Vinnerliste

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Dette er en videosnutt fra kombinert treningstur og ryddetur av trase for sledeturer 21.01. Treningen gikk ut på å la en av hundene bli trygg i line og trekking samt det å mosjonere alle hundene i spannet. Det ble også trent på kommandoer for lederhunder og lagt inn ekstra sløyfer i traseen. Ryddingen gikk ut på å skave bort snø for å rette ut spor samt unngå hopp og påfylling av snø i dumper. Dette for å gjøre det tryggere for turister på guideturer som jeg leder. Noen turister synes det er ganske artig å hoppe et par meter med sleden mens andre mer har hjertet i halsen på enkelte steder. Jeg for min del må tenke på hundene så man unngår skader på dem. Jeg hadde også med sag og øks for å fjerne enkelte skumle stubber og grener. Et spann i god fart bør absolutt ikke bråstoppe. Traseen er nå i alle fall utbedret Det ble en lang tur i timer men kanskje ikke i distanse (ca. 17 km) Filmen inneholder sekvenser av sledekjøring, stedsangivelse, navn på hunder samt musikk. Den inneholder dog ikke skuffing av snø og fjerning av stubber da jeg antok at "mann fjerner stubbe samt skave/skuffer snø" kun var for meget spesielt interesserte Dette er den første filmen jeg lager, jeg er skikkelig amatør, så jeg beklager lydstøy, editering samt kameraføring (har ikke stativ og må følge med på spannet mens jeg filmer). Jeg håper likevel den faller i smak

Hmm... Jeg mistenker at vi ser en FFer på luksusfellen om ikke lenge Edit: Mye mulig det blir to

Og da har jeg tatt en runde og rensket ut i utstyret. I herrens navn for utstyr....... Jeg fant 12 - tolv - ryggsekker (alle på over 55 l) og har lagt 5 av disse i haugen. Hvordan i granskauen har jeg klart å samle opp hele 12 store ryggsekker. (Den ene var en stor Norrøna sekk av gammel modell, kjøpt på salg og ALDRI blitt brukt - tung som bare fy.)

Rakk en kjapp tur på randonnee-skiene mellom jobbøktene i dag også. Sol og vindstille på toppen, men kaldt. Herlig tur

Tror Jakt, Hund og Våpen (nå heter det vel jakt ) hadde en reportasje om dette i et av de første utgivelsesårene. Kan se om jeg klarer å spore den opp ved anledning, der lå retrieveren ganske høyt. (Så kilde og grunnlag kommer frem) Jeg vokste opp med golden retriever, men har hatt 2 vorsthere som voksen. Om golden retriever ligger høyt så finnes det en mulig forklaring på det. De ser så snille ut og da skal alle bort å hilse, enten eier er tilstede eller ikke "den er jo så søt". - noe som ikke betyr at en golden som ligger i bånd utenfor eget hus nødvendigvis aksepterer at en unge kommer og tar biteleken, pinnen eller maten hans. Vorstheren derimot (som er snill som et lam) slipper stort sett unna sånt, fordi "den hunden ser skummel ut".

I dag hadde jeg ingen møter før kl 14 noe som betyr hjemme kontor(som egentlig betyr skitur ) Så da gikk turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstua. Føret var bra,det var akkurat passe kaldt og det snødde lett. Veldig deilig å gå tur tidlig på dagen midt i uka, møtte kun 2 personer, så følte at jeg hadde hele løypa for meg selv

Nå ligger vel Songsvann høyere enn Gjøvik sentrum, så det med "nedförsbacke" bør man vel ta med en klype salt.. Jeg har gått turen på to dager, men da på tynne langrennsski og overnatting i hytte.

Hei @alexstra Jeg har i morgentimene sittet med kaffekoppen og lest gjennom rapporten din. Det som imponerer meg mest er evnen til positiv tenkning som du tar fram når det virkelig trengs! Synd med øksa du mistet i snøen i Hadelandstraktene, men jeg antar du fikk lærdom i det også. Uansett, en veldig godt beskrevet rapport som både forteller om strabasiøse stunder men også tider med ren lykke. Takk for at du delte med oss.

Har blitt lei av at skituppene alltid "pirker" meg i armen hver gang jeg skal gire, så i dag har jeg kjøpt meg ski stativ

Hei alle sammen! Jeg jobber til daglig som rådgiver for flyktninger på et voksenopplæringssenter i Rogaland. Vi har (foruten ordinær norskopplæring og utplassering i praksis på arbeidsplasser) ansvaret for konstruktive, inkluderingsfremmende tiltak i skolenes ferier. Fornuftige lesere ser hvor jeg vil hen... I høstferien dette året dro vi med oss 15 introdeltakere (flyktninger i Statens Introduksjonsprogram) ut på telttur og overnatting: Storm i kastene og temperatur rundt nullpunktet la knapt noen demper på entusiasmen: Turen som sådan var en kjempesuksess! Vi ordnet oss et samarbeid med Jeger- og Fiskeforbundet, hvor en representant fra dem "droppet innom" camp'en og delte ut fiskestenger, hadde litt kursing om fisk og slukeknuter, og lagde bålpizza m.m. Dagen etter hadde flere av deltakerne stjerner i øynene, og kan knapt vente til neste tur. Ledelsen ved læringssenteret har godkjent at vi fortsetter i samme sporet inn mot vinterferien og sommeren som kommer. Turen var altså en kjempesuksess: Jeg fikk være på telttur med lønn ( ), deltakerne ble frelste på friluftsliv (les: "ble integrerte"), og alle var glade! Det er allikevel noen skjær i sjøen: Vi har nullbudsjett. Kommunen foretar kutt, og deltakerne selv lever på 2G, altså 176.000 i året, som skal dekke leilighet i leiemarkedet i Stavanger, barnehage, SFO etc. Hvor enn frelste deltakerne er blitt, er det lite sannsynlig at de begynner å bidra aktivt i "Hva har du kjøpt nå"-tråden her på forumet, med tanke på budsjettet deres. Alle teltene er mine eller kollegers private utstyr. Så også liggeunderlag, noen av soveposene, primuser, panner, sekker og noen regntøy. Vi fikk heldigvis lånt noen ekstra stormkjøkken og gamle soveposer av en lokal speidertropp ( ), og kolleger på huset var som sagt generøse med tanke på utlån. Nå til vinteren er det selvfølgelig uaktuelt å reise på telttur (300-kroners telt, 200-kroners sovepose mm. + storm på vinterfjellet, er en dårlig kombinasjon), så vi forsøker å skrape sammen nok til å leie et eller annet krypinn. OK, det var den lange fortellingen: Så til spørsmålene: Har noen av fjellforums distingverte lesere tips til hvordan vi kan anskaffe utstyr til skolen? Har noen av dere erfaringer med tilsvarende problemstillinger? Vi tenker i første omgang å forsøke å søke midler via ordinære ordninger (fylkeskommune, kommune, IMDi etc.), men dette tar både lang tid og er vanskelig å nå igjennom med. Kjenner dere til produsenter eller sportskjeder som kan være "hyggelige" mtp. store rabatter eller endog donasjoner? Noen som kjenner noen som kjenner noen som vil like mediaoppslag om bedriftens bidrag til integrering til friluftsliv av type "unge jenter fra Afghanistan" eller "politiske opposisjonelle fra Iran" på tur? Send evt. PM om dere foretrekker det: Alle tips og idéer mottas med stor takk!

Selv bruker jeg en starlyte stove fra Trail designs sammen med en vindskjerm (Ti tri) fra samme produsent. Vindskjermen fungerer som "pot stand" for min Evernew 0.9 liter potte. Ikke det letteste kjøkken systemet jeg har, men det er det som oftest havner i sekken

Det vil vel variere hvor effektive de forskjellige brennerne er, så det er jo ikke sikkert den letteste brenneren er den mest vektbesparende.. (kanskje på Excel arket når man ikke regner med brensel) En del lette brennere krever jo også en "pot stand" mens man f.eks med en brenner som catcan stove (som veier rundt 7g om jeg husker riktig) kan plassere potta rett på brenneren. Uansett artig å se nye kreative måter å lage brennere på

För dom som gärna tar lite kraftigare kök (räkna det som ett extra träningspass) så har den kinesiska firman BRS kommit ut med en ny gasbrännare på hela 25gram (BRS 3000T): http://www.ebay.com/itm/BRS-Camping-Gas-Stove-Outdoor-Burner-Cooking-Stove-25g-BRS-3000T-/201241844133?pt=LH_DefaultDomain_0&hash=item2edaf2d9a5 Påminner starkt om det ännu tyngre Fire Maple FMS 300T (41 gram, pust ) men BRS verkar inte hålla samma finnish i produktionen på långa vägar som Fire Maple, att dömma av bilderna på Nätet. Nytt är också den här King Size-brännaren på 38gram (Bulin 100-10T); http://www.ebay.com/itm/New-Bulin-Camping-Stove-Titanium-Stove-Mini-Stove-38g-2500W-BL100-10T/190900545862 Lite udda konstruktion. Färre delar som kan gå sönder, vilket nog inte är så dumt... Tänkte dessa kunde vara intressanta för dom som kör med gas...

Kjempeflott @alexstra - koste meg kjempegodt med turrapporten din. Du har en god evne til å formidle - og jeg er enig med siste taler i at mange nok hadde kommet til å gitt opp. Jeg tror det må være verre å rote seg bort i urbane strøk enn på fjellet.

Det er mange situasjoner her hvor jeg helt ærlig tenker at jeg nok hadde gitt opp. For eksempel når du må gå på fjellski langs motorveien. Du skal ha for å ha gjennomført. P.S. @Johan2000 Det er veldig enkelt og greit å ta sykkel på Gjøvikbanen. Vær ute på Oslo S i god tid, du må kjøpe sykkelbillett der hvor de selger billetter (ikke automat) og sett deg på toget.

Det har blitt mange nye ting i det siste, størst av alt er vel Klättermusen freke, som jeg og samboeren spleisa på i julegave til meg. Veldig fornøyd sålangt! Men så måtte jeg en tur til hammerfest for å ta bilder av skulderen min her i forrige uke. Det var tilfeldigvis også lønningsdag... Og jeg måtte vente i over fire timer på bussen tilbake til alta, og hammerfest har flere bedre sportsbutikker enn Alta... Begynte fint og forsiktig med en liten pakkpose fra exped, oppblåsbar pute i bygave til madammen, og en kari traa hals som jeg har ønsket meg lenge, men egentlig syns er altfor dyr. Så fant jeg en fjellreven anorakk på salgsstativet, og det er noe jeg har lett lenge etter, da stormberganorakken min rett og slett ikke holder mål når det er litt vær ute... Kom meg tilslutt ut av butikken, og gikk mot sentrum. På intersport fant jeg en sammenleggbar plastklype til å snu bacon med (kjempenyttig?) og en slikkepott/skrape som blir fin når jeg skal bake brød til sommeren. Men jeg var ikke ferdig der! På neste sportsbutikk fant jeg den aclima woolshellbuksa jeg har ønska meg! Og den nydelige norrøna røldalbuksa i lilla, på halv pris. Men da satte heldigvis fornuften inn, jeg har jo nettopp fått ny bukse... På vei hjem fikk jeg også melding fra mxsport om at de hadde fått inn den aclimatrøya jeg hadde bestilt, så det ble en stopp der og... Det er dyrt å være frysepinn/utsyrsentusiast! Men alt ble testet på en liten skitur i dag, friskt og godt i 18 minus, og klærne fungerer akkurat like bra som forventet. *Lykkelig*

Om GPS: Veldig ofte ikke nødvendig i det hele tatt. Men når sikten blir dårlig er GPS det eneste brukbare alternativet for å holde kurs. Og sikten er ganske ofte ganske dårlig på vidda. Om du ikke kjøper en, så kan det være lurt å låne en du kan ha tilgjengelig(hvis du kjenner noen som har). Husk å lære å bruke den først Det er selvsagt lettere om du tenker å gå staka løyper, men selv da kan sikten bli så dårlig at du ikke ser neste stake. Får krysse fingra for godvær, god tur

Takk for en flott rapport. Rene roadmovien. Utradisjonell.Inspirerende.

Nå er det snart en mannsalder siden jeg kjøpte fluer så jeg er nok ikke helt oppdatert på dette området, men med de prisene det opereres med på flue.no så er det nok vanskelig å konkurrere på pris. Vanlige sportsforretninger ligger vel vesentlig høyere vil jeg tro. 8 vanlige våtfluer på G-sport kr.129,- Det er vel dobbelt så mye som fluer.no. Men som du sier, det er ikke prisen som er avgjørende, men at du har enn fin hobby med muligheter til å konstruere dine egne fluer, og så trenger du ikke følge butikkens åpningstider men lage de fluene du trenger når du trenger det.

Jeg antar at det var den nye modellen av Recon hvor glidelåsen gikk istykker? (Jeg har selv en gammel jakke recon - hvor glidelåsen er svært grov, men hvor det er klaff foran.) Og om dette virkelig gjelder den nye modellen, så gjorde jeg altså rett i å gå til innkjøp av både ekstra jakke og bukser av Norrøna "Dovre" i gore-tex med klaff.

Trenger ikke GPS for å gå i fjellet Har gått Hardangervidda på kryss og tvers vinterstid. Både med telt eller hytte-til-hytte. Aldri med GPS. Kan kart og kompass veldig godt. Når det skal sies så gikk jeg til innkjøp av GPS for noen år siden. Og 2-3 ganger på Setesdalsheiene tok jeg den med i sekken for gøy. Tok den kanskje opp en pause eller to for å se litt på den, men stort sett fikk den ligge i sekken. Ellers anbefaler jeg å snu ruten 180 grader. Jeg foretrekker å gå Finse - Haukeligrend. Liker beste å gå mot solen. Så blir man så brun og fin. Hehe. PS! GPS brukes litt nå, men kun i forbindelse med jakt da det er veldig hensiktsmessig å legge inn grenser på jaktterreng så man får et lite pip hvis man nærmer seg naboterrengene for mye.

Jag får testa å klippa ut den efter de angivna målen i byggplast eller liknande. Tror att den är trång för en person och allt för trång för mig och hunden. Det blir nog hellre for exempel Zpacks flat tarp 6x9 fot, 133 g om jag husker riktigt. För mig är det viktigt å få en packning som veier lite, men också att den är bekväm och effektiv. Om jag for exempel trenger extra tid for å finna leirplass og ännu mer tid for å finne gräs och löv att lägga under ett tunt liggunderlag så uppfyller de inte längre mina krav på lätt packning, att turen ska bli enklare och skönare. Stupid light används ofta för att benämna sparing i vikt som gör att funktionen av packningen blir sämre. Min gräns för stupid light verkar ligga runt just över 3 kg, under det blir packningen effektiv bara under väldigt specifika förhållanden.

Det er meget delte meninger om retrivere biter mer enn andre raser: http://www.f-b.no/nyheter/useriost-a-hevde-at-retrievere-biter-mest-1.7982818 Selv om retrievere muligens er bitehappy, er det stor forskjell på hva som kan betegnes som en farlig hund. En hund som biter for å skade, f.eks. en spisstrent vakthund, kan gjøre stor skade på en person. En retriever biter sjelden for å drepe eller volde stor skade. Det er antagelig to forskjellige instinkter som slår inn hos en retriever enn hos en pitbull. Jeg anser ikke retrieveren som en farlig hund som vil lemleste meg alt den kan. Den Norske Lægeforening foretok en undersøkelse av bittskader, der var det Schæfer som toppet. Men de mente at mange bitt ikke ble registrert på hunderase, rett og slett fordi de skadde ikke visste hva slags hund de ble bitt av.

Intressant tarp, men den är lite för liten, även för små personer. Formen är dock intressant och det kanske finns en lite större variant? Annars kan man ju enkelt göra en själv.

Ble en tur på randonnee-skiene i dag også. Pent vær, men kald vind. Bare så synd en idiot med snøskuter ødela idyllen. Hadde han bare kjørt til hytta si, men å herje i fjellsidene med skuter er ikke greit....

Jeg går ofte med barn i pulken og da er løse, glade, løpende, hoppende hunder som har veldig lyst til å hilse på alle et problem. Særlig for han stakkars sønnen min som sitter fast i pulken mange meter bak meg, for han har ingen måte å beskytte seg på eller komme seg løs på. Det tar nemlig relativt lang tid før jeg klarer å løsrive meg fra draget og snu meg og gå bakover og dra bort dyret "som bare vil hilse og er veldig snill altså", det er som regel det hundeeieren sier for å unnskylde seg. Treåringen min er veldig redd hunder, for å si det sånn, og han har bare møtt typen "som bare vil hilse og er veldig snille altså". Problemet er at HAN vil ikke hilse på hundene etter noen dårlige opplevelser.

Så langt så har denne vinteren bestått av de fleste typer vær, bortsett fra skikkelig snø og sol, men nå ser det ut til at vi skal få noen dager med fint solskinn. I dag får jeg ikke tid til å gå på tur, men i morgen, torsdag, så er planen å gå til Bynuten eller Selvikstakken. Torsdag skal visst bli ukens fineste hva vær angår. Noen som har lyst til å bli med?

Har bundet fluer siden jeg var 13 år i variende omfang. Det blir en egen hobby, men gjør også fluefisket mer spennende når en kan utvikle sine egne varianter. Siste årene har jeg bundet nesten alle ørretfluene mine på tur. Da binder man de fluene man trenger der og da og utelater gjerne unødvendige detaljer på fluene. På vinteren blir det derimot mer binding for øynenes lyst.

Hei Fuglehundmann. Jeg kan forstå holdningen din, men jeg har problemer med å godta den. Vi som har hund, har valgt å anskaffe dette, vi har tatt et (forhåpentligvis) bevisst valgt og bør være klare over ansvaret som medfølger på alle vis. De som har problemer av ymse art med hund har ikke valgt dette. Da tenker jeg på hyperallegiske, folk med fobier, barn eller f.eks. folk som har hatt uheldige møter med hund tidligere. Så er det også aspekter med at hunder potensielt kan løpe etter fauna i naturen, tamdyr og ville dyr (rådyr, elg, rein, hjort o.s.v) og potensielt skade disse. Det er ganske mange friheter i dagens Norge ved å ha hund, ved å utfordre disse grensene risikerer man etter min mening kun at det settes større begrensninger. Dette ville være et tap for bevisste hundeeiere samt ikke minst hundene selv. Jeg for min del som har jobbet med hund i ganske mange år skulle gjerne ha ønsket meg at man kunne ha lært mer om hund i skoleverket, både om hundens språk og om hvordan agere ovenfor hunder. Det kunne ha blitt en meningsfull utvikling i forhold til denne skyttergravsholdning som eksisterer mange diskusjoner i dag. Jeg hadde også gjerne sett at det ble obligatorisk med kursing ved førstegangskjøp av hund. Det hadde vært utbytterikt for både hund, eier og næring. På slutten av dette innlegget vil jeg be trådens deltager om å holde seg for gode til å diskutere person. Diskuter mer enn gjerne sak, diskusjon på person vil bli fjernet.

Endeleg friske born igjen, strålande sol, skredfare som har minka og godt med snø. Då får kontorarbeid være kontorarbeid. Fellane og telemarkskia må luftast. Flott tur frå Brudavollen (100 moh) i Ørsta til Sandhornet 909 moh. Perfekt første tur etter sjukdom både her og der.

Var vel @Ulvemor som hadde et godt tips her for en stund tilbake. Ta med et skrujern og bruk terasseskruer.

En lærervenninne kurset innvandrerbarn i dette. Veldig bra, spesielt i området her hvor barn ofte skriker og gjør utfall mot hunder.

Kjøpt meg et "trekkspill"- underlag. Har absolutt ikke brukt for det da, men håper jeg ser litt kulere ut til sommeren da.

Frank-Rune Johansen har lagt ut en ny film

I det første innlegget i denne tråden, ble det oppfordret til å komme med forslag til å pakke lettere. Det er i utgangspunktet ikke så enkelt, for etterhvert som man bestreber seg på å ha en sekk med basisvekt på rundt fem kilo, innser man at alt utstyr man har på seg og med seg henger sammen. Å pakke lett, eller smart light som jeg liker å kalle det, er et system. Et system hvor alt henger sammen og kan brukes på flere måter avhengig av tid på døgnet og ulike aktiviteter. Jeg har lært mye av friluftsbloggere og ikke minst de små nisjebedriftene innen friluftsutstyr i USA. Siden jeg ikke er så ivrig etter å gå på ski eller vandre dagevis i vinterkulda, så bruker jeg den kalde årstiden til blant annet å lese meg opp på bruk og nytte av litt annerledes utstyr. Samt tilegne meg nye egenskaper jeg kan bruke når vår, sommer og høst endelig lokker meg ut i naturen igjen. For de som er interessert i relativt rimelig friluftsutstyr med god og holdbar kvalitet, skal jeg her ramse opp noen produsenter jeg vil anbefale dere å studere nærmere (dette er firmaer jeg selv har bestilt endel varer fra): www.zpacks.com Telt, ryggsekker, soveposer og annet småsnacks med høy kvalitet, greie priser og relativt rask levering. Det meste lages i det slitesterke stoffet cuben fiber, som er kostbart men overkommelig. http://www.mountainlaureldesigns.com Her får man kjøpt det meste innen ultralight friluftsutstyr. Fantastisk kvalitet på produktene, vunnet mange priser for blant annet telt og ryggsekk. Minus her, er laaaaang leveringstid på større produkter som shelters, bivies, o.l. http://www.bearpawwd.com Selve "kongen av rask og rimelig". Overdriver litt nå, men BearPaw er kanskje stedet å begynne sin ferd inn i håndsydde friluftsprodukter fra USA. Her finnes det meste innen shelter- og innertelt-segmentet. Rimeligere enn de fleste andre US-produsenter og kvaliteten er fin-fin. http://www.borahgear.com Vil også anbefale de som snuser på ultra light-produkter til en overkommelig pris, å sjekke ut ryggsekken og biviene til Borah Gear. Billig og god ryggsekk (42+12 liter) til under 500 gram, og fantastisk bivy. Det finnes andre og svært gode ultralight-produsenter i USA, og kan her ramse opp TarpTent, ÛLA, Gossamer Gear, Six Moon Designs, med mer. Sjekk ut selv også. Så til bloggere som har lært meg svært mye med sine utstyrserfaringer, videoer, tips og triks, osv, osv. Dette er personer fra USA, men også gledelig nok stadig flere fra Norge og øvrige Skandinavia: Bloggen jeg setter mest pris på, er http://www.backpackingnorth.com/ Mark Roberts har så langt laget 10 artikler om ultralight backpacking. Fornuftige og jordnære råd og synspunkter som setter ting og tang i en sammenheng. Anbefales! Hendrik Morkel i http://hikinginfinland.com/ er en råtass på produktanmeldelser! Går grundig til verks i sine tester og det er lærerikt! Chad i http://sticksblog.com/ tester det meste av produkter som lages i de små friluftsutstyrsbedriftene i USA. Det var han som fikk øynene mine opp for de fantastiske produktene der borte. Interessant blog som er et must. I tillegg vil jeg nevne http://sectionhiker.com/ og http://www.briangreen.net/ Svært gode blogger som inneholder et hav av info. Lykke til!