Vinnerliste

Turen gjordes 30-31 oktober, så det har tagit några dagar att få ihop en tur-rapport... Eftersom jag aldrig varit på Blefjell och det var en lucka i vädret med en fin dag så for jag dit. Bestämde mig för att övernatta på Sigridsbu. Jag tittade ut en väg upp på berget som såg lämplig ut och tryckte in den i GPSen. Väl på plats hittade jag inte vägen upp, alls. Körde fel en gång, körde tillbaka. Bestämde mig för att bara köra så långt det gick och sedan hitta den inprogramerade rutten därifrån, jag visste att jag var rakt söder om den stig som fanns på kartan. Så hamnade jag på en parkering inte så långt ifrån något slags "Røda Kors-hytte". Det visade sig vara ett väldigt bra ställe att börja på. Stigen gick 800 meter norrut och en skylt pekade ut en väg mot Sigridsbu. Inte norrut, men åt rätt håll. Jag följde stigen som skylten pekade på. Mycket snart kommer man fram till en liten sjö, som är en lämplig tältplats för kommande resor om man åker dit på kvällen så man slipper köra en massa bil det första man gör på morgonen inför turen. Stigen fortsätter sedan mot nordväst. Efter typ 3 km så möter man vad jag trodde var min inprogramerade led. Det är det inte, det är en alternativ led till Sigridsbu som går söder om standardvägen. Mycket bättre utsikt den här vägen. Solen lyste så det var varmt och skönt. Det gick fint att gå utan jacka och bara långärmad tröja. Inte riktigt t-shirtväder, men nästan. Enligt kartan skall den stig jag gick upp på komma fram vid ett vägskäl där man kan välja 4 olika vägar. Det gör den inte, den kommer fram 200 meter väster om detta vägskäl, så kartan och verkligheten stämde inte. Fel nummer 2 för dagen, som åter visade sig vara rätt, i slutänden. Mycket fin väg att gå med 10-mila utsikt. Så småning om har jag fått syn på hytta. Frågan är om jag skall ta lunch där jag står, eller vid hytta? Jag väljer att ta lunch där jag står. Bättre utsikt och solen är på väg in i moln. Det gäller att passa på. Vad dock tvungen att slå hål på isen i den lilla vattensamlingen som fanns intill stigen. Temperaturen var nog bara runt noll, även om solen värmde så det kändes varmare. Väl framme på hytta så bestämmer jag mig för att sova i anexet. Det är en mindre byggnad som därför borde gå snabbare att värma upp. Vad som inte gick snabbt var att ta sig in. Väder och vind har gjort huset skevt, och dörren satt stenhårt. Jag lyckades dock hitta en spade och bryta upp den. Väl inne fick jag snabbt igång kaminen och efter en knapp timme var det mer än nog varmt och dags för mat. Svart som i en säck ute. På morgonen efter var det kyligt i huset och av någon anledning svårt att få igång kaminen. Men det gick. Brann dåligt hela tiden, dock. Men det blev i alla fall varmt. Ute var sikten "lätt begränsad". Inne i molnet och med lätt snöfall. Snön tilltog och jag provade att gå standardvägen, som är markerad. Markereringen behövs dock inte eftersom man går i en dalgång hela tiden. Eftersom det regnat mycket dagarna innan och nu frusit på var det ganska isisgt. Så småningom kom man ned i skogslandet och det blev bättre sikt så man kunde se hur mycket det egentligen snöade. Trevligt. Länge sedan jag var på så gott humör. På vägen tillbaka passade jag på att ta lite bilder vid dom små sjöar som jag småjoggade förbi på vägen upp. Bilder: Utiskt från södra leden mot Sigridsbu. Den här sjön fotograferar nog alla som går förbi. Klassiskt motiv. Som vanligt svårt med exponeringen med solen rakt in i kameran. Så här ser det ut åt andra hållet. Jag har sett i princip samma motiv i en turist brochyr. Utiskt mot sydväst från lunch-platsen. Nu är jag framme vid hytta. Dom har en sjö där som säkert också är populärt fotomotiv. Morgondagens väder kommer in från väst. Det visste jag om att det skulle göra. Dax för lite extra mat. Korv, bacon och lite bröd. Konjak till kaffet. Utsikt dag 2. Nu har jag kommit ned i skogen. Man skymtar lite sjöar och åskrön i snöfallet. Vilken härlig dag! Så här borde det vara oftare! En av dom små sjöar som finns inte alls långt från parkeringen.

Med tanke på all snakk om samekniven rotet jeg fram min 9" som jeg kjøpte i 1990, en Strømeng. Den har ligget noen år nederst i en skuff. Det viste seg at messinghylsa nederst på skaftet hadde løsnet litt, sikkert fordi skaftet var veldig tørt. Jeg satte kniven med skaftet ned i litt vann en times tid. Problemt løst. Så tørket jeg den, brynet den opp, og oljet skaft og slire. Nå er den klar til bruk, hengende på ryggsekken. Jeg fant nemlig ut at jeg skal ta den i bruk igjen en stund, rett og slett for å sammenligne med ei lita øks. Hva vil jeg foretrekke etter noe bruk? Samekniven eller øksa? Vi får se.

Høststemning i Andebuskogen

En kompis og jeg er når godt i gang med å planlegge det store eventyret for 2015; Norge på Tvers. Utgangspunktet for turen er Rogen i Sverige. Derifra går turen videre gjennom Femundsmarka, Rondane og over Dovre, og avsluttes med Romsdalsalpene før vi kommer til vår endestasjon - Åndalsnes. Vi er nødt til å jukse litt med å avslutte innerst i en fjord, men sånn er det med jobb, studier og kjærester som vil ha oss hjem etterhvert. Vi legger ut på tur i slutten av mai/beggynelsen av juni. Vi er begge jusstudenter. Den ene en entusiastisk fisker, den andre en ivrig jeger - og vi er begge lidenskapelige friluftsfolk. På bloggen vår idetfri.blogg.no kan dere følge med på planlegging og gjennomføring av turen, samt lese turrapporter fra andre turer og annet vi skriver om jakt, fiske og friluftsliv. Tips, rød og spørsmål tas gjerne i mot Kanskje vi til og med møter noen "fjellforumere" når vi legger ut i juni. Anders idetfri.blogg.no

Jeg gjør ingenting. Etter å ha kranglet på meg skoa sørger jeg for å gå de varm på et vis. Jeg setter meg ikke ned før de er gått varm, noe som går relativt fort. Samme gjelder ulltøy. Før jeg går ut av teltet er det av med tørt sove/leirtøy, og på med fuktig og svett tøy. Ja, jeg synes også det er skikkelig dritt

Vel hjemme igjen fra en litt "heisen" tur som ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde beregnet å dra hjemmefra freda morgen og gå fra Hunnedalen og inn til Sandvatn. så videre fra Sandvatn til Blåfjellenden på lørdag og tilbake til Hunnedalen på søndag. Men det var jo fredag så alt kan skje. Det begynte med at svigers trengte hjelp med transport til et eller annet arrangement på bydelshuset og så gikk det en time der. Så oppdaget jeg at jeg trengte ny forsyning med gass til den lille gassbrenneren som alltid følger med kaffekjelen. Den veier ikke stort og kan være fin å ha til å koke en kopp varm drikke underveis. Så gikk det en halvtime der også og til slutt en snartur innom butikken etter litt proviant og så var jeg i gang ca. to timer forsinket. Klokka var vel ca. to på dagen da jeg parkerte i Hunnedalen og etter en liten prat med en rypejeger på vei hjem så var jeg i gang. Det blåste ganske kraftig men ikke verre enn at det gikk fint å gå. Der stien til Blåfjellenden og stien til Sandvatn møtes ble jeg innhentet av en bonde som skulle inn til Blåfjellenden. Han skulle se om det var igjen noen sauer, men jeg forstod snart at det nok bare var et påskudd til å få en en tur til fjells. Så var jeg alene på vei mot Sandvatn. Allerede nordvest for Øyervann begynte problemene. Det blåste sikkert en sterk kuling og flere ganger tok vinden tak i sekken min og sendte meg sidelengs bortover berget. Så kom tåka, som sluppet ut av en sekk. jeg mistet stien et par ganger men kom meg tilbake på rett kurs igjen etter å ha sjekket kartet noen ganger. Så begynte det å mørkne. Jeg gikk på det jeg orket men det ble vanskeligere og vanskeligere å følge stien. Blankskurt berg hvor nesten alle steinene ser ut som varder og ingen sikre punkter å orientere etter. Etter å ha gått så lenge som mulig uten lys, var det ingen bønn. Lykta måtte frem og jeg gikk fra varde til varde. Etter enda en stund var det så mørkt og så mye tåke at lykten min bare laget en tynn hvit stripe inn i tåkeheimen og noenlunde samtidig var det slutt på vardene. Nå var jeg fanget i "nacht und nebel". Jeg gikk i sirkel rundt varden, lenger og lenger ut uten å finne nye varder eller merke. Til slutt tenkte jeg at jeg bare fikk ta en kompasskurs og forsøke å gå i en så rett linje som mulig helt til jeg traff på et sikkert punkt som jeg kunne bruke til å ta ut en ny kurs. Jeg følte nesten at jeg gikk i blinde oppe på Stutaheia, men plutselig begynte det å gå nedover. Det var glatt og isete mange steder og jeg klarte ikke å holde særlig høyt tempo. Plutselig skled jeg på noe is og falt ned på et flatt parti på berget. Dette var også islagt og jeg rutsjet utfor kanten og landet delvis på beina og på sekken ca. 3 - 4 m. lenger nede. Det gikk bra, men det satte en liten støkk i meg siden jeg nå ikke var sikker på hvor jeg var og dette bratte urete terrenget som forsvant ned i et dypt sort gjel stemte ikke med kartet. På den ene siden var det et sort hull nedover og på den andre siden en loddrett fjellvegg oppover. Ja, jeg innrømmer det. Jeg skulle tatt med meg min fine og nesten ubrukte GPS, men den lå altså hjemme. Under slike forhold kom jeg til at videre forsøk på å finne frem var forbundet med alt for stor risiko og jeg bestemte meg for å prøve å finne ly et sted hvor jeg kunne lage litt varm mat og muligens overnatte. På et blankskurt berg med massevis av enkle steiner spredd utover er det ikke lett å finne ly, og nå regnet det i tillegg, men nede i den kløfta som jeg stod i var det en stor avlang snøfonn som hadde ligget over hele sommeren. Den hadde form nesten som en en ca. ti meter lang kajakk og var ca. to meter høy. I den nedre enden hadde vind og vær tert på fonna slik at den nesten hadde form som en bølge rett før den bryter. En slik bølge som det er så populært for surfere å surfr inn i, og helt nederst var det hull rett gjennom. Jeg krøp inn under dette halvtaket og der satt jeg ganske godt i ly for vinden og så var det faktisk litt tak over. Jeg var trett, våt og sulten og hentet opp en brødskive fra sekken. Den ble for tørr. Her måtte primusen frem. Jeg kunne høre at det rant vann nede mellom steinene, men overflaten var frosset med is som jeg ikke klarte å knuse så da ble det å samle sammen noe snø og putte i kjelen. Jeg kokte en pose fruktsuppe som gikk ned på høykant og så var det bare å begynne å forberede natten. Jeg hadde en alt for tynn sovepose og en vindsekk, men etter å ha kledd på meg alle klærne i sekken og skiftet sokker så krøp jeg ned i soveposen og snørte sammen alt som gikk å snøre sammen. Det var ikke særlig behagelig å ligge på steinene uten liggeunderlag, men jeg frøs i hvert fall ikke. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov den natten, men det var nok ikke mye. Jeg følte at jeg stort sett var våken og lå og vred meg i et forsøk på å finne en litt behagelig stilling, men det var visst umulig. Da jeg våknet i syv tiden lørdag morgen hadde det kommet to til tre cm. våt nysnø som dekket både sekken og kokeutstyret. Men jeg fikk børstet bort snøen, laget en kopp varm kakao og spist et par brødskiver før jeg begynte å klatre opp steinura i et forsøk på å komme opp på fjellet for å få et overblikk. Jeg bestemte meg for å gå rett østover for da mente jeg at jeg måtte treffe på Øyervann før eller siden og så kunne jeg bruke kartet og kompasset for å finne veien videre, men etter å ha gått mindre enn et kvarter så oppdaget jeg den første varden med en rød T på. Da var jeg ikke så langt ute av kurs like vel. Jeg hadde bare gått litt for langt mot nord. En time senere sank jeg ned på en stol inne på hytta som heter Sannvatn og opp fra sekken kom en iskald boks med bayerøl fra Aass. Den kommer jeg nok til å huske en stund. Alt jeg hadde av klær og annet utstyr var gjennomvått så jeg brukte resten av dagen til å tørke dette og spise opp de to middagene jeg hadde med. De siste gjestene forlot hytta og etter noen timer begynte det å komme nye gjester. Kjentfolk fra fjellturkomiteen i STF som hadde gått inn fra Lortabu. Jeg ble tilbudt skyss neste dag fra Lortabu og ned til Hunnedalen hvor jeg hadde bilen min, ca. en mil med asfaltvei, og det var det lett å si ja takk til. Det ble en koselig kveld på hytta og det så ikke ut som at noen hadde tenkt å bære med seg noe av alle drikkevarene hjem igjen. (De var nok for tunge til det.). Søndag formiddag gikk jeg derfor heller 2.5 timer ned til Lortabu enn 4 - 5 timer tilbake over fjellet ned til Hunnedalen. Så nå REJOHN, nå forstår du sikkert hvorfor jeg ikke kom meg til Blåfjellenden. P.s. Hørte at det hadde vert leteaksjon etter en dame mellom Øygardstøl og Kjerag. Hun hadde visst også tilbrakt natten i ly av en gammel snøfonn. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/ryfylke/Varfast-kvinne-22-funnet-i-god-behold-3556369.html

Da har jeg, etter Oddbjørns anbefaling, testet Basecamp med Frikart (versjon Topo summer II). Dette virker som et meget bra alternativ til UT.no appen jeg i dag bruker, med det meste av stier og hytter inntegnet. Om ikke det er på et slikt detaljnivå som Topo Premium kan gi, så tror jeg dette vil kunne fungere meget bra til mitt bruk (som er tur hver helg i Rogaland).

@REs Kjente gåsehuden da jeg leste ".....og jeg rutsjet utfor kanten og landet delvis på beina og på sekken ca. 3 - 4 m. lenger nede....." Godt å høre at det gikk bra med ølen

Klassisk motiv, men kanskje litt mange elementer (litt rotete i dobbel forstand) i bildet som drar oppmerksomhet(?). Bittelitt for lang eksponering synes jeg.

Det er ikke så veldig vont å brekke et bein. Ofte smeller det som om du brekker en tørr kvist, eller som å brekke et kosteskaft, avhengig av størrelsen på beinet. Men det blir verre og verre etter hvert. Det er ikke nerver i beinet, men alle beina er dekket av et tett nettverk av nerver og når beinpipene ligger og kutter og skjærer i nerver og vev rundt bruddet så er du ikke i tvil om at noe er galt. Etter 25 års ekteskap så er det ikke mye som overrasker kona mi. Hun er vandt til det meste, og det blir bare verre og verre når hun har en mann hvor kroppen er kommet i reparasjonsalderen mens hodet fremdeles er i tyveårene.

For at hunden skal få et komplett kosthold skal den ha både bein, innvoller og kjøtt. Råforer man er regelen 80% kjøtt, 10% bein og 10% innvoller. Dette vil den ikke få av middagsrester. Varmebehandlede ben er i tillegg skadelig for hunden. Fordøyelsesystemet til hunden er ganske forskjellig fra vårt. Derfor er tacoen bra nok for barna, men ikke hunden.

Har du noe igjen på det kortet ditt så ville jeg brukt det på et godt underlag. Det fins ikke den soveposen på denne planeten som holder deg varm hvis du har kuldebro fra bakken..

Dummeste jeg har hort... jobber ikke hunder? ... Blindehunder, hjelpehunder for doeve og mennesker med ulike fysiske funksjonshemninger, ettersokshunder, lavinehunder, politihunder, narkohunder, minesokshunder, likhunder, gjeterhunder, sirkushunder, vakthunder, trekkhunder, klovhunder, hunder som paviser rateskader i hus.... mange hunder er jo fast ansatte og ganske overlegne oss mennesker i mange yrker .... Scherp deg

Fin tur laurdag frå Vartdal i Ørsta. Runde med Bergehornet som høgaste topp. Sært at ei kan gå i joggesko i november, men må nytte dagane slik dei er. Vindfullt - men sjølv det er heilt greit i +12 grader. Flott topp og her såg vi fleire fine turmoglegheiter til seinare bruk - så skal inn att her ved høve.

tJeg håper du skriver dette for å se hvor mange du klarer å erte på deg, og ikke fordi du har skjønt så lite. Men i tilfelle din forståelse for hundehold er så lav, kan jeg jo uansett svare deg. Min hund sparer Norge for 5-600 000 årlig. Uten hunden hadde jeg vært uføretrygded. Den drar meg ut når jeg er dårlig og når jeg er i fin form, den drar meg på lengre turer enn jeg ellers ville orket, og mer krevende turer enn jeg ellers hadde klart. Fordi jeg har hund holder jeg min sykdom under kontroll. Jeg synes det faktisk er vel så nyttig som å hjelpe til med jakta, synes ikke du? De fleste, om de har sykdom eller ei, har stor fysisk og mental nytte av å ha hund. Men igjen, jeg antar at du ikke er så dum at du ikke har forstått det. Så lykke til med å erte på deg folk

En bekjent av meg har holdt på å 3 år for å få bilde av solen når den skinner i gjennom Torghatthullet. Jeg har sett lignende bilder før - men ikke i samme kvaliteten og ikke fra denne siden. Jeg syntes denne Timelapsen var litt kul - kanskje det er andre Timelapser som kan deles her?

Jeg leste for en tid siden på NJFF nettsider (Norsk jeger- og fiskeforbund) om planer for å selge ut områder eid av Statskog. I Norge eier Statskog omtrent 14 % av totale skogarealer. http://www.njff.no/portal/page/portal/njff/nyhet?element_id=275384121&displaypage=TRUE De har fanget opp saken i en Stortingsmelding (St. 27 2013 -2014) http://www.regjeringen.no/nb/dep/nfd/dok/regpubl/stmeld/2013-2014/Meld-St-27-20132014.html?id=763968 Ryggmargsrefleksen min sier at dette ikke er veien å gå, men jeg er åpen for at ryggen min er dårlig til å tenke Hvilke konsekvenser kan dette ha for fiske og jakt? Er naturen vår kun ment som en inntektskilde for noen få? Vil dette kunne ha heldige konsekvenser, i så fall hvilke? Med tanke på hvor lite vi felles egentlig eier (gjennom Statskog) så er jeg betenkt. Hva tenker medlemmene her på Fjellforum?

Nok en tur til fjorden for å se om sjøørreten var bitevillig i dag. Ingen fisk, men trivelig stemning ved en stille fjord i Fræna.

Sko og våte klær i soveposen er absolutt siste sort og kun en nødløsning. Du ødelegger nattesøvnen, gjør soveposen unødvendig fuktig og får ikke tørket klærne nevneverdig. Hvis du fyrer primus i teltet og har telt med litt takhøyde, er en tørkesnor eller et tørkenett øverst i teltet en fin plass både for å tørke klær på kvelden og tine stive sko på morgenen. Tørking av sko på sterk varme ødelegger fort læret. Pass på å smøre inn med fett før læret lir tørt og stivt. Som andre har nevnt tidligere er ikke tørre sko et problem nesten uansett kulde, det er de fuktige og våte skoene som blir stivfrosne. Tenk derfor mye forebygging også. Prøv å holde skoene tørr lengst mulig. Selv har jeg brukt plastposer som fuktsperre i mange år og synes det fungerer godt. Jeg har posene utenpå ullsokkene og bytter heller sokker gjennom dagen om nødvendig. Våte ullsokker tørker langt raskere enn våte skisko. Jeg har brukt både vanlige handleposer og mindre poser fra vinmonopolet. Begge fungerer greit og holder en del dager ved forsiktig bruk. Poser i sterke farger kan farge av og gi sokkene et interessant mønster. Gisle

Jada, jeg har kniver og økser nok for flere livstider. Derfor bare måtte jeg ha en til: http://www.brusletto.no/index.php?artikkelID=19912&ledd1=1310544..

Og skulle den krepere i matlagingen kan man alltids sende den ut som en drone og tilkalle hjelp!

Etter helgens opplevelse med en ufrivillig overnatting ute så tenkte jeg at jeg ville vise frem mitt lille enkle feltkjøkken som fredag kveld ga meg varm mat når jeg trengte det mest. Det består av en gammel aluminiumskjele, en enkel gassbrenner og en liten gassboks. Gassboksen er ikke større enn den må være, men akkurat stor nok til å kunne brukes som lokk på kjelen hvis det skulle bli for kaldt. Varmen fra kjelen øker da trykket i gassboksen slik at det blir god fres på brenneren.

Det får nå være din mening. Hvorfor mener du det er tullete forresten? Mennesker og hunder er begge høyerestående, intelligente vesener som har gjensidig sosial interaksjon, to arter som har mer til felles en som skiller oss, så hvorfor skulle vi ikke kunne sammenligne dem? Du mener hunder er unyttige og lurer derfor på hva vitsen med dem er. Jeg spør tilbake: vi har unyttige mennesker, hva er vitsen med dem? Du klippet forresten bort andre deler av innlegget mitt, traff de kanskje litt mer blink, selv i din forestillingsverden?

Er veldig fornøyd med Frikart selv. Har alltid med kart og kompass, men for et par uker siden ble jeg overrasket av tjukk tåke i Hunnedalen alene på jakt. Da var GPS med trackback-funksjon kjekk å ha. Planlegger alltid på kart, og legger waypoints inn på gps med lokasjonen til bilen og diverse hytter i området jeg skal ferdes i. Sånn i tilfelle... Dersom terrenget ikke stemmer med GPS`en, (har enda ikke opplevd det) så vil jeg bruke koordinatene fra GPS og sjekke papirkartet.

Dagsrabatter på stort utvalg fra Aliexpress.com eks: billige pakkposer:/www.aliexpress.com/snapshot/6327539063.html teltplugger: http://www.aliexpress.com/snapshot/6327539064.html Hvorfor ikke noen selvlysende liner? http://www.aliexpress.com/snapshot/6327539074.html Og en hel haug av annen krimskrams! Aliexpress er jo en såkalt kinasjappe med stort sett fri frakt, men tidivs med fryktelig lang leveringstid. Ingen leveringsgaranti for julen, men det burde kunne gå Ga f.eks 140,- for en 1600lumen hode/sykkel-lykt med 4stk oppladbare lithium batterier, inklusive frakt..Loombands til småungene i huset er billig...

Man kan jo helt fint gi beina til hunden. Før de er kokt eller stekt. Hvis de er varmebehandlet kan de splintre og gjøre skade på tarmen. Alle hunder har godt av litt bein å tygge på.

Ett konsept som appellerte til meg var en britisk serie hvor to fiskeentusiaster ble satt i land på isolerte og avgrensede områder ulike steder på de Britiske øyer. Her hadde de med seg kun det mest basale, i tillegg til fiskeutstyr og videokamera. All filming ble foretatt av de to, og ideen var at de skulle greie seg på det de selv kunne fremskaffe fra naturen, noe som ofte viste seg å være vanskelig med dertil påfølgende fysisk og psykisk utmattelse. Eneste minus var at det var lagt inn et konkurranseelement med hvem som tok flest fisk.

Jeg elsket naturen og turer, men hatet teltturer etter utallige turer i fuktige telt, med kalde soveposer og harde liggeunderlag og kjip mat . Jeg har blitt omvendt av følgende: dunsovepose (fryser faktisk ikke, det er jo utrolig!), synmat 7lw (tykk, ekstra bred er tingen, deilig varm er den også ), god pute (ikke sånn fuktig ullgenser), nytt telt med god takhøyde og god ventilering (akka dome 3, har allerede blitt nevnt) og snill kjærest som lager god mat, er generelt romantisk på fjellet, faktisk har peiling på natur sånn at turen er godt planlagt og har med varmeflaske til meg for natta. Så, nå er det faktisk jeg som maser mest på tur

ops, så det var derfor det var lit vanskelig å komme inn, og jeg var litt overrasket over at det trengtes en slik grundig opprydding.

Jeg kan underskrive på dette. Jeg har også brukket beinet på alenetur Selv hørte jeg tydelig at benet knakk, en lyd omtrent som du brekker en tørr kvist. Jeg gikk også et stykke for å få hjelp. (med sekken på ryggen - jeg kunne jo ikke la den ligge igjen...) Og det ble først skikkelig vondt, da jeg etter noen timer skulle hinke ut til helikopteret.

Flott, men det går sikkert å printe ut bildene også så slipper du å bære med deg hele pcen. Det var bare en tanke.

Hehe.. Ho er glad i å være ute, og glad i å trille tur med lille tusta, glad i å gå tur sånn sett, men med asfalt under beina. Snakket litt med henne nå, etter mange gode tips her, og nå blir det en prøvetur til helgen. Hvis dette går bra så er KAN det jo hende vi får til fler turer:). Takker igjen!!

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 10 september, og snart var vårt fem måneder lange eventyr over. Heldigvis skulle enda en tur gjennomføres før hverdagen skulle begynne. Det hadde blitt mye fin fisk i sommer og høydepunktene var mange. Ørret på over to kilo i Halkavarre, og ørreten på 1,4 kg i Skjåkfjella var noen. Men et mål stod igjen for å kunne toppe det hele. Jeg har lenge hatt en drøm om å passere kilosgrensa på Sunnmøre, i et vann minst 1000 moh. Hverken mer eller mindre. Mange turer på Sunnmøre gjennom flere år har blitt gjennomført, uten at dette kunne krysses av listen. Nå planla vi å tilbringe ei uke på fjellet i et område i Reinheimen nasjonalpark, der flere av vanna blir kultivert av Norddal fjellstyre. Det verserte en del historier herfra om fisk på over kiloen. Men som alltid, den skulle være vanskelig å lure. Ikke første gang vi hørte akkurat det. Nå gledet vi oss, ei uke i fjella her måtte bli bra. Så gjenstod det å se om det skulle bli "dusse" (ørret over kiloen) på denne turen. Nye vann i Reinheimen nasjonalpark skulle prøves. Da bilen var parkert på Øvstestølen ca to mil fra Valldal, kunne vi ikke annet enn å smile fra øre til øre. Himmelen var blå og solen skinte. For en sommer det hadde vært så langt. Målet for dagen var å traske langs Litlelangdalselva og slå opp teltet ved Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var ca ei mil dit. Turen oppover gikk som vanlig i et bedagelig tempo. Høstfargene begynte virkelig å sette sitt preg på landskapet her og fotoutstyret måtte brukes ofte. Det var minst like mye blåbær her, som på vår tur i Skjåkfjella. Vi kunne ikke la være å stoppe for å spise så vi begge ble blå rundt munnvikene. Det varmet godt i solen, og titt og ofte måtte det fylles på med kaldt fjellvann. September er virkelig en fin tid å være på fjellet, det er helt sikkert. Da vi kom til Osten-hytta ble det en liten pause. Her måtte vi sitte ei stund for å betrakte den flotte utsikten nedover dalen. Å se Litlelangdalselva slynge seg nedover den fargesprakende dalen var virkelig vakkert. For en start på denne turen. Bilen parkert ved Øvstestølen. Veslelangdalen er et populært område å besøke. Godt med kaldt fjellvann på en varm dag. Litlelangdalselva Blåbær plukking. Det ble tatt mange bilder på denne etappen. For en dag. Snart framme på Osten. Det første vannet vi passerte. Osvika. Osten Da var det på tide med ei pause. Flott utsikt fra hytta. En av mange bekker som måtte passeres. Det begynte å nærme seg kvelden da vi ankom Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var tydelig at det hadde vært varmt i sommer, vannet var brefarget. Sikker på grunn av kraftig issmelting gjennom hele sommeren av Storbreen. En bre som lå bare et par kilometer lenger oppe i fjellet. Det var mye aktivitet ute på vannet, og det tok ikke lang tid før første kast ble tatt. Kort tid etter sprellet turens første ørret i lyngen, ikke av de største, ca 300 gram. Fargen på fisken var også preget av brevannet, den var nærmest hvit, "likfisk" kalte vi det. Kanskje ikke det trivligste navnet det, men passende nok for oss. Siden vi skulle unne oss en kjøttdeigmiddag i kveld fikk fisken leve videre. Da mørket kom ble kjøttdeiggryta ferdig, og vi kunne spise oss gode og mette. Planen i morgen var å gå til Bjørnebottvatnet, en kort etappe. Der skulle store deler av dagen brukes til fisking. Her hadde vi trua på at det kunne bli fangst av litt større fisk. Da vi lukket forteltet fikk vi et siste glimt av månen som hadde holdt oss med selskap de siste timene. Stjernene blinket i det fjerne og nok en gang kunne vi slå fast at dette var en herlig tid å være på tur på. Da vi endelig fikk varmen i soveposen, var det bare å lukke øynene og glede seg til fortsettelsen. Første Litelangdalsvatnet. Storbreen, den har nok smeltet en del denne sommeren. Så var vi ved det Øvste Litlelangdalsvatnet. Da var det godt å få opp teltet. Dette kan vi like. Så måtte fiskelykken prøves. Vi døpte den likfisk. Mange fine teltplasser å velge mellom her. Kvelden nærmer seg. Kjøttdeig og Torogryte til middag = luksus. Kveldstemning. Neste dag startet som vanlig med et par kopper kaffe, og havregryn til frokost. Vi fisket oss bort til enden av vannet og fikk lurt opp et par 300 grams fisker til. I dag skulle vi spiser pølser til middag, så det ble catch and release i dag også. Da vi kom opp til Bjørnebottvatnet fant vi en fin plass ved nordenden. Da teltet var slått opp satt vi oss ned og speidet utover vannflaten i håp om å få se noen forlokkende vakringer, men nei. Ikke noe som kunne minne om antydning til liv. I følge hjemmesiden til Norddal fjellstyre ble det sist satt ut fisk her i 2001. Da kom det ikke som noen bombe at flere timer med intenst fiske ble resultatløst. Akkurat slik det har vært på så mange turer i disse trakter før. Da middagen var spist var det på tide med dessert. Vi hadde plukket en del blåbær i dag. De ble rørt ut med litt sukker og ble glimrende tilbehør til de nystekte pannekakene. Snakk om luksus. Vest for vannet og opp i fjellet lå nok en isbre . Her var det stupbratt ned mot vannet og vi kunne høre buldring fra løssten som kom rullende nedover fjellsiden. Det var bare å holde god avstand. Det var uansett nok av plass til å fiske, ikke at det hjalp så mye i forhold til fangsten. Bak høyden der fremme lå Bjørnebottvatnet. Innoset til Litlelangdalsvatnet. Vi ventet fortsatt på storfisken. Bjørnebottvatnet. Steinete, ikke så lett å finne teltplass. Topp 1741. Pannekaker til dessert. Med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra breen ved Bjørnabotttinden kunne vi høre steinras med jevne mellomrom. Hvor er fisken? Da vi våknet neste morgen var solen fortsatt bak Hånådalsreset. Bare noen få stråler kjempet seg over toppen, og speilet seg mot det blikkstille Bjørnebottvatnet. Det lille av tåke som lå over vannet var i ferd med å fordufte. Etter hvert som solen steg opp kunne vi kjenne de varme solstrålene treffe teltet, og tørke opp duken som hadde blitt fuktig i løpet av natten. For en flott start på dagen. Det var bare å hive på seg skoa, røske med seg kameraet og komme seg ut. Dette måtte dokumenteres med mer enn ett bilde. Turen gikk videre til Knutskoppvanna. To forlokkende fjellvann bare en kort etappe fra dagens leir. Da vi kom over siste høyde, og kunne se de to vanna glinse idyllisk der nede i dalen, begynte nok en gang forventingene å bruse i kroppen. Her så det lovende ut. Greit starte dagen med en kaffikopp og slik utsikt. Sollyset er i ferd med å kjempe seg over Hånådalsreset. Kort etappe til Knutskoppvatna. Heimste Knutskoppvatnet. Vi fant en perfekt teltplass på et lite nes i Heimste Knutskoppvatnet. Det var speilblankt og blikkstille på vannet. Her var det nesten mer fristende å bade ennå fiske, men bare nesten. Det to første ørretene som ble landet var av dårlig kvalitet, små og tynne. Heldigvis ble kvaliteten bedre etter hvert. Største fisken her ble på 500 gram. Kanskje ikke så stort som vi håpet på, men om noen år kan det bli virkelig bra her. Og tro meg, hit skal vi tilbake. På en slik dag var det viktig å ikke bare fiske, men også ligge å slumre i lyngen, tenke på alt og ingenting, og la solen gi litt etterlengtet farge på huden. Tross en god sommer var brunfargen lite å skryte av, ikke at det gjorde så mye. Det var bratt rundt vannet her, men det skulle nok gå greit å komme seg til Inste Knutskoppen neste dag. Stillheten var til og ta å føle på, en og annen gang brøt kakklingen fra et rypekull i steinura freden, det var alt. Vi hadde ikke sett andre mennesker siden parkeringen på Øvstestølen. Helt rart å tenke på at vi fikk alt dette helt for oss selv, til tross for at det ikke var lange vegen å gå fra sivilisasjonen. Lenge leve stillheten. Dette er etter vårt syn en perfekt leirplass. Det var mer aktivitet i vannet her enn i Bjørnebottvatnet. Ikke de fineste ørretene vi har sett. Pannekaker og blåbær i dag også gitt. Sommerfugl type Admiral (Vanessa Atlanta) Det er viktig å ta det rolig på tur. Trenger ikke å gå langt fra teltet for å få fisk. Det var lett å finne roen her ved Heimste Knutskoppvatnet. Nesten all fisken vi fikk ble veid og loggført. Nerd sa du? Halvkilosfisk. Enden av vannet og Inste Knutskoppen ligger å venter lenger nede i terrenget. Etter en litt strabasiøs tur langs Heimstevatnet kunne vi speide utover Inste Knutskoppvatnet. Som vanlig fikk vi umiddelbart tro på at her kunne det bli storfisk. Det var dårlig med teltplasser, så vi bestemte oss for å gå tilbake til vestenden av Heimstevannet, og slå opp teltet der. Da var det kun noen hundre meter å gå til Instevatnet. Denne dagen ga oss enda mer fisk på rundt halvkiloen, rikelig nok til middag og kvelds. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Sylkoppvatnet neste dag, men det så veldig krevende ut å gå rundt Instevatnet, så det utgikk. Vi fikk heller gå tilbake til Bjørnebottvatnet og prøve lykken der igjen. Men først skulle nok en kveld tilbringes her ved Heimstevatnet. Timene gikk fort når vi kunne ligge å se på den lysende månen som fikk dugget i lyngen til å blinke fargesprakende mot oss. Langt der ute i mørke kunne vi fortsatt høre rypekullet som hadde holdt oss med selskap dagen før. Forsiktige plask fra vannet der småørreten var oppe og forsynte seg av insektene på vannflaten gjorde det vanskelig for oss å ikke ta enda et kast. Men nei, det føltes liksom litt feil å bryte stillheten med å klaske sluken ut i vannet. Vi lot haspelutstyret ligge. Det ble en litt strabasiøs etappe til Inste Knutskoppvatnet. Dårlig med fangst under dagens etappe. Inste Knutskoppvatnet. Vi måtte gå litt tilbake for å finne en duganes teltplass. Fisk under landing. Smil! Det ble noen kast i både Heimste og Instevatnet denne dagen. Torogryte (uten kjøttdeig) til lunsj. Så var det på tide å prøve lykken i Instevatnet. Kathrine med fisk på kroken. Ikke lenge før den var klar for landing. Halvkilos. Nok en halvkilos. Nesten hvert fall. Den fikk leve videre. Meditasjon i mektige omgivelser. Det har blitt noen netter i Allak-teltet denne sommeren. Det ble fort mørkt her oppe. Lenger nede i Steindalen skinner fortsatt solen. Da vi våknet neste morgen kunne vi se et tett skylag lenger nede i Steindalen. Det var denne dalen jeg og to kompiser fulgte da vi skulle til Tjønnebu i fjor, et område som skal ha mulighet for fin fisk. Kanskje en ny tur dit neste år? Her oppe kunne vi fortsatt nyte blå himmel og sol. Tiden gikk fort der vi satt og så på dette med en rykende kaffekopp i hånden. Etter hvert ble utstyret pakket sammen og vi gikk tilbake til Bjørnebottvatnet. Denne gangen slå vi opp teltet på østsiden av vannet. Det var ikke så mye som et vindpust i dag heller, det var lett for fjella rundt og speile seg på det blikkstille vannet. Fantastisk fint, men ikke så bra for fiskelykken. Ikke et napp i dag heller. På en av mine mange fiskerunder gikk jeg på ei rype som ikke var av det lettskremte slaget. Jeg kunne legge med ned og ta bilder bare en halvmeter fra fjærkreet. Han (eller ho) kunne være glad for at det var kamera jeg hadde hengende på skulderen og ikke hagla. Da kvelden kom og vi krøllet oss inn i soveposen ble det bestemt å ta turen hjemover neste dag. Reinheimen hadde nok en gang vist seg fra sin beste side. Det hadde blitt tatt hundretals av bilder og minst like mange kast med fiskestangen. Vi var fornøyd. Morgenstemning. Tett skylag over Steindalen. Så var vi tilbake ved Bjørnebottvatnet. Stille og speilblankt. Lite fisk å få. Da er det greit å heller lese litt. Ikke lettskremt. Den ble godt dokumentert. Det går mot kveld ved Bjørnebottvatnet. Da er det på tide å komme med en liten innrømmelse. I et av de nevnte vanna, på en av dagene i løpet av denne turen ble det "dusse". Det hadde blitt kveld og jeg hadde knytt på en spinner på sena. Det hadde blitt mange kast denne dagen, og motivasjonen var dalende. Men så. I det spinneren nærmet seg land kunne jeg se en fin ørret komme svømmende etter, tempoet på innsveivingen ble redusert og smakk! Da satt den. Dette var en seig "jævel" og kampen varte i flere minutter. Den gjorde alt for å få friheten tilbake. Utras på utras, og høge hopp så jeg var helt sikker at den skulle ryke. Men etterhvert ble den sliten, heldigvis. Forsiktig og kontrollert kunne jeg føre den mot land, så nært at jeg fikk satt et godt grep over nakken til fisken. For en kamp dette hadde vært, det var faktisk ekstra kjekt å lande fisk uten håv. Man må slite fisken enda mer ut, og spenningsnivået blir betraktelig høyere. Anbefales! Vekten viste 1,1 kg. Endelig kunne jeg si at det hadde blitt kilosfisk på sunnmøre, eller "dusse" da. Og det attpåtil i et vann som lå mer enn 1000 moh. Dette hadde stått på listen lenge, og stolt som en hane kunne jeg vise trofefisken til Kathrine. Det var godt å se at det finnes kilosfisk i heimfjella også, men de er jaggu ikke lett å lure. Så satt den. Det ble en lang kamp. Min første kilosfisk på Sunnmøre. Det måtte dokumenteres godt. Fornøyd! Ingen tvil. Mageinnholdet. Det ble en flott etappe fra Bjørnebottvatnet til parkeringen. Litlelangdalen var minst like vakker på turen hjem. Med lette sekker gikk denne etappen fort. Da vi stod ved bilen og var klare for å kjøre hjemover, var det bare å takke for denne gang. Det begynte nesten å bli en vane, men Reinheimen nasjonalpark hadde levert nok en gang. Det stod en del biler her denne dagen, så tydelig at det var flere som skulle oppover Litlelangdalen i dag, ikke rart at flere vil oppleve et så flott område. Så gikk turen hjemover. Lei av å finne søppel på fjellet? Bli med på aksjon søppel på Fjellforum. Elven som renner fra Storbreen. En verdig siste dag på denne turen. Siste del langs Litle Langdalselva. Tilbake til Øvstestølen. Det er vel ikke så mye mer å si enn at det var en flott tur, flott vær, nydelig natur og det hele ble toppet med kilosfisk. Da var vi fornøyd og vel så det. Det som vi ikke var så fornøyd med, var at friperioden vår snart var historie, fem måneder hadde gått alt for fort. Heldigvis satt vi igjen med sterke opplevelser, og minner som vil være med oss resten av livet. Nå ventet hverdagen på oss. Det skulle bli godt det også, men jeg må i skrivende stund innrømme at savnet tilbake etter friheten, naturen og dag etter dag med villmarksopplevelser, er til å ta og føle på. Det som er helt sikkert er at flere turer venter, både korte og lange. Men når og hvor dette blir gjennstår å se. Håper alle følger oss videre her på bloggen. https://turhistorie.blogspot.com/

Grunnen til at de ikke får matrester er som @Zombiecat sier, det er for mye salt i maten. I tillegg er en hund kjøtteter og maten vi spiser er ikke riktig sammensatt for dem. Men foret som blir produsert er laget av mye som nok ikke hadde blitt brukt til annet. Tror kyllinger hadde hatt godt av vommen til en ku, eller margbein fra okse eller kalkunstrupe og grisenyrer. Men uansett så var poenget mitt med innlegget å si at hunden ikke har noen skyld i en ev. matmangel, det er mennesket som sløser med maten.

Nå har jeg fulgt med på denne tråden fra start og klart å dy meg fra å svare hele veien, i håp om at ts var ironisk og at det hele var et forsøk på en dårlig spøk, men dette blir for dumt. At du ikke liker hunder, helt greit, det er din personlige mening og de har vi alle, men med mindre du kun har brødsmuler i barken nekter jeg å tro at du følger så lite med i samfunnsbildet at du ikke har fått med deg hvilken effekt kjæledyr har på mennesker når det kommer til fysisk og psykisk helse. Så kan du jo tenke over om fysisk og psykisk helse har en sammenheng med nytteverdi.. Å koble matkrisen i verden opp mot hundehold er så absurd at der vet jeg ikke hva jeg skal si engang. Og sist, men ikke minst; hvorfor i all verden starte en slik tråd, som ikke en gang er et forsøk på en debatt, kun ytring av egen mening og mangel på kunnskap, på et forum hvor en stor andel av deltagerne har hund.

- Har dere barn, pass på å ha ordnet barnevakt og alt i forkant. Ellers kan hun føle det hele blir mye "stress" - Alt etter formen eller treningsinterressen hennes. Elsker hun trening, gi henne en tur hvor hun får litt føling av dette. Ellers ganske korte avstander. - Endel jenter kan føle det hele litt skummelt. Legg turen til en plass hvor du kan med sikkerhet si til henne at her finnes ingen rovdyr. - Ha på forhånd planlagt de store måltidene. Lag noe godt til middag og lunsj. La henne få litt "hotellfølelse" og skjem henne litt vekk. - Ha en flaske vin klar til kvelden. - Ta med Tarp!!! Blir det regnevær så har dere en tørr plass å oppholde dere utenom teltet. - Hvis mulig la turen gå til en plass som gir litt naturopplevelse. - Første turen kan godt gå til betjent turisthytte, vin, god mat og godt selskap. - Gi henne ALLTID beste underlaget, soveposen osv. - Pakk lett! - Ikke legg turen på vinteren, eller midt på sommeren. Men heller sen vår eller tidlig høst. - Og IKKE MINST! Ta deg av utpakking og reingjøring når du kommer hjem. La henne ta seg ett godt laaangt bad mens du henter barna Ellers er jeg litt imot det å tilvenne henne med turer med å gå små turer hjemme med lett sekk osv. Gir henne bare en følelse av utilstrekkelighet og å bli behandlet som barn. Skal være unødvendig hvis du selv bærer det tyngste.

Bytte ut dama? Jeg har aldri kjøpt så mye bra turutstyr og hatt så mye fritid etter at jeg begynte med "lettpakking" på hjemmefronten...

Kva er vits med ungar, dersom dei ikkje skal vera med på tur. Nei, han folkehøgskulelæraren burde finne seg eit anna yrke der han ikkje får anledning til å fortelje ungdom at ungar ikkje skal vera med på tur.

Det er godt å tenke på i 'tunge' stunder

Ja! Finn ut hvilke turer HUN liker og lokk med nytt fancy-shmancy turutstyr. Ta med flere folk også. Et annet par kanskje, og gjerne noen som er på hennes turnivå. La turen være på hennes premisser.

I går var eg på Trolltinden på Ørskogfjellet mellom Sunnmøre og Romsdal. Det er ein slik topp som ein har sett frå vegen 1000 gonger. Nydeleg novembersol og flott utsikt. Litt meir om turen i bloggen

@Lompa en yxa kan du bara hugga ved med, där är kniven mer allsidig i tillägg till lättare.

Bra at mange engasjerer seg om forskjellige emner, på et veldig bra forum. Det er inspirerende og lese andres meninger om utstyret vi bruker , og at vi diskuterer dette på en gøyal / seriøs måte. Vi har alle friluftsliv som interesse , og det er bra. Tilbake til emne vi prater om : KNIV / ØKS / SAG.- Jeg liker og leve primitivt , og med minimalt med utstyr når jeg ferdes i naturen , det innebærer også da, at man får testet det lille man har med seg på en skikkelig måte. Man finner da også ut hvilket utstyr en kan stole på , og lærer seg og bruke det skikkelig. Jeg har levd noen år nå , og sett altfor mange som bestandig skal ha det beste av det beste utstyret, når de drar en tur til fjells. Ikke noe galt at folk har mye utstyr , men ofte er det enkle det beste. Vi er alle ulike , og vi har alle vårt favorittustyr, og velger dermed forskjellig. I mitt tilfelle så liker jeg EN stor kniv til de aller fleste gjøremål på mine turer rundt om , og det har jo funket så langt i livet!

Det er uansett farlig for kroppen å leve et opplevelsesrikt liv. Å ta en skikkelig fest med godt i glasset, dreper også store mengder hjerneceller! Det viktigste er å leve livet mens man har det.

Jeg synes det er vanskelig å ta gode bilder vinterstid. Kanskje er jeg en for dårlig fotograf, og burde bli laaaaaangt flinkere til å utnytte de egenskapene et speilrefleks har. Mange sier at "det beste kameraværet er når det er overskyet". Vet ikke om jeg er helt enig i det. Føler bildene ofte blir kjedelige og blaffe. Tok dette bilde på fjellet tidligere denne uka i det som var et ganske fint syn med øyet. Grått vær og nysnø.

Øvre Espedalsstølen - Rogaland - Link til turen på UT.no

Vil oppfordre bloggerne til å ha synlig lenke til Fjellforum på bloggen sin. Litt kan vi vel gi tilbake