Vinnerliste

Planleggingskart 1:100 000 Hardangervidda aust og vest alt etter kva rute de vel å gå. Dersom de skal utanom stikkaløyper er det greit å ha 1:50 000 kart, spesielt ved dårleg sikt er det greit å få med litt meir detaljar. Du kan greie deg fint utan GPS, spørsmålet er heller kor drilla ein er på å ta seg fram i dårleg sikt. For mange (dei fleste vil eg tru) vil det være slik at ein har god hjelp av ein enkel GPS som gjer at du kan sjekke koordinatane du er på dersom du skulle bli i tvil. Då kan du betre ta ut ein nøyaktig kurs att. Dess meir variert terreng dess tettare mellom kursane. Veldig rufsette = ligge stille, uansett kva hjelmpemiddel du har. Er få hjelpemiddel som åtvarar mot 3 meters henget som har bygd seg opp på ein anna måte enn topoen i kartet viser. Kan skjule seg mykje rart mellom 20 meters kotane Ein kan gå i dårleg sikt og dårleg vær utan GPS, ein må berre ta i bruk fleire verktøy for å holde koll på avstand gått osv. Eg har ved to høver opplevd å hatt eit par dagar på tur der eg ville vurdert og lagt stilt om eg ikkje hadde GPSen som dobbeltsjekk. Har gjort det slik at eg har teke kurs, berekna kor lenge eg skal gå på den kursen før eg skal ta ut ny, gått på kurs ved hjelp av korriering av turfølge på linje bak, hundre steg i slengen, korriger retning. Etter endt tid der me har tenkt oss at me har nådd avtalt punkt, er på att med GPSen og dobbeltsjekke at me faktisk er der me har planlagt å være. Ny kurs. Osv. Dette krev at du har eit mentalt bilete av kva du skal møte på av terreng slik at du kan kjenne det att om større endringar i terrenget kjem som du ikkje har "berekna". Til dette har eg ein superenkel gps utan innlagt kart. Funka gull i et par dagar på Josten i fjor som vart rufsette. Traff folk (såg dei i det dei omtrent stod på skituppane våre) med GPS med kart som rømde nedatt frå fjellet ved næraste brefall, sjøsjuke av å stirre i GPSen. Andre grupper låg stille osv. Me tråkla oss sakte men sikkert framover som skissert over. Ved bruk av slik enkel GPS utan kart vert du tvinga til å bruke kartet og kompasset ditt aktivt heile tida, på same tid som du har backupen om du skulle kjenne deg i tvil. Ekstremt mykje god læring i det. Har sjølv gått frå Finse til Haukeliseter utan nokon GPS, og med 1:100 000 kart. Går fint det også, men straks verre ved dårleg sikt. Var heldige og hadde mykje god sikt og godt vær. Gjekk mykje høgt, og berre delvis innom stikkaløype eit par gonger. Gjekk ein anna tur frå Finse til Demmevasshytta via Ramnabergbreen i møkkavær, då var eg gla eg hadde GPSen når eg lite forstod. Vatn her? Slo på GPSen, var på rett stad. Pokker. Flata er for slett og jamn til å være bre. Magekjensla var pyton. Velde å gå 15 min i austleg retning att, før me kryssa over dette "ukjente". Då var det tydeleg bre. Ved hjelp av GPS fekk eg då henta inn posisjonen min att, og teke ny safe kurs frå safe spot. Vart i etterkant fortalt at vatnet hadde utvida seg kraftig frå kartbladet var trykt. Håper du fekk nokre tips til å teste ut, og ha med i bakhovudet mtp orientering på vidda

Ble nok en tur til Blefjell på søndagen. Termometeret viste -16 grader på det kaldeste mens vi kjørte langs Numedalslågen, men etterhvert som vi kjørte oppover mot Blestølen så falt temperaturen, når vi kom fram var det bare -9. Det var meldt -6, men jeg hadde med meg en ekstra genser som jeg tok på. Føret var fin-fint for meg, mens jeg fikk lært litt om hvor smøresonen på skiene til dama faktisk er, og at det ikke funker med fire lag smøring for henne. To hadde nok vært passe. Nevnte jeg at det var helt supert vær hele turen? Nevnte jeg den ekstra genseren? Vel, solen varmet GODT. Jeg gikk mesteparten av turen uten lue og med vindjakka åpen, så fikk jeg litt avkjøling i nedoverbakkene. Rene påskestemningen, ihvertfall for meg.

Hvorfor ønsker du og sove med ullteppe?

Skogen som forsvant. Hvor går ferden? Som vanlig ble vi to – broderen og jeg, på søndagsturen denne uka. Det var mye is og hagel rundt Dale/Li på lørdagen. Broderen er ikke spesielt interessert i å tråkke på is, og i hvert fall ikke på snø/hagel med is under. Høgjæren lå hvit, og da gjenstår «bare» en tur langs sjøkanten. Som i forrige uke. Markene var glasert med is, men etter som vi nærmet oss Hå, så ble det mer og mer bart. Selv om veien ned mot den gamle prestegården nok hadde vært glatt tidligere på morgenen, så var den grei da vi kom. Noen hadde strødd med sand. På parkeringsplassen var det en enslig bil. Temperaturen var så vidt over null og det kan ikke ha vært mye frost om natten her helt nede ved sjøen. Markene var tinte i overflaten, men myrene var stort sett harde å gå på. Regn eller sol. Det så ut som om det ville komme regn. Himmelen var grå, og det hang noen «gardiner» under enkelte plasser. Det var nok regn nede i syd. Etter hvert som vi kom sydover ble det lysere, og den nedbøren vi fikk på oss kom som yr eller lett regn. Vinden, som kan gi noen utfordringer her ute ved storhavet, holdt seg i skinnet og bare forsiktig blåste imot enkelte plasser. Nede ved Varhaug gamle kirkegård, trakk det skikkelig over og himmelen ble mørk. Det var regn på vei inn mot land, og spørsmålet ble når og om vi ville få regnet på oss. Vi fikk ikke regn. Og takk for det. Langturtempo. Som vanlig var vi helt enige om at vi skulle ta det med ro på denne turen. Det er tross alt en god del kilometer på beina. «Å ta det med ro» blir omtrent nevnt hver gang. Fin tradisjon det der. Med nesten frost og litt trekk imot, blir det kaldt. Helt naturlig blir det derfor høyt tempo, sånn i starten. Og start-temp blir ofte fulgt opp med høyt tempo resten av turen. Ett stykke nedover markene mot Obrestad fyr, ble vi enige om at tempoet var for høyt, og sakket farten - et lite øyeblikk. Og sånn holdt vi på. En liten pause, før det igjen ble full fart. Helt mot slutten av turen, kunne i hvert fall jeg godt kjenne at det hadde vært en lang tur. Det var godt å få sitte rolig ned. At både fredagen og lørdagens tur hadde gått i bra tempo, gjorde muligens sitt. Skogen som forsvant. Nede ved Grødaland har det i alle år stått en skog. Høyreiste graner. I dårlig vær har det mange ganger vært fint å komme inn i skogen. I ly for både regn og vind. Og ikke minst skogen har gitt anledning til nødvendige stopp. Det er ellers vanskelig å finne plass for å kunne utføre nødvendige ærend uten tilskuere. Skogen er vekk. Den har antakelig vært hogstmoden i flere år. Tilveksten kan de siste årene ha vært negativ, det er blåst ned og råtnet mer kubikk tømmer enn det som kom til. Trist er det likevel. Det er selvsagt bare en overgang, og om noen år – 10/15, vil ingen huske stort av skogen. Vi, gamle fossiler, ønsker ingen endringer. Alt skal helst være som det alltid har vært. Søndagstur Jeg gikk litt rundt meg selv hjemme. Jeg hadde en klar følelse av å ha glemt noe. Men hva? Jo takk, det tok ikke lang tid før savnet av kamera ble følbart. Det lå hjemme. Og tilbake ved bilen fant vi bestyrerinnens bil parkert på siden av broderens bil. Det betød at huset ville være lukket og låst. Og hvor var min nøkkel? Jo takk på, nøkkelknippet lå rett ved kameraet. Det meste ordner seg selvsagt. Jeg fikk sporet opp bestyrerinnen og nøkkel. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Brekko i Gjesdalsalpene

Utstillingen “Nordmarka, Oslo, Norge. Desember 2014” En 4-dagers tur Deltagere: Anne Coumans Helena Frijns Li Ma Katarina Stankovic Jeanette Slütter Abel Wolff Yewon Choi Arrangert og ledet av: Andrea Owe Villmarksekspert: Lope Som noen av dere vet driver jeg med friluftsliv som kunst, og en del av arbeidet mitt består av både turer alene og at jeg tar med meg folk på tur. Dette fordi jeg ønsker å gi folk muligheten til en opplevelse selv, da jeg mener det å oppleve naturen på nært hold og de følelsene og tankene det bringer med seg, er det sterkeste verket i seg selv. Høsten 2014 sendte jeg ut en åpen invitasjon til elever og lærere ved Det Kongelige Kunstakademi i Den Haag, Nederland, om å bli med på en 4-dagers tur i Norge i desember 2014. Jeg gjorde dette i utgangspunktet som en slags humoristisk undersøkelse og hadde svært lave forventninger.. Til min store overraskelse var responsen overveldende, selv om noen interesserte naturligvis falt fra underveis av forskjellige grunner. Slik er det alltid. Tidlig på morgenen torsdag den 11 desember sitter jeg på toget til Gardermoen, mens 7 studenter fra Nederland samles på Schiphol Airport. Jeg ankommer tidlig med et stort smil og en nervøs mage. Gruppa er de siste til å titte rundt hjørnet til ankomsthallen og jeg begynner å fantasere om de mest skuffende scenarioer hvor de alle har forsovet seg og mistet flyet osv. Men der var de alle J Goretex, ull og lær skinner mot meg i blendende neonfarger, aaah. Men nå var altså tidskjemaet stramt. Vi hadde bare få timer med dagslys og jeg hadde et ønske om å rekke og slå leir før mørket kom denne første dagen. Flytoget til sentralstasjonen og t-bane til min leilighet, som grenser til Nordmarka. Her skulle vi pakke om sekkene for å fordele mat og utstyr, og jeg hadde avslørt min militære side ved å tillate en halv time til dette. Individuelle rasjoner var på forhånd lagt fram i hagen. Det gikk forholdsvis greit selv om solen begynte å bli trøtt ikke lenger etter at vi kom oss avgårde. Blant denne gjengen hadde de fleste aldri sovet ute før, og ingen av dem hadde vært på en vintertur i Norge. Humøret var på topp og fascinasjonen for omgivelsene og det isete føret var stor. Etter et par timers gange, skliing og falling, slo vi leir ved Skjennungen. Mørket hadde falt og alle var blitt utstyrt med hver sin hodelykt. Boligvalget hadde denne gangen falt på lavvo. Jeg mistenkte at noen ville finne det litt for spennende å sove alene i telt. Deltagerne ble sendt på forskjellige oppdrag, bevæpnet med hver sin hodelykt; samle ved, hente vann, slå opp lavvo osv. Selv om kong vinter hadde gjort sin entree i skogen, hadde det nylig vært en dag med mildvær som forårsaket mye fuktighet på bakken og i skogens berøttede innbyggere, som nå hadde blitt til is under et nytt snøfall. Dette gjorde det unormalt vanskelig å få igang bålet og vi knota en stund før vi endelig fikk et lite bål. Jeg minstenker mange stille-tenkte dramatiske tanker blant gruppa mens dette pågikk. Er man ikke vant til å fryse uten tilgang på ly, kan man fort bli stressa. Yewon, som var den minst erfarne av gjengen og aldri hadde vært på en tur i sitt liv, fortalte meg f.eks. i ettertid at hun gjentatte ganger hadde lurt på om hun skulle dø.. Pølser ble grillet, også noen lomper (...) og fulle mager og tørre føtter ble til brede smil og lun latter mens den sovende skogen omfavnet oss. Selv om jeg hadde utstyrt alle med nødvendig klær og utstyr, oppfattet jeg noe syting over kulden i lavvoen utover kvelden. Annet hadde jeg ikke forventet. Denne turen var som nevnt en første for mange, men den var også en første for meg. For en som er vant til å ferdes alene i villmarken var opplevelsen ved å ta med meg en stor gruppe mennesker, å guide dem, instruere dem og hjelpe dem, en svært annerledes og spennende utfordring. Jeg tror den største utfordringen for meg var den manglende stillheten. Dagen etter var målet Kobberhaugtjern. Jeg hadde med vilje lagt opp relativt korte og enkle etapper utfra erfarings- og kunnskapsnivået til deltagerne. Frokost ble konsumert, bestående av havregrøt med smør, sukker og kanel, og selvfølgelig kaffe. Selv om jeg hadde skaffet all nødvendig og fornuftig proviant, hadde gruppa tatt med seg masse ekstra mat (bekymring ute og gikk..?) som resulterte i tunge sekker og muligens feil næring i magen.. vel vel J Denne dagen skulle vise seg å bli en smule mer dramatisk. Vi hadde flere mindre fall underveis på denne turen, men omtrent halvveis på denne dagens etappe fallt Anne og slo foten sin kraftig. I øyeblikkets drama kunne det virke som om foten var brukket og mine evner som en ansvarlig og handlekraftig leder ble satt på en alvorlig prøve. Foten var dog ikke brukket, men kraftig forslått. Etter å ha testet om Anne kunne stå på foten bestemte vi oss for å prøve og nå dagens mål. Vi delte opp gruppa så noen gikk foran for å sette opp leiren, mens Anne skulle komme etter med assistanse og en improvisert stokk. Til tross for den noe alvorlige stemningen, var det en nydelig etappe mens solen sank ned i de snødekte åsene. Jeg visste på forhånd at Kobberhaugshytta var booka for et julebord for helgen, og at det dermed var folk der. Da det nå var litt mer kritisk å ha godt med varme hele tiden for Anne som ble sittende stille, valgte jeg å kjøpe litt tørr ved fra hytta for å sørge for et stort og fint bål gjennom hele kvelden. Jeg informerte også driverne av hytta om situasjonen og arrangerte mulig transport for Anne, om det skulle bli nødvendig. Noen av deltagerne fikk det derimot for seg at vi skulle sove på hytta, og jeg måtte gjentatte ganger forsikre dem om at det skulle vi ikke. Noen håpet på en natt i en varm seng.. Som nevnt hadde jeg bedbragt all nødvendig turmat, og som de fleste her vet betyr ikke det nødvendigvis den mest smakfulle maten.. Jeg hadde derfor mine tvil om mottagelsen av noen av disse produktene, sånn som makrell i tomat på tube.. Jeg hadde til og med blitt ledd av hjemme under pakkingen. Til min store overraskelse ville alle ha makrell i tomat! (...?) Til og med kaviaren skapte stor begeistring. En annen merkverdig ting jeg la merke til var dopapiret. Jeg hadde pakket 4 ruller som etter mine kalkulasjoner skulle holde i massevis. Jeg la derimot merke til at dopapiret forsvant i rasende tempo i samklang med en merkbar engstelse over den lille mengden. Jeg fant snart ut at svaret var så enkelt som at alle brukte dopapir også når de kun skulle tisse.. Sammen med Anne bestemte jeg at vi skulle se ann neste dag om hun kunne gå videre eller om vi skulle ta en hviledag her. Planen var egentlig å snu her, tilbake mot Skjennungen, da gruppa skulle rekke et fly søndagen. Det ble derimot til at vi ble dagen etter og planen ble derfor å heller gå den kortere distansen herfra til Sørkedalen søndag, og ta en buss derfra til Oslo. Dagen vi lå stille ved Kobberhaugtjern smilte værgudene til oss i all sin prakt. Vi hadde en nydelig leirplass og solen kastet et blendende sepiaslør over åsene. Dagen ble brukt på en dagstur for resten av gruppa, prat, mat og livlige diskusjoner rundt bålet. For en som er vant til stillheten og freden ved å være alene i naturen, ble de høylytte og intense samtalene til tider en smule mye. Jeg la også merke til hvor vanskelig det er for en gjeng kunststudenter å ikke snakke om kunst når de er samlet.. Når det er sagt må jeg si at jeg var imponert over samarbeids- og yteevnen folk viste. På forhånd hadde jeg vært spent på hvordan det ville være for en så stor gruppe å måtte samarbeide så tett og intenst døgnet rundt. Jeg var også overrasket over hvordan folk klarte å holde humøret oppe. Det er lett å la seg knekke når man ikke er vant til slike forhold, og da spesielt mørketiden. Jeg ble også fortalt i ettertid at de var overrasket over mangelen på dødtid. Når man ikke er vant til friluftsliv er det lett å se for seg at mye tid blir stående tom. Dette kan nok også være et stressende element for en som er vant med det høye tempoet og effektivitetsnivået fra det moderne samfunn. Men på tur er det alltid noe å gjøre, det er bare mer primitive oppgaver, som i hverdagen ikke krever særlig med tid eller omtanke, slik som varme, tilgang på vann, matlaging osv, som plutselig krever din fulle oppmerksomhet. Dette er et element ved friluftslivet som jeg ser som ytterst relevant. Når konsentrasjonen og fokuset blir praktisert på enkle nødvendige oppgaver, mener jeg at det gir hjernen tid og rom til annen refleksjon. I ettertid fortalte Anne meg at hun hadde gjort en observasjon. Hvordan folk hadde forandret seg. Ikke permanent, men som en nødvendighet kanskje, under de gitte omstendigheter. Som en som kjenner meg godt fortalte hun meg at også jeg oppførte meg veldig annerledes i denne situasjonen. Vanligvis i en sosial situasjon føler jeg ikke nødvendigvis behovet for å være midtpunktet, jeg foretrekker å lytte og observere, men her måtte jeg være lederen, den strenge, den ansvarlige, den snarrådige og den oppmuntrende. Jeg tror andre personlighetstrekk og egenskaper kommer frem under slike omstendigheter. De er nok der i bakhodet, men ikke like nødvendige i dagliglivet, kanskje er de nærere hjertet, mer verdifulle. Jeg vil påstå at disse er i hvert fall mer praktiske egenskaper som dukker opp, nødvendige i en praktisk situasjon. For min egen del er ikke denne forandringen noe jeg tenker på i det hele tatt, det er bare en nødvendighet for struktur. Den siste dagen diskuterte jeg en siste gang med Anne angående transport, men hun ønsket å prøve å gå, og vi labbet nedover mot Sørkedalen. Det virket som gjensynet med sivilisasjonen var etterlengtet da gjestetoalettet til cafeen ble benyttet av hver og en av dem, hehe. Andre besøkende ved cafeen gjettet at vi hadde vært ute i 4 måneder, ikke fire dager.. Senere på kvelden da alle var trygt tilbake i Den Haag, fortalte Anne meg at flyreisen deres hadde vært en opplevelse i seg selv. De hadde tydeligvis luktet så ille at de hadde tiltrukket seg oppmerksomhet fra både medpassasjerer og mannskap. Piloten hadde til og med kommentert dem over høytalerannlegget.. Jeg tror og håper at de alle var svært fornøyd med turen og at de satt igjen med gode minner etter en dusj og en varm seng. For min del var det en svært interessant og suksessfull opplevelse. Gjennom dette prosjektet ønsket jeg å gi folk en mulighet for en villmarksopplevelse selv, og jeg tror og håper at de alle fikk det. Takk til alle dere her på FF som lånte meg utstyr for at denne turen skulle bli en realitet. Dere var med å gi en fantastisk opplevelse til 8 takknemlige mennesker. Og helt til slutt: Jeg som drar en Monsen - Andrea

Litt rart å lese denne tråden. Jeg er så gammel at jeg alltid har greid meg med ett par ski (før het de turlangrenn, nå kalles det vel bare langrennsski), og det funker helt greit både i "superpreparerte" løyper, løyper hvor bare noen få har gått og i løssnø. Det skal sies at det kan være tungt å gå dersom det er mye dyp og løs snø, men da er det vel helst truger jeg burde brukt. Men hver sin lyst, og skifabrikantene skal jo også leve

Det var på Søndag ja, småbløtt i terrenget da....

Spot Gen3, kjekt å ha når man farter rundt alene.

Eller tenk helt omvendt. For eksempel Sognsvann i rushtiden. Her er det uansett så mye folk, barn, unger, pulker, gående, hunder, fatbikes og joggere. Farten blir lav og noen har garantert slept en fjellpulk eller to langs sporet fra før.

Tarptent Scarp 1 kan være ett alternativ http://www.tarptent.com/scarp1.html 218 cm langt innertelt med vertikale endevegger burde gi nok lengde og teltet har med 35 cm høyde i endene nok takhøyde til at downmat 9 fungerer greit. Ett par anmeldelser av teltet: https://blogpackinglight.wordpress.com/2013/01/04/tarptent-scarp-1-long-term-review/ http://www.tgomagazine.co.uk/gearreview/tarptent-scarp-1

Hvis den gamle inddeling for topografiske kort over hele Norge i 1:50000 stadig er aktuel, kan følgende kort komme på tale. Hvis du går vest om Hardangerjøkulen og derefter ret sydpå, har du brug for - 1416 II Hardangerjøkulen - 1416 III Myrdal - 1415 IV Eidfjord - 1415 III Hårteigen - 1414 IV Haukelisæter Hvis du går øst om Hardangerjøkulen og hurtigt derefter derefter søger vestpå, inden du drejer mod syd, har du brug for - 1416 II Hardangerjøkulen - 1415 I Bjoreio - 1415 IV Eidfjord - 1415 III Hårteigen - 1414 IV Haukelisæter Hvis du går øst om Hardangerjøkulen og derefter fortsætter lidt længere mod syd ind mod midten af Hardangervidda, inden du søger vestpå, har du brug for - 1416 II Hardangerjøkulen - 1415 I Bjoreio - 1415 II Nordmannslågen - 1415 III Hårteigen - 1414 IV Haukelisæter

Enig i det. De planleggingskartene har jeg gått på et par ganger hvor jeg utelukkende gikk på DNT nett. Fungerte fint det. Nå har jeg vært så mye på tur at jeg ikke blir stresset om jeg skulle havne dårlig vær. I verste fall graver jeg meg ned og tar fatt igjen når vær/sikt er bedre. Har ligget værfast både på hytte, telt og snøhule fra 1-3 dager. Viktig å være forberedt på "det verste". Heldigvis er de fleste Nordmenn utstyrt med god friluftsfornuft og rimelig god respekt for fjellvettreglene. Og da går det som regel bra. God tur til trådstarter uansett. Misunner deg turen. Pga lang sommertur til USA blir mine fjellturer i år begrenset til langhelger i beste fall.

Dale/Li Forholdene.De siste dagene har det vært vintervær. Sol og kaldt. Ikke mer enn så vidt under null, men det er kalt på våre kanter. Og slik blir det is og glatt av… Det skulle bli væromslag i løpet av fredagen. Normalt innebærer det at et lavtrykk kommer veltende innover oss. Og det lød også værmeldingen på. Noe utenom det vanlige steg ikke temperaturen noe særlig. Og det kom hagel som la seg på sykkelstiene. Jeg hadde bestemt meg for en tur rundt Dale/Li, men ble litt betenkt. Kunne det være for mye is? Temperaturen var ikke mer en 3 grader. En enslig polakk.Det var en del biler på Dale. Det er helt vanlig. Det er trening av redningshunder som foregår i området. Jeg tok stien langs sjøen, og der var det selvsagt ikke spor av andre. I Revesdal gikk jeg på en fyr som satt med en kaffekopp. Han forsto ikke Norsk, men vi klarte oss på engelsk, Han var fra Polen, og likte Norge på grunn av natur og turmuligheter. Han hadde startet tidlig lørdag, og gått rett ned fra toppen. Ruta er merket, men så pass bratt at jeg ikke går om det er vått - eller glatt. Frost eller tinvær.Videre utover langs fjorden, lå det hagel i stien. Og det var is i stien der hagel og snø hadde frosset sammen. Best var steinene. Selv om de ikke var tørre så hang skoene - heldigvis. Når forholdene var så pass “dårlige” nede ved fjorden, hvordan ville det da være 200-300 meter høyere? Jeg har gått rundt Dale/Li med adskillig mer is og snø på bakken. Det tar tid, men det er som oftest mulig å komme fram, med forsiktighet. Det måtte vel være mulig denne gangen også. Og jeg fortsatte i godt tempo. Det er faktisk første gang denne vinteren jeg går turen med snø og frost. Det har vært en usedvanlig mild vinter til nå. Helt nord i henget, hvor det er montert en tau til hjelp, måtte jeg ned på baken for å komme fram. Sure lår og tung pust.Jeg startet oppover mot toppen i “rolig” tempo. Ikke langt oppe i bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur nok hadde gått i et litt høyt tempo. Normalt er fredagsturen litt restitusjon, men gårdagens tur gikk nok fortere enn det. Klokka fortalte at turen hadde gått fort, og det er jo kjekt, men ikke dagen derpå…. Det ble tunge bein med mye syre oppover, og pulsen kom også høyt. “Heldigvis” måtte jeg ut i terrenget øverst, og litt utenfor stien. Det tar tid, og pulsen kom noe lavere. Myrene var nesten frosset. Akkurat så pass at jeg ikke gikk gjennom, men jeg måtte sannelig få beina med meg. Det surklet fælt et par plasser. Bortover berget på toppen var det svinglatt på nordsiden og nesten tørt på sørsiden. Nedover går greit.Det tok tid å komme frem. Jeg måtte sikre hvert steg - se to steg lengre fram, for å være sikker på å kunne kontrollere ferden. Det tar på å holde konsentrasjonen på topp. En liten “feil” resulterer lett i et fall med skade. Men uansett, så går det fremover, og etter hvert som jeg kom ned mot Dalevann forsvant hagel og isen. Nedforbi Dalevann, inne i skogen, var det mulig å slippe opp og jogge. Bortsett fra at låra var stive og at det ikke var mye overskudd. Ikke kø akkurat.Nok en tur rundt Dale/Li. Også denne gangen uten å se en kjeft - utenom en utlending… Det er helt greit å gå slik alene, men jeg merker at jeg sikrer mye mer enn når jeg går sammen med noen. Og det er noe eget med slike turer. Det blir anledning til å lufte ut i toppetasjen og bli kvitt stress og noen problemer. Og tilbake til klokka, den vist - som på fredag - at turen ikke nettopp hadde gått i sakte tempo. Kjekt det og. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En annen gang jeg var på Vuoma var det en kar som hadde telt med fortelt i begge ender. Han boret to hull slik at det var et hull i isen i hvert fortelt Så satt han selv lunt og godt midt i teltet med et snøre i hvert hull.....

TV`er bruker egentlig veldig lite strøm. Særlig moderne LED tv`er. De kan ha et forbruk under 100 watt, og tåler lett sammenligningen med elektrisk oppvarming. Sistnevnte bruker gjerne 6000 watt når de skal varme opp en bolig. Elektrisk oppvarming og gamle hus med alt for tynn isolasjon (før TEK07 standarden fra 2007) er årsaken til at nordmenn ligger i verdenstoppen av strømforbruk. Man kan jo spørre seg hvorfor det ikke er bredere politisk vilje til å legge til rette for å etterisolere og effektivisere dagens boligmasse istedetfor å bygge flere kraftverk og ødelegge mer natur hele tiden. En politiker fra SP sa under "strømkrisen" i 2010 at kraftprisen for nordmenn er det samme som bensinprisen for amerikanere. Der ligger nok en god del av forklaringen.

Eneste argumentet for Allak siden du har Staika må være vekten. Symetriske innganger (Allak) kontra asymetriske (Staika) er ingen god grunn, noen løsninger kan også være endret til løsninger som er enklere for å spare litt vekt. Allak er også 5cm mindre i hvert fortelt og 10cm smalere inni. Siden du åpenbart ikke kom i mål med Anjan eller Nallo, så har du brukt mellomlegget mellom nyinnkjøp og bruktsalg på å finne ut dette. Spørsmålet er da hva du gjør om du skaffer deg Allak, beholder du begge eller bare ett. Jeg ville tenkt litt anderledes, er det vekten som er argumentet ville jeg heller brukt pengene på å slanke vekten på Staika'et. Dersom du bytter bardunene og strammerene til 2mm fra cleats.co.uk halverer du bardunvekten, skaffer deg et sett med lette "titanpinner" f.eks fra Alpkit.com og erstatter pluggene halverer du pluggvekten, og kjøper ett sett Fibraplex carbon stenger (352g/$205) halverer du stangvekten. Da veier teltet omtrent det samme som et Allak, og du kan bruke "slanketeltet" på de snille turene og "full pakke" når du trenger det. Da har du hele tiden Staika komforten og det du har brukt på slankekuren blir kanskje mindre enn det å kjøpe nytt telt og så selge det eller et annet igjen.

Lette etter åpent vann i dag. Fant det etterhvert, men ingen fiskefangst. Fin tur likevel.

Dro til Øyfjell for å måke tak...

Hei Fjeldabe og velkommen til oss på fjellforum . Jeg har hatt hytte ved Atnsjøen siden 1979, og er veldig godt kjent i dette området, bildet du har vedlagt er tatt ikke langt i fra hvor Harald Sohlberg malte sitt mest kjente motiv: "Vinternatt i Rondane". Det ligger i Stor-elvdal kommune i Østerdalen. Kommune har vært forholdsvis restriktive med hytteutbygging. Til høyre for hvor bildet er tatt er det en del hytter, men de ligger godt plassert i landskapet, selv om det begynner å bli en del av dem. Da jeg var der de første 10-15 årene var det omtrent ingen hytter der. Jeg hadde hytte på nedsiden av veien, 1 lite minutts gange fra Atnsjøen, der er det omtrent ingen hytter den dag i dag. Dersom du skal dit kan du enten kjøre Gudbrandsdalen opp til Ringebu og så ta Rv. 27 over Venabygdsfjell. Når du har kommet over og ned i Atndalen kommer du til Sollia, der svinter du til høyre og fortsetter videre til Straumbu. Der er det en relativ stor p-plass. Eller du kan kjøre Østerdalen til Atna og så svinge av til venstre, etterhvert så ender du opp på Sollia og fortsetter til Straumbu. Så tar du sekken på ryggen og vandrer broen over elven og så begynner herligheten. Som en kuriositet kan jeg fortelle at da man vi tidligere skulle over elven så vinket man opp til gården som ligger på oversiden av veien (gul, staselig bygning) og så kom noen ned og rodde deg over. Var man riktig så heldig så kom datteren på gården ned og rodde over (for en gutt i tenårene var hun noe av det mest bedårende man kunne tenke seg) Når du har gått igjennom elvedalen møter du en morenerygg. Det kan da hende man tenker at man kanskje skulle ha tittet nærmere på lettvektstrådene her på FF Men selv om stigningen er relativt bratt er den ikke lang. Nedre delen av elvedalen mot utløpet av Atnsjøen er vernet grunnet våtmarksområde for fugler. Turen inn til Bjørnhollia tar ca. 1.5 time alt etter oppakning og form. Dersom du ikke har bil kan du ta toget til Ringebu, det går rutebuss to ganger om dagen derfra som stopper på Straumbu. Eller du kan ta toget til Hjerkinn og vandre inn i Rondane derfra og gå over til Rondvassbu og Spranget på Gudbrandsdalssiden eller til Straumbu på Østerdalssiden. Mulighetene er mange. Det å orientere seg i Rondane er for øvrig enkelt etter min mening. Fisket i Atnsjøen er for øvrig ikke det aller beste, men får man først bett er det gjerne noe stort. Inne i Rondanemassivet er det en del små vann som er bra fiske i, men man da bør man trekke unna hovedledene eller man kan prøve seg i noen av elveløpene.

Jeg håper ikke fuglehundmann er jeger. Den ignoransen han utviser mot viltet er ikke en jeger verdig. Å påstå at hunder flest ikke utgjør noen trussel mot ynglende vilt er hårreisende, og viser mangel på både kunnskap og fornuft. Hunder som løper gjennom reiret til bakkerugende fugler, nysgjerrige hunder som støter på trykkende rådyrkje, eksemplene er mange. Hunder kan gjøre stor skade om de går løse på den tiden av året, uansett om de har jaktinstinkt eller ikke. De skal holdes i bånd i dyrenes yngletid, og det burde vi jegere vite bedre enn de fleste. Jeg er selv en langt over gjennomsnittet engasjert hundeeier, og jeg er veldig enig i frustrasjonen mange utviser mot løse hunder. Vi med hund må kunne holde hundene våre under kontroll der det er stor sjanse for å treffe folk. Dette betyr at folk som IKKE kan hindre at hunden løper bort til andre folk og hunder, skal holde hundene sine i bånd slike plasser. Jeg jakter selv med løs hund, og det å treffe på løse hunder i skogen og på fjellet gjør meg ingenting. Jeg har heller aldri opplevd noe negativt de få gangene jeg har støtt på folk med hunden på jakt. Tror de fleste tåler å treffe på en løs hund i ny og ne, så lenge denne opptrer som en hund skal. Folk burde dog innse at det ikke er alle plasser det passer seg med løs hund.

Tja, den løsningen gjør at jeg kan gå hele dagen uten et eneste stopp av betydning. I kulde og vind er stoppene både smertefulle og energikrevende, synes jeg. Derfor spiser og drikker jeg gjerne mens jeg går. Det gjelder jo aleneturer da. Akkurat batteritasken er unødvendig når det er varmere enn minus 10-15 eller så. Da er fungerer litium AA bra. Men jeg liker å holde på med svakstrøm så jeg har laget noen eksterne litiumpakker jeg kan ha i tasken innenfor anorakken. Termosen er den største vekten og minst behagelig. Men alternativet er så vidt jeg kan se å ha den på pulken og måtte stoppe for hver drikkepause. Litt tungvint.

hundekjøring er både dyrere og mere vanedannende enn heroin, sies det. har ikke noe erfaring med heroin men hundekjøring er nå sterkt vanedannende.

Dei som brukar smarttelefon med GPS, kan enkelt laste ned N50 frå kartvdreket og bruke dette på telefonen. http://www.statkart.no/Om-Kartverket/Nyheter/Hele-norgeskartet-pa-mobilen/

Tusen takk for tipset, Lira! Da skal jeg prøve det på vidda neste helg

Truger. Snön smälte bort direkt...