Vinnerliste

Er for tiden på ferie ved Spanias solkyst, men fjellet lokker mer enn stranda, Så etter en del pliktløp der prøver jeg å få til en fjelltur i ny og ne. Og i går dro jeg. Smurte matpakker, fylte camelbaken til randen + lastet opp det vanlige sikkerhetsutstyret. Men i går valgte jeg en ny vri. I stedet for to kjedelige brødskiver på kjøkkenet, valgt jeg å spise frokost på en fortausrestaurant, skjønt denne betegnelsen er å dra det for langt. English breakfast"? "Yes, and cafe Americano" Og se på denne tallerkenen! Minst to pakker bacon. Og prisen 5E. Selve turen var riktignok kvelende varm, opp mot 30 grader i skyggen, skjønt det var ikke skygge å oppdrive. Ei heller skyer, men melkesyre - ble det nok av. På slutten hvilte jeg for hver 10 meter, leggene var stive som stokker. Men opp kom jeg, skjønt i elendig forfatning. Men det var verd alt sammen. Likevel, var det frokosten som tok prisen denne gangen. Legger ved to bilder 1. Det flotte fjellandskapet 2. Frokosten som jeg ikke klarte å spise opp.

Ikke snø eller is, men regn i bøtter og spann. Som vanlig, etter en overnatting på Blåfjellenden må jeg en tur i heia. Og denne gangen valgte jeg å gå innover mot Sandvatn. Det var snakk om regn. Og det kom vann fra oven i mengder. Fra parkeringsplassen og opp Lysebrekka var det faktisk ikke regn. Ikke tørt i bakken. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store. Ånå ned Lysebrekka brummet fælt, og det var mye vann i kulpene. Nå innbød ikke temperaturen til bading, så vannet fikk strømme i fred. Det var ikke mange folk i heia denne helga. En enslig bil på parkeringsplassen, og det var antakelig en jeger som forsøkte å finne ryper i Valevannterrenget. Bilen var i hvert fal borte da jeg kom ned, og jeg hadde ikke møtt sjåføren. Det ble med andre ord en ensom tur innover heia. Egentlig en vintertur. Vinter på våre kanter, men da helst nede ved sjøen, har ofte dager med regn og vind – og temperatur rundt 4-5 grader. Slik det var på søndag i heia. Nå var været så pass bra at det ikke bød på noen utfordring hverken lørdag eller søndag. Men det var ingen som hadde overnattet på hytta. Den var kald og trist. Det er likevel greit å kunne være inne under tak når matpakken skal ned. Mat må til, spesielt etter to dager med tur. En hvil og mat gjør stor forskjell. Det er adskillig lettere å gå, med noe mat innenbords. Og denne gangen trengtes det. På vei tilbake, fikk jeg været rett i fleisen til å begynne med. Det var en stund litt utrivelig. Ikke langt oppe i første bakken, med pusten på topp, kom varmen og det ble lettere å gå. Innover gikk jeg å tenkte på hvor tungt det kunne bli på tilbakeveien. Det ble aldri riktig tungt. Det ble tvert om en av de turene der det fløt. Det gikk nærmest av seg selv, og føltes ikke tungt i det hele tatt. Det regnet selvsagt, men regnet kom litt fra siden og var ikke så veldig merkbart. Etter en stund glemte jeg hele nedbøren. Da kom det skikkelig regn. Det datt ned så det slo opp fra bakken. Det rant og surklet over alt. Det var fort gjort, og nedbøren gikk igjen over til en stille sildring. Det eneste skikkelige problemet med så pass mye vann er at alt blir glatt. Det var et par plasser jeg bare skle bortover og hadde ikke styring i det hele tatt. Jeg tok det med ro ned bakken. På vei tilbake, så jeg en mann som sto ved en stein et stykke fra stien. Jeg prøvde å hilse, men fikk ikke noen reaksjon. Det så ut som om han ventet på noen. Nede ved Lortabu sto det to karer – sauegjetere. De spurte om jeg hadde sett noen innover. Jeg kunne da fortelle om denne karen jeg hadde sett inne ved Blautevann. Det viste seg at de savnet en mann. Det må ha vært litt misforståelser, for de to andre var gått ned mens en ble igjen – i regnet og vinden. De gjorde seg klar til å ta oppover, men før jeg kjørte fra parkeringsplassen kunne jeg se en skikkelse opp i stien, på vei ned. Det må ha vært den savnede tredjemannen. En vintertur, og muligens den siste innover mot Sandvatn dette året. Litt trist å tenke på, men denne sesongen har gitt meg så mange fine opplevelser og turer i bra vær at det er nok å tenke tilbake på. Det er ikke så veldig mange årene jeg har vært innover så pass sent som i midten av oktober. Værmeldingen fremover gir håp om noen flere turer i år, så da gjenstår det bare å bestemme hvor turen skal gå. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei alle Jeg er en forumsnoker som har hengt her i lang tid, men ikke saa aktiv paa skrivesiden. Jeg studerer til mastergrad ved Bond University i Australia. En del av arbeidet her er aa jobbe med forskning. Min forskning er aa se paa aarsaker til at folk velger ulike transportmidler. Til dette trenger jeg din hjelp til aa svare paa en 3 minuters sporreundersokelse. Den er helt anonym, kort og enkel. Du vil ikke bli spurt om informasjon som kan identifisere deg ei heller vil du bli kontaktet. Hadde satt enormt stor pris paa at saa mange som mulig kunne avse tre minutter til dette. Baade dere som sykler og alle andre! Her er linken: http://bonduniversity.questionpro.com Lurer du paa noe saa bare kontakt meg: [email protected] Tusen takk for hjelpen!

Etter å ha sett flotte bilder fra Danmarksturene til Morten Halvorsen på facebook, ble vi inspirert til å gjøre noe lignende. Vi avtalte en helg slutten av september som passende og bestilte fergebillett for to personer med sykkel. Ettersom turen var blinket ut flere uker i forveien, kunne vi ikke la oss stoppe av det som var meldt til å være den første høststormen i år. Landkrabber som vi er ble overfarten akkurat passe ubehagelig med endel sjø. Det var godt å komme i land på den andre siden klokka ti på kvelden. Planen var å finne leirplass rett utenfor byen, ved Uggerby, men vi valgte å utnytte medvinden da vi var usikre på hvordan været for morgendagen ble. Med kuling i ryggen satte vi av sted østover. Til og med markedets groveste dekk fikk fart på seg denne natten. Vi leser kart ved Tversted Plantage. Skal vi hit eller dit? Transport. Like etter to på natta kom vi frem til Skagen Klitplantage hvor vi slo opp teltene. Snøplugger var kjekt å ha. Tydeligvis mye sand her. Vinden hadde løyet noe i løpet av natta og sola tittet etterhvert frem. Vi spiste lang, snobbete lørdagsfrokost. I det vi skulle til å dra, oppdaget vi at Christians bakhjul var flatt. En gammel reprasjon av en rift i dekket hadde gått ut på dato og pungtert slangen. Heldigvis hadde vi med gorillateip og fikk reparert skaden. I Skagen Klitplantage er det opparbeidet en lang og forseggjort terrengsykkelløype. Vi syklet omtrent halvparten på vei opp til Skagen by. Løypene i seg selv virket bra nok til å da turen hit igjen. Svært lite stigning og veldig rask sti. I Danmark må man kjøpe wienerbrød, så vi stoppet hos GuldBageren. Vi burde kanskje ant ugler i mosen da de ikke hadde disse herlige fristelsene, men bare kaker ialskens rare farger. Makan til dårlig bakverk har vi aldri vært borti. Smakte som, eller verre enn det du får på dagligvaren. Ekkelt søtt. Christian er ennå lykkelig uvitende om hva han har kjøpt. Grenen er verdt å besøke. Dette er det nordligste punktet på Kontinentet hvor Skagerak og Kattegat møtes. Artig å se at bølgende slår mot hverandre. Her har vi parkert ved en tysk bunker. Atlantikwall med Sverre. Opprinnelig plan var å sykle stranda fra Grenen og ned til Hirtshals, men på vei tilbake fra Grenen mot Skagen fant vi ut at motvinden var verre enn antatt. Vi valgte en annen rute med vekslende terreng. Det virket som ingen dansker hadde sett en fatbike før, og det ble naturlig endel oppstyr hver gang vi stoppet. Disse tyske beachbuggyentusiastene var spesielt interessert. Christian sykler over Heden like syd for Skagen Klitplantage. Interessant landskap. Vi var ofte innom turvei nummer 1 som går hele veien fra Hirtshals til Skagen. Stort sett godt merket. Lunsj/middag i Bunken Klitplantage. Vi hadde med godt med vann fra Norge, men glemte å fylle ekstra da vi var i Skagen. Vi fikk imidlertid fylt på en hestegård der det var folk. Senere på dagen fant vi en stengt campingplass hvor de holdt på med vedlikehold og fikk fylt også her. Butikker er det lite av langs kysten og de få vi passerte var stengt for sesongen. Man kan dra ned til tettstedene, men det er en lang omvei. Det er verdt å merke seg at det fleste er stengt på søndager. Like etterpå fant vi en Primitiv overnattingsplass der vi tok kvelden. Her var det satt opp to gapahuker, bålplass og en manuell vedkløyver. Morran etter fikk Sverre servert kaffe på senga. Det ble mye fin sykling på søndag. Vekstlet mellom strand og smooth sti uten røtter. Motvind på stranda. Artig, men tungt. Mellom den flate stranda og skogen er det sanddyner som måtte sykles. Artig sykkellek. Etter tre timer med ti sekundmeter motving, myk sand og oppakning er det greit med en pust i bakken. Her og der er et små avstikkere innom dammer fra turveien. Sti rundt og benker å hvile på. Vi lagde middag her i og med at vi hadde god tid før båten gikk. Superbra Byggotto med masse parmesan er en vinner på tur. Tar lite plass og gir god næring. Turen i Danmark var alt i alt meget bra. Som vanlig endret den opprinnelige planen seg underveis. Dette er noe av sjarmen med å være på tur. En ny tur er allerede planlagt i nær fremtid.

Var på toppen av Beerenberg 15.mai i fjor, en opplevelse av de store! Jobbet 6 mdr på stasjonen, var ikke ofte vær og vind tillot Beerenberg-bestiging den sommern, men vi fant et smutthull imellom jobbvakter, vind og tåke. Nådde kraterkanten til stigende midnattsol ca kl 04.30, hinsides vakkert! Det er som noen nevner over her ikke mulighet for å bare dra dit og klatre i vei, men stasjonen hadde en liste med seilbåter inkl ankomst dato, når besetningen fra båten(e) så tok kontakt fra farvannet rundt JM ble de godt mottatt på stasjonen osv. Vet ikke helt hvordan de gikk frem for å søke om ilandstiging der, fylkesmannen i Nordland er muligens rett plass å begynne. Det er også slik at telting ikke er lov, med unntak av enkelte plasser i driftsområdet til stasjonen. Båtvika er sikkert en mulighet, hadde ingen telt på øya sommeren i fjor men hørte rykter om at det var en gruppe der i år. Tror de var i Kvalrossbukta og ikke Båtvika, men uansett må det nok klareres i alle bauger og kanter med FM Nordland i samråd med stasjonssjefen. Det er en LANG vei å gå til summit fra både Båtvika og Kvalross når man ikke kan ha camp underveis, og med tanke på at det skal klaffe max med været også de få dagene man har til rådighet hvis man seiler dit, men ikkenoe er umulig Lykke til

Du er en tilhenger av Alternative Combustion ser jeg, Big Combustion har en konspirasjon og hvis vi ikke finner beviset så beviser det at det er en konspirasjon!

Krysset England på tvers til fots for noen år siden. English Breakfast hver morgen gav energi det meste av dagen. Nok matprat. Hva fanden het toppen du var på, torø ? Og med det samme, gratulere med innlegg no. 500 ! Ehe...no. 560 var det vistnok.....

Ja nå gleder jeg meg til det blir -40 neste sommer så vi endelig får dette avklart!

Mumler noe om at mine med-moderatorer bærer så tunge sekker, at jeg ser muligheten til å snike noe av mitt oppi ved en passende anledning. De kommer neppe til å merke forskjellen. Forøvrig glimrende turrapport @7homas. Ser frem til fortsettelsen jeg også - i likhet med flere!

Er samekniven svært overvurdert ?? NEI, selvfølgelig ikke. I dag selges det masse gode kvalitetskniver rundt om i verden, og det er bare og velge og vrake. Jeg har plenty av dem, og de aller fleste i god kvalitet. Men hvorfor bruker så mange samekniven? Er det fordi den er dårlig ? Neppe . Er det fordi den er en god kniv? Ja, og ikke minst så er den allsidig. Det er faktisk en grunn for at den ikke har forandret seg på mange år, når det gjelder formen/ utseende ., den er funksjonell så det holder! Når jeg kjøpte min første samekniv "9 tommeren fra strømeng. old fachionmodellen" , så gjorde jeg det bare for å teste den , tenkte at den holder ikke mål. Noe av det jeg gjorde den første uka var: Slå på knivryggen med hammer for å kløyve ved , brutale bendetester så langt jeg torde, kapping av ståltråd med den innerst delen av eggen ,borring med tuppen gjennom tjukk plank + mye hugging , spikking ,tau kapping, tre dager og netter i slira i styrtregn (litt rust ble det, men ikke noe og snakke om) og div andre ting som jeg ikke kommer på i farta. Javisst kan man gjøre dette med mange andre kniver også med bedre resultater, men når det kommer til størrelse, vekta og dens bruksevne + prisen , så er den svært så god, til tross for at den er en meget enkel kniv. Jeg har begynt å bruke Danish oil på slira for impregnering med gode resultater. IGJEN, Samekniven er ikke overvudert,

Det skal visstnok komme en Primus vintergass som holder ned til -22... http://www.utemagasinet.no/Utstyr/Sniktitt-paa-neste-aars-nyheter2 Dette til info! Og her er en test ned til -19 for de som er interesserte... http://www.friluftsliv.no/images/pdf/gass.pdf Edit: interessant artikkel forøvrig. Mer enn impliserer at utformingen av selv boksen kan ha en del å si for resultatet - innholdet er jo det samme blant 4 av 6 testbokser.

    Ettersom tråden har fått nokre år på seg, har enkelte ting også endra seg i løpet av tida. For 2 år sidan skreiv eg at eg hadde teke i bruk Svea 123r, men fortsatt mangla godfølelsen for den brennaren. Denne godfølelsen har eg fått. Så no er Svea 123r favorittbrennaren min for ryggsekkturar utan snøsmelting¹. Denne brennaren har eg i ein plastikkboks² som passar akkurat nedi ein eldre Primus-kjele med varmeribber under. Med varmeribbene under kjelen, går oppkok på eit blunk til tross for at brennaren har litt lågare effekt enn kva mange reknar som dagens krav. Eg har heller ikkje problem med å småkoke maten, til tross for varmeribbene. ¹Etter ein diskusjon om grensene for dei ulike årstidene her på forumet ei tid attende, er det klart at eg driv med snøsmelting også i den tida mange reknar som sumar. Til snøsmelting er det greit med litt meir effekt, litt større tank og ein stødigare brennar enn 123r. Då seiler Radius 21 opp som favoritten min dersom alt skal pakkast i ryggsekk. Dersom det er pulktur, er det vanleg vinterutrustning med Optimus 111 som vert brukt. ²Plastboksen er der for å beskytte belegget i kjelen og for å hindre eventuelt bensinsøl å påvirke maten.

Eg håpar virkeleg at det vert nokre kalde dagar i vinter så de får testa ut teoriane dykkar

Lørdag 04.10.2014 I løpet av natta var Heidi sikker på at både hun og teltet skulle lette og ta korteste vei retning Dovrefjell, det blåste fælt og teltduken holdt henne våken. For å i det hele tatt få seg litt søvn måtte hun til slutt ut i nattens mulm og mørke for å stramme opp barduner, legge mer stein på duken eller grave seg ned om nødvendig. Vel utenfor oppdager hun til sin store glede at det ikke er hennes telt som bråker - det er Shangri-la’n til Rolf. Gleden var så klart kortvarig før irritasjonen tok over. Skulle liksom hun ligge der lys våken fordi Rolf’s gule indianertelt kjempet en tapended kamp mot vinden?! Ikke faen, det var bare en ting å gjøre – avslutte det Rolf startet tidligere på kvelden- brenne ned hele dritten ! Jeg kan iallefall tenke meg at hun tenkte da hun krøp inn igjen i sitt eget telt. Etter sigende fant Rolf ut hvordan teltet skulle slås opp dagen etter - da han pakket det ned. Det var opprinnelig planlagt å ha camp i 2 netter på samme sted for å gå en topptur på lørdag, men det var for det første ikke helt trygt med tanke på hvor glatt det var da vi var litt oppe i høyden på fredag samt historier vi hørte fra andre vandrere som hadde forsøkt seg på noen topper på torsdag. For det andre var det liksom ikke noe poeng å klatre opp i tåka for å holde hender. Kvelden i forveien ble det bestemt at om det fortsatt var lavt skydekke og høy vind på lørdag skulle vi endre planene for resten av turen. Jeg var veldig plaget av vond rygg på lørdag morgen. Jeg mistenker at det skyldtes den unaturlige sittestillingen i teltet mer enn noe annet. Tankene gikk litt hit og dit på morgenen; en ting var at jeg hadde avbrytelsen av forrige sekktur i mai friskt i minne, men de siste 3,5 årene med konstant vond rygg og de siste så og si smertefrie 3 månedene etter operasjonen gjorde sitt til å leke litt med psyken. Jeg heiv innpå en 1g paracet mens jeg reflekterte og prøvde å bestemme meg. Var den nye sekken altså ikke bedre enn den grønne norske hadde vært ? På papiret skulle den jo ikke nå opp i det hele tatt – ikke har den noe fancy bæresystem, ei heller skryter den på seg noen anatomiske designtrekk. Den har kun en tynn liten aluminiumsbøyle for å holde den stiv i lengderetning og et sitteunderlag av skum mot ryggen som demping. Uansett hva jeg gjorde i dag så var det langt å gå tilbake til bilen; jeg kunne enten ta turen tilbake over fjellet den veien vi kom i går, ta en natt til på Rondvassbu og gå til bilen på søndag eller følge gruppa videre. Jeg hadde bestemt meg 99% for å fortsette videre, men lot den siste prosenten være uavklart og åpen for retur. Frokost og pakking ble gjort i relativ stillhet og alle var klare for avreise rett før 10.00 Det var en salig blanding av utsyr og farger, men de store alpin og recon sekkene dominerte sammen med militærgrønne klær. Deilig å se at den urnorske stilen fortsatt vinner på barmark, men om ikke lenge må den nok se seg slått av røde anorakker over det ganske land. Så får vi se hvor lang tid det tar før litt lettere utstyr også slår an blandt massene, jeg har iallefall sett lyset. Det blåste bra nå så alle hadde ikledd seg vindtett lag ytterst. Foreløpig var det opphold, men nedbøren hang der oppe som en truende asiatisk drage som hele dagen, når som helst, uten provokasjon kunne finne på å spytte sine kalde, våte flammer ned på de lykkelige uvitende. Jeg er ganske flink til å navigere, når jeg først får oversikten og vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Denne lørdagsmorgene visste jeg hverken hvor jeg var eller hvor jeg skulle, annet enn at jeg visste jeg skulle gå rundt hele Rondane innen søndag ettermiddag. Det tok hele 10 minutter før jeg ble satt ut for første gang da vi tok stien til høyre og ikke til venstre opp Bergedalen mot Dørålseter....hvorfor tok vi til høyre når vi skulle til venstre ? Turfølget mitt forsøkte å forklare at, nei, vi skulle gå til høyre – ikke venstre. Hvordan i all verden skulle vi klare å gå rundt Rondane hvis vi ikke gikk nordover også øst, sør og vest...en sirkel er en sirkel er en sirkel... Jo da, men vi skal en annen vei - ruta går opp her sa Henrik. Jeg myste inn i fjellheimen og må nok legge en del av forvirringen på det lave skydekket for da jeg etterhvert skjønte hvor vi skulle – inn i skaret mellom Digerronden og Midtronden, ble jeg selvsagt korrigert igjen. Det var først senere på dagen jeg fikk sett på et kart og skjønte hvor feil jeg tok. Tronn Berit, også kjent som tronn, Eirik eller bare Kris-Kross gikk foran meg og Klättermusen-buksa hans har et design som gjør at den bakfra ser det ut som om den sitter bak-fram mens han går Det ser ganske sinnsykt ut Turen sørover i Langglupdalen starter med noen kilometer stigning fra camp på 1260moh til 1430moh før terrenget synker helt til man krysser Langglupbekken for andre gang sørvest for Veslkollhøe. Lunsj ble anrettet på en liten flate rett ved stien. Her var det både ferskt vann og så og si le fra vinden. Vi var omtrent halvveis på dagens etappe og det var fortsatt god stemning Helt ærlig ville jeg kalt Langglupbekken for Langglupelva, men det er kanskje bare meg. Etter man krysser på den fine hengebrua på 970moh er det et par km stigning til 1060moh før man tar til på innspurten nedover til Bjørnhollia på 910moh. Nedbøren glimret stort sett med sitt fravær hel dagen, foruten en 10 minutters byge med noe som ikke egentlig kan kalles annet enn aggresivt yr, var det tørt og fint hele dagen. Regnet kom først utpå kvelden, men da det ingen som brydde seg – alle hadde tak over hodet og tørre klær. Vel inne på tunet finner vi at vi er langt fra alene her denne lørdagen. Det er to ledige 2-mannsrom som promte blir belagt. Resten av gruppa foretrekker å telte så de svinser avgårde ned til teleplassen. Henrik er litt skuffet på Jørgen som la igjen en bærepose med mat i bilen på torsdag da vi gikk fra Spranget. Denne posen inneholdt bl.a middagen for lørdag. Tror det var koteletter og poteter. Med bernaise saus. (Jokke hadde nylig fylt 50 om han fortsatt var i live så en liten hyllest er vel på sin plass). Like plutselig som betjeningen i en gjennomsnittlig invandrerbutikk i Oslo sentrum returnerer, rant det inn med folk i hytta. Noen hadde bare vært ute på dagstur, noen kom opp fra R27 i Atnadalen mens ett par kom fra Dørålseter. Det hadde blitt en litt lenger tur enn planlagt for dem og hun hadde pådratt seg et svært sår på skuldra etter sekken. Vi håper det gikk bra med henne. Noen pratet med østlandsdialekt andre med vestlands og noen med en mer lokal til dalføra innafor og pga all trafikken i hytta (spesiellt ett følge gjorde mye av seg) flyttet gjengen fra FF ut på porchen til hovedhytta. Her satt vi og sladret da telterne kom ruslende over tundet med hver sin bærepose – som en gjeng med [____________] ikke særlig estetisk, hvilket ble tydelig og ukamuflert uttrykt fra porchen. Mørket kom som det pleier, vinden vedvarte og det var litt regn i lufta. Det var i grunn ganske kaldt, men med noe varmt i koppen og godt selskap er det lettere å trosse trangen til å krype ned i posen. Dagens etappe på rundt 14km satt litt i beina, men ikke så ille som fryktet. Ryggen føltes uforskammet bra og jeg kan ikke annet enn å lovprise den nye sekken. Tror jeg har fått meg en amerikansk venn for livet. En som bryter med tradisjon og urnorsk tankegang, men som foreløpig bare har vist seg å ha funnet bedre løsninger på samme problem. Forts. følger

Edit: Snip…..tatt bort unødvendige "personkarakteristikk" i innlegget. - Unnskyld @afe ….snip For at personer som leser denne tråden senere ikke skal avskrive bruk av gass på grunn av en kommentar , der det blir ropt litt ulv ulv og man lar det være med det, så syntes det passende å komme med innlegg som kanskje er med på oppklare/opplyse. Først forklarer jeg prinsippet for en bensinbrenner( som bla ofte er referert til en "brenner som bruker flytende drivstoff") og så etterpå forklarer jeg prinsippet for brennere slik som feks Vega'en, Forhåpentligvis vil dette bidra til å forstå hvorfor gass faktisk kan bli brukt i kuldegrader. Jeg håper jeg greier å ta det ned til et nivå som er lett forståelig. Bensinbrenner. For å bruke en bensinbrenner så har man en fuelflaske med bensin som er koblet til selve brennerhodet via en slange. Det er i denne slangen bensinen blir ført fra fuelflasken til brennerhodet. Men for at bensinen skal bli ført fra fuelflaska og til brennerhodet så må den ha "hjelp". Denne hjelpen får den vet at man pumper luft inn i fuelflasken slik at den blir ett større trykk inne flasken enn hva det er på utsiden. For enkelhetens skyld kan vi kalle dette for "drivgass" (luft og hydrokarboner som blir blandet inne i flasken) Vel når man har fått overtrykk inne i fuelflaska så er det vel bare å åpne krana og tenne på eller? Nei selvfølgelig er det ikke det. For det er jo ikke bensinen som brenner per se, men faktisk dampen/gassen fra bensinen som brenner. Hvordan får man bensinen til å bli damp? Jo den må varmes opp. Dette gjøres ved å forvarme brenneren. Enkelt forklart så fyller man en liten kopp som er plassert under brennerhodet med bensin som allerede er på fuelflaska (man kan også bruke andre medier som avgir nok damp til å antenne ved lave temperaturer.) og tenner på, og lar det brenne en stund til brenneren har fått høy nok temperatur til at bensinen vil fordampe nok til å antenne og brenne stabilt. For å forsikre at bensinen går over til damp, og at det ikke kommer bensin ut av dysa mens man bruker brenneren, går gjerne brennstoffrøret som fuelflaska er koblet til, på oversiden av brenneren slik at den kontinuerlig blir varmet. Gassbrennere som kan brenne "gass i væskeform". Feks Optimus Vega, MSR Dragonfly, Primus ETA Spider m.fl. Før jeg går videre å forklarer prinisippet bak selve gassbrenneren, så ser det ut ifra innlegget ditt, til at det kan være litt greit å opplyse litt om hva "gass" er, særlig i den sammenheng det blir referert til i bruk sammen med gassbrennere. Samtidig vil jeg nevne at når jeg skriver "brenne gass i væskeform, så mener jeg ikke at man brenner væsken, men at man brenner "dampen/gassen fra væsken". Og at det ikke er toppmonterte gassbrenner jeg referer til. Jeg anbefaler å ikke bruke toppmonterte gassbrennere i kuldegrader. Funfact 1: Bensinbrenneren, som beskrevet ovenfor, er faktisk også en "gass"brenner Igjen, det er ikke bensinen som brenner, men dampen/gassen fra bensinen. Når man prater om gass/gassboks i forbindelse med gassbrennere, så referer man til små beholdere som, som regel inneholder en blanding av Propan, Butan og Isobutan. Disse gassene kondenserer/fordamper (Kondenserer = gå over fra gass til væske. Fordampe = gå over fra væske til gass - kalt kokepunkt) ved forskjellige temperaturer, der det er Propanen som er den komponenten i sammensettningen som kondenserer ved lavest temperatur. (som er "ved noen og 40 minusgrader") Isobutan kondenserer ved rundt minus 11 grader, og Butan kondenserer rett under null grader. (dette er temperaturer målt ved ca 1 barg) - "Men.. Jammen… Når jeg rister på gassboksen så høres det ut som det er væske der, selv når omgivelsestemperaturen er 30 grader og det bare skulle ha vært gass inne gassboksen." sier du kanskje. Ja det er faktisk væske inne i beholderen, det er på grunn av at kokepunktet til de forskjellige gassene har blitt hevet på grunn av overtrykket inne i boksen. Dermed har sammensettningen inne i boksen gått over fra å være 3 gasser som er blandet, til å være bare 1 gass som faktisk er i gassform og 2 gasser som er i væskeform. Altså en beholder som inneholder en "brennbar væske" og en "drivgass". - "Høh? men det blir jo likt prinsipp som i fuelflaska som brukes på bensinbrenneren etter at man har pumpet inn overtrykk i den?" sier du kanskje. Ja faktisk blir det det Funfact 2: Vi har en "gassboks" på skipet jeg jobber på, den er på 700 000 liter. Denne fyller vi ved at vi kondenserer gassen fra Crude Oljen vi laster på forskjellige oljefelt i nordsjøen, via kompressorer og kjøleanlegg inn på tanken. Gassen som jeg referer til, består hovedsakelig av bla Butan og Propan, men også H2S, hexane, methane, ethane etc etc. Så jeg har litt kjennskap til "teorien" Gassbrenner som kan brenne gass i væskeform ser tildels slående lik ut som en bensinbrenner, den største forskjellen er at det ikke er en kopp under brenneren for forvarming. Så kort sagt så er prinisppet med at brennstoffet blir ført via en slange fra brennstoffbeholderen og frem til brenneren, samme for gassbrenner som kan brenne gass i væskeform, som på bensinbrenneren. Og også her går brennstoffrøret over brenneren slik at brennstoffet (Gassblandingen i gassform og væskeform) blir varmet opp før det kommer til dysa. Siden gassboksen inneholder propan som holder seg i gassform til noen og 30 minusgrader (må innrømme at jeg er litt usikker/husker ikke helt hva korrekt temperatur er, husker heller ikke hvor mye trykk det er i en gassboks så jeg gidder ikke regne på det.. lat tja kanskje, men det er teorien vi er ute etter er : ) så kan man faktisk tenne på gassen i denne temperaturen. Noe som gjør det mulig å tenne på brenneren mens boksen står rette veien (for da er det jo propan som kommer ut), for så å snu den oppned kort tid etterpå slik at man forbrenner "væsken" (Isobutan&Butan i væskeform) som er i beholderen, der man bruker propanen som drivgass for å presse væsken ut av gassboksen og til brenneren. Hvor fort propanen blir brukt opp avhenger dermed av hvor mange ganger du tenner opp og hvor lenge du venter med å snu boksen oppned etter at du har tent på. Forbruket fra boksen vil etterhvert gjøre at trykket inne i boksen går ned, noe som også senker kokepunktet. Til slutt vil jeg si at det er viktig å nevne at trykkfallet / fordampingen som skjer inne i gassboksen når man bruker brenneren/tømmer gassboksen, vil senke temperaturen på gassboksen og innholdet, slik at denne temperaturen blir lavere enn omgivelsestemperaturen. Noe som gjør at teorien om at man kan bruke gassbrenner ned til noen og 40 minusgrader, som er basert på kokepunktet til Propan, dermed ikke virker i praksis. Det er viktig å skille snørr fra bart, og likledes teori fra praksis.

Jeg har fisket mye opp gjennom årene, men har aldri prøvd harving før. Dette virker som en artig fiskemetode så tenkte å prøve litt nå i høst. Spørsmålet mitt er om det er for seint å harve nå, siden kulda setter inn og vannet blir kaldere for hver dag som går? Håvard

Så mange ord. Å bruke gass på vintertur er tull i grunn.

En liten kommentar til Tja : "man kan telte i Båtvika og gå opp derifra som dagstur" høres veldig enkelt ut i teorien. Det er jo noen timers gange fra Båtvika til nord-Jan, 2-3 timer, deretter opp til Nunataken som fort vekk spiser 7-8 timer til, og fra Nuna til toppen 3-4 timer til...og så skal man jo helst virre langs kraterkanten og nyte opplevelsen en time eller så, deretter hele veien hjem til Båtvika. Vil tippe man fort vekk kommer opp i 20 timer? Fullt mulig, men du skal ha relativt stabilt vær de timene (stabilt vær er mangelvare på JM , og ikke minst være forberedt på en fryktelg lang "dagstur".

Sagen her er vel at det nettopp ikke er ren porpan, men et mix, fx 25% propan, 25% isobutan og 50% butan.(?)

Flott rapport! Falt meg ikke inn å ta samme eller liknende tur når jeg kikket ut av vinduet søndags morgen... , men som oftest blir det jo likevel fin tur om en bare først får på seg regntøyet og kommer seg ut.

Takk for nok en kjekk turrapport! Jeg setter veldig stor pris på disse små skildringene og håper at du fortsetter med dette

Jeg har testet dette, godt nok ikke i -40 små 20 blå - trur jeg brukte primus-gas det er vanligvis det dei har på bui. Jeg har en Primus MultiFuel kjøpt på 90-tallet. Det gikk helt greit, å få fyr på gassen, fikk og en liter med vann til å koke (på litt over 10 min). Men det jeg opplevede var at effekten, etter å ha kokt vann til kaffen, begynte å avta og etter nået tid var det ikke mulig å holde fyr i primusen. OG der var en del tilbake i boksen altså - den var helt ny. Fik dog laget til meg ganske mye matt innen det slukte, som jeg husker det var det under oppvarming av desserten jeg fik problemer. Resten av måltidet måtte jeg ha boksen stående/liggende oven på grytelokket, men en annen gryte over. Tanken var det det ville holde på varmen, slikt at alt den gas jeg kunne merke var i flasken kunne utnyttes. Kunne være interessant å prøve igjen, å ha med vekt for å måle hvor mye av innholdet som er borte når flammen slukker - blir dog ikke i minus 40...

Du er som reven, eller er det som bjørnen REJOHN. Går i hi om vinteren (da jeg synes turlivet er best).Nye turer fra ryfylkeheiene kommer vel til våren !

Det går jeg ut ifra at folk faktisk gjør. Jeg beundrer ditt gjentatte engasjement for å opplyse folk om at de må tenke selv, men mener det burde være selvforklart all den tid det som blir diskutert innebærer en risiko av noe grad. Dette går litt på det samme som jeg diskuterte for ett par uker siden i en tråd om brevandring. Jeg mener vi ikke må stoppe å diskutere/ være restriktive på det som blir diskutert på forumet fordi enkelte individer ikke bruker nøtta si selv, men tar alt de leser her, og forsåvidt andre steder, som god fisk.

5E. Alltid e&b til frokost i heia. en god start, og det holder en stund utover dagen.

Prinisppet som @Tor Magnus refererer til er også grunnen til at vi må ta ned temperaturen til ~ -45 grader (dette ved 10 bar i systemet) for å sikre kondensering av Propanen. ( I tillegg til at så lav temperatur sikrer kondensering av endel av de andre komponentene i "crude oil vapour'en") Jeg skjønte ikke helt hvorfor i begynnelsen, men når jeg skulle lekkasjesøke* på kjøleanlegget (Freon R22) på tråleren jeg var lærling på, så fikk jeg stadig reminder fra Chiefen om å alltid bruke en ny boks når jeg skulle ned i fryserommet ( ~ -30C ) for å lekkasjesøke, og at jeg måtte være så rask som jeg kunne, og at resten av boksen kunne brukes oppe i fabrikken på den delen av kjøleanlegget som ikke var utsatt for kuldegrader. - "For en masefjasekopp" tenkte jeg, helt til den gangen jeg valgte å stable endel esker som hadde forskjøvet seg under dårlig vær, før jeg begynte å lekkasjesøke. Fikk fyr på gassen og rakk å sjekke tre-fire fordampere før flammen gikk ut. "Ka faen e da hær slag sjit" tenkte jeg.. For det var jo masse igjen på boksen.... *For å lekkasjesøke brukte vi en gassbrenner som hadde en slange som var montert slik at undertrykket som blir rundt flammen sugde inn luft (og freon) i slangen og førte dette til flammen. Om det var freon lekkasjen fikk flammen grønnlig farge. Dette var en toppmontert brenner, og vi brukte vanlig "turgass-bokser".

Det er nok en forenkling @afe. De regner vel det (fiktivt) totale kokepunktet for all gassen i boksen til ~-15°C. Hvis du holder boksen opp ned så er du ikke avhengig av at væsken går over til gass, målet er at du har nok trykk til å drive væsken ut av boksen, noe propanen kan gjøre da den har lavere kokepunkt.

Teltforbudet er kun i det fredete området. Man kan telte i Båtvika og gå opp derifra som dagstur. Vi ble svært godt mottatt der - men det visste vi ikke på forhånd. Så uansett må man ha med vann og forsyninger for hele oppholdet. Jeg skjønner veldig godt at øya ble totalfredet. For de som ønsker et eventyr dit i 6 mnd er kanskje et Met Ass kurs veien å gå..

Melder meg som håndtlanger.... Enhver trenger en god assistent.

Denne forvaltningsplanen er under utarbeidelse, og FM Nordland ba om innspill til planprogram og tema i vår. Regner med at planen kommer på høring om ikke lenge.

Dette er renaktig løgn og forsøk på å sverte meg som person! Jeg ble tildelt poser fra @graham som jeg skulle ha oppi sekken min og jeg tok alle posene jeg ble tildelt. Om @graham bare ville slippe unna noe vekt, må det stå for hans regning!

Flott turrapport så langt Thomas. For the record: Angående maten som ble igjen i bilen så tømte hmm 'den andre tungpakkeren' i bilen min bagasjerommet for alle handleposer foruten èn. Du ble nok bare et lettkjøpt offer for løgnaktig argumentasjon, som jeg lett ignorerte (les: jeg burde lært meg smileys for å fremheve ironi). For øvrig smakte turistforeningens boksmat fortreffelig i leir og lammekotelettene var heller ikke feil når jeg kom hjem.

Takk for linken @afe Nå gikk det faktisk over fra å være interessant i ett turperspektiv til faglig. Uten at jeg skal krangle noe mer på det, så mistenker at MSDS'en* er endel forenklet for å gjøre det lettforståelig for den jevne bruker. ( Jeg har mottatt endel MSDS'er i forbindelse med bunkring av Marine Gas Oil og Heavy Fuel Oil og slutter aldri å forundre meg over hvor "forskjellig" samme produkt kan være ) MSDS = Material Safety Data Sheet. Ble bare sorgen forrige vinter på østlandet mtp kulde og snø, så jeg håper den forestående vinteren blir kald og nedbørsrik slik at jeg får laget flere riper i markaskiene mine. Det vil forhåpentligvis også gi god mulighet for å teste gassikuldahypotesen min under litt sikrere forhold enn på høyfjellet.

Var der borte i August men kom meg ikke på noen skikkelige fjellturer. Misunnelig på deg om du får det til:) Satser på jeg må tilbake dit neste år!

Møtte Kong Olav på skitur i Nordmarka på åttitallet en gang. Holdt på å kjøre ned puddelen hans. Han bare lo og hilste.

Blåfjellenden fredag til lørdag. Med bestyrerinnen vel ute av huset for helgen, var det mulig å bli over noen dager på hytta. Nå var været ikke helt medgjørlig. Det ble nevnt både ekstrem nedbør og torden. Men fredagen skulle være bra…. Og det var egentlig ikke dårlig vær, men langt fra så dårlig som meldt. Jeg hadde pakket både mat og klær for hele helga. Ut å ha noe å stelle med på hytta, vet jeg av erfaring at det lett kan bli lange timer og litt kjedelig, det kunne derfor være at jeg tok ned lørdag. Innover heia på fredagen var det tørt og fint. Et stykke opp på heia lå det is i stien. Årets første tegn på frost for meg. Vinteren kommer sent dette året. Normalt vil det ha vært både sludd og frost noen dager før det igjen tiner og kommer regn. Ved Fossebekken kom det en kar joggende imot. Han hadde vært inne på hytta en snartur. Jeg tror ikke han helt forsto mitt spørsmål om utstyr. Jeg gikk i fullt vinterutstyr og var forberedt på det meste av hva værgudene kan finne på å hive i hodet på uskyldige vandrere. Han i en tynn vindjakke. Det kan lett bli kaldt om noe skjer. Det ble en fin tur. Til å være så sent på året, var forholdene – og temperaturen, gode. På hytta hadde det ikke vært mye folk siden helga. Det var omtrent samme temperatur inne som ute. Det tok tid å få varmen i hytta. Antakelig hadde det gått fortere om jeg hadde tatt inn på annekset, men det er «gamlehytta» som har sjel. Og hvor jeg synes det er spesielt kjekt å være. Fredag fikk jeg hytta for meg selv en god stund. Jeg fant fram peanøttene, pepsi max og sudokuen. Radioen sto på, og det er faktisk bra programmer for oss «gammelpopens venner». Det var mørkt ute. Peisen begynner å sende varme ut i rommet og ikke bare rundt selve ildstedet. Det tar selvsagt litt tid å løse sudokuen. Varm te og litt skolebrød gjør godt. Plutselig hører jeg folk. Det var Far & Sønn som kom. De hadde startet fra Hunnedalen noe senere enn meg, og hadde gått med hodelykter omtrent halve veien. Det tar tid å gå i mørket selv med gode lykter. Sønn pakket ut skolebøker og begynte på matematikk-lekse. Det var snakk om en prøve om noen dager. Far begynte på middagen. Etter mat og oppvask, satte vi oss i peiskroken, og det ble en hyggelig kveld med litt raddel og utveksling av historier – som vanlig. Lørdagsmorgen gikk med til de ordinære syslene. Været var så avgjort ikke det samme som på fredagen. Fra morgenen av var det opphold, men det kunne bli mye regn og mer vind ut over dagen. Jeg tok det med ro. Rundt ett pakket jeg sekken og tok ut. Regn og vind var det som sto på menyen. Og i tillegg midt imot. Det ble litt «oppoverbakke» på flatene øverst. Det er selvsagt ubehagelig med regn. Det blir lett kaldt, og etter hvert vått, mest av svette. Gode klær er en forutsetning for å få en fin tur under slike forhold. Og som så ofte før, etter en stund glemmes regnet og vinden, og det blir en tur som vanlig. Og tur i heia er uansett kjekt. Nesten nede stoppet jeg for en liten prat med «Alf i Hunnedalen». Han hadde fått satt opp varmeovn ute under taket over terrassen. Og satt sammen med fruen og nøt livet med et lite glass og en halvliter. Jeg var så våt at det rant av klærne. Det var i hvert fall ikke snakk om å sitte ned… Nede i bilen var det å få varmen på fullt, og skifte klær. Det tok tid for å få varmen tilbake i kroppen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er uansett farlig for kroppen å leve et opplevelsesrikt liv. Å ta en skikkelig fest med godt i glasset, dreper også store mengder hjerneceller! Det viktigste er å leve livet mens man har det.

Gikk litt irundt Leira Naturreservat mellom Nedre og Øvre Leirfoss her i Trondheim idag. Tok noen bilder fra Leira Fort med det samme.

Tidlig opp og tidlig hjem igjen i dag. Uten fiskefangst. Litt lek i skogen med kompaktkameraet ble det likevel tid til

Enda en tur til Møysalen. Hadde håpet jeg kom opp på toppen før soloppgangen men rakk det ikke Likevell en fenomenal tur. Det er det viktigste

Her er min lykkepille, en lagotto på fire år. Fra hans første vinterferie, rundt fem mndr. Det var da jeg skjønte at lagotto i utstillingsklipp og et liv utendørs ikke er forenlig. Og fra en helt vanlig tur i skogen. Han har fremdeles ikke forstått hvorfor han må rett i dusjen etter hver eneste skogstur...

Var en tur på Svahøa på Nerskogen seint igårkveld under helt klar stjernehimmel. Lå litt snø på toppen men ikke mye.

Piggen i dag. Sinnsykt fint vær. Nesten vindstille på toppen. Sliten i beina nå.

Da var Glittertind unnagjort. Veldig råtten snø der oppe, som gjorde det ganske tungt på slutten. Sinnsykt fint vær.

Var jeg nødt til og velge kun en kniv så var samekniven uten tvil førstevalget, kniven kan brukes til nær sagt alt mulig. Og det mest geniale er slira med den lange fletta lærremen til beltefeste, om man setter seg rett på bakken eller på en sten så får man aldrig skaftet langt inn i sideflesket noe man ofte gjør med mange andre typer kniv.. Konstruksjon på bladet gjør denne kniven utrolig enkel og sette opp. Samekniven har også en unik balanse i og med den er konstruert som den er. Fulltangekniver kjennes ut som små ubruklige spett sammenlignet med samekniven.