Vinnerliste

Vi skulle egentlig ha en tråd som het: Hvor er du på tur nå. I disse digitale tider med bedre og bedre dekning. Uansett, tok et døgns pause fra jula og kom meg på skogstur i 4-500 meters høyde øst for Evje i Indre Agder. Flott silkeføre, vindstille og stjerneklart. Teltet var radigt satt opp og det ble litt bålfyring før jeg krøp inn i den dobble varme posen. Tempen har så vidt sunket under minus 20 og det smeller litt i trea rundt omkring. Det blir ei fin natt under stjernehimmelen !

Hurra! Takket være fantastiske @ost har Helsport bestemt seg for å gi oss julegave!!! Jeg er rent fra meg av begeistring for hva fjellforum er i stand til. @ost nominerte oss øyeblikkelig når Helsport for noen dager siden etterspurte mottakere av utstyr til jul -- og flere av dere trådde til med likes og kommentarer, om jeg tolker brukernavn her på forumet opp mot fulle navn på facebook. Jeg har ikke hørt noe fra Helsport ennå -- helligdager, må vite -- men tenker at de nok tar kontakt etterhvert. Hurramegrundt! Selv var jeg helt i det blå om denne muligheten -- og det var, når alt kommer til alt, sikkert like greit! Tusen takk til deg, @ost; takk til @Oddbjørn, og tusen takk til alle andre!

Vi skammer oss fortsatt over sviket i 1864. Så derfor taper vi litt i fotbold med vilje...

Reve stranden i selskap med bestyrerinnen. Tur er greit. Men 1. Juledag? Og hvor lang, eller tung, eller spesiell må turen være for at den kan være med i loggen? Bare lavmelt mumling om en tur fikk bestyrerinnen til å trekke øyenbrynene sammen. Det var mange på gjestelisten, og mye som skulle på plass før klokken fire. En tur langs stranden fra Reve sørover mot Orre, måtte være mulig. Og om vi gjorde turen kort og var hjemme før ett, så kunne bestyrerinnen tenke seg å være med. Det er ikke verdens lengste tur, men tar fort et par timer. Det er så avgjort ingen ekspedisjon, men løs sand kan være tungt nok. Ok, så ble det en tur langs stranden. Og som for andre turer, det som ikke er noter er glemt for alltid. En tur, i jula, langs stranden og med bestyrerinnen, skal med i loggen. Nå hadde værgudene vært nådige med oss på Jæren. Det var stødd et lett lag med snø over landskapet. Alt var hvitt og rent. Julestemningen var til å ta å føle på. En av hyttene langs stranden spedde på julestemningen med å fyre i peisen, slik at peislukt og peiskos fulgte oss et stykke over de hvite jordene. Det var ingen andre i sikte da vi tok ut, men som vanlig var det en del på tur som oss. Det er greit å brenne julefett, og gjøre plass for neste måltid på tur. Ute på Reve møtte vi en kar, godt utstyrt med store og tunge objektiver og kikkert, pluss et skarpt blikk. Reve er fuglereservat, og det er ikke uvanlig å møte folk som er spesielt interessert i å fotografere flest mulig arter. På søndagens tur så vi ørn nede ved Hå. Jeg spurte derfor karen om han hadde sett ørn her oppe ved Reve. Han kunne fortelle at ørna holdt til ved elvene om vinteren. Det var der maten fantes. Og at det derfor var sjeldent å se ørn ved Reve, hvor det jo er et stykke til en elv. Det er en forklaring på det meste, og jeg lærer stadig noe nytt, Og takk for det. Det så en stund ut som om det skulle klare opp. Sola var fremme et lite øyeblikk. Men selv om klokke var 12 så var sola bare så vidt over horisonten. Her nede i sjøkanten er det fri sikt til vindmøllene på Høgjæren, Det må være minst et par mil i luftlinje opp til Synesvarden, og ikke et fjell i sikte. Det kan ikke være mange plasser i Norge hvor det er mulig å se så langt over land og ikke ha fjell i bakgrunnen. På Revestranden fikk vi trekken i mot oss. Det kunne godt kjennes at temperaturen var under null. Og det ble fort “varmere” da vi snudde og fikk trekken bakfra. De mørke skyene i horisonten kom fort og da vi nærmet oss Revehavn, dalte det små snøkorn. Ikke regn denne dagen. Også andre ville utnytte forholdene. På Reve var det et par biler. En mann i vannet med brett og en på land en som holdt på å gjøre seg klar. Det kom et par biler til, men jeg tror ikke det blir direkte folksomt ute i vannet. Et par timer langs stranden med julestemning, nysnø på bakken og snø i lufta, jo, denne turen bør også med i loggen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En liten tur i nærområdet bare. Siden jeg ikke får lov til å gå fiskebein eller ploge av fysioterapeuten, har jeg i praksis skiforbud, så jeg stampet meg delvis gjennom løssnø utenfor skiløyper og delvis gikk jeg på brøyta vei.

Da kan vi gratulere @Anders Eriksen som vinner av årets turrapport 2014 - med denne flotte turrapporten. Det er bare å gratulere så veldig mye og ønske en god jul videre og godt turår 2015

Et godt nyttår til alle, med håp om at resten av dette og det kommende året vil by på: lite mygg, mye molte, ørret og kreps, fønvind i nakken, varmt julivær, god helse og god matlyst. Snill omgangskrets, vettug småfuggel, god gli, avbalanserte slektinger og et greit skatteoppgjør! Da skulle jeg vel ha fått med det meste. Inntil da: Ha en riktig god jul og et godt nyttår der ute.

Nei det er klart, en liten pakkpose med litt lo fra tørketrommelen, bomullsdotter eller kanskje litt tørr never fra vedkubbene hjemme som starthjelp for å få igang bålet er jo juks! Men Goretex klær og støvler, samt ekstrem-telt og utstyr til en verdi av tusenvis av kroner for ei natt i skauen er greit Koser meg akkurat like mye når jeg drar fram pakkposen med bjørkenever håndplukket fra vedkubbene i vedkorga, og fyrer bålet. Som jeg gjør om jeg ikke har tatt med meg noe starthjelp, og må finne litt antennelig never, eller lignende for å få fyr. Kan jo også du er heldig og finner fint drivgods når man telter ved vann. Langs ruta jeg tok for å komme frem til Fjellforum treffet som ble avholdt i slutten av november, så overnattet jeg langs ett vann der jeg på morgenkvisten da det lysnet til, fant en flaske med tennvæske der det var litt innhold igjen. Poooff sa det, og taaada - full fyr på bålet

Formiddagstur på truger på Venabygdsfjellet. Ikke i dag, men julaften. Min debut på truger. Fantastiske forhold! Fantastiske Robert på Venabu Fjellhotell guidet oss til fossene i Myfallet.

https://turhistorie.blogspot.com/ Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur. Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken. Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen. Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok. Litt luksus på campingen i Kautokeino. Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss? Jeg liker ikke klegg. Synderen. Det var virkelig varmt denne dagen. Så var vi i nasjonalparken. Flott utsikt fra leiren. Myggjakka var med på denne turen også. Mygg? Her? Nei... Kan ikke klage på denne leirplassen. Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta. Kathrine gjør seg klar for dagens etappe. Vi fulgte stien langs Skaktarjohka. I dag var det min tur å gå først. Der framme var dagens mål. Leirplassen. Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne. Ett av mange småvann langs Skaktarjohka. Det så virkelig lovende ut her. En slukøret fisker. Ingen fisk på Kathrine heller. Dagens middag, den smakte dårlig. Det var virkelig flott i Skaktardalen. Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt. Klar for avgang. Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt. Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned. Jierttaluoppal. Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing. Teltet slått opp ved Rundevannet. Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet. En av mange kulper i Skaktarjohka. Kveldstemning. Så kom månen. Det gjør godt med en pause fra myggen. På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden. Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra. Finnes storfisken her? Nok en flott leirplass. Så kom regnet. Venter på opplett. "Sympatifisken" Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også. Det var mygg her også gitt. Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet. Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor? Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit. Kathrine leder veg. Ei rype som kom spaserende foran oss. Vått. Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet. Myggen var glad i luen min Kaffe og sjokoladekos i teltet. Helt greit å sitte her mens det regner ute. Så skulle det fiskes. Det ble mye fisk her. Kobber og rød spesial var en sikker vinner. Ca 300 gram. Ser du han som gjemmer seg i gresset her? Vi fisket oss rundt hele vannet. Middagen. Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet. Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur. Her var vi like med grensen til Sverige. Vi nærmer oss Ravdojavri. Godt var kjøle seg ned i denne varmen. Playa del Ravdo. Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn. Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark. Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske. Viktig å starte dagen med å strekke litt ut. Så gikk turen videre. Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen. Det ble en kobber og rød spesial her også. Middag. Så tok vi en tur til et vann lenger nede. Første fisk her. Fornøyd fisker. Vi fant virkelig en god fiskeplass her. Kan man ha det bedre? Flott fisk. Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk. Rikelig med fisk til kveldsmaten. Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre. Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket. Slik skal dagen startes. Mektig utsikt. Raiskasjavri. Her kunne vi trives. Ikke antydning til fisk her. Idyll. Dette var eneste antydning til liv vi å her. Kveldsstemning ved Raiskasjavri. Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt. Raiskasjohka. 1,2 kg. Dertahytta. Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag. Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen. De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren? Så gikk vi videre mot Cievccasjavri. Kathrine slapper av utenfor teltet. Cievccasjavri. Reinsdyrflokken. Resten av dagen gikk med på boklesing. Leirplassen. Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres. Kathrine kom seg tørrskodd over her. Så var vi tilbake i Skaktardalen. Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka. Ikke noe å skryte av dette. Her krysset vi Skaktarjohka. Fossen som rant ned fra Jerta, Kaldt og godt fjellvann. Rypemor. På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere. Så var turen over. Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det. Tusen takk fra både meg og Kathrine. https://turhistorie.blogspot.com/

Og selv om ikke nissen kommer i år heller så er det ikke sikkert at det er fordi du ikke har vert snill.

Til sommerstid går det i ullnetting under og eventuelt en eller annen ulltrøye over. Til nå har det mellomlaget vært Aclima hettegenser m/hette og tommelhull - mer komplett plagg skal man lete lenge etter. Til neste sommer blir det antagelig en KUIU ultra merino trøye. Etterhvert skjønner jeg jo at når jeg likevel har med et par halser/buff, så trengs egentlig ikke den hetta. Slitestyrke varierer fra produsent til produsent, men når vi snakker om tynne plagg med mye ull, så må man regne med hull etterhvert. Over tid blir det egentlig greit. En fem år gammel ulltrøye blir årets ullnetting : )

Det er en ny form for turrapport, mens du er på tur... Jeg kunne godt tenke meg å gjøre tilsvarende turer, men det blir nok aldri med vinterforhold.

Glædelig jul og godt nytår fra det sydligste Norge( bedre kendt som Danmark ) P.S. bare så der ingen tvivl er, jeg er glad i Norge og ville ønske i havde beholdt os

God jul og godt nyttår !! Håper det nye året bringer spennede turer , masse molter og blåbær lite mygg, bra tur følge ,godt vær , masse fritid og gode opplevelser ute i naturen

Tusen takk. Dette var årets beste julegave

    Eg støtter deg på at det er ei svært velskrive bok. Det var også ei oppleving å høyre på forfattaren ved lanseringa. Og eg er ikkje inhabil på nokon som helst måte. Dette er ei av i alt 4 ulike, uavhengige bøker som er kome ut om Hardangervidda dei seinare åra, og som går i djubda på kvart sitt felt og tilsaman utfyller kvarandre i beskrivinga av vidda. Dei tre andre eg tenkjer på er: "Fjellfolkets rike" av Livard Hytta, som tar for seg rettigheitene på vidda. "Reinen på Hardangervidda" av Johan Vaa og Kjell Bitustøyl som tar for seg både vill- og tamrein. "Fiskeguide for Hardangervidda" av Tore Qvenild tar for seg fisken.

Ønsker REs og alle på forumet en riktig god og fredfull jul

Jeg for min del følte ikke jeg kunne stemme før jeg hadde lest alle rapportene - syntes ikke det ble riktig å peke ut den jeg syntes var best, uten å ha sjekket alle. Og det kan jo ta sin tid… Tok i hvert fall noen dager for min del, egentlig litt overrasket at jeg kom meg gjennom alle. Kanskje det er flere som holder på og leser?

Helt uenig. Solnedgangsbilder er noe av det vanskeligste å prøve seg på. Nettopp fordi "alle" tar det, og alle har sett minst en million bilder av solnedgang. Derfor et det vanskelig å ta et skikkelig godt solnedgangsbilde som skiller seg ut og formidler stemningen på en god måte. Lenge leve (gode) solnedgangsbilder!

Mye tyder på at det ikke skjer så fryktelig mye farlig i fjellheimen Jeg gikk tom for kaffe en gang. Det var rimelig traumatisk...

Bytte ut dama? Jeg har aldri kjøpt så mye bra turutstyr og hatt så mye fritid etter at jeg begynte med "lettpakking" på hjemmefronten...

Stabiliteten med doble teltstenger merkes veldig godt i motsetning til når kun når man benytter enkeltstenger. Godt og vindstabilt. I fotenden i teltet har man merkbart ekstra god plass. Når vi har vært to stk. på tur med teltet legger vi en av sekkene i enden. I halve forteltet graver vi en grop slik at det er mulig å stå der, og plasserer den andre sekken der. Den andre delen har vi kokkeutstyr på. Det er mulig å ha tre stk. i teltet, men da har man ingen plass å bevege seg på omtrent. Da ligger man i teltet som pinner. Men når vi er to har vi god og grei plass. Takhøyden i fotenden er heller ikke så høy, og som sagt i introduksjonsvideoen til teltet er dette for å la vinden gå over teltet istedenfor at det øker vindmotstanden. Vekten har nok også gått litt ned pga. dette, og når man er inne i teltet har man sjelden behov for å være i den delen av teltet.

Har også BC Magnum på Nansen og er faktisk strålende fornøyd.. :Men jeg kan ikke gå på ski og bruker kortfeller både opp, ned og på flat mark