Vinnerliste

Nå vil jeg komme ut av skapet. Jeg er ikke lettvektspakker, og føler meg skikkelig utafor mange ganger. Sekken min veier alt for mye når jeg er på tur. Heldigvis har jeg en kamerat som har samme legning. En gang vi var innom på Vivelid, var det en hyggelig dame med ei lita 'håndveske' på ryggen som spurte om det var første gang vi var på tur. Nei, ikke ganske det sa vi å prøvde å se troverdige ut. Hun smilte lurt og så på venninda si med et blikk som kunne få en gammel gris til å bli på Vivelid ei natt til. Nei, vi hadde ha en lang marsj forran oss med hver vår 130 liters fullstappet sekk, så vi måtte gi oss ivei. Etter en lang ( for oss) marsj kom endelig tiden for å slå opp lavoen. En 8-10 manns lavo med utbygg, er akkurat passe for to mann som er redd for å sulte. Etter å ha fått luft i hver vårt tykke gode 1,5 kg underlag er det tid for å pakke ut fiskeutstyret. Tenke seg til å knekke stanga når man er på tur. Eller ødelegge snella... Jeg får frysninger av å tenke på det. Da er det godt å ha to stenger med seg. Jeg mener 4 for vi er begge fluefiskere også. For sikkerhets skyld er det best å ha med 2 haspelsneller også, i tilleg til fluesnellene. Man vet jo aldri hvilke insekter som klekkes, eller hva fisken beiter på. Hva er da mer naturlig enn å ha med 2-3 fullstappede fluebokser med fluer i alle størrelser og varianter? Men, er det for mye vind, er ikke fluestang noe særlig bra fiskeredskap. Da er det godt å ha haspelutstyret å true med. Slukboksen som alltid er ganske beskjeden når jeg begynner å pakke, eser alltid ut til det ugjenkjennelige når jeg er ferdig med pakkingen. Tenk om fisken vil ha mørke sluker, eller om den foretrekker lyse. 7 gram eller 12 gram? Tenk om jeg mister den sluken som fisken er vill etter? Løsningen er genial. Ta med alle sammen, 2 av hver Til kvelds koser vi oss med egg og bacon. Fyrer primus for å holde god varme. Selvfølgelig har vi med oss rikelig med brensel. Må regne en halv liter per dag måveda. Vi har selvfølgelig en backupprimus i tilfelle det skulle bli noe tull med den andre primusen. Selvfølgelig tenker vi på vekta vi bærer på. Vi har ikke med vann, eller ølflasker. Det er å gå for langt, så vi har med bokser i stedet. Glass er tungt. Innerteltet til Lavoen ligger også igjen hjemme. Den gamle jernpanna er byttet ut med ei lettvektspanne. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvordan sekken kan bli lettere dersom turen skal bli velykket. I sommer da vi var på Laksefjordvidda, ble lavoen byttet ut med et lite trangt telt som heter Katium 3 GT. Det var en sær opplevelse å måtte pakke sammen fiskestanga ute, eller sitte når buksa skulle av eller på. Til tross for dette var det en fantastisk tur.

Dette er ikke ment som svar på tiltale til @Tor Magne sitt innlegg Ut av skapet, men det slo meg da jeg leste hans humoristiske skildring av hans tilnærming til friluftslivet hvor mye min egen tilnærming og instilling har forandret seg det siste året siden jeg var på mitt første FF treff. Tidligere hadde jeg samme instilling som mange andre at mye er kjekt å ha med og det meste er faktisk ytterst nødvendig på enhver tur. I tillegg har jeg blitt veldig bortskjemt av å i all hovedsak ha dratt på tur med motorsykkel de siste 15 årene og der betyr ikke vekt noe så lenge det får plass. Dermed har jeg et 2 pers tunneltelt (bergnet bare på meg selv) med ekstra stor vestibyle og 2 innganger som klokker inn på 3,5 kilo. Tørt. Perfekt på tur. Med motorsykkel vel å merke. Å bære det greiene med meg i Jotunheimen var nær å livet av meg. Jeg har ikke rukket å bli 40 enda, men jeg har arvet en del dårlige gener. Dét kombinert med kontakt-sport hele oppveksten og årlige krasj på motorsykkel i året mellom 1999-2013 har jeg hjerte og lungealder runt 30 år, mens kroppen ellers føles som den snart går over til AFP. Jeg liker fortsatt best å ligge på Svanemadrassene hjemme, men har funnet løsninger jeg kan leve med på tur. Det samme gjelder transport, det er mest behagelig å kjøre til hyttedøra og bære inn et par bagger med klær, mat og øl, men det tok faktisk ikke så mye innsats eller penger å bytte ut litt ustyr og således spare masse vekt. Det er klart comfortnivået i camp ikke blir like høyt, men for meg er det blitt viktigere å klare å komme meg til campen. Med andre ord økes comfortnivået i camp av at comfortnivået på transporen er høyere. Så med vonde hofter og rygg, kunne jeg velge mellom å dra på tur med lettere sekk eller ikke dra på tur. Ikke så vanskelig valg egentlig og takket være at jeg før jul i fjor dro på det første FF treffet og traff de menneskene jeg gjorde, har jeg fått et annet syn på utstyr og tilnærming til sekk og pakking. Noe nytt utstyr er kjøpt inn, men ikke veldig mye eller veldig dyrt, (og dessuten ble flere ting solgt på Finn.no dagen etter at jeg la det ut). Det jeg ikke solgte og ikke tar med på tur lenger er dyttet inn i skapet igjen. Jeg vil ikke kvitte meg med det, for det er jo så kjekt å ha

Kva er vits med ungar, dersom dei ikkje skal vera med på tur. Nei, han folkehøgskulelæraren burde finne seg eit anna yrke der han ikkje får anledning til å fortelje ungdom at ungar ikkje skal vera med på tur.

I går var eg på Trolltinden på Ørskogfjellet mellom Sunnmøre og Romsdal. Det er ein slik topp som ein har sett frå vegen 1000 gonger. Nydeleg novembersol og flott utsikt. Litt meir om turen i bloggen

I forhold til kva som virkar til å vera trenden på dette forumet, er eg ein ordentleg tungvektspakkar. Men i forhold til kva eg møter i fjellet, er eg nok ein lettvektspakkar. Dette kan nok ha fleire grunnar. I den grad lettvektspakkarane er meir oppteken av utstyret sitt, både å diskutere og fortelje om det, vert det sjølvsagt meir fokus på akkurat dette utstyret. Og så er nok ikkje fjellvandrarar flest medlem på forumet her, så kva som faktis vert brukt i fjellet av folk flest, er noko heilt anna enn kva dei utstyrfikserte på forumet er oppteken av. Når det gjeld vekta på sekken, trur eg alle, også dei som ikkje pakkar lett, er enig om at det er kjekt med lettare sekk. Kunsten for å oppnå lettare sekk og fortsatt ha ein vellukka tur, er å spare på dei tinga som betyr lite (feks glassflasker), og behalde det som betyr mykje. Kan ein spare mykje på ting som er mindre vesentlege, kan ein attpåtil ta med meir av det som betyr noko på den aktuelle turen, som fiskeutstyr, fotoutstyr, mat etc.

Våkna i dag til et fantastisk flott novembervær, nesten slik jeg husket oktoberdagene fra barndommen - blå himmel og så pass mange minusgrader at myrene bærer. Herlig! Løsningen ble naturlig vis å droppe treningsstudio og tredemølle til fordel for en tur i nærmaka - dvs Strindamarka/Estenstadmarka. Og som så ofte før ble det Liaåsen; Gikk opp over Tomset og Ramdalen til Liaåsen, men varierte tilbaketuren ved å gå over Austlimyra hvor jeg fulgte en nyanlagt skiløype som går langs kanten. Kanskje likebra, jeg har opplevd å stå i myr til over kneet nede ved Austlitjønna. Det var herlig å kunne gå over alt uten å tenke på å skli eller skitne seg til i søla og sola var så lav og i mot at det var nesten umulig å se enkelte ganger. Fra utsiktsplassen i Ramdalen fikk jeg et bilde av snødekte fjell vestover. Tror det kan ha vært Hemneruten. På "toppen" ble det tid til en clementin og en pause, men det var så mye rim på benkene at pausen ble tatt stående. God utsikt både mot Skarvan og Sylan. Alt i alt en herlig tur før lunsj. Av og til er livet topp! Kulda setter sine spor Er det Hemneruten? Utsikt fra Liaåsen mot skarvan Tynt islag på Austlitjønna

Innerteltet igjen hjemme, bokser og aluminiumspanne - tror det gjemmer seg en liten lettpakker under lasset, likevel, jeg

Hej! Från Sjöberg & Mjöberg productions kommer nu en vinterversion av Femundsmarka vandring från Påsken 2014. Det planerades för en härlig vår-vinter tur med fint väder, is-fiske och några toppturer men det slutade med att vi blev insnöade i ett par dagar med stormvindar och bara korta stunder av solsken. En grym upplevelse ändå och i filmen så visar vi ett par av de bästa stunderna! https://vimeo.com/99986582 Hoppas ni gillar den! PS: Titta även på vår sommarfilm ifrån Femundsmarka här: https://vimeo.com/59515038

Hei. Har du Jerven fjellduk? Jeg har god erfaring med å dekke hele bæremeisen med fjellduken. Har mini hunter. Den er fin for den er foret. Ungen holdes både tørr og varm uansett vær.

I dag kom endelig min MLD burn (sekk) Ganske artig å finne sin nye tursekk i postkassa ved siden av dagens avis

Jeg oppretter en ny tråd for Høstens fotokonkurranse. Frist for innsendelse av bilder for blir 21 November. Bildene må være tatt i perioden 5 september til 21 November. Tema for bildet er Høst. Regler: Man kan delta med ett bilde. Send det bildet du ønsker å delta med på epost til [email protected]. Det må være tatt i tidsperioden fotokonkurransen omhandler og Exifdata må være lesbare. Merk bildet med tittel. Skriv ditt brukernavn på forumet og ditt navn og adresse. Bildet må være i liggende format og være i JPG og i beste kvalitet du kan få med ditt kamera. Vi vil kontrollere bildekvaliteten før vi legger bildet ut på forumet. Typiske små mobilbilder går altså ikke. Bør være over 1MB Når vi har mottatt bildet blir det lagt ut i en post som et anonymt bilde med din tittel. Innsendere kan kun delta med bilder de selv har fotografert. Det er innsenders ansvar å sørge for å ha opphavs- og/eller fotorett til bildene og å sørge for at eventuelle personer på bildene har godkjent at bildene offentliggjøres. Det er et krav at man har minimum 5 innlegg på forumet for å kunne delta. Medlemmer som har mer enn 5 innlegg kommer i kategorien "Aktive medlemmer" automatisk. Dere eier fortsatt bildene selv, men godtar at vi i forumet bruker bildet i en kalender eller kanskje på andre effekter/premier. I den grad det er praktisk mulig, vil bildene bli kreditert med opphavsmannens navn. Bildet vil gå til avstemming og de 3 2 beste bildene vil gå til kalender 2015 og bildene vil bli fordelt på de 12 månedene som det passer best Når avstemningen kjøres blir resultatet skjult frem til avstemningen er ferdig (om teknisk finner ut av det . For ordens skyld. Dette er en fotokonkurranse for medlemmer av fjellforum - der medlemmer av forumet stemmer på hvilke bilder man mener er best. Ikke engasjer venner på facebook osv for å registrere seg på forumet for å stemme på enkelte bilder - eller registrere familiemedlemmer osv. for å sanke stemmer til eget eller andres bilde. Jeg sjekker alle Ip adresser til nye medlemmer i mot medlemsregisteret. Ved tvil om at alt har gått riktig for seg - vil vi etterkontrollere avstemningene til alle som er registrert i forumet etter at konkurransen ble lagt ut til avstemning. Premie i Høstens konkurranse blir førstepremien sponset av Helsport - de stiller med en av de nye X-trem soveposene som premie. Kommer tilbake med mer info der. Andrepremien blir 24 pakker Real Turmat

Trollkyrkja er et av de første stedene jeg besøker når jeg er tilbake på Nord-Vestlandet. Ikke uten grunn. En stor kalksteinsåre går gjennom fjellmassivet, og elva har gravd ut ganger i fjellet over tusener av år. Selve hovedattraksjonen er Sør-Norges lengste kalksteinsgrotter. Tre av grottene er lett tilgjengelig for de som tar turen opp til Trollkyrkja. For to av hulene er hodelykt er påkrevd, mens den midterste ligger slik at dagslyset er tilstrekkelig. Det er også en fjerde grotte som er tilgjengelig for de som er kjent, og har med litt ekstra sikringsutstyr. Etter å ha pakket hodelykt, snyltekopp og dunjakka i sekken var jeg klar for nok en tur til Trollkyrkja. Bilen ble parkert på parkeringsplassen langs riksveien mellom Moen og Eide. Turen videre gikk i kaldt og klart høstvær i rolig tempo oppover stien. Underveis stoppet jeg ved en av de mange små kulpene langs elva for å smake på altervannet fra Trollkyrkja. Iskaldt og krystallklart, fullt av mineraler. Hadde jeg hatt litt mer forretningssans skulle jeg tappet noen liter på flaske og solgt det til turister som «Trollvann». Jeg ville garantert blitt en rik mann i løpet av en kort turistsesong. Forretningssansen innen «svindel og bedrag» bransjen er imidlertid dårlig utviklet, så i stedet puttet jeg snyltekoppen i lomma og fortsatte opp til grottene. Lynkurs i geologi Mange snakker om å bevare naturen. Naturen selv kunne ikke brydd seg mindre. Naturen forandrer seg hele tiden. Det tar bare litt lenger tid en et korps pressefolk har tålmodighet til. Struktur, prosess og stadium er tre stikkord som geologer bruker for å beskrive hvordan naturen forandrer seg. Stein er ikke bare stein. Bergarter kan være harde og solide eller lagdelte og ha mange sprekker. Dette kalles struktur. På Vestlandet er det mye gråstein, eller gneis som det står i boka. I fjellet der Trollkyrkja ligger går det en åre av kalkstein og marmor. Det er mange geologiske prosesser som skjer i naturen. Ved Trollkyrkja er det vannet som tålmodig har brukt tusenvis av år på å forvitre kalksteinen, mens gneisen som tåler mer vær og vind holder stand. Resultatet er at fjellet ved Trollkyrkja er som en sveitserost av sprekker og grotter som vannet har gravd ut. Inne i hullet i bergveggen har elva spist fjell til frokost og laget marmorskulpturer etter lunsj. På fagspråket kalles dette stadium, og den som kjenner språket kan lese naturen og se historien om millioner av år med fjellkjededannelse, istider og regnbyger hugget i stein. Det er ikke rart en av og til kan bli litt steingal. Inngangen til den midterste grotten – Katedralen På vei inn i den nederste grotten. Et par steder må en bøye nakken, men ellers er det greit å gå oppreist. Lagunen innerst i den nederste grotten. Ute i dagslyset går turen videre opp til Trollkyrkjevatnet. På andre siden av dalen ligger Kvannfjellet og minner om at snart er det skiføre. Trolltindene ovenfor grottene er flott for litt luftig klyving, og byr på Frænas beste nedkjøringer på vinteren. På vei ned skimtes fjellene i Moldepanoramaet bak siste blåne. Trollkyrkja var vell verdt turen i dag også. Grotter er rett og slett kult. Vis hele artikkelen

Årets første snø. Det er ikke alle år at sesongen fortsetter inn i november. Det kommer ofte snø tidlig, og selv om den senere regner bort, så hender det at den ligger akkurat de dagene jeg skulle ha vært innover. 1. november var det helt greit å gå innover heia. Det var så avgjort ikke sommertemperatur. Det surklet og rant, myrene var søkkbløte, og det var sleipt og glatt, men helt greit. Det har vært en lang høst, nesten uten frost. Hjemme har det så langt omtrent ikke vært nødvendig å skrape bilen noen morgen. I heia har det bare vært frost et par dager. Det var nok til at bladene fikk en skikkelig farge. Høststormene har feid over landskapet, men heller ikke disse har vært ekstreme. Det har vært mye regn, men det er jo vanlig, og så lenge det ikke kommer alt på en gang, så er heia greit fremkommelig. Å bli våt på beina er heller ikke en stor nyhet. Det blir å starte tidligere fra Hunnedalen enn «vanlig» for å unngå å komme til hytta i mørket. Det er også kjekt å kunne beundre utsikten, hente vann og gjøre noen småting om det er nødvendig, i dagslys. Denne gangen var jeg inne på hytta rundt 4. En time senere var det ikke varmt i hytta, men tussmørkt. Det tar tid å få opp varmen når det er samme temperatur inne som ut. En sekk ved forsvinner fort opp pipa. STF oppfordrer til å ikke sløse med veden, og det er muligens litt sløsing og varme opp hytta for bare meg, men det er en av fordelene med å være hyttefadder, å kunne brenne en sekk ved uten å tenke på at det «koster». Jeg var nesten sikker på å bli alene denne kvelden. Værmeldingen var ikke helt god, og det er tross alt sent på året. Da blir det å innrette seg på best mulig måte. Avis er greit å ha, spesielt når det er ekstra mange sudokubrett. Te og en matbit, gjør godt, og det er godt selskap i radio – selv om det bare er P1. Denne kvelden kom det folk sent. Rundt 10, kom tre personer fra Hunnedalen. De hadde gått med hodelykter hele veien innover. På vei innover heia denne turen fikk jeg årets første snø under skoene. Det var ikke frost, og snøen tinte, men det var tross alt snø. Det kunne være greit om det kom litt frost før snøen. Det gjorde det ikke i fjor, og da var vannene usikre til ut på nyåret. Fredagskvelden var det 5 grader ute. I løpet av natten steg temperaturen, og det var adskillig varmere på lørdagsmorgen. Opp mot 10 grader. Lørdagens tur ble helt som vanlig, selv om det kom regn og jeg fikk vinden imot. Selv om det er sent på sesongen, møtte jeg kar. Han var på dagstur. Og den dagen ville det ikke være noen spesielt stor utfordring med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden. Nesten nede i Hunnedalen kom det et par oppover bakkene. De hadde tenkt seg til Sandvatn. Det er en litt lengre tur, og stien går helt opp mot toppen av Stutaheia på 1100moh. Dagen etter hadde de tenkt seg til Blåfjellenden, før de på mandagen skulle tilbake til bilen. Men med start så pass tidlig som rundt 12, vil de være på Sandvatn i god tid før mørket. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

For moro skyld (og litt for at det høres så jævlig kult ut) har jeg fyrt litt med diesel på Optimus 111C og MSR XGK EX. XGK'en brant greit, men det var ispedd noen gule flammer - greit som nødfuel om ikke annet er å oppdrive, blir nok en del sot. 111C brant med klar blå flamme, utrolig nok! Men da bare på full guffe, reduserte jeg effekten så ble flammen gul og til slutt ble det rene HV bålet. Begge brennere måtte ha full guffe for å brenne dieselen greit.

Stiller gjerne opp på tindetur over Trollkyrkja! Kikker opp dit hver gang jeg er innom kirka, men har som oftest med familie og venner fra sør når jeg er der.

Jeg begynner å tro at jeg er en lettpakker, for jeg pleier bare å ha med meg tre fiskestenger, og ligger i en seksmanns lavvo når vi er to på sånne turer. Det blir litt trangt der inne, men det går akkurat.. Det peser folk forbi med småsekker, men de puster ikke noe mindre fordi de bruker den sparte energien til å gå lenger og fortere. Som om det var noe vits, sekken er jo pakket i forhold til hvor mye man kan bære til leiren..

Markedet er enormt...

Snittet av de som går i fjellet har nok en middels tung sekk. Mitt inntrykk er at du finner de som heller pakker lettere i alpine strøk, med høye bratte fjell. I typiske fiskeområder er det gjerne motsatt. Store sekker og masse stæsj(samt en pjolter, bjørnunger og en grønn genser). Fiskere går jo gjerne fra vann til vann, og bryr seg lite om å komme seg fram noen plass. Har også inntrykk av at de som har bil som utgangspunkt pakker tyngre enn de som går fra A til B ved hjelp av kollektivtransport. Jeg ansees av en del som kjenner meg som en latterlig pirkete lettvekter, men på lettvektstreffet hadde jeg en sekk som var 4 ganger tyngre enn den letteste. Så det hele kommer jo an på øyet som ser Jeg har for øvrig tungpakket meg gjennom mange turer, og funnet ut at det ikke er noe for meg. Det er gjerne slik det går for de fleste. Alle har jo lyst på lavvo, madrass, feltkjøkken, 3 retters hver kveld og innlagt strøm, vann og kloakk. Men ikke alle klarer å bære så mye. Meg inkludert.

Har gått forbi noen av disse med svære big bags og masse utstyr dinglendes utenpå. Det må da være et marked for 200 liters sekker .??

Weekendsinsiration! Mikroeventyr i Svartedalen (bohuslän, Sverige) med vandring og packraft over fem søer og af Gøteelv. Flere videoer og inspiration på www.urbanpackrafter.com God weekend!

Jeg vil gå langt og fort, fruen vil stoppe og brenne bål så snart vi ikke lenger kan se bebyggelse. Skal jeg få med henne på min form for tur må jeg passe på at turen ligger innenfor hennes komfortsone, helt til hun har vært med så mye at hun er villig til å utfordre seg selv. Etter tre barn har jeg enda ikke fått henne med på min type tur, men jeg tror det er med tur som med mye annet i ekteskapet. Det er på halvveien man møter den andre best, ikje når man tviholder på å gjøre det på sin måte. Kjæresten din holder kanskje igjen ikke fordi hun ikke vil på tur, men fordi hun vil på en annen tur enn deg?

Tack, ingen ide att göra saker vanskliga när det kan vara enkelt.

1. Spør henne om hvorfor hun ikke liker å dra på turer. Siste mulighet for å overbevis henne kan være å ta henne med på tur i strålende vær. 2. Lev som kompisen min og dama. Han drar på turer med sønnen, kona drar på kjøpesentrene med dattera. Det kan jo ikke være veldig inspirerende å dra på tur med ei som en vet helst ønsker å være et annet sted. Skaff deg evt turkompiser.

Flott video! Veldig behagelig voice-over. Fint å se at det går an å være på tur hos naboen også

Det finnes nok en del som regner meg som fullstendig sprø, når det gjelder turer inn i heia, både sent og tidlig. bestyrerinnen for eksempel... For meg er det litt konkurranse i se hvor lenge det er mulig å komme opp i heia på høsten. Ellers kan jeg bare takke og bukke for godord når det gjelder turrapporter. Det er skikkelig kjekt at noen synes de er verdt å lese.

Ser ut som disse er en videreføring Breidablikk skiene, som jeg har brukt i flere år. Har bare gode erfaringer med disse (Breidablikk), UNTATT felle-systemet. Fellene blir for korte til at man kan stole på de i motbakke (les: brukes uten staver). En sånn type ski bør ha feller i full lengde (som man selvfølgelig også kan sette på). Men som sagt, skiene har tålt utrolig mye over flere år uten noen skader eller brudd av noe slag. Å gå i oppkjørte spor kan man bare glemme - skiene er rett og slett for brede foran. p.s Breidablikk har kulere bilde - irsk setter blir ikke helt det samme

Min folkehøgskolelærer i friluftsliv hadde følgende (noenlunde innholdsmessige) kommentar til at nesten alle i klassen ville ha kjærester som ble med på tur: "Nå må dere lære dere langsiktig planlegging, hvis begge skal på tur - hvem skal da passe ungene... passer helt ypperlig å ha en kone som ikke drar på tur, hun passer ungene og de hundene som må være igjen hjemme."

Et annet godt triks er å la de første turene være hytte-til-hytte turer, gjerne til kjente populære steder. Det koster litt, men så får dere begge en flott luksus opplevelse. Sekken blir lett, maten er god. Og praten på hyttene med andre om turer hit og dit vil svært sannsynlig få henne til å prøve andre sider av friluftslivet også. Lykke til!

Da blir det Blåfjellenden på lørdag. Selv om værmeldingen ikke er den beste så planlegger jeg Sandvatn på fredag, altså i dag, og så går jeg over til Blåfjellenden på lørdag. Sanvatn til Blåfjellenden har jeg bare gått litt av på ski. Vi måtte snu på grunn av dårlig vær. Og så har jeg jaktet litt i området. men nå skal det bli kjekt å gå hele strekket.

En flott og lærerik turrapport. !!

Høres ut som de turene jeg er på! Godt at noen av oss tør å stå frem. Bra jobba!

Det kan också lösas med ett par extra hål i bakre delen av sliran motsvarande de där läderremmen med tryckknapparna går in, fjerna den läderremmen och ersätt med läder eller nylonrem som går genom hålen från ena hållet, runt kniven, genom hålen på andra sidan och sys ihop på baksidan men lämnar 5-10 cm löcke. Bruk löcken att fästa i bältet, så hålls kniven på plats av tyngdkraften. Gratis eller få kronors fix.

Hardangervidda september/oktober 2014 En erfaring rikere på det å ha respekt for fjellværet og årstider. Langtur på Hardangervidda. Lope og jeg drar avgårde med toget fra Oslo S 08.00 på morgenen etter avreise hjemmefra i en fantastisk rød soloppgang. På perrongen blir vi omringet av fotograferende turister som aldri har sett en hund med kløv før. Mye oppmerksomhet for morgentrøtte to-og firbeinte, hehe. Togturen til Finse er nydelig og Lope er som alltid veldig flink til å kjøre kollektivt. Vi ankommer Finse rundt 12.30 og begynner å gå. Det regner, blåser litt og er tåke oppe i fjellet, men vi smiler bredt begge to. Første utfordring blir brua fra Finse stasjon og over mot jøkulen... Der fossa nemlig vannet no salig og Lope fant det skummelt. Det gikk da til slutt for det. Neste utfordring er sommerbruer som er tatt inn. Dette var jeg forsåvidt forberedt på, men vi brukte fryktelig lang tid på å finne et sted å vade denne første elva da det var mye vannføring. Vi kom derfor ikke særlig langt denne første dagen, et stykke rundt jøkulen på østsiden. Men det gjør ingen verdens ting. Jeg bryr meg svært lite om hvor langt man kommer, hvor fort man har prestert å gå diverse distanser osv, jeg er ute for å være ute og kan like godt være innenfor samme kartrute i en uke. (Jeg synes for eksempel dette kappløpet som pågår hvor det er om å gjøre å gå Norge på langs på kortest mulig tid er helt meningsløst. Jeg har tenkt til å gjøre et prosjekt hvor jeg går Norge på langs på lengst mulig tid. Eller kanskje jeg ikke går Norge på langs i det hele tatt..) Det skal også sies at jeg egentlig hadde en alt for tung sekk, i forhold til at jeg er en ganske spinkel jente, og at det derfor ikke gikk særlig fort. Vi slår leir med utsikt opp mot den mektige jøkulen hvor det buldrer og braker. Herlig. Lope har aldri vært inne i teltet før og jeg hadde egentlig ingen planer om det denne gangen heller. Ikke fordi jeg egentlig har noe i mot det, men hun klarer seg godt ute, har større bevegelsesfrihet og jeg slipper all møkka som da blir dratt inn i teltet. Denne gangen tenkte jeg meg dermed litt om. Hadde det ikke egentlig vært veldig koselig om hun lå her inne med meg? Det er bare oss to, er det ikke hyggeligere om vi er sammen? Hun hadde tross alt vært utrolig flink til både å vade med kløven og til å drepe lemen... Jeg inviterte Lope inn og hun skjønte pent lite. Skal jeg inn der? Dette var jo nesten litt skummelt. Jeg måtte føre henne inn. Men så fort hun skjønte at hun skulle få lov til å ligge der inne i varmen var det gjort. Hun ble med ett et slakt over beina mine. Flink til å breie seg er ho og. (På den annen side har dette ført til at ho i ettertid selvfølgelig har begynt å forvente at hun alltid skal inn i teltet..) Turen videre går fint, dog er det mye krevende terreng i begynnelsen av dette området og det går treigt med oss. Vi er tross alt ute seint på året så mye vann i elvene og en del snø gjør framkomsten en del hardere enn sommerstid. Jeg prøver så langt det er mulig å la Lope klare seg selv, så hun ikke skal forvente min hjelp hele tiden. Et par steder må jeg likevel hjelpe henne da det rett og slett blir for krevende med 8 kilos kløv. Det blir en natt til i telt på veien nedover. Det er lov å være klisje på tur. Det er tross alt en grunn til at noe blir klisje.. Snøøøøøhh Jeg hadde egentlig ingen planer om å benytte meg av noen av hyttene på denne turen, men etter at det meste hadde blitt gjennomvått bestemte jeg at vi skulle unne oss en tørke/hviledag på Kjeldebu. Jeg møtte to mennesker på denne turen, en kar som var ute å lette etter de siste sauene, disse sauene tror jeg forøvrig jeg fant dagen etter jeg hadde møtt ham, og en kar som fiska i elva nedenfor Kjeldebu. Brua over til Kjeldebu er ikke akkurat hundevennlig så jeg gikk over og venta på at Lope skulle finne ut av dette selv. Tror jeg lå i lyngen i omtrent en halvtime og moret meg med å se henne tenke så det knakte i barken. Mye løping fram og tilbake, mye lyd, og testing av sikre veier over elva, før hun til slutt kastet seg i det og svømte over. Polarhunder er jo ikke akkurat kjent for å være glad i vann, så dette er noe vi trener på. Sprekkeferdig av stolthet kom hun opp på andre sida og tok noen rakkettrunder i lyngen. Hytta fikk vi for oss selv og jeg mesket meg på joikakaker og diverse etter å ha raidet matboden. Jeg bestemte at vi skulle ha en hel hviledag dagen etter, dermed to netter på hytta. Det skulle vise seg å bli tre. Her ble vi nemlig sittende værfast. Det var jo forsåvidt godt at vi satt værfaste her og ikke i teltet, men nå fikk jeg beskjed om at et skikkelig væromslag var på vei. Mobilen bruker jeg svært lite på tur, ikke hadde jeg dekning heller, men et siste krampetak fra batteriet etter oppvarming mellom hendene gjorde at jeg fikk mottatt denne værmeldingen før mobilen døde. Hadde forøvrig allerede kjempet en tapper kamp mot aggregatet jeg mot all forventning fant på utedassen, men den var tørst og jeg hadde intet å tilby.. Jaha, jeg hadde jo mye større planer for turen enn at jeg skulle gi meg nå, men sannheten var at vintern var rett rundt hjørnet og jeg risikerte å bli sittende fast for godt om jeg ikke kom meg ut av fjellet nå. Jeg hadde tydeligvis undervurdert avstandene i dette området, eller overvurdert min hurtighet/bærekapasitet. Jeg må si at når det er lagt opp til at avstanden Finse – Kjeldebu er en helt overkommelig dagsmarsj, er ikke det medberegnet tung sekk og dårlig vær. Jeg tør påstå at jeg er i temmelig god form. Jeg hadde jo egentlig planlagt å komme meg helt sør til Blåvarden hvor jeg så skulle vende nesen nordover igjen og ta sørsiden opp mot Ustaoset. Slik ble det altså ikke. I ettertid føler jeg at jeg egentlig fikk dekket en veldig liten del av vidda, men igjen, det er vel egentlig ikke så viktig. (det er desverre mangelfullt med bilder fra de siste dagene, da kameraet gikk tom for batteri..) Så, da dagen kom for å komme seg ned fra fjellet var det meldt forholdsvis rolig på morgenen før vinden og snøen skulle komme utover dagen og fortsette de neste dagene. Planen ble derfor å gå over fjellet og ned til Dyranut ved R7 hvor jeg skulle prøve å haike til Haugastøl. Jeg hadde jo ingen mulighet for å sette på alarm, så jeg satset på å våkne til dagslyset. Lys var det derimot dårlig med morgenen etter og jeg våknet ikke før 08.00. Vasking av hytta i racerfart og avmarsj. Dette skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur over fjellet, sett bort i fra stresset med å komme meg ned før uværet slo til. Jeg hadde lagt igjen mye tørrvarer og lignende på hytta så sekken var betraktelig lettere, kombinert med tidspresset tilbakela jeg denne avstanden på meget kort tid hehe. Det blåste opp så og si i det jeg vandret ned mot Dyranut som jeg visste var stengt. Jeg sjekket alikevel alle dører om det skulle være et rom som sto åpent for nødsituasjoner, det var det ikke. Jeg haiket i omtrent to timer før jeg fikk napp. Mange syns det var fryktelig morsomt at jeg sto der med tommelen ut, og vinket og smilte ivert til meg. Det hele var en litt merkelig situasjon da jeg ikke akkurat følte det var noen nød der og da, været var tross alt fortsatt overkommelig, og å haike er jo ikke noe man gjør på daglig basis. Følte meg i det hele tatt ganske tåpelig og hadde mest lyst til å bare fortsette å gå og finne en fin leir. Etter disse to timene stoppet da til slutt en svært hyggelig mann. Jeg følte meg litt til bry der jeg sto med søle til opp i armhulene og pekte bort på lasset med ryggsekk, bikkje og kløv, som jeg så fint hadde plassert litt utenfor synsvidde for bilene.. Alt like vått og grisete. Særlig godt luktet jeg nok heller ikke. Han trodde nok først det bare var meg og jeg så ansiktet hans dra seg litt i det han så lasset mitt. Han tok oss likevel med i sin superene leide jobb-bil. Det viste seg at han var biolog og var på jobb i området for å ta vannprøver, angående lemenåret, i et førsøk på å prøve å kartlegge bestanden. Dette var jo superinteressant og jeg ble med på hans videre ferd før vi endte opp i Haugastøl. Vi hadde en meget hyggelig tur over vidda, og mens jeg tvilte på om jeg hadde tatt det rette valget ved å bryte turen, fikk jeg det snart bekreftet da himmelen skiftet til svart akkurat der jeg hadde gått bare et par timer før. Så kom vinteren i fjellet. Den ene dagen med skikkelig fint vær var hviledagen. Så, det var enda en humpete turraport fra meg, men sånn er jeg, det er morro når ting går litt på skeis. Fantastisk hadde vi det uansett Andrea

Etter en høst der jeg startet som frisk i august, og i dag mangler galleblære og en nyre, gjorde det ingen ting at regnet øste ned over Østmarka. Turen var bestemt og skulle gjennomføres med Kelly Ketle og litt godis som vanlig. Vi måtte søke ly under et stort grantre ved Halssjøen, for det var meldt fint vær og tarpen lå igjen hjemme. Gleder meg alt til neste nærtur. Det kan nok være mye hjelp i en pille, men jammen er det mye medisin i en tur i skauen også.

En liten padletur ved Svelvikstranden på Tjøme i dag med innlagt eskimorulle og spising av rullekake

Møysaltur Sannsyneligvis det fineste fjellet jeg vet om.

Yepp ... det er det ... men tror jeg ma prioritere primusen