Vinnerliste

Link til turrapport med stemningsbilder: http://uteligger.com/wordpress/?p=2135 Snart er året i år, i fjor, og tradisjonen tro har de fleste nordmenn allerede satt seg i knipa. Desember er høysesong for å pålegge seg nyttårsforsetter av ymse slag, mens februar er høysesong for å bryte…..eller «faile» som det heter på ungdomsk. I fjor på denne tiden bestemte jeg meg for å sette meg et mål for året 2014. Jeg ønsket å ha minimum en overnatting i friluft hver kalendermåned gjennom året. Jeg er kjent med å overnatte i alle kalendermåneder fra tidligere år, men ikke 12 mnd i strekk, så jeg visste at jeg måtte legge meg i selen. Ikke fordi det er et ork å gjennomføre, men fordi det ikke alltid er like lett å kombinere familie, jobb og fritid. Det ble et godt år i så måte, med turer både høyt og lavt, og denne helgen satt jeg siste hånd på verket med tur til vinterland på Storliheia. Nydelige forhold og fantastisk følelse med snø under beina. Ønsker alle en god jul og et riktig godt nyttår, og jeg gleder meg til 2015 som er friluftslivets år

Nattmarsj denne lengste natta i året. Rakk opp på Himmelsyna føre sola snudde klokka 23:03. Svært utrivlige forhold med ekstremvær på grunn av all heksetrafikk på sopelimer over toppen på veg mot Bloksberg. Syntes jeg så en lysning på himmelen mot syd men det kunne også være en innbildning. Forventer å være hjemme klokka 3 i natt dersom vetter, tusser og troll lar meg gå i fred denne skumle natta. Eller jeg segner om av utmattelse. Drittvær.

Gratulerer @Bjørn-Ivar. Gikk for 50 teltdøgn i år men det har bare blitt halvparten. Grunnet skade i sommer ble det kun 3 netter på de 3 lyseste månedene. Netter i telt i hagen kvalifiserer vel ikke i oppsummeringen. Går på 2015 med samme optimisme. Alder kompenseres med Voltaren, Ibux og Palargin Forte...

Tre timers tur i regn. Det ble en tur langs stranden fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård og tilbake. Reserveturen måtte tas i bruk. Egentlig så ville det vært mulig å ta en tur rundt Li denne søndagen. Men med så pass mange turer på samme sted i det siste, fristet det med tur en annen plass. Vi forsøkte først høgjæren, men der var det snø og regn. Og hverken broderen eller jeg syntes det var dagen for en tur der vi i tillegg til regnet måtte vasse i snø. Broderen var dagens sjåfør – det var fortsatt morgenlys da v i tok ut, og bestemte turmålet. Vi havnet på Varhaug gamle kirkegård. En grunn til at vi valgte å gå langs sjøkanten er at vi begge misliker is og snø. Det er glatt og vanskelig å holde seg på beina. Et fall er ikke noe å trakte etter. Denne søndagen var det like sleipt i stien langs sjøen som det antakelig hadde vært oppe i snøen. Det var omtrent umulig å få skikkelig feste utenom der stien var dekket med grus og småstein. Beina bare spolte, og det ble glipptak hele turen. Jeg tok et par uoverveide steg noen plasser, og foten bare skled videre frem. Vondt og ubehagelig. Det var omtrent ikke mulig å gå på en «normal» måte. Årsaken til det vanskelige underlaget var selvsagt regnet. Det øste ned. Hele turen. Nå var værmeldingen rimelig klar på at det ville komme regn i bøtter og spann. Og at det ikke ville holde opp så lenge vi var på tur. Jeg mente det muligens ikke ville regne like mye helt ute ved kysten. Ved returen kunne vi se at Bodlebekken hadde mye større vannføring enn da vi passerte på vei nord. Jeg mente at det måtte ha kommet mer regn lengre inne i landet for at bekken skulle ha steget så pass. På vei nordover mot Hå, var det lett regn. Og bare opp mot frisk bris. Vi fikk været inn på tvers, og kunne til en viss grad «overse» det. Der vi fikk regnet og vinden bakfra, var det mulig å ta av hette. Men ikke lenge. Med regn og vind inn fra venstre, så måtte hetta på igjen. Vi hadde ventet å kjenne vinden skikkelig over Kommedelen, men selv der var vinden grei. Ved Obrestad havn kom det en bil og vi kunne se at de tok på turklær. Det var ikke bare oss på tur denne dagen. Helt ute ved Hå gamle Kirkegård krøp vi litt i le for vinden og fikk i oss noe saft. Vi møtte de andre vi hadde sett ved Obrestad, på tilbakeveien og fikk en liten prat. «Folk fra Bryne er på tur i all slags vær»….. Det første stykket etter at vi hadde snudd gikk greit. Vind og regn kom bakfra. Det blåste opp etter hvert, og det ble mer og mer regn. Over Komedelen på tilbakeveien, var været så avgjort ikke det samme som bare 30-40 minutter tidligere. Hardt regn og vind opp mot liten kuling. Tilbakeveien ble en våt opplevelse. Som så ofte før, glemte vi vær og vind. Turen er så pass lang at den tar på. På slutten av turen kjentes det i beina og under fotsålen. Noe av dette skyldes selvsagt at vi ikke «trener» på å gå langt på hardt underlag. Det er ikke helt det samme som å gå ute i terrenget. Men turen tar selvsagt slutt. Vi krøp inn på et toalett og skiftet til tørt tøy. Det var likevel en våt affære å få av det brukte tøyet. Alt var kliss vått. Det rant av jakken og sekken. Utstyret var flere kilo tyngre enn når det er tørt. Det ble søndagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Kom hjem i tide men måtte jukse den siste mila og tok bilvegen. Eneste troll jeg møtte var strøbilen, men var da nesten fremme. 3 mil på tråe fjellski i væromslaget kjentes. Måtte ned i kjelleren og i dag skal ikke skia på !

Grattis Ikke dårlig å få til noe slikt. Jeg tror ikke jeg klarte det selv i år, men så har jeg ikke nødvendigvis hatt det som mål heller. Men har en vag plan om å få til noe slikt neste år. Burde være en smal sak, da jeg ikke har denne familie faktoren å forholde meg til.

Problemet med "kinavarer" er vel at du aldri vet hvilken kvalitet du får. Kina lager stort sett hva som helst. Fra knappenåler til oljeplattformer. De leverer den kvaliteten som spesifiseres ved bestilling. Når du kjøper et "random" produkt så vet du som regel aldri hvilke kvalitetskrav som ble stilt ved produksjon og da er det også umulig å vite hvilken kvalitet du får. For noen år siden reiste franskmenn og engelskmenn til Kina for å kjøpe kopier av dyre merkevarer, nå reiser kinesere til Paris og London for å kjøpe ekte varer. Det er vel med kinavarer som med de fleste andre ting. Det dyreste trenger nødvendig vis ikke være det beste, men det billigste er alltid dårligst.

@tronn: Ocarina, ja. Har nå testet det ut et par ganger. Jeg må si jeg ble imponert. Geocaching gone social - og mye mer spennende! Her har man mulighet til å vandre rundt og lage portaler som andre skal besøke. Det er selvfølgelig flest portaler i tettbygde strøk, men det oppfordres til å også lage portaler som man må gå et stykke til. Jeg ser mange deltagere har fått mange km på beina. Portalene legges oftest til historiske steder eller plasser/statuer/andre (menneskeskapte) steder det er verdt å besøke. Kan tenke meg man kan gjøre like mye moro her på tur i skauen som i byen kan bli veldig mye gåing ut av det. Artig påfunn, bra oppsett. Får ståkarakter herfra.

Blev en tur till Ringkollen idag. Givetvis utan vettig kamera, men tursamt nog med en av marknadens bästa mobil-kameror, Nokia 920. Bättre än inget. Mycket speciella ljusförhållanden hela eftermiddagen, men bakbelysta cirrus som gav regnbågsmönster i molnen. En klassisk sak som snobbar inom foto brukar köra med är att man inte skall fotografera solnedgångar. Det struntar jag i och gör det ändå. Jag har massor av bra solnedgångsbilder och idag blev det fler.

Ble 17 døgn på meg og minst ett døgn hver måned.

Har sendt en bestilling via aliexpress på en Patagonia vest i syntetmaterial (nano puff'N) som lå på like under $.40 med fri frakt. Så får en se når den dukker opp. Har akkurat samme vest fra før av, og jeg skal sammenligne de to når den nye ankommer for å se om kvaliteten er den samme. Aliexpress som samlested for kinesisk postordre er jo veldig stort, så stort at en lett mister oversikt. Har sett litt på tursegmentet og funnet en del som virker ok, men det er tonn på tonn med skrot der inne !! Sjøl er jeg tilhenger av å handle lokalt men jeg måtte gi dette et lit forsøkt ..så en videre rapport følger. (en del stavefeil, men så har en ikke fått i seg all kaffen en treng for å våkne her i mørketidssona!)

Med det mildværet vi har hatt i det siste så er det vel gode muligheter for at isen på vannene, hvis den har lagt seg, ikke er trygg å gå på. Jeg gikk fra Høgaleitet i Hunnedalen og til Sandvatn for noen uker siden og jeg kan skrive under på at Stutaheia ikke er noe trivelig sted hvis været og sikten blir dårlig. http://www.fjellforum.no/topic/34009-heisen-tur-utskilt-fra-novembertur-til-bl%C3%A5fjellenden/ Jeg vet ikke hvor mye snø det er i disse heiene nå, men det er visst meldt noe snø til jul. REJOHN er kanskje litt mer oppdatert her enn meg.

Du finner en del gode råd om valg her: jaktglede.no/artikler-kikkert og her : www.kikkertspesialisten.no/pub_docs/files/tester/valg_av_ha%CC%8Andkikkert.pdf Jo høyere forstørrelse, jo mer følsom for bevegelse. F.eks en 10x25 jeg har er fin når jeg sitter helt i ro, men "umulig" om jeg er under marsj og er rimelig andpusten når jeg vil bruke den.

Jeg kjøpte nå ett minnekort bare for å teste det ut. Tok en full sjekk av minnekort og det er rett og slett ubrukelig. Sa at det var 64gb og det "ser" ut som det, men i tester utført nå her får jeg info om at det kun er på 8gb. Minnekort i seg selv er noe man burde kun kjøpe fra mer sikre plasser

Fjelsport: Fjellheim Superlight Camp 2-pers. Stropperne er for korte, og yder- og indertelt kommer for tæt på hinanden i stærk blæst og regn, - derfor har jeg forlænget stropperne ca. 10 cm. på alle steder i inderteltet. Ellers er det et super godt telt, med god plads og højde, og apsis til madlaving, - det er tyndt materialer med det virker stærkt selv i stærk vind.

Bifalles. Tilbragte de to første ukene av desember på GC jeg også. Mindre turliv enn normalt pga det hersens kneet, men deilig med et avbrekk fra mørket uansett. (Bildene kommer fortsatt feil vei, ser jeg)

Trenger ikke mye komponering mange av de "naturlige" bildene, som oftes er det å evt. jevne ut høylys og kontraster men samtidelig beholde fargene slik at de ikke bildet blir trist/grått. For å få naturlige klare å fine bilder må jeg ofte skru på ganske mye på bildene, men det må skrues veldig lite. Mange av dagens bilder tatt av de beste fotografene, proff eller ikke er ofte overdrevne og det ligger mye etterbehandling inn i bildene. Bildene blir jo utrolig vakre å se på, en fryd for øynene. Bare utforsk litt av det som ligger på 500px. Men som oftest skal bildene jeg tar beskrive og dokumentere turen jeg har vært på og da er det viktig at det er realistiske bilder jeg viser fram. Men det er veldig artig å skru på bildene i lightroom for å se hva det blir, så jeg forstår at noen kritiserer meg litt av og til! Jeg bruker Lightroom 5.6 og Photoshop CS6 i etterbehandlinga. Tåkebilde fra FOB Viking I. Redigerte 2 utgaver av dette bildet i svarthvitt på Lightroom som jeg kombinerte som to lag og gikk fram manuelt med history brush tool i Photoshop. Orginalt bilde:

Snakket med foreldrene mine som har hytte i Stugudal i går, de sa at det fortsatt var lite snø der. Hvordan det er i Sylan og rundt Storerikvollen vet jeg dog ikke.

På et tidspunkt fik jeg en lille monokikkert som en reklamegave. Den vejer 64 g og er 8x20. Jeg har faktisk haft den med mange gange, og er efter min mening et billigt og let alternativ til slet ikke at have kikkert med.

Jeg har en Helsport-jakke fylt med fiber, Gjende heter den vel. Jeg er godt fornøyd, både passform og kvalitet virker å være bra.

Jeg kjøpte noen fleecejakker for et par år siden da Helsport skulle gå over til å kun lage dunjakker. Nå er vel de også ute av sortementet.

Har handlet en del på outlet'n til helsport og har blandt annet ei bukse og en tjukk dunjakke derfra. Kan ikke skjønne at kvalitet skiller seg ut i noen retning fra øvrige merker man ser ute i marka.

Jeg har en 8 x 30 Swarowski , og den er med overalt. Henger den rundt halsen/skulderen og den er ikke i veien eller føles tung å bære. Jeg har også en 50 mm kikkert med super optikk, men den er sjeldent med på tur. Ligger i bilen i så fall. Synes swaroen er ett perfekt kompromiss mellom vekt/ kvalitet på optikk og pris. Å svi av mer enn 20 høvdinger på en kikkert blir for mye for meg...

Her er en artikkel om spillet: http://artikkel.ut.no/mobilappen-som-far-deg-ut-1.12094130 Virker som om han kom seg ut av asfaltjungelen i alle fall.

Hardangervidda september/oktober 2014 En erfaring rikere på det å ha respekt for fjellværet og årstider. Langtur på Hardangervidda. Lope og jeg drar avgårde med toget fra Oslo S 08.00 på morgenen etter avreise hjemmefra i en fantastisk rød soloppgang. På perrongen blir vi omringet av fotograferende turister som aldri har sett en hund med kløv før. Mye oppmerksomhet for morgentrøtte to-og firbeinte, hehe. Togturen til Finse er nydelig og Lope er som alltid veldig flink til å kjøre kollektivt. Vi ankommer Finse rundt 12.30 og begynner å gå. Det regner, blåser litt og er tåke oppe i fjellet, men vi smiler bredt begge to. Første utfordring blir brua fra Finse stasjon og over mot jøkulen... Der fossa nemlig vannet no salig og Lope fant det skummelt. Det gikk da til slutt for det. Neste utfordring er sommerbruer som er tatt inn. Dette var jeg forsåvidt forberedt på, men vi brukte fryktelig lang tid på å finne et sted å vade denne første elva da det var mye vannføring. Vi kom derfor ikke særlig langt denne første dagen, et stykke rundt jøkulen på østsiden. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg bryr meg svært lite om hvor langt man kommer, hvor fort man har prestert å gå diverse distanser osv, jeg er ute for å være ute og kan like godt være innenfor samme kartrute i en uke. (Jeg synes for eksempel dette kappløpet som pågår hvor det er om å gjøre å gå Norge på langs på kortest mulig tid er helt meningsløst. Jeg har tenkt til å gjøre et prosjekt hvor jeg går Norge på langs på lengst mulig tid. Eller kanskje jeg ikke går Norge på langs i det hele tatt..) Det skal også sies at jeg egentlig hadde en alt for tung sekk, i forhold til at jeg er en ganske spinkel jente, og at det derfor ikke gikk særlig fort. Vi slår leir med utsikt opp mot den mektige jøkulen hvor det buldrer og braker. Herlig. Lope har aldri vært inne i teltet før og jeg hadde egentlig ingen planer om det denne gangen heller. Ikke fordi jeg egentlig har noe i mot det, men hun klarer seg godt ute, har større bevegelsesfrihet og jeg slipper all møkka som da blir dratt inn i teltet. Denne gangen tenkte jeg meg dermed litt om. Hadde det ikke egentlig vært veldig koselig om hun lå her inne med meg? Det er bare oss to, er det ikke hyggeligere om vi er sammen? Hun hadde tross alt vært utrolig flink til både å vade med kløven og til å drepe lemen... Jeg inviterte Lope inn og hun skjønte pent lite. Skal jeg inn der? Dette var jo nesten litt skummelt. Jeg måtte føre henne inn. Men så fort hun skjønte at hun skulle få lov til å ligge der inne i varmen var det gjort. Hun ble med ett et slakt over beina mine. Flink til å breie seg er ho og. (På den annen side har dette ført til at ho i ettertid selvfølgelig har begynt å forvente at hun alltid skal inn i teltet..) Turen videre går fint, dog er det mye krevende terreng i begynnelsen av dette området og det går treigt med oss. Vi er tross alt ute seint på året så mye vann i elvene og en del snø gjør framkomsten en del hardere enn sommerstid. Jeg prøver så langt det er mulig å la Lope klare seg selv, så hun ikke skal forvente min hjelp hele tiden. Et par steder må jeg likevel hjelpe henne da det rett og slett blir for krevende med 8 kilos kløv. Det blir en natt til i telt på veien nedover. Det er lov å være klisje på tur. Det er tross alt en grunn til at noe blir klisje.. Snøøøøøhh Jeg hadde egentlig ingen planer om å benytte meg av noen av hyttene på denne turen, men etter at det meste hadde blitt gjennomvått bestemte jeg at vi skulle unne oss en tørke/hviledag på Kjeldebu. Jeg møtte to mennesker på denne turen, en kar som var ute å lette etter de siste sauene, disse sauene tror jeg forøvrig jeg fant dagen etter jeg hadde møtt ham, og en kar som fiska i elva nedenfor Kjeldebu. Brua over til Kjeldebu er ikke akkurat hundevennlig så jeg gikk over og venta på at Lope skulle finne ut av dette selv. Tror jeg lå i lyngen i omtrent en halvtime og moret meg med å se henne tenke så det knakte i barken. Mye løping fram og tilbake, mye lyd, og testing av sikre veier over elva, før hun til slutt kastet seg i det og svømte over. Polarhunder er jo ikke akkurat kjent for å være glad i vann, så dette er noe vi trener på. Sprekkeferdig av stolthet kom hun opp på andre sida og tok noen rakkettrunder i lyngen. Hytta fikk vi for oss selv og jeg mesket meg på joikakaker og diverse etter å ha raidet matboden. Jeg bestemte at vi skulle ha en hel hviledag dagen etter, dermed to netter på hytta. Det skulle vise seg å bli tre. Her ble vi nemlig sittende værfast. Det var jo forsåvidt godt at vi satt værfaste her og ikke i teltet, men nå fikk jeg beskjed om at et skikkelig væromslag var på vei. Mobilen bruker jeg svært lite på tur, ikke hadde jeg dekning heller, men et siste krampetak fra batteriet etter oppvarming mellom hendene gjorde at jeg fikk mottatt denne værmeldingen før mobilen døde. Hadde forøvrig allerede kjempet en tapper kamp mot aggregatet jeg mot all forventning fant på utedassen, men den var tørst og jeg hadde intet å tilby.. Jaha, jeg hadde jo mye større planer for turen enn at jeg skulle gi meg nå, men sannheten var at vintern var rett rundt hjørnet og jeg risikerte å bli sittende fast for godt om jeg ikke kom meg ut av fjellet nå. Jeg hadde tydeligvis undervurdert avstandene i dette området, eller overvurdert min hurtighet/bærekapasitet. Jeg må si at når det er lagt opp til at avstanden Finse – Kjeldebu er en helt overkommelig dagsmarsj, er ikke det medberegnet tung sekk og dårlig vær. Jeg tør påstå at jeg er i temmelig god form. Jeg hadde jo egentlig planlagt å komme meg helt sør til Blåvarden hvor jeg så skulle vende nesen nordover igjen og ta sørsiden opp mot Ustaoset. Slik ble det altså ikke. I ettertid føler jeg at jeg egentlig fikk dekket en veldig liten del av vidda, men igjen, det er vel egentlig ikke så viktig. (det er desverre mangelfullt med bilder fra de siste dagene, da kameraet gikk tom for batteri..) Så, da dagen kom for å komme seg ned fra fjellet var det meldt forholdsvis rolig på morgenen før vinden og snøen skulle komme utover dagen og fortsette de neste dagene. Planen ble derfor å gå over fjellet og ned til Dyranut ved R7 hvor jeg skulle prøve å haike til Haugastøl. Jeg hadde jo ingen mulighet for å sette på alarm, så jeg satset på å våkne til dagslyset. Lys var det derimot dårlig med morgenen etter og jeg våknet ikke før 08.00. Vasking av hytta i racerfart og avmarsj. Dette skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur over fjellet, sett bort i fra stresset med å komme meg ned før uværet slo til. Jeg hadde lagt igjen mye tørrvarer og lignende på hytta så sekken var betraktelig lettere, kombinert med tidspresset tilbakela jeg denne avstanden på meget kort tid hehe. Det blåste opp så og si i det jeg vandret ned mot Dyranut som jeg visste var stengt. Jeg sjekket alikevel alle dører om det skulle være et rom som sto åpent for nødsituasjoner, det var det ikke. Jeg haiket i omtrent to timer før jeg fikk napp. Mange syns det var fryktelig morsomt at jeg sto der med tommelen ut, og vinket og smilte ivert til meg. Det hele var en litt merkelig situasjon da jeg ikke akkurat følte det var noen nød der og da, været var tross alt fortsatt overkommelig, og å haike er jo ikke noe man gjør på daglig basis. Følte meg i det hele tatt ganske tåpelig og hadde mest lyst til å bare fortsette å gå og finne en fin leir. Etter disse to timene stoppet da til slutt en svært hyggelig mann. Jeg følte meg litt til bry der jeg sto med søle til opp i armhulene og pekte bort på lasset med ryggsekk, bikkje og kløv, som jeg så fint hadde plassert litt utenfor synsvidde for bilene.. Alt like vått og grisete. Særlig godt luktet jeg nok heller ikke. Han trodde nok først det bare var meg og jeg så ansiktet hans dra seg litt i det han så lasset mitt. Han tok oss likevel med i sin superene leide jobb-bil. Det viste seg at han var biolog og var på jobb i området for å ta vannprøver, angående lemenåret, i et førsøk på å prøve å kartlegge bestanden. Dette var jo superinteressant og jeg ble med på hans videre ferd før vi endte opp i Haugastøl. Vi hadde en meget hyggelig tur over vidda, og mens jeg tvilte på om jeg hadde tatt det rette valget ved å bryte turen, fikk jeg det snart bekreftet da himmelen skiftet til svart akkurat der jeg hadde gått bare et par timer før. Så kom vinteren i fjellet. Den ene dagen med skikkelig fint vær var hviledagen. Så, det var enda en humpete turraport fra meg, men sånn er jeg, det er morro når ting går litt på skeis. Fantastisk hadde vi det uansett Andrea

Jaja. Da får vi konkludere med at jeg har vært gal siden 2010.

Lørdag 7. juni kl. 13:00 rusler jeg ferieklar, glad og fornøyd ut av eksamenslokalet. Årets siste eksamen er gjennomført, og nå er det ferie! Etter et par stillesittende måneder skal det bli godt å få rørt litt på seg. Samboeren tar ferie 19. juni, og anledningen var perfekt for en god uke på tur før vi kjører nordover. I all dagdrømminga under eksamenslesinga ble Femundsmarka sett ut som turmål. Har aldri vært der, og etter 5 år i trøndelag var det absolutt på tide. Camilla kommer hjem 15:30 og nevner at hun skal en snartur på butikken før den stenger. "Stenger?" sier jeg, i det det demrer for meg at det er pinse. Slike ting kan fort gå deg hus forbi i eksamenstiden. Da er det bare å sause sammen en lynrask ukesmeny og håpe man ikke glemmer noe. På søndag pakkes sekken, og mandag hopper jeg på toget til Røros. Offentlig transport til Synnervika er vel bare å glemme, så jeg tar en taxi. Taksameteret går fort på røddager! 920 kroner svir godt i en slunken studentlommebok. På parkeringsplassen ved Langen møter jeg en trivelig dame, med to like trivelige hunder, som er på vei ut. Vi slår følge den første timen, før jeg fortsetter til Nordvika og oppover Mugga. Fortsatt bra med vann i elva. Her ved utløpet til Mugga. Etter noen timers fiske og vandring oppover Mugga anser jeg slaget som tapt. Det klekker litt døgnfluer, og jeg ser ett og annet vak, men alt jeg får er et par knøttsmå harr. Allerede dag én må jeg gå løs på reserveprovianten. Jeg spiser en pose Real ved elvebredden og rusler slukøret opp til Langmyrbua. Hadde egentlig tenkt meg til Nedre Muggsjø, men denne koia var så fin at jeg tar natta her. Jeg er ikke alene om å nyte godt av bekkestokker. Dag 2 står jeg opp tidlig til nydelig vær og begynner vandringen opp mot Nedre Muggsjø. Ved innløpet og stikrysset til DNT-ruta spiser jeg frokost og tar en liten fiskeøkt, fortsatt uten hell. Oppe ved Volsjøan er det litt mer liv, og her sikrer jeg i det minste fisk til middagen. Fautbua ligger som en liten perle ved Skjelbrotjønnan. Lunsjrasten tas utvilsomt her! Reingjerdet og riksgrensen krysses før nedstigningen av Skjelbrofjellet. Jeg aner ikke om svenske oppsynsmenn er en farlig rase, så det er med øynene i nakken jeg tar et par tjuvkast i Skedbrosjön, før jeg ordner i stand middagen. Etter en god middagspause fortsetter jeg ned mot Norge. Svenskene pleier å være flinke til å legge klopper, men nå begynner de å slurve litt synes jeg... I 8-tida ankommer 1 stk sliten, eksamensdvask kropp Reva/Rogen. I dag ble det litt flere kilometere enn jeg egentlig foretrekker. Til nå har jeg ikke møtt noen siden starten, men her møter jeg på to hyggelige karer, en sveitser og en tysker, som har vært ute et par uker allerede. Vi prater en stund, og jeg får etter hvert høre at "you look quite groggy". Nei, nå er det bare å ta kvelden! Dag 3 starter rimelig sløvt med en sein frokost og litt fisking før jeg tar farvel og fortsetter videre. En liten bris og en overskyet himmel med noen rolige regndråper er velkomment vær for dagens vandring nedover mot Grøtåa. Det tar likevel ikke lange tiden før det klarner opp og sola steiker som i går. På med shortsen igjen. Årets første bad, ufrivillig som sådan. Jeg sklir på en stein og faller uti i begynnelsen av krysningen av Røa. På ett eller annet vis får jeg tak i en grein fra en vier, og klamrer meg fast mens jeg ser vannflaska seile nedover elva. Omsider får jeg karra meg opp uten at hele sekken og overkroppen blir våt. Vannflaska hadde heldigvis stoppet i en bakevje inne ved land, så den fiska jeg opp. Vel, vel, kanskje like greit med kjøling i varmen. En god del vann i Røa, og null tegn til fisk eller insekter. Prøver noen kast, men fortsetter raskt videre. Jeg rusler videre nedover DNT-stien, og fisker litt smått i vannene på veien. Med badingen ferskt i minne trår jeg ekstra varsomt når de neste bekkene skal krysses. På ettermiddagen ankommer jeg nedre del av Grøtåa, like nedenfor Krokåthåen. Har ikke sett et eneste tegn til fisk i hele dag, men Grøtåa gir meg et par pinner på tampen av dagen, akkurat nok til å berge middagen. Godt å være framme her nå, det setter både jeg og kneet mitt pris på. Har gått på litt (for mye kanskje) de første dagene, så jeg kunne bruke mesteparten av tiden i dette området. Fra nå av blir det definitivt mye mer fisking og mye mindre gåing. Det liker jeg tanken på! Hadde satt opp duken som skydd for sola, men duken fikk plutselig en annen funksjon. 2 minutter med en solid haglbyge mens jeg gjorde klar middagen. Slutta like plutselig som den starta. https://www.youtube.com/watch?v=dgy2vnxxWfI Tordenskyene bygget seg faretruende opp litt senere. Det buldra litt i nord, men skyene passerte aldri over dalen. Et lite triks om morgensola steiker og teltet står en åpen plass. Hver eneste kveld Pløyde meg med god samvittighet gjennom 3 store sjokoladeplater på turen. Deilig avslapning etter hele dager med vandring og fiske. En fluefiskers drøm! De neste par dagene tilbringes i dette området, hovedsaklig med fisking i elva. og litt i området rundt. Etter hvert labber jeg meg rolig nedover mot Skogtjønna/Abbortjønna og fisker og slapper av i godvær her et par nye dager. Den vinden som er roer seg ofte på kveldene, og gir gode muligheter for litt myggfiske. Slike bilder taler best for seg selv. En fluefisker nyter livet akkurat slik det bør nytes, her ved Skogtjønna. Lunsj, kaffe og lesing i godvær. Godt å lufte beina etter en formiddag med fiske i varmen. Fluefiske er riktignok noe av det beste man kan bruke tiden på, men kan til tider være frustrerende også. De fleste som har håndtert et fluesnøre kjenner seg vel igjen her, og har nok på ett eller annet tidspunkt forbannet det meste av lyng, dvergbjørk og vier, som på magisk vis huker tak i snøret uansett hvor forsiktig man er. Kanskje spesielt når fisken endelig vaker innenfor kastehold. Kikkert er kjekt. Hovedsaklig til fuglekikking, men også når man lurer på hvilke insekter fisken vaker på, eller hva som er oppi lia der på andre sida av dalen. Jeg ble imponert over den varierte naturen i Femundsmarka, som også gir rom for mye variert fugleliv. Et par nye kryss i fugleboka ble det. Søndag formiddag hadde jeg egentlig tenkt å prøve ut Rølvoltjønnan, men vinden hadde tatt seg opp, så jeg bestemte meg for å gå ned i dalen og gi Røa en ny sjanse. Da var det bare å hoppe på 4-feltsen igjen og følge løypa ned mot Røvollen. Jeg slo leir nede ved elva rundt Vollhåen, og brukte hele dagen på fiske der nede. Det tok helt av med døgnflueklekking, men vakingen uteble. Etter hvert begynte en annen døgnflueart å klekke, hvor fisken ble adskillig mer ivrig. I slike tilfeller er det gøy å være fluefisker. Et annet velkjent problem for fluefiskeren er manglende muligheter for bakkast. Og uten bakkast blir det ikke mye framkast. Vaderne ble igjen hjemme, så da blir vassing eneste alternativ. Her ble en liten gresstust redningen, å stå i elva hadde blitt litt for kaldt. Det holdt akkurat for å nå ut til strømmen med vaking. Knyt på en feit, uimotståelig døgnflueimitasjon og kast ut. Uttelling på andre kast. Deilig! Det ble en fin fiskedag i Røa, og det virket som den hadde bedret seg veldig siden onsdag. Mandag morgen var fiskekortet utgått, og planen var bare å slappe helt av, og rusle rolig ned til ferga. Med en og annen regnskur ble det litt kaffekoking, frokost og lesing i teltet før jeg pakket sammen og var klar til å gå i 11-tiden. Ferga kom ikke før 14:45, men jeg ønsket å ta meg god tid på vei ned og kanskje kikke på litt fugler før jeg satte meg ned og ventet på ferga, kanskje med enda mer kaffekoking og lesing. Et stykke nede på stien, et par km fra fergeleiet, møtte jeg en gjeng som hadde kommet med ferga fra Synnervika. De fortalte det hadde vært veldig mye vind, og at det var usikkert om ferga kom til å legge til på retur. Jeg fikk nummeret til ferga og snakket med mannskapet, men de kunne ikke si noe før de var ved Røa på vei tilbake. Klokka var da 11:30, og en rask titt på kartet fortalte meg at jeg fortsatt kunne rekke bussen 15:30 fra Synnervika. I verste fall 20 reelle kilometere, og med en snittfart på 5km/t skulle jeg være trygg. Ugh! Ikke akkurat den avslutningen jeg så for meg, men bussen måtte jeg rekke, og jeg følte ikke for å gamble med å se om ferga fikk lagt til. GPSen ble skrudd på og brukt som tripteller for å holde øye med farta og distansen, så var det bare å skjære av stien og marsje nordover. I en sabla fart. Hah! Beat you to it! Det var ikke akkurat behagelig, men jeg rakk det heldigvis med 15 minutter. Det var 17 sure kilometere ekstra, i til dels kjipt terreng. Avslutningen ble et realt spark tilbake til hverdagen, hvor klokka er den store hersker. Det var bare såvidt jeg turde å spørre, men ferga hadde ikke lagt til ved Røa. Gjett om jeg var glad for at jeg gikk! Glad og fornøyd slapp jeg meg ned i et bussete, og betalte behagelige 76 kroner for turen tilbake til Røros. Sett bort fra avslutningen var hele turen fantastisk, og jeg blir nok nødt til å dra tilbake senere år. Fisket var greit, myggen var grei og været var stort sett fint. I dag er en rolig dag, med potetgull til lunsj og pizza til middag. Og sannsynligvis noe godis til kvelds. Utrolig hvor matvrak man blir etter lange turer. Ruta, grovt sett:

Sier bare. Apetor. Søk og le. Bedre friluftrelatert humor skal du lete lenge etter Tapatalk