Vinnerliste

Vikerfjell En tur som overhodet ikke gikk som planlagt. Avreise fredag 17 oktober. Dette skulle være en litt mer kosetur, da jeg og min beste venn fra barndommen Thea begge hadde bursdag underveis. Planen var at Thea og min samboer Snorre skulle være med på starten, så skulle jeg fortsette alene. Snorre skulle være med i helgen bare, mens Thea skulle bli til onsdag. Dette medførte en del gnaging på hjernebarken for min del i planleggingsfasen, hvordan disse to skulle komme seg hjem på respektive tidspunkter, samtidig som vi skulle komme oss videre. Det var derfor planlagt å ikke bevege seg for lange distanser de første dagene. Avreisedagen kommer og Snorre viser seg å ha blitt syk. Vi blir derfor enige om at han skal prøve å komme seg i løpet av fredagen og komme etter på lørdag. Thea og jeg drar avgårde fredag morgen. Da ingen av oss har prestert å ta lappen enda, blir det buss til Hønefoss og så lokalbuss videre til Sokna, da det ikke er lov å ha med hund på ekspressbussene. Været er grått og vått, men humøret er på topp. Vi får mye oppmerksomhet i Hønefoss om at det er snø i fjellet nå osv. Det visste vi dog og jeg hadde til og med pakket spade for sikkerhets skyld. Første dagen går superfint, selv om det er litt kjedelig å gå så mye på vei for å komme oss inn i skogen. Slår leir ved Sognevatnet og får tent superbål med en gang. På kvelden får jeg melding av Snorre. Han har blitt mye dårligere og tror det er best å holde senga. Han er lei seg og jeg forstår. Verre er det når jeg innser at jeg har pakket nesten all maten i Snorre sin sekk. Okey, ny plan, vi har mat til tirsdag, så får jeg dra hjem med Thea da, med mindre vi får masse fisk. Lørdag våkner jeg til bursdagsang av Thea. Jeg har foreslått at vi kan feire bursdagene våre på Tjuvenborgkoia som en skikkelig luksus, et forslag som blir tatt imot med stor entusiasme. Vi setter dermed kursen dit. Underveis har jeg prøvd å velge en litt spennende vei, da det fortsatt er mye grusveier i området som jeg syns er kjedelig å gå på. Stien vi følger forsvinner derimot ut i et stort hogstfelt og vi surrer en stund i området. Dog får vi se kong elg på nært hold spankulere over den fossende elva som om det var en sølepytt. Vi kommer oss på kurs igjen før neste utfordring venter. Undervurdering av stigningen opp til hytta! Vi tar altså veien forbi Tjuvenborgen og Hestebrenna. Denne ruta vil jeg ikke kalle gåsti men fjellklatring. På vei opp rekker det å bli bekmørkt og hodelykter må fram. Denne ruta er sikkert fantastisk i dagslys med utsikt og uten sekk, men med tunge sekker, regn/snø, tåke og mørke ble dette en smule skummelt. Enkelte steder må vi løfte opp sekkene og bikkja. Vi kommer oss dog opp, men det er lenger igjen til hytta enn vi tror. Vi må lete etter hvert neste blåmerke med lykta og vi er nå gjennomvåte og iskalde. Jeg begynner faktisk å bli temmelig nedkjølt. Vi kunne ha slått leir. Men, på veien mellom Tjuvenborg og Hestebrenna klarer Lope å miste kløven. Hun har sikkert satt seg fast i noe og har måttet åle seg ut av kløven for å komme seg løs. Greit nok, bedre det enn at bikkja er borte. Vi lyser litt rundt men har ikke sjangs til å finne kløven nå. Derimot blir det nå enda mer kritisk å finne hytta, for kjøkkenent lå nemlig i kløven. Vi vurderer likevel sterkt flere ganger å slå opp teltet, men jeg er fast bestemt på å finne hytta når vi har null mulighet for varme eller matlaging. I slike situasjoner gjelder det å holde hodet kaldt og jeg vil påstå i ettertid at jeg klarte det forholdsvis bra. Vi finner da hytta til slutt, men vi kunne likegodt gått rett forbi den. Vi sto en meter fra hytteveggen uten å se hytta. Thea var nok lettere forvirret etter marsjen, for det første hun utbrøt når vi kom inn var «radio!», mens jeg kun hadde tankene på oppvarming da jeg nå ikke hadde det særlig bra temperaturmessig. Det ble da satt igang fyring både i peisen og i ovnen. Peisen viste seg da og være tett (uansett hvilken vei man stilte spjelet) og hytta ble dermed røyklagt i samklang med den velfungerende brannalarmen. Vi måtte da slukke peisen og fokusere på ovnen. Dette gikk bra helt til vi skulle legge oss. Da fikk vi nemlig pipebrann. Røret inne så ut som det skulle eksplodere og i pipa ute lyste det vakkert. Vi kunne ikke akkurat hoppe i posen nå. Vi anså pipebrannen som mild nok til å vente å se om den roet seg. Det gjorde den. Dog er det her et par ting jeg skal gi videre beskjed om til driverne av hytta, for her må det renses. Alt dette skjedde altså i løpet av min bursdag hehe. Vi sov som gråstein. noen syns det var for vått på bakken... Søndag, Thea sin bursdag. Fortsatt regn og tåke, ut å lete etter kløven. Vi hadde merket stedet hvor den var blitt borte. Dette er Togo-kløven fra seleverkstedet så den sklir jo vakkert i ett med skogens farger. Jeg hadde festa et orange reflekshalsbånd på toppen, men den kunne jo likegodt ligge vendt ned. Hele dagen gikk med til klatring opp og ned i dette bratte terrenget, uten hell. Når mørket igjen kom sivende måtte vi gi oss og jeg aksepterte at kløven var tapt. tid til kos under leting Mandag, bedre vær! Det hadde klarnet opp og solen tittet forsiktig fram. Vi vasket oss ut av hytta og satte kursen mot Nedre Kollsjø. Det fristet lite å ta samme veien ned fjellet. Jeg hadde jo egentlig tenkt meg mye lenger, over høgfjell osv, men dette var jo nå ikke mulig. Dette ble en nydelig tur. Fantastisk utsikt, bedre fordelig av vekta i sekkene og en bikkje som var storfornøyd med å slippe og bære noe mer resten av turen. godt humør er viktig å ha Vi fant en drømmeleirplass ved Nedre Kollsjø og fikk igang et kjempebål. Dette var skogen på sitt beste. Solnedgangen speilte seg i det blikkstille vannet, føtter og støvler tørket rundt bålet og roen senket seg som den skal. Vi fiska litt uten hell før mørket senket seg. Jeg er ikke akkurat superproff på fiskinga enda og utstyret er nokså enkelt, men jeg har da trua likevel. Det eneste irriterende denne kvelden var at Lope tygde selen sin. Det ble en perfekt kveld og jeg kunne ikke hatt det bedre enn i et slikt øyeblikk. Det er dette det handler om. Tirsdag morgen og avreise. Regn og tåke igjen. Hadde planlagt å stå opp tidlig og fiske, men det var bare å pakke og komme seg avgårde. Vi skulle rekke en buss fra Sokna 16.20 så vi hadde god tid, men det ønsket vi også å ha. Mye vei-gåing denne siste etappen og det tar på bein og knær. Lope hadde startet turen med sele og kløv og returnerte «naken» hehe. Vel framme i Sokna hadde vi en del tid å slå ihjel og bestemte oss for et skikkelig måltid på den lokale kroa Rustad’s drevet av Håvard Rustad. Her ble det ståhei. Før vi hadde rukket å sette foten innafor døren kom Rustad selv ut og tok oss imot. Hele bygda hadde nemlig fått med seg at vi var på tur i området. Den fantastisk snille mannen spanderte dermed en nydelig middag på oss! Dette var jo helt fantastisk da vi hadde klart oss på temmelig lite mat de siste dagene, og ble en suveren avslutning på en ellers litt humpete tur. Vi så desverre (andrea) / heldigvis (thea) verken bjørn eller ulv på turen. - Andrea

Stemmer. Ellers synes jeg nok den støyer en del, men dette dempes når det står en kjele over. Selv velger jeg å bruke parafin/tennvæske fordi jeg føler meg tryggere med dette i forhold til bensin. Trangia stormkjøkken med multifuelbrenner er en genial løsning: Står veldig stødig, glimrende vindskjerming, og litt ekstra sikkerhet i teltet fordi flammen er godt beskyttet mot omgivelsene. Ikke veier det så mye heller, tatt i betratning at man jo uansett må ha med minst en kjele i tillegg til brenner og flaske. Kompakt er det også, sammenpakket. Liker løsningen godt, jeg, og veksler mellom det lille (27) og det store (25 serien) alt eller hva slags tur jeg skal på. Eller jeg lar hele stasen ligge hjemme og putter en av de andre 12 primusene mine i sekken. Noen ganger blir avreise forsinket fordi jeg ikke kan bestemme meg for hvilken av dem jeg ta med.

Turen rundt Lifjell var noe lenger i hodet mitt enn turen til Bjørndalsfjellet, men det kan godt være at det ikke er så stor forskjell i virkeligheten. Det ble Bjørndalsfjellet. Været så ganske utrygt ut da jeg kjørte hjemmefra. Det gikk noen kraftige regnbyger over fjellene øst for Stavanger, men så lenge været var bra her så tok jeg sjansen. Det var faktisk ganske bra da jeg kjørte innover mot Sandnes og når jeg parkerte oppe på Gramstad så tittet solen frem. Det var tydelig at det hadde regnet mye i det siste. veien innover var veldig våt og myrene så nesten ut som små tjern. En gammel plog står ensom og forlatt, som et minnesmerke over de som en gang dyrket opp et av Norges beste jordbruksområder. Et sted måtte jeg bare ut i myra. Jeg så en rak kjuke på et råttent bjørketre og hadde regnet med at jeg kunne gå på tuene uten å bli våt. Men den gang ei. Før jeg visste ordet av det stod jeg til knes i myra og skoene ble fulle av vann. Ja ja, godt hva som er gjort så slipper jeg å hoppe på tuer og steiner hvis det er vann andre plasser. Vel oppe på Lutsifjellet så jeg regnbygene som fortsatt hang tunge i øst, men fremdeles var det fint der hvor jeg gikk. På Lutsifjellet er det alltid fint å stå å se utover mitt lille kanoparadis, men i dag hadde det nok blitt litt i våteste laget hvis jeg hadde lagt ut på tur med kano. Det var spor etter noen som hadde gått før meg, og jeg passerte en mann som stod og forsøkte å brette sammen et kart akkurat der hvor vinden tok best. Han forsikret meg om at han visste hvor han var, men at han bare var ute for å trene på å bruke kart og kompass. Språket røpet at han var en av våre nye landsmenn fra øst og det må vel være fornuftig å trene på dette i et terreng hvor det nesten er umulig å gå seg bort. Bjørndalsfjellet i sikte. Nå er det bare oppstigningen igjen før jeg kan skrive navnet i boka. Da var jeg på toppen, fin utsikt selv om vinden var kald. Jeg kom meg faktisk helt hjem igjen uten å få regn av betydning. Kjempefin tur på en onsdag.

Skisko til barn er generelt små i størrelsen, og skal man ha plass til sokker (og evt tykkere såle) så må man ofte opp etpar størrelser over "vanlig". Så til ei som bruker str 23 kan man fint kjøpe str 25 (som er minste skiskostørrelse). Madshus har hvertfall 90 cm ski, og de selger pakker til en rimelig penge litt nærmere jul hos de fleste sportsbutikkene. Obs og xxl fører hvertfall Madshus. (Der vi har kjøpt ski til ungene, skal over på par nummer tre til eldste på 6. Her har hvert par vart to sesonger, dog med nye sko hver sesong. Finn.no er finfint til slikt).

Her er noen bilder av et "system" jeg lagde meg der jeg bruker et 120cm Klymit underlag. http://www.fjellforum.no/topic/31329-lettpakking-rammel%C3%B8s-sekkliggeunderlag-system/#entry285433 Jeg hadde veldig stor tro på at jeg skulle sove som en stein med denne kombinasjonen, men jeg ble skuffet da jeg satte teori ut i praksis. Har kun prøvd det 1 gang, og sov ikke særlig godt på det. Det skal sies at det var rimelig hard underlag der jeg la meg til. Har ikke gitt det helt opp enda, men jeg tror nok det nesten er umulig å slå et full lengde 7cm oppblåsbart underlag når det kommer til komfort. Klymit er ikke av de tykkeste 120cm underlagene, men jeg merket at høydeforskjellen var litt ubehagelig/uvant, tror dette ville vært et mye større problem på f.eks Thermarest Xlite small. Men folk er forskjellige og man vet ikke hva man selv synes før man har prøvd det.

Jeg, eller rettere sagt bikkja, mistet hele kløven nylig under en litt dramatisk nattetappe i Vikerfjell. I den lå blant annet kjøkkenet..hehe. Lette hele dagen etter, men har akseptert den som tapt. Hadde alikevel blitt utrolig glad om den kom til rette, men tror sjangsene for at noen finner den er svært små

Tiden da jeg kunne sove som en stein på et tynt skumunderlag er forbi, jeg er helt avhengig av å ha noe mykere. Har tidligere brukt en Exped synmat UL på ca 480g som jeg synes er veldig komfortabel, minuset med dette underlaget er at om det skulle punktere og jeg ikke klarer å reparere det i felten må jeg klare meg uten liggeunderlag. En annen bakdel med dette liggeunderlaget er at det ikke er noe mer en kun et liggeunderlag som jeg ikke tør å bruke til noe annet en å sove på og det fungerer svært dårlig som en ramme i sekken Jeg har den siste tiden brukt mye tid på å fundere ut et system der jeg kan kombinere et kort oppblåsbart liggeunderlag med et skumunderlag som jeg også bruker som ramme i min rammeløse sekk. Fordelen med et slikt system er at man for det første sparer vekt, for det andre så har man en backupløsning om det oppblåsbare skulle punktere og for det tredje så har man et skumunderlag som man kan dra med seg rundt i leiren, ved bålet etc. uten å bekymre seg for at det skal gå i stykker Det er viktig at vekten er så lav som mulig, men jeg er ikke villig til å gi avkall på en god natts søvn for å spare vekt. Jeg liker også at utstyr jeg har med på tur har flere bruksområder og at det fungerer sammen som et system. Systemet jeg har landet på er som følger: MLD Exudos 57Liter rammeløs sekk (714g) Biltema skum underlag 60x50x1cm (104g) Multimat skum underlag 180x50x0,8cm (154g) Klymit torso oppblåsbart liggeunderlag 102x42x3,8cm (175g) Exped UL Large pute med dunfyllt trekk (100g) Når jeg går med sekken stives den opp ved at jeg bretter Biltema underlaget i 2 slik at det blir 25x60x2cm og putter det i en lomme som er langs ryggen på innsiden av sekken + Multimat underlaget legges i en kveil inni sekken. Biltema underlaget gir den nødvendige høyden på rammen for å utnytte load lifters + at den gjør at man ikke får en tønneformet sekk som man ofte får om man kun bruker et liggeunderlag kveilet inni sekken. (i alle fall har jeg irritert meg over det tidligere) Sammen utgjør disse 2 underlagene en stiv og god ramme. Når jeg skal sove bruker jeg Multimat underlaget nederst, dette vil beskytte det oppblåsbare + at det gir isolasjon for hele kroppen. Deretter plasserer jeg Klymit underlaget oppå (under overkroppen) og helt til slutt legger jeg Biltema underlaget oppå Klymit fra skuldre til hofte. Puten festes rundt Multimat med en flat strikk + at jeg bruker en flat strikk ca ved hoftehøyde slik at alt henger sammen. Jeg har gått en dagstur med dette rammesystemet i sekken og det kjennes veldig bra ut. Har ikke fått prøvd ut sovesystemet andre steder enn på stuegulvet enda, men det kjennes også veldig lovende ut Puten er selvsagt bare ren luksus, men jeg har aldri klart å sove komfortabelt ved å putte klær sko og annet rart i en pakkpose. Et ekstra pluss med Klymit underlaget er at jeg blåser det opp med 2-3 innblåsninger og å tømme det for luft går enda fortere, sammenpakket er det litt større en en 0,33L colaboks Har også en Thermarest prolite XS, men jeg synes Klymit kjennes mer komfortabelt, men jeg kommer nok til å eksperimentere mer med denne også. Jeg vurderte også Thermarest Xlite small, men etter mye lesing rundt på nettet er det for mange som rapporterer om at de føler ubehag pga den store høydeforskjellen mellom overkropp og ben (Xlite er 7cm) Men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg nok til å prøve ut denne også, bare for å ha prøvd det (kan jo hende det fungerer for meg ) På turer i skog bruker jeg som regel hengekøye og da bruker jeg en 120cm underquilt (Warbonnet yeti) under overkroppen og kan da bruke Biltemaunderlaget under bena. Multimat kan da brukes i leiren og fungere som en backup om jeg av en eller annen grunn må sove på bakken. Eventuelt kan Multimat brukes til å gi enda bedre isolasjon undenifra i hengekøya. http://www.fjellforum.no/gallery/image/2566-/ Biltemaunderlag i lomme http://www.fjellforum.no/gallery/image/2565-kveil-og-plate/ Multimat i kveil, lommen med Biltemaunderlaget er lukket http://www.fjellforum.no/gallery/image/2562-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/2564-/ Sekken er slapp som en pose uten ramme i http://www.fjellforum.no/gallery/image/2563-/ Det ser jo ikke så vondt ut å legge seg nedpå her? Er det andre her inne med erfaring med slike systemer?

Jeg har en jente som er 2,5 år til jul, og fysisk god (god balanse, god til å klatre og løpe). Tenker hun bør få "skikkelige" ski, dvs med skisko og binding. Men sliter med å finne det til noen som bare er 90 cm og skal ha støvel i str 23.... Skiforbundet skriver om ski til barn i den alderen som om det er det naturligste i verden, men jeg finner ingen forhandlere som leverer det. Vet noen på Fjellforum om det finnes ski og støvler til så små?

I dag hadde jeg planlagt å gå fra Dale, til Lifjell og langs sjøen tilbake til dale. Men da jeg stod i døra og skulle gå så fikk jeg besøk av en nabo som stakk innom for en prat og en kaffe.( Vi har en liten privat "arbeidsløses kafé" jeg og ham.) Dette forsinket meg noe så nå blir det nok en kortere tur. Kanskje Bjørndalsfjellet. Jeg har alltid trodd at jeg var den eneste her i landet som ikke var på Facebook, men nå så jeg nettopp en oversikt over dette og da viste det seg at i min aldersgruppe var det ganske mange som ikke la ut privatlivet sitt til almen beskuelse. Tanken dukket opp mens naboen var på besøk. Hvorfor ikke starte en turgruppe på Facebook. Det er veldig stor arbeidsledighet her akkurat nå og det kunne kanskje tenkes at andre enn meg liker å gå på tur på en onsdag. Ok, jeg får ta meg en tur og tenke over saken så kan jeg legge ut en liten turrapport når jeg kommer hjem.

Takk for innspill, ser ikke helt lovende ut med tanke på skiføre nei. Men det skal snu igjen til det kaldere til helga så det blir hvertfall frem med Omnifuel'n og go'lyden igjen

Kjell Iver - Takk ja det er jo av feilene man lærer, og for min del setter jeg like mye pris på dem, det gjør turene mer spennende og man lærer seg å være fleksibel og å kunne ta ting på sparket. Jeg planlegger med vilje ikke for mye på forhånd, da blir det mye mer spennende underveis Takk for tips om pipebrann! Det visste jeg ikke

Jeg hadde også problemer med linken. Men når jeg fjernet noen tegn bak "..pdf" så gikk det fint. ☺️ Da ble den slik http://bevardovrefjell.no/versions/ver/users/bevardovrefjell/Maribu.pdf

Søndagstur – i lett terreng. Det har vært en lang sesong, med mye godvær og en del langturer. Tur både fredag, lørdag og søndag, sammen med vanlig trening, tar på. Jeg kjenner at det skal bli bra med vinterturer en stund fremover. Vinterturene pleier ikke å være så lange som om sommeren. Jeg kutter normalt også ut fredagsturen. Til sammen blir det en lite «pause». Jeg tror egentlig kroppen har godt av litt variasjon. Som en forsmak på «vinterturene» bestemte vi oss for en enkel tur over høgjæren denne søndagen. Været og forholdene hjemme gjorde at det på mange måter ville passe bra med en kort tur. Bestyrerinnen ville har rynket brynene alvorlig om jeg hadde satt kursen opp i heia. Hjemmefronten og besøk til min syke mor må ha prioritet. Turmålet ble ikke valgt uten en liten diskusjon. Det er ikke å komme fra at det blåser – på Jæren. Og denne søndagen var ikke noe unntak. Værmeldingen snakket om bris, men hjemme var det mer vind enn som så. Og hvordan ville det være opp på forblåste, treløse høgjæren? Vi kunne i hvert fall forsøke. Og været ble ikke dårligere. Av alle ting, så var det to biler på Toppdal, utenom oss. Det var med andre ord andre som også trosset været denne dagen. Nå var været ikke mye å skrive hjem om. Det blåste litt over toppene, men ikke mer enn en stiv bris. Det regnet litt helt i starten, men vi fikk stort sett opphold resten av turen. Og temperaturen var høy, opp mot ti grader. Selv bris kjennes når den kommer rett imot i en slak bakke. Opp mot Synesvarden ble det derfor å gå «rolig» og ikke kjempe mot vinden. Nedover slake bakker er det bare å gi på. Turen mellom Synesvarden og Holmavatn gikk greit – og kjapt. Det var andre på tur denne dagen. Helst voksne folk. Og de fleste med gode klær. Nede ved Steinkjerringå var det en hel ansamling med folk. Noen hadde vi gått forbi og noen tok vi igjen her. Vi gjorde stoppen kort. Drakk noen saft. (Det er snart tid for varm saft på disse turene) og kom oss av gårde. Vi tok rett opp mot Synesvarden. Det er en litt kortere tur enn om Holmavatn. Fra Steinkjeringå fikk vi vinden i ryggen, og det ble plutselig en helt annen tur. Det er et eget landskap her oppe på høgjæren. I nord, inne i landet, ligger fjellene som en mørk rand. Yte i sør og vest er det havet og flate Jæren som dominerer. Midt imellom dette, høgjæren med myrer småvann og noen bare svaberg på toppene. Det er et enkelt terreng å ferdes i. Selv i tett tåke er det egentlig ikke vanskelig å finne fram mot vei og folk, om kompasset er med i sekken. Det har hendt at folk har godt seg bort. Jeg husker et tilfelle av folk på ski som gikk seg bort i tåka. På toppen av Synesvarden kunne vi kjenne at det hadde blåst opp. Vinden var så sterk at det var mulig å lene seg inn i den. Vi ble ikke stående der, men fortsatte mot bilen. Nede på veien kunne vi igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur. Det var helt uproblematisk å hive av de svettevåte klærne for å tre på tørt tøy, men det var noen som kikket fælt på oss som sto uten klær på overkroppen i vinden. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har gått Jæren fra Ogna til Sele. Planen var å gå helt til Tungenes, men da jeg hadde passert Reve og var på vei mot Borestranden så var det nok. Da ringte jeg kone og ble hentet på Sele. På denne turen var det ikke mye kupert terreng.

På mine turer finner jeg titt og ofte utstyr som er tapt eller forlagt. Jeg synes vi burde hatt et felles sted hvor tapt og funnet lett kan annonseres. Hadde jeg mistet noe av utstyret jeg har kjært, ville jeg satt stor pris på om det var en mulighet for at det kunne komme til rette igjen Noen som for eksempel savner denne flotte fluestangen? Funnet på Østlandet tidligere i høst.

Vurderer å skifte ut bardunene på teltet med multifilament superline....

Anbefaler brems på pulken, og med det er det stort sett bare fjellpulken, om en ikke finner noen som kan lage en brems til en vilkårlig pulk. Har en plan om å teste med brems på pariserpulken. Litt usikker på om den vil tåle det, men samtidig tåler den fint at festene til pulkdraget som er poppet fast.

Jeg er 199 høy, og har enda ikke funnet et eneste underlag som er langt nok. Så ja, korte underlag funker..

Et helt kurant valg det @hawk! Bare å kjøre på Skal godt gjøres å finne et bedre undelag til 1000lappen. Legger du til en spork til 25 spenn, så har du fri frakt http://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/turkjokken/bestikk/light-my-fire-spork-original-black-bulk.html

Gikk opp Store Trolla igår mens det var lyst, nådde toppen akkurat da sola gikk ned. Måtte vente i nesten 3 timer etterpå til skyene hadde blåst bort, for jeg hadde planer om å se stjerner! Det fikk jeg, pluss en ganske så spennende tur på snø og is opp og ned i bratt terreng. Store Trolla (1850m) Nyter utsikten. Fikk litt nordlys i nord også.

har til dels ivrige hunder, tjores i wire med kjetting oppheng og med ekstra strupe halsbånd .festes godt til noe som ikke er lett å flytte på i begge ender

Min sover i innerteltet, selskapsjuk hund som mener at mennesker er hodeputer...

Tre, stein, eller annet passende. Men aldri midtstanga til lavvuen! Erfart på langtur for noen år siden, da den firbente oppdaget ei spennende tispe utenfor..

Jordskrue eller det som er tilgjengelig på sommerstid. Så spørs det hvilke hund(er) jeg har med, men i de fleste tilfeller bruker jeg wire eller kjetting. På vintertid har jeg med to planker eller snøanker som jeg graver ned med wire i mellom. Var på reinsdyrjakt nå i høst og da våknet vi med telttuken i ansiktet etter at min ene trofaste isbjørnhund hadde dradd med seg to jerrykanner med parafin over til teltet og gnagd løs halvparten av bardunene. Han var ensom....

Hva med Seiland nasjonalpark? Hvis det er et sted i Norge hvor det er gode muligheter for både tindetufser og fiskefjols, må det jo være her. Dette er favorittområdet til Randulf Valle, tidligere redaktør i bladet Friluftsliv.

Flere som er misfornøyd med lettpakkerutstyret sitt???

Som gammel hjelpekorpsmann har jeg i alle år drasset rundt på all verdens utstyr som måtte være med sånn i tilfelle det skulle skje noe uforutsett. Nå har jeg innsett at disse tingene sjelden skjer, og i hvert fall ikke meg. Jeg har etter hvert fått så lang erfaring både fra hjelpekorpset og fra diverse andre utendørsaktiviteter at, selv om alderen begynner å virke i negativ retning, så unngår jeg stort sett farlige situasjoner og mye av det utstyret jeg før drasset rundt på er det nok liten grunn til å ta med. Nå er det mer fokus på komfort og behagelig sekk enn på nødbivuak og selvhjelp ved alvorlige ulykker. Behagelig sekk er ofte nært beslektet med lett sekk og mitt siste bidrag til lettere sekk var å fjerne alle metallstrammerne på bardunene til mitt nyanskaffede Helsport Ringstind 2 Light. Dette reduserte vekta med hele 22 gr. Dette kommer jeg nok til å merke i motbakkene på varme sommerdager tenker jeg.

Vi er nok litt konservative i Norge, og ikke minst når det gjelder turutstyr. Mange drar rundt på kjemperyggsekker fulle av en masse skit de aldri får bruk for. Jeg var selv en av dem som kunne dra rundt med nesten tretti kilo p ryggen. Nå er velta sjelden oppi ti kilo, selv inkludert mat og brennstoff. Jeg har altså en "base" vekt på rundt seks kilo. Jeg går i lette terrengjoggesko. Jeg har på meg løpetights. Aldri har det vært morsommere å være på tur. Aldri har jeg kommet meg lenger avgårde. Det er lettere å komme seg ut. Jeg kan gå rundt fem mil om dagen, flere dager på rad. Og det er gøy hele veien. Har du først fått skrudd hjernen om til lett, så snur du aldri. Og det er mye "lettere" å ha med unga på tur. De bærer jo ikke så mye, men om sekken hopper opp fra ni til tolv kilo så gjør ikke det no.

Jeg har hatt både den orginale Neoair og X-lite som jeg bruker nå. X-lite knitrer mer en den orginale, men i begge tilfeller mener jeg knitringen avtar etter få gangers bruk. Det virker som om når folien inne i neoair får seg en del bretter, så gjør dette noe med knitringa.