Vinnerliste

Gratulerer til vinnerne! Siden vi har 4 vinnere og siden det også har gått over så mange måneder passer det egentlig godt. Premier: Første premie - Valgfrie varer (fullpris) fra Oslo Sportslager til en verdi av 4000,- Som andre og tredjepremie og fjerdepremie blir det gavekort i fra Oslo Sportslager til en verdi av kroner 500,- Fjerdepremien sponser jeg selv. Jeg kommer til å kontakte alle vinnerne så snart jeg får tid ut i uken.

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

Enda en tur til Møysalen. Hadde håpet jeg kom opp på toppen før soloppgangen men rakk det ikke Likevell en fenomenal tur. Det er det viktigste

At det skulle gått bra tror jeg nok:) Dette kjenner jeg allikevel stritter litt i mot så om du holder på at rett skal være rett og prinsipp skal være prinsipp kan du legge summen i "fjellforum kassa", og heller anse det som årets sponsing fra denne kanten. Jeg finner det nemlig ikke rett at du som primus motor skal "lide" av et godt igangsatt initiativ i tillegg til all annen tid og velvilje du legger ned. Som sagt er det helt uproblematisk. Og ja...Jeg insisterer!

Lørdag 04.10.2014 I løpet av natta var Heidi sikker på at både hun og teltet skulle lette og ta korteste vei retning Dovrefjell, det blåste fælt og teltduken holdt henne våken. For å i det hele tatt få seg litt søvn måtte hun til slutt ut i nattens mulm og mørke for å stramme opp barduner, legge mer stein på duken eller grave seg ned om nødvendig. Vel utenfor oppdager hun til sin store glede at det ikke er hennes telt som bråker - det er Shangri-la’n til Rolf. Gleden var så klart kortvarig før irritasjonen tok over. Skulle liksom hun ligge der lys våken fordi Rolf’s gule indianertelt kjempet en tapended kamp mot vinden?! Ikke faen, det var bare en ting å gjøre – avslutte det Rolf startet tidligere på kvelden- brenne ned hele dritten ! Jeg kan iallefall tenke meg at hun tenkte da hun krøp inn igjen i sitt eget telt. Etter sigende fant Rolf ut hvordan teltet skulle slås opp dagen etter - da han pakket det ned. Det var opprinnelig planlagt å ha camp i 2 netter på samme sted for å gå en topptur på lørdag, men det var for det første ikke helt trygt med tanke på hvor glatt det var da vi var litt oppe i høyden på fredag samt historier vi hørte fra andre vandrere som hadde forsøkt seg på noen topper på torsdag. For det andre var det liksom ikke noe poeng å klatre opp i tåka for å holde hender. Kvelden i forveien ble det bestemt at om det fortsatt var lavt skydekke og høy vind på lørdag skulle vi endre planene for resten av turen. Jeg var veldig plaget av vond rygg på lørdag morgen. Jeg mistenker at det skyldtes den unaturlige sittestillingen i teltet mer enn noe annet. Tankene gikk litt hit og dit på morgenen; en ting var at jeg hadde avbrytelsen av forrige sekktur i mai friskt i minne, men de siste 3,5 årene med konstant vond rygg og de siste så og si smertefrie 3 månedene etter operasjonen gjorde sitt til å leke litt med psyken. Jeg heiv innpå en 1g paracet mens jeg reflekterte og prøvde å bestemme meg. Var den nye sekken altså ikke bedre enn den grønne norske hadde vært ? På papiret skulle den jo ikke nå opp i det hele tatt – ikke har den noe fancy bæresystem, ei heller skryter den på seg noen anatomiske designtrekk. Den har kun en tynn liten aluminiumsbøyle for å holde den stiv i lengderetning og et sitteunderlag av skum mot ryggen som demping. Uansett hva jeg gjorde i dag så var det langt å gå tilbake til bilen; jeg kunne enten ta turen tilbake over fjellet den veien vi kom i går, ta en natt til på Rondvassbu og gå til bilen på søndag eller følge gruppa videre. Jeg hadde bestemt meg 99% for å fortsette videre, men lot den siste prosenten være uavklart og åpen for retur. Frokost og pakking ble gjort i relativ stillhet og alle var klare for avreise rett før 10.00 Det var en salig blanding av utsyr og farger, men de store alpin og recon sekkene dominerte sammen med militærgrønne klær. Deilig å se at den urnorske stilen fortsatt vinner på barmark, men om ikke lenge må den nok se seg slått av røde anorakker over det ganske land. Så får vi se hvor lang tid det tar før litt lettere utstyr også slår an blandt massene, jeg har iallefall sett lyset. Det blåste bra nå så alle hadde ikledd seg vindtett lag ytterst. Foreløpig var det opphold, men nedbøren hang der oppe som en truende asiatisk drage som hele dagen, når som helst, uten provokasjon kunne finne på å spytte sine kalde, våte flammer ned på de lykkelige uvitende. Jeg er ganske flink til å navigere, når jeg først får oversikten og vet hvor jeg er og hvor jeg skal. Denne lørdagsmorgene visste jeg hverken hvor jeg var eller hvor jeg skulle, annet enn at jeg visste jeg skulle gå rundt hele Rondane innen søndag ettermiddag. Det tok hele 10 minutter før jeg ble satt ut for første gang da vi tok stien til høyre og ikke til venstre opp Bergedalen mot Dørålseter....hvorfor tok vi til høyre når vi skulle til venstre ? Turfølget mitt forsøkte å forklare at, nei, vi skulle gå til høyre – ikke venstre. Hvordan i all verden skulle vi klare å gå rundt Rondane hvis vi ikke gikk nordover også øst, sør og vest...en sirkel er en sirkel er en sirkel... Jo da, men vi skal en annen vei - ruta går opp her sa Henrik. Jeg myste inn i fjellheimen og må nok legge en del av forvirringen på det lave skydekket for da jeg etterhvert skjønte hvor vi skulle – inn i skaret mellom Digerronden og Midtronden, ble jeg selvsagt korrigert igjen. Det var først senere på dagen jeg fikk sett på et kart og skjønte hvor feil jeg tok. Tronn Berit, også kjent som tronn, Eirik eller bare Kris-Kross gikk foran meg og Klättermusen-buksa hans har et design som gjør at den bakfra ser det ut som om den sitter bak-fram mens han går Det ser ganske sinnsykt ut Turen sørover i Langglupdalen starter med noen kilometer stigning fra camp på 1260moh til 1430moh før terrenget synker helt til man krysser Langglupbekken for andre gang sørvest for Veslkollhøe. Lunsj ble anrettet på en liten flate rett ved stien. Her var det både ferskt vann og så og si le fra vinden. Vi var omtrent halvveis på dagens etappe og det var fortsatt god stemning Helt ærlig ville jeg kalt Langglupbekken for Langglupelva, men det er kanskje bare meg. Etter man krysser på den fine hengebrua på 970moh er det et par km stigning til 1060moh før man tar til på innspurten nedover til Bjørnhollia på 910moh. Nedbøren glimret stort sett med sitt fravær hel dagen, foruten en 10 minutters byge med noe som ikke egentlig kan kalles annet enn aggresivt yr, var det tørt og fint hele dagen. Regnet kom først utpå kvelden, men da det ingen som brydde seg – alle hadde tak over hodet og tørre klær. Vel inne på tunet finner vi at vi er langt fra alene her denne lørdagen. Det er to ledige 2-mannsrom som promte blir belagt. Resten av gruppa foretrekker å telte så de svinser avgårde ned til teleplassen. Henrik er litt skuffet på Jørgen som la igjen en bærepose med mat i bilen på torsdag da vi gikk fra Spranget. Denne posen inneholdt bl.a middagen for lørdag. Tror det var koteletter og poteter. Med bernaise saus. (Jokke hadde nylig fylt 50 om han fortsatt var i live så en liten hyllest er vel på sin plass). Like plutselig som betjeningen i en gjennomsnittlig invandrerbutikk i Oslo sentrum returnerer, rant det inn med folk i hytta. Noen hadde bare vært ute på dagstur, noen kom opp fra R27 i Atnadalen mens ett par kom fra Dørålseter. Det hadde blitt en litt lenger tur enn planlagt for dem og hun hadde pådratt seg et svært sår på skuldra etter sekken. Vi håper det gikk bra med henne. Noen pratet med østlandsdialekt andre med vestlands og noen med en mer lokal til dalføra innafor og pga all trafikken i hytta (spesiellt ett følge gjorde mye av seg) flyttet gjengen fra FF ut på porchen til hovedhytta. Her satt vi og sladret da telterne kom ruslende over tundet med hver sin bærepose – som en gjeng med [____________] ikke særlig estetisk, hvilket ble tydelig og ukamuflert uttrykt fra porchen. Mørket kom som det pleier, vinden vedvarte og det var litt regn i lufta. Det var i grunn ganske kaldt, men med noe varmt i koppen og godt selskap er det lettere å trosse trangen til å krype ned i posen. Dagens etappe på rundt 14km satt litt i beina, men ikke så ille som fryktet. Ryggen føltes uforskammet bra og jeg kan ikke annet enn å lovprise den nye sekken. Tror jeg har fått meg en amerikansk venn for livet. En som bryter med tradisjon og urnorsk tankegang, men som foreløpig bare har vist seg å ha funnet bedre løsninger på samme problem. Forts. følger

Kjell Iver du slutter ikke å overraske med velviljen din her på forumet. Allikevel kan jeg herved signere på at mitt lille bidrag til konkurransen ikke skal føre til at du på noen som helst slags måte skal sponse privat. Dette er helt uproblematisk, og jeg gir tredjepremien til Abnorm. SRM

Gikk litt irundt Leira Naturreservat mellom Nedre og Øvre Leirfoss her i Trondheim idag. Tok noen bilder fra Leira Fort med det samme.

Da kan vi gratulere vinnerne Bruker Qme med 33 stemmer deltok med dette flotte bildet Frå Jakta, Hjørundfjorden Espehn med 22 stemmer kommer på andre plass med sitt bidrag Mannen og fjellet Så har vi fått 2 bilder på delt tredjeplass. (vi skal ta en liten diskusjon på om vi skal ha med fire vinnere denne gangen og bare to neste eller om vi må finne en annen løsning) Abnorm deltok med bildet Fløyelsmyk Og SRM deltok med bildet Ett lite stykke Norge Gratulerer igjen (Kan kjell iver Legge til info om premier?) og takk for alle flotte bidrag og tli dere som tok dere tid til å stemme.

3 timers testtur i dag. Gjennom skog, på skogsveier, over setervoller og blaute myrer. Det fungerte bra, ingen smerter lenger. Eneste medisin har vært hvile og trening med å stå på tåballene med forsiktig strekk. Ingen fysiske smerter på turen i dag. Men det gjorde vondt hele veien. Var så innmari misunnelig på kona som er på Island for tiden..... Nå gjelder det bare å få opp kondissen.

Nå som samtlige 467 turrapporter fra 1990 til oktober 2014 er publisert på det store internettet, gjør man seg jo visse refleksjoner. Har det vært verdt å bruke så mye tid på dette ganske så omfattende arbeidet. Tjaaa er vel svaret. En annen ting jeg har reflektert litt over er alle de menneskene som jeg har fått gleden av å være på tur i lag med. Stort sett har det vært venner og bekjente, men innimellom helt andre. For mitt vedkommende så tror jeg vi må tilbake til 1990 for å finne det mest spesielle turfølget - året da jeg begynte å "samle" på turer, i form av rapportskriving. Som 17-åring fikk jeg da anledning til å være med en liten gruppe norske veteraner fra andre verdenskrig "på gjengrodde stier". En tilårskommen polakk var for øvrig hovedpersonen i følget, da vi lette etter noen inskripsjoner han hadde gjort i 1945. Hva er ditt mest spesielle turfølge / turmøte? (med "spesiell" så mener jeg det i ordets beste forstand)

Turfølge, tja. Jeg møtte ham i alle fall på tur! Syklet med en venninne og hennes familien ned fra Ullevålseter mot Sognsvann da jeg var 10-11 år gammel. Fikk det for meg at jeg skulle kappkjøre litt, og det gikk helt over styr(et). Fløy over styret og endte opp med halve trynet dekket av blod, en brukket finger og sting både i pannen og underkjeven inne i munnen. Hadde akkurat blitt roet ned nok til at far i familien skulle til å løpe nedover for å skaffe hjelp. Da kom han - en av de ikke altfor mange personene som hadde mobiltelefon på den tida (93/94). Arne Treholt. Vi fikk låne telefon og fikk ringt både foreldrene mine og ambulanse. Kanskje en liten overdrivelse å si at "Arne Treholt reddet livet mitt", men han sparte i alle fall faren til venninna mi for en løpetur!

Var en tur på Svahøa på Nerskogen seint igårkveld under helt klar stjernehimmel. Lå litt snø på toppen men ikke mye.

Foreldrene mine har kjøpt hytte i nyere tid. Min familie har aldri hatt hytte, så dette er stor stas. At det ikke er innlagt hverken vann eller strøm og veien ikke går helt fram, gjør det bare bedre! Jeg tror også de setter stor pris på at vi kommer. Denne gangen var det høstferie og støkkjakt med bror for å skyte på røy og tiur, eller en.. Selv er jeg ingen jeger, men brukes som hund og kameramann. Gamlingene var allerede på plass da vi ankom sent søndag kveld. Etter at den obligatoriske velkomstdrinken ble skylt ned med en akevitt bar det i seng. Mandag var vi på plass i skauen etter egg og bacon på kjøkkenet. Vi hadde opp 5 fugler på 3,5 time. Ett skudd ble løsnet. En lovende start. Derfor brukte vi resten av første dagen på hytta. Et par store bjørker skulle få smake motorsaga. Dagen etter begynte vi å skjønne at starten hadde vært for god. Ikke ei fjør å se. Men sånn er det. Siden stua var ferdig oppvarmet og middagen klar hver eneste dag, blir klaging idiotisk. Kveldene ble brukt rundt yatzyblokka med noe godt i glasset. Eller rundt bålet nede ved vannet. Kan man ha det bedre? Tredje dagen kom vi over et buskas langt inne på ei myr vi stusset over. Noen som vet hva dette er? I tillegg fikk vi has på en litt slank tiur. Og bommet på en hare. Bror fant også en merkelig sopp. Jeg husker ikke i farten hva han kalte den. Ei uke går fort, særlig i godt selskap. At sekken ikke ble full av skogsfugl får være greit. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

Møtte deltagerne i "Ingen grenser" på Stavali sommeren 2013. De skulle ha første overnatting innendørs på mange dager. Å stå på tunet når de kom fram, var en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Stemningen om kvelden var høy, tørr seng etter 14 dager med regn var vel fortjent. EirikW

Det er uansett farlig for kroppen å leve et opplevelsesrikt liv. Å ta en skikkelig fest med godt i glasset, dreper også store mengder hjerneceller! Det viktigste er å leve livet mens man har det.

Tidlig opp og tidlig hjem igjen i dag. Uten fiskefangst. Litt lek i skogen med kompaktkameraet ble det likevel tid til

Her er min lykkepille, en lagotto på fire år. Fra hans første vinterferie, rundt fem mndr. Det var da jeg skjønte at lagotto i utstillingsklipp og et liv utendørs ikke er forenlig. Og fra en helt vanlig tur i skogen. Han har fremdeles ikke forstått hvorfor han må rett i dusjen etter hver eneste skogstur...

Bikiniparty 4600 meter over havet, Elbrus. Vi kom ruslende oppover på akklimatiseringstur og traff en gjeng bikinikledde damer som serverte sjampanje og annet snadder til oss som kom traskende med stegjern og slikt. Heldigvis gikk det bra, vi tråkket ikke damene på tærne.

Jeg og min kompis lå på Svartisen i Tåkeheimhytta. Siste ettermiddag kom en kvinnelig guid med 9 mannfolk på slep opp Engabreen. Kjente igjen flere av fjesa fra Oslo's finansverden uten å nevne navn. Det var som å lese Dagens Næringsliv live.

Ble forøvrig til at jeg handlet regnjakka til Zpacks med eVent membran. Veldig fornøyd med den så langt og den holdt meg helt tørr en hel dag med kuling og kraftig regnvær på Hardangervidda. Dette er forsåvidt en fullverdig 3 lags membran jakke, men veier bare ca 180 gram.

Jeg traff Arne Næss da han var på omvisning ved Torghatten i anledning boken Til topps i Nordland - i år 2000. Han hadde akkurat vært på toppen og jeg fikk vise han rundt i vår gamle kåk der ute når han tilfeldigvis kom forbi. Han mente at strømlinjen til toppen skulle vært fjernet - samt at det var en vederstyggelighet at kjettingene var strekt mellom jernpåler for å komme seg til toppen. Traff ellers Jon Gangdal i 2005. Fotografen som tok bildet (en inder) hadde nesten samme etternavnet som han.

Ingen finale i år. 4 hovedkonkurranser med 4 store premier i stedet. Rett skal være rett - og det skal gå bra.

Jovialt! Fra flere hold! Og gratulerer til vinneren!

Flotte bilder på pallplass! Fortjent! Ta med alle 4 til finalen. Det kan da ikke bety så mye.

Har ordnet opp i et bildet av Saltfjellstua i solnedgang som ikke var helt på nett.. 1. Jeg er tydeligvis ikke skapt for ferskvannsfiske 2. Jaja, men en bør da holde tenkte vi.. eller han.. eller ingen av oss.. 3. Det var 3 ting, ikke et par Edit: 4. Takk

Hadde ikke med målbånd, men en halvmeter som jeg anslo kan nok stemme ganske bra. Nå slo jeg opp teltet når det var nesten mørkt og jeg måtte ta til takke med en plass uten helt jevnt underlag. Fikk derfor ikke teltet like høyt som det bør stå, og det spiser jo litt av takhøyden. Var forøvrig rimelig mye vind i natt og dag tidlig. Teltet står bra, men takhøyden blir noe redusert når vinden tar godt i. Brukte carbonstanga som selges som stang til teltet og denne er ganske mye mykere enn en vandrestav. Den tålte jo greit å bøyes litt, men det blir jo mer slark da og når stanga ikke holdes helt oppe blir det mer blafring i duken. Uansett teltet stod greit, men i så mye vind blir det ikke like komfortabelt som et godt tunnel eller kuppertelt.

Den planten du spør om ser ut som avblomstret Finnmarkspors. Har vært mye av dem her i Sør-Varanger i sommer og er vel generelt mye av dem her i nord. Men har hørt at den er fredet og ikke så utbredt lenger sør selv om den finnes i myrområder inn mot grensa til Sverige.

Langtidstest av Dovre bukse. Jeg kjøpte den første typen Dovre bukse fra Norrøna før årtusenskiftet. Den hadde GoreTex, men også nettingfor i tillegg. Etter dette har det blitt 8 stk i tillegg. Disse omfatter de fleste endringer som er gjort av Norrøna i denne tiden. Erfaringen tilsier at levetiden har vært omtrent lik for de forskjellige generasjoner av Dovre buksa.Ca 2 år. Den tiden jeg bruker Dovrebukse i snitt pr år har ikke endret seg i løpet av de ca 16 17 år med Dovre bukse. Jeg har også 2 stk ubrukte liggene på lager, Dovrebuksen skal utgå sier ryktene. Jeg ønsker å kunne bruke Dovre også i noen år til. Den buksen jeg bruker nå er av siste modell og har vært i bruk ca 18 mnd og den er ikke klar for en tur til Norrøna for reperason.

Litt sen oppdatering, men jeg var på tur på søndag! Lokalt, syklende i nærmiljøet. Jeg har fine stier i nærmiljøet mitt! Og hyggelige folk å slå av en prat med, som synes det er temmelig koko å sykle i skogen. Det hadde regnet "litt". Stiene var våte, glatte og til tider midlertidig omgjort til små basseng. Jeg var søkkvåt på føttene allerede... Greit med ei pause for å lufte tærne og titte på dammen. Min trofaste og særs kapable jern(aluminium)hest. Snart blir den byttet ut med en gyngehest i stivere materiale, men damn, så mye moro jeg har hatt med denne.

https://turhistorie.blogspot.com/Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

I formiddag. Sol i høyden og tåkelokk over byen: Lysløype i motlys:

En liten lørdagstur. Står i Jotunheimen og ser på Rondane.

Ok, det var vist eg som rulla i gang negativiteten men eg trur ts har teke poenget no og om ikkje kjem han nok heller aldri til å gjere det. Foreslår at tråden vris om til konstruktive innspel på alternative turar og kva ein bør tenkje på før, under og etter tur. Synspunkt og innspel frå ts hadde sjølvsagt gjort det enklare og meir interessant.

I tillegg til en Irsksetter har jeg nå fått en korthåret Vorsteh endelig i hus; Rugdelias Karo, sittende fuglehund Perfekt tur-og jakt kompis! Allsidig, sterk og utholdende rase!

Uten å være ekspert på noe som helst, så lurer jeg på om vi ikke går i en gammel felle uansett materiale: vi er kledd mer for å sitte stille enn for å gå hvilket betyr at det blir mer varme og fuktighet enn nødvendig. Jeg har gått med Norrøna Recon og så-tynt-at-det-aldri-går-bra-sier-bestemor. Begge fungerer utmerket bare med ullnetting fra Brynje under så lenge du går i sterk vind og regn (selv etter at DWR'en på Recon har takket for seg og det i praksis er en svindyr oljehyre). Ved stopp er det å lufte ut og dukke ned i sekken etter ekstra lag. Men husk å legge de lagene tilbake i sekken før du går videre. "Hold deg varm", er en god regel det fort kan gå galt å synde mot, men hva mener vi med "varm"? Han som svetter bøttevis er varm, men har han det bra? Kanskje er "hold deg tørr" et bedre mål å sikte mot. "Hold deg i hi i dårlig vær", er muligens en annen, god regel PS Jf @REs familiealbum: Jeg går mye heller sammen med Ötsi enn han med dress og slips...

Vi tar ofte med en paclite jakke om sommeren. Den er middels solid og tåler å brukes med sekk. Så mange dager pleier det ikke å regne om sommeren. Lette er den også.

Stopp galskapen, bruk den jakka du har.

Tenkte faktisk på akkurat det samme før jeg sovnet i går:)