Vinnerliste

Etter å ha sett flotte bilder fra Danmarksturene til Morten Halvorsen på facebook, ble vi inspirert til å gjøre noe lignende. Vi avtalte en helg slutten av september som passende og bestilte fergebillett for to personer med sykkel. Ettersom turen var blinket ut flere uker i forveien, kunne vi ikke la oss stoppe av det som var meldt til å være den første høststormen i år. Landkrabber som vi er ble overfarten akkurat passe ubehagelig med endel sjø. Det var godt å komme i land på den andre siden klokka ti på kvelden. Planen var å finne leirplass rett utenfor byen, ved Uggerby, men vi valgte å utnytte medvinden da vi var usikre på hvordan været for morgendagen ble. Med kuling i ryggen satte vi av sted østover. Til og med markedets groveste dekk fikk fart på seg denne natten. Vi leser kart ved Tversted Plantage. Skal vi hit eller dit? Transport. Like etter to på natta kom vi frem til Skagen Klitplantage hvor vi slo opp teltene. Snøplugger var kjekt å ha. Tydeligvis mye sand her. Vinden hadde løyet noe i løpet av natta og sola tittet etterhvert frem. Vi spiste lang, snobbete lørdagsfrokost. I det vi skulle til å dra, oppdaget vi at Christians bakhjul var flatt. En gammel reprasjon av en rift i dekket hadde gått ut på dato og pungtert slangen. Heldigvis hadde vi med gorillateip og fikk reparert skaden. I Skagen Klitplantage er det opparbeidet en lang og forseggjort terrengsykkelløype. Vi syklet omtrent halvparten på vei opp til Skagen by. Løypene i seg selv virket bra nok til å da turen hit igjen. Svært lite stigning og veldig rask sti. I Danmark må man kjøpe wienerbrød, så vi stoppet hos GuldBageren. Vi burde kanskje ant ugler i mosen da de ikke hadde disse herlige fristelsene, men bare kaker ialskens rare farger. Makan til dårlig bakverk har vi aldri vært borti. Smakte som, eller verre enn det du får på dagligvaren. Ekkelt søtt. Christian er ennå lykkelig uvitende om hva han har kjøpt. Grenen er verdt å besøke. Dette er det nordligste punktet på Kontinentet hvor Skagerak og Kattegat møtes. Artig å se at bølgende slår mot hverandre. Her har vi parkert ved en tysk bunker. Atlantikwall med Sverre. Opprinnelig plan var å sykle stranda fra Grenen og ned til Hirtshals, men på vei tilbake fra Grenen mot Skagen fant vi ut at motvinden var verre enn antatt. Vi valgte en annen rute med vekslende terreng. Det virket som ingen dansker hadde sett en fatbike før, og det ble naturlig endel oppstyr hver gang vi stoppet. Disse tyske beachbuggyentusiastene var spesielt interessert. Christian sykler over Heden like syd for Skagen Klitplantage. Interessant landskap. Vi var ofte innom turvei nummer 1 som går hele veien fra Hirtshals til Skagen. Stort sett godt merket. Lunsj/middag i Bunken Klitplantage. Vi hadde med godt med vann fra Norge, men glemte å fylle ekstra da vi var i Skagen. Vi fikk imidlertid fylt på en hestegård der det var folk. Senere på dagen fant vi en stengt campingplass hvor de holdt på med vedlikehold og fikk fylt også her. Butikker er det lite av langs kysten og de få vi passerte var stengt for sesongen. Man kan dra ned til tettstedene, men det er en lang omvei. Det er verdt å merke seg at det fleste er stengt på søndager. Like etterpå fant vi en Primitiv overnattingsplass der vi tok kvelden. Her var det satt opp to gapahuker, bålplass og en manuell vedkløyver. Morran etter fikk Sverre servert kaffe på senga. Det ble mye fin sykling på søndag. Vekstlet mellom strand og smooth sti uten røtter. Motvind på stranda. Artig, men tungt. Mellom den flate stranda og skogen er det sanddyner som måtte sykles. Artig sykkellek. Etter tre timer med ti sekundmeter motving, myk sand og oppakning er det greit med en pust i bakken. Her og der er et små avstikkere innom dammer fra turveien. Sti rundt og benker å hvile på. Vi lagde middag her i og med at vi hadde god tid før båten gikk. Superbra Byggotto med masse parmesan er en vinner på tur. Tar lite plass og gir god næring. Turen i Danmark var alt i alt meget bra. Som vanlig endret den opprinnelige planen seg underveis. Dette er noe av sjarmen med å være på tur. En ny tur er allerede planlagt i nær fremtid.

Møtte Kong Olav på skitur i Nordmarka på åttitallet en gang. Holdt på å kjøre ned puddelen hans. Han bare lo og hilste.

Tur inn til Hattefossen i dag. Eldgammel bru som ingen vet hvorfor ble bygd her inne i skauen. Helsikkes stress å få tatt denne selfien. Hvorfor er det bare max 10 sekunders forsinkelse på kameraet tro ? Passerte ei høybu på veg inn. Burde nok bare ha satt fyr på den...

Bikiniparty 4600 meter over havet, Elbrus. Vi kom ruslende oppover på akklimatiseringstur og traff en gjeng bikinikledde damer som serverte sjampanje og annet snadder til oss som kom traskende med stegjern og slikt. Heldigvis gikk det bra, vi tråkket ikke damene på tærne.

Hei Jeg setter kursen for Sør-Varanger og Pasvikdalen i morgen tidlig, for noen fine villmarksdager på snøhvit mark. Bloggen oppdateres daglig fra og med i morgen kveld. http://sandalswalkabouts.blogspot.no/

Blåfjellenden fredag til lørdag. Med bestyrerinnen vel ute av huset for helgen, var det mulig å bli over noen dager på hytta. Nå var været ikke helt medgjørlig. Det ble nevnt både ekstrem nedbør og torden. Men fredagen skulle være bra…. Og det var egentlig ikke dårlig vær, men langt fra så dårlig som meldt. Jeg hadde pakket både mat og klær for hele helga. Ut å ha noe å stelle med på hytta, vet jeg av erfaring at det lett kan bli lange timer og litt kjedelig, det kunne derfor være at jeg tok ned lørdag. Innover heia på fredagen var det tørt og fint. Et stykke opp på heia lå det is i stien. Årets første tegn på frost for meg. Vinteren kommer sent dette året. Normalt vil det ha vært både sludd og frost noen dager før det igjen tiner og kommer regn. Ved Fossebekken kom det en kar joggende imot. Han hadde vært inne på hytta en snartur. Jeg tror ikke han helt forsto mitt spørsmål om utstyr. Jeg gikk i fullt vinterutstyr og var forberedt på det meste av hva værgudene kan finne på å hive i hodet på uskyldige vandrere. Han i en tynn vindjakke. Det kan lett bli kaldt om noe skjer. Det ble en fin tur. Til å være så sent på året, var forholdene – og temperaturen, gode. På hytta hadde det ikke vært mye folk siden helga. Det var omtrent samme temperatur inne som ute. Det tok tid å få varmen i hytta. Antakelig hadde det gått fortere om jeg hadde tatt inn på annekset, men det er «gamlehytta» som har sjel. Og hvor jeg synes det er spesielt kjekt å være. Fredag fikk jeg hytta for meg selv en god stund. Jeg fant fram peanøttene, pepsi max og sudokuen. Radioen sto på, og det er faktisk bra programmer for oss «gammelpopens venner». Det var mørkt ute. Peisen begynner å sende varme ut i rommet og ikke bare rundt selve ildstedet. Det tar selvsagt litt tid å løse sudokuen. Varm te og litt skolebrød gjør godt. Plutselig hører jeg folk. Det var Far & Sønn som kom. De hadde startet fra Hunnedalen noe senere enn meg, og hadde gått med hodelykter omtrent halve veien. Det tar tid å gå i mørket selv med gode lykter. Sønn pakket ut skolebøker og begynte på matematikk-lekse. Det var snakk om en prøve om noen dager. Far begynte på middagen. Etter mat og oppvask, satte vi oss i peiskroken, og det ble en hyggelig kveld med litt raddel og utveksling av historier – som vanlig. Lørdagsmorgen gikk med til de ordinære syslene. Været var så avgjort ikke det samme som på fredagen. Fra morgenen av var det opphold, men det kunne bli mye regn og mer vind ut over dagen. Jeg tok det med ro. Rundt ett pakket jeg sekken og tok ut. Regn og vind var det som sto på menyen. Og i tillegg midt imot. Det ble litt «oppoverbakke» på flatene øverst. Det er selvsagt ubehagelig med regn. Det blir lett kaldt, og etter hvert vått, mest av svette. Gode klær er en forutsetning for å få en fin tur under slike forhold. Og som så ofte før, etter en stund glemmes regnet og vinden, og det blir en tur som vanlig. Og tur i heia er uansett kjekt. Nesten nede stoppet jeg for en liten prat med «Alf i Hunnedalen». Han hadde fått satt opp varmeovn ute under taket over terrassen. Og satt sammen med fruen og nøt livet med et lite glass og en halvliter. Jeg var så våt at det rant av klærne. Det var i hvert fall ikke snakk om å sitte ned… Nede i bilen var det å få varmen på fullt, og skifte klær. Det tok tid for å få varmen tilbake i kroppen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Møtte deltagerne i "Ingen grenser" på Stavali sommeren 2013. De skulle ha første overnatting innendørs på mange dager. Å stå på tunet når de kom fram, var en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Stemningen om kvelden var høy, tørr seng etter 14 dager med regn var vel fortjent. EirikW

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

Jeg er hjemme hele desember - PM meg @Kjell Iver, så finner vi ut av detaljene

Vi delte Langmyrbua med denne karen og kompisen hans for noen år siden, særdeles festlig aften Møtte dem igjen i Femundsmarka i høst da vi var på vei fra Fautbua, de skulle på rypejakt i de områdene.

Hahaha det der er Rune Wintervold, kan vel kalles original fra røros. Kalles bare "vinteroksen" og kaller seg "sotoksen" på youtube. Vil anbefale denne videoen som han har laget.

Det er uansett farlig for kroppen å leve et opplevelsesrikt liv. Å ta en skikkelig fest med godt i glasset, dreper også store mengder hjerneceller! Det viktigste er å leve livet mens man har det.

Jeg og min kompis lå på Svartisen i Tåkeheimhytta. Siste ettermiddag kom en kvinnelig guid med 9 mannfolk på slep opp Engabreen. Kjente igjen flere av fjesa fra Oslo's finansverden uten å nevne navn. Det var som å lese Dagens Næringsliv live.

Jeg traff Arne Næss da han var på omvisning ved Torghatten i anledning boken Til topps i Nordland - i år 2000. Han hadde akkurat vært på toppen og jeg fikk vise han rundt i vår gamle kåk der ute når han tilfeldigvis kom forbi. Han mente at strømlinjen til toppen skulle vært fjernet - samt at det var en vederstyggelighet at kjettingene var strekt mellom jernpåler for å komme seg til toppen. Traff ellers Jon Gangdal i 2005. Fotografen som tok bildet (en inder) hadde nesten samme etternavnet som han.

Turfølge, tja. Jeg møtte ham i alle fall på tur! Syklet med en venninne og hennes familien ned fra Ullevålseter mot Sognsvann da jeg var 10-11 år gammel. Fikk det for meg at jeg skulle kappkjøre litt, og det gikk helt over styr(et). Fløy over styret og endte opp med halve trynet dekket av blod, en brukket finger og sting både i pannen og underkjeven inne i munnen. Hadde akkurat blitt roet ned nok til at far i familien skulle til å løpe nedover for å skaffe hjelp. Da kom han - en av de ikke altfor mange personene som hadde mobiltelefon på den tida (93/94). Arne Treholt. Vi fikk låne telefon og fikk ringt både foreldrene mine og ambulanse. Kanskje en liten overdrivelse å si at "Arne Treholt reddet livet mitt", men han sparte i alle fall faren til venninna mi for en løpetur!

Bet meg i merke at du skrev totalfredet, så da ble jeg litt nysjerrig og søkte etter litt informasjon. Fant bla http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-19-1456 http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Mayen http://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Fredninger/Eldre-fredninger/2010/Jan-Mayen-fredet http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/md/Nyheter-og-pressemeldinger/pressemeldinger/2010/regjeringen-freder-norges-eneste-aktive-.html?id=625270 På wikipedias sider står det å lese; Referansen som brukes er "Forskrift om fredning av Jan Mayen naturreservat", men etter å ha lest igjennom forskriften kan jeg ikke finne at man må søke for å oppholde seg på øya. Nå kan det hende at Fylkesmannen i det hellige land (Nordland), som er forvaltningsmyndigheten, har benyttet seg av nedenforstående paragraf for å forby/regulere ferdsel på øya. 4.8 Forvaltningsmyndigheten kan ved forskrift forby/regulere enhver ferdsel i hele eller deler av naturreservatet, dersom det anses nødvendig for å unngå forstyrrelse av dyrelivet eller slitasje på vegetasjon eller kulturminner. Her står det at: Er det noen kjenner til om det er ilagt ytterlige restriksjoner igjennom forvaltningsplanen, enn de som er gitt igjennom forskriften om fredning ? Men som @Imp er inne på man må vel ha bekjentskap om man vil på lengre tur på Jan Mayen 4.2 Telting og leiropphold er kun tillatt for stasjonens ansatte og deres besøkende. (sitert fra forskriften om fredning av Jan Mayen)

    Eg veit ikkje. Eg har ikkje hatt den begrensinga på dei siste kamerahusa mine. Sjølvutløysaren har vore opptil 30s. Eg har hatt moglegheit til å programmere intervallopptak. Det har eg i eit tilfelle brukt til å ta eit bilde av meg sjølv nokre kilometer unna (1 opptak med 2 timar forsiking, så var det bare å følge med på klukka og passe på å vera der til riktig tid). Men til bilder der eg er innanfor 150m frå kameraet, brukar eg fjernutløysar (radio), då har eg akkurat den tida eg treng.

Ja, det ble de. Men for all del, det kan godt være jeg var uheldig og at det finnes tettere Sealskinz-modeller, har som sagt bare dette ene paret.

Gleder meg til å følge deg på tur. Pasvikdalen er en av mine store favoritter. Kos deg!

Jeg var heldig å fikk et arbeidsoppdrag av forsvaret der borte under vedlikeholdsuken deres. Håper behovet melder seg igjen for der er mye av den øya jeg har lyst å se! Type tur som Kjell Iver og Co hadde er det vel slutt på siden øya nå er totalfredet. På godt og vondt.. Mesteparten som dro over var der for servicejobber og vaktskifte men også mye familie.

    Ettersom eg er omlag like lat, har heller ikkje eg teke meg bryet med å rekne på det. Men i "Säkerhetsdatablad" til Primus PowerGas¹ ( http://www.primus.se/knowhow/nedladdningar/sakerhetsdatablad ) står det at kokepunktet er "- 15 ºC vid atmosfäriskt tryck." Det vil enkelt og greit seie at under den temperaturen er det ingen overtrykk som driv brennstoffet ut til brennaren dersom ein ikkje reiser ordentleg opp i høgda (til lågare luftrykk). Under den temperaturen vil altså ein gassbrennar med gassboks (frå Primus) oppned fungere akkurat like dårleg som ein pumpeprimus når ein ikkje pumpar trykk på tanken. I same dokumentet står det at trykket ved 15°C er 2,8bar, altså trykket ein kan forvente i gassboksen på ein sumartur (som denne tråden faktis handlar om). Dersom nokon fortsatt meiner det er ein god ide å bruke gass i vinterkulda, får dei i alle fall teste det ut vel og grundig før ein reiser på langtur. ¹Andre produsentar av gassboksar har litt ulike gassblandingar som gjev litt andre kokepunkt, men felles for alle som brukar aluminiumsboksar, er at propanandelen er relativ låg (opptil ca 20%) for å ikkje få for høgt trykk ved normale bruks- og oppbevaringstemperaturar.

Fin rapport! Gøy å se at dere gikk på en smell hos Guldbageren i Skagen. Har gjort det samme selv, kom ut med noe eplekanelstang-greier som var helt forferdelig Kjenner området her veldig godt, har feriert i et feriehus 10km syd for Skagen de siste 13 årene, så det var høy gjenkjennelsesfaktor på mer eller mindre samtlige bilder her!

Jeg kjøpte min på www.outdoorfair.de

Vi var en gjeng der (fra forumet) i 2008 - omskrevet her http://kjiver.no/jan_mayen.htm Du finner den del lenker der og Siggi som hadde seilbåten er still going strong, så det er jo et alternativ. Jeg vet ikke hvordan reglene er mhp telting etc der - det var rykter om at det skulle bli store forbudssoner, og det er jo nå vernet på en helt annen måte enn da vi var der.

Var der borte i August men kom meg ikke på noen skikkelige fjellturer. Misunnelig på deg om du får det til:) Satser på jeg må tilbake dit neste år!

Fant det her http://www.fylkesmannen.no/Finnmark/Miljo-og-klima/Motorferdsel/Snoskuterloypersnoscooterloyper-og-barmarksloyper-i-Finnmark---kart-og-GPS/ http://nordatlas.no/default.aspx?gui=1&lang=2

Kunne ikke vært mer enig.

Takk, den skal jeg sjekke ut

Nå som samtlige 467 turrapporter fra 1990 til oktober 2014 er publisert på det store internettet, gjør man seg jo visse refleksjoner. Har det vært verdt å bruke så mye tid på dette ganske så omfattende arbeidet. Tjaaa er vel svaret. En annen ting jeg har reflektert litt over er alle de menneskene som jeg har fått gleden av å være på tur i lag med. Stort sett har det vært venner og bekjente, men innimellom helt andre. For mitt vedkommende så tror jeg vi må tilbake til 1990 for å finne det mest spesielle turfølget - året da jeg begynte å "samle" på turer, i form av rapportskriving. Som 17-åring fikk jeg da anledning til å være med en liten gruppe norske veteraner fra andre verdenskrig "på gjengrodde stier". En tilårskommen polakk var for øvrig hovedpersonen i følget, da vi lette etter noen inskripsjoner han hadde gjort i 1945. Hva er ditt mest spesielle turfølge / turmøte? (med "spesiell" så mener jeg det i ordets beste forstand)

Veldig godt skrevet, ser fram til fortsettelsen. Kjenner dette er en tur jeg skulle fått tid til å være med på

Er ikke jeg som har møtt han her fyren, men må jo nesten nevne skruen som Lars Monsen kom borti. Spol til 19:00 uti episoden: http://tv.nrk.no/serie/paa-tur-med-lars-monsen/OUHA41002404/27-03-2005

Gikk litt irundt Leira Naturreservat mellom Nedre og Øvre Leirfoss her i Trondheim idag. Tok noen bilder fra Leira Fort med det samme.

Enda en tur til Møysalen. Hadde håpet jeg kom opp på toppen før soloppgangen men rakk det ikke Likevell en fenomenal tur. Det er det viktigste

Edit: Snip…..tatt bort unødvendige "personkarakteristikk" i innlegget. - Unnskyld @afe ….snip For at personer som leser denne tråden senere ikke skal avskrive bruk av gass på grunn av en kommentar , der det blir ropt litt ulv ulv og man lar det være med det, så syntes det passende å komme med innlegg som kanskje er med på oppklare/opplyse. Først forklarer jeg prinsippet for en bensinbrenner( som bla ofte er referert til en "brenner som bruker flytende drivstoff") og så etterpå forklarer jeg prinsippet for brennere slik som feks Vega'en, Forhåpentligvis vil dette bidra til å forstå hvorfor gass faktisk kan bli brukt i kuldegrader. Jeg håper jeg greier å ta det ned til et nivå som er lett forståelig. Bensinbrenner. For å bruke en bensinbrenner så har man en fuelflaske med bensin som er koblet til selve brennerhodet via en slange. Det er i denne slangen bensinen blir ført fra fuelflasken til brennerhodet. Men for at bensinen skal bli ført fra fuelflaska og til brennerhodet så må den ha "hjelp". Denne hjelpen får den vet at man pumper luft inn i fuelflasken slik at den blir ett større trykk inne flasken enn hva det er på utsiden. For enkelhetens skyld kan vi kalle dette for "drivgass" (luft og hydrokarboner som blir blandet inne i flasken) Vel når man har fått overtrykk inne i fuelflaska så er det vel bare å åpne krana og tenne på eller? Nei selvfølgelig er det ikke det. For det er jo ikke bensinen som brenner per se, men faktisk dampen/gassen fra bensinen som brenner. Hvordan får man bensinen til å bli damp? Jo den må varmes opp. Dette gjøres ved å forvarme brenneren. Enkelt forklart så fyller man en liten kopp som er plassert under brennerhodet med bensin som allerede er på fuelflaska (man kan også bruke andre medier som avgir nok damp til å antenne ved lave temperaturer.) og tenner på, og lar det brenne en stund til brenneren har fått høy nok temperatur til at bensinen vil fordampe nok til å antenne og brenne stabilt. For å forsikre at bensinen går over til damp, og at det ikke kommer bensin ut av dysa mens man bruker brenneren, går gjerne brennstoffrøret som fuelflaska er koblet til, på oversiden av brenneren slik at den kontinuerlig blir varmet. Gassbrennere som kan brenne "gass i væskeform". Feks Optimus Vega, MSR Dragonfly, Primus ETA Spider m.fl. Før jeg går videre å forklarer prinisippet bak selve gassbrenneren, så ser det ut ifra innlegget ditt, til at det kan være litt greit å opplyse litt om hva "gass" er, særlig i den sammenheng det blir referert til i bruk sammen med gassbrennere. Samtidig vil jeg nevne at når jeg skriver "brenne gass i væskeform, så mener jeg ikke at man brenner væsken, men at man brenner "dampen/gassen fra væsken". Og at det ikke er toppmonterte gassbrenner jeg referer til. Jeg anbefaler å ikke bruke toppmonterte gassbrennere i kuldegrader. Funfact 1: Bensinbrenneren, som beskrevet ovenfor, er faktisk også en "gass"brenner Igjen, det er ikke bensinen som brenner, men dampen/gassen fra bensinen. Når man prater om gass/gassboks i forbindelse med gassbrennere, så referer man til små beholdere som, som regel inneholder en blanding av Propan, Butan og Isobutan. Disse gassene kondenserer/fordamper (Kondenserer = gå over fra gass til væske. Fordampe = gå over fra væske til gass - kalt kokepunkt) ved forskjellige temperaturer, der det er Propanen som er den komponenten i sammensettningen som kondenserer ved lavest temperatur. (som er "ved noen og 40 minusgrader") Isobutan kondenserer ved rundt minus 11 grader, og Butan kondenserer rett under null grader. (dette er temperaturer målt ved ca 1 barg) - "Men.. Jammen… Når jeg rister på gassboksen så høres det ut som det er væske der, selv når omgivelsestemperaturen er 30 grader og det bare skulle ha vært gass inne gassboksen." sier du kanskje. Ja det er faktisk væske inne i beholderen, det er på grunn av at kokepunktet til de forskjellige gassene har blitt hevet på grunn av overtrykket inne i boksen. Dermed har sammensettningen inne i boksen gått over fra å være 3 gasser som er blandet, til å være bare 1 gass som faktisk er i gassform og 2 gasser som er i væskeform. Altså en beholder som inneholder en "brennbar væske" og en "drivgass". - "Høh? men det blir jo likt prinsipp som i fuelflaska som brukes på bensinbrenneren etter at man har pumpet inn overtrykk i den?" sier du kanskje. Ja faktisk blir det det Funfact 2: Vi har en "gassboks" på skipet jeg jobber på, den er på 700 000 liter. Denne fyller vi ved at vi kondenserer gassen fra Crude Oljen vi laster på forskjellige oljefelt i nordsjøen, via kompressorer og kjøleanlegg inn på tanken. Gassen som jeg referer til, består hovedsakelig av bla Butan og Propan, men også H2S, hexane, methane, ethane etc etc. Så jeg har litt kjennskap til "teorien" Gassbrenner som kan brenne gass i væskeform ser tildels slående lik ut som en bensinbrenner, den største forskjellen er at det ikke er en kopp under brenneren for forvarming. Så kort sagt så er prinisppet med at brennstoffet blir ført via en slange fra brennstoffbeholderen og frem til brenneren, samme for gassbrenner som kan brenne gass i væskeform, som på bensinbrenneren. Og også her går brennstoffrøret over brenneren slik at brennstoffet (Gassblandingen i gassform og væskeform) blir varmet opp før det kommer til dysa. Siden gassboksen inneholder propan som holder seg i gassform til noen og 30 minusgrader (må innrømme at jeg er litt usikker/husker ikke helt hva korrekt temperatur er, husker heller ikke hvor mye trykk det er i en gassboks så jeg gidder ikke regne på det.. lat tja kanskje, men det er teorien vi er ute etter er : ) så kan man faktisk tenne på gassen i denne temperaturen. Noe som gjør det mulig å tenne på brenneren mens boksen står rette veien (for da er det jo propan som kommer ut), for så å snu den oppned kort tid etterpå slik at man forbrenner "væsken" (Isobutan&Butan i væskeform) som er i beholderen, der man bruker propanen som drivgass for å presse væsken ut av gassboksen og til brenneren. Hvor fort propanen blir brukt opp avhenger dermed av hvor mange ganger du tenner opp og hvor lenge du venter med å snu boksen oppned etter at du har tent på. Forbruket fra boksen vil etterhvert gjøre at trykket inne i boksen går ned, noe som også senker kokepunktet. Til slutt vil jeg si at det er viktig å nevne at trykkfallet / fordampingen som skjer inne i gassboksen når man bruker brenneren/tømmer gassboksen, vil senke temperaturen på gassboksen og innholdet, slik at denne temperaturen blir lavere enn omgivelsestemperaturen. Noe som gjør at teorien om at man kan bruke gassbrenner ned til noen og 40 minusgrader, som er basert på kokepunktet til Propan, dermed ikke virker i praksis. Det er viktig å skille snørr fra bart, og likledes teori fra praksis.

Krossdalen ved sommarskisenteret er vanleg startpunkt for å gå over fonna. Overgangen frå nordfonna til Kvitnodalen kan vera utfordrande. Ligg sikkert ute ein del gps spor som du kan laste ned men på sørfonna er det viktig å ikkje dreia for mykje mot vest men å holda seg på høgda heile vegen sørover, ingen katastrofe om du kjem for lang ned men då får du oppoverbakke att når du skal over høgste delen av sørfonna. Det som er spesielt over fonna er at det er lite haldepunkt, du går høgt og avstand er eit relativt begrep, spesielt på sørfonna. Når du kjem til siste halvdelen dvs før det byrjar å gå nedover så får du auge på Ulvanåso, og då er det berre bruke dei, forutsatt at du ikkje er for mykje mot vest. Då krev det imidlertid god sikt. Har ikkje gått av/på fonna der du skisserar men det burde gå heilt greit. Har gått av/på andre stader over blådalen-møsevatn-sauavatnet og det er relativt greit. Kan vera greit med god sikt på nye plassar i dette terrenget ( det gjeld for all ferdsel her), vindholer langs kanten her kan fort ha 10 m skrentar og er ikkje avmerka på gps eller kart. Orientering på flatene er interessant, mange får ein a-ha oppleving når dei snur seg og ser på sporet sit som svingar her og der sjølv om dei var overbevist om at dei gjekk rett fram. Har du kompass og kan bruka det så er det ikkjenoko hokuspokus men det er ikkje alltid lett å krysspeile til eksakt posisjon. God sikt er VELDIG greit å ha her oppe. Utfordringa er som regel ikkje oppe på fonna men når du skal av og treffa rette dalen. Dersom du treng litt meir info ta å ring til Kvinnherad turlag. Her er det folk som har gått på kryss og tvers over fonna gjennom heile året og som med glede delar si røynsle om dette.

Gjekk fra øst til vest og tilbake i fjor, starta om kvelden og gikk om natten. Var på det høyeste punktet på hele Fonna akkurat i det solen stod opp. Ganske så flott opplevelse Dette er ingen turbeskrivelse, men her e i allefall en liten filmsnutt fra Folgefonna på langs http://tvh.no/ta-turen-folgefonna-p%C3%A5-langs/29903

På jobb i Djupadalen i Haugesund i ettermiddag

Låtefossen

Har ikkje sett denne før no. Ler meg skakk

Elsker mitt Ringstind Light 2, beste solo teltet man kan ha

Etter en del avsporing er det på tide å pense inn på hva som var min intensjon med denne tråden, nemlig en utvidet utstyrsrapport om Helsport Ringstind Light 2 2014 modell! Jeg har hatt mine to første netter i teltet i helgen. Ikke så mye å snakke om, pent vær og ingen nedbør - men jeg la merke til at det er reflekser på bardunene, så teltet er mye lettere å finne i lyset fra en hodelykt enn mitt gamle var.

Regnjakke eller skalljakke...våt blir du uansett. Viktigst er det at det er gode luftemuligheter under armene.