med god innkalling om du ikke ser at du må rope den inn). Om man til en hver tid har kontroll over hunden er man også i stand til å selv vurdere om man trenger bånd for å ha den kontrollen eller om man har den kontrollen over hunden løs. Desverre er det ikke alle som klarer det, så da må vi ha båndtvang som beskytter viltet i en veldig sårbar periode. Helårsbåndtvang fordi noen ikke liker hunder, som det er i enkelte kommuner, syns jeg er en uting som gir dårligere dyrevelferd.

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

En klassisk måte å forsøke å latterliggjøre ens synspunkt, er å gjengi dem på en feil måte. Ingen i denne tråden har nevnt løse hunder i ynglingstiden. Modellen for båndtvang som er ønsket er den svenske. Jeg ser mange "liker" denne (feil)fortolkningen der hundene løper fritt og uten kontroll hele året, slik kattene til de som "liker" gjør. Vel, det gjør ikke jeg, hverken for katter eller hunder, og heller ikke argumentert for det. Men det er mulig jeg av den grunn mangler "selvinnsikt", men jeg gjør da iallefall daglige forsøk på avsløre både eget selvbedrag og intoleranse. Jeg argumenterer for hundens ve og vel, og ønsker et mykere regelverk. Dette betyr ikke at vilt belastes eller skades, det lar seg utmerket kombinere. Så har jeg i tillegg ønsket at turgåere som kan leve med at ikke alle hunder fødes ferdig dressert, men dette berører sakens andre poeng som omhandler holdninger til hund generelt. Jeg ser jo at trådens motdebattanter sauser dette sammen og dermed bygger en form for argumentasjonsbase der man ønsker et strengest mulig regelverk. En vanlig dissonansstrategi er å tilpasse virkeligheten til egne forestillinger, og slik få verden og ens egen for-forestilling til å matche. Så henter man utelukkende erfaring som bekrefter dette syn. Dette er selve oppskriften på intoleranse og trangsynhet, godt hjulpet av en redsel eller usikkerhet i bunn, og er særs vanskelig å trenge igjennom. En av trådens skribenter referer til egen kommune som fikk avslag på å innføre helårs båndtvang. Jeg forstår ikke annet enn at dette er å argumentere mot seg selv: tror man virkelig at hundefolket, og da spes de som liker å drive hundesport, har gode vilkår i denne kommunen? Tror man hunden i noen som helst sammenheng prioriteres i denne kommunen, eller er det båndtvang ved første og beste snøfall, igjen begrunnet i hensyn til "viltet"?? Nå skal jeg avslutte mine innlegg i denne tråden, så får dere slenge opp noen kommentarer som til slutt sikkert kan vise at jeg er på viddene. Denne tråden har aldri handlet om meg selv, mitt hundehold eller meg som jeger. Jeg har godt dresserte hunder, har drevet lenge med fuglehundprøver, en hund har sogar blitt brukt midt på sommeren for i forskningens navn å påvise reir, en annen har gått i utleie og fungerer utmerket som jakthund for alle og enhver for å ta noen eksempler. I tillegg har jeg en seter nær Røros, og hundene går fri på en inngjerdet eng hele sommeren. Rene luksusen altså, og jeg skulle ønske flere hunder kunne fått litt mer av det. Og det er det rom for, for den som kan romme.

Det er mulig å argumentere for en mildere og mer tilpasset regelverk for hund og båndtvang uten å nødvendigvis å bryte noen regler selv. Det er to hovedbegrunnelser for båndtvang. Den ene omhandler sjenanse, og regulerer hundens ferdsel som på en kirkegård, badestranda mv. Den andre omhandler hensynet til vilt og bufe. Det er for eksempel absolutt båndtvang i fuglereservoar, og altså denne allmenne bestemmelsen om båndtvang i perioden 1.4 -20.8. Det som gjerne er tilfelle, er at mange ønsker mer av den første (for eksempel båndtvang i skiløypene) men rettferdiggjør sine synspunkt ut fra det siste. Mitt poeng er at for de aller fleste hunderaser er denne bestemmelsen unødvendig. De vil ikke jage hverken bufe eller vilt. Noen raser kan, men av disse kan mange igjen dresseres (jeg er selv «godkjent» til aversjonsdressur mot bufe). I sum er problemet marginalt, og ikke verd den omkostning den faktisk har mot hundene. Denne omkostningen kan vi gjerne belyse, men det faller noe utenfor denne tråden. Fra biologisk hold er ikke hund en trussel i norsk fauna. Derimot nevnes katt som trussel, gjerne også som alvorlig trussel i likhet med mink oa mot spes fugl på rødlista. Det er mange voktere av båndtvangbestemmelsen, som selv er katteeier. Den svenske modellen mener jeg er bedre, og dekker behovet i faktisk alle tilfelle. Nå var min svenske debattant uenig i min fortolkning, eller mitt eksempel, og jeg kan påstå hva som er korrekt her, men støtter meg til mine svenske kollegaer som bruker sykkel på nevnte måte. Vedr hund som sjenanse har jeg selvfølgelig forståelse for ubehagelige opplevelser. Men jeg synes folk ikke alltid er særlig rause. Vår toleranse må alltid måles mot det vi har litt «trøbbel med», og ikke det vi liker og befinner seg godt innenfor komfortsonen. Jeg har tidligere hold en del kurs innen fuglehund, og har møtt mange som har hatt ubehag med (pga) sin hund i møte med andre både med og uten hund. Mange blir ganske lei seg, men hverken valpen, eller hundeeieren fødes utlært, og vi må godta en tabbekvote. Verden blir bedre slik. Ha en god skitur, med eller uten hund

Jeg er redd for hunder, men har faktisk til gode at hunder jeg møter på tur er et problem. Kan ha noe med at hunder som er med på tur nesten alltid er kjempeglade for å endelig kunne bevege seg, og at det ikke er veske-typen som bjeffer, hopper på deg og gnager på ankelen din. Synes det er irriterende med hunder som løper i nykjørte skispor, men det er ikke et problem. Setter pris på hundeiere som trener hundene sine til å løpe utenom akkurat sporet. Hunder som er med på skitur er om mulig enda gladere enn hunder som er med på vanlig tur, ettersom tempoet er mye mer passende for dem.

Det blir en smule spesielt av en katteeier å fremelske båndtvangen. Uansett: Det finnes ingen grunn i verden til at en vanlig Golden Retriver skal påtvinges dette frihetsberøvende båndet. Den kommer neppe til å gjøre noe som helst galt, og i alle fall ikke av særlig graverende karakter. Svært mange andre raser er som den. I vårt naboland er ikke båndtvangen absolutt, men man må ha stor grad av kontroll i perioden 1 mai - 20 august (hunden kan ikke løpe fritt omkring, men kan for eksempel løpe løs langs en skogsvei dersom man sykler). Det er neppe et problem, og meg bekjent er det mindre krav om hund i bånd her enn det er i den gjengse norske kommune eller dnt- hytte Båndtvangen bør forstås og praktiseres som bålforbudet. Jeg antar mange av absolutt- tilhengerne har et helt annet, og tilpasset, syn på dette regelverket enn båndtvangen.

Jeg har en liten fordumsfull, ikke særlig snill og veldig stigmatiserende teori om at ofte er det sånn at jo større hund, dess mer kunnskap og kontroll. Det er selvfølgelig basert på at x-antall "søte" små hunder av typen "tibetanske teppetisser", "vrengt polvott", og "forvokst nakenrotte", som har fått litt fri fra å sitte på armen, i et anfall av behov for å "forsvare" eieren (som har den som midlertidig erstatning for et barn), mot min tilfeldigvis passerende vorsther, og dermed finner det formålstjenelig å gå til angrep på min stirhårede vorsther hann som går i band. I utgangspunktet står vorstheren å logrer med halen og gleder seg til å leke, helt til den lille, knurrende og glefsende lodotten angriper det som henger lavest på en hannhund... da slutter halen å logre, og plutselig må vorstheren innta rollen som "veskehund" og løftes opp på armen for å unngå at han tar igjen (noe som egentlig er ganske forståelig at han gjerne vil), fram til et forskremt kvinnemenneske klarer å få tak i det lille, søte nurket sitt, som nekter å komme på kommando der det hoppende glefser etter en 30 kg tung vorsther som holdes godt fast i brysthøyde. Aldri opplevd å vært nødt til å løfte opp vorstheren for å skåne en husky eller noe annet stort

Har i dag mottatt julepresang fra Helsport! Fantastiske Helsport! Pakken inneholdt 4 liggeunderlag (FoamMat TREK Jerv), 4 soveposer (Lyngen XT), 4 ryggsekker (1 Fjellheimen 85L, 3 Snota 21L) og ett tremannstelt (Romsdalshorn). Dette tar jo helt av! Takk igjen til dere som fikk dette i stand! Neste uke skal jeg holde "foredrag" (les: tiggetale) for Rotary International om flyktninger og friluftsliv: og nylig fikk vi beskjed om at Madlaspeideren har fått tilslag på midler øremerket samarbeid og utstyr med/til oss på Læringssenteret. Det begynner å se ut som noe, dette her! Kommer tilbake med mer!

Jeg har stor sympati med dem som har en hund de ikke kan kontrollere hunden dithen mange omtaler som 100%. De møter fordømmelse fra alle hold: fra turgåere som krever bånd, fra andre som vil hunden skal ha frihet (spes hundeieren selv vil nok føle på dette), fra andre hundeeiere som evner bedre kontroll, osv osv. Ingen hundeeiere synes vel selv det er greit at hunden deres skremmer et «barn», og jobber nok iherdig for å unngå nettopp slike situasjoner. Terskelen for å avlive en hund som tenderer til uakseptabel (dvs aggressiv) atferd er og blitt særdeles høy i dag. Mitt budskap er: Verden er ikke perfekt. Man kan ikke kreve å gå rundt i alle miljø uten å skvette litt. Slik det er nå er den gjengse nordmann blitt ei stor pingle, krever et farefritt miljø å ferdes i, og et kriseteam stående klart dersom bussen skrenser litt. Vi synes kun å ha toleranse til det som politisk er riktig å ha raushet mot. Hunder (og syklister) er åpenbart ikke en del av disse. (hilsen en som sykler med løse hunder) Som mangeårig hundeeier er jeg opptatt av hundens ve og vel. Ikke alle hunder lar seg kontrollere så mye som vi kunne ønsket. Allikevel mener jeg de skal frihet uten bånd, så får man jo leve med da, at langt inne i skogen kan det finnes en løs hund som kanskje kan hoppe litt. Jeg ønsker mindre båndtvang. Båndtvangen er i svært stor grad fullstendig unødvendig i store deler av året, og for de aller fleste hunder. Det bør løses opp mer i håpløse lokale båndtvangbestemmelser (type «i denne kommunen gjelder helårs båndtvang», og andre til dels meningsløse regler (type hund i buss), enn strammes inn. Dessverre gjøres mer av det siste. Jeg tror «folk flest» blir mindre tolerante (og forstår mindre av hunden) med mer og strengere regler. Det er aldri en som ødelegger for alle andre. Det er alltid de «alle» som ødelegger for «oss ene», de benytter bare den ene som argument. Snu ryggen til å la den hoppe, så slipper du selv å klø

Jeg har Romsdalen 4, flott telt med mye plass, jeg har hatt med meg mine på 10 og 11 år og har hatt god plass, så to voksne og to barn vil gå, men god plass får man ikke… Jeg er selv på jakt etter et mindre telt til solotur, eller sammen med madammen (dvs. uten unger), og har følgende tanker: Jeg vil ha et telt med god nok takhøyde til å sitte noenlunde normalt. Høyt (høyere) telt = bedre innekomfort, men større vindfang. Det skal være lite i gulvareal, slik at det krever mindre teltplass (enklere og finne bra plass) men med stort nok fortelt til å kunne oppbevare sekken og kunne fyre primusen. Mindre telt er også mer stabilt og mindre utsatt for "blafring" i vind, tror jeg Så forløpig er jeg godt på vei til å helle mot denne: http://www.outnorth.no/fjallraven/akka-view-2#UNBlue Så min konkluksjon er at jeg ikke ville kjøpt et telt med "mulighet" for overnattingsgjester, men heller kjøpe et godt telt til deg og frøken, og heller låne et ekstra telt ved behov. Ellers ville jeg vurdert å skaffe en lavvo når man skal være flere, da har man rikelig med boltreplass til både bagasje, matlaging og et lite bål i en rundbrenner osv. Til informasjon har noen turistforeninger slikt til utleie, så sjekk med din lokale DNT-forening.

Det som i alle fall er sikkert er at Norge ville være et fattigere samfunn uten hunder.

Her fikk man flere sider på dette med hundehold. Fikk bekreftet en del av det jeg mente i åpningsinnlegget. At man nå har bedre råd og flere anskaffer seg hund er jeg tildels uenig i. Nå er det rasehunder og ofte spesielle raser som kan være svært dyre. Tidligere var det hunder på gårder og mange hadde gjerne hunder gående på tunet o.l grunnet måten flere bodde på da. Det er her jeg mener man har mistet noe av den avslappede holdningen til dyrehold. Færre kjenner til hundens måte å være på og man bor tettere på hverandre enn før. Det er derfor naturlig at det å være hundeeier også blir mer regulert. Må si meg 100% enig med Fjellvåk: "At det er irriterende med folk som ikke plukker opp etter hundene sine er fult forståelig. Det er ikke noe mindre irriterende for oss som har hund å se og trå i andres hundemøkk over alt. Men man kommer etterhvert til ett punkt hvor man ikke orker å ta i mot kjeft mer. Det er ikke jeg som ikke plukker opp. Hvorfor skal jeg, bare fordi jeg tilfeldigvis har hund, ha skyldfølelse for at andre ikke tar ansvar for sine hunder. Jeg er lei av å bli gjort ansvarlig for fremmede mennesker sine handlinger, bare fordi vi begge tilfeldigvis har valgt å ha hund. " Ellers må må jeg få understreke en ting, det er ikke under noen omstendigheter idiotsikkert å ha et dyr. Uansett hvor mye jobb man gjør og hvor mange forhåndsregler man tar. Ulykker kan skje, og vil skje. Bikkja kan stikke av, den kan hoppe opp i et oppmerksomt øyeblikk osv. Hvor mange er 100% sikre på ungene sine? Hvor sikker kan du være på at du ikke lukker opp ei dør i ansiktet på en annen person? Det jeg mener er at man må vise raushet og i enkelte situasjoner være litt runde. Det vil jeg være om ungen til en eller annen sparker en ball i ruta på huset mitt eller lignende. Dette tror jeg heldigvis de aller fleste forstår og er enig i.

Det der er noe man bare må leve med. Jeg sykler selv til jobben hele året, og er drittlei av alle som ser meg som en idiot i trafikken, fordi noen syklister oppfører seg sånn. Den som oppfører seg eksemplarisk kan ikke gjøre opp for andre som har oppført seg dårlig. Dessverre!

litt utenom temaet men håper det går bra. hadde for en del år tilbake en husky hanhund, stor, godt pelsa og av typen du sikkert kunne dradd av el sprengladning under ropa på uten å gjøre store inntrykket. denne var med over alt også på villmarks messa, der møtte vi en familie med en gutt i rullestol. gutten hang ut av stolen og strakk seg etter hunden , jeg sa til faren att gutten god kunne få hilse på dyret men det trodde de ikke var lurt da ungen hadde en hjerne skade som gjorde han veldig hardhendt. de var ikke redd hunden skulle gjøre ungen noe men heller at hunden skulle bli skremt, det trur jeg går fint sa jeg. ikke lenge etter ligger hunden over fanget til gutten som hyler i ekstase, mor sitter på kne mens gledes tårene renner, faren får ikke sakt mere enn "fantastisk tusen takk" han får jo sakt det mange ganger da. det var vist første gangen gutten hadde fått tatt i et dyr. men gladest var nok jeg, veldig moro å se sin hund glede andre slik, også skaper det sikker litt godvilje mot hunder.

Noen vil kanskje se på ulven som en potensiell trussel hvis man bor i telt, men jeg er ikke sikker på om den er så farlig som noen mener. Det er en del tilfeller av at ulv har angrepet mennesker i USA, men jeg kjenner ikke til dette i Norge. USA har nok både mer ulv og mer folk enn oss og da er vel sjansene større der enn her. http://en.wikipedia.org/wiki/Wolf_attacks_on_humans Så vit vi vet er ingen drept av ulv i Scandinavia siden 1881 Bare 8 personer er drept av ulv uten rabies i Europa, inkludert Russland, de siste 50 årene. Ulv med rabies har drept ni mennesker i Europa, inkludert Russland, i samme periode. Skandinavia er i dag fri for rabies og ulven har god tilgang på byttedyr. Det er derfor liten sjanse for at ulv skal angripe mennesker her. http://www.viten.no/vitenprogram/vis.html?prgid=uuid%3A12783A80-D989-3469-EA8F-0000696A8684&tid=1088112&grp