Vinnerliste

Tennbrikketter fungerer sikkert bra, men jeg er glad i å lage sånt selv:) For å lage telys med pappring er det bare å varme stearinen til den smelter og deretter sette i ei remse med papp. For at pappen skal fungere som en veke bør strukturen i pappen stå på høykant. Brenner med ca 20cm høy flamme i ca 5-10 min. Ballong med stearin og dopapir, brenner intenst og er ferdig innpakket. Perfekt å ha i sekkelokket.

Det var mye snø i Øvre Sirdalen på Søndag, men med null-føre og sludd ble turen en del kortere enn tidligere planlagt. Turen gikk fra Haugen opp langs upreparert løype på venstresiden av elven Hønestøllona mot skytebanen og til bommen ved 700moh ved Hønetjødn vannet. Dette er samme vei som går inn mot Kvinen på sommerstid. Etter en liten stopp på toppen der bar det inn i preparert løype og tilbake ned mot Haugen igjen. Det skal bli spennende å ta turen lengre innover en annen gang, gjerne med telt overnatting eller DNT hytta på Kvinen '

De siste dagene har jeg tilbragt i Gran Canarias villmark. Kan sterkt anbefales på denne tida av året.

Rundt Dale/Li. Det var aldri tvil om hvor søndagsturen skulle gå denne dagen. Med regn og vind, det var meldt om kuling, så er en tur rundt Dale/Li et godt valg. Og det selv om jeg tok samme turen på lørdagen. Turen rundt Dale/Li går så pass «beskyttet» at vinden sjelden er en hindring. Helt øverst går stien over noen eksponerte kanter, men selv der er vinden sjelden så sterk at det medfører problemer. Nå har det hendt at jeg faktisk har krøpet for å komme fram, men det er svært sjeldent. Det er lettere å komme seg ut på tur når andre også ønsker å være med. Denne gangen ble det broderen og jeg. Det var regn på ruta innover mot Sandnes, og regn eller helst yr hele turen. Ikke mye nedbør. Det var det heller ikke meldt, men det var nok til at hetta måtte være på store deler av turen. På Dale var det få biler. Det kom en kar springende i det vi startet, og vi kunne se sporene etter ham, store deler av turen. Utenom denne karen, som sprang adskillig fortere enn det vi gikk, så møtte vi ikke mange. Det var folk på toppen da vi kom opp. De hadde kommet opp veien. Med vinden hylende rundt hjørnene, så fant vi le rett ved disse, og vi fikk en liten prat. Nede ved sjøen var vi i le for vinden, i bakken opp mot toppen kunne vi kjenne at det blåste, og helt øverst tok vinden slik at det kjentes. Men den kom aldri over stiv bris – utenom i noen skikkelige vindkast. Nedbør hele veien. Og alt vannet gjorde både steiner og røtter glatte. Broderen lånte et nesten nytt på Alfa Walk King. Og han hadde virkelig problemer enkelte ganger. Mine Walk King som er godt brukt, for ikke å si slitt, hang noe bedre. Det er underlig at ikke skofabrikanter kan få laget sko som henger på vått fjell. Jeg har prøvd mange forskjellige skopar, men ikke funnet noen som henger. Når skoene er nedslitt, og egentlig moden for utskifting, da henger de. Det gjør at jeg velger å gå med sko som lekker gjennom Gore-Texen heller enn å gå med nye tette sko. Nå har jeg gått med våte sokker i mange år, det kjennes egentlig ikke så ille ut. Alt blir en vane. Det tar selvsagt tid å gå forsiktig. Nå går det vel naturlig saktere etter hvert, men…. På vei ned bakken, nesten helt nede ved Dale, møtte vi en gammel kjenning. Jente på tur alene. Nå har vi møtt vedkommende en god del ganger, og det er alltid like hyggelig å få en prat om fjell og forhold og felles kjente. Denne dagen var det nok bare vi og hun som tok turen rundt Lifjell. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Mye tyder på at det ikke skjer så fryktelig mye farlig i fjellheimen Jeg gikk tom for kaffe en gang. Det var rimelig traumatisk...

Det dukka opp ei frihelg og lysten til å utforske krokskogen var stor. Planen var å ta bussen til sørkedalen på fredag og ta bussen hjem fra sunnvollen søndag ettermiddag. Målet var å komme seg på tur, fyre bål og se hva krokskogen har å by på. Vi hadde også sett oss ut gyrihaugen og mørkgonga som fine opplevelser underveis. Kart: http://www.norgeskart.no/#10/246938/6667731/l/drawing/http%3A%2F%2Fbeta.norgeskart.no%2Fuser%2Fjson%2F98dfd5824151467ef4073bad54bb19cbb2a7a720.json%0A/32633 Vi prøvde å pakke rett og lett og var godt fornøyde med sekker på rundt 10kg. Men det var før mat, kamera og noe til koppen. Da vi gikk av bussen på skansebakken var det allerede mørkt og vi labba avgårde oppover mot heggelivann. Temperaturen var noe kaldere enn i hovedstaden og værmeldinga for krokskogen med 5- og grått hele helga stemte bra. Vi fant en passende plass for kvelden ved heggelivannet hvor vi spente opp tarpen og fikk igang et bål. Ved var det rimelig enkelt å finne da en storm hadde forsynt seg grovt av tretoppene. Særlig tørr var den ikke så det måtte til mye småkvist for å få fart i det. I et forsøk på å variere turmaten skulle vi prøve noe nytt til middag denne kvelden. Hellstrøms laks i keramikkpotte smakte veldig godt og var en ny smaksopplevelse på tur. Enkelt å lage var det også, satte de i glørne ved bålet i 10-15 min. Ulempen er jo at det er tungt og du må bære med deg keramikken til neste søppelkasse. Så på noen korte turer vil dette fungere utmerket, på andre helt meningsløst. Kosta vel ikke mer enn 70-80kr, men porsjonen kunne gjerne vært større. På lørdag formiddag møtte vi på denne lange pølsa med bein i hver ende som var ganske så nysgjerrig av natur. Beveget seg omtrent som en ilder. Kan det være snømus? Videre gikk turen over løvlia og opp mot gyrihaugen. På veien dit ble det mørkt, men etterhvert fant vi en bra leirplass. Alt trevirke var vått, men ved hjelp av hjemmelagde bålstartere og vifting med liggeunderlag så ble det bra bål denne kvelden også. På søndag formiddag gikk vi opp på gyrihaugen med et bittelite håp om utsikt. Særlig langt kunne vi ikke se, men det var fint det vi så. På veg ned bratta fra gyrihaugen møtte vi et par karer som hadde kommet opp via mørkgonga. De sa det var farlig å gå der pga at alle steinene var glasert med et tynt lag is. Det var ikke vanskelig å tro de på det, der de sto med nyspikka kjepper. Vi hadde uansett ikke tenkt oss ned der, men heller gå på åsryggen sør til sunnvollen. Det var første gangen vi møtte folk på turen så vi slo av en prat. Vi møtte ei dame mellom migartjern og mørkgonga og det var det. Det har sine fordeler å dra på tur senhøst/tidlig vinter. Nede ved migartjern hadde det vært test av tursko, disse nådde ikke helt opp. Da vi nærmet oss mørkgonga kom vi endelig under skydekket og gleden var stor over utsikten, og den mest spektakulære plassen jeg har vært på i nordmarka. På vegen derfra ble brillene borte, jeg skyldte på trolla. Jammen ble det ikke litt mørkegåing på søndag også. Kanskje like greit, så slapp ekstrabatteriene å være ekstra. Siste biten ned mot sundvollen gikk vi noen stier som så ut som snarveier på kartet. Men å gå bratt nedover i mørket på glasert stein sparte vi ikke så mye tid på. Så etter et par snarveier for mye fulgte vi veien ned til bensin.. pølsestasjon.

hold grisepraten deres vekk fra forumet!

Hei Tovekrøll! På midten av 80-tallet kjøpte jeg ved en tilfeldighet et nydelig våpen, en Antonio Zoli. Problemet var bare at jeg bommet. Uansett hva jeg gjorde av skytejusteringer. Tidligere skjøt jeg godt både på bane og jakt. Skal gjøre en lang historie litt kortere, jeg dro med et lass leirduer og ammunisjon til et yndet sted for skyting ved et vann her i Trøndelag. I fortvilelse (og forbannelse) over at jeg ikke fant ut av feilene brente jeg av et skudd der leirduen traff vannet (trodde jeg), men til min store overraskelse så jeg haglsvermen avtegne seg i vannet langt unna der jeg trodde jeg skjøt. Nå hadde det seg slik at "kapasiteter" påstod at haglen passet meg perfekt, derfor lette jeg etter andre feil uten å finne dem. Så kom jeg over og kjøpte en bok av Rune Flodman, "Bedre haglskudd". Du store all verden for en åpenbaring!!! Mitt råd er å kjøpe den eller låne den på biblioteket. Etter å ha lest den vet du MYE mer om hva du skal se etter og ha. Og hvorfor. At ikke dette er å regne for hagleskytingens bibel er meg en gåte. De to viktigste forholdene den tar for seg er (etter min mening) korrekt "skytebilde" og betydningen av tørrtrening framfor planløst å brenne av serie etter serie på skytebanen. Boken er kort og godt fantastisk og underbygges ettertrykkelig av eksempler. Den gir også en grundig utredning rundt kalibervalg. Angående kalibervalg, et forhold jeg ikke ser omtalt her i farten er vekten av ammunisjon en bærer med seg på jakt. En sparer mye vekt på en alminnelig jaktpatron i kaliber 20 vs. 12. Når det gjelder rekyl tror jeg dette i det vesentlige er en vane- og treningssak for de fleste. Jeg skyter vekselvis med kaliber 20 og 12 uten at jeg tenker over eller merker forskjellen. Mvh

Har hatt min første solotur på lange tider fra lørdag til søndag. At jeg var ekstremt giddalaus gjorde at turen ble litt kjedeligere enn den kunne vært, men jeg kom meg i det minste ut Gikk fra Sørkedalen Skole i 14 tiden lørdag ettermiddag. Var glatt som f*** uten brodder, men med tiden til hjelp, så kommer man fram. Når jeg kom opp til Finnerud, valgte jeg å følge grusveien innover til Øyvannet i stedet for å ta stien slik jeg vanligvis gjør. Fikk litt sol denne dagen, skulle startet litt tidligere og fått litt mer Jeg kom fram etter halvannen time på tur til en leirplass jeg aldri har overnattet ved før. Der lå det noe ikke helt tørr ved som jeg prøvde å få fyr på uten hell. Jeg gadd ikke base rundt i skogen for å finne noe tørt, så forvarming av whisperlite ble det nærmeste jeg kom bål denne kvelden. Siden jeg satt ny pers i latskap denne turen, ble det en Real til middag. Smakte for første gang Kylling Tikka Masala. Jeg har lenge trodd at Kebabgryta var det jævligste Real noen gang har kommet med, men der tok jeg skikkelig feil gitt. Dette smakte rett og slett ekkelt. Jeg trøstespiste litt NonStop etterpå. Siden jeg ikke fikk i gang bål, så hadde jeg heller ikke tenkt på noen annen underholdning. Så jeg ble sittende å stirre en stund på whisperliten, mens jeg tok en titt på den flotte stjernehimmelen et par ganger. Selgeren av min Sony RX100 mente at den ene autofunksjonen tok fabelaktige bilder. Siden jeg var så lat denne dagen, fikk den endelig prøve seg. Jeg er ikke videre imponert. Siden det ble tidlig natta, så ble det tidlig morgen også. Når jeg skulle ta en sup av vannkoppen jeg hadde ved liggeunderlaget ble jeg skuffa. Der måtte jeg fram med kniven for å hogge hull. Ble så en kaffekopp og frosne NonStop til frokost før jeg tok en hvil til lysningen kom. Man kan jo tenkte seg hvilket U-land det er man lever i når man må nøye seg med frosne NonStop til frokost Jeg dro derfra i 10 tiden, etter en pakke nudler til lunsj. Gikk innom Kobberhaughytta for kaffe og vaffel, hvor jeg også kjøpte noen festlige julegaver, før jeg gikk videre til Frognerseteren via Studenterhytta og Nordmarkskapellet. Ja, og et par ting. Jeg glemte igjen alle pluggene til tarpen, så jeg må nesten dra tilbake snart. Også gikk ene "pølsa" i downmaten opp i liminga 5-10cm, så den må sendes til rep... Kjedelig :-/ Men ellers var det bra

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

Planlegger å ta en vintertur med pulk fra Abisko i Nord-Sverige til Sulitjelma i Nordland i mars. Noen som har gått denne turen og kan komme med noen gode tips og råd? Har et Helsport Fjellheimen Camp jeg vurderer å bruke, men er redd for at det ikke vil være solid nok til denne turen. Det er mange hytter jevnt fordelt på den strekningen, men det frister mer med telt og primus, vinterpose og frinavigasjon Noen her som har tatt denne turen og kan dele erfaringer?

Det har blitt lyden av villmarken for meg.

Tja. Skuggestøl ved Lindlandsvann i Risør ifølge o'store google: http://www.geocaching.com/geocache/GC1MM4R_den-lille-engelen-i-elven-skuggestol-lindland?guid=0084dbd2-3a2f-4897-aad4-7dac11a77e84 Men, om det er mer rundt historien enn det som står der, vet ikke jeg. Tarjei

På fisketur. Selv var jeg ikke tilstede når fangsten kom på kroken. Der satt nemlig min bedre halvdel. To fiskestenger med wobbler ble igjen i bilen etter en liten tur ut på fredag, begge wobblerne hang seg fast i bilsetet på vei hjem (!). Jeg gav f... og lot greiene ligge der. I dag mottok jeg et pent mms-bilde av kjæresten på vei til barnehagen med minsten - med en krok godt fast i skulderen på jakka si.

Min erfaring er at man blir våt på beina uansett, det er mer et spørsmål om hvor våt man blir. Over Hardangervidda for et år siden med alt av vær fungerte det fint med lave sko uten goretex og tynne ullsokker. Men det forutsetter at man har sko som også tørker raskt. Men det er klart, om det var vesentlig risiko for temperaturer under null ville nok også kanskje vurdert det annerledes. Lite vanlig turgåing på meg om dagen, men det var digg å bytte fra vanlige sykkelsko til vintersykkelsko med goretex nå.

Jeg ender opp som våt på beina med Gore-Tex støvler i vått vær uansett.. Ikke nødvendigvis søkkvåt, men våt/fuktig. Skoene jeg linker til i linken over har forresten Gore-Tex, men er jo lave, så om du tråkker i myra, er du ikke spesielt tørr etterpå. Men stort sett opplever jeg at det holder med så lave sko. Men denne gtx diskusjonen har vi hatt flere ganger enn jeg gidder å telle..

Jeg er ikke helt sikker på om lave sko holder deg tørr om det regner sammenhengende i noen dager. På mine kanter er dette ikke helt uvanlig.

Både tøft terreng og tung sekk er god grunn til å bruke solide høye sko. Det har muligens likevel noe med vann og regn å gjøre at jeg allid bruker fjellstøvler. Gore-Tex'en holder beina tørre. Kan dette også ha med geografi å gjøre. Vi i vest: høye støvler helst med Gore-Tex. I øst (i le for lavtrykkene) så spiller dette ikke så stor rolle?

Nei ikke enda

Er vel bare å kline til ?! De har veldig høy annenhåndsverdi på bruktmarkedet, så det er veldig begrenset hva du kan tape. Sånn kommer det også til å være en god stund fremover Jeg har ett par kompiser som har, og de er overfornøyd og jobber hardt med rekruttering i kompisflokken. Jeg prioriterte kano i år... Jeg er imponert over båtens styrke vs. vekt. Trur du skal jobbe hardt for å hulle båten med en flue...

168 versjonen står på min ønskeliste. En lengre pulk gjør det også enklere å pakke teltet med stengene i ved å bare dele de i to. Gjør det raskere å rigge camp, spesielt i dårlig vær. Passer også bedre med en lang pulk om en bruker arctic bedding. Selv bruker jeg nå bare en Paris pulk. De er 155 cm lange og jeg ville ikke hatt noe kortere enn dette.

Les den gratis på nett: http://www.nb.no/nbsok/nb/285d56d1c35ca2780fc92b91c56aa5ed?index=0#3

Husdyr kan også være livsfarlige. Å sende kjerringa fram først i rødt, kan kanskje være en løsning...

Vil også anbefale en pulk som er litt større enn ditt "absolutte" behov. Vekta øker ikke drastisk og du har større frihet til å pakke lavere og bedre.

For meg funker M77 helt utmerket. Har dog et par salomon sko til varmere vær. De er lette, lave og gode å avveksle med! M77 er jo en vanesak å gå med

Min første natt i telt på vinterstid. Hinnøya, Vesterålen Stetind (Norges Nasjonalfjell) skimtes i midten til høyre tatt fra Hinnøya Strandstinden 1076moh. Fin topptur på vinterstid. Møketiden kan være fin den og. Helge Ingstads, Pelsjegerliv. Ny sovepose. Helsport Polheim. Anbefales. Gonatt

Cuben er jo helt latterlig dyrt da. Også bråker det ganske mye. Men om dette er ting som ikke betyr noe for kjøper, så er det jo bare å kjøre på

Desembertur i bra vær. Det blir normalt en del turer rundt Dale/Li i desember. Snø og is stopper ofte turer andre plasser. Reserveturen er langs sjøkanten fra Hå gamle prestegård til Varhaug kirkegård. Det har til nå , hvert år alltid blitt en tur eller flere langs sjøen, før jul. Dette året har det så langt vær mulig med en tur rundt Dale/Li - heldigvis. Det er tross alt en liten smak av fjell og hei over toppen, Og det selv om turen går “midt” i Sandnes. Så selv om det blir mye gjentakelse, så er en tur rundt Li bedre enn å vasse i snø eller gli på glattå. Værmeldingen var egentlig bra. Lite nedbør og vind, og temperatur over null. Og det var nøyaktig det som ble servert. Bedre vær enn det vanskelig å få til midt i desember. Oppklaring betyr ofte frost, og mer varme gir regn - i bøtter og spann… Med såpass bra vær, hadde jeg ventet en del folk på Dale. Det var fire biler, men jeg kunne ikke se en kjeft. Det var ikke spor av folk utover mot Einerneset. Det er med andre ord mulig å gå fjelltur midt i Sandnes uten å se særlig mange mennesker. Denne dagen møtte jeg bare et par ved Dalevann, og et annet par helt nede ved parkeringsplassen. De spurte om veien, og var antakelig på Dale for første gang. Så sent på året står sola lavt. Selv om sola kom gjennom skydekket enkelte ganger, var det ikke sol der jeg gikk. Dalsnuten sørget for det. Over fjorden lå Stavanger i solskinn inne i mellom. Og for de som ønsker Kristtorn til Jul, er det fortsatt masse bær på et par busker ute ved Eienerneset. En liten time spasertur hver vei - eller en lang halvtime - men gratis. Selv om det ikke var regn på turen, fikk jeg noen skikkelige hagelbøyer i hodet. Det smalt godt i hetta en liten stund. Det ble hvitt, men det smeltet fort nede. Oppe lå det fortsatt da jeg kom dit. Ofte får jeg det verste været øverst. Denne gangen var det motsatt. Varmen manglet. Det kan ikke ha vært mange gradene over null, men utenom det, samarbeidet været. Litt sol og tørt berg, og nesten ikke vind. I “den fordømte bakken” opp av Øksendal før bakken ned mot Dalevann, er det en liten rund pytt på et svaberg. Og til nå i år har denne pytten ikke hatt snerk. Det har rett og slett ikke vært frost nok til at isen har ligget til jeg kom der. Det blir litt spennende å se om vinteren holder seg vekk til over Jul. For første gang på minst 20 år. På veien hjem fra turen måtte jeg kjøre forsiktig et stykke veien var dekket av sludd og hagel. Jeg hadde ikke kjørt mer en noen ganske få minutter, så det var ikke langt fra at jeg hadde fått styggværet over meg. Men denne dagen kom nedbøren svært lokalt, og ikke der jeg gikk… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Flotte bilder fra den fineste naturen i Oslos nærområde. Mårdyret i stien var nok en snømus, men trodde de hadde skiftet til hvit vinterpels på denne tiden av året. Røyskatten har svart haletipp. Vanskelig å se ut i fra bildet.

Gå til en god våpenforretning og be om å få prøve mange hagler. Om du vil ha sideligger eller over/under er en smakssak. Sideliggeren blir ofte litt lettere pga mindre låskasse. Du bør kunne finne noe bra til den prisen. Det viktigste er at du får ei hagle som passer deg. Dvs at når du legger den i anlegg i skuldra og til kinnet så skal øyet ditt ligge midt over sikteskinna. Er skjeftet for lagt blir det håpløst. At det blir for kort er neppe et tema for deg. Lykke til!

Jeg, for min del, leste mye, var i butikk og prøvde mange sekker, leste mer og valgte til slutt en Helsport sekk fra Pro serien. En sekk hvor det ble gjort et poeng av produsenten at den hadde et veldig avansert bæresystem. Egenvekten var 2,6 kilo og denne sekken viste seg desverre å være direkte ubehagelig å bære 16 kg totalvekt i. Jeg kjøpte deretter en sekk fra en amerikansk lettvektsprodusent. Jeg hadde naturligvis lest masse først, men hadde altså ikke fått prøvd den. Egenvekten er 0,85kg og den har ikke noe bæresystem i det hele tatt egentlig. Både sitteputen i skum, som brukes som polstring mellom ryggen og sekken, og hoftebeltet, er ekstrautstyr. Produsenten sier at den ikek er beregnet for å bære mer enn 15kg totalt. Litt overaskende er denne meget komfortabel med 13,5kg totalvekt - altså 0,75kg lettere innhold enn jeg hadde i Helsport sekken - men komforten er langt foran og de praktiske løsningene er ikke i samme univers. Prisen på Helsport sekken var drøyt kr 2000,- på tilbud - veil. 2990,- Prisen på amerikaneren var også drøyt kr 2000. Full pris, inkl. frakt, mva og tollbehandlingsgebyr.

Jeg sier ikkeno på å veie sekken før man drar, men å gå på tur med vekta i sekken er i min verden veldig dumt hvis målet er å få ned vekta.

Impulstur på Skålatårnet i helga. Kjem vel eit blogginnlegg på sikt, enn so lenge er dette stemningsrapporten

Hytte på fjellet - endelig

"En sak om sikkerhet i vinterfjellet", "livsfarlig", "leitamanskaper"... Hadde nok vert mer aktuell om du fortalte hva du ville med historien, ingen der er interessert i enda en tabloid "artikkel" om friluftslivets FARLIGE natur...

Noen flere bilder fra turen vår! Utsikt fra FOB (Forward Operating Base) I over en tåkedekt innsjø og Necola Mountains i sør. Bakte oss boller og laga oss syltetøy, helt ufattelig godt! Utsikt og posering ved "Mt Leksvik" Mye bratt klyving, som her på "Mt Nesset"! Vegar igang med å hugge ned noen trær for å få sjøflyet til å komme seg iland. Den aktive vulkanen Mount Spurr. Traff flere bjørner på turen, men følte oss aldri truet av de. Alltid stakk de av etter relativt kort tid. Vraket av ett fly som styrtet på en isbre for 60år siden. 6 av de 10 ombord døde. Kobbergruver i Wrangel Mountains Avsluttet ferien med 5 dager i New York, stor variasjon til Alaskas øde villmark!

Hei. En ny forsendelse kom inn i dag og gikk direkte ut til ventende kunder. Køen blir nå vesentlig mindre og produsenten nærmer seg ajour. Neste sesong kjøper vi inn et kjempelager så vi ikke får problemer som dette! mvh Packrafting.com

Med nytt utstyr fra Zpacks fristet det å teste både seg selv og utstyret på en tur med litt lengre dagsetapper enn jeg normalt pleier ha. Onsdag kom pakken med nytt telt, sekk, bukse og jakke fra Zpacks og samme kveld var sekken ferdig pakket etter å ha slått opp teltet et par ganger i hagen og sett at alt var som det skulle. Værmeldingen så også bra ut når jeg sjekket tidlig i uken, nesten så det var litt for godt vær til å få testet utstyret skikkelig. Totalt kom sekken med alt utstyr før mat og drikke på 4,8 kg, det er vel strengt tatt 0,3 kg tyngre enn ultralett, men med klær og sovepose for norsk høyfjell i september bør det vel likevel være innafor. Totalt med mat og en halvliter cola var startvekten på ca 8,5 kg. For de som måtte være interessert i full pakkliste: http://lighterpack.com/r/rwdbh Dag 0 Torsdag etter jobb setter jeg meg på bussen til Bergen og videre med natttoget til Finse. 01:30 natt til fredag stopper toget på Finse stasjon og jeg er klar for tur. Med hodelykta går jeg forbi finsehytta og over dammen. Etter en times gåing i mørket finner jeg en ok teltplass og setter opp teltet. Neste morgen våkner jeg til soloppgangen. Flott å ha god utsikt fra teltet uten å trenge stå opp, noe jeg savnet i tunnelteltet jeg hadde tidliggere. Dag 1 Finse - Bjoreio (37 km) Kommer meg avgårde kl 8 og går mot Kjeldebu, en utrolig flott rute selv om det er noe kupert enkelte steder. Sliter litt med høyrekneet deler av dagen pga det kuperte terrenger, men etter en ibux og en støttebandasje rundt kneet går det bedre. Nesten hele dagen har jeg utsikt mot Hardangerjøkulen først i vest og senere bak meg etter som jeg nærmer meg Kjeldebu. Kjeldebu ser folketom ut og jeg fortsetter raskt ferden videre mot Dyranut hvor det blir en kopp kaffe og et kakestykke før jeg går videre mot Bjoreio. Litt etter broa over Bjoreio finner jeg meg en grei teltplass for kvelden. Klokka har blitt 8 og jeg har hatt 12 timer på beina kun med noen småpauser innimellom. Tross knevondt gikk det veldig greit, utrolig hvor lett det er å gå med så lite på ryggen. Dag 2 Bjoreio - Grotflott 37 km Neste morgen våkner jeg igjen til soloppgangen. Koker meg havregrøt før teltet blir pakket og turen går videre mot Sandhaug, egentlig hadde jeg tenkt å gå om Hadlaskard, men pga knevondter valgte jeg å gå den noe lettere ruten om Sandhaug. De to milene til Sandhaug går veldig greit på lettgått sti og delvis traktorvei. Når jeg nærmer meg Sandhaug begynner været å bli gråere og det kommer også noen regndråper. Det blir en kort stopp på Sandhaug før jeg går videre stien mot Litlos. Terrenget her skifter ganske fort karakter etter at Besså er passert. Det blir litt mer opp og ned og fin avveksling fra det flate partiet inn mot Sandhaug. Det blir også mer og mer regn utover kvelden og etterhvert må også regnbuksen på. Går forbi tre stk som har teltet rett ved stien midt mellom Sandhaug og Litlos, de er de eneste jeg treffer etter Sandhaug. Selv går jeg noe lengre og har bare en liten mil igjen til Litlos før jeg setter opp teltet. Dag 3 Grotflott - Borda 30 km Neste morgen er det fortsatt gråvær og det regner godt hele dagen. På Litlos er jeg innom for en liten kaffekopp. Bestyreren har sendt avgårde de siste gjestene og det er siste dagen det er åpent for i år. Han forteller meg at det er ventet enorme nedbørsmengder mot natten og jeg antageligvis kan forvente meg ei våt natt i teltet. Det regner allerede gått når jeg går fra Litlos og ruten går også litt mer sydøst og jeg får vinden rett i ansiktet. Heldigvis holder jakken tett og jeg er god og tørr hele veien. Kneet har heldigvis blitt bedre denne dagen, antageligvis hjalp det godt med en dag i lettgått terreng, men nå begynner jeg å kjenne smerte på forsiden av leggene etter to lange dagsetapper dagene før. Det er lite fristende å ta pauser i det sure været så når jeg kommer til Hellevassbu stikker jeg innom hytta for å varme meg litt og få i meg noe mat. Treffer et par fra Tyskland som også har gått fra Finse, de startet for 7 dager siden, men har gått en noe lengre rute om Torehytten og gått fra hytte til hytte. Etter en kort stopp på Hellevassbu går jeg videre noen km, men det er ikke så lenge før smertene i leggene blir så store at jeg ikke orker å gå lengre så jeg finner en teltplass for natten øst for Borda. Regnværet har roet seg noe når jeg slår opp teltet og jeg håper det verste har gitt seg. Men det går ikke lenge etter jeg har krøpet ned i soveposen før deg begynner å hølje ned og slikt fortsetter det hele natta. Dag 4 Borda - Haukelister 20 km Klokka 4 våkner jeg av at det er noe vått i teltet. Jeg kjenner etter hvor det kommer fra og ullskjorta jeg har brukt som hodepute er klissvåt, den ene armen ligger ned fra liggeunderlaget og mot bunnduken, der er det masse vann og jeg ser fort at det er vann rundt inni hele teltet. En pakkpose har ligget på kanten av bathtuben slik at vannet har kunnet renne inn. På utsiden av bunnduken er det imidlertid enda mer vann og der er ca 10 cm dypt vann. Alle klærne og mye av utstyret er vått, eneste som er noenlunde tørt er soveposen og klærne jeg har sovet i. Jakka og buksa har også ligget oppå sekken så de er heldigvis tørre. Kameraet lå nede i vannet, så det har jeg enda ikke våget å skru på. Tror ikke det er mange telt som hadde holdt vannet ute på en så dum teltplass, så her kan en nok ikke skylle på teltet, kun på en dårlig valg av teltplass. Jeg bruker snyltekoppen til å øse bunnduken for vann og prøver å sove litt videre fram til det blir noe lysere ute, så lenge soveposen er tørr er det ikke så mye mer jeg kan få gjort før det blir lyst uansett. Klokka seks står jeg opp og får pakket sammen utstyret og jeg tar fatt på siste etappe mot Haukeliseter. I etterpåklokskapens navn er det lett å se at dette var et særdeles dårlig valg av teltplass... Leggene har ikke blitt mye bedre av en natt med dårlig søvn så de kilometerene mot Haukeliseter blir tunge og smertefulle. Ved Mannevatn tar de to tyskerne fra hellevassbu meg igjen og de tilbyr meg noen 600 mg ibux. Disse hjelper på de verste smertene og resten av turen går noe bedre. Men etter en lang og hard tur var det deilig å komme fram til Haukeliseter akkurat tidsnok til å rekke bussen hjem. Bet nok over litt for mye med lange dagsetapper, men jeg kom nå fram og det er det viktigste

Har brukt, og bruker begge deler avhengig av type tur. Uten ankelstøtte fungerer i de fleste terreng. Foretrekker ofte disse når det er mye ur og lett klyving siden det gir mer fleksibilitet i ankelen og mindre belastning på knær. Med ankelstøtte fungerer best med stive såler på turer med lett klatring, bre og lignende. Høye støvler foretrekkes i myrterreng og for enkel kryssing av småelver og bekker.

Takk for at du delte, tronn! Mange og flotte bilder av gutta på tur! Fikk bare kjempelyst til å se Rondane igjen nå....

jeg kjøpte nylig noen billige telskopstenger. jeg synes det er greit å ha med en stang på tur hvis jeg ikke skal gå med stav, det er mye raskere å sette opp tarpen, og man er mye friere til å sette opp tarp "hvor som helst" uahvengig av hvor det er egnede trær. Finnes ogås en enda lengre type på outnorth. Det blir litt smak og behag om man vil bruke stang, stav eller improvisere med trær o.l. Personlig kjøpte jeg teleskopstang for bruk med svær 3x4 tarp for å lage noe som ligner på "lavo",denne videoen viser ca hvordan jeg gjør det ( ). Tanken vår å improvisere en slags "lavolight" til familieturer med en tarp jeg allerede hadde. En annen ting er at teleskopstanga har en spiss ende, og bør kobles i et maljehull, mens en vandrestav er butt i enden og kan kanskje også bare støttes opp mot selve duken, dermed kan du trekke stanga inn fra kanten av tarpen. Jeg driver og eksperimenterer litt. Tanken om å få høy takhøyde under tarpen med en stang er fin, men så spørs det om man samtidig får noe som tåler vind og regn. Om jeg gidder å ta med en stang på alle turer fremover tviler jeg på, fordelen med gåstav er at den er flerbruks, og kan avlaste slitne knær i nedoverbakker også. Går jeg alene, trenger jeg heller ikke så stor tarp, da er det mindre argument for å ta med stang, gåstaver blir jo også fort 1,5 meter høye, har ikke fintelt på hva som er lettest.

Men solbrent ble jeg likevel. Skylder på all snøen. Billig togbillett betyr at NSB stiller med god, gammeldags vogn hvor kjølingen skjer ved hjelp av vinduer... nede igjen: Ruta ble fra Finse til Rjukan og med litt justeringer ble den omtrent som tidligere beskrevet. 1 Finse - leirplass (siste flate flekken før toppen rett ved stien mellom to bekker), med god utsikt over Rembedalsseter, Rembedalskråka og Tresnuten 2 Leirplass - Liseth 3 Liseth - leirplass oppe i bakken fra Rjoto (rett før stien krysser en bekk under Hallaskarhalsen) 4 Leirplass - Litlos via Hårteigen 5 Litlos - leirplass et sted mellom Uravassbekken og Urdeggi 6 Leirplass - leirplass i vik ved Songavatnet før Smerheller 7 Leirplass - leirplass på Storhaug ved Bitdalsvatn 8 Leirplass - Rauland høyfjellshotell 9 Rauland høyfjellshotell 10 Rauland høyfjellshotell - leirplass øst for Vrangetjønn 11 Leirplass - leirplass ved Fikstjønn 12 Leirplass - Rjukan Justeringer 1 Omtrent halvveis kom jeg over en kar med sålehavari på sine M77. Siden han ikke var forberedt på overnatting, fant jeg det best å slå følge frem til Rembedalsseter. Min uselviske handling kostet minst to timers gange, men sånt gjør man for sine medmennesker. Skal heller ikke sees på som umulig at steinrøysa og oppstigningen fra Rembedalsseter kom som en hard overraskelse på slutten av dagen. 2 Varmt, så varmt frem til Liseth. 5 Noe stressende å finne ut at kartbladet for overgangen mellom Hellevasshytta og Uravassbekken ikke har blitt med. Det gikk med kompasskurs og hva jeg husket, men jeg gikk over to Uravassbekker og så to hytter jeg ikke husket før jeg vadet over rette bekken. Selv da var det først litt ut på formiddagen neste dag at jeg fikk sjekket med Songavannet og fjellene forut. 6 Fulgte lukten av grillede pølser til nordenden av Songavatnet, traff to gjestfrie fiskere og deres tre barn og fikk to av verdens beste pølser med brød. Valget var enten å gå i steinrøysa oppe i fjellet eller følge steinrøysa langs bredden av vannet. Gikk for det siste siden antallet båter gjorde sjansene for redning ved brukket bein ganske mye større. Fiskerne kunne også råde om ruta videre som viste seg å stemme godt med mine egne planer. Gå mellom toppen av fjellet og stranda? Vel, der var steinrøysa delvis dekket av inngrodd bjørk. 7 Det går en sti på vestsiden av Austmannspranget. Nesten overgrodd, men den er der ennå. Jeg skal vedde på at den har fulgt draget inn til Ivarsbui. Noen ganger hender det at det ligger en bukt bak bretten i kartet, hvilket er litt surt når du ser veien sørøst strekke seg bortover bare for å få en kraftig sving til nordvest... 8 & 9 Jeg har gått i åtte dager. Her er mørkt øl fra fjellbryggeriet.no og en myk seng. 10 Vrangetjønn etter en dag med mye gåing på stier som bare kartet viser… og et bad i Veisfitåi med skrubbsår og lett forstuet kne som resultat. 12 Varmt i går og like varmt i dag. Null vind. 1 km stigning på vestsiden av Gaustatoppen, kneet går ikke like lett og jeg vet ikke om stiene jeg hadde tenkt å bruke på østsiden av Gaustatoppen finnes lenger. Det er maks to timer til Rjukan, så gårkveldens beslutning står ved lag. Observasjoner Nei, jeg kom ikke opp på turens to topper. Hårteigen så for meg ikke ut som noe jeg burde gi meg ut på med hjelp fra stedets sauer og Gaustatoppen ble for langt opp i varmen i vestsida i stein uten skygge. Begge steinhaugene ligger der fortsatt, så jeg skal alltids nå toppen en annen gang. På vei ned fra Nedre Berudalen tråkket jeg nesten på en stor, brun huggorm. Den ble liggende i sola og jeg tok en sving utenom etter en kort fotosession. Rypemor på tampen av Bitdalen arbeidet hardt for å passe på ungene. Først med advarende klukking som sendte to av kyllingene på ustøe vinger inn i skogen. Så løp hun opp på siden av meg innen to meter og fikk av gårde en unge til. Mens jeg pent og forsiktig fortsetter på stien tar tre unger av rett foran føttene mine og rypemor gir seg nå til å lede meg bortover stien. Med hodet trukket helt inn, kroppen flat mot bakken og lav beinføring er hun under lyngen på begge sider av den grunne stien. Regelmessig stopp for å strekke på halsen og se at jeg følger etter henne og ikke ungene. Etter fire slike stopp er vi kommet femti meter unna og etter en sjekk går halsen ned, jeg hører det rasler i lyngen og borte er hun. To fiskere pakket sammen sakene sine ved Hatteskartjønn på en ypperlig leirplass. Jeg så nok litt sulten ut, så jeg fikk en pakke kjeks. Mange takk, det var tomt for småmat og sjokolade, så det var et velkomment bidrag. Fire kjeks ble feiringen i Hatteskar. Hatteskar er ikke allverdens topp der det ligger mellom to topper, men her fikk jeg følelsen av å ha gjennomført turen. Tidsplanen røk, men ruta ble stort sett fulgt og der er Gaustadtoppen og vel… ting stemte i Hatteskar. Av en eller annen grunn fant jeg to ubrukte tamponger; en i Bitdalen og en rett øst for Hatteskar. Setervoller ved vann betyr kondens i teltet. Utstyr Nesten alt virket! Unntaket var DG gamasjene som bruker biter av borrelås til å feste gamasjene bak på hælen. Limet/festet holder på Inova-8 295 så lenge det er tørt, men faller av i vått terreng. Prøv med bedre lim eller en fast løsning. Poncho og kilt fra Zpacks var innertier. Fikk regn og vind rett i mot på det høyeste partiet mellom Lufsjo og Hellevassbu. Hva mer kan du si om en poncho når den er behagelig å gå i? Lang nok til å dekke til halvveis på lårene (når jeg går med sekk med underlaget utenpå og Ribz vesker foran), kort nok til ikke å være i veien. Hette, armer og justering var midt i blinken. Litt trøbbel med å få den på siden den hekter seg i underlaget bak på sekken, men hvilken poncho gjør vel ikke det? - Må finne på noe med underlaget. Kilten var grei. Jeg skulle gjerne hatt den litt lengre, siden den rekker bare litt nedenfor knærne, men merkbar forskjell da det stod på som verst. Posen til X-Frame er kanskje vanntett, men åpningen er ikke det. Legg den i posen til dunteppet, det er nå likevel der den hører hjemme. Et par ekstra teltplugger av typen kort gjeterstav skal med for fremtidige turer. De er vel verdt vekten når bakken er hard. Bør oppgradere teltet. SMD Skyscape Trekker er svært mye telt for pengene, men: - trenger to staver for at det skal stå - hva skjer den dagen jeg knekker en stav? - se etter telt som bare trenger en stav - festet for stavene i toppen er en løs del som kan forsvinne - se etter telt som har færrest mulig løse deler - ikke veldig romslig i dårlig vær eller når bakken er klumpete - litt mer plass? GG Mariposa blir med til den er utslitt og jeg må ha en ny. Synes som om den liker sovepose under, de tunge ting oppå og klær øverst. Spyderco Dragonfly gjorde jobbene som trengtes - som ikke er så mange. Jeg bruker snorer, ikke rep. Kvist, ikke tømmer. Osv. Et halvt sko nummer større. Dagens passer utmerket til venstre fot, men høyre godt kunne hatt mer plass. Nå har jeg gått i fjellet i ti dager dager i alt av terreng, på snø, rullestein, grus, sand og myr. Med litt robuste småsko og selv om føttene er klare for ullsokker og null belastning på kvelden, så er de klare til dyst dagen etter. Ingen gnagsår eller vannblemmer, snarere godt grep og trygg gange hele veien. Buksene var utrettelige og tørre på ti-femten minutter etter et bad. DWR-behandlingen er en dårlig vits, men siden de gjør en utmerket jobb ellers, lar jeg det passere. Man har da kilt/regnbukser/chaps/lange gamasjer for regnvær, må vite. Varmen grei å forholde seg til så lenge det var et vindpust å spore, men i lange perioder var det sol og stille. Nokia 5100 med ramme til mikro-SIM-kortet. Virket og jeg var ikke et øyeblikk redd for at den skulle få mer vann og juling enn den tålte. Ganske langt steg tilbake når man ser på brukervennlighet, men den gjorde det den skulle. Et lett fiskesett frister. Småfisken i både Songa og Bitdalen ville nok ikke sagt nei til en pent presentert flue... Gåstavene var gode å ha i oppoverbakker og på vei. Var forsiktig med å bruke dem i steinete terreng siden de holder teltet oppe. Kart Kartverket og jeg er i øyeblikket ikke gode venner. Ja, de har plassert fjelltoppene, elvene og dalene riktig og bekkene er sånn noenlunde på stell, men stiene? Hvis en sti er litt utenfor allfarvei og går mellom tidligere setre, så bør du ta den informasjonen med en stor klype salt. Det skal ikke mer til enn at dagens hytteeiere er døde, bare bruker hytta om vinteren eller innbilder seg at båt er et alternativ til å traske en eller to mil, så gror stien igjen på få år. Men oppdaterer Kartverket kartene sine for det? Nei. Så “tydelig sti” kan være “uklar, stedvis borte” uten at kartet gjenspeiler det. Jeg lar det gjerne gå sport i å finne stiene siden de gamle seterstiene følger terrenget på utmerket vis, men det blir litt kjedelig i lengden når du hadde regnet med å rusle på autopilot langs brukbare stier - ikke trampe rundt i dvergbjørk og vier. Enda morsommere er stier som ikke finnes på kartet. Hvor går de, hvor kommer de fra? Gjerne fra nærmeste bilvei og til fiskevann, men hva og hvor er nå det. Merket og skiltet er noen av de også. Men jeg har funnet ut at DNT pent må gi fra seg førsteplassen for å holde stier ved like. Den utrettelige, utskjelte (ofte av undertegnede), ulønnede sauen går dit det er godt gress og da følger den de gamle seterstiene. Etter å ha fulgt sauens spor og perler i timesvis og ytt mitt lille bidrag til å holde stiene oppe, vil jeg gjerne lage tittelen æressau. Kjennetegnes på en bit saueull bak på hatten/lua og en vilje til å gå på gjengrodde stier. http://www.fjellforum.no/gallery/album/331-/