Vinnerliste

Nå ble det tur til Bynuten i går selv om den lyser hvitt et sted der ute mot horisonten når jeg titter ut av vinduet. Som ventet var det ingen biler på parkeringsplassen og ingen ferske spor i snøen. Ja for det var faktisk skiføre på traktorveien nederst mot parkeringsplassen. Det ble mindre snø og lettere å gå etter hvert som jeg kom bort fra veien og inn i terrenget. Like etter at jeg hadde forlatt traktorveien så går stien over en liten høyde med noen fæle høyspentmaster. Her stoppet jeg og stod en stund og studerte terrenget videre fremover. Det var helt stille, men plutselig hørte jeg at noen gikk på skaren inne i bjørkeskogen i skråningen opp mot Flatafjellet. Til å begynne med så jeg ingen ting, men en jegers blikk fager som kjent inn alt som beveger seg, og ut av bjørkeskogen kom det tre elger. Et flott og sjeldent syn i disse traktene. Hvis du sómer inn litt i dette bildet så går det tre elger i skråningen der hvor bjørkeskogen gjør en sving nedover. Det var litt snø, men ikke mer enn at det gikk fint å gå med vanlige fjellsko. Det hang en del is i den ene sida i skaret før den siste oppstigningen og solen varmet akkurat nok til at store istapper nå og da raste ned mot stien. Jeg holdt meg godt til høyre, for den isen som kom ned var betydelig mer enn det man putter i glasset en varm sommerdag. Nå begynte skaren å bli så glatt at jeg fant det lurest å ta på brodder under skoene. Det var også en del is noen steder og da er det bare en ting som hjelper og det er skikkelige brodder. Oppe på toppen var det flott utsikt, men ganske kaldt selv om vinden knapt var merkbar. Jeg tok meg bare tid til et par skiver og en kopp varm kakao før jeg satte nesa hjemover igjen. Det var noen spor på toppen, men de var nok noen dager gamle. Det ble stadig kaldere etter som sola gikk lenger og lenger ned og nede ved Storatjørn ble stillheten kun brutt av smellene fra isen som frøs seg tykkere i det kalde klare været. Jeg tok en shortcut gjennom bjørkeskogen på et sted der stien går i en sving bort fra vannet, og går man utenfor stien så er muligheten for å se interessante ting ganske mye større. Her hadde en hare tydeligvis forsøkt å grave seg et nytt hus, eller kanskje den bare var på leting etter noe å spise. Like før jeg kom ned til bilen møtte jeg to karer på vei oppover. Ganske rart for sola var allerede godt nedenfor horisonten og det ville være mørkt i løpet av kun kort tid. En fin tur midt i uka. Turen opp pluss en matpause på toppen og ned igjen samme veien tok ganske nøyaktig fem timer. Ganske bra trim siden snøen gjorde det en del tyngre å gå. Nå kan du bare trega REJOHN at du ikke ble med.

Den store fordelen med å binde selv, er at du til en hver tid kan produsere det du trenger. Og du kan selv bestemme hvilken krok du vil benytte. Tidligere var det et problem at man ikke fikk tak i små nok fluer i myggsegmentet, men det har endret seg. Noe av det som er artig med fluefisket er jo nettopp at det krever litt mere tenking og spekulering, og fluebindingen er et aktivt bidrag i så måte. Det er nok også billigere over tid visst man ikke tar til takke med litt mere low-end internettfluer. Men her spørs det hvor mye man fisker selvsagt. Så er det et lite must synest jeg, at man som fluefisker får muligheten til å fange en fisk på egnbundet flue. I begynnelsen var det stor stas, og man føler at man mestrer hele spillet fra begynnelse til slutt. Med årene blir det mindre viktig, men jeg tror jeg ville anbefale deg å prøve. Det er godt mulig at det finnes en del lite brukte bindesett rundt om kring, og det er kanskje ikke for alle. Men skal du ta fluefiske litt på alvor, så anbefales det!

Har brukt pariser i flere år og til den prisen fungerer det okei. Om du bruker rør eller tau, så vurder å krysse dem. Fordelen med det er at i dypsnø vil pulken ofte prøve å "ri" på kantene og dermed lett legge seg over på siden. Ved å ha rau/rør i kryss er det lettere å rette opp igjen pulken ved å rotere med hofta eller dra i tauet "diagonalt" slik at pulken trekkes ned i sporet igjen.

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Siden du henviser til meg, så: Når det gjelder båndtvangreglene, kommer jeg bare med FAKTA. Du tar feil når du mener kommuner kan innføre båndtvang generelt i kommunen. Jeg har ikke vurdert om dagens regler er bra eller dårliger. Og for å komme med en personlig kommentar: jeg har intet imot hunder, hundeeiere derimot----

Ja, du sier noe. Skal ikke se bortifra at vi ryker på en GPS etterhvert. Som du sier, kan være kjekt å ha i total whiteout. Takk!

En klassisk måte å forsøke å latterliggjøre ens synspunkt, er å gjengi dem på en feil måte. Ingen i denne tråden har nevnt løse hunder i ynglingstiden. Modellen for båndtvang som er ønsket er den svenske. Jeg ser mange "liker" denne (feil)fortolkningen der hundene løper fritt og uten kontroll hele året, slik kattene til de som "liker" gjør. Vel, det gjør ikke jeg, hverken for katter eller hunder, og heller ikke argumentert for det. Men det er mulig jeg av den grunn mangler "selvinnsikt", men jeg gjør da iallefall daglige forsøk på avsløre både eget selvbedrag og intoleranse. Jeg argumenterer for hundens ve og vel, og ønsker et mykere regelverk. Dette betyr ikke at vilt belastes eller skades, det lar seg utmerket kombinere. Så har jeg i tillegg ønsket at turgåere som kan leve med at ikke alle hunder fødes ferdig dressert, men dette berører sakens andre poeng som omhandler holdninger til hund generelt. Jeg ser jo at trådens motdebattanter sauser dette sammen og dermed bygger en form for argumentasjonsbase der man ønsker et strengest mulig regelverk. En vanlig dissonansstrategi er å tilpasse virkeligheten til egne forestillinger, og slik få verden og ens egen for-forestilling til å matche. Så henter man utelukkende erfaring som bekrefter dette syn. Dette er selve oppskriften på intoleranse og trangsynhet, godt hjulpet av en redsel eller usikkerhet i bunn, og er særs vanskelig å trenge igjennom. En av trådens skribenter referer til egen kommune som fikk avslag på å innføre helårs båndtvang. Jeg forstår ikke annet enn at dette er å argumentere mot seg selv: tror man virkelig at hundefolket, og da spes de som liker å drive hundesport, har gode vilkår i denne kommunen? Tror man hunden i noen som helst sammenheng prioriteres i denne kommunen, eller er det båndtvang ved første og beste snøfall, igjen begrunnet i hensyn til "viltet"?? Nå skal jeg avslutte mine innlegg i denne tråden, så får dere slenge opp noen kommentarer som til slutt sikkert kan vise at jeg er på viddene. Denne tråden har aldri handlet om meg selv, mitt hundehold eller meg som jeger. Jeg har godt dresserte hunder, har drevet lenge med fuglehundprøver, en hund har sogar blitt brukt midt på sommeren for i forskningens navn å påvise reir, en annen har gått i utleie og fungerer utmerket som jakthund for alle og enhver for å ta noen eksempler. I tillegg har jeg en seter nær Røros, og hundene går fri på en inngjerdet eng hele sommeren. Rene luksusen altså, og jeg skulle ønske flere hunder kunne fått litt mer av det. Og det er det rom for, for den som kan romme.

Jeg håper ikke fuglehundmann er jeger. Den ignoransen han utviser mot viltet er ikke en jeger verdig. Å påstå at hunder flest ikke utgjør noen trussel mot ynglende vilt er hårreisende, og viser mangel på både kunnskap og fornuft. Hunder som løper gjennom reiret til bakkerugende fugler, nysgjerrige hunder som støter på trykkende rådyrkje, eksemplene er mange. Hunder kan gjøre stor skade om de går løse på den tiden av året, uansett om de har jaktinstinkt eller ikke. De skal holdes i bånd i dyrenes yngletid, og det burde vi jegere vite bedre enn de fleste. Jeg er selv en langt over gjennomsnittet engasjert hundeeier, og jeg er veldig enig i frustrasjonen mange utviser mot løse hunder. Vi med hund må kunne holde hundene våre under kontroll der det er stor sjanse for å treffe folk. Dette betyr at folk som IKKE kan hindre at hunden løper bort til andre folk og hunder, skal holde hundene sine i bånd slike plasser. Jeg jakter selv med løs hund, og det å treffe på løse hunder i skogen og på fjellet gjør meg ingenting. Jeg har heller aldri opplevd noe negativt de få gangene jeg har støtt på folk med hunden på jakt. Tror de fleste tåler å treffe på en løs hund i ny og ne, så lenge denne opptrer som en hund skal. Folk burde dog innse at det ikke er alle plasser det passer seg med løs hund.

Rakk en kjapp tur på randonnee-skiene mellom jobbøktene i dag også. Sol og vindstille på toppen, men kaldt. Herlig tur

I dag hadde jeg ingen møter før kl 14 noe som betyr hjemme kontor(som egentlig betyr skitur ) Så da gikk turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstua. Føret var bra,det var akkurat passe kaldt og det snødde lett. Veldig deilig å gå tur tidlig på dagen midt i uka, møtte kun 2 personer, så følte at jeg hadde hele løypa for meg selv

Om GPS: Veldig ofte ikke nødvendig i det hele tatt. Men når sikten blir dårlig er GPS det eneste brukbare alternativet for å holde kurs. Og sikten er ganske ofte ganske dårlig på vidda. Om du ikke kjøper en, så kan det være lurt å låne en du kan ha tilgjengelig(hvis du kjenner noen som har). Husk å lære å bruke den først Det er selvsagt lettere om du tenker å gå staka løyper, men selv da kan sikten bli så dårlig at du ikke ser neste stake. Får krysse fingra for godvær, god tur

Fluebinding er en utrolig givende hobby. Du får kanskje ikke så mye mer fisk på hjemmelagde fluer, men det er desto morsommere å få fisk på en flue du har laget selv. Min første laks tok jeg på en hjemmelaget flue, med et mønster og materialvalg (isbjørnhår) helt etter fantasien. Gjør du en skikkelig jobb er hjemmelagde fluer ofte mer holdbare enn kjøpefluer. Men pass på - mange som begynner med fluebinding blir hekta for livet

Har hatt min første solotur på lange tider fra lørdag til søndag. At jeg var ekstremt giddalaus gjorde at turen ble litt kjedeligere enn den kunne vært, men jeg kom meg i det minste ut Gikk fra Sørkedalen Skole i 14 tiden lørdag ettermiddag. Var glatt som f*** uten brodder, men med tiden til hjelp, så kommer man fram. Når jeg kom opp til Finnerud, valgte jeg å følge grusveien innover til Øyvannet i stedet for å ta stien slik jeg vanligvis gjør. Fikk litt sol denne dagen, skulle startet litt tidligere og fått litt mer Jeg kom fram etter halvannen time på tur til en leirplass jeg aldri har overnattet ved før. Der lå det noe ikke helt tørr ved som jeg prøvde å få fyr på uten hell. Jeg gadd ikke base rundt i skogen for å finne noe tørt, så forvarming av whisperlite ble det nærmeste jeg kom bål denne kvelden. Siden jeg satt ny pers i latskap denne turen, ble det en Real til middag. Smakte for første gang Kylling Tikka Masala. Jeg har lenge trodd at Kebabgryta var det jævligste Real noen gang har kommet med, men der tok jeg skikkelig feil gitt. Dette smakte rett og slett ekkelt. Jeg trøstespiste litt NonStop etterpå. Siden jeg ikke fikk i gang bål, så hadde jeg heller ikke tenkt på noen annen underholdning. Så jeg ble sittende å stirre en stund på whisperliten, mens jeg tok en titt på den flotte stjernehimmelen et par ganger. Selgeren av min Sony RX100 mente at den ene autofunksjonen tok fabelaktige bilder. Siden jeg var så lat denne dagen, fikk den endelig prøve seg. Jeg er ikke videre imponert. Siden det ble tidlig natta, så ble det tidlig morgen også. Når jeg skulle ta en sup av vannkoppen jeg hadde ved liggeunderlaget ble jeg skuffa. Der måtte jeg fram med kniven for å hogge hull. Ble så en kaffekopp og frosne NonStop til frokost før jeg tok en hvil til lysningen kom. Man kan jo tenkte seg hvilket U-land det er man lever i når man må nøye seg med frosne NonStop til frokost Jeg dro derfra i 10 tiden, etter en pakke nudler til lunsj. Gikk innom Kobberhaughytta for kaffe og vaffel, hvor jeg også kjøpte noen festlige julegaver, før jeg gikk videre til Frognerseteren via Studenterhytta og Nordmarkskapellet. Ja, og et par ting. Jeg glemte igjen alle pluggene til tarpen, så jeg må nesten dra tilbake snart. Også gikk ene "pølsa" i downmaten opp i liminga 5-10cm, så den må sendes til rep... Kjedelig :-/ Men ellers var det bra

Fjällreven er drit bra og tåler utrolig mye og tørker fort!

Kanskje ikke helt riktig tråd og ikke idag, men forrige dagen, men i hvertfall: Hvor har du vært på tur (ikke) i dag. Fortalt i bildet istedet for ord. Moderator får flytte hvis dett blir helt feil helt feil. rayun

Jeg har tenkt å prøve dette selv, men i Østmarka. Mange av blåstiene fungerer nok bra, ellers vil nok ofte de stiene som brukes til stisykling på sommeren være de beste. Disse er gjerne litt mindre kuperte med bratt opp og ned og følger oftere høydedragene enn blåstiene nødvendigvis gjør. Selv om mange av disse stiene selvsagt er blåmerket. Kjenner ikke løypenettet i Kjekstadmarka, men sikkert mulig å søke litt på nettet.

Jeg bruker også 1 cm plate og i høyfjellsterreng med varierende underlag er svinger uproblematisk og skiene oppleves som stabile. Det er vel først under veldig bratte forhold på hardt underlag med krappe svinger at tykkere plate gir mening, og da er denne type ski uansett for lette til oppgaven.

Godt sagt! De aller fleste hunder jeg møter ute på tur har oppført seg veldig bra. I løpet av de 2-3 siste årene tror jeg at jeg har til gode å møte en hund som har vært et problem. Gikk over et tun en gang og en hund bjeffet på meg, noe jeg skjønner godt, vi hadde jo røret oss inn på privat område. (Den ble snill som et lam etter at dama hadde hilst på den). Problemet er jo ikke hunder, men folk som ikke har trent opp hundene sine, eller ikke tar hensyn til at de ikke har trent dem opp skikkelig enda. har stor respekt for alle de jeg møter med veloppdragne hunder som ikke er til sjenanse selv om de løper fritt.

    Det einaste som trengst, er 3 passe store steinar til å setje kjelen på. Det treng du ikkje bæra med deg.

Det mangler dessverre en del selvinnsikt blant folk, både hos hundeeiere og andre.

"ølboks eller colaboks" är inga problem ut hälsosynpunkt. Problemet är att dom är så ömtåliga. Jag har en titankopp som väger 30 gram. Det håller bra, men rymmer bara 2 dl. Hermetikk-boks för majs t.ex. borde gå bra om man kan få bort plastbeläggningen på insidan. Borde går att bränna ur med ett gas eller bensinkök. 3,5 dl borde gå att få in på 25-30 gram,

Jeg har også et par Voile 3pin, som et eksperiment monterte jeg de på et par Madshus Glittertind med inserts og 2cm originale Voile plater. Glittertind er litt smalere en S-bound (omtrent som Amundsen), riktignok var det et vanvittig bra kantgrep på tvers i bratte hellinger, men ut over det fikk jeg en slags "styltefølelse". Når jeg sto på flatmark, var det ingen ting som skulle til for å vippe skiene over på kant fordi skiene er smale på midten 68-55-62. Jeg monterte etterpå bindingene med 1cm Rottefella plater på samme skiene, det gav en helt annen følelse av stabilitet og mer enn bra nok kantgrep. Du får også hælløfter til Rottefella platene. Voile originalplater har 4 skruehull ned mot skiene (samme som Switchback), mens selve 3pin bindingen har 3 skruehull, slik at dersom du setter på 2cm Voile plater, og angrer etterpå, så må du lage nye hull i skia både til bindingen og hælklossen. Jeg vet ikke om noen av de røde Rottefella platene som er høyere enn de gjennomsiktige 1cm platene har et hullbilde som passer til 3 skruers montering, Jeg skal sette mine 3pin over på et par Åsnes Ingstad, jeg kommer til å bruke 1cm platene til dette. Har ikke en gang vurdert å sette på 2cm platene.

Siden du bor på Vestlandet vil du ha stor gjenbruksverdi av skalljakke/bukse Dette kan du kjøpe mva-fritt på Svalbard. God tur!

Det er en stund siden jeg fisket med flue, men jeg husker jeg syntes fluene jeg kjøpte var veldig dårlige. Tenke at hvis man laget dem selv så ble de mer holdbare?

Det er en hobby i seg selv og det gir selvsagt også mulighet til å lage akkurat de fluene du selv ønsker. Og når du brått trenger 5 nye maurimitasjoner og det er langt til nærmeste butikk er det jo greit å kunne lage selv. Uansett artig med ting man lager selv i stedet for å kjøpe.

litt utenom temaet men håper det går bra. hadde for en del år tilbake en husky hanhund, stor, godt pelsa og av typen du sikkert kunne dradd av el sprengladning under ropa på uten å gjøre store inntrykket. denne var med over alt også på villmarks messa, der møtte vi en familie med en gutt i rullestol. gutten hang ut av stolen og strakk seg etter hunden , jeg sa til faren att gutten god kunne få hilse på dyret men det trodde de ikke var lurt da ungen hadde en hjerne skade som gjorde han veldig hardhendt. de var ikke redd hunden skulle gjøre ungen noe men heller at hunden skulle bli skremt, det trur jeg går fint sa jeg. ikke lenge etter ligger hunden over fanget til gutten som hyler i ekstase, mor sitter på kne mens gledes tårene renner, faren får ikke sakt mere enn "fantastisk tusen takk" han får jo sakt det mange ganger da. det var vist første gangen gutten hadde fått tatt i et dyr. men gladest var nok jeg, veldig moro å se sin hund glede andre slik, også skaper det sikker litt godvilje mot hunder.

Vi skulle egentlig ha en tråd som het: Hvor er du på tur nå. I disse digitale tider med bedre og bedre dekning. Uansett, tok et døgns pause fra jula og kom meg på skogstur i 4-500 meters høyde øst for Evje i Indre Agder. Flott silkeføre, vindstille og stjerneklart. Teltet var radigt satt opp og det ble litt bålfyring før jeg krøp inn i den dobble varme posen. Tempen har så vidt sunket under minus 20 og det smeller litt i trea rundt omkring. Det blir ei fin natt under stjernehimmelen !

DHL kom med pakke fra Roberts i går Nå skal jeg slippe å fryse på beina på vinterens turer.

De siste dagene har jeg tilbragt i Gran Canarias villmark. Kan sterkt anbefales på denne tida av året.

Se på følgende link for å se hvordan jeg løste mitt drag. http://www.utsidan.se/forum/showthread.php?t=75809&highlight=Paris+pulka

Øvre Anarjohka er fin villmark.

Jeg bruker bare Mowave boxere fra Ebay. Helt tighte og glatte som har løst alle problemene jeg hadde med gnagsår. De går helt ned til kneet også, noe jeg setter pris på da lårene mine har en tendens til å gnisse.