Vinnerliste

Var ute og testet Amok sin hengekøye fra tirsdag til onsdag. Amok er bare forbløffende god. Har også Exped sin med Draumr blir nok favoritten. http://rullerolf.blogspot.no/2014/10/one-tree-one-hammock.html Og dette er real turmat, kjekt med kajakk

Nedtur fordi dette ble en kort erstatning for min årlige tur fra Storlien. Ventet på nytt telt, skadet foten i mellomtiden, jada, jada. Nuvel, start fra splitter nye Tomter stasjon gjennom et boligfelt og så vei og sti til Gaupesteinen. Underveis fikk jeg mitt første møte med noen innpåslitne, skittengule fluer som ikke lot seg affisere av et håndslag, fløy dårlig, var nesten flate og... mistet vingene? Regner med at dette var den berømmelige hjortelusflua, som jeg døper om til hjorteflatlusflua. Flust av dem på vei til Ytre Enebakk, mindre jo lengre nord jeg kom, men om man ikke liker tanken på ekle fluer på jakt etter blooood, så sjekk alle kroppsområder med tett, kort hår, som f.eks bak ørene og i nakken. Ingenting tydet på at de fant blodet mitt appetitvekkende når de først hadde kommet seg i stilling. Møtte mye av en annen dyresort, men det blir som med fine fiskevann, det snakker man ikke om. Ikke akkurat kø. Av de tre møtene med folk kan nevnes han som hadde med seg en feltseng fra XXL. Den stakk ut med 40-50 cm på hver side av topplokket på sekken. Jeg vet ikke hva den veier, men han sa den var lett. Jeg nikket, smilte og sa den så fin ut. UD må gjerne ta kontakt om de har en ledig ambassade. Kom ned på Ytre Enebakk golfbane. Ut fra tidligere observasjoner av golfere, vil jeg hevde at de ser like ut uansett hvor de dytter på vognene sine. Senere studier ved Losby bekreftet teorien. Kort istestopp på Shell. Ikke mye fristende vann på den tilbakelagte strekningen, varmt var det og det var jo greit å teste en av disse flaskene som folk skryter så av. Litt trasking gjennom boligfelt igjen. Elendig tilpasset for fotgjengere med svinger i alle retninger. Radig opp til Tjernsli. Her greide jeg på ett eller annet vis å overse et veikryss og kom til enden på den østre veien. Skulle vært på den vestre veien som går over i en sti. Ingen fare. Rett nok er skogen tett og skumringen på god vei, men 500 meter rett nord over stein og under greiner går fint. Her merker jeg faresignaler som burde ha fått meg til å gå kommando, men pytt, det går sikkert fint... (se nederst under "Testet utstyr" for de grusomme detaljene). Kom rett ned på snuplassen i enden av tømmerveien og der lå stien videre nordover. Klokken var åtte og her skulle jeg ha slått leir og spist middag; flatt som et stuegulv og klukking av vann. Den gang ei. Ikke langt til Sætertjerna som jeg av en eller annen grunn trodde var en bedre leirplass. Mulig at det er det, men i mørke og skog så jeg aldri noe tjern. Vått, mørkere og tettere skog. Frem med hodelykta. Rødt lys fungerte overraskende godt. Tross dårlig rekkevidde var det nok lys til å se hvor jeg satte føttene og nattsynet ble ikke ødelagt. Men farten må ha gått kraftig ned, for klokka nærmet seg raskt ni uten at jeg så snurten av tjern. Nede i en trang dal med mye myr virket det som om stien gikk oppover. Helt greit. Jeg regnet med at samme hvor denne stien gikk (ganske overbevist om at jeg var på villspor), så hadde jeg bedre sjanse på leirplass høyere opp enn nede i grøten i dalbunnen. Skrått oppover på grei sti med mye sleip stein... eller på et nesten uttørket bekkeleie som sluttet et godt stykke lengre opp. Da var klokken over ni. Fremfor å gå ned i mørke på glatt og løs stein fortsatt jeg oppover. Store trappetrinn, men på en av disse hyllene må det da være mulig å slå seg ned? Ikke før på toppen. Fant fort en fin plass og slo opp teltet. Den fine plassen viste seg å ha 2 cm jordsmonn inkludert lyng og mose. Pluggene fant feste i en og annen rot, men like greit at det var vindstille. Forbausende nok var bakken jevn og fin å ligge på, noe jeg sjelden greier å finne selv lenge før mørket senker seg. Månen kom med lys og skygger i teltduken. Et og annet fly passerte og litt unna gjødde en hund og middagen ble en liten kornbarre. Fornøyd med å ha gått med hodelykt, fått opp nytt telt og kommet meg under teppet uten ulykker. Ut å finne vann ville strekke flaksen for langt. Underholdningen i teltet var å bli kvitt hjortelusene som hadde slått seg ned i bakhodet mitt. Sjekket tilfeldigvis skjorta og under ventilen i ryggen kravlet fem av krekene. De lar seg kverke ved rulling mellom fingrene. Morgenen rant og teltet stod plutselig i en tydelig sti. Tja, hvis bikkja på Bjørnholt gjødde, så er jeg på topp 230 nordvest. Og ca 400 meter unna Vikstjernet. Jepp, stemte, det. Ti minutters gange, så stod jeg på enda en snuplass, denne med benk, bålplass og en fin bekk. Vikstjernet så jeg ingenting til, men hytta er nå der sammen med to stikryss. Tok merket sti/skiløype til Grusbakken... hvor jeg må ha krysset en vei uten å merke det, for mest som jeg ser rart på klokka dukker en tømmervei og en kraftlinje frem. Jaha... da kan det være... litt lengre ned i veien kommer en annen kraftlinje og jeg er dermed rett nord for Andersrudåsen. Ikke helt hvor jeg hadde tenkt å være, men nå har jeg i alle fall vei frem til Raudsjø. Hvor det er en fisker, en jetskigjøk, en skoleklasse og en dugnad på DNT-hytta m/hyggelig fårehund. Kort pause før stien opp mot Dælisetra. Som jeg er på vei ned lia mot krysset ved Dælisetra og lurer på muggen som spiser soppen, så kommer en biolog på registrering av sopp i naturreservatet... noe som visstnok ikke har vært gjort før. Ja, ja, muggen hadde sin helt hverdagslige forklaring. Bare meg som ikke har vært på rett sted til rett tid. Videre går det slag i slag uten feilskjær. Her har jeg jo gått meg bort før. Tips: skaret mellom Tonekollen og Strusåsen er farbart om natten, men det hjelper å være to. Middag eller sen lunsj på svaberget i nordenden av Tonevannet. RT Chilli con carne blir bedre med en god dose pepper, men hva ER de grå bitene? Hakkete ullsåler? Isteflaska er et hyggelig bekjentskap. Lett å fylle og passe stor. Varmt nok i sola til at jeg lengter etter å gå videre i skyggen under trærne. I enden av veien ved Røyrivannskoia har Losby bruk satt opp en gapahuk (vel, beiset tømmerkoie med tre vegger, torvtak og bålrigg). Strake veien opp mot Losby. Fine hytter og hus langs vannet. Gikk raskt forbi områdets faste leirplass som var full av hundeslagsmål, gråtende unger og helårstelt. Svingte østover langs golfbanen og noterte at golfere ser like... vel, før jeg svingte opp til Djupdalen var det et par innbitte sykkelister og en ulykkelig jogger. Frydet meg over at ståket fra leirplassen dempet seg jo lengre opp i dalen jeg kom. Begynte å se etter leirplass, fast bestemt på ikke å rote rundt i mørket. Ikke plagsomt mye å finne før jeg kom til Djupedalshytta med stor, fin gressplen. Litt vel nært en hytte etter min smak, men ingen der, så teltet kom opp i stealthmode i øverste kanten av gressplenen. Lettere å sette opp teltet enn forrige natt, men det ble vått og kaldt utpå natta. Kjapp pakking i morgenduggen med risting av teltet og snuing av sokkene for å få hullene på oversiden. Brr. Grei skuring frem til Åmotdammen. Område med mye ferdesel. Intet problem å fylle dagskvoten av natursvinsøppel. Pause på solsiden av Åmotdammen med selskap av ekorn og ender. En og annen jogger kom også forbi. Gikk overraskende lett å finne veien ned til Lillestrøm stasjon. Rart hvordan minner strøymar på gamle trakter. Anbefaler Boulangerie Garçon som avslutning på en nordgående Østmarkatur. Testet utstyr: Zpacks Hexamid Solo plus. Egen rapport. Railriders Bone Flats skjorte (hvit). Skjønn i sola, varm nok på morgenkvisten med nedbrettede ermer. Meget behagelig stoff. Ikke det værste syntetiske stoffet når det gjelder lukt, men det kommer etter noen dager. Senere testing høyt til fjells i slutten av september bekrefter dette. Høy grad av vindtetthet. Isteflaske. Svær åpning, lett å fylle, slank og fin i en lomme på sekken. Smaker ekstra godt ved første gangs bruk. Løpeshorts fra G-Sport. Idéen er fra Skurka og da jeg så dem på tilbud hos G-Sport tenkte jeg det kunne være artig å prøve. Tunge, men luft rundt beina på varme dager er fint og stoffet transporterer fuktighet som bare det. Det holdt i fire timer, men så gjorde de grove stingene midt i skrittet seg gjeldende (Design by Imbesils); ynkelig sårt på baksiden av en tynnhudet og følsom del av den mannelige anatomi. Jeg liker fortsatt idéen, men skal se etter shorts som er laget for og av folk som løper langt.

Fredag 03.10.2014 fortsetter: På den valgte sletta er det plass til 10 telt om man planlegger litt. Da må nok et par telt ligge langsmed stien nordover, men det burde gå bra. Det kom noen folk i ny og ned, men det var langt fra Karl-Johan-på-17.-mai-tilstander. Henrik og Jørgen delte et fjelltelt av norsk fabrikat. De la seg lengst mot sørvest og var førsteskanse mot vinden. Ragnar hadde en litt mindre variant av det samme teltet, tror jeg, og la seg i le av det store teltet. Heidi hadde et mindre en-manns telt med litt småskader fra tidligere turer og la seg etter Ragnar plasserte teltet sitt i le av Ragnars. Det funket bart så där og vinden tok bra i breisida på teltet hennes, men det er godt å se at man, som på høsthenget, kan forenes om å løse et problem og ikke lenge etter var skolisser, sportsteip, glidelåssnører og annet konvertert til ekstra barduner. Mulig hun fikk låne noen av en som hadde med ekstra barduner. Eirik og jeg delte Eiriks TarpTent Scarp2 (et Ameriaknsk lettvektstelt ) og la oss nedi gropa på nordsiden av sletta. Her lå vi for det første bak en voll og i tillegg lavere enn sletta, så det måtte jo bli bra. Mens vi holdt på å sette opp teltet (med «vi» mener jeg Eirik – jeg kjenner igjen blikket «bare stå der og ikke rør noe» på lang avstand bare hjalp ham litt) ankom det som skulle bli treffets siste deltager; @Rolf_E Da Scarp’n sto på egenhånd, beynte jeg å finne frem litt steiner til å sikre plugger og barduner (det var ganske mye sand i bakken), og sånn rent prosentvis var det skremmende mye toaletter under alle steinene rundt teltet....hmmm...... Eirik ...... Ja da, vi hadde nok slått leir i toalettgropa til tidligere okkupanter av sletta på andre siden av vollen.... Men men, shit happens, så etter å ha samlet steiner fra litt lenger unna, skiftet til tørt ullundertøy og sokker og rullet ut underlag og pose i teltet tok vi turen over vollen til de andre. Nyankommeren var i ferd med å erigere sin gule tipi (neida, snakker fortsatt bare om å sette opp telt), men annet enn det var det ikke så mye liv. Vinden hadde gjort sitt til at folket hadde søkt tilflukt i hvert sitt telt – sånn sett er det litt enklere med gruppetreff i skogen enn på høyfjellet, men det var ikke værre enn at mens noen trakk inn kom andre ut. Eirik og jeg trakk tilbake til teltet for å tilberede en bedre gourmetmiddag fra Drytech. Jeg klarte i prosessen å drukne cozy’en min i lapskausguffe (som forøvrig ikke smakte så veldig godt) og la meg si først som sist – at en: det er mye fett i Real turmat to: det er vanskelig å vaske vekk fett i vann fra et fjellvann som holder 5 grader Etter maten tittet vi ut og så at noen hadde tatt tilhold bak vollen, litt høyere opp enn vi hadde teltet. Her fant de et sted som nesten lå helt i le. Det var ikke mulig å sette opp telt her, men vi kunne iallefall sitte og prate litt utenfor teltene. Ragnar, Heidi og Rolf satt og slappet av da jeg ankom og grunnet den gode stemningen i gruppa gikk praten lett - Rolf kunne muntert fortelle at teltet hans tok fyr da han skulle lage middag! Det var under forvarming av brenner at noen stikkflammer stakk av. Det var særs mye lemen-møkk overalt i fjellet og denne gropa var inget unntak. Eiendomsmogulen som eide stedet holdt på med vedlikehold før vinteren og lot seg ikke affisere nevneverdig av de nyinnflyttede. Jeg kunne uten problemer sette kamerat i macro og holde det ca 30cm fra ham/ hun. Lemen-øye-selfie Jørgen kom over vollen og uttrykte noe overasket at er det her dere er?! og fortalte videre at de hadde ryddet plass til alle sammen i teltet sitt og om det fristet å flytte litt på seg. Det begynte å mørkne, vinden tok seg om noe litt opp. På tide å skifte beite og det passet alle sammen bra. Vi fylte opp inner- og yttertelt med folk, liggerunderlag, godteri, chips, øl, dram, kaffe og røverhistorier. Rolf fortalte animert om teltbrannen til de som ikke var tilstede i lemen-hølet en time tidligere. Heldigvis gikk det bra med både ham og teltet. Skjønt, han trenger kanskje nytt innertelt før myggsesongen begynner igjen. Per nå holder det vel ikke lemen ute engang. Det var veldig lunt og fint inni teltet til Jørgen, og det var mange roser i mange kinn etter dagens tur fra Rondvassbu. Det var akkurat nok plass til sju FF'ere i teltet, men jeg merket godt morgenen etter at jeg hadde sittet noen timer i en veldig unaturlig stilling. Ryggen var mildt sagt vond. Forts. følger

Liten runde i nærmarka i ettermiddag (dvs. Estenstadmarka). Ordentlig kald og klar høstluft, og rim i gress og lyng.

FF Koordinattreff 2014 Torsdag 02.10.2014 På de siste 200 metrene fra rundkjøringa melom Byporten shoppingsenter og Oslo City, opp til Sentrum Scene var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil i rundkjøringa, var nær å ikke klare å stoppe for en beruset hjemløs som gikk på rødt i neste kryss og sannelig var det ikke grønn mann samtidig som det var grønt lys i det påfølgende krysset. Da jeg kom inn i Calmeyersgate holdt jeg deretter på å kjøre rett på den jeg var i Oslo sentrum for å plukke opp, @tronn I siste tilfellet var det ikke noen fare for liv, men det var litt komisk å treffe på ham komme spaserende opp fra kaffeshopping; var litt Marsellus Wallace møter Butch Coolidge over det hele – du vet scenen fra Tarantinos Pulp Fiction hvor Marsellus krysser gaten, ser til venstre og oppdager at det er mannen han har startet klappjakt på som sitter der i den lille Honda Civic’n og venter på grønt lys.....motherf......... Hopp fire timer senere og vi ruller inn i Otta sentrum, som på ingen måte kan sammenlignes med Oslos travle gater, men d ehar det vi leter etter. På polet handles det inn et minimum av kveldskos til kjølige teltkvelder før vi taren til matbutikken hvor jeg hilser på to nye FF’ere; @graham og @Henrik . Eirik kjenner begge fra tidligere turer. Jørgen er treffets treffets iniativtaker og skal vise vei til koordinat UTM 32 E 542475 N 6867458 (eller WGS84/grader E 9.809 N 61.937). Jeg skal være ærlig og innrømme at hadde ikke vært for Eirik hadde jeg antakelig sittet på en liten flyplass akkurat nå – på vei til en enda mindre. Mine utallige forsøk på å lokalisere stedet de oppgitte koordinatene pekte til ved hjelp av google og diverse online kart og GPS steder sendte meg hver gang til et sted i Amasonas, Brasil.... Vel oppe ved Spranget gikk praten lett og det var ikke til å komme unna litt mobbing av startvekt.... Jørgen.............ca33kg Henrik..............ca31kg Eirik.................ca16kg Thomas...........ca13kg Legg gjerne merke til størrelsen på sekkene... Lunsjen i form av burger på YX’n mellom brua til Otta og avkjøringen til Spranget satt som en sekk med sement i buken, men ble fort glemt da vi begynte spaserturen opp mot Rondvassbu. Som det så ofte gjør begynte turen med utsyrsprat før det ble litt løst og fast om erfaringer og kunnskapsnivå på følget. Henrik og Jørgen er veldig fjellvante og Eirik har opparbeidet seg mye kunnskap de siste par-tre årene etter at han ble bitt av tur basillen. Selv merker jeg godt at det er omtrent 20 år siden jeg la gamasjer og bålkjele på hylla og siden den gang har jeg praktisert særdeles lite friluftsliv – det som en gang var en viktig del av fritiden min. Det var først for et par år siden at jeg så smått begynte å trekke på meg turstøvlene igjen. Mye er kjente ting (litt som å sykle), men jeg merker det er stor forskjell på friluftsliv i tette østlandsskoger kontra steinete høyfjell. Jeg var også jeg veldig spent på å gå med sekk for første gang siden lettvektstreffet i mai hvor jeg måtte avbryte etter første dag med veldig vonde hofteledd. Da hadde jeg et par kilo mer i sekken, men siden da har jeg solgt unna Helsportsekken til fordel for en amerikansk lettvekter og håpet er at det skal gjøre underverker. Sånn sett bar jeg egentlig på like mye denne gang iom at Helsportsekken hadde en egenvekt som klokket inn omtrent 2kg høyere enn Gossamer Gear sekken. At jeg i tillegg gjennomgikk en ryggoperasjon i slutten av juni hevet spenningsnivået noe. Jeg måtte melde avbud til en 2 ukers tur til Tafjordfjella og Reinheimen først i September da jeg manglet grunntrening for en sånn tur. Treningen er det fortsatt så som så med, og med trening tenker jeg på å gå med sekk på ryggen i ulent terreng – ikke kondisjon. Da vi omtrent er på det høyeste punktet og kan se ned mot sørenden av Rondvatnet, blir det proklamert at det er pause og Henrik (tror jeg det var) fisker opp en pose med fire skoleboller. Det smakte godt, men la seg bare på toppen av sementsekken og var høyst unødvendig der og da. Ti minutters pause ble til femten før vi igjen tok beina fatt, det var deilig med frisk fjellluft. Sola steiket fortsatt fra sin sør-vestlige posisjon og livet var i grunnen herlig, selv om fingrene var litt klissete fra melisen. Og før vi visste ordet av det sto vi i kø i resepsjonen på Rondvassbu for å kjøpe rom og middag. Jeg hadde ringt opp dit tidlig i uka og forhørt meg om det var nødvendig å booke – det var det ikke, de hadde masse ledig og selv om jeg sa det var høstferie var svaret det samme – no problem og velkommen. Da vi bare hadde planlagt en overnatting på hytta før vi på fredag skulle styre mot koordinatene for treffet valgte vi å ikke booke (forhånsbooking er for minimum 2 overnattinger). - Vi er fire som trenger rom - Vi har ett firemannsrom igjen - Ok...da tar vi vel det - Fint, det er skiboden, neste hus. Det var litt underlig at de hadde såpass dårlig kontroll på forventet belegg denne uken, men så lenge vi fikk sove i en seng og ikke sovesal var det greit. Sal ville betydd telt istedet. Sekkene ble lempet inn i Skiboden, eller fengselet som rommet fort ble døpt om til. Et kaldt lite rom med betong gulv og vegger, men to knøttsmå glugger på toppen av den ene veggen. Lyset bestod i en liten lampe med svake batterier sånn på slutten av sesongen, så hodelykt var nødvendig selv om det var dagslys og sol utenfor. Vi rakk akkurat en halvliter på en benk rett utenfor idet sola svøpte sin varme glød over tunet. Så ble det relativt kjølig relativt raskt så vi trakk inn og okkuperte en krok vis-a-vis resepsjonen. Jørgen og Henrik var forsvunnet og var savnet en times tid før de dukket opp igjen med en ny FF’er @ragnar olaus . Og ikke lenget etter ramlet nok en kjent FF’r inn; @Adelheid Den gode stemningen ble bare overdøvet av ca en milliard troll fra barnas turlag før de forsvant inn til første bordsetting og det ble nesten skummelt stille...men det skulle ikke så mye til for å opprettholde stemningen utover kvelden. Og selv om tematikken kunne være alvorlig ble smilene bare bredere utover kvelden mens vi ventet på å få stable en tre-retters på toppen av sementsekken ved siste bordsetning kl. 20.30. Forts. følger

Tur til sjøen i ettermiddag

Jeg har to hunder, en whippet på 7 år og en shetland sheepdog på 3 år. Herlige hunder som er med på alt, spesielt sheltien. Whippsen krever litt ekstra påkledning på vinteren, men så lenge han er god og varm er han fornøyd

Hvis du skal ha noe vanntett med mest mulig slitestyrke: Gå for en jakke i "Gore-Tex Pro Shell" eller "Gore-Tex Pro". Det er de som er mest slitesterke. Dette går mye på hva slags ytterstoff det er. Unngå jakker med veldig lav vekt. De mest solide skalljakkene ligger gjerne på 450-650 gram, litt avhengig av hvor mye lommer og glidelåser det er. Holdt deg til produsenter med høy kvalitet (og dessverre da også høy pris). For eksempel Arc'Teryx eller Mountain Equipment. Gå gjerne for jakker som spesifikt er ment for helårsbruk, fjellvandring og/eller klatring, disse er gjerne de mest solide. Bare pass på at mange jakker ment for klatring kan være for korte i livet. En ting som er viktig for levetiden til skalljakker er at du vasker jakken av og til. Setter det seg mye møkk i stoffet vil det slites fortere, spesielt mot stroppene på ryggsekken og slikt. Spray med gore-tex impregnering etter vask. Ikke kjøp en dyr skalljakke til full pris. Det er grisedyrt, og unødvendig siden det så ofte er tilbud. For tiden er det mange gode tilbud på skalljakker hos Oslo Sportslager, Sportsnett og Fjellsport.no Til slutt: Ingen skallklær i syntetiske materialer tåler bålglør. Hvis det er viktig, må du bruke yttertøy av bomull, ullgensere og slikt. Men det går jo fint an å fyre bål uten at det spruter gnister utover klærne hvis man bare er litt forsiktig. Ellers vil de mest solide plaggene fint tåle røff bruk. Slitasje fra ryggsekk og litt kvister i skogen er ikke noe problem, og jakken bør holde i mange år. Men klart, som andre sier her, hvis du skal herje rundt og leke med små barn, være mye nede i bakken, ake deg ned bratte fjellskrenter og slikt så vil ting slites fortere. Dette er nok mye mer slitasje enn de fleste plagg blir utsatt for under vanlig friluftsliv i skog og fjell. Så ett alternativ kan jo være å kjøpe en solid bomullsjakke og heller ha en litt enklere regnjakke i sekken. Så er du bare mer forsiktig de gangene du har på regnjakka. En bomullsjakke kan du jo også sy og lappe selv om den får en rift.

På jobb i Djupadalen i Haugesund i ettermiddag

Sikkert mange som så Monsen på villspor tidligere i år. I helgen var jeg på tur i samme området og gjennomførte siste delen av ruten til Monsen. Dette er en tur jeg virkelig vil anbefale..utsikten er nesten umulig å slå Her er bilder og tekst fra turen om du vil ta en titt: http://www.stianmedsekken.net/2014/10/steigen-med-brge-ousland.html

Mye folk, mye sorpe men lite regn. Det nærmer seg vinter, og det blir ofte et par turer til Bynuten senhøstes. Denne gangen var det besøk til mødre på sykehjem som gjorde det umulig å gjennomføre en vanlig heietur. Værmeldingen kunne ikke riktig bestemme seg for hvordan søndagsværet ville bli. Det ble meldt om regn og opphold, men også gløtt av sol. Og hjemme var det nettopp det vi fikk tidlig på morgenen. Jeg hadde bestemt meg for Bynuten som mål for søndagsturen alt på lørdagen. Spørsmålet var mer hva slags klær som passet. Jeg kledde meg for regn, og det kom en del på veien mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det opphold og det kom faktisk ikke en dråpe på hele turen. Og da det kom regn på bilruta bare minutter etter start etter turen, synes jeg at jeg denne gangen hadde skikkelig flaks. På parkeringsplassen var det alt en del biler, og jeg kunne se folk opp over Lyseveien. Siden det var første tur etter sommeren, visste jeg at det ville bli «tungt». Jeg tok det med ro oppover de første bakkene, og passet på å ikke komme for høyt opp i puls. Likevel tok jeg igjen en del folk, og var snart alene i sporet. Det var riktignok spor oppover, men lenge før toppen kom det først en kar og så en kar til imot. Begge hadde snudd lenge før toppen. Jeg var første mann til topps denne dagen. Jeg kunne se at det var tåke på toppen. Det så ut som om den ville forsvinne. I det jeg begynte på turen utover mot det høyeste punktet, forsvant tåka og jeg fikk god sikt mot byen og innover heia. På vei nedover, møtte jeg igjen de jeg hadde gått forbi på turen opp. Jeg stoppet og vekslet noen ord med et par stykker. Ikke langt bak kom de første jeg ikke hadde gått forbi og det ble etter hvert en god del folk på vei mot toppen. Helt nede ved vannet møtte jeg mor og sønn. Med hund i bånd. Jeg ble spurt om de ikke snart var halv-veis, og måtte da fortelle at de ikke var mer enn en fjerdedel. Jeg forsto det slik at de snudde… Det var fuktig i marka. Sorpa – og steinene var usedvanlig glatte. Jeg gikk svært forsiktig, og selv da skle jeg av noen steiner. Det er lett å se at høsten er kommet. Vinden har blåst av de fleste bladene på bjørka. Eika er helt bar, og på ospen er det bare noen få blader som skjelver i frykt for den kommende vinteren. Sola står lavt og kontrastene er store. Lyset når ikke helt ned mellom steinene, og det er ikke alltid like lett å se hvor det er best å sette foten. Nede i skogen er det fortsatt enkelte fugler. Det er kjekt å høre at ikke alle småfuglene har forlatt landet. Den første turen til Bynuten er alltid slitsom. Det går liksom ikke helt av seg selv. Men så er det mange bakker opp. Etter mange år, vet jeg at det vil bli bedre etter hvert. Trening gir resultat. Denne gangen var det helt nødvendig å vaske av buksa før jeg satte meg i bilen. Det var sorpe og jord langt over knærne. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bårdsfjellet er en fin liten topp som enkelt nås fra den store parkeringsplassen ved Skarvatnet. Nydelig utsikt over Gjevilvassdalen fra Bårdsfjellet.

Gjekk fra øst til vest og tilbake i fjor, starta om kvelden og gikk om natten. Var på det høyeste punktet på hele Fonna akkurat i det solen stod opp. Ganske så flott opplevelse Dette er ingen turbeskrivelse, men her e i allefall en liten filmsnutt fra Folgefonna på langs http://tvh.no/ta-turen-folgefonna-p%C3%A5-langs/29903

Skikkelig priskrig mellom XXL og nye GMaxs åpningstilbud på Lade i Trondheim i dag. Wiglo 4LT m/innertelt til 2749.- . I kveld står det et knallrødt telt midt i stua til ungenes store fornøyelse [emoji4]

Hvis du ikke er veldig høy så har du ihvertfall en halvmeter takhøyde til å strekke ut bivyen på om du fester en løkke rett over hodet. Vet ikke hvor mye biviyen må løftes? Tenker en tur ut i morgen, så kan anslå litt mer nøyaktig høyde da når jeg har teltet oppe.

http://zpacks.com/large_image.shtml?accessories/tape/stick_on_loop_clear_l.jpg

Har ikke erfaring med det, men det er ikke noe problem å feste på en løkke du kan løfte bivyen med.

Det blir ofte "vinterturer" til Bynuten. Med både regn og vind. Jeg kaller disse turene treningsturer, og det er tungt nok å komme seg til topps i vind og regn. Men en og annen gang - i mai - er turen helt topp, med grønne bjørker og sol. Da er Bynut-turen skikkelig bra.

Eirik "@tronn" aka Kris-Kross har nok vært ute en vinternatt tidligere - greit med kart når man skal finne veien hjem til teltet, i mørket, etter en fuktig kveld i naboteltet

To tråder om det samme, her ja... Mekka egen til min Whisperlite Universal: 4mm plexiglass, 3mm skruer og (superlimte) muttere som fester. Superlimt borrelås som feste for parafinflaska. Skruene er faset inn i baksiden så de ikke stikker ut. Som første forsøk er jeg godt fornøyd, men skal nok runde av kantene mtp pakking, samt muligens feste på noe aluminiumsbrannisolasjonsstoffgreier (liten bit liggende til høyre i bildet) jeg har liggende.

Beste selfie jeg har sett noen gang! super turrapport, gleder meg til fortsettelsen

Artig! Har feriested like i nærheten og ser opp på Småtindan hver gang jeg går ut på trappa det. Har enda til gode å dra på besøk opp dit. Steigen er en fantastisk fjellkommune!

Fredag 03.10.2014 Den glade gjeng fra FF var langt fra de første som forlot tunet på Rondvassbu denne fredagen tidlig i oktober, men vi var trolig de blideste - alle var der av egen fri vilje... ingen av oss hadde blitt dratt med av turglade foreldre i høstferien - mens man selv helst vil spille det siste hotte tv-spillet halve dagen og være sammen med den søteste gutten eller jenta på skolen resten ingen av oss var blitt dratt med av sin bedre halvdel mens vi egentlig bare ville tilbringe den siste isfrie helga på hytta i skjærgården ingen av oss hadde med jobben i lomma eller sekken ingen av oss hadde egentlig noe bedre å gjøre Ruta var klar og etappen så ikke så krevende ut på kartet; vi skulle gå nord fra Rondvassbu til Bergedalstjønnin via Rondhalsen vest for Rondvatnet. Rondvassbu ligger på ca 1170moh, og derfra går det stort sett slakt oppover til man knekker over kulen mellom topp 1871 og 1647 øst for Svarthammaren og litt lenger bort, Veslesmeden. Det ble fort klart at det var forskjellige tilnærminger til å vandre i fjellet og tempoet gruppen endte opp på passet meg helt fortreffelig. Det var et sted mellom hæl mot tå og veldig svett rygg – altså sånn passe varm, men ikke anpusten eller sliten. Og selv om det ikke ser sånn ut på bildet over var det en veldig deilig, nesten ubeskrivelig stemning i gruppa der alle pratet litt med alle og man ikke var redd for å stoppe å ta seg en slurk vann eller justere litt på lagene når det ble varmere eller kaldere på øra. Allerede etter det første henget var de to første småpausene unnagjort. Omtrent fra 1340moh er det bare slakk og jevn stigning omtrent helt opp. Det flotte været fra torsdag hadde visst ikke tenkt til å slå seg til ro i Rondane denne helga, så skydekket drev inn og pakket seg godt ned over toppene. I tillegg var det litt vind sørfra. Foruten at jeg ble litt kald bak på armene var det ikke nødvendig med mer enn en tynn ulltrøye med en tynn fleecejakke over. Mens man gikk oppover vel og merke. Da vi gikk opp mot skyene lå rimet på bakken og planter og gress hadde ikledd seg sine fineste is-kapper. Gruppa fulgte fjellvettreglene og holdt seg samlet, bare sånn i tilfelle noe skulle skje. Mot toppen rundt 1630moh lå det mer is og rim og steinene var sleipe og grepet litt uforutsigbart. Men vi kom oss helskinnet opp den siste bratta og stoppet på toppen for å ha gjort det før vi ramlet ned igjen på andre siden. Henrik brøyt sikkert flere fjellvettregler da han tok beina på nakken og tok ut mot topp 1647 for å sjekke trefftråden på Fjellforum og besvare evt meldinger fra likesinnede som enda ikke var blitt fanget opp av tornadoen som er FFtreff. Temperaturen hadde sunket fra null grader da vi startet dagens etappe ved Rondvassbu til minus 2,5 her på toppen. Henrik kom tilbake med siste nytt fra den siviliserte verden og alle så ned, sukket litt og tenkte på kjære vi hadde etterlatt der hjemme, tiden som hadde gått fra vi sist var de nær og all den tid som lå mellom oss og en evt gjenforening. Man tar ikke ting på forskudd, fjellet kan være fali det. Vinden beit surt i alt den klarte å gape rundt – selv storvokste meg ble lett fortært denne fredags formiddagen og etter en super-kort rådslagning beveget vi oss noen meter ned på nordsiden av toppen for å finne litt ly. Det var en fin plass de fant, de som gikk der foran, og under oss åpenbarte en dal seg innover mellom rondene. (Dette er ikke det faktiske stedet vi stoppet for å ta pause, jeg har ikke bilder fra det faktiske stedet, dette er bare en hyllest) Vi satt akkurat lenge nok til å få fylt på med litt energi. Vinden og minusgradene, kombinert med svette rygger gjorde sitt til at snart tok fatt på klatreturen nedover. Det var både kaldt og glatt nedover. Våte steiner som noen ganger bare var våte, andre ganger frosne og livsfarlige. Det lå bittelitt snø enkelte steder, men den var jo like uforutsigbar, noen ganger var den løs og ga godt feste, andre ganger var flekkene den 1cm tykke snøen dekket frosset til skare. Det var drit-glatt. Og andre ganger igjen lå den foræderiske snøen oppå isen. Jeg tror jeg snakker for hele gruppa da jeg sier vi fikk smake på frykten man kan oppleve her oppe i høyden, figurativt svevende mellom liv og død i den oksygenfattig lufta. Så godt som frosset ihjel mens man venter på snøskredet og steinraset som når som helst sluker både deg og følget ditt. Er du heldig nok og overlever lenge nok, er sjansen stor for at du sklir og åpner skallen mot en svær stein eller brekker alle lem og blir spist opp av....vel....lemen (ubevisst ordspill). La oss innse det først som sist – her snakker vi ekstrem sport. Men det gikk bra. Denne gangen. Og etter en lår-surnende nedstigning var vi nede i dalen og kunne vende nesa mot koordinatene. Mon tro om vi er først eller ikke? Mon tro om det er plass til flere telt ved koordinatene? Mon tro om det er fisk i vannet ved koordinatene? Spørsmålene var mange, men gelden over å ha overlevd den hasardiøse turen over passet gjorde at det de siste meterene mot koordinatet gikk lekende lett. Vel framme ved koordinatet ble treffets base camp raskt flyttet noen hundre meter sør-vest der det faktisk var plass til alle teltene. Dessuten lå koordinatet midt i stien hvilket kan være litt upraktisk i lengden. Vinden hadde tatt seg opp hele dagen og det napped og slo bra i flere av teltdukene før bardunene var påført porto og sendt i retur til Kina. Base camp lå på ca 1220moh og dagens etappe ble på drøyt 10 km. Forts. følger..

Fisketur til Skjoldafjorden i dag

Morgentur etter høstørreten i Tysvær i dag. Fine høstfarger ennå noen steder

Norrøna Svarlbard heavy duty er fantastisk. Brukt min i 3 år og er bare litt lysere i fargen ift min kones nye. Enormt slitesterk og ypperlig på fjellski i fjellet med mange minus. Eller på tur uten regn og ikke for varmt. Har også Falketind Pro Shell som supplerer godt. Shorts på sommer. Enig i ullnetting under.

Dette er et lite triks jeg lærte for en stund siden. Funker veldig fint om underlaget tillater det.

Jeg kjøpte også det førstehjelpsettet som du linker til, jeg har nå pakket ut det jeg mener jeg trenger og tatt bort alle "kjekt å ha"-tingene. Settet mitt veier nå 10% av originalen. F.eks, jeg ser ingen nytte av å ha med termometer på fjelltur. Får man feber så får man feber. Og om det skjer så merker man det som regel også, da er det viktigere for meg å heller ha med noe febernedsettende i form av f.eks paracet.