Vinnerliste

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Årets første snø. Det er ikke alle år at sesongen fortsetter inn i november. Det kommer ofte snø tidlig, og selv om den senere regner bort, så hender det at den ligger akkurat de dagene jeg skulle ha vært innover. 1. november var det helt greit å gå innover heia. Det var så avgjort ikke sommertemperatur. Det surklet og rant, myrene var søkkbløte, og det var sleipt og glatt, men helt greit. Det har vært en lang høst, nesten uten frost. Hjemme har det så langt omtrent ikke vært nødvendig å skrape bilen noen morgen. I heia har det bare vært frost et par dager. Det var nok til at bladene fikk en skikkelig farge. Høststormene har feid over landskapet, men heller ikke disse har vært ekstreme. Det har vært mye regn, men det er jo vanlig, og så lenge det ikke kommer alt på en gang, så er heia greit fremkommelig. Å bli våt på beina er heller ikke en stor nyhet. Det blir å starte tidligere fra Hunnedalen enn «vanlig» for å unngå å komme til hytta i mørket. Det er også kjekt å kunne beundre utsikten, hente vann og gjøre noen småting om det er nødvendig, i dagslys. Denne gangen var jeg inne på hytta rundt 4. En time senere var det ikke varmt i hytta, men tussmørkt. Det tar tid å få opp varmen når det er samme temperatur inne som ut. En sekk ved forsvinner fort opp pipa. STF oppfordrer til å ikke sløse med veden, og det er muligens litt sløsing og varme opp hytta for bare meg, men det er en av fordelene med å være hyttefadder, å kunne brenne en sekk ved uten å tenke på at det «koster». Jeg var nesten sikker på å bli alene denne kvelden. Værmeldingen var ikke helt god, og det er tross alt sent på året. Da blir det å innrette seg på best mulig måte. Avis er greit å ha, spesielt når det er ekstra mange sudokubrett. Te og en matbit, gjør godt, og det er godt selskap i radio – selv om det bare er P1. Denne kvelden kom det folk sent. Rundt 10, kom tre personer fra Hunnedalen. De hadde gått med hodelykter hele veien innover. På vei innover heia denne turen fikk jeg årets første snø under skoene. Det var ikke frost, og snøen tinte, men det var tross alt snø. Det kunne være greit om det kom litt frost før snøen. Det gjorde det ikke i fjor, og da var vannene usikre til ut på nyåret. Fredagskvelden var det 5 grader ute. I løpet av natten steg temperaturen, og det var adskillig varmere på lørdagsmorgen. Opp mot 10 grader. Lørdagens tur ble helt som vanlig, selv om det kom regn og jeg fikk vinden imot. Selv om det er sent på sesongen, møtte jeg kar. Han var på dagstur. Og den dagen ville det ikke være noen spesielt stor utfordring med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden. Nesten nede i Hunnedalen kom det et par oppover bakkene. De hadde tenkt seg til Sandvatn. Det er en litt lengre tur, og stien går helt opp mot toppen av Stutaheia på 1100moh. Dagen etter hadde de tenkt seg til Blåfjellenden, før de på mandagen skulle tilbake til bilen. Men med start så pass tidlig som rundt 12, vil de være på Sandvatn i god tid før mørket. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Søndagsturen i nærområdet. Det hadde egentlig vært mulig med en tur i heia. Forkjølelse og vondt i halsen gjorde at jeg faktisk vurderte om det skulle bli tur i det hele tatt. Og da broderen foreslo Li, var jeg enig. Li fjell er den mest vanlige turen på vinteren, og nå står vinteren for døren. Det hadde vært greit å utsette denne så lenge som mulig, men denne søndagen passet det med en kort og grei tur. Nå ble turen alt annet enn grei. Og heller ikke spesielt «kort». Det var dagen for piggsko. Sleipt og glatt, både på steinene og i sorpa. At røtter og greiner er glatte, er ingen stor nyhet, men denne dagen var det vanskelig å se «faenskapet». Jeg var skikkelig på rompa en gang, og hadde et par utglidinger i tillegg. Broderen fikk et skikkelig skrubbsår på leggen, men holdt seg stor sett på beina. Men ingen av oss hold seg tørr. Det var egentlig ikke mye regn, men det kom ned litt hele veien. Oppe i høyden var det inn i skydekket med yr og regn i tillegg til tåka. Som om ikke det var nok, så blåste det i også. Riktig surt, med andre ord. Og det ble ikke så mye bedre nede i skogen selv om vi slapp både tåke og vind. Hver gang vi tok tak i et tre eller grein fulgte det med en skikkelig omgang vann. Merkelig nok var vi ikke alene på tur rundt Lifjell denne søndagen. Vi møtte en gjeng ungdom, et yngre par og en familie helt ute mot Bymarka. Og det er ikke så ofte vi møter folk her i det hele tatt. Mange på tur med andre ord. Vi møtte også en gjeng ved Øksendal. De må ha startet rundt to, og var helt klare på at de ville nå rundt før mørket kom. Og under normale forhold, ville det ha vært en enkel sak. Så slept og glatt som det var på søndag, så burde det ta noe lenger tid. Vi brukte i hvert fall lang tid. Som oftest går det godt, og ungdommen tar vel noe mer risiko enn oss gamlinger. Det går da fortere. Jeg tror jeg sjelden har vært våtere på en slik enkel tur. Med 12 grader og jakken på hele turen blir det mye kondens. Og når jakken er våt utenpå hele turen er det heller ikke mye som slipper ut – på tross av alle garantier fra Gore-Tex. Det skulle ha vært en grei tur. Halvsjuk og vond hals, er ikke et godt grunnlag for en langtur. På grunn av forholdene tok det tid. Og det kjentes i beina, som ble stive de siste bakkene. Det ble ingen vintertur, men en våt og kald affære. Det ble ikke helt den turen vi så for oss da vi startet. Det skulle bli en «søndagstur» og ikke treningstur. Nå ble det likevel en passe tung tur. Mye på grunn av været. Og det var slik vi oppfattet turen. Hvordan må da de andre vi møtte synes den var? Antakelig helt grei. Vi får skylde på sykdom…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Etter en høst der jeg startet som frisk i august, og i dag mangler galleblære og en nyre, gjorde det ingen ting at regnet øste ned over Østmarka. Turen var bestemt og skulle gjennomføres med Kelly Ketle og litt godis som vanlig. Vi måtte søke ly under et stort grantre ved Halssjøen, for det var meldt fint vær og tarpen lå igjen hjemme. Gleder meg alt til neste nærtur. Det kan nok være mye hjelp i en pille, men jammen er det mye medisin i en tur i skauen også.

Min 8" Strømeng kniv, veier med slire 300 g. En 9" veier 400 g. Andre her, har tyngere kniver. Greit at små turøkser veier ca 1 kg. Så da sparer en riktignok 6 - 700 g. Men jeg skulle like å se, dere batonere noen 10 -15 cm tørre vedkubber med kvist, på bare 6 - 7 min. Tenker det raskt ble 10 min. pr. kubbe jeg. Og jeg undrer på hvor dere finner vedkubbene, som dere batonerer til fyringsved. Har dere med dere motorsag, eller har dere et hemmelig lager med ferdig oppkappede vedkubber i skogen? De få gangene jeg har batonert for morro skyld, har jeg hatt med sag. Og jeg har også testet en del hjemme, på kubber for vinterveden. (Hugger noen favner hvert år) Ved dere finner i skogen med dim. under 6 - 8 cm, behøver de ikke batoneres. Det finnes da annen ved til opptenning og da kan slik ved brennes uten batonering! Ser også at noen andre har lovpriset slike kniver som god til bl.a. brødskjæring, smøring av brød, sløying av fisk m.m. Den dårligste kniven jeg skjærer ferskt brød (alla kneip) med, er min 8" samekniv. Og en trenger ikke langt blad for å skjære brød. Selv turkniver med 6 cm blad, skjærer alt vanlig brød. Og i smørpakka, egner den seg kun når pakka er full. Etter noen dager på tur og en kanskje deler smørpakka med en til to andre personer, får en nesten ikke smør på knivspissen. Og så var det en som uttalte at en kunne smøre hele skiva i "et dra". Tja... kanskje fra et full smørpakke. Etter en 7 -10 dager på tur, er det ikke fulle smørpakker! Sløye fisk, ja stor fisk går greit. Men den fisk vi normalt får på tur, er den lite egnet, bedre med et kortere blad. Flåing og partering av storvilt går greit. Men, ikke på småvilt. Skal en bærsje må en også passe på, ellers kan slira subbe nedi dritten. Er det sølete, henger også slira ned søla, hvis en ikke er oppmerksom. Kniven er også så tung, at hver gang en åpner beltet må en passe på, ellers trekker tyngden av kniv og slire ut av beltehempene og kniven detter ned. Det er så mye negativt med en stor kniv, at det bruker jeg sjelden. Men for de som ønsker å bruke dem, så er det vel bare å bruke dem. Jeg klarer meg bra med en kort turkniv og sammenleggbar sag. På enkelte turer er turøksa med.

Mens vi venter på skiforhold benyttes dagene til sjøørretfiske på Nord-Vestlandet. Dagens tur til Svanvika på Eide endte med en fin porsjonsfisk på 0,6 kilo.

Noen flere bilder fra turen vår! Utsikt fra FOB (Forward Operating Base) I over en tåkedekt innsjø og Necola Mountains i sør. Bakte oss boller og laga oss syltetøy, helt ufattelig godt! Utsikt og posering ved "Mt Leksvik" Mye bratt klyving, som her på "Mt Nesset"! Vegar igang med å hugge ned noen trær for å få sjøflyet til å komme seg iland. Den aktive vulkanen Mount Spurr. Traff flere bjørner på turen, men følte oss aldri truet av de. Alltid stakk de av etter relativt kort tid. Vraket av ett fly som styrtet på en isbre for 60år siden. 6 av de 10 ombord døde. Kobbergruver i Wrangel Mountains Avsluttet ferien med 5 dager i New York, stor variasjon til Alaskas øde villmark!

In the Netherlands I moved to another small house on wheels To guide me to the new front door I placed T-signs Also nice for decoration

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 10 september, og snart var vårt fem måneder lange eventyr over. Heldigvis skulle enda en tur gjennomføres før hverdagen skulle begynne. Det hadde blitt mye fin fisk i sommer og høydepunktene var mange. Ørret på over to kilo i Halkavarre, og ørreten på 1,4 kg i Skjåkfjella var noen. Men et mål stod igjen for å kunne toppe det hele. Jeg har lenge hatt en drøm om å passere kilosgrensa på Sunnmøre, i et vann minst 1000 moh. Hverken mer eller mindre. Mange turer på Sunnmøre gjennom flere år har blitt gjennomført, uten at dette kunne krysses av listen. Nå planla vi å tilbringe ei uke på fjellet i et område i Reinheimen nasjonalpark, der flere av vanna blir kultivert av Norddal fjellstyre. Det verserte en del historier herfra om fisk på over kiloen. Men som alltid, den skulle være vanskelig å lure. Ikke første gang vi hørte akkurat det. Nå gledet vi oss, ei uke i fjella her måtte bli bra. Så gjenstod det å se om det skulle bli "dusse" (ørret over kiloen) på denne turen. Nye vann i Reinheimen nasjonalpark skulle prøves. Da bilen var parkert på Øvstestølen ca to mil fra Valldal, kunne vi ikke annet enn å smile fra øre til øre. Himmelen var blå og solen skinte. For en sommer det hadde vært så langt. Målet for dagen var å traske langs Litlelangdalselva og slå opp teltet ved Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var ca ei mil dit. Turen oppover gikk som vanlig i et bedagelig tempo. Høstfargene begynte virkelig å sette sitt preg på landskapet her og fotoutstyret måtte brukes ofte. Det var minst like mye blåbær her, som på vår tur i Skjåkfjella. Vi kunne ikke la være å stoppe for å spise så vi begge ble blå rundt munnvikene. Det varmet godt i solen, og titt og ofte måtte det fylles på med kaldt fjellvann. September er virkelig en fin tid å være på fjellet, det er helt sikkert. Da vi kom til Osten-hytta ble det en liten pause. Her måtte vi sitte ei stund for å betrakte den flotte utsikten nedover dalen. Å se Litlelangdalselva slynge seg nedover den fargesprakende dalen var virkelig vakkert. For en start på denne turen. Bilen parkert ved Øvstestølen. Veslelangdalen er et populært område å besøke. Godt med kaldt fjellvann på en varm dag. Litlelangdalselva Blåbær plukking. Det ble tatt mange bilder på denne etappen. For en dag. Snart framme på Osten. Det første vannet vi passerte. Osvika. Osten Da var det på tide med ei pause. Flott utsikt fra hytta. En av mange bekker som måtte passeres. Det begynte å nærme seg kvelden da vi ankom Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var tydelig at det hadde vært varmt i sommer, vannet var brefarget. Sikker på grunn av kraftig issmelting gjennom hele sommeren av Storbreen. En bre som lå bare et par kilometer lenger oppe i fjellet. Det var mye aktivitet ute på vannet, og det tok ikke lang tid før første kast ble tatt. Kort tid etter sprellet turens første ørret i lyngen, ikke av de største, ca 300 gram. Fargen på fisken var også preget av brevannet, den var nærmest hvit, "likfisk" kalte vi det. Kanskje ikke det trivligste navnet det, men passende nok for oss. Siden vi skulle unne oss en kjøttdeigmiddag i kveld fikk fisken leve videre. Da mørket kom ble kjøttdeiggryta ferdig, og vi kunne spise oss gode og mette. Planen i morgen var å gå til Bjørnebottvatnet, en kort etappe. Der skulle store deler av dagen brukes til fisking. Her hadde vi trua på at det kunne bli fangst av litt større fisk. Da vi lukket forteltet fikk vi et siste glimt av månen som hadde holdt oss med selskap de siste timene. Stjernene blinket i det fjerne og nok en gang kunne vi slå fast at dette var en herlig tid å være på tur på. Da vi endelig fikk varmen i soveposen, var det bare å lukke øynene og glede seg til fortsettelsen. Første Litelangdalsvatnet. Storbreen, den har nok smeltet en del denne sommeren. Så var vi ved det Øvste Litlelangdalsvatnet. Da var det godt å få opp teltet. Dette kan vi like. Så måtte fiskelykken prøves. Vi døpte den likfisk. Mange fine teltplasser å velge mellom her. Kvelden nærmer seg. Kjøttdeig og Torogryte til middag = luksus. Kveldstemning. Neste dag startet som vanlig med et par kopper kaffe, og havregryn til frokost. Vi fisket oss bort til enden av vannet og fikk lurt opp et par 300 grams fisker til. I dag skulle vi spiser pølser til middag, så det ble catch and release i dag også. Da vi kom opp til Bjørnebottvatnet fant vi en fin plass ved nordenden. Da teltet var slått opp satt vi oss ned og speidet utover vannflaten i håp om å få se noen forlokkende vakringer, men nei. Ikke noe som kunne minne om antydning til liv. I følge hjemmesiden til Norddal fjellstyre ble det sist satt ut fisk her i 2001. Da kom det ikke som noen bombe at flere timer med intenst fiske ble resultatløst. Akkurat slik det har vært på så mange turer i disse trakter før. Da middagen var spist var det på tide med dessert. Vi hadde plukket en del blåbær i dag. De ble rørt ut med litt sukker og ble glimrende tilbehør til de nystekte pannekakene. Snakk om luksus. Vest for vannet og opp i fjellet lå nok en isbre . Her var det stupbratt ned mot vannet og vi kunne høre buldring fra løssten som kom rullende nedover fjellsiden. Det var bare å holde god avstand. Det var uansett nok av plass til å fiske, ikke at det hjalp så mye i forhold til fangsten. Bak høyden der fremme lå Bjørnebottvatnet. Innoset til Litlelangdalsvatnet. Vi ventet fortsatt på storfisken. Bjørnebottvatnet. Steinete, ikke så lett å finne teltplass. Topp 1741. Pannekaker til dessert. Med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra breen ved Bjørnabotttinden kunne vi høre steinras med jevne mellomrom. Hvor er fisken? Da vi våknet neste morgen var solen fortsatt bak Hånådalsreset. Bare noen få stråler kjempet seg over toppen, og speilet seg mot det blikkstille Bjørnebottvatnet. Det lille av tåke som lå over vannet var i ferd med å fordufte. Etter hvert som solen steg opp kunne vi kjenne de varme solstrålene treffe teltet, og tørke opp duken som hadde blitt fuktig i løpet av natten. For en flott start på dagen. Det var bare å hive på seg skoa, røske med seg kameraet og komme seg ut. Dette måtte dokumenteres med mer enn ett bilde. Turen gikk videre til Knutskoppvanna. To forlokkende fjellvann bare en kort etappe fra dagens leir. Da vi kom over siste høyde, og kunne se de to vanna glinse idyllisk der nede i dalen, begynte nok en gang forventingene å bruse i kroppen. Her så det lovende ut. Greit starte dagen med en kaffikopp og slik utsikt. Sollyset er i ferd med å kjempe seg over Hånådalsreset. Kort etappe til Knutskoppvatna. Heimste Knutskoppvatnet. Vi fant en perfekt teltplass på et lite nes i Heimste Knutskoppvatnet. Det var speilblankt og blikkstille på vannet. Her var det nesten mer fristende å bade ennå fiske, men bare nesten. Det to første ørretene som ble landet var av dårlig kvalitet, små og tynne. Heldigvis ble kvaliteten bedre etter hvert. Største fisken her ble på 500 gram. Kanskje ikke så stort som vi håpet på, men om noen år kan det bli virkelig bra her. Og tro meg, hit skal vi tilbake. På en slik dag var det viktig å ikke bare fiske, men også ligge å slumre i lyngen, tenke på alt og ingenting, og la solen gi litt etterlengtet farge på huden. Tross en god sommer var brunfargen lite å skryte av, ikke at det gjorde så mye. Det var bratt rundt vannet her, men det skulle nok gå greit å komme seg til Inste Knutskoppen neste dag. Stillheten var til og ta å føle på, en og annen gang brøt kakklingen fra et rypekull i steinura freden, det var alt. Vi hadde ikke sett andre mennesker siden parkeringen på Øvstestølen. Helt rart å tenke på at vi fikk alt dette helt for oss selv, til tross for at det ikke var lange vegen å gå fra sivilisasjonen. Lenge leve stillheten. Dette er etter vårt syn en perfekt leirplass. Det var mer aktivitet i vannet her enn i Bjørnebottvatnet. Ikke de fineste ørretene vi har sett. Pannekaker og blåbær i dag også gitt. Sommerfugl type Admiral (Vanessa Atlanta) Det er viktig å ta det rolig på tur. Trenger ikke å gå langt fra teltet for å få fisk. Det var lett å finne roen her ved Heimste Knutskoppvatnet. Nesten all fisken vi fikk ble veid og loggført. Nerd sa du? Halvkilosfisk. Enden av vannet og Inste Knutskoppen ligger å venter lenger nede i terrenget. Etter en litt strabasiøs tur langs Heimstevatnet kunne vi speide utover Inste Knutskoppvatnet. Som vanlig fikk vi umiddelbart tro på at her kunne det bli storfisk. Det var dårlig med teltplasser, så vi bestemte oss for å gå tilbake til vestenden av Heimstevannet, og slå opp teltet der. Da var det kun noen hundre meter å gå til Instevatnet. Denne dagen ga oss enda mer fisk på rundt halvkiloen, rikelig nok til middag og kvelds. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Sylkoppvatnet neste dag, men det så veldig krevende ut å gå rundt Instevatnet, så det utgikk. Vi fikk heller gå tilbake til Bjørnebottvatnet og prøve lykken der igjen. Men først skulle nok en kveld tilbringes her ved Heimstevatnet. Timene gikk fort når vi kunne ligge å se på den lysende månen som fikk dugget i lyngen til å blinke fargesprakende mot oss. Langt der ute i mørke kunne vi fortsatt høre rypekullet som hadde holdt oss med selskap dagen før. Forsiktige plask fra vannet der småørreten var oppe og forsynte seg av insektene på vannflaten gjorde det vanskelig for oss å ikke ta enda et kast. Men nei, det føltes liksom litt feil å bryte stillheten med å klaske sluken ut i vannet. Vi lot haspelutstyret ligge. Det ble en litt strabasiøs etappe til Inste Knutskoppvatnet. Dårlig med fangst under dagens etappe. Inste Knutskoppvatnet. Vi måtte gå litt tilbake for å finne en duganes teltplass. Fisk under landing. Smil! Det ble noen kast i både Heimste og Instevatnet denne dagen. Torogryte (uten kjøttdeig) til lunsj. Så var det på tide å prøve lykken i Instevatnet. Kathrine med fisk på kroken. Ikke lenge før den var klar for landing. Halvkilos. Nok en halvkilos. Nesten hvert fall. Den fikk leve videre. Meditasjon i mektige omgivelser. Det har blitt noen netter i Allak-teltet denne sommeren. Det ble fort mørkt her oppe. Lenger nede i Steindalen skinner fortsatt solen. Da vi våknet neste morgen kunne vi se et tett skylag lenger nede i Steindalen. Det var denne dalen jeg og to kompiser fulgte da vi skulle til Tjønnebu i fjor, et område som skal ha mulighet for fin fisk. Kanskje en ny tur dit neste år? Her oppe kunne vi fortsatt nyte blå himmel og sol. Tiden gikk fort der vi satt og så på dette med en rykende kaffekopp i hånden. Etter hvert ble utstyret pakket sammen og vi gikk tilbake til Bjørnebottvatnet. Denne gangen slå vi opp teltet på østsiden av vannet. Det var ikke så mye som et vindpust i dag heller, det var lett for fjella rundt og speile seg på det blikkstille vannet. Fantastisk fint, men ikke så bra for fiskelykken. Ikke et napp i dag heller. På en av mine mange fiskerunder gikk jeg på ei rype som ikke var av det lettskremte slaget. Jeg kunne legge med ned og ta bilder bare en halvmeter fra fjærkreet. Han (eller ho) kunne være glad for at det var kamera jeg hadde hengende på skulderen og ikke hagla. Da kvelden kom og vi krøllet oss inn i soveposen ble det bestemt å ta turen hjemover neste dag. Reinheimen hadde nok en gang vist seg fra sin beste side. Det hadde blitt tatt hundretals av bilder og minst like mange kast med fiskestangen. Vi var fornøyd. Morgenstemning. Tett skylag over Steindalen. Så var vi tilbake ved Bjørnebottvatnet. Stille og speilblankt. Lite fisk å få. Da er det greit å heller lese litt. Ikke lettskremt. Den ble godt dokumentert. Det går mot kveld ved Bjørnebottvatnet. Da er det på tide å komme med en liten innrømmelse. I et av de nevnte vanna, på en av dagene i løpet av denne turen ble det "dusse". Det hadde blitt kveld og jeg hadde knytt på en spinner på sena. Det hadde blitt mange kast denne dagen, og motivasjonen var dalende. Men så. I det spinneren nærmet seg land kunne jeg se en fin ørret komme svømmende etter, tempoet på innsveivingen ble redusert og smakk! Da satt den. Dette var en seig "jævel" og kampen varte i flere minutter. Den gjorde alt for å få friheten tilbake. Utras på utras, og høge hopp så jeg var helt sikker at den skulle ryke. Men etterhvert ble den sliten, heldigvis. Forsiktig og kontrollert kunne jeg føre den mot land, så nært at jeg fikk satt et godt grep over nakken til fisken. For en kamp dette hadde vært, det var faktisk ekstra kjekt å lande fisk uten håv. Man må slite fisken enda mer ut, og spenningsnivået blir betraktelig høyere. Anbefales! Vekten viste 1,1 kg. Endelig kunne jeg si at det hadde blitt kilosfisk på sunnmøre, eller "dusse" da. Og det attpåtil i et vann som lå mer enn 1000 moh. Dette hadde stått på listen lenge, og stolt som en hane kunne jeg vise trofefisken til Kathrine. Det var godt å se at det finnes kilosfisk i heimfjella også, men de er jaggu ikke lett å lure. Så satt den. Det ble en lang kamp. Min første kilosfisk på Sunnmøre. Det måtte dokumenteres godt. Fornøyd! Ingen tvil. Mageinnholdet. Det ble en flott etappe fra Bjørnebottvatnet til parkeringen. Litlelangdalen var minst like vakker på turen hjem. Med lette sekker gikk denne etappen fort. Da vi stod ved bilen og var klare for å kjøre hjemover, var det bare å takke for denne gang. Det begynte nesten å bli en vane, men Reinheimen nasjonalpark hadde levert nok en gang. Det stod en del biler her denne dagen, så tydelig at det var flere som skulle oppover Litlelangdalen i dag, ikke rart at flere vil oppleve et så flott område. Så gikk turen hjemover. Lei av å finne søppel på fjellet? Bli med på aksjon søppel på Fjellforum. Elven som renner fra Storbreen. En verdig siste dag på denne turen. Siste del langs Litle Langdalselva. Tilbake til Øvstestølen. Det er vel ikke så mye mer å si enn at det var en flott tur, flott vær, nydelig natur og det hele ble toppet med kilosfisk. Da var vi fornøyd og vel så det. Det som vi ikke var så fornøyd med, var at friperioden vår snart var historie, fem måneder hadde gått alt for fort. Heldigvis satt vi igjen med sterke opplevelser, og minner som vil være med oss resten av livet. Nå ventet hverdagen på oss. Det skulle bli godt det også, men jeg må i skrivende stund innrømme at savnet tilbake etter friheten, naturen og dag etter dag med villmarksopplevelser, er til å ta og føle på. Det som er helt sikkert er at flere turer venter, både korte og lange. Men når og hvor dette blir gjennstår å se. Håper alle følger oss videre her på bloggen. https://turhistorie.blogspot.com/

Har Ericsson R290 for Globalstar. Har ikke brukt den de siste 5 åra. Turen mister mye av spenningen dersom den er med.

Resten hold mål og vel så det @tronn og @Walle Må nok innom området før fjellskoa legges på hylla. Inspirerende.

Dette blir som å vurdere 2 eller 4-hjuls trekk. Det er forskjeller, men for de aller fleste vil 2-hjuls trekk være bra nok. Mobil GPS blir tilsvarende, det dekker eller er tom bedre for mye slags bruk, men dersom du har litt spesielle behov kan en håndhold GPS være å foretrekke. Jeg har brukt Garmin 60csx i mange år, mistet den, men kjøpte maken igjen og den e.l. vil alltid være "makkeren" på noen type turer. Ihvertfall inntil mobile gps kommer opp på tilsvarende nivå. Pro + Batteri levetid, spesielt ved varig på og i kulde (min påstand). + Mulighet for ekstra batterier (spesielt for lengre turer). + Mer stabil software enn kartapps. + software som er mer logisk og funksjonell ift kartbruk + bedre logging + barometrisk måling + lettere ruteinnlegging gjennom mapsource + bedre bruk av sporlogger + bedre antenner, mer følsom, tar lettere opp signal og bedre nøyaktighet. + bedre vanntetthet. + bedre skjermer ved sollys + bedre ved nattbruk (lys i skjerm) + egne taster når votter/handsker er på. + raskere ved orientering av enhet. + utviklet av prfesjonell aktør, mens mange apper synes å være klipp og lim.. + på mer seriøse turer gir GPS'er spesielt designet for det mål en helt annen trygghet. + robusthet. Cons - dyrere kart - krever en ekstra enhet - litt vekt - må lære flere spesialfunksjoner - størrelse - flere av de håndholdte GPS er ikke noe bedre enn mobil GPS, da produsentene "spiser" av hverandres marked og bør unngås. - tungvinn inntasting på enhet Jeg har prøvd flere mobile varianter, og har akkurat nå en robust vanntett samsung, men det er alltid ett eller annet som de forskjellige appene ikke håndterer bra. Når den allikevel blir brukt mye til vanlig bruk, er det mest fordi den er enkel å ha med og i situasjoner hvor det ikke gjør så mye.

Begynte å regne ganske kraftig på tilbaketuren ja så måtte av med løpejakka og på med regntøy. Men fin tur uansett. Blir litt mye bry å stikke inn på hyttene for en kort rast. Skulle vært et hurtigregistreringssystem eller mulighet for å sjekke inn online når en kom hjem.

Du verden @tronn. Så utrolig kul turrapprt! Her var det mye godbiter Likte den kick-ass teltingen du og @Walle hadde før Pyttbua.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Fin rapport @tronn, flott tur du og @Walle hadde.

Siden katta er ute av sekken så synes jeg også vi kan dele dette @tronn tester steinbru Og neste gang blir det selvfølgelig tredemølle og crosstraineren som tas i bruk og ikke stresslessen på lugaren, når jeg skal lade opp til tur

Blåberga. På lista over topper i Trondheim med pf. > 100 m. Finfin tur i flott vær til 1. november å være.

En liten padletur ved Svelvikstranden på Tjøme i dag med innlagt eskimorulle og spising av rullekake

Ennå høstfarger som holder stand og som nok vil vare gjennom vinteren. Resultat fra tur i formiddag etter sjøørreten i Skjoldafjorden

Også denne gangen vil vi ha en svært bra premie - en Mammut Kompakt Down 3-Season Dark Spring-Highway sponset av til en verdi av rundt 3899,- Husk forøvrig den rause rabatten som vi får hos Fjellsport Regler for årets turrapport: Må ligge i turrapport forumet og selvsagt skrevet av vedkommende som poster. NB: Har du skrevet enturrapport i annet forum - f.eks. "Barn og friluftsliv" så gi beskjed så skal vi flytte det. Må omhandle en spesifikk tur. Må være en tur som er gjort i år - og kun turrapporter skrevet i perioden 1/1 2014 til 15/11 2014 teller. Hvem vinner? De 5 turrapportene med mest Likes går til avstemming. En bruker kan kun ha en rapport med. I tillegg tas det med 5 turrapporter som plukkes av moderator og admin teamet. Dette for å eventuelt fange opp de siste turrapportene eller turrapporter som vi mener fortjener å være med i en slik avstemming. Vi er åpne for smøring og bestikkelser Avstemningen om hvem som vinner går fra den 1/12 til den 1524/12. Poster dette som en åpen post slik at man man komme med innspill om regelendringer osv..

Hei @Kompis. Mistet galleblæren for 10 år siden men har aldri savnet den. Merker ingen forskjell.

Bra at mange engasjerer seg om forskjellige emner, på et veldig bra forum. Det er inspirerende og lese andres meninger om utstyret vi bruker , og at vi diskuterer dette på en gøyal / seriøs måte. Vi har alle friluftsliv som interesse , og det er bra. Tilbake til emne vi prater om : KNIV / ØKS / SAG.- Jeg liker og leve primitivt , og med minimalt med utstyr når jeg ferdes i naturen , det innebærer også da, at man får testet det lille man har med seg på en skikkelig måte. Man finner da også ut hvilket utstyr en kan stole på , og lærer seg og bruke det skikkelig. Jeg har levd noen år nå , og sett altfor mange som bestandig skal ha det beste av det beste utstyret, når de drar en tur til fjells. Ikke noe galt at folk har mye utstyr , men ofte er det enkle det beste. Vi er alle ulike , og vi har alle vårt favorittustyr, og velger dermed forskjellig. I mitt tilfelle så liker jeg EN stor kniv til de aller fleste gjøremål på mine turer rundt om , og det har jo funket så langt i livet!

Vi er nå på et års prosjekt i. villmarka, og hadde dermed stort behov for en satelitt-telefon, i områder der mobilen ikke strekker til. Vår løsning var å kontakte st-utleie, som leier ut satelitt-telefoner. Vi strålende fornøyd med service og oppfølging, etter 2,5 måneders bruk, anbefales til andre turfolk, seilere, etc. Dette er hva vi har valgt: - Iridium 9555, et år leie - Kontantkort på 500 ringeminutter Iridium 9555 skal god dekning over hele fjøla, noe våre erfaringer bekrefter. Du kan lese mer om prosjektet vårt, et år i Nord-Skandinavisk natur, på: www.skagoy.com https://www.facebook...2053478?fref=ts Hilsen Andreas&Elise Theoline

Godt å se at det er noen som holder igjen, og fremdeles bygger "hyttehytter". Regnestykket til REs lenger opp her er jo nyttig. For å se for seg hvor mye rom dette faktisk gir, kan det være en ide å bygge seg et slikt "tak" med noen planker og presenninger ute i hagen. Det er først når en kryper innunder der at man ser hvordan rommet vil fungere. Jeg har en gang ligget på en hems som var under en meter. Det fungerte helt ok som seng, men det var veldig krøkkete å komme inn og ut av hemsen når høyden var så liten at man ikke kunne sitte på hemskanten for å komme ut i stigen. Unger klarer å leke der, uansett.

Har nok ikke fått tydelig nok frem konseptet med denne hytta. Dette skal være en "hytte-hytte" som skal brukes i forbindelse med sauetilsyn/sauesanking. Den er planlagt bygd på 850 moh, selvsagt uten vei, og skal ikke ha innlagt vann eller strøm. Torv til taket er tenkt tatt ut på stedet, og så vidt jeg har skjønt bør da ikke vinkel være over 27 grader. Tanken er å holde hytta så lav som mulig for at den ikke skal ruve, men samtidig vil jeg gjerne bruke hemsen til soveplass, og gjerne at ungene kan være der noe. Så spørsmålet var i utgangspunktet hva som er "vanlig" høyde på sovehems ( da snakker jeg gammeldags "hytte-hytte" og ikke type Hafjell-hytte i alpinbakken...

Da har jeg fått litt lengre brukserfaring med Hiker+. Dvs jeg har egentlig ikke fått brukt den så mye og her er hvorfor. Eksemplar 1 Fungerte fint ved testfyring hjemme men ute på tur var det litt opp og ned. Virker som det kan være noen problemer med tilførsel på denne. Rart når den var helt ny. Kunne ha en kjele på kok og plutselig ble effekten omtrent doblet av seg selv. Virker ikke som den er glad i å være med på tur i sekk så den ike ligger het plant. Filter i kobling mellom tankrør og regultator hadde en tendens til å snu seg. Etter et par forsøk på dagsturer ga jeg opp den brennern, måtte kunne stole litt mer på den enn at den kanskje virket. Den ble sendt i retur Eksemplar 2 Kom i posten kun 2 dager etter jeg sendte inn den første, fikk i tillegg tilsendt et repkit gratis siden det var krøll med den første. Så service på outnorth skal man ikke klage på. Men innholdet var....tja......Skruene som older tank og brenner var løse så alt lå og slang inne i boksen. Ikke noen stor deal så jeg bare monterte alt på plass. Testfyring gikk helt fint hjemme 2 ganger. Så skulle den opp i sekken og med på tur. Men da var denne også kranglete. Pumpet trykk og slapp ut bensin til forvarming, forvarmet og startet den. Da brant den med flamme i bare 2/3 av brenner. Så sluttet den virke etter ca 1 min. Da ville den ikke mer så det ble bål istedet. Så hjem å skru. Sjekke dyse og stikke opp denne med dyseverktøy(skulle være helt unødvendig når den er helt ny), åpne kobling å se på fuelfilter, det satt riktig vei. Tok også en testfyring uten fuelfilter men det gjorde ingen forskjell. Byttet fuelfilter og dyse med det fra repkit men det hjalp ikke. Ute med reguleringspindel men den var helt strøken. Lot den stå til dagen etter og skulle ta en testfyring. Forvarming gikk greit men så var det stopp, da ville den ikke gi noe effekt. Så da kontaktet jeg outnorth og de tok tilbake brenner og overførte pengene for kjøpet til meg samme dag. Så ikke vits å dille med brennere som ikke virker når de er helt nye, lurer da på hvordan de hadde blitt etter en tids bruk. Fullstendig overhaling hver gang den skulle brukes, nei takk. Har en Omnifuel som er 10 år gammel. Har renset dyse en gang, mest for å ha gjort det selv om det ikke var noe feil med effekt. Så er ring i pumpa smurt et par ganger. Altså omtrent null vedlikehold og den brenner som den skal hver gang. Hørt noe om at OPtimus har flyttet noe produksjon til Kina så det også har vært noen problemer med Nova brenner. Så med disse erfaringene kan jeg ikke anbefale noen å kjøpe Hiker+ før det evt er bedre produksjoner på den så den er driftsstabil. Brenner som skal erstatte Hiker+ er en OPtimus 8R, er på vei i posten. Her er jeg forberedt på noe mekk siden den er gammel men håper vel at når ting først er fikset så er den litt mer å stole på enn Hiker+ viste seg å være.

Enklest med pulverkaffe for meg. Har med litt chilli for å piffe den opp litt. Obs! ikke chilipulver på fjellet. Ser for meg at litt vind kan gjøre kaffekosen til en farlig situasjon du får chilli som flak hvis du vil prøve. Moderasjon anbefalt

Hehe jeg kom ikke lengre enn at jeg tok bort bildene som var blurry, svarte eller av mere personlig karakter og hadde sikkert 800 bilder jeg ville lagt ut Kanskje jeg kan legge inn ett innlegg med ett par spoiler knapper med litt flere bilder?

Det slo meg faktisk at det godt kunne være en som også var på Fjellforum, og jeg burde jo ha spurt... Bra tur det, så sent på året. Tilbaketuren ble vel litt tøffere en turen inn? Jeg pleier å ta en pause på hytta om jeg er på dagstur. Det hjelper å hive innpå litt mat og drikke.

Hm, kanskje det må bli en tur opp Fre-Lør el Lør-Søn....tenke tenke......

Absolutt. Kjekt med fleire

I følge mine opplysninger (lest), så dreide det seg om stål beregnet for bladfjærer til svenske lastebiler. I så tilfelle, trolig svenskt stål. Og hvorfor ikke, den kvaliteten var nok betydelig bedre. Det var en annen kjent kar fra Østfinmark, som benyttet stål fra Tyskland. Dette var også "fjærstål", beregnet for bladfjærer. Hvor stålet har kommet fra (de siste årene), etter at de innledet samarbeid med Brusletto vet jeg ikke. Men, det spiller vel mindre rolle. Strømeng bestemmer selv type og kvalitet på stålet og da er det nok flere som kan levere den kvaliteten.

Tafjordfjella ❤ framstilt i ein flott rapport med fine bileter, glede å lese! Skal du tilbake, ville eg vurdert rundturen Pyttegga - Høgstolen - Karitind frå Puttbua, så vidare aust til Trollkyrkjetjønna via Skarfjellet, slå leir, gå Trollkyrkja, vidare mot Torsbu og Danskehytta. Evt ut på Grotli og hoppe på bussen eller nedatt på Kaldhusseter. Ei runde eg sjøl har lyst å gå, då eg har sett og gått delar av den men ikkje knytt saman til denne runda.

Hello Can I also use my DNT- universal key in Netherland?? Elgen

Stangtuber veier jo litt i overkant, synes jeg, så jeg laget min egen på følgende vis. Målte største omkrets på stangemnene og sydde en pølse lik lengde + 2 ggr største diameter. Så skar jeg ut litt i overkant av omkretsen av en tom spylervæskekanne. Denne rullet jeg sammen og stappet i "pølsen" og vips, så hadde jeg en passe solid stangtube til min 7-delte fluestang på bare 72 gram. Kanskje dårlig forklart, men om det er av interesse kan jeg poste litt mer detaljert beskrivelse med bilder når jeg får tid.

Olsen har nok en del rett. Men å gå på jobb med bihulebetennelse vil jeg ikke anbefale. Besvimte rett og slett siste gang jeg fikk det. Deisa I gulvet på legevakta. Tror ikke jeg ville vært passajer på f.eks en buss med sjåfør som har bihulebetennelse.

Kjøp voksenpose og knyt igjen overflødig fotende. Akkurat som du selv er inne på. Unger vokser ufordragelig fort, så ta vare på øyeblikket og invester i framtiden

Herlig turrapport! Mitt rike, selv om jeg oftest er lenger øst. En artig vri med måten du delte opp turen på

I følge direktøren I Stormberger er man ikke syk før man har et ben I graven....

Kjekt å høre:) Håper du å kjæresten får en fin tur når den dag kommer. Bare å sende en pm om du trenger tips.

Har samme telt som du har kjøpt. Du kommer nok til å bli fornøyd med den:)

Gikk opp Store Trolla igår mens det var lyst, nådde toppen akkurat da sola gikk ned. Måtte vente i nesten 3 timer etterpå til skyene hadde blåst bort, for jeg hadde planer om å se stjerner! Det fikk jeg, pluss en ganske så spennende tur på snø og is opp og ned i bratt terreng. Store Trolla (1850m) Nyter utsikten. Fikk litt nordlys i nord også.

Seriøse kursholdere finn du på www.fjellsportforum.no under medlemmer. Om du vil klatre i fjellet, går du etter fjellsportskurs, eller "klatrekurs i høgfjell" - ta kontakt til kurs arrangøren for å finne ut hva de tilbyder. Men det er jo lurt å ha en vis erfaring med klatring og selve håndverket i lavlandet, innen en kaster seg ut på turer i høgfjellet. På klatrekurs og fjellsportskurs er det vanlig å bare være 2-3 personer pr. instruktør. Dersom du har en makker, går det jo fint å ta kontakt til en kursholder og få et kurs som er tilpasset nøyaktig det dere vil.

Anbefaler deg å stikke på fjellsportkurs hvis det er det du ønsker å drive med. Der får du innføring i naturlig sikring, litt bre(men det har du jo) men ikke minst vært med på klatreturer i fjellet hvor man får prøve seg in action og ikke minst observere erfarne instruktører med alle sin smarte tips og løsninger. Fordel å kunne klatre litt for der går det i fjellstøvler og oppakking. Men på ingen måte hard sportsklatring. Man må fort sette av en uke til et slikt kurs men det er det verdt etter min mening. Det var et sånt kurs som ga meg grunnlaget for å starte med tindesport. Etter det kan man hoppe på kilekurs hvis man ønsker grundigere innføring i klatring på naturlige sikringer.