Vinnerliste

FF Juleheng 2014 :santa: :santa: Når man tror man har full kontroll og er kongen på haugen, har det en lei tendens til å kladde veldig.....ting kommer liksom aldri helt på gli. Siden jeg ikke skulle jobbe denne fredagen hadde jeg i min uovertrufne logikk unlatt å stille vekkerklokken. Når den normalt begynner å kime 05.30 frister det lite at den også har livets rett på fridager. Jeg hadde forøvrig en plan om å ikke duppe av ved bålet i ni-tiden så jeg krøyp under dyna allerede 21.45 torsdag kveld. Del 1 Fredag, 28. november 2014 Fornøyd og uthvilt åpnet jeg gluggene klokka 10 fredag morgen og var strålende fornøyd med det inntill jeg fikk tenkt meg om og innså at klokka var 10. På formiddagen. Jeg måtte reise om 4 timer om jeg skulle rekke å hente @Tor Magnus som avtalt. Før den tid måtte jeg en tur ut til foreldrene mine og deres garasje hvor tarp og køye hang til tørk siden forrige treff, samt at jeg hadde lovet en kollega å hente et hjørne-stue-lampebord som kona hans hadde bestilt fra England som lå klart på terminalen til en transportør på Rygge. I tillegg innså jeg at vedsekken fra Kiwi jeg hadde i bagasjen nok var i minste laget med sine 40 liter og dessuten var veden kløyvd i ganske tynne pinner. Derfor var det ingen vei utenom å skaffe en sekk til. Jeg ville nødig drive å rote rundt i Oslo’s sørøstlige drabanter på leting etter ved så jakten fant sted i store deler av Moss kommune hvor jeg til slutt fant en sekk ved omtrent halveis inn på Jeløya. Utrolig at ingen bensinstasjoner i Moss eller Rygge har ved – det har de da på besninstasjonene på øvre Romerike. Så vidt jeg kan huske. Kanskje ikke. Nuvel. Jeløy ved hadde iallefall så det monnet og det var der jeg møtte verdens lateste østeuropeer. Han var hyggelig og pratet bra engelsk, men valgte å starte opp og snu en JCB løfter for å kjøre de noen og førti metrene bort til plasthallen hvor småsekkene var lagret. Lastet med to 40 liters sekker av forskjellig størrelse (!) snudde jeg snuta hjemover igjen og med avreise 14 som opplest mål var tiden knapp da jeg med kun èn time igjen kom hjem og ikke hadde begynt å pakke eller finne frem noe enda. Nå har det blitt en del turer denne høsten så organiseringen i sekken er ganske innøvd, alikevel kommer første feil allerede ved første moment – å pakke ned soveposen. Den skal jo ikke i kompresjontrekket fra Mammut, men i en 15ltr Lifeventure pakksekk sammen med under quilten. What a mistak-e to mak-e. Bortkastet tid å måtte pakke den opp igjen og ned i neste beholder. Det er vel ikke nødvendig å gå i detalj da de fleste som leser dette har pakket en sekk før, men jeg var litt kry da jeg bare hadde igjen å låse utgangsdøra da kokka slo 14. En siste titt inn på kjøkkenbordet (som har vært dekket av et lett lag med turutstyr siden høsthenget i september) for å sjekke at ikke noe viktig lå igjen, og det gjorde det heller ikk.....vent litt....hva er det som henger over ryggen på den ene kjøkkenstolen om ikke et par whoopie slings... greit å ha med om man skal bruke hengekøyen som tenkt, nemlig at den henger og uten whoopiene er det vanskelig å henge den opp da det er det som forbinder køya med stroppene som er festet rundt trærne. Ok, NÅ får det være nok småfeil og forsinkelser. Ikke noe mer som ligger igjen....ok....fint....småløpe ned i kjelleren og kommer brått på at liggeunderlaget også lå til tørk i garasjen hos muttern og fattern etter God turmattreffet. Etter kun 30 km lokalt i Moss denne dagen aksellererte jeg endelig opp i motorveifart i retning Oslo. Jeg har tidligere fortalt at jeg er en av de smareteste jeg kjenner og heller ikke denne dagen skuffet jeg nevneverdig. Utover det jeg allerede har nevnt over så klart. Jeg hadde bedt kollegaen min møte meg på Ulsrud T-bane stasjon kl. 15.10 - samme sted og 5 minutter før jeg skulle møte Tor Magnus ! Fiffig – ikke sant ?! Da rakk jeg akkurat å avlevere bordet før bilen ble fylt opp av en hengekåt FF’er. Og nesten slik gikk det faktisk. Tor Magnus og jeg la avgårde fra parkeringa på Østmarksetra en liten stund senere. Tor Magnus sa han skulle dytte sekketralla nedover hvis jeg tok den oppover. Haha tenkte jeg – nå er det jo 2 vedsekker på tralla, når vi skal hjem på søndag er den tom så det er en deal jeg kan gå med på. Han mente nedover bakke og oppoverbakke. Crap. Ved Sarabråten la vi igjen tralla bak en stein i skogen og lastet en vedsekk hver på nakken. Digg. Det er ingenting som kan måle seg med vedkubber som ligger å gnisser mot nakkeskinnet, mens det drysser litt lett av bark og gammel jord og støv nedover den svette ryggen akkurat ned dit hvor presset fra sekken legger smårasket i klem. Med øynene i spenn mot pannebrasken fordi hodets vinkel ligner mest på noe Jean Claude Van Damme eller Jason Statham etterlater seg i et mørkt og regnvått smug mens popcornet detter ned mellom to sofaputer, og hodelyktene justert et sted mellom rett ned og litt frem forsøker vi å navigere rundt det lille vannet Hautjern, bort til den plalagte leirplassen. Vi går omtrent riktig og kommer etterhvert plutselig frem. Det var mye kortere enn i fjor tenker jeg mens jeg våt av svette prøver å grave opp barkbiter fra ryggen uten å at det lugger altfor meget. Vi hadde brukt den tiden vi trengte inn og klokkeslettet var uvensentlig (17.00). Diskusjonen gikk livlig om vi skulle flytte bålplassen innover på odden opp mot bakken i bakkant fordi trekken var, på en skala fra 1-2 nærmere 2 enn 1. Etter at vi hadde bestemt oss for å flytte bålplassen begynte vi å lete etter de virkelig bra trærne å spenne opp køyene mellom. Etter min mening bør trærne ha akkurat passe avstand uten at det er for mye buskas eller høy lyng som kan ta borti under-quilten eller stå i veien for oppspenning av tarpen. Det skal ikke flere krav til før det faktisk er litt begrenset med muligheter i en helt vanlig skog på østlandet. 15 minutter senere har begge bestemt seg for at vi har funnet det vi leter etter; riktig avstand, ingen hindringer og ikke minst - ikke direkte nedvind for bålrøyken, og kun 30 minutter etter det igjen er hotellrom rigget med nyredde senger og kursen mot de livgivende gnistene tas ut. Det må nok skyldes en kombinasjoin av tiltaksløshet og frosne fingre, men bålet forblir der det har ligget siden bålplassen ble anlagt midt på 70-tallet. Med 2 sekker ved er det snart god varme og både varmt drikke og middag tilberedes. Vi er mette, praten går og bålet fôres. Livet er enkelt når veden kommer i sekker.....den fra Kiwi har nok ligget på lager hele sommeren for den brenner veldig fort opp. Fint når man skal fyre opp, men ikke så praktyisk når veden skal vare litt. Nordavinden er skikkelig sur og Tor Magnus legger opp surbrettet som et slags le mellom stokkene han bruker som ryggstøtte og der vinden trekker over det åpne vannet og slår iland 3 meter bak oss. Nå kan det hende du lurer på hva ordet «surfbrettet» betyr. Normalt er det jo et nrett man står på uten på vannnet og da normalt på saltvann og, i Norge, oftest med et seil foran seg så det kan ikke være det Thomas i tredje person snakker om her, men joda, det er faktisk det og om du leste om vinterhenget i 2013 har du hørt om surfbrettet tidligere. Det brukes etter sigende av buldrere som tar seg over til motsatt bredd og buldrer i den vertikale veggen som stiger ca 20 meter opp fra vannet. Sikkert morsomt om man kan den slags. Så satt vi der da, oss to, vi som ankom først, de ivrigste.... eller kanskje bare vi to som hadde mulighet til å reise tidlig denne fredagen, men hvorfor dukker det ikke opp noen andre ? Det begynte å bli skikkelig seint, klokkeslettet er uvesentlig (nærmere 21.00), da en hodelykt dukket på andre siden av vannet og beveget seg opp stien mot der vi utgangspunktet hadde tenkt å avholde treffet, der hvor motorveinettet av stier vanskeliggjorde en bra leirplass uten forstyrrelser fra alskens turfølger hele lørdagen. «Jeg tror jeg må gå andre veien» ropes det ut i natten. Det bekrefter vi og lyskjeglen beveger seg ned igjen og tilbake der den kom fra. Vi har ikke noe i mot at andre bruker marka, men når man har spent opp hengekøyer mellom alle trærne passer det dårlig at syvogsyttitusen turglade voksne, barn og labradoodles helst skulle gått akkurat der vi sitter i ring rundt bålet og lager indianerlyder med hånden mot munnen. En halvtime senere ankommer @Hengern Tormod hadde vært opptatt med alskens sjåføroppdrag for kone og barn hele ettermiddagen, men var nå klar for å slappe av. Max. Han fant seg en plass ved glørne og grillet par pølser før han forsvant til skogs for å henge opp rommet inkludert den nye Superfly tarpen som han var spent på – den ser jo så fet ut med dører og greier. Praten går og knitringen lever i beste velgående. Etterhvert er det mer stirring på glør enn prat uten at det er noe feil med det, men til slutt sier vi at nok for være nok og begynner å planlegge tannpussen. Begge vedsekkene er halvtomme da vi går hver til vårt og kryper inn mellom lag av dun en halvmeter over bakken. Klokkeslettet er uvesentlig (01.00). Fortsettelse følger......

Guttene mine og jeg har bestemt oss for å ha overnatting en helg i måneden på en fast plass slik at vi får med oss forandringene i naturen. Vi skal dokumentere hver tur selv om rapportene ikke blir like gode som andre tur rapporter her på forumet.

Da har jeg snakket med fungerende prosjektleder og Fjellforum er nå med som partner på denne listen (skal bare sende inn info/logo etc) http://www.friluftslivetsar.no/medlemsorganisajoner/ Vil kjøre logoen deres på forsiden av forumet sammen med annen vi har der på høyresiden Jeg nevnte spesielt dette med at vi bruker å ha hengekøyetreff og lettvektstreff osv. Dette er høyaktuelle treff som fler kan delta på sikkert. For oss betyr dette at vi kan bruke aktivitetskalenderen på http://www.friluftslivetsar.no/arrangementer/ også - om dette er noe vi ønsker å bruke. De har kontakter i media som kan lage reportasjer fra treff/samlingen/spesielle aktiviteter osv. (packraft/kano/havkajakk/barn på tur/matlaging på bål??) Når det gjelder effekter - f.eks. T-skjorter e.l. så håper de å få midler til dette neste år. Vi har jo ellers en stor mulighet for å skaffe premier/effekter/utstyr via våre sponsorer også. Nevnte også aktiviteter angående @Rondaståk og dette er noe de muligens vil jobbe med senere - altså samarbeide med mulige festivaler. I korte trekk så er organisasjonen Friluftslivets år kun ment å fungere dette året - og de er der for å få folk opp og ut - sånn sett er forumet midt i blinken for dette - tenker jeg. Lagde denne logoen - på forsiden

Misforstå meg rett; med "value for money" mener jeg kvalitet, ikke kvantitet. "Lokalprodusert" "og økologisk" er også "value" - også for meg. Når jeg kjenner grisebonden og vet at ribba har nøffa rundt i friluft hele livet, så har det en verdi som gjør at jeg fint kan betale 4-5 ganger normal ribbepris. Kanskje ikke HVER dag, men til jul; definitivt Eller; når jeg kan kjøpe avocado, chili, lime,tomat og løk, og slenge sammen en guacamole til dobbel pris av den uappetittlige gørra du får kjøpt på boks - men som smaker helt fantastisk i forhold - da er det value for money. For meg.

Bare for ordens skyld. Ikke engasjer nærstående eller venner for å skaffe stemmer. Om det blir jevnt i teten vil vi sjekke at alt har gått rett for seg før vinneren blir offisiell - selv om stemmetallet skulle tilsi en klar vinner.

Klarlakk høres bra ut @Walle. Har en del rød bengalakk igjen etter å ha friska opp minigraveren. Ser noen en rødmerket stripe til fjells i vinter så kan de jo tenke sitt.

I «På tråden» spalten i lokalavisa går det for tiden en diskusjon om Photoshop-bilder. Kjernen i diskusjonen er den samme gamle: En eller annen får ikke mobilbildene sine til å ligne på leserbildene som sendes inn. Dermed er leserbildene juks og fanteri som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Slike unaturlige bilder burde avisa selvsagt holde seg for god til å publisere. Tullprat. Det er lov å redigere bilder. Et bilde er ikke virkeligheten. Fra det øyeblikk en tar frem kameraet og til en har fotografert motiver skjer det en fortolkning av virkeligheten. Dette er alt fra komponering av motivet til innstillinger i kameraet og hvordan kameraet fanger lyset og gjør det om til et motiv. Det ferdige bildet skal formidle noe. Det kan være et øyeblikk, en stemning eller en opplevelse. Nå i november står solen lavt, noe som gir varme farger og fantastiske solnedganger. På eksempelbildet har jeg forsøkt å formidle stemningen ved å stå med fiskestangen når sola er på vei ned en sen høstdag. Bildet er knipset med en helt vanlig, og eldre modell, mobiltelefon. Det vil si at kameraet ikke er av de aller beste til å tolke slike motiver. Rett fra kameraet har bildet derfor et blåstikk, og ligner ikke noe på den opplevelsen jeg selv hadde ved sjøen. For å få frem stemningen jeg vil formidle har jeg derfor justert litt på bildet i Lightroom. Det er ikke mye redigering som er gjort. Jeg har justert hvitbalansen ved å bruke jakka som referanse, kontrastene er økt noe og eksponeringen er justert for å få frem silhuett av fiskeren. Til slutt har jeg fjernet litt støy i bildet. Bildet er ikke virkelighet. Det er ikke et forsøk på å dokumentere at jeg stod ved sjøen med fiskestanga. Bildet er et forsøk på å formidle hvordan jeg opplevde stemningen ved sjøen den ettermiddagen i november. Så får jeg heller skylde på egne utfordringer med fargesyn om fargene ikke skulle falle helt i smak for den som ser bildet. Er det lov å redigere bilder? Jeg mener det er lov å redigere bilder. Hva mener du? Formidler bildet stemningen i november, eller er det bare juks og fanteri? Vis hele artikkelen

Møtte en - 1 - labradoodle på min vei og den var svært snill og høflig. Alle joggerne som skvatt ut av svarte skauen og inn i lysløypa, derimot... Om noen forteller om ny pers på hva-den-nå-heter-lysløpa-ved-Ulsrud, så kan det være på sin plass å spørre om det er med eller uten snarveier tvers over alle svingene. 7homas strekker forfatterlisensen til nye lengder. Intet sted er det så tydelig som i beskrivelsen av "de to ivrigste". Han purket til kl 10 fredag. Rotet rundt hele dagen for å kjøre bil nesten helt frem. En annen (riktignok håpløst naiv), deltaker hadde da gått i fem timer rett inn i hjertet av mørkeste Enfold og pådrar seg blodige vannblemmer og kjemper en desperat kamp mot uoverstigelige hindringer før dagen er omme... bare nevner det sånn i forbifarten. Overhodet ikke en smule bitter over å stå på verkende føtter på Sarabråten lørdag eftermiddag. "What a mistak-a to mak-a"

@tronn kva med helsport svalbard Expedition? Nettopp sett ned med 50% til 3250 kr. 1500 gr i L. 95/5 700 spenst. Lokka ein kompis til å kjøpe den i fjor, har prøvd den. Sjukt varm!

Siden vi bruker absolutt alt fra høyryggen (bortsett fra noen få biter talg), blir kiloprisen for kjøttdeigen det du betaler for høyryggen. Sikkert litt dyrere enn ferdig kjøttdeig, men for meg er det viktigere at jeg vet hva som er i kjøttdeigen, og hvilken kvalitet det er på kjøttet. For meg er ikke "value for money" det viktigste, men kvaliteten på maten. Derfor betaler jeg gjerne mer for økologiske grønnsaker og lokalprodusert mat.

Bestilte ny dagstursekk fra XXL, til 299,-. Litt skeptisk til kvalitet på grunn av den lave prisen. Nå har jeg nettopp pakket ut sekken, og må si jeg er veldig overrasket. Sekken er rett og slett veldig bra. Virker lett, men både solid og behagelig. Veldig fornøyd!

Å lage kjøttdeig selv er såre enkelt, dersom man har en kjøkkenmaskin med kjøttkvern. Vi kjøper beinfri høyrygg i butikken (90-140 kr/kg), og kverner det én gang, porsjonspakker det i ziplockposer og rett i fryseren. Alt kjøttet brukes, intet svinn. Høyrygg har omtrent 10% fett, det er passe for meg.

Ja, nå er det sjult

Siden jeg har vært litt kritisk til noen nettbutikker siste tiden får jeg også gi litt skryt her. Fikk tips her på forumet (takk for det!) og kjøpte meg en Norrøna Lyngen jakke fra Highpoint.no (nypris 3800 i butikk, antar dette er relativt likt de fleste steder) som var satt ned til 1900 på Black Friday. Fikk tips her på siden om å bruke en rabattkode og fikk da jakken ned i 1500kr. Kjøpe en slik jakke i populær farge (svart) og størrelse (medium) til 60% rabatt må sies å være veldig gunstig. De hadde også lagt med gratis skistropper med i forsendelsen. Veldig bra inntrykk av Highpoint.no har jeg i hvert fall fått (og nei, jeg har naturligvis ingen annen forbindelse med denne butikken enn dette nevnte kjøpet).

Den skulle være skjult - er de skjult nå @7homas @Anders Eriksen takk for påminnelsen. Det er 3 uker til den stenger - har nettopp installert et verktøy for å strømlinjeforme ads. Er det noen av dere som kan lage et banner som vi kan bruke på toppen - omtrent slik som det Rondaståkbanneret http://www.fjellforum.no/forum/16-turf%C3%B8lge-forumtreff/ Tenkte kanskje å bruke et bilde fra hver turrapport og med litt grafikk osv

Burde ikke status vært sjult her som i fortokonkurransen ? Litt mer spennende da om man ikke kan se at en rapport f.eks drar kraftig i fra de andre

Mulig at det blir en litt mer synlig link til tråden på forsiden? Veldig mange gode turrapporter, herlig lesestoff. Helt topp at dere får i gang en slik avstemning i år også

Hørtes ut som en bra tur alt i alt! Må si at når jeg hørte om opplegget så var jeg litt redd for at dere skulle ende opp som "meiseboller" for ulven.

Jeg er i grunn enig med deg i mye av det du skriver REs. Det er artig å lage teorier og like artig å prøve å rive dem ned. Egentlig er dette de viktigste prinsippene i all vitenskap. Det finnes to typer intellektuelle. De som tenker ut ting selv og forkaster alt som kan motbevises. Og de som kopierer andres tenkning og ikke tåler at noen motsier dem. Etter at jeg forstod at mye av det jeg engang tok for god fisk egentlig bare var bygget på hypoteser har imiddlertid jeg begynt å sette spørsmålstegn ved ganske mye. Og antagelig har man god grunn til det. 99% av det som presenteres for folk gjennom mediene er laget for å selge. Ikke for å gi oss vanskelige spørsmål. På spørsmålet om liv og evolusjon i naturen, og om dette bygger på tilfeldigheter eller atomfysikkens lover så tenkte jeg litt som dette eksemplet illustrerer: Da dna-molekylet ble oppdaget sa noen at man hadde "løst livets gåte". Men egentlig hadde man bare oppdaget den. Da noen greide å fremstille kunstig aminosyrer ble det nesten presentert som bevis for at livet lett kunne bli til av seg selv. Tanken var da at tilfeldigheter skulle blande sammen akkurat de rette kjemikaliene og skape akkurat de reaksjonene som skapte den første basillen i "ursuppa". I dag kan vi anta hvordan grunnstoffer og forskjellige kjemiske forbindelser var fordelt på jorden før det eksisterte noen form for liv. Man kan regne ut sannsynligheten for at alle nødvendige stoffene var sammlet på et sted og gjennom svært kompliserte kjemiske prosesser dannet et stort anntall av forskjellige aminosyrer akkurat av det slaget som finnes i alle former for liv. Og så kan man regne ut sannsynligheten for at alle disse aminosyrene klumpet seg sammen og dannet et stort anntall svært komplekse proteiner nøyaktig slik de må være for å fungere i en organsime. Og så kan man regne ut sannsynligheten for at tusenvis av disse klumpet seg sammen i et perfekt system slik at det ble til en organisme med et varig stoffskifte og som hadde evnen til å reprodusere seg selv. Om en slik tilfeldig blanding ville være levende eller ikke er jo et annen spørsmål. Men sannsynligheten for at dette kunne skje er så liten at det knapt kan settes tall på det. Rent matematisk er det mulig, men det ville bli som å riste fem terninger og få bare seksere hundre tusen ganger på rad eller noe slikt. Og dette er visst knusktørr realistisk matematikk. Antagelig er det derfor enkelte vitenskapsfolk nå lufter tanken på at vi kan takke noen ufo'er eller noe slikt for at vi eksisterer :-0 Alle vanlige kjemiske reaksjoner på jorden styres av lover som hele tiden søker mot å skape mest mulig stabile og "døde" forbindelser. Slik man ser i betong f.eks. Livet er av en eller annen grunn noe helt annet.

Harkila Viper jakke. Halv pris Julegave til meg sjøl

Ofrer meg for fellesskapet. Pasta Carbonara og Kylling Karri bestilt. Minirapport kommer.

Takk for mange flotte blogg-opplevelser! Jeg misunner dere virkelig som har fått til dette, og hele to ganger har dere hatt slike somre! Helt rått. Bloggene har vært inspirerende og motiverende, så takk for de, de har vært supre å lese

Kjøpte meg en kikkert og abonnement i ett år på National Geagraphic. Fikk med Jubileumsboken også - alt for 248 blanke kroner.- tror det kan være noen OK bilder å se på.. http://natgeo.no/tilbud

Ligger mange debatter i denne debatten. At reintallet i Finnmark er for høgt er det ingen tvil om. I Troms der jeg bor har svensksamene sommerbeite på norsk side. For tiden er det og en del svenskrein her på vinteren. Det er pr i dag ingen avtale om beitebruk mellom Norge og Sverige da den gamle er gått ut og ingen ny er på plass. Sa til Overskriften og det jeg trodde debatten i utgangspunktet skulle handle om; husdyrhold vs friluftsliv. Om man mener at naturopplevelsen blir ødelagt av at det er beitedyr i utmarka har man etter min (satt på spissen) mening fjernet seg fra naturen i en slik grad at den er redusert til en kulisse for opplevelser. Husdyrhold har alltid vært en del av utmarka. I Dividalen hadde samene sommerboplasser og skoler lenge før den første naturromantiker fra byens borgerskap satte sin for der og irriterte seg over at det var rein og samer i villmarka.

Har bestilt Hitachi batteridrevet vinkelsliper. Hva fandens relevans har dette til Fjellforum ? Jo den skal jeg ha med meg i turbilen. Dritkjedelig dersom en skulle bli sperret inne på en bomveg. Det er fristende mange ganger å kjøre inn en åpen bom for å komme nærmere en kommunetopp f.eks. Som regel går det greit å komme ut igjen.....

https://turhistorie.blogspot.com/Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

Forvarming med metanol eller metanol/etanol blanding gir sotfri forvarming. (minst 20% metanol) Det er bare å prøve seg frem, men det er litt vanskelig å følge med på når spriten er nesten brent opp, og du skal skru på bensin eller parafin tilførselen. lykke til. dsk