Vinnerliste

Har hatt min første solotur på lange tider fra lørdag til søndag. At jeg var ekstremt giddalaus gjorde at turen ble litt kjedeligere enn den kunne vært, men jeg kom meg i det minste ut Gikk fra Sørkedalen Skole i 14 tiden lørdag ettermiddag. Var glatt som f*** uten brodder, men med tiden til hjelp, så kommer man fram. Når jeg kom opp til Finnerud, valgte jeg å følge grusveien innover til Øyvannet i stedet for å ta stien slik jeg vanligvis gjør. Fikk litt sol denne dagen, skulle startet litt tidligere og fått litt mer Jeg kom fram etter halvannen time på tur til en leirplass jeg aldri har overnattet ved før. Der lå det noe ikke helt tørr ved som jeg prøvde å få fyr på uten hell. Jeg gadd ikke base rundt i skogen for å finne noe tørt, så forvarming av whisperlite ble det nærmeste jeg kom bål denne kvelden. Siden jeg satt ny pers i latskap denne turen, ble det en Real til middag. Smakte for første gang Kylling Tikka Masala. Jeg har lenge trodd at Kebabgryta var det jævligste Real noen gang har kommet med, men der tok jeg skikkelig feil gitt. Dette smakte rett og slett ekkelt. Jeg trøstespiste litt NonStop etterpå. Siden jeg ikke fikk i gang bål, så hadde jeg heller ikke tenkt på noen annen underholdning. Så jeg ble sittende å stirre en stund på whisperliten, mens jeg tok en titt på den flotte stjernehimmelen et par ganger. Selgeren av min Sony RX100 mente at den ene autofunksjonen tok fabelaktige bilder. Siden jeg var så lat denne dagen, fikk den endelig prøve seg. Jeg er ikke videre imponert. Siden det ble tidlig natta, så ble det tidlig morgen også. Når jeg skulle ta en sup av vannkoppen jeg hadde ved liggeunderlaget ble jeg skuffa. Der måtte jeg fram med kniven for å hogge hull. Ble så en kaffekopp og frosne NonStop til frokost før jeg tok en hvil til lysningen kom. Man kan jo tenkte seg hvilket U-land det er man lever i når man må nøye seg med frosne NonStop til frokost Jeg dro derfra i 10 tiden, etter en pakke nudler til lunsj. Gikk innom Kobberhaughytta for kaffe og vaffel, hvor jeg også kjøpte noen festlige julegaver, før jeg gikk videre til Frognerseteren via Studenterhytta og Nordmarkskapellet. Ja, og et par ting. Jeg glemte igjen alle pluggene til tarpen, så jeg må nesten dra tilbake snart. Også gikk ene "pølsa" i downmaten opp i liminga 5-10cm, så den må sendes til rep... Kjedelig :-/ Men ellers var det bra

Desembertur i bra vær. Det blir normalt en del turer rundt Dale/Li i desember. Snø og is stopper ofte turer andre plasser. Reserveturen er langs sjøkanten fra Hå gamle prestegård til Varhaug kirkegård. Det har til nå , hvert år alltid blitt en tur eller flere langs sjøen, før jul. Dette året har det så langt vær mulig med en tur rundt Dale/Li - heldigvis. Det er tross alt en liten smak av fjell og hei over toppen, Og det selv om turen går “midt” i Sandnes. Så selv om det blir mye gjentakelse, så er en tur rundt Li bedre enn å vasse i snø eller gli på glattå. Værmeldingen var egentlig bra. Lite nedbør og vind, og temperatur over null. Og det var nøyaktig det som ble servert. Bedre vær enn det vanskelig å få til midt i desember. Oppklaring betyr ofte frost, og mer varme gir regn - i bøtter og spann… Med såpass bra vær, hadde jeg ventet en del folk på Dale. Det var fire biler, men jeg kunne ikke se en kjeft. Det var ikke spor av folk utover mot Einerneset. Det er med andre ord mulig å gå fjelltur midt i Sandnes uten å se særlig mange mennesker. Denne dagen møtte jeg bare et par ved Dalevann, og et annet par helt nede ved parkeringsplassen. De spurte om veien, og var antakelig på Dale for første gang. Så sent på året står sola lavt. Selv om sola kom gjennom skydekket enkelte ganger, var det ikke sol der jeg gikk. Dalsnuten sørget for det. Over fjorden lå Stavanger i solskinn inne i mellom. Og for de som ønsker Kristtorn til Jul, er det fortsatt masse bær på et par busker ute ved Eienerneset. En liten time spasertur hver vei - eller en lang halvtime - men gratis. Selv om det ikke var regn på turen, fikk jeg noen skikkelige hagelbøyer i hodet. Det smalt godt i hetta en liten stund. Det ble hvitt, men det smeltet fort nede. Oppe lå det fortsatt da jeg kom dit. Ofte får jeg det verste været øverst. Denne gangen var det motsatt. Varmen manglet. Det kan ikke ha vært mange gradene over null, men utenom det, samarbeidet været. Litt sol og tørt berg, og nesten ikke vind. I “den fordømte bakken” opp av Øksendal før bakken ned mot Dalevann, er det en liten rund pytt på et svaberg. Og til nå i år har denne pytten ikke hatt snerk. Det har rett og slett ikke vært frost nok til at isen har ligget til jeg kom der. Det blir litt spennende å se om vinteren holder seg vekk til over Jul. For første gang på minst 20 år. På veien hjem fra turen måtte jeg kjøre forsiktig et stykke veien var dekket av sludd og hagel. Jeg hadde ikke kjørt mer en noen ganske få minutter, så det var ikke langt fra at jeg hadde fått styggværet over meg. Men denne dagen kom nedbøren svært lokalt, og ikke der jeg gikk… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En turrapport fra det fjerne østen som kommer bedre sent enn aldri. Hver høst de siste årene så har jeg gjennomført en lengre vandring på høsten. Det hele startet med at jeg gikk pilegrimsreisen til Santiago de Compostela i 2011 og ble bitt av en langdistanserute-basill. Året etter gikk jeg GR20 på Korsika og ifjor fulgte jeg GR10 over Pyreneene fra Hendaye til Banyuls sur Mer. I år pakket jeg sekken og reiste til Sør-Korea for å gå en langtur i fjellene der. En tur jeg regnet med ville by på flere utfordringer enn bare de fysiske, da jeg ikke kan noe koreansk. Baekdudaegan er en 1700 kilometer lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner vannskillet til Korea og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850 moh / 2744 moh i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915 moh) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølelsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. På den rundt 735km lange delen av fjellryggen som går gjennom Sør-Korea går det også en langdistanse-rute, som har samme navn som fjellryggen, Baekdudaegan. Ruten starter på toppen av nevnte Cheonwangbong, som ligger i Jirisan Nasjonalpark, og ender i Jinburyeong, som ligger ikke langt unna den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. For å komme til starten av ruten dro jeg med tog fra Seoul, etter å ha tilbringet to dager der, til en by som heter Jinju. Fra Jinju tok jeg en lokalbuss til en liten fjellandsby som heter Jungsanri, som er en av tre steder man kan klatre opp til Cheonwangbong fra. Jeg brukte 45 dager på turen, inkludert tre hviledager, og har aldri vært så sliten etter en tur som jeg var etter denne (men så begynner jeg jo å dra litt på årene og). Startet å gå den 4. september og kom fram den 18. oktober. Hadde regnet med at det ble en tøff tur, men ble nok noe overrasket over hvor tøff jeg følte at turen var. Ruten følger den utrolige undulerende topografien til Sør-Korea, og går omtrent opp og ned hele tiden. I Sør-Korea er det også sånn at rutene ikke er merket av noen 'offisiell' instans på samme måte som vi er vant med her hjemme. Gjennom nasjonalparkene (ruten går gjennom sju stykker av dem) må man følge anvisningene på skiltene, men der var ruten hovedsaklig veldig enkel å følge og gikk som oftest på en god og veldefinert sti. Det var og skilt utenfor nasjonalparkene og, men der var ofte stiene mer gjengrodde og mindre definerte til tider. Istedet er det tidligere vandrere som sørger for merkingen, da det er vanlig å henge opp såkalte vandrebånd langs rutene man går. Jeg kunne da følge båndene som det var merket med Baekdudaegan på. Jeg overnattet stort sett i teltet eller i en minbak underveis. En minbak er ett rom, med bad til, som koreanere leier ut hjemme hos seg selv, ofte er det tilknyttet en restaurant som familien driver. Turen bød også på muligheten til å overnatte i en jeongja, som er en paviljong (ofte veldig ornamenterte og). Fjellene i Sør-Korea er som oftest dekket av trær. Så for en som er vant med snaufjellet her hjemme, så bød det på en annen opplevelse. Når ruten førte meg opp over trærne var det helt fantastisk å stå og speide utover det utrolig bølgende landskapet. Jeg opplevde en fantastisk soloppgang fra toppen av Baegunsan, med fjelltopper stikkende opp av et lavt skydekke fra landskapet nedenfor. Å vandre på dikt utskåret i en elvebunn. Jeg traverserte over en tynn rygg bestående av klipper og kampesteiner med hjelp av tau i en tyfon. Kunne speide utover Seoraksan Nasjonalpark sine forrevne klipper og dramatiske landskap. Opplevelsene var mange og store, med både opp- og nedturer. Det største høydepunktet på turen derimot var møtet med koreanerne. Ett utrolig gjestmildt og vennlig folk. For å lese en mer detaljert rapport fra turen min, gå inn på bloggen min som kan leses her, jeg jobber 'fortløpende' med å oppdatere den med turrapporter for hver dag på turen. Ett kart over ruten jeg gikk kan sees her: Noen utvalgte bilder fra turen: På toppen av Cheonwangbong (1915moh), det høyeste punktet på fastlandet til Sør-Korea og starten på Baekdudaegan. Morgen på Baegunsan, toppen badet i flott lys fra soloppgangen. Cheonwangbong kan sees bak i horisonten til venstre i bildet. Fra Deogyusan Nasjonalpark. Ruten gikk ofte over og oppå oppbygde plankeganger og trapper, for både å hjelpe til på bratte partier og for å skåne vegetasjonen under. Her sitter jeg på toppen av Junjimisan og tilbereder lunsj. På toppen av Hyeongjebong, utsikten gir en grei indikasjon på hvor undulerende Sør-Korea er. En vandring over Muryeong Saejae i en tyfon. På vei opp til toppen av Gojeokdae. Sittende på toppen av Seokbyeongsan og beundre utsikten. Balanserende på ett av spirene til dinosaurryggen (Gongryong Neungseon) som denne delen av Seoraksan kalles. Ved endepunktet til ruten i Jinburyeong. (bildet er tatt dagen etter at jeg ankom, når jeg ankom var det ingen til å ta bilder av meg bortsett fra en umotivert gartner som tok noen dårlig bilder, så jeg fikk tatt noen bedre bilder av meg ved slutten dagen etterpå). Flere bilder fra turen kan sees her (mer bilder vil komme på bloggen min etterhvert). Tarjei

Vi prøvde på en liten topptur ved suleskard i dag. Enormt med nysnø og etter at mildværet satte inn idag ble den veldig tung og sugende. Tungt opp og nesten like tungt ned igjen Ligger en god meter snø i terrenget i øvre sirdal allerede

Min første natt i telt på vinterstid. Hinnøya, Vesterålen Stetind (Norges Nasjonalfjell) skimtes i midten til høyre tatt fra Hinnøya Strandstinden 1076moh. Fin topptur på vinterstid. Møketiden kan være fin den og. Helge Ingstads, Pelsjegerliv. Ny sovepose. Helsport Polheim. Anbefales. Gonatt

En enda kjappere kajakktur i mørket. Tok med syvåringen, fiskestenger (!) og hodelykt og padlet mot isen som har begynt å legge seg her inne. etter 1,5 km snudde vi, jentungen var pjusk og vi padlet tilbake. Hun hadde fått feber fant vi ut når vi kom hjem, og vinterpadling i snøen er kanskje ikke det mest optimale... VInterpadling i mørket, med hodelykt når det trengs - det er en fantastisk opplevelse. Særlig når det lyser fra land og snøen driver tett.

Det er et par andre faktorer som også styrer varme fra jakken. Blant annet cuin, bruk av gås eller andedun og jakkens design (går den langt nok ned over rumpa, hvor godt den slutter om kroppen, hetteløsning, innstrammingsmuligheter oppe og nede samt mer. Når det gjeldet cuin er dette en måleenhet for dun og dunkvalitet. Jakker med mindre enn 400 cuin er ikke særlig varmt, Under 450 cuin er lite/moderat varmt, 500 til 550 er bra, 550 - 750 er veldig bra og 750+ er ypperste kvalitet. Dette er amerikansk standard. I Europa brukes måleenhetene 400EN (ok nok) 500EN (helt grei) 600EN (veldig bra) 700EN (tipp-topp kvalitet) og det som kommer i 800En er ekstremt bra (og veldig dyrt). Miksen av dun og fjær er også viktig, jo mere dun, jo mere luft holdes og dermed får du en varmere jakke. En indikator som brukes på dette er f.eks. sifrene 90/10. Dette betyr at jakkens dunfyll er 90 % og fjærinnhold er 10 %. Jakker i billig segment har ofte ratio 80/20. Miksen av fjær og dun er også viktig for å holde dun på plass i dunkanalene. Et aspekt jeg er opptatt av når det gjelder plagg og utstyr med dun (soveposer, tøfler,votter) er spørsmålet om etisk dunproduksjon. Rimelige jakker har som oftest svikt på de over nevnte punktene samt det siste aspektet. De mest seriøse produsentene (Fjellreven/Western Mountaineering/Hagløfs bl.a.) krever etisk dyrehold fra sine leverandører av dun.

Bruker alfa walk king, typisk fjellsko snitt på de. Grunnen er rett og slett "slarkete" ankler. Har lett for og tråkke feil i ujevnt terreng. Men sjelden jeg tråkker skikkelig over. Bruker og halvhøye vernesko på jobben sommerstid av samme årsak. Også hindrer det mye brask fra og havne i skoen.. Også tåler de ei god og bløt sti eller kryssing av ei lita myr uten at en må løpe lange runder rundt.

Nyst avslutta Eidslotts bok om Besseggen. Noko skuffa da den bragte lite nytt til torgs for meg, men no er vel kanskje ikkje eg heilt i målgruppa heller. Vil tru den passar betre for nokon som er mindre kjent i området, ikkje kjenner det historiske stoffet og berre skal gå Besseggen ein gong for å ha gjort det. Ein del fine bilete dog. Men, meir interessant: Kvar kveld tek eg eit kapittel av "Norway The Northern Playground" av William Cecil Slingsby. Den bør være pensum for dei fleste som har litt over gjennomsnitt interesse av fjell. Diverre syng det på siste verset no, men når eg er ferdig med den ligg "Mountaineering in the land of the midnight sun" av Aubrey Le Blond klar. Det går i historie om dagen...

Vil også anbefale en pulk som er litt større enn ditt "absolutte" behov. Vekta øker ikke drastisk og du har større frihet til å pakke lavere og bedre.

Det kommer an på hva du skal bruke den til Her er det en hel haug med tråder ang. Packraft og utstyr + turrapporter, kanskje du blir klokere ved å kikke gjennom dem: http://www.fjellforum.no/tags/forums/packraft/

Ja Hønedalen var også bra med snø, men veldig vått etterhvert så jeg stoppet opp på toppen av Hønedalen der man kan gå videre til Fidjeland. Her blir det flere turer innover etterhvert i vinter

Den kan også lånes på ditt nærmeste bibliotek for den nette sum av skatteseddelen din.

Norge på langs boka til Monsen er til sals på www.larsforlaget.no

Er sikkert ikke siste gang jeg sier dette, men aldri hopp på et tilbud uten å sjekke nettet først dersom du ønsker å gjøre et godt kjøp. Jeg har sluttet med impulskjøp. Takket være f.eks. prisjakt.no, så kan jeg lett sjekke hva noe koster på telefonen mens jeg står i butikken.

På Fretex fant jeg et godt brukt eksemplar av Monsen og Strømdal "Norge på langs" fra tidlig på 90-tallet, det blir romjulslektyre.

Aldri sett før, aldri testet. Forsøkte å få noe info ut av videoen til butikken, men den var jo utformet som en trigger til en ny actionfilm. Korte glimt til dramatisk musikk. Glimt som ikke sa stort. Ga ikke lyst til å kjøpe. Ellers ser jo ovnen veldig flott ut! Matlaging nesten som hjemme. Personlig vil jeg ikke "ha det som hjemme" når jeg er på tur. Da kan jeg jo like godt bli hjemme.

En kjapp kajakktur. Ble såvidt mila.

Inte idag, men igår. Skulle vara strålande sol, enligt meterologerna. Redan kl 8 när jag vaknade och hörde mistluren från något fartyg ute på fjorden förstod jag att meterlogerna haft fel, igen. Typiskt för högtryck höst och delvis också på vintern, beroende på isläget. Tät dimma nede, fint uppe. Så det blev Kolsås istället för den planerade paddlingen. Soligt och fint ovan molnen.

Kan vel opplyse om at valget falt på en Bergans Sastrugi som har 95/5-ratio med 280 grams 750 cuin dun. Det handlet mest om at jeg fikk en sabla god pris sammenlignet med andre jakker(eneste muligheten for å få så varm og lett jakke innenfor budsjett) og at jeg har god erfaring med Pertex Quantum som den er laget av.

Smak og behag, men i veldig tøft terreng heller vel de fleste mot noe høyere sko.

Dersom jeg må gå fra gård og grunn kunne jo dette være et alternativ.....

Jeg setter en teltpinne der mittstangen skall stå, sen går jeg rundt pinnen med et kort tau av bestemt lengde festet til teltpinnen for å se om jeg ska flytte mittstangen. Lengden er mittstang - perfekt plassering av teltpinne. Når jeg funnet mittstangens plass bruker jeg den samme tauen til å plassere teltpinnene. Jeg setter dem parvis mitt emot hverandre (altså pinne A - mittpinnen - pinne B i linie). Det blir altså pinne i: 0 grader 180 grader 90 grader (som er lett å se ved hjelp av att jeg nå har to referensepinner og en tau) 270 grader 45 grader 225 grader etc. Da får jeg en perfekt oppsettning teltpinner ved første forsøk, og beste mulige bakkeforhold for teltets diameter. Jeg kan å justere slik at jeg får ingangen akkurat der jeg ønsker, og det er lett å ta hensyn til dårlige bakkeforrhold der det ikke går å få i en teltpinne. I praksis finner jeg at tilnærmingen er mest verdt ved dårlig vær, når man ikke ønsker at lavvon skal ligge på bakken så altfor lenge.