Vinnerliste

Fredag 03.10.2014 Den glade gjeng fra FF var langt fra de første som forlot tunet på Rondvassbu denne fredagen tidlig i oktober, men vi var trolig de blideste - alle var der av egen fri vilje... ingen av oss hadde blitt dratt med av turglade foreldre i høstferien - mens man selv helst vil spille det siste hotte tv-spillet halve dagen og være sammen med den søteste gutten eller jenta på skolen resten ingen av oss var blitt dratt med av sin bedre halvdel mens vi egentlig bare ville tilbringe den siste isfrie helga på hytta i skjærgården ingen av oss hadde med jobben i lomma eller sekken ingen av oss hadde egentlig noe bedre å gjøre Ruta var klar og etappen så ikke så krevende ut på kartet; vi skulle gå nord fra Rondvassbu til Bergedalstjønnin via Rondhalsen vest for Rondvatnet. Rondvassbu ligger på ca 1170moh, og derfra går det stort sett slakt oppover til man knekker over kulen mellom topp 1871 og 1647 øst for Svarthammaren og litt lenger bort, Veslesmeden. Det ble fort klart at det var forskjellige tilnærminger til å vandre i fjellet og tempoet gruppen endte opp på passet meg helt fortreffelig. Det var et sted mellom hæl mot tå og veldig svett rygg – altså sånn passe varm, men ikke anpusten eller sliten. Og selv om det ikke ser sånn ut på bildet over var det en veldig deilig, nesten ubeskrivelig stemning i gruppa der alle pratet litt med alle og man ikke var redd for å stoppe å ta seg en slurk vann eller justere litt på lagene når det ble varmere eller kaldere på øra. Allerede etter det første henget var de to første småpausene unnagjort. Omtrent fra 1340moh er det bare slakk og jevn stigning omtrent helt opp. Det flotte været fra torsdag hadde visst ikke tenkt til å slå seg til ro i Rondane denne helga, så skydekket drev inn og pakket seg godt ned over toppene. I tillegg var det litt vind sørfra. Foruten at jeg ble litt kald bak på armene var det ikke nødvendig med mer enn en tynn ulltrøye med en tynn fleecejakke over. Mens man gikk oppover vel og merke. Da vi gikk opp mot skyene lå rimet på bakken og planter og gress hadde ikledd seg sine fineste is-kapper. Gruppa fulgte fjellvettreglene og holdt seg samlet, bare sånn i tilfelle noe skulle skje. Mot toppen rundt 1630moh lå det mer is og rim og steinene var sleipe og grepet litt uforutsigbart. Men vi kom oss helskinnet opp den siste bratta og stoppet på toppen for å ha gjort det før vi ramlet ned igjen på andre siden. Henrik brøyt sikkert flere fjellvettregler da han tok beina på nakken og tok ut mot topp 1647 for å sjekke trefftråden på Fjellforum og besvare evt meldinger fra likesinnede som enda ikke var blitt fanget opp av tornadoen som er FFtreff. Temperaturen hadde sunket fra null grader da vi startet dagens etappe ved Rondvassbu til minus 2,5 her på toppen. Henrik kom tilbake med siste nytt fra den siviliserte verden og alle så ned, sukket litt og tenkte på kjære vi hadde etterlatt der hjemme, tiden som hadde gått fra vi sist var de nær og all den tid som lå mellom oss og en evt gjenforening. Man tar ikke ting på forskudd, fjellet kan være fali det. Vinden beit surt i alt den klarte å gape rundt – selv storvokste meg ble lett fortært denne fredags formiddagen og etter en super-kort rådslagning beveget vi oss noen meter ned på nordsiden av toppen for å finne litt ly. Det var en fin plass de fant, de som gikk der foran, og under oss åpenbarte en dal seg innover mellom rondene. (Dette er ikke det faktiske stedet vi stoppet for å ta pause, jeg har ikke bilder fra det faktiske stedet, dette er bare en hyllest) Vi satt akkurat lenge nok til å få fylt på med litt energi. Vinden og minusgradene, kombinert med svette rygger gjorde sitt til at snart tok fatt på klatreturen nedover. Det var både kaldt og glatt nedover. Våte steiner som noen ganger bare var våte, andre ganger frosne og livsfarlige. Det lå bittelitt snø enkelte steder, men den var jo like uforutsigbar, noen ganger var den løs og ga godt feste, andre ganger var flekkene den 1cm tykke snøen dekket frosset til skare. Det var drit-glatt. Og andre ganger igjen lå den foræderiske snøen oppå isen. Jeg tror jeg snakker for hele gruppa da jeg sier vi fikk smake på frykten man kan oppleve her oppe i høyden, figurativt svevende mellom liv og død i den oksygenfattig lufta. Så godt som frosset ihjel mens man venter på snøskredet og steinraset som når som helst sluker både deg og følget ditt. Er du heldig nok og overlever lenge nok, er sjansen stor for at du sklir og åpner skallen mot en svær stein eller brekker alle lem og blir spist opp av....vel....lemen (ubevisst ordspill). La oss innse det først som sist – her snakker vi ekstrem sport. Men det gikk bra. Denne gangen. Og etter en lår-surnende nedstigning var vi nede i dalen og kunne vende nesa mot koordinatene. Mon tro om vi er først eller ikke? Mon tro om det er plass til flere telt ved koordinatene? Mon tro om det er fisk i vannet ved koordinatene? Spørsmålene var mange, men gelden over å ha overlevd den hasardiøse turen over passet gjorde at det de siste meterene mot koordinatet gikk lekende lett. Vel framme ved koordinatet ble treffets base camp raskt flyttet noen hundre meter sør-vest der det faktisk var plass til alle teltene. Dessuten lå koordinatet midt i stien hvilket kan være litt upraktisk i lengden. Vinden hadde tatt seg opp hele dagen og det napped og slo bra i flere av teltdukene før bardunene var påført porto og sendt i retur til Kina. Base camp lå på ca 1220moh og dagens etappe ble på drøyt 10 km. Forts. følger..

Litt sen oppdatering, men jeg var på tur på søndag! Lokalt, syklende i nærmiljøet. Jeg har fine stier i nærmiljøet mitt! Og hyggelige folk å slå av en prat med, som synes det er temmelig koko å sykle i skogen. Det hadde regnet "litt". Stiene var våte, glatte og til tider midlertidig omgjort til små basseng. Jeg var søkkvåt på føttene allerede... Greit med ei pause for å lufte tærne og titte på dammen. Min trofaste og særs kapable jern(aluminium)hest. Snart blir den byttet ut med en gyngehest i stivere materiale, men damn, så mye moro jeg har hatt med denne.

Den hvite gildekajakken til høyre i bildet ditt har jeg også 3 av. Fikk for øvrig en trackingkode fra ZPacks i dag - så en begynnende lettpakker får vente i spenning

FF Koordinattreff 2014 Torsdag 02.10.2014 På de siste 200 metrene fra rundkjøringa melom Byporten shoppingsenter og Oslo City, opp til Sentrum Scene var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil i rundkjøringa, var nær å ikke klare å stoppe for en beruset hjemløs som gikk på rødt i neste kryss og sannelig var det ikke grønn mann samtidig som det var grønt lys i det påfølgende krysset. Da jeg kom inn i Calmeyersgate holdt jeg deretter på å kjøre rett på den jeg var i Oslo sentrum for å plukke opp, @tronn I siste tilfellet var det ikke noen fare for liv, men det var litt komisk å treffe på ham komme spaserende opp fra kaffeshopping; var litt Marsellus Wallace møter Butch Coolidge over det hele – du vet scenen fra Tarantinos Pulp Fiction hvor Marsellus krysser gaten, ser til venstre og oppdager at det er mannen han har startet klappjakt på som sitter der i den lille Honda Civic’n og venter på grønt lys.....motherf......... Hopp fire timer senere og vi ruller inn i Otta sentrum, som på ingen måte kan sammenlignes med Oslos travle gater, men d ehar det vi leter etter. På polet handles det inn et minimum av kveldskos til kjølige teltkvelder før vi taren til matbutikken hvor jeg hilser på to nye FF’ere; @graham og @Henrik . Eirik kjenner begge fra tidligere turer. Jørgen er treffets treffets iniativtaker og skal vise vei til koordinat UTM 32 E 542475 N 6867458 (eller WGS84/grader E 9.809 N 61.937). Jeg skal være ærlig og innrømme at hadde ikke vært for Eirik hadde jeg antakelig sittet på en liten flyplass akkurat nå – på vei til en enda mindre. Mine utallige forsøk på å lokalisere stedet de oppgitte koordinatene pekte til ved hjelp av google og diverse online kart og GPS steder sendte meg hver gang til et sted i Amasonas, Brasil.... Vel oppe ved Spranget gikk praten lett og det var ikke til å komme unna litt mobbing av startvekt.... Jørgen.............ca33kg Henrik..............ca31kg Eirik.................ca16kg Thomas...........ca13kg Legg gjerne merke til størrelsen på sekkene... Lunsjen i form av burger på YX’n mellom brua til Otta og avkjøringen til Spranget satt som en sekk med sement i buken, men ble fort glemt da vi begynte spaserturen opp mot Rondvassbu. Som det så ofte gjør begynte turen med utsyrsprat før det ble litt løst og fast om erfaringer og kunnskapsnivå på følget. Henrik og Jørgen er veldig fjellvante og Eirik har opparbeidet seg mye kunnskap de siste par-tre årene etter at han ble bitt av tur basillen. Selv merker jeg godt at det er omtrent 20 år siden jeg la gamasjer og bålkjele på hylla og siden den gang har jeg praktisert særdeles lite friluftsliv – det som en gang var en viktig del av fritiden min. Det var først for et par år siden at jeg så smått begynte å trekke på meg turstøvlene igjen. Mye er kjente ting (litt som å sykle), men jeg merker det er stor forskjell på friluftsliv i tette østlandsskoger kontra steinete høyfjell. Jeg var også jeg veldig spent på å gå med sekk for første gang siden lettvektstreffet i mai hvor jeg måtte avbryte etter første dag med veldig vonde hofteledd. Da hadde jeg et par kilo mer i sekken, men siden da har jeg solgt unna Helsportsekken til fordel for en amerikansk lettvekter og håpet er at det skal gjøre underverker. Sånn sett bar jeg egentlig på like mye denne gang iom at Helsportsekken hadde en egenvekt som klokket inn omtrent 2kg høyere enn Gossamer Gear sekken. At jeg i tillegg gjennomgikk en ryggoperasjon i slutten av juni hevet spenningsnivået noe. Jeg måtte melde avbud til en 2 ukers tur til Tafjordfjella og Reinheimen først i September da jeg manglet grunntrening for en sånn tur. Treningen er det fortsatt så som så med, og med trening tenker jeg på å gå med sekk på ryggen i ulent terreng – ikke kondisjon. Da vi omtrent er på det høyeste punktet og kan se ned mot sørenden av Rondvatnet, blir det proklamert at det er pause og Henrik (tror jeg det var) fisker opp en pose med fire skoleboller. Det smakte godt, men la seg bare på toppen av sementsekken og var høyst unødvendig der og da. Ti minutters pause ble til femten før vi igjen tok beina fatt, det var deilig med frisk fjellluft. Sola steiket fortsatt fra sin sør-vestlige posisjon og livet var i grunnen herlig, selv om fingrene var litt klissete fra melisen. Og før vi visste ordet av det sto vi i kø i resepsjonen på Rondvassbu for å kjøpe rom og middag. Jeg hadde ringt opp dit tidlig i uka og forhørt meg om det var nødvendig å booke – det var det ikke, de hadde masse ledig og selv om jeg sa det var høstferie var svaret det samme – no problem og velkommen. Da vi bare hadde planlagt en overnatting på hytta før vi på fredag skulle styre mot koordinatene for treffet valgte vi å ikke booke (forhånsbooking er for minimum 2 overnattinger). - Vi er fire som trenger rom - Vi har ett firemannsrom igjen - Ok...da tar vi vel det - Fint, det er skiboden, neste hus. Det var litt underlig at de hadde såpass dårlig kontroll på forventet belegg denne uken, men så lenge vi fikk sove i en seng og ikke sovesal var det greit. Sal ville betydd telt istedet. Sekkene ble lempet inn i Skiboden, eller fengselet som rommet fort ble døpt om til. Et kaldt lite rom med betong gulv og vegger, men to knøttsmå glugger på toppen av den ene veggen. Lyset bestod i en liten lampe med svake batterier sånn på slutten av sesongen, så hodelykt var nødvendig selv om det var dagslys og sol utenfor. Vi rakk akkurat en halvliter på en benk rett utenfor idet sola svøpte sin varme glød over tunet. Så ble det relativt kjølig relativt raskt så vi trakk inn og okkuperte en krok vis-a-vis resepsjonen. Jørgen og Henrik var forsvunnet og var savnet en times tid før de dukket opp igjen med en ny FF’er @ragnar olaus . Og ikke lenget etter ramlet nok en kjent FF’r inn; @Adelheid Den gode stemningen ble bare overdøvet av ca en milliard troll fra barnas turlag før de forsvant inn til første bordsetting og det ble nesten skummelt stille...men det skulle ikke så mye til for å opprettholde stemningen utover kvelden. Og selv om tematikken kunne være alvorlig ble smilene bare bredere utover kvelden mens vi ventet på å få stable en tre-retters på toppen av sementsekken ved siste bordsetning kl. 20.30. Forts. følger

Med en flekstimekonto på jobben som var overfull var det på tide å brenne av litt timer igjen. Altså fri hele dagen, for meg selv! Herlig! I går ble planene lagt til et område som til tross for at det bare er 6-7km i luftlinje hjemmefra, så har jeg ikke vært der på tjue år: Ramstadslottet naturreservat i Østmarka. Unger ble levert på skole og jeg kom meg avgårde ca halv ni fra Losby. Turmålet var toppen Ramstadslottet, med masse omveier og avstikkere og ikke nødvendigvis i merka sti Etter ca to timer nådde jeg toppen, akkurat i det en skoleklasse gikk ned. Flaks her gikk det ned litt suppe fra gårsdagens middag og nok kopper kaffe. Retur gikk via Djupdalen og via Dunderen. Alt i alt ble det femten km med fem timer vandring i følge GPSen min. Litt på sti, litt i bushen og bittelitt på vei. Vått. Tåkete. Småkaldt. Men først og fremst supert! Utsikten var ikke optimal i dag: Lunsjplassen: Fin skog i naturreservatet:

ny kajakk for treningsturer, kan ikke få nok kajakker heller

Ohh... Ifølge tv2 var det en Inreach sender, ikke spot Menmen, den funket i allefall! En slik så det ut som, http://www.inreachdelorme.com/product-info/inreach-explorer.php

Slenger meg på anbefalingen om Zebralight. Kjøpte min for et par år siden, husker ikke modellnavn i farten, men yter 250 lumens på full styrke og kostet rundt omkring 500 + frakt. Finnes i flere batterivalg, mitt falt på CR123A-batterier fordi de visstnok skal tåle kulde bedre enn AA. Skal ikke gå helt god for den påstanden, men uansett veldig fornøyd med lykta. Veldig kompakt og lett lykt som gir godt lys. Ikke funnet forhandler i Norge, men bestilte rett fra deres nettside uten problem.

Kjøpte meg akkurat en Led Lenser H7R2 og må si jeg er mektig imponert over både pakka* og effekt** Kr 655,- minus Fjellforum rabatten (15%) hos Fjellsport *Batteriet er realtivt lite og man har ikke lang ledning og eksternt batteri på ryggen eller i lomma ** Lyser mer enn nok for de fleste oppgaver. Er justerbar både i lystsyrke og fokus (sømløs fra vid til smalt fokuspunkt)

Se på zebralight. Er vell ikke noe forhandler i Norge men her får du mye for pengene

En fin tur opp til masta her i nabolaget - Åarjeltjahke 940 moh. Kjørte opp til ca 550 på Bæråsen før vi la avgårde. Var en del jegere ute og så etter rypa. For øvrig helt vindstille i dag - noe uvant. Ungene følger helst ikke veien som krysser oppover mot masta, men tar sine egne veier. Short-cuts - helst av det bratteste slaget. Egentlig gunstig for oss å la de trene seg på å gå alene mellom veien som jo krysser fjellsiden oppover her og som egentlig er kjedelig å gå for både små og store. Tjønnene fryser til - like spennende hver gang å se om vi klarer å få hull i isen når vi kaster stein. Simskardet til venstre. Børgefjell dekkes av kledende melis Masta - mange sendere oppå der. Formidabel utsikt. Ser Mosjøen. Får E-6 rett her nede - og høyeste topp i Lomsdal Visten (Storklumpen) ligger i tåkeheimen til venstre

Fisketur til Skjoldafjorden i dag

Mye folk, mye sorpe men lite regn. Det nærmer seg vinter, og det blir ofte et par turer til Bynuten senhøstes. Denne gangen var det besøk til mødre på sykehjem som gjorde det umulig å gjennomføre en vanlig heietur. Værmeldingen kunne ikke riktig bestemme seg for hvordan søndagsværet ville bli. Det ble meldt om regn og opphold, men også gløtt av sol. Og hjemme var det nettopp det vi fikk tidlig på morgenen. Jeg hadde bestemt meg for Bynuten som mål for søndagsturen alt på lørdagen. Spørsmålet var mer hva slags klær som passet. Jeg kledde meg for regn, og det kom en del på veien mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det opphold og det kom faktisk ikke en dråpe på hele turen. Og da det kom regn på bilruta bare minutter etter start etter turen, synes jeg at jeg denne gangen hadde skikkelig flaks. På parkeringsplassen var det alt en del biler, og jeg kunne se folk opp over Lyseveien. Siden det var første tur etter sommeren, visste jeg at det ville bli «tungt». Jeg tok det med ro oppover de første bakkene, og passet på å ikke komme for høyt opp i puls. Likevel tok jeg igjen en del folk, og var snart alene i sporet. Det var riktignok spor oppover, men lenge før toppen kom det først en kar og så en kar til imot. Begge hadde snudd lenge før toppen. Jeg var første mann til topps denne dagen. Jeg kunne se at det var tåke på toppen. Det så ut som om den ville forsvinne. I det jeg begynte på turen utover mot det høyeste punktet, forsvant tåka og jeg fikk god sikt mot byen og innover heia. På vei nedover, møtte jeg igjen de jeg hadde gått forbi på turen opp. Jeg stoppet og vekslet noen ord med et par stykker. Ikke langt bak kom de første jeg ikke hadde gått forbi og det ble etter hvert en god del folk på vei mot toppen. Helt nede ved vannet møtte jeg mor og sønn. Med hund i bånd. Jeg ble spurt om de ikke snart var halv-veis, og måtte da fortelle at de ikke var mer enn en fjerdedel. Jeg forsto det slik at de snudde… Det var fuktig i marka. Sorpa – og steinene var usedvanlig glatte. Jeg gikk svært forsiktig, og selv da skle jeg av noen steiner. Det er lett å se at høsten er kommet. Vinden har blåst av de fleste bladene på bjørka. Eika er helt bar, og på ospen er det bare noen få blader som skjelver i frykt for den kommende vinteren. Sola står lavt og kontrastene er store. Lyset når ikke helt ned mellom steinene, og det er ikke alltid like lett å se hvor det er best å sette foten. Nede i skogen er det fortsatt enkelte fugler. Det er kjekt å høre at ikke alle småfuglene har forlatt landet. Den første turen til Bynuten er alltid slitsom. Det går liksom ikke helt av seg selv. Men så er det mange bakker opp. Etter mange år, vet jeg at det vil bli bedre etter hvert. Trening gir resultat. Denne gangen var det helt nødvendig å vaske av buksa før jeg satte meg i bilen. Det var sorpe og jord langt over knærne. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Thermarest NeoAir XTherm Large fra fjellsport.no. Verdt ventetiden tror jeg. Satser på at den får sin debut på torsdag!

Mørket senker seg og behovet for lys blir større. Så jeg trenger råd til en god hodelykt som ikke koster mange tusenlapper. Vil helst ikke over 500kr, men kan strekke meg oppover mot 1000kr hvis det er nødvendig. Har allerede en "god" kinalykt, men laderen lukta veldig varmt ved første bruk så jeg er litt skeptisk til å bruke den må jeg innrømme så jeg leter etter noe fra en kvalitetslevrandør

Her er noe som ligner veldig på det jeg kjøpte. Plukka med et par ekstra batterier (den merkelige størrelsen 18650) ekstra som jeg har med i backup. http://www.aliexpress.com/item/Bicycle-light-headlamp-1800-Lumens-CREE-XM-L-T6-LED-Headlamp-Headlight-2x-18650-Rechargeable-battery/890520555.html

Jeg veksler mellom Ringstind 2 som veier ca 2kg og Gjende 2 Camp som veier ca 3kg. I blant blir tarp på ca 1kg med i tillegg. Så fra 2-4kg totalt men det avhenger helt av om det er vandring fra fiskevann til fiskevann på snaufjellet på sommeren eller om det er snakk om relativt kort vandring til en "basecamp" for daglige jaktturer ut derfra på høsten. Vekta på sekken min var 10-12kg høyere for planlagte 3-4 dager rypejakt Rondane i høst enn den var for 1-2 uker med fiske i Femundsmarka i sommer. På førstnevnte tur var det langt mindre fokus på "vandrekomfort" enn på sistnevnte tur og dermed kunne jeg unne meg mer "leirkomfort" og luksus. Det koker ned til hvor mye tid jeg skal bruke på å gå med sekken og hvor mye "leirkomfort" jeg synes det er ønskelig å bære den distansen. Jeg skjønner at disse superlight-teltene frister for de som er langt større milslukere enn meg men for min del frister de lite av to grunner. Det ene er at materialet ofte virker skjørere enn jeg føler meg komfortabel med langt ute i villmarka. Det er sikkert mulig det er overdrevne bekymringer fra min side men jeg orker ikke bruke tusenvis av kroner på å finne det ut. Det andre er at i tillegg til lettere materiale har de ofte også kuttet ned på f.eks. høyde i teltet. Det passer meg som er over gjennomsnittet voksen i alle retninger ganske dårlig.

For min egen del så er 2.5 kg max grense for soloturer, men gjerne så lavt som mulig. Men holder meg unna 1 mannstelt, liker plassen 2 mannstelt gir når man er alene

Jeg hadde gått for zebralight. Det er der du får mest for pengene. Selv om man ikke alltid trenger mye lys når man går så hender det, f.eks når man skal finne teltplass, at det er praktisk å kunne se litt lenger og da er det veldig greit med en boost. Selv om lykta har mange lm på maks så betyr jo ikke det at man må ha den på full guffe hele tiden

Har du BA Scout? Ser ut som en romslig lettvektsløsning. Men tenker vel at det først og fremst er et markatelt. Sel Super Scout modell veier jo ikke mer enn 1,2 kilo og virker ha rimelig god plass. Bør gå med vandrestaver med slikt telt da.

Mellom 0-2 kg for et en- til trepersonerstelt ( tresesongers ) mener jeg er ok. En kjent lettpakker mener at telt bør veie max en kg pr person. Jeg skriver fra 0 kg, de letteste teltene veier under en kg men usikker på hvor langt ned du kan få de til nå. Ellers er en billig presenning fra Biltema å anbefale, her sparer du både vekt og penger før du finner ut av hva du egentlig trenger. Telt jeg kan anbefale av personlig erfaring er Big Agnes Cooper Spur eller Scout og GoLite Sangri-la. Skal du over på noe som er firesesongers så se feks på Black Diamond Firstlight eller Lighthouse (eller tilsvarende). Men igjen, avhengig av hvor du skal; presenning og bål er en vinner!

Ja,da får jeg bare beklage hvis jeg ikke holdt stø kurs, men jeg er ikke alltid så flink til å holde meg på stien, verken her eller ute i naturen. Jeg har en lei tendens til å finne min egen sti, og spesielt ute i naturen så blir ofte turen mer interessant av den grunn.

Jeg har en sånn no-name lykt jeg kjøpte på aliexpress. Den har uttagbare batterier og lader du stikker rett inn i lykta. Noe klumpete, men veldig sterkt lys. Betalte vel et par hundrelapper inkludert ekstra batterier.

Hei Tempelseter - Høgvard - Toveseter er en fin runde som du klarer på en helg fra fredag ettermiddag! Sjekk planlegging på UT.no vedr. kart, stier og DNT hytter. Hilsen Elgen

https://turhistorie.blogspot.com/Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

Jeg har også en Haukeli Dun som jeg har brukt regelmessig i ca. 4år. Den har en god del dunlekasje, men jeg ellers fornøyd. En kamerat kjøpte en et års tid senere, den har litt kraftigere ytterstoff og mindre dunlekasje. Nå har jeg bestilt ytterligere en pose på tilbud i håp om den er som kameratens Uansett en veldig grei pose til telt og hytteturer. Ingen syntetpose med komforttemp. ned til 0 som kan konkurrere på vekt og pakkvolum med denne vel?

Jeg har hatt en sånn i en fire fem år nå. Synes den er helt grei, jeg. Nå kan jo mye skje med produksjonskvaliteten på noen år da... Bruker den til vår og høst.

Men vil det ikke være bedre å heller kjøpe en syntetpose når man snakker om en slik dunkvalitet?

Får forresten den nye versjonen av LL H14 nå til under 700kr http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=361&prodid=17541

Den posen der vil jeg fraråde deg å kjøpe ! Jeg kjøpte en slik i vår.men pga.ekstrem dunlekkasje og vond lukt måtte jeg sende den tilbake. Den nye jeg fikk hadde også voldsom dunlekkasje i tillegg til at den luktet helt jævlig,så den sendte jeg også inn og fikk pengene tilbake. Jeg kjøpte så en mckinley dunsovepose til samme pris og fikk en fluffy,duntett,og behagelig pose som luktet godt .Årsaken til at jeg kjøpte en Mckinley dunpose var pga.at fruen hadde en hun var veldig godt fornøyd med. At jeg skulle oppleve at Mckinley oppleves som mye bedre kvalitet enn Helsport hadde jeg ikke trodd .

Kjøpte en Silva hodelykt på Clas olsen til under 200 kr, en genial og enkel lykt som ikke står tilbake for noen. 3 stillinger på lys som var mer enn nok for mitt vedkomende. Og det beste av alt , lykta er så å si gratis.

http://www.klikk.no/helse/trening/tester/article930384.ece?utm_source=sol.no&utm_medium=cpc&utm_content=editorial&utm_campaign=Paid+front+box+sol.no Her har du ein ny test av hodelykter. Til bruk på fjelltur med overnatting der ein ikkje spring/går på ski eller syklar så kan ein klare seg med svakare lys då ting skjer i eit langsommare tempo. Da er det gjerne greitt med ei lykt som batteriet varar lenge på. Om ein har ei lykt med kraftig lys og oppladbart batteri så er det ganske surt når batteriet er tomt om ein står på fjellet uten lademuligheit. Derfor er det viktig å sjå på kva slags bruk ein har, det finns ikkje ei lykt som passar best til alt.

Min erfaring med lykter er at slikt som Led Lenser H7, Myo XP etc fungerer fint til leirbruk, gåturer etc men blir litt veike til bruk på ski, sykkel. Spesielt på høsten så spises fuktig høstmørke opp mye av lyset. Vet ikke hva kinagreier du har. XXL selger Magishine lyktene i litt egen forpakning med garanti. Billigste koster 399 og lyser mye kontra de andre lyktene jeg har nevnt. Men de er så klart større og du har et batteri av en viss størrelse. På teltur foretrekker jeg de litt mindre. Så mye enklere å sette de på hodet som har alt i en forpakning, Mer mas å finnes frem lykt, koblet til batteri, putte batteri i en lomme. Men til aktivitet er de langt bedre. KJøpte i en liten lykt til teltbruk i våres http://www.dx.com/p/waterproof-cree-xr-e-r2-3-mode-white-light-headlamp-black-3-x-aaa-143891#.VDtzwhbDVT8 Billig og lyser bra. Vanntett er den vel neppe selv om det står det. neppe 350lm heller men lyser klart bedre enn en Petzl Myo XP jeg har, den er vel oppgitt til 220lm så vidt jeg husker. Så kjører jeg lamper ala dette i aktivitet. http://www.xxl.no/vintersport/langrenn/langrennstilbehor/magicshine-mj-872-multi-sykkellykt/p/1074571_1_style

Vil minne om at lumen kan være noe misvisende da det ikke sier noe om lysspredning. En lykt med få lumen på et fokusert område kan ofte lyse lengre enn en sterkere med bredt. Det kan være en fordel å ha det i tankene når man velger hva slags lykt man har behov for.

Har dårlig erfaring med to myo xp lykter. Stiv ledning inn til lyktehuset, begge fikk brudd på samme sted i overgangen.

Led Lenser SEO7R som er på knallpris hos xxl til kun 499 nå! (999 i fjor) den har oppladbart batteri og det følger med lader. Fungerer knallbra! 220 lumens.

Strøken Høyang kaffikjele i aluminium på 2 3/4 liter for en 100 lapp på et marked på Majorstua. Kan nesten kalle den en lettvekter med sine 540g.

Jeg bruker i hovedsak 2 hodelykter, Led Lenser H7 og Princeton Apex Pro. Førstnevnte gir mindre lys enn Apex, men er en grei lykt til fotturer der kravet til lysstyrke ikke er så stort. Princeton Apex Pro er favoritten, den bruker 2 stk CR123 Lithiumbatterier. Disse er dyre i Norge (billig fra ebay), men de varer lenge. Batteriene er små, så batterikassen bak på hodet er ikke plagsomt i veien. Den har mye kraftigere lys enn H7, og har dessuten 4 små svakere lysdioder til f.eks. lesing eller forefallende gjøremål i leiren. http://www.fjellsport.no/princeton-tec-apex-pro-black.html Jeg liker ikke lykter med løs batterikasse eller oppladbare batterier, så disse to er perfekte til mitt bruk. Begge disse er nok for svake til ekstrem bruk som nattlig skikjøring eller hurtigsykling i skogen/på fjellet, men ypperlige til det meste ellers av uteaktivitet.

Gemini Xera http://www.sykkelkomponenter.no/products/gemini-xera-led

Hva skal du bruke den til?

Besøkt tre ørretvann i Sveio i formiddag

Møysaltur Sannsyneligvis det fineste fjellet jeg vet om.

Morgentur etter høstørreten i Tysvær i dag. Fine høstfarger ennå noen steder

Markatur med kids og mødre. Det viser at eg er ein elendig fotograf, men ein liten stemningsrapport. Bålmafia, gutta i bossoa og stille morgencamp

Nå vil regjeringa sette ned avgiften på snøskutere i budsjettet for 2015. Et spark i ræva til oss som er glad i naturen.

Har du noen referanser på dette? Hørtes litt merkelig ut, med mindre det er snakk om oppbevaring over lang tid. Nordmenn på påskefjellet er jo omtrent oppfostra på varm kakao på termos...

Høres ut som min tur opp på Veslesmeden som 7-åring

Første gang du setter det opp og deretter stikker hodet inn, så skjønner du straks hva som er greia med Hilleberg telt. Deretter hver gang du bruker det. Finner du det teltet som har riktig konstruksjon, størrelse, vekt og styrke til ditt bruk kan du skjelden gå feil. Prisen du betaler kan forsvares over tid og i bruk. Hvis du ikke skal ha teltet i morgen,vil du sikkert kunne få telt til 20% rabatt om du følger med på de nettbutikkene som har Hilleberg. Kan ikke si noe om kundeservice, jeg siden jeg ikke har hatt behov for det.

Det kommer egentlig helt an på deg og hva du synes er akseptabelt. Jeg vil påstå at lettvektstelt er for alle og at hvert gram mindre i sekken er et steg lenger du kan gå. Hvis du regner med å tilbringe mye tid i teltet og ha mye camp så kan ekstra plass være fint, men hvis du ønsker å gå langt og komfortabelt så kan det være greit å ofre litt plass. Eller kanskje se etter en mellomting?

Den 3/08 gikk jeg og 4 andre opp på Otertind I Storfjord, Troms. Anbefales og ha kjentmann med, ikke helt lett å finne veien hele tiden. Bratt tur fra start til slutt. I begynnelsen er det god sti, men mot sluttn går det over til ei renne med veldig mye løs grus og stein. Vi måtte trå veldig forsiktig for og ikke utløse små steinras. Når vi kom oss opp renna kom vi til et parti med endel klyving og småklatring. Gikk litt feil men til slutt fant vi plassen der vi måtte traverse oss rundt til ei ny renne, er litt luftig ned så tau er ikke dumt. Av vi 5 som gikk opp så kom jeg og en anna kompis oss heilt opp. På toppen så fikk vi virkelig igjen for slitet! rute.tiff