Vinnerliste

Jeg og en turkammerat på 73 år var de første som gikk den merka løypa på nordsiden av Lysefjorden etter at den var ferdig merket. Vi var også ledere for den første fellesturen i regi av Stavanger Turistforening som gikk denne løypa. En firedagers tur med vekslende natur. Mesteparten av løypa går gjennom et variert og flott terreng bortsett fra et stykke inne ved Håheller hvor kraftlinjer og monstermaster dominerer bildet. Nå skal lyse legge en ny linje fra dette området og inn til transfofmatorstasjonen ved Store Stokkavann i Stavanger. Mange har tatt til orde for at linja bør legges i kabel gjennom de mest verdifulle natur- og turområdene, men denne kampen var vel som Don Quixotes kamp mot vindmøllene. Den var dømt til å tapes. Den eneste plassen Lyse går med på å legge kabel er det siste stykket fra Gandsfjorden og inn til transformatorstasjonen. Dette stykket er hovedsaklig preget av tett bebyggelse så her hadde de antagelig ingen andre alternativer. Men denne vandaliseringen av naturen vår skal visst ingen ende ta. Nå vil Lyse i tillegg bygge en anleggsvei fra Songesand til Fyljesdalen og dette skal visst nok være så fantastisk at denne veien i fremtiden vil bli en konkurrent til Rallarveien. Vi har milevis med anleggsveier etter kraftutbygging i Lyse- og Ryfylkeheiene uten at jeg har hørt at noen av disse skal være en konkurrent til Rallarveien, så hva er det som vil bli så spesielt med denne? Naturen vår spises opp bit for bit og snart stiller vi vel i samme klasse son Kina, ingen uberørt natur igjen. Hvorfor må all natur i dette landet tilrettelegges for rullator og barnevogn, og hvorfor er det ingen av dem med makt og myndighet som klarer å se verdien i uberørt natur. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/ryfylke/Dette-kan-bli-den-nye-Rallarvegen-mellom-Sirdal-og-Ryfylke-3613098.html

Litt på siden, men på sin plass å nevne her: Hørte på radioen her om dagen at det er i Rogaland at integreringen av flyktninger fungerer best, og at nettopp Johannes Læringssenter har høyest suksessrate for å få folk ut i jobb og praksisplasser. Virker som dere gjør en god jobb! Gratulerer, keep up the good work!

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Ble en tur på randonnee-skiene i dag også. Pent vær, men kald vind. Bare så synd en idiot med snøskuter ødela idyllen. Hadde han bare kjørt til hytta si, men å herje i fjellsidene med skuter er ikke greit....

Og da har jeg tatt en runde og rensket ut i utstyret. I herrens navn for utstyr....... Jeg fant 12 - tolv - ryggsekker (alle på over 55 l) og har lagt 5 av disse i haugen. Hvordan i granskauen har jeg klart å samle opp hele 12 store ryggsekker. (Den ene var en stor Norrøna sekk av gammel modell, kjøpt på salg og ALDRI blitt brukt - tung som bare fy.)

Så langt så har denne vinteren bestått av de fleste typer vær, bortsett fra skikkelig snø og sol, men nå ser det ut til at vi skal få noen dager med fint solskinn. I dag får jeg ikke tid til å gå på tur, men i morgen, torsdag, så er planen å gå til Bynuten eller Selvikstakken. Torsdag skal visst bli ukens fineste hva vær angår. Noen som har lyst til å bli med?

Du var nok ikke alene om det . Ble også sesongens første skitur på meg og idag (endelig). Skiformen var ikke akkurat så mye å skryte av, men det var deilig å være ute og gli over snøen igjen. Tok autostradaen fra Sognsvann til Frognerseteren om Ullevålseter, så over til Tryvann, derfra ned til Rishøgda og tilbake på skimotorveien igjen. Ullevålseter og Sognsvann. Fine forhold.

Hei Fuglehundmann. Jeg kan forstå holdningen din, men jeg har problemer med å godta den. Vi som har hund, har valgt å anskaffe dette, vi har tatt et (forhåpentligvis) bevisst valgt og bør være klare over ansvaret som medfølger på alle vis. De som har problemer av ymse art med hund har ikke valgt dette. Da tenker jeg på hyperallegiske, folk med fobier, barn eller f.eks. folk som har hatt uheldige møter med hund tidligere. Så er det også aspekter med at hunder potensielt kan løpe etter fauna i naturen, tamdyr og ville dyr (rådyr, elg, rein, hjort o.s.v) og potensielt skade disse. Det er ganske mange friheter i dagens Norge ved å ha hund, ved å utfordre disse grensene risikerer man etter min mening kun at det settes større begrensninger. Dette ville være et tap for bevisste hundeeiere samt ikke minst hundene selv. Jeg for min del som har jobbet med hund i ganske mange år skulle gjerne ha ønsket meg at man kunne ha lært mer om hund i skoleverket, både om hundens språk og om hvordan agere ovenfor hunder. Det kunne ha blitt en meningsfull utvikling i forhold til denne skyttergravsholdning som eksisterer mange diskusjoner i dag. Jeg hadde også gjerne sett at det ble obligatorisk med kursing ved førstegangskjøp av hund. Det hadde vært utbytterikt for både hund, eier og næring. På slutten av dette innlegget vil jeg be trådens deltager om å holde seg for gode til å diskutere person. Diskuter mer enn gjerne sak, diskusjon på person vil bli fjernet.

Endeleg friske born igjen, strålande sol, skredfare som har minka og godt med snø. Då får kontorarbeid være kontorarbeid. Fellane og telemarkskia må luftast. Flott tur frå Brudavollen (100 moh) i Ørsta til Sandhornet 909 moh. Perfekt første tur etter sjukdom både her og der.

Får sendt Fire Maple brenneren fra Allrondo.no sammen med litt annet lettvekt til uka for å teste det ut. Kommer til å skrive en liten omtale når den er prøvd. Kommer også til å sammenligne litt med Optimus Crux og Kovea Supalight, som jeg har fra før. Spesielt spent på stabiliteten, ikke så mye på vekten, selv om det er håreisende 22 % vektbesparelse i forhold til den letteste jeg har

Jag har tänkt cykla Gjøvik - Oslo (och lite till. Jag tänkte cykla ända hem). Men det verkar så besvärligt att ta cykeln på tåget så det blir nog cykel "out 'n' return". Men det blir senare. Klassisk tur på skidor. Det vanliga är väl att man åker åt andra hållet. Så man har nedförsbacke och solen i ansiktet hela dagen (eller dagarna för dom som inte kör hela på samma dag). På skidor tror jag turen Gjøvik - Oslo skulle ta mig 4 dagar. + en dag till om jag skall åka skidor ända hem, eller så nära jag kan komma. Kanske är jag i form i slutet av sässogen att köra den turen...

Jeg går ofte med barn i pulken og da er løse, glade, løpende, hoppende hunder som har veldig lyst til å hilse på alle et problem. Særlig for han stakkars sønnen min som sitter fast i pulken mange meter bak meg, for han har ingen måte å beskytte seg på eller komme seg løs på. Det tar nemlig relativt lang tid før jeg klarer å løsrive meg fra draget og snu meg og gå bakover og dra bort dyret "som bare vil hilse og er veldig snill altså", det er som regel det hundeeieren sier for å unnskylde seg. Treåringen min er veldig redd hunder, for å si det sånn, og han har bare møtt typen "som bare vil hilse og er veldig snille altså". Problemet er at HAN vil ikke hilse på hundene etter noen dårlige opplevelser.

Jeg holder til på Klepp. Det bør være mulig å få levert "greier" til dere på en eller annen måte. (Noen som bor ute hos oss, hos dere?) Og bestyrerinnen vil antakelig bli svært glad om det forsvinner noe utstyr. Jeg har alt for mye, og strever med å kaste gamle "gode" ting.

Haha -- er nok heldigvis litt forskjell på hvilket nivå vi legger oss på på privaten, og hva som er godt nok for nybegynnere i skog og mark sommerstid.. Om dere lurer (og ikke teller gram på portoen), så send det gjerne til oss! Dersom du sender oss gummistøvler med store hull i sålen, forbeholder jeg meg heller retten til stille og rolig kassere dem -- og takke så mye for bidraget Oppdatert, foreløpig utstyrsliste: [table] Utstyr Antall Beskrivelse Telt: 2 To Helsport 3-manns tunneltelt Soveposer: 9 8 tresesongs, 1 sommer Liggeunderlag: 5 4 tjukke skum, 1 oppbl. (de 4 fra sist liste var visst speiderens..) Ryggsekker: 9 2 Storsekk, 7 (veldig) små Stormkjøkken/brenner: 2 1 Trangia rødsprit, 1 Primus toppmontert gassbrenner [/table] Så, med tanke på at vi vil ha ut 20-30-40--> "flest mulig" deltakere med på tur, har vi ennå en vei å gå; men vi har heldigvis våren på oss før vi virkelig trenger flere telt, liggeunderlag og kokeanordninger (Hytteturer nå på vinteren).. Takk! Det er jo også akkurat vår avdeling som omtales, altså oss på "Intro". Aber; høyest suksessrate blant de større byene: Noen kommuner har jo 100% i jobb (Én flyktning annethvert år)

Golden Retriver har tidlegare toppa bittstatistikken i Norge. Delvis fordi den er av dei mest utbredte rasane men også fordi GR er ei rase som lett kan ty til biting. Bandtvang er ikkje berre for å beskytte folk men i like stor grad (eller større grad) for å beskytte bufe, fugl og vilt. Og her er nok ikkje GR noko mindre aggressiv enn dei fleste andre hunderasar. GR er med andre ord eit svært dårleg eksempel på kvifor bandtvang er unødvendig.

Med livbåt i fjæresteinene. Denne søndagen var det mulig å velge hvor turen skulle gå. Det ville være mulig å komme fram litt oppe i høyden. Høgjæren var det lenge siden vi hadde vært, og selv med litt snø på bakken, var det et alternativ. Langs stranden fra Hå til Varhaug (og tilbake) regner jeg som en «reservetur», som brukes når forholdene ikke tillater å gå andre steder. Søndags morgen ble broderen og jeg fort enige om at stranden ville være et utmerket valg. Værmeldingen var raus med sol. Meldte om bare flau vind, og temperatur et par grader over null, mens andre plasser ville ha frost. Sol, lite vind og temperatur over null, gir skikkelig bra turvær nede langs sjøen. Vanligvis er det omtrent ikke biler på når vi kommer. Denne søndagen sto det en hel rekke biler parkert, og vi kunne se spor av folk utover. Det var andre enn oss som var på tur i finværet. Bare et par uker ut i det nye året, er det mulig å se at sola alt kommer høyere på himmelen. Den var alt over kanten ved fyret da vi startet, og vi hadde sol det meste av turen nedover mot Varhaug. Rett etter fyret, i det vi kom rundt en liten odde, kunne vi se en stor livbåt i fjæresteinene. Stien går like forbi, og da vi kom bort til «vraket» kunne vi se at den var slått i stykker både i baugen og bak. En livbåt i fjæresteinene er ikke akkurat det vi ønsker å se. Siden vi ikke hadde hørt om båter i nød, eller om folk som hadde gått i livbåtene, antok vi at båten hadde blitt vasket over bord fra et større skip, og at det ikke hadde vært folk om bord. Ved hjemkomsten ble dette sjekket, og det viste seg at livbåten tilhørte en dansk båt, og at den var mistet i stormen. Og av alle ting så begynte vi å lure på hvem som har eiendomsretten til vrak og vrakgods, (Behandles som hittegods, eller etter «vrakloven» fra 1893, og som antakelig har aner fra både Harald Hårfagre, gulatingsloven og Magnus lagabøters lov fra sent på 1200 tallet.) I det fine været traff vi en del folk. Fra Komedelen kunne vi se en del personer, både noen som gikk «med» oss og noen som kom mot oss. Ved Reimebukta kom det en masse (voksne) folk imot. Og det viste seg å være en fellestur som hadde startet fra Hå. Og det var forklaringen på alle bilene. Det er en lang tur. Opp mot 18-19 kilometer. Vi tok en kort pause på Varhaug Gamle Kirkegård, men startet kjapt på tilbaketuren. Det så et lite øyeblikk ut som om det skulle trekke over, men de sorte skyene for forbi og videre inn i landet, og sola dukket frem og badet landskapet i et gyldent lys. Det dukker opp noen fine naturopplevelser nede ved stranden også. En så pass lang tur tar etter hvert på. Det merkes på at praten stilner og at vi konsentrerer oss om å gå. Og helst holde farten oppe. Jakken var av stort sett hele turen. Det var så vidt litt trekk, og selv om temperaturen var ned mot 2-3 grader, ble det ikke kaldt. Selvfølgelig forsvant sola bak skyene i det vi skulle ta pause. Da måtte jakken på. I bukta ved Obrestad havn ble det skikkelig varmt. Sola «steikte» og minnet oss om vår og lysere tider som kommer. Det var ikke noe problem å skifte til tørt tøy ved bilen. En skikkelig fin tur i nesten vårvær. Ikke dårlig i midten av januar. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

2 hylsor + lite till väger 1 gram. Så kanske 0,35 gram för en hylsa. Det är helt OK vikt. Jag funderar på att köra bara en sådan alumiumhylsa fylld med glasfiber och sedan hälla etanolen i det och tända på direkt. Jag tror det kommer att fungera minst lika bra i min lösning där vindskämen gör att en sådan här "telysbrännare" kommer att bränna bänslet för fort. Nu tycker jag att vi har kommit ned på vettiga vikter för kök och brännare. Och folk släpar runt på gasbrännare i titan som väger 45 gram. Bara brännaren. Gasbehållare och kokkärl kommer i tillägg

Kul rapport, hørtes ut som en fin tur, til tross for slitet mot slutten Følte virkelig med deg, så det var godt beskrevet, hørtes ut som lange dager men med fine avslutninger på dagen

Esbit brenneren min veier også 1 gram. 14 gram komplett med bunn og vindskjerm (caldera kopi). Som alkoholbrenner kan man bruke aluminiumshylsa til et telys. Veier vel maks 1 gram.

Akkurat den vil nok for de aller fleste gjelde kun i teorien. Er man disiplinert på innkjøp og kun kjøper det man trenger så kan det kanskje stemme så lenge man ikke begynner å regne timepris, men de fleste vil kjøpe såpass mye materialer at man aldri vil kunne få det til å lønne seg. Det billigste er nok å kjøpe fra f.eks flue.no som leverer ok kvalitet til en rimelig pris. Motivasjonen for å binde fluer bør ligge andre steder enn på lønnsomheten. Men det er haugevis av andre grunner til å binde selv da

Veldig bra @alextra. Så bra formidlet at jeg kunne kjenne på det når det buttet imot for deg og den sanne gleden når ting flyter. Kanskje det blir en liten filmsnutt fra denne turen også? I alle fall jeg koste meg godt med turrapporten din

Tja, den løsningen gjør at jeg kan gå hele dagen uten et eneste stopp av betydning. I kulde og vind er stoppene både smertefulle og energikrevende, synes jeg. Derfor spiser og drikker jeg gjerne mens jeg går. Det gjelder jo aleneturer da. Akkurat batteritasken er unødvendig når det er varmere enn minus 10-15 eller så. Da er fungerer litium AA bra. Men jeg liker å holde på med svakstrøm så jeg har laget noen eksterne litiumpakker jeg kan ha i tasken innenfor anorakken. Termosen er den største vekten og minst behagelig. Men alternativet er så vidt jeg kan se å ha den på pulken og måtte stoppe for hver drikkepause. Litt tungvint.

Ser på en del packlistor att det är enkelt att "juksa" juksa"genom att lägga kompass, karta, mobiltelefon och liknande i lommene och få dem bort från kategorien basevekt. Som du säger har det liten praktisk betydning med ett kilo forskjell när packningen är så lätt, på plan mark handlar 1 kg om ca 1% extra energiåtgång, så om man inte konkurrerar på hög nivå är det lite att hämta utom kanske litt spänning för oss som snöat in på packvikt. Med mye backar kan forskjellen bli rundt 2-4 gånger större. Spännande tarp, får se om/när det blir något sådant.

Jeg mener det er Bynuten og Selvikstakken jeg ser fra vinduet mitt i sørøst og de var ganske hvite i dag. Jeg regner med at det nok blir noe snø. Jeg får bare ta på gode sko og kanskje jeg tar med et par staver. Men for all del, blir det for glatt så er det bare å snu.

Det du sannsynligvis vil oppleve når du begynner å fiske med fluestang er at det rett som det er smeller i luften bak deg når snøret trekkes opp for et nytt kast. Det som da skjer er at enden på fluesnøret hvor flua sitter passerer lydmuren og det som da er igjen av flua er i beste fall kroken. Noen fluer ender sine dager på denne måten og andre blir sittende igjen i lyngen, trær eller i busker og kratt. Altså bør du nok forberede deg på et relativt høyt forbruk av fluer i løpet av den første tiden før du lærer deg riktig kasteteknikk. Hjemmelagde fluer blir nok ganske mye billigere i lengden. Jeg har bunnet fluer siden jeg gikk på ungdomsskolen og har i løpet av denne tiden lært meg en del nye teknikker og jeg har også samlet ganske mye fjær som ikke kommer fra butikken. Det er ganske gøy når du er ute og fisker og ingen får fisk. Så endelig sitter det en på kroken og det første du gjør når den kommer på land er å åpne magesekken og blande mageinnholdet med litt vann i en hvit kopp, et lokk eller lignende. Du vil da se hva fisken beiter på og du kan da etterligne dette når du lager dine egne fluer. Det finnes bindestikker til å feste i et belte eller lignende og du kan da lage nye fluer ute på fiskeplassen. Hvis du binder selv så kan du også lage imitasjoner av f.eks. nymfer og andre insekter som du ikke finner i butikken. her er et par eksemler fra nettet.

Jag har nu kommit till insikt i att brännare på 10-20 gram är på tok för tungt. Fann denna fina video på Nätet: 1g. Billigt. Kanske bra också. Skall prova att göra ett. Edit: Nu har jag provat att göra ett.+ en variant. Svårt att få dom täta. Men små och lätta blir dom. Och varma som *** själv när man eldar. Mina är för otäta och släpper ut etanolångorna för fort. Men det blir jäkligt varmt, så med en vindskärm så kan det nog faktiskt gå att koka upp en komm vatten på en fyllning av en sådan här liten rackare.

Flott flue!

Det som man kan merke seg er at mange i kommuneadministrasjonene setter pris på tilbakemeldinger fra private i slike saker. Aller helst i fra lokale Jeger og fiskeforeninger, Naturvernforbund, Turlag, grunneierlag eller løse naboforeninger og hytteforeninger. Det er viktig å si i fra - og spille inn i høringsuttalelsene. Leserbrev i lokalavisen har mindre innflytelse om bare en skriver - men om det kommer et rush fra mange forskjellige folk blir det noe annet. Jeg har selv sett hvordan engasjementet til noen veldig få har klart å snu store utbygginger - og klart å skape voldsomt engasjement om en sak. Til @REs sitt bilde av han som rir på en hest mot vindmøllene - hadde han blitt dratt på et reinsdyr hadde saken vært mindre opplagt I hvert fall her nord. Samene har gjort mye bra akkurat med dette, uten at de heller alltid vinner frem, men det er jo en annen debatt.

CO er farleg, ingen tvil om det. Men av alle åpne åpne flammer, er ein reintbrennande primus det tryggaste. Det er ufullstendig forbrenning som fører til CO. Så bål og stearinlys er langt større CO-produsentar, i alle fall i forhold til varmeeffekt. Det er dei som finn på å setje grillen inn i lavvoen, som avsluttar livet sitt i den same lavvoen. Det er fyrst når ein kjøler ned flammene på primusen ved å setje på ein kjele med kaldt vatn eller snø, at primusen byrjar å produsere farleg mykje CO.

Jeg har en kamerat som nærmer seg ultralightpakker. Han har alltid med seg de små gassboksene. Når det begynner å bli lite igjen på dem så kan han jo risikere å måtte bære to bokser for å få brukt opp det siste, så derfor blir de liggende hjemme. Derfor sitter han med en haug bokser med litt igjen på. Disse får jeg, så når jeg drar på småturer hender det at jeg trekker opp 2-3 bokser av sekken..

Jeg har egentlig dårlig samvittighet. Har tenkt lenge på å finne fram en del gamle greie og levere vider, men ... (En ting er at jeg ikke helt synes det er helt OK å gi til andre det jeg ikke synes er "brukbart" til meg selv, men i tillegg må det gjøres en jobb.... Jeg har neppe bruk for 9 soveposer f. eks.) Etter alle glade meldinger om mye utstyr, så kan det muligens passe å ta opp tråden - hva er det nå dere trenger

Er ikke lett å bedrive villmarksliv i Norge lengre nei... Kartet viser uberørt villmark (> 5km fra vei eller større tekniske installasjoner, lenket fra fjellogfiske.no)

Må ofre komfort ja om en skal komme ned i SUL. Eller evt "jukse" litt og planlegge å gå i mer klær enn minimum. Når en kommer ned i SUL så er det jo forøvrig den totale vekta som burde bety noe. Om en har 2 eller 3 kg på ryggen har ingen betydning for skuldrene, det er den totale vekta (inkl dødvekt på kroppen) som betyr noe for framdriften. Lightwave har forøvrig noen interessante tarper i 0.51 Cuben som er godt under 100 gram. Fasongen gjør at en likevel kan få god beskyttelse mot vær og vind, men da på bekostning av takhøyde og areal. http://www.ultralightoutdoorgear.co.uk/equipment-c3/tents-shelters-c25/tarps-c43/starlight-1-cuben-fibre-tarp-p2735

Har blitt lei av at skituppene alltid "pirker" meg i armen hver gang jeg skal gire, så i dag har jeg kjøpt meg ski stativ

Å si ja takk til industriskog i denne tråden har ingen relevans til hvor vidt man er et friluftsmenneske eller ikke. Denne tråden handler om Nordmarka, som ligger nord for Oslo. Ikke industriskog generelt. Argumentet mitt for å si ja takk til industriskog er ikke tuftet på ønsket om å se en tett ensartet granskog. Som jeg skrev lengre opp er dette noe av det mest negative med industriskogen. Nå er ikke all plantet skog slik. Jeg vet om flere steder i marka der det ble plantet skog hvor skogbunnen lever. Argumentet mitt for å si ja takk til industriskog i Nordmarka er at industriskogen, og forvaltningen av denne, medfører en tilrettelegging for allmennheten til å få en inngangsportal til friluftslivet. Noen steder må man starte, og slik Nordmarka ser ut i dag er det lettere for mange å komme seg ut der. Med mange veier, godt tilrettelagte stier, lysløyper og betjente spisesteder finner du alle former for mer eller mindre aktive personer. Grovt sett kan man si at takket være industriskogen har sykkelfolket masse muligheter til turer lengre vekk enn der fiffen skal gå. Industriskogen og veinettet hjelper til så speiderne kan ta sine årlige Nordmarka på langs i kano med enklere trilleetapper mellom vannene. Veiene fungere også som transportetapper inn til de indre delene av marka, og får spredt fotavtrykket av de hordene som benytter marka bedre. Veinettet hjelper også til så skifolket kan få flere brede traseer uten særlig tilrettelegging over myrer osv (av Skiforeningen). Uten industriskogen hadde behovet for flere spesielle tilrettelagte skiløyper vært enda større. I tillegg skaper veinettet muligheter for de mest ihuga skifolka til å gå på ski med minimalt med snø. Jeg kan med andre ord ikke se at industriskogen bare har negative konsekvenser.

Den var lekker!

Har bundet fluer siden jeg var 13 år i variende omfang. Det blir en egen hobby, men gjør også fluefisket mer spennende når en kan utvikle sine egne varianter. Siste årene har jeg bundet nesten alle ørretfluene mine på tur. Da binder man de fluene man trenger der og da og utelater gjerne unødvendige detaljer på fluene. På vinteren blir det derimot mer binding for øynenes lyst.

Da var endelig årets første skitur, og sekketrening med ski i boks. Gikk måneskinnsløypa fra Sognsvann til Frognerseteren og ned igjen. Nydelige forhold på upreparert løype. 20-30cm pudder over en solid såle med skare. Rett og slett en av de finere treningsturene jeg har hatt i marka

Gøy å lese dette @pahatlem Stå på videre og jeg gleder meg til mer info samt gjerne også turrapporter når våren kommer

Øh, har ei dobbelgarasje, heile peisestua nede, ei lita bud i hovudetasjen, og gangen. Full...

Tja. Jeg har Recon Pack. Den blir ikke helt stappa og jeg får alt minus bamseunderlag i sekken. Har sovepose på 680gr, telt på 1,7 kilo, Exped underlag på 560gr og bamse på 480gr(2 underlag er litt luksus), tarp 530gr. Så det er vel mengden av annen "drit" som fyller plass og vekt hos meg. F.eks fiskeutstyr. kamera, mobillader, leirsko, kniv og sag, noen ganger øks etc Og så mest fersk mat, den trekker nok opp en del. Har en 70 liter også. Den går fint på korte turer i marka hvis jeg er sparsom på ferskmat. MEn som regel bruker jeg Recon da den er klart bedre å bære.

Alt står i en haug langs ene veggen i stua. Har mye i kasser fra clas, men det er ikke nok. Harde kår å bo midt i gryta :-/

Stygt redd jeg faller innenfor den gruppen når jeg i dag byttet ut Primus Express Ti brenneren min på 72gram til den letteste jeg fant, på 45gram.... Men da kom jeg i det minste under den gyldne grensen på 250gram (248 for å være presis) for brenner og boks! Går rett i Ula-equipment sekken min på 900gram. Har fått et helt annet turliv siden jeg gikk over til ultralight. Får aldri vondt i ryggen lenger. Himmel

Enig med Humle men snøforholdene her i Lillestrøm er dårlige nå . Uansett er det nødvendig å ta noen prøveovernattinger før man drar langt fra folk. Dette både for å lære seg effektive rutiner og finpusse pakkelista. Noe av det viktigste er å holde seg tørr og varm. Noen spørsmål: Kan du sette opp teltet under ugunstige forhold og er det pakket slik at et forankringspunkt med karabinkrok til feks sekken er lett tilgjengelig? Hva gjør du om det opplåsbare underlaget punkterer(skumunderlag i reserve er lurt både sommer og vinter)? Eget sett med ullundertøy, sokker og lue når du sover? Du bør ha fotposer når du tar av deg skiene og skal ordne camp. Jeg liker å ha et par pakkposer for å oppbevare og holde orden, disse kan gjerne være av netting for ikke å blåse bort. Tisseflaska? Dopapir er det også noe dritt å glemme..... Vdr føtter og hender. Det er lett å få gnagsår med sko du ikke bruker ofte så bruk flere lag med sokker. Det samme på hender der jeg alltid bruker tynne ullvanter med strikkavotter og vindvott utenpå. Rutiner: Senke tempoet før camp slik at man er tørr og varm. Ta på fotposer, dunjakke, evnt overtrekksbukse(MH Flashpant/Anna) utenpå bekledningen med en gang man stopper. Få opp og sikre telt. Luft i liggeunderlaget og ta posen ut av trekket da den trenge litt tid for å få fullt volum. Sikre ski, staver og pulk slik at du finner det igjen selv om det er snøføyke om natta. Tøm blære og rygg om mulig. Tenn primussen i ytterteltets døråpning. Ta bare ut av sekken det du trenger under overnattingen(organisert i et fåtall pakkposer). Av med yttertøy og krabb inn i soveposen,legg sko og yttertøy i sekken slik at du kan evakuere raskt ved brann. Plasser sekk og kniv slik at du raskt kan skære hull i teltet Primusen brenner nå rent og du kan fikse mat i yttertelt/døråpning mens du ligger i posen. Når du har spist er det tid for å ta primusen inn i teltet for oppvarming, sørg for tilstrekkelig ventilasjon. Ta av mellombekledning og bytt til nattundertøy. Slokk primus!!!!!!! ZZZZZZZZZZZZZZZZ

Hei igjen, alle sammen! Jeg er aldeles rørt av engasjementet her på ff -- fine folk! Senterledelsen her er like takknemlig som meg over tilbakemeldingene. Alt dere kan tenke dere å avse, sendes til: Pål Hatlem Johannes Læringssenter Pb 1576 Kjelvene 4093 STAVANGER Om forsendelsen merkes med avsender, kan vi i det minste sende en påskjønnelse i form av takke- eller julekort til de som ønsker det Om noen har noen spørsmål kan jeg nås på telefon 954 87 903, evt. [email protected]. Tusen, tusen takk til alle! Med vennlig hilsen, Pål Hatlem, Introduksjonsrådgiver ved Johannes Læringssenter

Erfaringen som @atari har virker å samsvare godt med mange brukere på amerikanske forum. Et alternativ som virker populært er small utgaven av prolite som er tynnere og "drop off" for bena blir langt mindre og derfor mere behagelig. Personlig droppet jeg hele tankegangen med for små liggeunderlag og gikk for Large i xlite (440 gram). En ting jeg ikke tuller med er sove-komfort;)