Vinnerliste

I dag er det nok ikke mange som har vert på tur her i Rogaland, Det ville nok blitt noe i likhet med disse karene her: På Jæren ville man nok sakt at "Han blæse i dag" eller kanskje noen hadde valgt et kraftuttrykk som "Han æ heisen i dag" siden det sikkert var vind opp i orkan styrke noen steder. Fra stuevinduet mitt ser jeg rett ut mot Byfjorden og Åmøyfjorden og der blåste faktisk sjøen nesten flat. Dvs. bølgene som var i ferd med å bygge seg opp ble mindre og flatere og over sjøen drev det et mange meter tykt hvitt råk som nesten så ut som snøføyke, men det var bare sjøvann. http://www.nrk.no/video/PS*141895 For en ukes tid siden hadde vi stormen "Mons" , men i likhet med katten min som denne stormen sikkert er kalt opp etter så var den ganske lat, men nå heter stormen visst "Nina" og henne er det ganske mye mer fart i. http://www.nrk.no/rogaland/her-lener-de-seg-mot-vinden-pa-sola-1.12143200

Ja det er vel med dette som med mye annet. Det er helse i hver dråpe og gift i hver liter.

Tanken var jo å stå opp tidlig å komme seg på ski, der det var mulig. Som var nord i marka, litt histen og pisten der. Ikke alltid kroppen er enig med tanken og når jeg til slutt klarte å komme meg opp av sengen var klokken av alle ting 11!!! Og det første jeg så når jeg så ut vinduet var at det jaggu meg hadde snødd og. Kom jeg meg ut på ski for det? Neida. Hva gjorde jeg istedet? Joda. Jeg tok beina fatt. Sent, men godt. Så gikk man til fots på skogsbilveien fra Sørkedalen, som fort gikk over til lettere vassing i snø. Tenkte på skiene da. Mørkt ble det og, men jeg liker det igrunn noen ganger. Bare vandre innover i mørket, i et ensomt lys fra hodelykten. Stille ute. Bare meg. Ikke bare meg. Møtte på en annen vandrer ved Langli. Hadde overnattet i telt ved Sandungen og var nå på vei tilbake. Like overrasket å møte meg, som jeg var over å møte han. Trillestien over Kveldroshøgda ikke like lett å følge i mørket og snøen. Elgspor på stien. Etterlot noen spor i snøen på kryss og tvers inni der jeg og, før jeg fant rett vei. På nippet til å snu, ikke så lurt å surre for mye, vet hvor det ender. Kom meg over. Langt ned igjen nå. Enslig vandrer igjen, i snøen, i mørket, ikke så stille lengre, vinden suser gjennom trærne. Må løpe for å rekke bussen nede ved Sørkedalen Skole, når den akkurat. Ny vinter i Sørkedalen. Spor i mørket og snøen, på leting etter sti og blåmerking. Glad vandrer tilbake på rett spor. Det snør stjerner. Mer snø enn sko.

I flere år var jeg med i noe som heter snøskredgruppa i Rogaland og som lå direkte under Rogaland Røde Kors. Vi var en gjeng med gamle hjelpekorpsmedlemmer som hadde spesialisert oss på snøskred og skredredning. Vi hadde vakt hele vinteren og var en førsteinnsatsgruppe som ble fløyet ut med Seaking helikopteret til 330 skvadronen på Sola. (Redningshelikopteret.) Jeg har aldri hørt denne teorien, men det betyr ikke at den ikke finnes. Snøen forandrer seg hele tiden og med snøfall over flere perioder så vil det alltid være fare for å få en lagdeling i snøen som kan gi økt skredfare. Vind og skiftende temperaturer i forbindelse med snøfall øker også skredfaren. Dette kan opptre svært lokalt. Et lite eksempel: Vi arrangerte en gang et snøskredseminar hvor det var deltagere fra de fleste nødetatene som blir involvert i en skredulykke, pluss at det deltok to journalister fra Dagbladet, en person som hadde opplevd å bli tatt av skred, men som ble gravet frem i live, og en skredekspert fra NGI. (Norges geotekniske institutt.) En dag var avsatt til utendørsaktiviteter og vi gikk på ski langs en T-merket løype. For de lokalkjente så gikk vi fra Lortabu og fulgte løypa innover mot Sandvatn. Løypa går opp et skar som kalles Lysebekken og her var det altså kvista løype. Ca. halvveis inn på sletta mellom veien og skaret stoppet skredeksperten og spurte om det virkelig var kvistet løype opp det skaret som lå rett foran oss. Det var jo det, stikkene stod i snøen og det var tydelig oppgått spor. På vestsida av løypa er det en lang skråning opp til en topp ca. 140 meter høyere enn sporet. Løypa gikk like i bunnen av denne skråningen. Skredeksperten mente at det var uforsvarlig å gå her på grunn av de snømassene som lå i denne sida og på grunn av de snøforholdene vi hadde i fjellet akkurat da. Vi la da turen over på motsatt side av skaret hvor det vokste noe bjørkeskog, og vel oppe på flaten så foretok vi test av skredfaren. Vi brukte metoden hvor du setter ned ei søkestang og bruker ei skredsnor og kutter ut et stort kakestykke. Det viste seg at skredfaren var svært stor. Ca. en meter nede i snøen lå det et lag som kun bestod av store hagl på et tynt skarelag. Et typisk lag der snøen kan rase ut. Kakestykket vårt skled ut som et akebrett. Skredeksperten hadde aldri sett et slikt lag i snøen før, kun lest om det, og var svært overasket. Vi fikk da en god bekreftelse på at man ikke skal stole blindt på merkede løyper. Det er lov å bruke hodet.

Vind uten regn er greit. Det måtte bli en lørdagstur rundt Dale/Li denne gangen. Det til tross for advarsler om ekstremvær og vind opp mot orkan. Dale er en grei plass i vind, godt beskyttet for det meste. Kjekk dame denne “Nina”, hun gjorde ikke noen alvorlige forsøk på å hindre lørdagsturen. Jeg burde egentlig ha kommet meg av gårde mot Dale tidlig, men det kom en telefon, og jeg ble opptatt en stund. Noe over 11 var jeg på Dale. Og jeg var ikke alene. Det var en masse biler. Jeg tror det var Redningshundene med eiere som igjen har tatt i bruk området til trening. Utover mot Einerneset var det i hvert fall ikke andre spor å se. På tross av at både radio og fjernsyn hadde advart mot ekstremvær og greier, så var det neppe mer enn en stiv bris ved starten. Jeg kunne høre rautingen av innflygingsradaren en kort periode. Den lyden pleier å komme når vinden er nær kuling. Ett stykke utover hørte jeg ikke mer fra toppen, det ble lysere og helt ute ved Einernestet kom sola gjennom en kort periode. Jeg vurderte å ta av jakken, men gadd ikke stoppe. Det ble en kjekk tur - en stund. Nesten sol, nesten ikke vind, nesten varmt, bedre blir det ikke i midten av januar. Utover mot Lihalsen hørte jeg igjen lyden fra innflygingsradaren på toppen. Og vinden tok godt i trærne. En grein var nylig brukket av vinden. Med ørene fulle av snakk om ekstremvær og vind og advarsler, ble det litt kikking opp mot toppen, og jeg gikk og fabulerte om hva jeg skulle gjøre om det virkelig blåste så pass at det ikke ville være forsvarlig å gå utover flyene fra toppen. Lyden av innflygingsradaren ble kraftigere oppover…. Det var først da jeg kom over småskogen og ut på snaue heia at jeg for alvor kunne kjenne vinden. I kastene var det nok godt over kuling - opp mot stiv kuling, men det var ingen skikkelig hindring for fremdriften. Over de siste småtoppene øverst, var det vind, men det var mulig å komme frem om jeg bare krøket meg sammen litt. Her har jeg et par ganger krøpet for å komme over. På toppen var det folk som hadde kommet opp veie. Litt under toppen, traff jeg en som jogget. Vi vekslet noen ord, og vi var enige om at det blåste - og at det var litt stas med tur i sterk vind. Det var også kjentfolk på tur. Nede i Øksendalen gikk jeg på Ola. Han hadde med både gammel og ny hund. Vi snakket litt sammen, og da jeg fortalte at det nok blåste opp mot stiv kuling på toppen (vinden hadde tatt seg opp den korte stunden jeg hadde gått nedover), så la han om planene og tok ned bakken i stede for å gå mot toppen, Nedover liene fra Dalevann, var det tydelig at jeg hadde “Nina” i hælene, og hun blåste seg opp etter hvert. På vei hjem kunne jeg se på sjøen, at vinden var adskillig sterkere enn da jeg kjørte mot Dale. Alt i alt en fin tur, uten egentlig for sterk vind. Med andre ord ingen ting å engste seg over. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Alkohol utvider de blodårene som ligger nært huden, og det gjør at du føler deg varmere. Men da øker også varmetapet - og det er skummelt. De fleste leger er enige om at alkohol og kulde er en dårlig kombinasjon. Men bevares, du fryser neppe i hjel av en liten dram, og hvis det er det som må til for å fyr på bålet, så er det jo direkte helsebringende

Dette ble dessverre en litt samletråd for mine egentlige tenkte 'hvor har du vært på tur idag'-innlegg, men tid er noe rare greier og strekker ikke alltid til. I Oslo-området har jo vinteren latt vente på seg og etter nyttår har det vært beint ut begredelig, ihvertfall med tanke på snø. Rundt julen var det fint, kaldt og noe snø, men ikke nok. Skiene står fortsatt og venter på å bli brukt. Feiret jul hjemme hos familien i Røyken. Dårlig med skiføre der og, men fikk tatt meg noen turer i skogen og langs Oslofjorden. Må alltid ut og gå på julaften, ikke noe å gjøre med det, det er gjerne en egen stillhet ute akkurat den dagen. Kyststien langs Oslofjorden fulgtes forbi Flodda med utsikt over fjorden og videre mot Ramton, før jeg satte kurs inn i skauen igjen og opp til Bårdsrudtjernet, og så ned tilbake til Nærsnes igjen. Må alltid en liten tur ned om Ellefen, surt og kaldt. Bårsrudtjern, julaften. Tok ikke sjansen på å gå ut på isen. Ellefen, julaften, med utsikt inn mot Oslo. Surt og kaldt ved sjøen. 1. juledag egentlig en dag hvor det passer fint å bare sitte inne og kose seg, men ut måtte en. Tok turen igjen opp mot Bårsrudtjern, men fra en annen kant, og derfra litt vasing i snøen (skjønt, vasing og vasing) opp til Aukevarden og Aukeåsen med utsikt over Oslo. En rød rand på himmelen og over byen. Utsikt fra Aukeåsen mot Oslo. Nyttårsaften pleier jeg å feire hos min fetter i Hønefoss. I år fant vi ut at vi skulle møtes på tur først, fra hver vår kant. Jeg har alltid hatt en stor sans for små koier (Loennechenbua er en av favoritt-hyttene mine på fjellet) og nå hadde det kommet opp en mulighet til å leie seg inn på en liten koie på Krokskogen. Drømmen (men de kunne godt ha kommet på ett litt mindre klisjefylt navn) ligger rett ved Myrseter. Så jeg går inn fra Sundvollen (hadde opprinnelig tenkt å gå fra Sollihøgda, men tiden gjorde det til at jeg valgte å endre utgangspunkt), mens fettern løper inn fra Damtjern. Vi ankommer koia med bare ett kvarters mellomrom omtrent, merkelig godt synkronisert. Som seg hør og bør i denne 'hellige' tiden går vi i dress. Turen opp Krokkleiva gikk greit, bare noen få partier med is som det fint gikk an å komme seg rundt. Utsikt over ett vinterdekt Ringerike, selv om det ikke er snakk om store snømengder her. Henting av vann fra elven nedenfor Myrseter. Kvelden blir hyggelig, spesielt etter at varmen begynte å få tak i hytta. Vi er sparsommelige og til middag blir det enkelt; ertesuppe. Så må det jo sies at vi hadde noen edle dråper å spe på med. Neste dag går vi tilbake til Damtjern, med noen irriterte skiløpere som passerer oss. Staselige karer på tur i skogen, her foran Drømmen. Morgensol i Krokskogen. Om det var alle nyttårsrakettene som smeltet all snøen vites ikke, men vi tviler. Så istedet for å få min første skitur, som jeg hadde tenkt, ble det nok engang bare å bruke beina. På Skullerudstua kunne man gå på en kunstsnø-trase (500m eller.no), men what is the fun of that. Med brodder på beina var det bare å sprade rundt på veier og stier ubekymret. Tok turen opp til kjempenes golftee på Haukåsen og så på is ned gjennom skogen igjen. Fin liten runde rundt Elvåga til Skytten, hvor månen fant veien opp på himmelen. Noen helt utrolige brak fra isen. Og så i mørket tilbake til Skullerud. En liten foss av is på blåstien ned fra Haukåsen. Kastekloppen, jeg gadd ikke kaste noen stein. Ved Skytten, ikke noe snø på isen. Ble stående å lytte til buldringen fra isen. Månen stiger opp over skogene i Østmarka og Nord-Elvåga. That's all, folks.

Skal du oppbevare den i myr må du i hvert fall sørge for at den er helt tett innpakket. Å henge den opp blir vel som å lage boknafisk - torsk som henger på hjell ei uke eller to, til den er halvtørr. Fantastisk mat. Men om det går med ferskvannsfisk vet jeg ikke. Jeg har oppbevart fisk i et skyggefullt sted i rennende vann, men det er begrenset hvor lenge den kan ligge slik. Du "drasser" ikke på salt - du tar det med deg fordi det er en essensiell del av turutstyret når du er på fisketur. Og siden du da kan ta vare på fisken slipper du å drasse på så mye mat...

Gikk opp Akerselva til Maridalsvannet og deretter skogsveien ut til Midtodden i nysnøen. Der børstet jeg av snøen på et rasteplass-bord og brygget meg aeropress-kaffe. Passerte (etter Maridalsvannet) 3 skiløpere, en jogger, en fatbike-syklist og et par-tre andre hundeluftere. Fikk testet ut litt forskjellig Vargo titan-utstyr, spesielt woodstove. Pga et par talglys jeg fant da jeg børstet vekk snø gikk opptenningen sannsynligvis lettere enn den ellers ville gjort med den halv-bløte tørrkvist-veden jeg skaffet. Det gikk uansett overraskende lite ved med til å koke opp en halv flaske vann, men det tok sin tid da.

Bilder från tur utanför Jönköping i romjula. Var där och firade med mina föräldrar.

Ja. Da var jeg tilbake (tidligere den antatt). Må da si at dette var en relativt dårlig start på å gå på vinterturer Kan gi en liten forklaring på hvordan turen gikk for seg: Jeg dro vel klokken 09:30 for å komme meg avgårde litt tidlig, men det tok vel ikke lange tiden før Murphy fikk sitt første slag for dagen da det var en lift som sto i full fyr og flamme på E6'en nordover (ved jessheim/kløfta). Etter MYE tid i kø fikk jeg kommet meg av E6 og kjørte på RV4 istedenfor. Innen jeg da hadde kommet opp til sjusjøen var klokken halv 3, og det var ikke minusgrader men plussgrader og regn, men det var ikke noe problem. Etter jeg hadde smørt på ny skismøring og tatt på alt av ullundertøy og utstyr, så var jeg klar til å dra. Eneste som gjensto var å feste pulkdraget og selen, til selve pulken. Men hvor i H*****E er festestroppen til pulken?!...... Jo den lå igjen hjemme (ca. 3 timer unna). Etter mye høylytt banning, så valgte jeg å kaste alt for inn i bilen igjen for å stikke ned til gjøvik for å se hva de hadde der. Der hadde de ingenting, så da dro vi videre ned til hamar Heldigvis hadde de stropper som passet pulken, så da kjøpte jeg de og dro oppover. Når jeg hadde kommet opp så var det allerede helt mørkt. men jeg hadde jo hodelykt, så regnet med at det gikk greit. Når jeg omsider hadde klart å fått på meg alt av utstyr, så var det såpass kast i snøværet og FOR et snøvær! med eller uten hodelykt hadde lite å si, for sikten min var en 10meter tipper jeg, og hadde jeg på lykta så var refleksjon fra snøen så ille at sikten virket til å være dårligere. Etter mye vurdering fant jeg derfor ut at det å dra ut på tur under følgende omstendigheter ikke var smart, og valgte derfor å følge fjellvettregelen Ettersom jeg ikke har vært på vintertur før, jeg har mye nytt utstyr jeg ikke har testet før, det var dårlig vær og jeg var alene. Alt i alt tror jeg det var verdens KJEDELIGSTE vurdering, men også den mest riktige. tok derfor å la alt utstyret i bilen og gikk meg en times tur på skia rundt "arenaen", som en liten trøst, før jeg pakket sammet og dro hjem. Så den turen gikk ikke helt som planlagt. Men det var iallefall deilig å få gått litt på ski igjen i det minste For de som lurer om hvorfor jeg ikke heller bare dro opp idag, så er grunnlaget så enkelt som at jeg hadde en nybil som sto og ventet på meg hos forhandler, og valgte heller å legge tankene mine over på den istedenfor å surmule av egne feil Men en ting skal sies: Jeg er veldig takknemlig for alle god tips jeg har fått her, og førstkommende vintertur kommer til å havne på samme sted !

Det var godt å høre at du er kommet deg over spill avhengiheten

Jeg brukte ca tre timer, og ja, det ble litt mørkt før jeg kom ned, men jeg gikk rett ned fra Dalevatn og på nedsiden av skogen. Det var nok mer lys der enn om jeg skulle gått gjennom skogen.

Ja det er nok ute på kanten på Obrestad, jeg var litt usikker når jeg møtte deg på Dale i dag for jeg husket ikke helt hvilket bilde det var. Det ble en fin tur rundt Lifjell i dag også. Litt uvant å gå motsatt vei av det jeg pleier, men det ble en fin tur. To timer opp til toppen med start langs sjøen og en time ned igjen. Akkurat passe langt, kom akkurat hjem til ferdig middag.

Salt er et av de beste konserveringsmidlene, så min umiddelbare tanke er å sløye og rense fisken, gni den godt inn med salt, og oppbevare den så kjølig som mulig. Det er sikkert lurt å skylle bort saltet før du skal bruke den for unngå at det smaker alt for salt.

Aliexpress. Utifra prisen (USD 3,50 pr meter) så er jeg litt spent på hvordan kvaliteten er. http://www.aliexpress.com/item/15D-400T-NYLON-DOUBLE-RIPSTOP-0-2-0-2-WR-PU-SIL-2000MM/1965785088.html

Høres ut som en klassisk førstereistur med mye lærdom! Neste gang kan alt bare bli mye bedre.

Takk for info og spennende blogg du har Bjarne.Vi leser så øye blir stort og vått .Gleder oss til tur

Det er snørike områder og det varierer fra år til år hvor lenge snøen ligger. Et tips om info rundt dette er å melde seg inn i Litlosgruppa på Facebook. Da kan man holde seg oppdatert utover våren på når det er farbart i dette området. Tror heller ikke bruene blir lagt ut før 1. juli eller deromkring. En telefon til Litlos er heller ikke feil for å få info.

I motsetning til mye annet, så fungerer Trangoworld Gore-Tex Bivy Bag. Anbefales. Bruker denne over soveposen på lengre teltturer vinterstid.

Pffføy, trodde folka her inne likte seg ute i det grønne.....

Jeg kan anbefale Pertex Endurance som er stoffet i den Oddbjørn har. Jeg har selv dette stoffet som yttertrekk på min egen pose. http://www.pertex.com/product/endurance/

Det ble adskillig dårligere vær utover dagen. Men overnatte... Der slår du meg ned i skoene. Skulle av og til ønske at jeg også kunne gjøre noen slike turer, men jeg venter til det er fint vær og sommer....

Vurdering av de faktiske lokale forhold sammen med kjennskap til lokal vær-historikk for de siste dagene/uken vil alltid være det som teller ved vurdering av skredfare. Trådstartes "tommelfingeregel" er imidlertid ikke helt "way-off" for vestlandet og vestlige deler av fjella i sør-norge. Dette fordi vanligste vindretning ved snøfall er sør-sørvest-vest, slik at vindbåren snø vil typisk legge seg i sidene som peker nord-nordøst-øst. Sørvestsidene vil ofte være mer avblåst og derfor oftere være tryggere enn nord-nordøst. Denne regelen er imidlertid kun en pekepinne ved planlegging av tur, når man står ute i fjellet er det som sagt spesifikke forhold som må vurderes der og da.

Som inner- og mellomlag om sommeren er det en tynn ulltrøye. For kjølige kvelder har jeg med en ekstra Primaloft varmejakke. Har dårlig erfaring med dun på sommeren, siden det ofte blir smårifter fra kroker, kratt og glør. Kunstfyll holder seg på plass selv om det blir et lite hull, noe duna ikke gjør.

Sommer som vinter bruker jeg ullnetting innerst, fleece mellomlag og mikrofiber ytterst. Jeg svetter ekstremt mye så i aktivitet om sommeren vil jeg som regel bare gå i netting og bruke fleece/mikro som pauseplagg. Dun er kun pauseplagg i minusgrader, og trekkes utenpå.

Stille før stormen! Kjørte opp til Vegglifjell med kjæresten og skulle gå en liten runde der. Skikkelig snøvær hele veien opp, men i det vi kjørte opp de siste bakkene sluttet det og snø, ble relativt vindstille og knallfint. Løypene var akkurat kjørt opp og alt så nydelig ut. 5 minutter senere når vi begynte å gå, så kom det noen skikkelig vindkast, bare for å minne oss på at det var meldt liten storm litt seinere på dagen. Løypene var i starten kjempefine, men ganske fort begynte det å blåse opp og etterhvert hadde de begynt å føyke til, det skya til og ble bittelitt mildere som gjorde at det ble skikkelig kladdeføre. En kombinasjon av fin skitur og naturopplevelse. Et par bilder fra turen til Aspesetra forrige helg (04.01.2015)

i lysløypa en tur i dag, på føttene vel og merke

Enig.Godt å komme seg ut i slikt vær. Men ikke på telttur. Det blir for masete og lite søvn. Kom meg inn da det begynte å mørkne og større greiner begynte å fly i vinden. Observerte trykk nede på 968 mbar da jeg kom inn.

Det la seg godt med snø i løpet av formiddagen og så fort et lite opphold i en barnebursdag var unnagjort, så var det bare å komme seg ut! Relativt kort skitur til Tangen i Østmarka fra Losby, isen var trygg og fin så vi gikk over Mønevann. Flotte forhold. I morgen blir det tur igjen håper jeg, og den blir nok lenger

Solen tittade fram idag på eftermiddagen så jag tänkte gå ut till "katten" (en liten ö i Oslofjorden som man normalt kan komma ut på via en fallfärdig brygga). Men, det blev inte ritktigt så... Ultra-lågtryck och flod gjorde att vattenståndet var typ 80-100cm högre än normalt och stora delar av ön låg helt under vatten. Men sol var det!

https://turhistorie.blogspot.com/ Du vet den følelsen? Når du våkner og vet at i dag skal det skje noe spesielt. Noe du har gledet deg til, og som får hele kroppen til å bruse. Akkurat den følelsen hadde jeg da jeg våknet denne dagen. For noen uker siden hadde jeg en hyggelig samtale med Jarle der han inviterte meg til noen rolige dager i Engerdals villmark. Han reiste nedover allerede før jul og skulle være der i drøye to uker. Planen min var å møte han et par dager før nyttår. Jeg er lite erfaren med friluftsliv på vinterstid og jeg har lenge hatt lyst til å komme meg mer på tur det kalde halvåret. Jeg så på dette som en på passende start på min vinterkarrière. Derfor var det lett å takke ja til invitasjonen. "Vi møtes på Drevsjø camping, så ser vi hvor turen går". Mer detaljert var ikke planen, akkurat slik jeg liker det. Vi så frem til noen dager med bålkos. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Drevsjø, sør for Femunden. Parkerte jeg utenfor hytten som vi skulle tilbringe natten i påfølgende natt. Etter ca syv timer bak rattet var det godt å endelig komme frem og som seg hør å bør ventet en kald pils. Alltid en bra måte å starte turen på det. En bekjent av Jarle som heter Sverre og hans hund av type Alaskan malamut, skulle også bli med. Han hadde kommet frem et par timer før meg. Etter kort tid var planen klar. Neste dag skulle vi sette kurs mot Storjyltingen. Finne en egnet leirplass, få fyrt opp et bål og se hvor de neste dagne ville føre oss. Nå så vi frem til noen rolige dager med fisking, bålfyring og soving under åpen himmel. Før vi la oss kunne den siste pilsen drikkes for å feire vel gjennomført planlegging. Bilene parkert på Drevsjø camping Av ukjent grunn tok det litt tid før vi kom oss opp og kunne sjekke ut av hytten. Men godt godt ut på dagen var vi i gang. Fiskekort ble kjøpt på den lokale butikken og etter å ha parkert bilene, fulgte vi en skogsveg raka vegen til Storjyltingen. Etter å ha undersøkt om isen var trygg gikk vi videre mot vestsiden av vannet. På grunn av den litt sene avgangen hadde solen gått ned og siste rest av dagslys preget landskapet foran oss. Turen over Storjyltingen ble virkelig flott med en himmel som bar preg av mørket nærmet seg. Sverre og Røa ledet veg, mens jeg og Jarle kom slepende litt etter. Sverre var rask med å peke ut en egnet leirplass, og var godt i gang med bålforberedelsene da vi tok han igjen. Bålsjefen sjøl brukte ikke lang tid før de vakre flammene lyste opp og vi kunne kjenne den gode varmen fra bålet. Etter å ha fullført leirpliktene var det bare å sette seg forann bålet og nyte stillheten. Her var vi helt alene. Jarle fant etterhvert frem pilkestikkene, men det ble dårlig med fangst. Fisken kunne vente til i morgen. Resten av kvelden ble brukt foran flammene der den ene historien etter den andre ble fortalt, og stillheten i skogen ble til stadighet brutt av høylytt latter. Slike historier egner seg ikke på trykk. Vi satset på å sove under åpen himmel og liggeunderlaget ble rullet ut på en egnet plass, der det ikke var for mange humper. Da bålet endelig døde ut var vi for lengst i drømmeland. Etter mye om og men var vi endelig klar. Kanskje det viktigste å huske på hele turen. Sverre og Røa er klar for tur. Skogsvegen vi fulgte til Storjyltingen. Storjyltingen ønsket oss velkommen på beste måte. Mørket nærmer seg og det siste av sollyset setter sitt preg på himmelen. Helt greit å ha litt drahjelp. Vi forsikret oss om at isen på Storjyltingen var trygg. Sverre tok ansvar og fikk i gang bålet. Da bålet var klart kunne resten av leirarbeidet gjøres. Dårlig med fangst denne dagen. Slik ble resten av kvelden brukt. Natten i soveposen ble ikke av det kalde slaget. Tvert i mot. Forventningene om klar himmel og temperaturen ned mot 20 minus innfridde ikke. Det var kanskje et par minusgrader, nesten sommertemperaturer. Jeg prøvde å spille litt skuffet, men innerst inne syns jeg at det var helt greit med litt mildvær på vinterdebuten. Ikke noe jeg snakket så høyt om det. Jeg mistet fort jobben som kaffekoker når jeg fant frem en pose med Nescafe gull, eller Nescafe tull som det vist egentlig heter. Beskjeden var klar, det er kun kokmalt som duger. Vi bestemte oss fort for at vi skulle bli her en dag til, ingen grunn til å bryte leir. Vi koste oss her. Etter frokost og mye (kokmalt) kaffe ble pilkestikkene funne frem. Jarle hadde latt et par stå ute over natten, men det var lite fangst å skryte av. Nye hull ble borret og rød og hvit maggot ble tredd på kroken. Kort oppsummert ble fangsten laber. Jeg glimtet til med en abbor på ca 100 gram. Hurra! Den fikk Røa. Siden det var nyttårsaften hadde Jarle pakket med seg en rakett, men da kvelden kom viste det seg at den lå igjen i bilen. Da var det like greit å ta tidlig kveld. Allerede kl 11.00 la vi oss. Godt nyttår. Ut på natten våknet jeg av at det begynte å regne, typisk. Jeg fant frem en jerven duk å la meg under den. Sverre hadde rullet seg inn i en presenning. Jarle våknet ikke, og sov gjennom hele natten uten å legge merke til været. Litt av et sovehjerte på den karen. Morgenstund. Sverre og Røa sov godt gjennom natten. Pilkestikkene som fikk stå over natten ble sjekket, dårlig med fangst. Fotpose-possering. Jeg ble fort avløst med jobben som kaffekoker. Her var det kun kokmalt som dugde. Sverre ordner mer brensel siden vi bestemte oss for å bli ei natt til. Så skulle det fiskes. En flott dag på isen. Jarle hadde mest troa på rød maggot. Det ble kanskje mer fjasing enn fisking. Sverre har troa. Bare så det er klart. Jeg holder en fisk. Ca 100 gram. Den fikk Røa. Nyttårsfeiring med en liten knert, men ingen rakett. Akkurat slik vi liker det. Det ble tidlig kveld på nyttårsaften. God stemning. Da vi våknet neste dag ble det bestemt å bryte leir. Planen var ikke å gå langt, men å forflytte oss til innerste enden av Storjyltingen. Vi ville helst kose oss og ta det rolig, ikke noe poeng i å stresse. Etter å ha brukt god tid på pakking av utstyr kunne vi bevege oss de par kilometerne til neste leir. En av stikkene som hadde fått ligget ute over natten hadde tydeligvis vært i kontakt med noe stort. Stikka var knekt rett av, og sena hadde røke. Litt synd, men da visste vi hvert fall at det var mulighet for fin fisk. Det var nok ei gjedde som hadde vært på ferde. Vi fant etterhvert en egnet leirplass. Siden det var litt usikkert med været bestemte vi oss for å slå opp tarpen. Det blåste etterhvert opp og det så ikke akkurat lovende ut. Planen om en dagstur til Gutulia utgikk, det fikk bli en annen gang. Det ble heller litt mer fisking, uten at det ga et resultat å skryte av. På kvelden disket Jarle opp med ytrefilet av okse, det smakte himmelsk. Kunne ikke klage på menyen på denne turen. Da vi skulle legge oss snudde vindretningen og det blåste nå rett inn i tarpen. Sverre hadde slått opp teltet og la seg til der. Værresistent som han er, foretrakk Jarle å sove under åpen himmel, mens jeg la meg til under tarpen. Det ble en natt med mye bålrøyk og regnvær som kom blåsende rett inn der jeg lå. Tross dette sov vi alle godt gjennom natten. Men i etterpåklokskapens navn burde jeg absolutt snudd tarpen så jeg fikk ly for vinden og regnet. Lekse herved lært. En bra start på dagen? Absolutt ingenting ble gjort før morgenkaffen var drukket. Bålsjefen. Så var det på tide å bryte leir. Røa er klar for å jobbe litt igjen. På veg til ny leir. Sorkvola. Noen har hund, mens andre må dra pulken selv. Her ble tarpen slått opp. Dagens middag. Ikke alle som tar bildeposeringen like seriøst. Nattfiske. Så var det på tide å ta kvelden. Jarle har lagt seg til rette. Det var nå blitt fredag. Det litt dårlige været hadde roet seg og solen tittet frem. Planen var egentlig å bli til lørdag, men siden værmeldingene viste at det skulle komme mer regn og vind utover dagen. Ja vi hadde med mobiltelefon. Bestemte vi oss for å avslutte. Heller ta inn igjen i hytten på Drevsjø og evaluere turen. Og som alle vet, evalueringen blir alltid litt bedre med et par kalde innabords. Vi fikk pakket sammen sakene og gikk den relativt korte etappen tilbake til bilene. Drittværet som var meldt lot vente på seg og det ble en flott etappe over isen. Det var virkelig vakkert her ved Storjyltingen. Landskapet var preget av furuskog, og for sunnmøringer vant med snaufjellet var dette en natur som absolutt ga mersmak. Det var litt trist at turen var over, men jeg kan ikke legge skjul på at det skulle gjøre godt å komme inn på hytten på Drevsjø. Så var det på tide å vende snuten hjemover. Reinskinnet ble varmt anbefalt av Jarle. Kanskje jeg kjøper et før neste tur. Røa var ikke klar for å avslutte turen. Hit skal vi tilbake. Drittværet som var meldt lot vente på seg. To karer klar for ei natt på hytte. Det var virkelig flott her i skogene i Engerdal. Røa gikk rett i "koma" da vi kom tilbake til hytten på Drevsjø. Vel fortjent. Som vanlig ble ikke turen som planlagt. Det kalde været uteble og vi ønsket å ta flere dagsturer fra leiren for å oppleve mer av den flotte naturen her. Men slik ble det ikke denne gangen. Fisket ble ikke det helt store, det er ikke noe nytt. Kilosprisen på den ene abboren ble rimelig drøy. Jeg omtaler området som villmark, kanskje ikke helt etter boka det. Men selv om vi ikke bevegde oss mange kilometerne kom virkelig villmarksfølelsen. Så får det være opp til andre å definere hva som er villmark for dem. Vi så ikke andre mennesker på denne turen, så det var lett å finne roen i disse skogene. Og hva har jeg så lært om vinterfriluftslivet så langt? Det lønner seg å sette opp tarpen riktig i forhold til vindretning. Og ikke minst. Det er kun kokmalt kaffe som duger på tur. Takk til Jarle og Sverre for hyggelig selskap, og at jeg fikk bruke noen av bildene de tok. Det er nok ikke siste gang vi drar på tur sammen. https://turhistorie.blogspot.com/

Fin skitur innover simskaret sammen med @graham og @Henrik for ett år siden var vi første besøkende her i Simskardhytta og det samme i år . No ha vi satt ut noen snører og konsumert hvalbiff og tent bålpannen mens frostrøyken henger over vatnet. Fint med vinter

Bare skrudde av de to messing meiene ytters å satte på noen blå belegg, pulken fikk veldig god gli nå, men i løssnø så vil snøen komme på treflatene under, så de burde glides

Ref. min post #1410. Her er et bilde fra dagens tur, på vei tilbake etter en veldig fin dag på snaufjellet med strålende sol, kaldt og deilig vær. Var såpass kaldt ( - 17) at kameraet mitt ikke likte seg noe særlig utendørs, i motsetning til meg

Du skal slettes ikke se på det der som mislykket, du lærte jo masse. 1. Du kan planlegge så mye du vil, men kunsten er å kunne improvisere når alle planer går til h..... 2. Du lærte at man glemmer ting, pakklister er viktig 3. Du tok en vurdering på egen kompetanse og utstyr opp i mot værforhold, noe som er et sunnhetstegn Spør du meg så høres det ut som om du gjorde det beste ut av forholdene og hadde en så fin tur som de tillot. Ikke gi opp, ikke surmul, slik er livet, de gode opplevelsene ute kommer, også i møkkaværet når du lærer å mestre det.

Det som i alle fall er sikkert er at Norge ville være et fattigere samfunn uten hunder.

Jeg ville valgt et telt med stormmatter, feks Helsport Svea.

Her fikk man flere sider på dette med hundehold. Fikk bekreftet en del av det jeg mente i åpningsinnlegget. At man nå har bedre råd og flere anskaffer seg hund er jeg tildels uenig i. Nå er det rasehunder og ofte spesielle raser som kan være svært dyre. Tidligere var det hunder på gårder og mange hadde gjerne hunder gående på tunet o.l grunnet måten flere bodde på da. Det er her jeg mener man har mistet noe av den avslappede holdningen til dyrehold. Færre kjenner til hundens måte å være på og man bor tettere på hverandre enn før. Det er derfor naturlig at det å være hundeeier også blir mer regulert. Må si meg 100% enig med Fjellvåk: "At det er irriterende med folk som ikke plukker opp etter hundene sine er fult forståelig. Det er ikke noe mindre irriterende for oss som har hund å se og trå i andres hundemøkk over alt. Men man kommer etterhvert til ett punkt hvor man ikke orker å ta i mot kjeft mer. Det er ikke jeg som ikke plukker opp. Hvorfor skal jeg, bare fordi jeg tilfeldigvis har hund, ha skyldfølelse for at andre ikke tar ansvar for sine hunder. Jeg er lei av å bli gjort ansvarlig for fremmede mennesker sine handlinger, bare fordi vi begge tilfeldigvis har valgt å ha hund. " Ellers må må jeg få understreke en ting, det er ikke under noen omstendigheter idiotsikkert å ha et dyr. Uansett hvor mye jobb man gjør og hvor mange forhåndsregler man tar. Ulykker kan skje, og vil skje. Bikkja kan stikke av, den kan hoppe opp i et oppmerksomt øyeblikk osv. Hvor mange er 100% sikre på ungene sine? Hvor sikker kan du være på at du ikke lukker opp ei dør i ansiktet på en annen person? Det jeg mener er at man må vise raushet og i enkelte situasjoner være litt runde. Det vil jeg være om ungen til en eller annen sparker en ball i ruta på huset mitt eller lignende. Dette tror jeg heldigvis de aller fleste forstår og er enig i.

litt utenom temaet men håper det går bra. hadde for en del år tilbake en husky hanhund, stor, godt pelsa og av typen du sikkert kunne dradd av el sprengladning under ropa på uten å gjøre store inntrykket. denne var med over alt også på villmarks messa, der møtte vi en familie med en gutt i rullestol. gutten hang ut av stolen og strakk seg etter hunden , jeg sa til faren att gutten god kunne få hilse på dyret men det trodde de ikke var lurt da ungen hadde en hjerne skade som gjorde han veldig hardhendt. de var ikke redd hunden skulle gjøre ungen noe men heller at hunden skulle bli skremt, det trur jeg går fint sa jeg. ikke lenge etter ligger hunden over fanget til gutten som hyler i ekstase, mor sitter på kne mens gledes tårene renner, faren får ikke sakt mere enn "fantastisk tusen takk" han får jo sakt det mange ganger da. det var vist første gangen gutten hadde fått tatt i et dyr. men gladest var nok jeg, veldig moro å se sin hund glede andre slik, også skaper det sikker litt godvilje mot hunder.

Generelt vil jeg si at folk blir mer og mer skeptisk/redd for det meste i vår moderne og urbaniserte verden. Jeg forstår at folk kan være redde for hunder men statistisk sett er det en irrasjonell frykt. Har selv hatt hund i 10 år og var alltid veldig glad for å treffe hunder før jeg fikk min egen. Jeg ble igrunn ganske sjokkert over hvor følsomme enkelte kan være når det kommer til hund. Jeg har personlig brukt ekstremt mye tid på min hund i oppdragelsen dens. Det er hobbyen min. Hunden er langt over det normale lydig nå. Jeg kan ha han løs på fot forbi mat/folk/andre hunder/hunder i løpetid. Jeg kan også kalle han inn selv når han har begynt å jakte på fugl eller dyr. Jeg har dressert han til å komme inn på fot uten at jeg sier noe når det er sauer rundt oss. Det gjør han konsekvent. Når jeg treffer folk så ta jeg han inn på fot, og hvis det er folk med hund så spør jeg om han for lov til å hilse på hunden. Kommandoen Hversågod avgjør om han blir på fot forbi eller om han får hilse på hunden. Det tok ca 3 år før jeg fikk han så dressert som han er nå og jeg vil anslå minst 1000 timer med trening. Naturligvis forstår jeg at dette er i overkant av hva man kan forvente at alle hundeeiere har anledning til men jeg skulle ønske ALLE tok seg tid til å dressere hunden sin skikkelig. Jeg går aldri i parker og mye trafikkerte områder nettopp fordi jeg vil unngå flest mulig folk som er hysteriske til hunder. For oss som har lagt veldig mye av sjela vår i hunden vår så er det både irriterende og sårende å bli behandlet som om en kommer gående med en drapsmaskin. Jeg har brukt ekstremt mye tid på og forsikre meg at min hund aldri plager noen. Den hopper ALDRI på folk. Den går aldri bort til folk med mindre jeg har gitt han lov og at han blir invitert bort av personen selv. På ett vis skulle jeg ønske det fantes ett "hundesertifikat" som alle hundeiere måtte ha ved førstegangskjøp. Nå er jeg imot for mye byråkrati også men men...

det er nye man som hundeeier kan gjøre for å gjøre andre tryggere og mere positive til hunder selv har jeg bare hatt hunder av polar type, Alaska husky , siberian husky og malamute , alle disse har dradd nabolagets unger(mine små søskens venner) rundt på ski, akebrett å olabiler, vert med å spilt langball++. etter en stund var det ikke mange unger der som var redd for eller hadde noe imot hunder. foreldrene roet seg også, de så jo att disse farlige polarhundene heller spiste tørrfor og slakteavfall enn små barn det er jo alltid noen som er redd og dem får man ta hensyn til. de som bare ikke liker hunder oppsøker jo ikke meg og hundene mine så dem har jeg ikke no problemer med, å skulle vi tilfeldig møtes ett sted så passer vell de sitt å jeg mitt

Takker for tips, Rayun! Har fartet rundt i hele dag, for å gå til innkjøp av diverse ting til pulk (og andre småting). Dette gjorde jeg av det grunnlaget at jeg husker når jeg var liten så tok min far med meg og broren min opp på beitostølen og dro oss langt innover vidda i en (noe som da virket som et stort romskip) pulk og teltet. Han har også fortalt flere historier om oss "møkka unga" som han måtte dra med seg i pulk over alt. Ettersom denne pulken (en gammel lapland pulk) er av glassfiber og er i god stand, samt har vært en såpass stor del av livet til familien (type affeksjonsverdi), så ville det vært for ille å gå inn på XXL og kjøpe en ny "fjellpulken". Jeg valgte derfor å kjøpe inn et nytt drag og sele (ettersom det gamle var rett og slett rustet ihjel), samt noen lærstropper og festeanordninger. Resultatet blir da at jeg nå kan begynne å gå på tur, med den samme pulken som jeg en gang satt i, men som nå er lasset fult med utstyr. Vet ikke hvem som var mest i ekstase, jeg eller gamlefar Vi får nå se hvordan turen går, men alt i alt så tror jeg at utgangspunktet er eksemplarisk!

Slike generelle råd, sør/nord/øst eller vest ville jeg aldri ha fulgt. Kun vurdere forholdene der og da.

Siden du sier at du ikke har noe turerfaring vinterstid, ville jeg rett og slett funnet en plass i nærheten av der du bor, om så i hagen, og ligget ute ei kaldværsnatt for å teste om sovesystemet ditt fungerer greit. Litt lettere å foreta en taktisk tilbaktrekning og utstyrsjustering fra hagen, enn fra midt på Finnskogen et sted.... Grier du å holde rødspriten varm er det stort sett ikke noe problem i kulda. Problemet er å få fyr på den. Og da finnes det jo noen triks Igjen, feiling i hagen er altid best når man prøver

Mange fremmedord i denne tråden. Tro jeg bakker ut...

Det hadde jeg faktisk aldri trodd @Ullsokk Men det der appellerer omtrent like mye som geocaching, noe som appellerer null og niks! Jeg liker best å vandre rundt i skævven uten mål og mening Da kan jeg virkelig slappe av

Langt bedre å komme seg ut på skikkelig tur og bort fra slikt! Sist jeg var hekta på noe digitalt var kabal på pc vinteren 1994. Etter det har jeg holdt meg unna slikt.

Har systematisk brukt tarp siden tidlig på 80-tallet (ble ikke akkurat omtalt som tarp da). Det mest symptomatiske er at størrelsen aldri er optimal. Jeg har ennå ikke helt funnet helt ut av det, men bytter mellom tre størrelser alt etter hva slags tur jeg er på. På småturer i marka med og uten fiskestang bruker jeg en poncho som jeg kombinerer som alt fra nettopp poncho til hengekøye og tarp til å søke ly under. På litt lengre turer blir ofte fjellduken fra Jerven eller Helsport med og kombinert med alt fra å raste på til gapahuk eller til å slå om oss i ruskevær. Også et praktisk toalett for de sjenerte. På lengre fjellturer er 3x3 meteren med, men trådstarter er vel mer ute etter svar på størrelse når tarpet er eneste beskyttese og da gir egentlig svaret seg ved hvor lavt oppsatt en aksepterer komforthøyden. Dess høyere en vil ha tarpet, dess større tarp må en ha. Personlig ville jeg valgt 3x4 meter om det var eneste beskyttelse jeg hadde. De ekstra tre kvadratene dette gir mot 3x3 meter blir en effektiv beskyttelse mot vindsiden og tillater derfor litt høyere boltreplass ellers.