Vinnerliste

Jo mer jeg ser og opplever mennesker , jo, mer elsker min hund

Nå har jeg fulgt med på denne tråden fra start og klart å dy meg fra å svare hele veien, i håp om at ts var ironisk og at det hele var et forsøk på en dårlig spøk, men dette blir for dumt. At du ikke liker hunder, helt greit, det er din personlige mening og de har vi alle, men med mindre du kun har brødsmuler i barken nekter jeg å tro at du følger så lite med i samfunnsbildet at du ikke har fått med deg hvilken effekt kjæledyr har på mennesker når det kommer til fysisk og psykisk helse. Så kan du jo tenke over om fysisk og psykisk helse har en sammenheng med nytteverdi.. Å koble matkrisen i verden opp mot hundehold er så absurd at der vet jeg ikke hva jeg skal si engang. Og sist, men ikke minst; hvorfor i all verden starte en slik tråd, som ikke en gang er et forsøk på en debatt, kun ytring av egen mening og mangel på kunnskap, på et forum hvor en stor andel av deltagerne har hund.

Vel hjemme igjen fra en litt "heisen" tur som ikke ble helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde beregnet å dra hjemmefra freda morgen og gå fra Hunnedalen og inn til Sandvatn. så videre fra Sandvatn til Blåfjellenden på lørdag og tilbake til Hunnedalen på søndag. Men det var jo fredag så alt kan skje. Det begynte med at svigers trengte hjelp med transport til et eller annet arrangement på bydelshuset og så gikk det en time der. Så oppdaget jeg at jeg trengte ny forsyning med gass til den lille gassbrenneren som alltid følger med kaffekjelen. Den veier ikke stort og kan være fin å ha til å koke en kopp varm drikke underveis. Så gikk det en halvtime der også og til slutt en snartur innom butikken etter litt proviant og så var jeg i gang ca. to timer forsinket. Klokka var vel ca. to på dagen da jeg parkerte i Hunnedalen og etter en liten prat med en rypejeger på vei hjem så var jeg i gang. Det blåste ganske kraftig men ikke verre enn at det gikk fint å gå. Der stien til Blåfjellenden og stien til Sandvatn møtes ble jeg innhentet av en bonde som skulle inn til Blåfjellenden. Han skulle se om det var igjen noen sauer, men jeg forstod snart at det nok bare var et påskudd til å få en en tur til fjells. Så var jeg alene på vei mot Sandvatn. Allerede nordvest for Øyervann begynte problemene. Det blåste sikkert en sterk kuling og flere ganger tok vinden tak i sekken min og sendte meg sidelengs bortover berget. Så kom tåka, som sluppet ut av en sekk. jeg mistet stien et par ganger men kom meg tilbake på rett kurs igjen etter å ha sjekket kartet noen ganger. Så begynte det å mørkne. Jeg gikk på det jeg orket men det ble vanskeligere og vanskeligere å følge stien. Blankskurt berg hvor nesten alle steinene ser ut som varder og ingen sikre punkter å orientere etter. Etter å ha gått så lenge som mulig uten lys, var det ingen bønn. Lykta måtte frem og jeg gikk fra varde til varde. Etter enda en stund var det så mørkt og så mye tåke at lykten min bare laget en tynn hvit stripe inn i tåkeheimen og noenlunde samtidig var det slutt på vardene. Nå var jeg fanget i "nacht und nebel". Jeg gikk i sirkel rundt varden, lenger og lenger ut uten å finne nye varder eller merke. Til slutt tenkte jeg at jeg bare fikk ta en kompasskurs og forsøke å gå i en så rett linje som mulig helt til jeg traff på et sikkert punkt som jeg kunne bruke til å ta ut en ny kurs. Jeg følte nesten at jeg gikk i blinde oppe på Stutaheia, men plutselig begynte det å gå nedover. Det var glatt og isete mange steder og jeg klarte ikke å holde særlig høyt tempo. Plutselig skled jeg på noe is og falt ned på et flatt parti på berget. Dette var også islagt og jeg rutsjet utfor kanten og landet delvis på beina og på sekken ca. 3 - 4 m. lenger nede. Det gikk bra, men det satte en liten støkk i meg siden jeg nå ikke var sikker på hvor jeg var og dette bratte urete terrenget som forsvant ned i et dypt sort gjel stemte ikke med kartet. På den ene siden var det et sort hull nedover og på den andre siden en loddrett fjellvegg oppover. Ja, jeg innrømmer det. Jeg skulle tatt med meg min fine og nesten ubrukte GPS, men den lå altså hjemme. Under slike forhold kom jeg til at videre forsøk på å finne frem var forbundet med alt for stor risiko og jeg bestemte meg for å prøve å finne ly et sted hvor jeg kunne lage litt varm mat og muligens overnatte. På et blankskurt berg med massevis av enkle steiner spredd utover er det ikke lett å finne ly, og nå regnet det i tillegg, men nede i den kløfta som jeg stod i var det en stor avlang snøfonn som hadde ligget over hele sommeren. Den hadde form nesten som en en ca. ti meter lang kajakk og var ca. to meter høy. I den nedre enden hadde vind og vær tert på fonna slik at den nesten hadde form som en bølge rett før den bryter. En slik bølge som det er så populært for surfere å surfr inn i, og helt nederst var det hull rett gjennom. Jeg krøp inn under dette halvtaket og der satt jeg ganske godt i ly for vinden og så var det faktisk litt tak over. Jeg var trett, våt og sulten og hentet opp en brødskive fra sekken. Den ble for tørr. Her måtte primusen frem. Jeg kunne høre at det rant vann nede mellom steinene, men overflaten var frosset med is som jeg ikke klarte å knuse så da ble det å samle sammen noe snø og putte i kjelen. Jeg kokte en pose fruktsuppe som gikk ned på høykant og så var det bare å begynne å forberede natten. Jeg hadde en alt for tynn sovepose og en vindsekk, men etter å ha kledd på meg alle klærne i sekken og skiftet sokker så krøp jeg ned i soveposen og snørte sammen alt som gikk å snøre sammen. Det var ikke særlig behagelig å ligge på steinene uten liggeunderlag, men jeg frøs i hvert fall ikke. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov den natten, men det var nok ikke mye. Jeg følte at jeg stort sett var våken og lå og vred meg i et forsøk på å finne en litt behagelig stilling, men det var visst umulig. Da jeg våknet i syv tiden lørdag morgen hadde det kommet to til tre cm. våt nysnø som dekket både sekken og kokeutstyret. Men jeg fikk børstet bort snøen, laget en kopp varm kakao og spist et par brødskiver før jeg begynte å klatre opp steinura i et forsøk på å komme opp på fjellet for å få et overblikk. Jeg bestemte meg for å gå rett østover for da mente jeg at jeg måtte treffe på Øyervann før eller siden og så kunne jeg bruke kartet og kompasset for å finne veien videre, men etter å ha gått mindre enn et kvarter så oppdaget jeg den første varden med en rød T på. Da var jeg ikke så langt ute av kurs like vel. Jeg hadde bare gått litt for langt mot nord. En time senere sank jeg ned på en stol inne på hytta som heter Sannvatn og opp fra sekken kom en iskald boks med bayerøl fra Aass. Den kommer jeg nok til å huske en stund. Alt jeg hadde av klær og annet utstyr var gjennomvått så jeg brukte resten av dagen til å tørke dette og spise opp de to middagene jeg hadde med. De siste gjestene forlot hytta og etter noen timer begynte det å komme nye gjester. Kjentfolk fra fjellturkomiteen i STF som hadde gått inn fra Lortabu. Jeg ble tilbudt skyss neste dag fra Lortabu og ned til Hunnedalen hvor jeg hadde bilen min, ca. en mil med asfaltvei, og det var det lett å si ja takk til. Det ble en koselig kveld på hytta og det så ikke ut som at noen hadde tenkt å bære med seg noe av alle drikkevarene hjem igjen. (De var nok for tunge til det.). Søndag formiddag gikk jeg derfor heller 2.5 timer ned til Lortabu enn 4 - 5 timer tilbake over fjellet ned til Hunnedalen. Så nå REJOHN, nå forstår du sikkert hvorfor jeg ikke kom meg til Blåfjellenden. P.s. Hørte at det hadde vert leteaksjon etter en dame mellom Øygardstøl og Kjerag. Hun hadde visst også tilbrakt natten i ly av en gammel snøfonn. http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/ryfylke/Varfast-kvinne-22-funnet-i-god-behold-3556369.html

En bekjent av meg har holdt på å 3 år for å få bilde av solen når den skinner i gjennom Torghatthullet. Jeg har sett lignende bilder før - men ikke i samme kvaliteten og ikke fra denne siden. Jeg syntes denne Timelapsen var litt kul - kanskje det er andre Timelapser som kan deles her?

Fin tur laurdag frå Vartdal i Ørsta. Runde med Bergehornet som høgaste topp. Sært at ei kan gå i joggesko i november, men må nytte dagane slik dei er. Vindfullt - men sjølv det er heilt greit i +12 grader. Flott topp og her såg vi fleire fine turmoglegheiter til seinare bruk - så skal inn att her ved høve.

Hvem, jeg? Jo det var visst jeg som startet den tråden. Og jeg måtte innrømme overfor meg selv da jeg satt der at det sikkert ikke hadde vert så dumt å ta den med likevel. Den kommer nok til å bli mer brukt etter dette. Kona kom hjem fra jobben i dag og der hadde de diskutert dama som det ble lett etter ved Kjerag. Hun hadde fortalt om meg og selvfølgelig hadde hun forslag til julepresang. "Finnes det ikke en sånn dings som kommuniserer med satellitter og som viser hvor du er til en hver tid?" - jo det gjør visst det. "Det kunne du ønske deg til jul." - Ok, men bare husk at du ikke kjøper slike ting til meg uten å konferere med meg først. Det er greit å få noe som kan brukes og ikke bare noe som en selger er glad for å bli kvitt. Så nå får vi se, men GPSen må nok ut av esken og i god tid før jul.

Hva skal man med et gjenstand som ikke er til nytte? Kan de utføre oppgaver eller hjelpe på fast basis, så er det greit, men i dagens samfunn så har jo alle snart TV uten at de gjør noen nytte. De bare bruker strøm. Er dette noe vi ønsker? Hva skal man med et menneske som ikke er til nytte? Kan de jobbe eller studere på fast basis, så er det greit, men i dagens samfunn så har vi jo psykisk utviklingshemmede som ikke gjør noen nytte. De bare spiser. Er dette noe vi ønsker? Hva skal man med opplevelser som ikke er til nytte? Kan man tjene penger på dem eller de bringer inn mat på fast basis, så er det greit, men i dagens samfunn så reiser jo alle snart på ferie uten at de har noe nytte av turene. De bare koster penger. Er dette noe vi ønsker? Hva skal man med et barn som ikke er til nytte? Kan de jobbe eller tjene til sin egen mat, så er det greit, men i dagens samfunn så har jo alle snart barn uten at de gjør noen nytte. De bare spiser. Er dette noe vi ønsker? Og det går vel an å fortsette og fortsette og fortsette... Bottom line: Et av de mest tullete innlegg jeg har lest her inne.

Haha. Du sier at hunder er unyttige dyr, også har du selv en katt? Den gjør vel strengt tatt ikke så mye nytte for seg den heller [emoji1]

Deler en link. Tankevekkende om en tv-industri som vil ha mer og mer drama fremfor kjedelige realiteter i sine "reality" serier. The Dangerous Side of Survival TV ct 29, 2014 04:50 PM ET: by David Peisner http://www.tvguide.com/News/Survival-TV-Special-Report-1088519.aspx

Bilder kan sees her: http://thomassvendsen.blogspot.no/2014/11/pa-vandring-i-femundsmarka-fra-koie-til.html På vandring i Femundsmarka Fra koie til koie Gjennom vinduet i den mørke koia skinner de første solstrålene over åsen og ned på Langtjønna. Det er grytidlig, før sola står opp, og kaffekjelen står allerede godt plassert på toppen av en eldre Jøtul. Oktober går mot sine siste dager, og Femundsmarka er kledd i vakre høstfarger. Når skogen er slukt av mørket, da danser flammene rundt en nying. Røyken stiger til værs og varmen omfavner oss. Magene er fulle og tørsten er slukket. Mens flammene danser rundt nyingen, skinner stjernen krystallklart på himmelen. I skogen er det fullstendig stillhet, ro, vi sovner tungt i våre soveposer. Med oss på tur er Fenris, en Alaska Husky på 15 måneder, og Lupus, en Laika på 6 år. Vi går med korte skritt igjennom skogen. Stien kroker seg oppover Langåsen, rundt steiner og gjennom blaute myrer mot ovale fjell i horisonten. Det har lagt seg et tynt islag på tjernet iløpet av natten og solen glitrer i det tynne speilblanke islaget. Oppe på fjellet blåser det labert. Utsikten åpner seg og naturen er praktfull så langt øyet kan se. Vi passerer en værbitt gammel bu, jeg minnes en romjulsdag da jeg rastet der på vei til Muggsjøen. I det fjerne glimter vi Muggsjøen. Beina jobber knallhardt. Knærne bøyes og hjerte dunker. Det går oppover, oppover og inn i Femundsmarka. Horisonten fylles av fjell på alle kanter og langt der nede ser vi skogen. Det knaser i den frosne bakken når vi trår på den. Vinden suser så vidt og skodda har tatt fjelltoppene. Stor-sekken gnager på hoftene. Den er tung men samtidig blir den lettere for hver dag som går. Mens kaffekjelen gjør et langsomt oppkok finner jeg roen, her i Femundsmarka, langt borte fra storbyens tjas og mas. Mørket kryper sakte men sikkert inn i Muggsjøbua, til slutt er det kun stearinlyset, som med sin stille og elegante dans, gjengir et varmt beroligende lys i tømmerhytta. Ute er høsten i ferd med å bli vinter. Det har blitt november og nattens snødryss pryder terrenget som melis på bestemors hemmelige kake. Reinsdyr på vei til vinterbeite setter sine spor i det lette, unge snølaget. Mugga siver inn i skoa. Ullsokkene suger til seg vannet, og vannet varmer seg på bar hud, kaldt. Skjebrøfjellet står som en kjempe i der borte og vinden suser om ørene. Da kvelden nærmer seg og vinden har roet seg er Femundsmarka stille, så stille og nydelig og ikke ett menneske å se. Sola forsvinner sakte i horisonten og fargene males over hele himmelen i rosa og blått. Dagen før nyttårsaften i fjor møtte jeg en kar fra Røros midt ute på Styggsjøen. Vi kom i prat om koier og føre. Han sier at Fautbua er en av de koseligste og siden har jeg ikke tenkt på annet. Han hadde rett, nå sitter jeg her med fyr i ovnen og venter på kok i kaffekjelen. Sola smyger seg opp bak Skjebrøfjellet. Mens jeg vandrer, så fylles horisonten i duse farger. Dette er en opplevelse i seg selv mens man vandrer av sted. Etter noen timer så renner svetten. Ullgenseren blir fuktig som en nyvasket uvridd. 10 dager uten en kattevask, lukter så grimt at selv Lorthøl-styggen hadde vridd seg om.

Dummeste jeg har hort... jobber ikke hunder? ... Blindehunder, hjelpehunder for doeve og mennesker med ulike fysiske funksjonshemninger, ettersokshunder, lavinehunder, politihunder, narkohunder, minesokshunder, likhunder, gjeterhunder, sirkushunder, vakthunder, trekkhunder, klovhunder, hunder som paviser rateskader i hus.... mange hunder er jo fast ansatte og ganske overlegne oss mennesker i mange yrker .... Scherp deg

Etter helgens opplevelse med en ufrivillig overnatting ute så tenkte jeg at jeg ville vise frem mitt lille enkle feltkjøkken som fredag kveld ga meg varm mat når jeg trengte det mest. Det består av en gammel aluminiumskjele, en enkel gassbrenner og en liten gassboks. Gassboksen er ikke større enn den må være, men akkurat stor nok til å kunne brukes som lokk på kjelen hvis det skulle bli for kaldt. Varmen fra kjelen øker da trykket i gassboksen slik at det blir god fres på brenneren.

Synes hund har mykje for seg, i mange samanhengar, for mange grunnar. På same tid steilar eg litt når eg les #dogsarebetterthenhumans på instagrambileter osv, synes den haldninga er nokså ekstrem også, i den andre enden. Kan skjønne at enkelte som har hatt sosiale og psykiske problem, med angstlidingar osv kan kjenne det sann, men har eit inntrykk av at fleire som fronter denne haldninga mest kommuniserar ei slags småamper mistillit til menneske og samfunn. Då har ein i mitt hovud tapt litt? Eg ser mange grunnar til å ha mistillit til menneske, slik me har stelt oss og moderen, men gjer kvar dag eit bevisst val om å behalde den blåaugde tillita å trua. For meg vil alt anna være resignasjon

Er ikke så bekymret for at fordreid kunnskap skal bli formidlet, jeg tror ikke det er så mange som lærer seg mestring av villmarken gjennom disse programmene uansett, men det verste med disse er den åpenbare manusstyrte og situasjonskreerte oppbygningen av episodene; man har på følelsen at selskapene har investert mye penger i et konsept, men finner ofte ut etter de første episodene at det ikke fungerer, karakterene og miljøet de inngår i er ikke nok. Derfor spriter man det opp med åpenbart kreerte hendelser, kryssklipping, dramatiseringssekvenser o.l. Nå har jeg sluttet å se på disse programmene, men husker en episode av "Ødemarkens menn"(?) hvor bikkja til den ene angivelig ble borte mens de var ute og gikk i skogen, dramatisk musikk slo inn, det ble klippet kjapt mellom flere kameraer, alt mens fortellerstemmen fantaserte om hva som kunne ha skjedd. Dette pågikk en halv episode før bikkja kom slentrende frem fra bak et tre, og i realiteten hadde selve hendelsen antakelig vart i bare et par minutter. En annen gang hadde vedkommende fylt for lite drivstoff på scooteren og måtte gå noen minutter tilbake til hjemmet, og fortellerstemmen kunne meddele at faren for å fryse i hjel var overhengende, noe som ikke virket særlig sannsynlig all den tid han var omringet av et tv-team.

Krykke er jo et hjelpemiddel for å komme seg frem. "Sosial krykke" må vel da være et sosialt hjelpemiddel? Og det er hunden. Jeg vil faktisk påstå at mange hunder kan vær et langt bedre sosialt hjelpemidden enn det mange mennesker kan være! Henry David Thoreau spurte en gang en person om hva som var forskjellen på et menneske og en fjærløs høne. Personen tenkte seg om lenge og vel. Til slutt sa han: Knærne bøyer seg den andre veien. Det er lett å miste fokuset på det vesentlige. Har aldri møtt noen som har blitt så glad for å se meg som enkelte hunder blir.

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 10 september, og snart var vårt fem måneder lange eventyr over. Heldigvis skulle enda en tur gjennomføres før hverdagen skulle begynne. Det hadde blitt mye fin fisk i sommer og høydepunktene var mange. Ørret på over to kilo i Halkavarre, og ørreten på 1,4 kg i Skjåkfjella var noen. Men et mål stod igjen for å kunne toppe det hele. Jeg har lenge hatt en drøm om å passere kilosgrensa på Sunnmøre, i et vann minst 1000 moh. Hverken mer eller mindre. Mange turer på Sunnmøre gjennom flere år har blitt gjennomført, uten at dette kunne krysses av listen. Nå planla vi å tilbringe ei uke på fjellet i et område i Reinheimen nasjonalpark, der flere av vanna blir kultivert av Norddal fjellstyre. Det verserte en del historier herfra om fisk på over kiloen. Men som alltid, den skulle være vanskelig å lure. Ikke første gang vi hørte akkurat det. Nå gledet vi oss, ei uke i fjella her måtte bli bra. Så gjenstod det å se om det skulle bli "dusse" (ørret over kiloen) på denne turen. Nye vann i Reinheimen nasjonalpark skulle prøves. Da bilen var parkert på Øvstestølen ca to mil fra Valldal, kunne vi ikke annet enn å smile fra øre til øre. Himmelen var blå og solen skinte. For en sommer det hadde vært så langt. Målet for dagen var å traske langs Litlelangdalselva og slå opp teltet ved Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var ca ei mil dit. Turen oppover gikk som vanlig i et bedagelig tempo. Høstfargene begynte virkelig å sette sitt preg på landskapet her og fotoutstyret måtte brukes ofte. Det var minst like mye blåbær her, som på vår tur i Skjåkfjella. Vi kunne ikke la være å stoppe for å spise så vi begge ble blå rundt munnvikene. Det varmet godt i solen, og titt og ofte måtte det fylles på med kaldt fjellvann. September er virkelig en fin tid å være på fjellet, det er helt sikkert. Da vi kom til Osten-hytta ble det en liten pause. Her måtte vi sitte ei stund for å betrakte den flotte utsikten nedover dalen. Å se Litlelangdalselva slynge seg nedover den fargesprakende dalen var virkelig vakkert. For en start på denne turen. Bilen parkert ved Øvstestølen. Veslelangdalen er et populært område å besøke. Godt med kaldt fjellvann på en varm dag. Litlelangdalselva Blåbær plukking. Det ble tatt mange bilder på denne etappen. For en dag. Snart framme på Osten. Det første vannet vi passerte. Osvika. Osten Da var det på tide med ei pause. Flott utsikt fra hytta. En av mange bekker som måtte passeres. Det begynte å nærme seg kvelden da vi ankom Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var tydelig at det hadde vært varmt i sommer, vannet var brefarget. Sikker på grunn av kraftig issmelting gjennom hele sommeren av Storbreen. En bre som lå bare et par kilometer lenger oppe i fjellet. Det var mye aktivitet ute på vannet, og det tok ikke lang tid før første kast ble tatt. Kort tid etter sprellet turens første ørret i lyngen, ikke av de største, ca 300 gram. Fargen på fisken var også preget av brevannet, den var nærmest hvit, "likfisk" kalte vi det. Kanskje ikke det trivligste navnet det, men passende nok for oss. Siden vi skulle unne oss en kjøttdeigmiddag i kveld fikk fisken leve videre. Da mørket kom ble kjøttdeiggryta ferdig, og vi kunne spise oss gode og mette. Planen i morgen var å gå til Bjørnebottvatnet, en kort etappe. Der skulle store deler av dagen brukes til fisking. Her hadde vi trua på at det kunne bli fangst av litt større fisk. Da vi lukket forteltet fikk vi et siste glimt av månen som hadde holdt oss med selskap de siste timene. Stjernene blinket i det fjerne og nok en gang kunne vi slå fast at dette var en herlig tid å være på tur på. Da vi endelig fikk varmen i soveposen, var det bare å lukke øynene og glede seg til fortsettelsen. Første Litelangdalsvatnet. Storbreen, den har nok smeltet en del denne sommeren. Så var vi ved det Øvste Litlelangdalsvatnet. Da var det godt å få opp teltet. Dette kan vi like. Så måtte fiskelykken prøves. Vi døpte den likfisk. Mange fine teltplasser å velge mellom her. Kvelden nærmer seg. Kjøttdeig og Torogryte til middag = luksus. Kveldstemning. Neste dag startet som vanlig med et par kopper kaffe, og havregryn til frokost. Vi fisket oss bort til enden av vannet og fikk lurt opp et par 300 grams fisker til. I dag skulle vi spiser pølser til middag, så det ble catch and release i dag også. Da vi kom opp til Bjørnebottvatnet fant vi en fin plass ved nordenden. Da teltet var slått opp satt vi oss ned og speidet utover vannflaten i håp om å få se noen forlokkende vakringer, men nei. Ikke noe som kunne minne om antydning til liv. I følge hjemmesiden til Norddal fjellstyre ble det sist satt ut fisk her i 2001. Da kom det ikke som noen bombe at flere timer med intenst fiske ble resultatløst. Akkurat slik det har vært på så mange turer i disse trakter før. Da middagen var spist var det på tide med dessert. Vi hadde plukket en del blåbær i dag. De ble rørt ut med litt sukker og ble glimrende tilbehør til de nystekte pannekakene. Snakk om luksus. Vest for vannet og opp i fjellet lå nok en isbre . Her var det stupbratt ned mot vannet og vi kunne høre buldring fra løssten som kom rullende nedover fjellsiden. Det var bare å holde god avstand. Det var uansett nok av plass til å fiske, ikke at det hjalp så mye i forhold til fangsten. Bak høyden der fremme lå Bjørnebottvatnet. Innoset til Litlelangdalsvatnet. Vi ventet fortsatt på storfisken. Bjørnebottvatnet. Steinete, ikke så lett å finne teltplass. Topp 1741. Pannekaker til dessert. Med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra breen ved Bjørnabotttinden kunne vi høre steinras med jevne mellomrom. Hvor er fisken? Da vi våknet neste morgen var solen fortsatt bak Hånådalsreset. Bare noen få stråler kjempet seg over toppen, og speilet seg mot det blikkstille Bjørnebottvatnet. Det lille av tåke som lå over vannet var i ferd med å fordufte. Etter hvert som solen steg opp kunne vi kjenne de varme solstrålene treffe teltet, og tørke opp duken som hadde blitt fuktig i løpet av natten. For en flott start på dagen. Det var bare å hive på seg skoa, røske med seg kameraet og komme seg ut. Dette måtte dokumenteres med mer enn ett bilde. Turen gikk videre til Knutskoppvanna. To forlokkende fjellvann bare en kort etappe fra dagens leir. Da vi kom over siste høyde, og kunne se de to vanna glinse idyllisk der nede i dalen, begynte nok en gang forventingene å bruse i kroppen. Her så det lovende ut. Greit starte dagen med en kaffikopp og slik utsikt. Sollyset er i ferd med å kjempe seg over Hånådalsreset. Kort etappe til Knutskoppvatna. Heimste Knutskoppvatnet. Vi fant en perfekt teltplass på et lite nes i Heimste Knutskoppvatnet. Det var speilblankt og blikkstille på vannet. Her var det nesten mer fristende å bade ennå fiske, men bare nesten. Det to første ørretene som ble landet var av dårlig kvalitet, små og tynne. Heldigvis ble kvaliteten bedre etter hvert. Største fisken her ble på 500 gram. Kanskje ikke så stort som vi håpet på, men om noen år kan det bli virkelig bra her. Og tro meg, hit skal vi tilbake. På en slik dag var det viktig å ikke bare fiske, men også ligge å slumre i lyngen, tenke på alt og ingenting, og la solen gi litt etterlengtet farge på huden. Tross en god sommer var brunfargen lite å skryte av, ikke at det gjorde så mye. Det var bratt rundt vannet her, men det skulle nok gå greit å komme seg til Inste Knutskoppen neste dag. Stillheten var til og ta å føle på, en og annen gang brøt kakklingen fra et rypekull i steinura freden, det var alt. Vi hadde ikke sett andre mennesker siden parkeringen på Øvstestølen. Helt rart å tenke på at vi fikk alt dette helt for oss selv, til tross for at det ikke var lange vegen å gå fra sivilisasjonen. Lenge leve stillheten. Dette er etter vårt syn en perfekt leirplass. Det var mer aktivitet i vannet her enn i Bjørnebottvatnet. Ikke de fineste ørretene vi har sett. Pannekaker og blåbær i dag også gitt. Sommerfugl type Admiral (Vanessa Atlanta) Det er viktig å ta det rolig på tur. Trenger ikke å gå langt fra teltet for å få fisk. Det var lett å finne roen her ved Heimste Knutskoppvatnet. Nesten all fisken vi fikk ble veid og loggført. Nerd sa du? Halvkilosfisk. Enden av vannet og Inste Knutskoppen ligger å venter lenger nede i terrenget. Etter en litt strabasiøs tur langs Heimstevatnet kunne vi speide utover Inste Knutskoppvatnet. Som vanlig fikk vi umiddelbart tro på at her kunne det bli storfisk. Det var dårlig med teltplasser, så vi bestemte oss for å gå tilbake til vestenden av Heimstevannet, og slå opp teltet der. Da var det kun noen hundre meter å gå til Instevatnet. Denne dagen ga oss enda mer fisk på rundt halvkiloen, rikelig nok til middag og kvelds. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Sylkoppvatnet neste dag, men det så veldig krevende ut å gå rundt Instevatnet, så det utgikk. Vi fikk heller gå tilbake til Bjørnebottvatnet og prøve lykken der igjen. Men først skulle nok en kveld tilbringes her ved Heimstevatnet. Timene gikk fort når vi kunne ligge å se på den lysende månen som fikk dugget i lyngen til å blinke fargesprakende mot oss. Langt der ute i mørke kunne vi fortsatt høre rypekullet som hadde holdt oss med selskap dagen før. Forsiktige plask fra vannet der småørreten var oppe og forsynte seg av insektene på vannflaten gjorde det vanskelig for oss å ikke ta enda et kast. Men nei, det føltes liksom litt feil å bryte stillheten med å klaske sluken ut i vannet. Vi lot haspelutstyret ligge. Det ble en litt strabasiøs etappe til Inste Knutskoppvatnet. Dårlig med fangst under dagens etappe. Inste Knutskoppvatnet. Vi måtte gå litt tilbake for å finne en duganes teltplass. Fisk under landing. Smil! Det ble noen kast i både Heimste og Instevatnet denne dagen. Torogryte (uten kjøttdeig) til lunsj. Så var det på tide å prøve lykken i Instevatnet. Kathrine med fisk på kroken. Ikke lenge før den var klar for landing. Halvkilos. Nok en halvkilos. Nesten hvert fall. Den fikk leve videre. Meditasjon i mektige omgivelser. Det har blitt noen netter i Allak-teltet denne sommeren. Det ble fort mørkt her oppe. Lenger nede i Steindalen skinner fortsatt solen. Da vi våknet neste morgen kunne vi se et tett skylag lenger nede i Steindalen. Det var denne dalen jeg og to kompiser fulgte da vi skulle til Tjønnebu i fjor, et område som skal ha mulighet for fin fisk. Kanskje en ny tur dit neste år? Her oppe kunne vi fortsatt nyte blå himmel og sol. Tiden gikk fort der vi satt og så på dette med en rykende kaffekopp i hånden. Etter hvert ble utstyret pakket sammen og vi gikk tilbake til Bjørnebottvatnet. Denne gangen slå vi opp teltet på østsiden av vannet. Det var ikke så mye som et vindpust i dag heller, det var lett for fjella rundt og speile seg på det blikkstille vannet. Fantastisk fint, men ikke så bra for fiskelykken. Ikke et napp i dag heller. På en av mine mange fiskerunder gikk jeg på ei rype som ikke var av det lettskremte slaget. Jeg kunne legge med ned og ta bilder bare en halvmeter fra fjærkreet. Han (eller ho) kunne være glad for at det var kamera jeg hadde hengende på skulderen og ikke hagla. Da kvelden kom og vi krøllet oss inn i soveposen ble det bestemt å ta turen hjemover neste dag. Reinheimen hadde nok en gang vist seg fra sin beste side. Det hadde blitt tatt hundretals av bilder og minst like mange kast med fiskestangen. Vi var fornøyd. Morgenstemning. Tett skylag over Steindalen. Så var vi tilbake ved Bjørnebottvatnet. Stille og speilblankt. Lite fisk å få. Da er det greit å heller lese litt. Ikke lettskremt. Den ble godt dokumentert. Det går mot kveld ved Bjørnebottvatnet. Da er det på tide å komme med en liten innrømmelse. I et av de nevnte vanna, på en av dagene i løpet av denne turen ble det "dusse". Det hadde blitt kveld og jeg hadde knytt på en spinner på sena. Det hadde blitt mange kast denne dagen, og motivasjonen var dalende. Men så. I det spinneren nærmet seg land kunne jeg se en fin ørret komme svømmende etter, tempoet på innsveivingen ble redusert og smakk! Da satt den. Dette var en seig "jævel" og kampen varte i flere minutter. Den gjorde alt for å få friheten tilbake. Utras på utras, og høge hopp så jeg var helt sikker at den skulle ryke. Men etterhvert ble den sliten, heldigvis. Forsiktig og kontrollert kunne jeg føre den mot land, så nært at jeg fikk satt et godt grep over nakken til fisken. For en kamp dette hadde vært, det var faktisk ekstra kjekt å lande fisk uten håv. Man må slite fisken enda mer ut, og spenningsnivået blir betraktelig høyere. Anbefales! Vekten viste 1,1 kg. Endelig kunne jeg si at det hadde blitt kilosfisk på sunnmøre, eller "dusse" da. Og det attpåtil i et vann som lå mer enn 1000 moh. Dette hadde stått på listen lenge, og stolt som en hane kunne jeg vise trofefisken til Kathrine. Det var godt å se at det finnes kilosfisk i heimfjella også, men de er jaggu ikke lett å lure. Så satt den. Det ble en lang kamp. Min første kilosfisk på Sunnmøre. Det måtte dokumenteres godt. Fornøyd! Ingen tvil. Mageinnholdet. Det ble en flott etappe fra Bjørnebottvatnet til parkeringen. Litlelangdalen var minst like vakker på turen hjem. Med lette sekker gikk denne etappen fort. Da vi stod ved bilen og var klare for å kjøre hjemover, var det bare å takke for denne gang. Det begynte nesten å bli en vane, men Reinheimen nasjonalpark hadde levert nok en gang. Det stod en del biler her denne dagen, så tydelig at det var flere som skulle oppover Litlelangdalen i dag, ikke rart at flere vil oppleve et så flott område. Så gikk turen hjemover. Lei av å finne søppel på fjellet? Bli med på aksjon søppel på Fjellforum. Elven som renner fra Storbreen. En verdig siste dag på denne turen. Siste del langs Litle Langdalselva. Tilbake til Øvstestølen. Det er vel ikke så mye mer å si enn at det var en flott tur, flott vær, nydelig natur og det hele ble toppet med kilosfisk. Da var vi fornøyd og vel så det. Det som vi ikke var så fornøyd med, var at friperioden vår snart var historie, fem måneder hadde gått alt for fort. Heldigvis satt vi igjen med sterke opplevelser, og minner som vil være med oss resten av livet. Nå ventet hverdagen på oss. Det skulle bli godt det også, men jeg må i skrivende stund innrømme at savnet tilbake etter friheten, naturen og dag etter dag med villmarksopplevelser, er til å ta og føle på. Det som er helt sikkert er at flere turer venter, både korte og lange. Men når og hvor dette blir gjennstår å se. Håper alle følger oss videre her på bloggen. https://turhistorie.blogspot.com/

Tror denne Lundin og @afe er ganske enige om en ting eller tre. Har aldri sett noe av disse greiene, men om noen med kamera skulle fulgt meg på tur, så ville det blitt dørgende kjedelig. Skjønt, det finnes visst et publikum som ser på en haug med stein som kanskje faller ned, så kanskje det er håp for "Grim Survivor".

Mye av grunnen til dette er jo at flere bruker ferdigmat med veldig mye salt og andre ting hunden ikke skal ha. I tillegg er forskningen på hva som er bra for hunden kommet lenger. Jada du kjenner sikkert en hund eller har hatt en hund selv som er blitt kjempegammel på matrester, men det betyr ikke at det er bra. Folk kan bli mange og 90 selv om de røyker hele livet. Så at hunder ikke lever på matrester lenger er en fin ting synes nå jeg.

Det må være lov til å stille spørsmålet uten å bli stemplet som tulling! Alle ser jo at det er masse positive effekter av hundehold. Mange av dem er nevnt ovenfor. Glede, trim, velvære osv. Men det er også negative effekter. http://www.vg.no/forbruker/bil-baat-og-motor/bil-og-miljoe/forskning-mer-miljoevennlig-aa-ha-suv-enn-schaefer/a/10094308/ Når det er sagt (og for å fortsette i Thoreaus ånd), hva i all verden skal vi med katter? Der har man bare kos hvis katten gidder, og de tar store mengder fugleunger under hekkingen. Ikke går de tur heller. Og de bidrar negativt i klimaregnskapet også. PS Jeg skulle gjerne hatt en fuglehund selv, men bor i byen og kan derfor ikke forsvare å ha den innelukket så mye som jeg hadde vært nødt til. Derfor er jeg hundeløs.

Tenkte jeg skulle kjøpe meg en slik http://www.sunfrogshirts.com/Pets/The-More-I-Love-My-Alaskan-Malamute.html

Det vil nok ha større effekt for matkrisen i verden å forby storfe som husdyr og heller satse på produksjon av husdyr som utnytter fôret bedre, som f.eks. kylling og svin. Mindre kjøttinntak pr person er også en fornuftig vei å gå. Men nå er det vel ingen matkrise i verden foreløpig, men det kan være greit å være føre var.

Tilbake til tema så kommer vel lettpakkingen mye ann på om en vil ha det komfortabelt mens en går eller når en camper. Selv har jeg nok ikke bært min siste sekk på 25-30 kg. Noen turer er ikke avstanden den viktigste og da kan mann heller bruke litt ekstra tid på å komme til campen hvor mann kanskje skal være noen dager for å fiske eller gå dagsturer. I slike tilfeller er det jo greit med tung sekk. Men vandreturer så er jeg på fjellet for å nyte turgåingen og da er det helt klart at en lett sekk gjør det mye hyggeligere å være på tur. Når mann kan gå 12 timer på en dag og skuldrene og tildels beina fremdeles er friske når kvelden kommer er det mye lettere å nyte alle naturopplevelsene turen gir. Tror også det egentlig er bedre trening for kroppen også da langt fra de fleste av oss er bygd for å bære veldig kraftige bører på ryggen. Men lettere sekk får man en mye mer naturlig gange og det blir mindre slitasjeskader.

Ja, samme utstyr om sommeren, men som regel litt mindre varme klær. En sommernatt på høyfjellet med f.eks. brukket ankel kan være kald nok hvis ikke utstyret er i orden. For en del år siden stod daværende formann i Stavanger Turistforening frem i et intervju på tv og nærmest gjorde narr av folk som gikk på fjellet med stor sekk. "Du har jo alt du trenger på hyttene". Men dessverre er det ikke alltid at du når frem til en hytte og kan nyte godt av alt som er der. Da angrer du ikke på at sekken kanskje var litt større enn nødvendig.

Rundt Dale Li. Jeg prøver å utsette turene rundt Li-Dale lengst mulig på høsten. Når det blir vanskelig å gå i heia, må jeg likevel finne andre steder, og Li-Dale er en runde som i hvert fall smaker av fjell og hei, selv om både Sandnes og Stavanger er like i nærheten. I tillegg til at det var utrivelige forhold i heia med både vind og nedbør – som kom som snø øverst, så var det sosiale begivenheter som gjorde en kort tur nødvendig. Denne søndagen passet det i grunnen greit med en tur rundt Dale-Li. Halve turen gikk i pisseregn, og det var vind på de utsatte stedene. På Dale før turen var det egentlig greit. Ikke regn og ikke vind. Men temperaturen? Sommer. Det var opp mot 12 grader, og det ble både varmt og vått. Det er ikke helt vanlig langt ute i november. Det er litt merkelig, men de første turene rundt Li går alltid sakte. Det er så sleipt og glatt at det ikke er mulig å holde skikkelig fart. Av en eller annen grunn blir det bedre ut over vinteren. I tillegg til at det var naturlig glatt, så hadde jeg på nye Crispi sko. Garantert beste sålen som er å få – i følge selger. Svinglatte uansett. Nye støvler er også så pass stive, at jeg ikke helt hadde den rette «følelsen». Det ble å sette foten ned litt forsiktig. Det gode med nytt fottøy, er at de er vanntette. Jeg trengte ikke å være forsiktig med om jeg satte foten ned i vannet. Og støvlene hold tett. Det var spor utover langs sjøen, men vi så aldri folk. Det var derimot båter på fjorden. Båt og sjø, på fjellturen. I tillegg til lukten av saltvann, så fant vi også blomster (eller en blomst.) Det viser at vinteren ikke helt har tatt kvelertak på naturen. En fin oppmuntring. Og siden høsten til nå har vært varm og uten kuldegrader, har fuglene holdt seg vekke fra de fine røde bærene på kristtornen. Det kan lett bli noen bær igjen til juledekorasjonen. Med god temperatur og uten regn, var det bare å hive av jakken i den lange bakken opp mot toppen. Det var skikkelig greit å kunne gå i bare ullblusen. Rett før vi kom opp på snaufjellet, tok vi igjen på jakken og gikk ut i vinteren, vestlandsvinter med regn og vind. Regnet varte resten av turen. Og selvsagt fikk vi det i fleisen øverst. Så selv om temperaturen var grei, ble det litt utrivelig de få meterne hvor vi kjempet med vinden i regnet. Ned mot Dalevann, kom nye sko til sin rett. Her blir stien en bekk i regnvær, men for meg var det bare å vasse gjennom. De siste bakken end mot Dale er lettgått, men det er egentlig ikke noen grunn til å sette opp farten. Turen tok lengre tid enn vanlig, og en liten spurt ville uansett ikke rette opp. Vi brukte nok en del lengre tid enn det vi hadde håpet. Årsaken kan være mange. Men trening blir det, og det er jo vitsen med disse vinterturene – å holde på formen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Helt på toppen altså. Jeg tror det var bra du satt stille. Det er skikkelig bratt ned mot Svartevatn.

Jeg har over 20 år med aktivt medlemskap i Sandnes Røde Kors Hjelpekorps hvor jeg blant annet også har vert instruktør på en del vinterkurs med flere overnattinger ute. Jeg har sovet ute under mange forskjellige forhold, men da har det alltid vert planlagt, og det er noe helt annet enn når du plutselig ikke har noe valg. Når jeg er ute og går alene har jeg alltid med nok utstyr til å klare minst en natt ute. Da er det ikke snakk om komfort, men å overleve. Før denne turen vurderte jeg å ta med min Hilleberg akto, men det ble en vindsekk i stedet. Dette var bra siden det ikke hadde vert mulig å sette opp telt der jeg var. Pluggene som følger med dette teltet sitter dårlig på fjell. Men jeg kunne med fordel hatt en varmere sovepose. Jeg frøs ikke, men jeg var ikke varm heller. Det var synd at jeg verken hadde med telefon eller kamera, for den snøfonna jeg fant hadde en fantastisk form. Det var også et lykketreff at jeg havnet her for oppe på snaufjellet var det ikke ly å finne noe sted. Ja det var her at det gikk galt. I ettertid har jeg funnet ut at jeg overnattet her: Kart, Øvre Sirdal, 1312 I, kartref. 634360 Den første varden jeg så neste morgen står på eller ved høyde 1078.

Vi fortsätter på Red Bull temat. Jag har provat en idé som jag stulit från Evernew. Jag har gjort en extra hylla åt brännaren i pocket-stove köket och ställt brännaren på. Orginal-hyllan, med en massa hål, har jag på näst högsta steget. Se bild: Med brännaren på plats: Detta knep sänker koktiden från ca 9 minuter till 7 minuter för 4 dl vatten. Man sparar alltså lite bränsle, vilket inte är så dumt. Fire Box kombinerat med alkohol för nödfall när det inte finns något vettigt att elda med är en bra lösning för turer till skogs.

tJeg håper du skriver dette for å se hvor mange du klarer å erte på deg, og ikke fordi du har skjønt så lite. Men i tilfelle din forståelse for hundehold er så lav, kan jeg jo uansett svare deg. Min hund sparer Norge for 5-600 000 årlig. Uten hunden hadde jeg vært uføretrygded. Den drar meg ut når jeg er dårlig og når jeg er i fin form, den drar meg på lengre turer enn jeg ellers ville orket, og mer krevende turer enn jeg ellers hadde klart. Fordi jeg har hund holder jeg min sykdom under kontroll. Jeg synes det faktisk er vel så nyttig som å hjelpe til med jakta, synes ikke du? De fleste, om de har sykdom eller ei, har stor fysisk og mental nytte av å ha hund. Men igjen, jeg antar at du ikke er så dum at du ikke har forstått det. Så lykke til med å erte på deg folk

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Jeg hadde ikke tatt ut på tur med frikart på gps' en. For mye som mangler av vann og stier for eksempel. I Ryfylkeheiene med så mye opp og ned og vann med stupbratte kanter vil det fort koste en time og gjerne mer i gåtid. Skal en basere seg på kartet ved siden av til navigerig underveis så er det faktisk bedre å bruke gps uten kart og bare få koordinatene fra den til å dobbelsjekke hvor en er på kartet. Selv kjøpte jeg 1:25 for navigering i lyse og suldalsheiene og angret bare akkurat da beløpet sto i displayet på kassen til XXL. Etter det har jeg vært storfornøys.

Enig, mennesker er ikke i nærheten av så bra som hunder!

Sjølv har eg ein vår/haust-pose som skal halde meg varm i 1-sifra kuldegrader og ein vinterpose som skal halde meg varm i alle aktuelle vintertemperaturar. Vinterposen tar sjølvsagt noko plass, men det er mange år sidan eg slutta å pakke han i sekken, pulk er til for å få med seg volumiøst vinterutstyr.

Har brukt mine på 3-4 turer. Hvergnag har det fremdeles vært varme i dem etter 12 timer. Men jeg fyller dem helt stappfulle med zippo fuel. Mine er foresten noen billige kina-kopier av Zippo sine. Kansje de funker bedre

Fine filmer du lager, veldig artig at du deler dem her inne.

Til TS: Utrolig gøy å lese turrapporter som deres, du skulle nesten vært pålagt å vente med å publisere dem til utover høsten slik at sarte bysjeler som meg kan nyte dem når høstmørket trenger seg på. Uten at jeg har noen videre kompetanse på området, mener jeg å merke at bildene dere også gradvis blir bedre og bedre, og foreteller meg stadig litt mer om området dere er i.

Kan ikke si at jeg akkurat trengte et Seaking helikopter på min første fisketur denne våren etter å ha falt noe over 1 meter loddrett gjennom en skjult sprekk som lå rett ved siden av en bratt bergknaus . Tok et lite skritt fram rett etter at bildet ble tatt og falt nedi til brysthøyde der hvor pilene er. Ble noe knuffing og av med sekken for å komme opp, men tenker mye i ettertid om hvor farlig det kan bli alene uten dekning nedi verre sprekk.

Den dramatiseringa du snakker om der er den som gjør at jeg ikke gidder å se på sånne serier. Det er den samme suppa om igjen og om igjen i overlevelses showene. De hederlige unntakene for meg er Ray Mears og Les Stroud(Survivorman). Jeg tror at antallet som ser slike serier er veldig høyt i forhold til de som mestrer villmarken etter egen erfaring. Når ulykken først er ute er det synd på sofagrisen som kun har f.eks Dual Survival i "verktøykassa".

Du kan bruke frikart.no sine kart. Evt kan du bruke statkart sine kartgrunnlag og lage kartfilene selv (har ikke prøvd det selv). Frikart sine mangler noen vann og vassdrag. Stiene og høydekurvene er imidlertid rimelig nøyaktige. Garmin sine egne kart er dyre (1000 - 1300 pr kart), men veldig nøyaktige. Har selv kjøpt Topo Premium for Hardangervidda. Siden en der får et Premium kart som dekker hele vidda fra Haukeli - Finse så synes jeg det var verdt det. Premium er veldig detaljert og alt av ruter er tegnet inn. Topo Adventure har jeg for Finnmark og det er også mye bedre enn Frikart. Her i Rogaland har jeg foreløpig nøyd meg med frikart sitt norgeskart og mann finner jo ut hvor mann er da også, men er veldig greit å ha papirkart i tillegg (det bør mann jo ha som backup uansett da) Er forøvrig samme kart som brukes på alle garmin gpser.

Newfoundland er et interessant sted, spesielt for havpadlere, men også muligheter for turer med kano på elv eller rafting. Exploits River er en fin padleelv. Hadde en fin tur med utgangspunkt i: https://www.facebook.com/RiverfrontChaletsNL?ref=profile

En av mine favorittturer på Fosen! Utrolig vakker tur, som er variert og morsom!

Etter å ha blitt edru så ser jeg hvor bra tråden faktisk var... Er selv en typisk katteperson og ser kanskje ikke poenget med å ha en hund, både med tanke på kostnader og forpliktelser som turer og ferietilsyn. En katt klarer seg nesten selv.

Ja, så mye positiv lykke som hunder skaper for eierne sine, og derav positivitet og produktivitet, burde det ikke være noen tvil om at JA, samfunnet trenger hunder!

Ingen som en gang har hatt en hund som reisefølge ville stille et slikt spørsmål som trådstarter gjør her..

Å fanden, nå gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Utsatte min fjelltur i ryfylkeheiene fra fredag til lørdag pga småsyk unge... Godt at du holdt roen og troen. Regner med at erfaringen bidro til det! Har blitt enda sikrere denne helgen på at det er rett av meg å alltid ha med foret fjellduk når jeg virrer rundt på egenhånd.

Din rapport bør legges ut i en egen tråd. Både fordi det var spennede lesing, og fordi den kan tjene til å overføre nyttig erfaring til nye og gamle turgåere. Jeg ville aldri ha klart meg så godt en kald natt ute. Jeg bærer ikke på så mye utstyr, og bør muligens ta lærdom av din opplevelse. Skikkelig spennede lesing, spesielt siden det gikk godt. Jeg antar at det var mellom Øyarvannet og toppen av Stutaheia du kom ut av stien. Det er et stykke der som omtrent bare er svaberg og stein. ikke lett å finne fram i mørket, selv med lykt. Jeg har noen ganger nevnt for folk som vil ta turen fra Høgaleitet til Sandvatn, at den turen både er lengre og tyngre enn det som fremkommer på STF sine sider. For noen går det både 5 og 6 timer - i dagslys og på godt føre.

En god oversikt over padleruter i Canada og mere til finner dere her: http://www.myccr.com/

Kjempe fin film! Du får frem stemningen med å padle på blikkstille vann i skogen på en fin måte. Ble nysgjerrig på dette området. Også må det nevnes at filmen også var bra redigert, må ligge litt jobb bak teksting og effektene der vil jeg tro. Interessant at du fikk ro og fred fra øresuset når du var på tur. Håper ikke du får en varig tinnitus. Er selv født med nedsatt hørsel og vet hvor krevende det kan være. Får ikke sagt det nok, ta vare på den. Synd hvis man skal miste den/få dårligere hørsel før man ser verdien av en fullt fungerende sans. Spilles ALT for høy musikk på konserter og utesteder..

Hardangervidda september/oktober 2014 En erfaring rikere på det å ha respekt for fjellværet og årstider. Langtur på Hardangervidda. Lope og jeg drar avgårde med toget fra Oslo S 08.00 på morgenen etter avreise hjemmefra i en fantastisk rød soloppgang. På perrongen blir vi omringet av fotograferende turister som aldri har sett en hund med kløv før. Mye oppmerksomhet for morgentrøtte to-og firbeinte, hehe. Togturen til Finse er nydelig og Lope er som alltid veldig flink til å kjøre kollektivt. Vi ankommer Finse rundt 12.30 og begynner å gå. Det regner, blåser litt og er tåke oppe i fjellet, men vi smiler bredt begge to. Første utfordring blir brua fra Finse stasjon og over mot jøkulen... Der fossa nemlig vannet no salig og Lope fant det skummelt. Det gikk da til slutt for det. Neste utfordring er sommerbruer som er tatt inn. Dette var jeg forsåvidt forberedt på, men vi brukte fryktelig lang tid på å finne et sted å vade denne første elva da det var mye vannføring. Vi kom derfor ikke særlig langt denne første dagen, et stykke rundt jøkulen på østsiden. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg bryr meg svært lite om hvor langt man kommer, hvor fort man har prestert å gå diverse distanser osv, jeg er ute for å være ute og kan like godt være innenfor samme kartrute i en uke. (Jeg synes for eksempel dette kappløpet som pågår hvor det er om å gjøre å gå Norge på langs på kortest mulig tid er helt meningsløst. Jeg har tenkt til å gjøre et prosjekt hvor jeg går Norge på langs på lengst mulig tid. Eller kanskje jeg ikke går Norge på langs i det hele tatt..) Det skal også sies at jeg egentlig hadde en alt for tung sekk, i forhold til at jeg er en ganske spinkel jente, og at det derfor ikke gikk særlig fort. Vi slår leir med utsikt opp mot den mektige jøkulen hvor det buldrer og braker. Herlig. Lope har aldri vært inne i teltet før og jeg hadde egentlig ingen planer om det denne gangen heller. Ikke fordi jeg egentlig har noe i mot det, men hun klarer seg godt ute, har større bevegelsesfrihet og jeg slipper all møkka som da blir dratt inn i teltet. Denne gangen tenkte jeg meg dermed litt om. Hadde det ikke egentlig vært veldig koselig om hun lå her inne med meg? Det er bare oss to, er det ikke hyggeligere om vi er sammen? Hun hadde tross alt vært utrolig flink til både å vade med kløven og til å drepe lemen... Jeg inviterte Lope inn og hun skjønte pent lite. Skal jeg inn der? Dette var jo nesten litt skummelt. Jeg måtte føre henne inn. Men så fort hun skjønte at hun skulle få lov til å ligge der inne i varmen var det gjort. Hun ble med ett et slakt over beina mine. Flink til å breie seg er ho og. (På den annen side har dette ført til at ho i ettertid selvfølgelig har begynt å forvente at hun alltid skal inn i teltet..) Turen videre går fint, dog er det mye krevende terreng i begynnelsen av dette området og det går treigt med oss. Vi er tross alt ute seint på året så mye vann i elvene og en del snø gjør framkomsten en del hardere enn sommerstid. Jeg prøver så langt det er mulig å la Lope klare seg selv, så hun ikke skal forvente min hjelp hele tiden. Et par steder må jeg likevel hjelpe henne da det rett og slett blir for krevende med 8 kilos kløv. Det blir en natt til i telt på veien nedover. Det er lov å være klisje på tur. Det er tross alt en grunn til at noe blir klisje.. Snøøøøøhh Jeg hadde egentlig ingen planer om å benytte meg av noen av hyttene på denne turen, men etter at det meste hadde blitt gjennomvått bestemte jeg at vi skulle unne oss en tørke/hviledag på Kjeldebu. Jeg møtte to mennesker på denne turen, en kar som var ute å lette etter de siste sauene, disse sauene tror jeg forøvrig jeg fant dagen etter jeg hadde møtt ham, og en kar som fiska i elva nedenfor Kjeldebu. Brua over til Kjeldebu er ikke akkurat hundevennlig så jeg gikk over og venta på at Lope skulle finne ut av dette selv. Tror jeg lå i lyngen i omtrent en halvtime og moret meg med å se henne tenke så det knakte i barken. Mye løping fram og tilbake, mye lyd, og testing av sikre veier over elva, før hun til slutt kastet seg i det og svømte over. Polarhunder er jo ikke akkurat kjent for å være glad i vann, så dette er noe vi trener på. Sprekkeferdig av stolthet kom hun opp på andre sida og tok noen rakkettrunder i lyngen. Hytta fikk vi for oss selv og jeg mesket meg på joikakaker og diverse etter å ha raidet matboden. Jeg bestemte at vi skulle ha en hel hviledag dagen etter, dermed to netter på hytta. Det skulle vise seg å bli tre. Her ble vi nemlig sittende værfast. Det var jo forsåvidt godt at vi satt værfaste her og ikke i teltet, men nå fikk jeg beskjed om at et skikkelig væromslag var på vei. Mobilen bruker jeg svært lite på tur, ikke hadde jeg dekning heller, men et siste krampetak fra batteriet etter oppvarming mellom hendene gjorde at jeg fikk mottatt denne værmeldingen før mobilen døde. Hadde forøvrig allerede kjempet en tapper kamp mot aggregatet jeg mot all forventning fant på utedassen, men den var tørst og jeg hadde intet å tilby.. Jaha, jeg hadde jo mye større planer for turen enn at jeg skulle gi meg nå, men sannheten var at vintern var rett rundt hjørnet og jeg risikerte å bli sittende fast for godt om jeg ikke kom meg ut av fjellet nå. Jeg hadde tydeligvis undervurdert avstandene i dette området, eller overvurdert min hurtighet/bærekapasitet. Jeg må si at når det er lagt opp til at avstanden Finse – Kjeldebu er en helt overkommelig dagsmarsj, er ikke det medberegnet tung sekk og dårlig vær. Jeg tør påstå at jeg er i temmelig god form. Jeg hadde jo egentlig planlagt å komme meg helt sør til Blåvarden hvor jeg så skulle vende nesen nordover igjen og ta sørsiden opp mot Ustaoset. Slik ble det altså ikke. I ettertid føler jeg at jeg egentlig fikk dekket en veldig liten del av vidda, men igjen, det er vel egentlig ikke så viktig. (det er desverre mangelfullt med bilder fra de siste dagene, da kameraet gikk tom for batteri..) Så, da dagen kom for å komme seg ned fra fjellet var det meldt forholdsvis rolig på morgenen før vinden og snøen skulle komme utover dagen og fortsette de neste dagene. Planen ble derfor å gå over fjellet og ned til Dyranut ved R7 hvor jeg skulle prøve å haike til Haugastøl. Jeg hadde jo ingen mulighet for å sette på alarm, så jeg satset på å våkne til dagslyset. Lys var det derimot dårlig med morgenen etter og jeg våknet ikke før 08.00. Vasking av hytta i racerfart og avmarsj. Dette skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur over fjellet, sett bort i fra stresset med å komme meg ned før uværet slo til. Jeg hadde lagt igjen mye tørrvarer og lignende på hytta så sekken var betraktelig lettere, kombinert med tidspresset tilbakela jeg denne avstanden på meget kort tid hehe. Det blåste opp så og si i det jeg vandret ned mot Dyranut som jeg visste var stengt. Jeg sjekket alikevel alle dører om det skulle være et rom som sto åpent for nødsituasjoner, det var det ikke. Jeg haiket i omtrent to timer før jeg fikk napp. Mange syns det var fryktelig morsomt at jeg sto der med tommelen ut, og vinket og smilte ivert til meg. Det hele var en litt merkelig situasjon da jeg ikke akkurat følte det var noen nød der og da, været var tross alt fortsatt overkommelig, og å haike er jo ikke noe man gjør på daglig basis. Følte meg i det hele tatt ganske tåpelig og hadde mest lyst til å bare fortsette å gå og finne en fin leir. Etter disse to timene stoppet da til slutt en svært hyggelig mann. Jeg følte meg litt til bry der jeg sto med søle til opp i armhulene og pekte bort på lasset med ryggsekk, bikkje og kløv, som jeg så fint hadde plassert litt utenfor synsvidde for bilene.. Alt like vått og grisete. Særlig godt luktet jeg nok heller ikke. Han trodde nok først det bare var meg og jeg så ansiktet hans dra seg litt i det han så lasset mitt. Han tok oss likevel med i sin superene leide jobb-bil. Det viste seg at han var biolog og var på jobb i området for å ta vannprøver, angående lemenåret, i et førsøk på å prøve å kartlegge bestanden. Dette var jo superinteressant og jeg ble med på hans videre ferd før vi endte opp i Haugastøl. Vi hadde en meget hyggelig tur over vidda, og mens jeg tvilte på om jeg hadde tatt det rette valget ved å bryte turen, fikk jeg det snart bekreftet da himmelen skiftet til svart akkurat der jeg hadde gått bare et par timer før. Så kom vinteren i fjellet. Den ene dagen med skikkelig fint vær var hviledagen. Så, det var enda en humpete turraport fra meg, men sånn er jeg, det er morro når ting går litt på skeis. Fantastisk hadde vi det uansett Andrea

Stangtuber veier jo litt i overkant, synes jeg, så jeg laget min egen på følgende vis. Målte største omkrets på stangemnene og sydde en pølse lik lengde + 2 ggr største diameter. Så skar jeg ut litt i overkant av omkretsen av en tom spylervæskekanne. Denne rullet jeg sammen og stappet i "pølsen" og vips, så hadde jeg en passe solid stangtube til min 7-delte fluestang på bare 72 gram. Kanskje dårlig forklart, men om det er av interesse kan jeg poste litt mer detaljert beskrivelse med bilder når jeg får tid.