Vinnerliste

En dyptgående beskrivelse av hvordan man ordnet seg med dobesøk i skogen i gamle dager. http://www.faltbiologerna.se/faltbiologen/innan-toapapperet-uno-viklund-berattar

FF Koordinattreff 2014 Torsdag 02.10.2014 På de siste 200 metrene fra rundkjøringa melom Byporten shoppingsenter og Oslo City, opp til Sentrum Scene var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil i rundkjøringa, var nær å ikke klare å stoppe for en beruset hjemløs som gikk på rødt i neste kryss og sannelig var det ikke grønn mann samtidig som det var grønt lys i det påfølgende krysset. Da jeg kom inn i Calmeyersgate holdt jeg deretter på å kjøre rett på den jeg var i Oslo sentrum for å plukke opp, @tronn I siste tilfellet var det ikke noen fare for liv, men det var litt komisk å treffe på ham komme spaserende opp fra kaffeshopping; var litt Marsellus Wallace møter Butch Coolidge over det hele – du vet scenen fra Tarantinos Pulp Fiction hvor Marsellus krysser gaten, ser til venstre og oppdager at det er mannen han har startet klappjakt på som sitter der i den lille Honda Civic’n og venter på grønt lys.....motherf......... Hopp fire timer senere og vi ruller inn i Otta sentrum, som på ingen måte kan sammenlignes med Oslos travle gater, men d ehar det vi leter etter. På polet handles det inn et minimum av kveldskos til kjølige teltkvelder før vi taren til matbutikken hvor jeg hilser på to nye FF’ere; @graham og @Henrik . Eirik kjenner begge fra tidligere turer. Jørgen er treffets treffets iniativtaker og skal vise vei til koordinat UTM 32 E 542475 N 6867458 (eller WGS84/grader E 9.809 N 61.937). Jeg skal være ærlig og innrømme at hadde ikke vært for Eirik hadde jeg antakelig sittet på en liten flyplass akkurat nå – på vei til en enda mindre. Mine utallige forsøk på å lokalisere stedet de oppgitte koordinatene pekte til ved hjelp av google og diverse online kart og GPS steder sendte meg hver gang til et sted i Amasonas, Brasil.... Vel oppe ved Spranget gikk praten lett og det var ikke til å komme unna litt mobbing av startvekt.... Jørgen.............ca33kg Henrik..............ca31kg Eirik.................ca16kg Thomas...........ca13kg Legg gjerne merke til størrelsen på sekkene... Lunsjen i form av burger på YX’n mellom brua til Otta og avkjøringen til Spranget satt som en sekk med sement i buken, men ble fort glemt da vi begynte spaserturen opp mot Rondvassbu. Som det så ofte gjør begynte turen med utsyrsprat før det ble litt løst og fast om erfaringer og kunnskapsnivå på følget. Henrik og Jørgen er veldig fjellvante og Eirik har opparbeidet seg mye kunnskap de siste par-tre årene etter at han ble bitt av tur basillen. Selv merker jeg godt at det er omtrent 20 år siden jeg la gamasjer og bålkjele på hylla og siden den gang har jeg praktisert særdeles lite friluftsliv – det som en gang var en viktig del av fritiden min. Det var først for et par år siden at jeg så smått begynte å trekke på meg turstøvlene igjen. Mye er kjente ting (litt som å sykle), men jeg merker det er stor forskjell på friluftsliv i tette østlandsskoger kontra steinete høyfjell. Jeg var også jeg veldig spent på å gå med sekk for første gang siden lettvektstreffet i mai hvor jeg måtte avbryte etter første dag med veldig vonde hofteledd. Da hadde jeg et par kilo mer i sekken, men siden da har jeg solgt unna Helsportsekken til fordel for en amerikansk lettvekter og håpet er at det skal gjøre underverker. Sånn sett bar jeg egentlig på like mye denne gang iom at Helsportsekken hadde en egenvekt som klokket inn omtrent 2kg høyere enn Gossamer Gear sekken. At jeg i tillegg gjennomgikk en ryggoperasjon i slutten av juni hevet spenningsnivået noe. Jeg måtte melde avbud til en 2 ukers tur til Tafjordfjella og Reinheimen først i September da jeg manglet grunntrening for en sånn tur. Treningen er det fortsatt så som så med, og med trening tenker jeg på å gå med sekk på ryggen i ulent terreng – ikke kondisjon. Da vi omtrent er på det høyeste punktet og kan se ned mot sørenden av Rondvatnet, blir det proklamert at det er pause og Henrik (tror jeg det var) fisker opp en pose med fire skoleboller. Det smakte godt, men la seg bare på toppen av sementsekken og var høyst unødvendig der og da. Ti minutters pause ble til femten før vi igjen tok beina fatt, det var deilig med frisk fjellluft. Sola steiket fortsatt fra sin sør-vestlige posisjon og livet var i grunnen herlig, selv om fingrene var litt klissete fra melisen. Og før vi visste ordet av det sto vi i kø i resepsjonen på Rondvassbu for å kjøpe rom og middag. Jeg hadde ringt opp dit tidlig i uka og forhørt meg om det var nødvendig å booke – det var det ikke, de hadde masse ledig og selv om jeg sa det var høstferie var svaret det samme – no problem og velkommen. Da vi bare hadde planlagt en overnatting på hytta før vi på fredag skulle styre mot koordinatene for treffet valgte vi å ikke booke (forhånsbooking er for minimum 2 overnattinger). - Vi er fire som trenger rom - Vi har ett firemannsrom igjen - Ok...da tar vi vel det - Fint, det er skiboden, neste hus. Det var litt underlig at de hadde såpass dårlig kontroll på forventet belegg denne uken, men så lenge vi fikk sove i en seng og ikke sovesal var det greit. Sal ville betydd telt istedet. Sekkene ble lempet inn i Skiboden, eller fengselet som rommet fort ble døpt om til. Et kaldt lite rom med betong gulv og vegger, men to knøttsmå glugger på toppen av den ene veggen. Lyset bestod i en liten lampe med svake batterier sånn på slutten av sesongen, så hodelykt var nødvendig selv om det var dagslys og sol utenfor. Vi rakk akkurat en halvliter på en benk rett utenfor idet sola svøpte sin varme glød over tunet. Så ble det relativt kjølig relativt raskt så vi trakk inn og okkuperte en krok vis-a-vis resepsjonen. Jørgen og Henrik var forsvunnet og var savnet en times tid før de dukket opp igjen med en ny FF’er @ragnar olaus . Og ikke lenget etter ramlet nok en kjent FF’r inn; @Adelheid Den gode stemningen ble bare overdøvet av ca en milliard troll fra barnas turlag før de forsvant inn til første bordsetting og det ble nesten skummelt stille...men det skulle ikke så mye til for å opprettholde stemningen utover kvelden. Og selv om tematikken kunne være alvorlig ble smilene bare bredere utover kvelden mens vi ventet på å få stable en tre-retters på toppen av sementsekken ved siste bordsetning kl. 20.30. Forts. følger

https://turhistorie.blogspot.com/Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

Fredag 03.10.2014 Den glade gjeng fra FF var langt fra de første som forlot tunet på Rondvassbu denne fredagen tidlig i oktober, men vi var trolig de blideste - alle var der av egen fri vilje... ingen av oss hadde blitt dratt med av turglade foreldre i høstferien - mens man selv helst vil spille det siste hotte tv-spillet halve dagen og være sammen med den søteste gutten eller jenta på skolen resten ingen av oss var blitt dratt med av sin bedre halvdel mens vi egentlig bare ville tilbringe den siste isfrie helga på hytta i skjærgården ingen av oss hadde med jobben i lomma eller sekken ingen av oss hadde egentlig noe bedre å gjøre Ruta var klar og etappen så ikke så krevende ut på kartet; vi skulle gå nord fra Rondvassbu til Bergedalstjønnin via Rondhalsen vest for Rondvatnet. Rondvassbu ligger på ca 1170moh, og derfra går det stort sett slakt oppover til man knekker over kulen mellom topp 1871 og 1647 øst for Svarthammaren og litt lenger bort, Veslesmeden. Det ble fort klart at det var forskjellige tilnærminger til å vandre i fjellet og tempoet gruppen endte opp på passet meg helt fortreffelig. Det var et sted mellom hæl mot tå og veldig svett rygg – altså sånn passe varm, men ikke anpusten eller sliten. Og selv om det ikke ser sånn ut på bildet over var det en veldig deilig, nesten ubeskrivelig stemning i gruppa der alle pratet litt med alle og man ikke var redd for å stoppe å ta seg en slurk vann eller justere litt på lagene når det ble varmere eller kaldere på øra. Allerede etter det første henget var de to første småpausene unnagjort. Omtrent fra 1340moh er det bare slakk og jevn stigning omtrent helt opp. Det flotte været fra torsdag hadde visst ikke tenkt til å slå seg til ro i Rondane denne helga, så skydekket drev inn og pakket seg godt ned over toppene. I tillegg var det litt vind sørfra. Foruten at jeg ble litt kald bak på armene var det ikke nødvendig med mer enn en tynn ulltrøye med en tynn fleecejakke over. Mens man gikk oppover vel og merke. Da vi gikk opp mot skyene lå rimet på bakken og planter og gress hadde ikledd seg sine fineste is-kapper. Gruppa fulgte fjellvettreglene og holdt seg samlet, bare sånn i tilfelle noe skulle skje. Mot toppen rundt 1630moh lå det mer is og rim og steinene var sleipe og grepet litt uforutsigbart. Men vi kom oss helskinnet opp den siste bratta og stoppet på toppen for å ha gjort det før vi ramlet ned igjen på andre siden. Henrik brøyt sikkert flere fjellvettregler da han tok beina på nakken og tok ut mot topp 1647 for å sjekke trefftråden på Fjellforum og besvare evt meldinger fra likesinnede som enda ikke var blitt fanget opp av tornadoen som er FFtreff. Temperaturen hadde sunket fra null grader da vi startet dagens etappe ved Rondvassbu til minus 2,5 her på toppen. Henrik kom tilbake med siste nytt fra den siviliserte verden og alle så ned, sukket litt og tenkte på kjære vi hadde etterlatt der hjemme, tiden som hadde gått fra vi sist var de nær og all den tid som lå mellom oss og en evt gjenforening. Man tar ikke ting på forskudd, fjellet kan være fali det. Vinden beit surt i alt den klarte å gape rundt – selv storvokste meg ble lett fortært denne fredags formiddagen og etter en super-kort rådslagning beveget vi oss noen meter ned på nordsiden av toppen for å finne litt ly. Det var en fin plass de fant, de som gikk der foran, og under oss åpenbarte en dal seg innover mellom rondene. (Dette er ikke det faktiske stedet vi stoppet for å ta pause, jeg har ikke bilder fra det faktiske stedet, dette er bare en hyllest) Vi satt akkurat lenge nok til å få fylt på med litt energi. Vinden og minusgradene, kombinert med svette rygger gjorde sitt til at snart tok fatt på klatreturen nedover. Det var både kaldt og glatt nedover. Våte steiner som noen ganger bare var våte, andre ganger frosne og livsfarlige. Det lå bittelitt snø enkelte steder, men den var jo like uforutsigbar, noen ganger var den løs og ga godt feste, andre ganger var flekkene den 1cm tykke snøen dekket frosset til skare. Det var drit-glatt. Og andre ganger igjen lå den foræderiske snøen oppå isen. Jeg tror jeg snakker for hele gruppa da jeg sier vi fikk smake på frykten man kan oppleve her oppe i høyden, figurativt svevende mellom liv og død i den oksygenfattig lufta. Så godt som frosset ihjel mens man venter på snøskredet og steinraset som når som helst sluker både deg og følget ditt. Er du heldig nok og overlever lenge nok, er sjansen stor for at du sklir og åpner skallen mot en svær stein eller brekker alle lem og blir spist opp av....vel....lemen (ubevisst ordspill). La oss innse det først som sist – her snakker vi ekstrem sport. Men det gikk bra. Denne gangen. Og etter en lår-surnende nedstigning var vi nede i dalen og kunne vende nesa mot koordinatene. Mon tro om vi er først eller ikke? Mon tro om det er plass til flere telt ved koordinatene? Mon tro om det er fisk i vannet ved koordinatene? Spørsmålene var mange, men gelden over å ha overlevd den hasardiøse turen over passet gjorde at det de siste meterene mot koordinatet gikk lekende lett. Vel framme ved koordinatet ble treffets base camp raskt flyttet noen hundre meter sør-vest der det faktisk var plass til alle teltene. Dessuten lå koordinatet midt i stien hvilket kan være litt upraktisk i lengden. Vinden hadde tatt seg opp hele dagen og det napped og slo bra i flere av teltdukene før bardunene var påført porto og sendt i retur til Kina. Base camp lå på ca 1220moh og dagens etappe ble på drøyt 10 km. Forts. følger..

En liten lørdagstur. Står i Jotunheimen og ser på Rondane.

Trær uten blader og brune heier. Det er tydelig blitt høst i heia. I løpet av en uke er mesteparten av bladene forsvunnet. Bare stammen og grenene står i kontrast mot himmelen. Og det var sørpe bløtt. Denne uka måtte det bli en vanlig tur innover heia på fredagen. Forrige uke fikk jeg ikke på plass dørhåndtaket på hovedhytta, og det ville jeg forsøke å få på plass denne helga. Det er kjekt å ha ærend. Ikke det at jeg trenger en unnskyldning for å ta en tur innover mot Blåfjellenden, men det er greit å kunne slenge fram en bemerkning om at jeg måtte ordne …. Denne fredagen var det ikke helt klart hva som var rette bekledningen. Ville det være bruk for jakke, eller ville det holde med en vindfleece. Det regnet oppover, og på parkeringsplassen var det ikke mer enn 8 grader – og litt vind. Vinterklær. Med lang under og lue/vanter – til et stykke oppe i bakken. Da ble det helst varmt, og da sola tittet frem litt lengre inne i heia, kunne jeg godt ha hatt på noe mindre klær. Lengre opp, med vinden imot og litt regn i lufta, var jeg igjen glad for alle klærne. Typisk høstvær med andre ord. Litt oppe i heia, kom en jente imot. Jeg hadde truffet henne på Blåfjellenden tidligere. Hun var rimelig oppskjørtet, og kunne fortelle at safen på Langavatn var brutt opp med spett og slegge og at det ikke så ut på hytta. Hun mente dette måtte ha skjedd omtrent samme dag som hun kom til hytta, og hun hadde ligget – alene – og lyttet om det kom «folk». Det hadde ikke vært kjekt i det hele tatt. Jeg fikk gitt beskjed til Turistforeningen, og har senere fått tilbakemelding på at det er gjort tiltak. Det vil koste mye å rydde opp etter et slik innbrudd. Prisen for å få ordnet opp, står i hvert fall ikke i forhold til utbytte. Det kan ikke ha vært større en noen få hundre kroner – i beste fall. Det var spor innover, og tydelig andre på vei mot hytta denne fredagen. Jeg var faktisk siste mann som kom. På hytta var det i alt 8 andre personer, og det er forholdsvis mange en fredag så sent i sesongen. Noen skulle nedover Fidjadalen på lørdagen. To fedre med hver sin sønn. De var opptatt av fisk, og ville bruke resten av helga til å fiske. To jenter ville over til Sandvatn. Det ble heldigvis ikke så svært dårlig vær lørdag, men noe regn kom det. Temperaturen kom aldri under null på natta. Lørdag ordnet jeg dørhåndtaket, mens de andre gjestene tok seg av renhold og rydding. Jeg kunne egentlig kommet meg avgårde tidlig, bestyrerinnen antydet at hun helst så at jeg kom hjem før ett. Turen over heia gikk greit. På vei nedover liene mot Hunnedalen tok jeg igjen Sigmund. Det var en sau som måtte ned. Den hadde brukket beinet under sankingen, og normalt ordner slike ting seg i løpet av to-tre uker, men denne sauen haltet fortsatt. Da tar det tid å få dyret til veien. Det gir ikke særlig høy timebetaling å følge en sau fra Fidjastølen til veien. Lengre nede møtte jeg flere kjente og det ble noen stopp for en liten prat noen ganger. Men det er bare hyggelig. Jeg var hjemme litt før tre…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

I formiddag. Sol i høyden og tåkelokk over byen: Lysløype i motlys:

Ikke i dag men i går søndag. Gikk opp Simskardet på sørsiden av elva. En mye finere tur enn den vanlige på nordsiden av elva syns vi. Mindre benyttet sti - men finere å gå når myrene er tørre. Under Majafjellet ligger bjørkene i hopetall etter snøras - så vi samler sammen til et skikkelig "Lars Monsen bål" nede i en grusdekt utørret bekk. Etter å ha spist finner vi ut at vi skal gå til Rørskardelva og broa her mens mor passer bålet mens det brenner ut Hvor er broa? Vi krysser ikke broa - elva dundrer under og broa er ingen lekeplass. Ved den nye stien er det også skilting. Begge ungene klarer å lese skiltet så det er håp.

Mulig denne tråden er vel gammel, men uansett... Besøkte denne hytta til Ornitologi foreningen i fjor vinter. Rett så fin plass. Har også hør navnet Schjølberghytta på den. Anbefales virkelig. Fin tur å ta med kidsa på.

Kjekt når ting ender så bra som dette Flott at gruppene fant hverandre, og utrolig bra at det var en spot-sender i det ene følget. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Syv-personer-funnet-pa-bre-3217756.html

Denne helga tok vi turen til Børsteinen, nok en av STF sine fine hytter. Fredag etter barnehage og jobb satte vi nesen mot fjellet, men vi måtte drøye avreise en time for å sikre oss at det var mørkt på fjellet før vi parkerte. Vi hadde nemlig lovet Ask og Eliah at vi skulle gå med hodelykter inn til hytta, en veldig spennende ting som de hadde gledet seg til hele uka i forveien. Vel fremme på hytta var det to oppgaver som var viktige: 1. fyre opp i peisen 2. spise den hjemmelaga Eplekaka som @MonjaHD hadde tatt med til oss NYTELSE! Når vi kom frem til hytta var den tom, som dere sikkert tippet utifra at vi fyrte opp i peisen. Men det hadde vært en familie der på dagsbesøk kunne vi se utifra besøksprotokollen og at det var glør i ovnen. Like etter vi kom til hytta kom det en annen gjeng på fire voksne mennesker også. Kjekke folk, også fra Sandnes. De skulle videre til Tomannsbu neste dag. Lørdagsmorgen var det "kåbbåyfrokost" på menyen, nam nam! Deretter gikk vi en tur på stien fra hytta mot Langavatn. Vi kunne se at det kom mange folk til hytta mens vi var på tur, det var overraskende mange på dagstur i fjellet denne helga. Faktisk virker det som folk er mere i fjellet nå enn tidligere i sommer, selv om været tidligere i sommer har vært betydelig bedre. Det var veldig vått og gjørmete i stiene, men med gode klær er det bare en nytelse å bevege seg. Selv om sikten til tider kan bli ganske dårlig. Flott i fjellet er det uansett. Dette er den usminkete sannheten om høstfjellet, uten noe photoshoppede gule løvtrær. Det er SLIK det faktisk ER: Mere våte unger, og en våt @MonjaHD i bakgrunnen, men alle er like blide : Etter en fin tur var vi tilbake ved hytta, der var det to ting på agendaen: 1. Leike med båtene som noen hadde laget på hytta: 2. "Fiske" opp skatter fra vannet med spada, en heller lite innbringende aktivitet, men like fullt spennende: Så var det, nok en, runde med kvikklunsj og varm sjokolade. Natt til søndag var det flere folk på hytta, 3 voksne og 7 barn (i tillegg til oss 4). Neste morgen var det tid for litt arbeid på hytta. Som fadder for denne hytta tok vi i et tak og vasket litt grundig, samtidig som vi bærte ved, ryddet, fyllte på toalettpapir, osv osv osv. Vi fikk også besøk av @Preben Falck fra STF med følge. De kunne fortelle at safen på Langavatn var brutt opp, men på Børsteinen kunne vi fortelle at alt stod vel til. Fy skamme seg de som har vært på Langavatn og herjet! P.s. les om vår tur til Langavatn her. Vi forlot hytta i strålende solskinn. Og når det er solskinn, må man selvfølgelig gå med shorts, selv om @MonjaHD mener jeg bør skifte navn til "Shortsmannen". (Jeg har jo tross alt gått med shorts nesten hele helga, selv om det var dårlig vær. Inne er det ALLTID shorts som gjelder.) Som dere så vidt kan skimte på baksiden av sekken min så bærer jeg ut en svart bosspose, slik de fleste besøkende på Børsteinen er flinke å gjøre. Det blir nesten ikke fraktet noe søppel med snøscooter fra denne hytta, fordi de besøkende er så flinke å bære med seg ut fra fjellet. *knips knips knips* Til fjellet: Takk for helga, nå er det kun 5 dager til vi sees igjen. Hilsen #fjellungene (følg oss på Insta!) med foreldre

Inte idag, men i förrgår. Tog cykelbussen till Ringkollen. Skulle ha cyklat en längre tur, men jag var dunderförkyld och tog istället den kanske enklaste vägen hem, med tanke allt regn som kommit dom senaste dagarna. Jag tror det kan vara närmare, i alla fall enklare, via Løvlia. Men nu hade det regnat mycket dagarna innan och det brukar vara blött ändå från Løvlia och ett stycke söderut. Fint väder och fin tur. Trangia mini vid storflåtan.

De korte da? De har ikke engang livets rett i følge Randy Newman:

http://www.gyldendal.no/Fakta-og-dokumentar/Sport-natur-og-friluftsliv/Ekspedisjonshaandboka Dette må jo bare bli bra, selv om den sikkert tar opp mange av de samme elementene som Gamme gjør i sin bok. Men ettersom det er selveste Ousland som er forfatter tipper jeg den er verdt pengene. Gleder meg!

Til info så har safen på Langavatn blitt skiftet, samme dag som den gamle ble brutt opp. Supert arbeid og veldig effektivt! Alle fullmaktene i safen var tilstede, ingen var stjelt. Aktuelle personer har fått beskjed, slik at de kan ta nødvendig action med tanke på kortdetaljer etc. Det var ingen penger i safen, det vet jo alle som er litt fjellvante, så vidt jeg husker (eller mere nøyaktig @MonjaHD husker) ble kontanter avviklet og engangsfullmakter innført i 1993. Så hvis tyvene skulle få med seg et utbytte er de 21 år for sent ute! Engangsfullmatker er er veldig elegant løsning. Godt å høre at STF tar umiddelbar action når slikt skjer og ivaretar personalia til de som har brukt hyttene.

Kanskje man skulle forsøkt å ta en ettermiddag/kvelds tur istedenfor

Besøkt tre ørretvann i Sveio i formiddag

Møysaltur Sannsyneligvis det fineste fjellet jeg vet om.

Må innrømme at jeg ikke har et sånt telt, så jeg har ikke sjekket, men det er ikke nødvendig å kappe i enden av stanga. Man kan kappe i enden av hvilket ledd som helst..

Ikke på Hilleberg Anjan. Endene på stengene er en del av "koppholder-systemet"

Hørtes ut som dere da hadde en fin natt med stjerneklart og måneskinn , håper vi er like heldige Skjønner da at å gå fra tempelseter er et godt valg ! Satser på at snøen bare så vidt er lagt seg slik at det blir fint å gå

Fin historie Anders, og det frister med tur i fjellene der etter å ha lest dette. En trenger ikke å reise helt til nord for stor fisk. Legger også merke til at du har satset på varmejakke.

Jeg går alltid fra tempelseter, men det er fordi jeg syns det er så ufattelig kjedelig å gå i slalombakken Er ikke så mye fjellfølelse over skiheiser syns jeg. Sov på Norefjell i natt, men det var bare en "det er stjerneklart, må ut" tur, som startet sent og jeg måtte hjem tidlig så vi gikk ikke akkurat opp på snaufjellet. Men vi så opp på fjellet og det lille man kan se med hjelp av måneskinn (mørkt da vi kom og mørkt da vi dro) så har det kommet litt snø oppå der. Men tror ikke det er værre enn at man fint kan gå der for det

Det første dopapiret var jaggu ikke mye å skryte av det heller. Det nærmeste vi har i dag er matpapir

Den posen der vil jeg fraråde deg å kjøpe ! Jeg kjøpte en slik i vår.men pga.ekstrem dunlekkasje og vond lukt måtte jeg sende den tilbake. Den nye jeg fikk hadde også voldsom dunlekkasje i tillegg til at den luktet helt jævlig,så den sendte jeg også inn og fikk pengene tilbake. Jeg kjøpte så en mckinley dunsovepose til samme pris og fikk en fluffy,duntett,og behagelig pose som luktet godt .Årsaken til at jeg kjøpte en Mckinley dunpose var pga.at fruen hadde en hun var veldig godt fornøyd med. At jeg skulle oppleve at Mckinley oppleves som mye bedre kvalitet enn Helsport hadde jeg ikke trodd .

Tja, det er billig til å være en dunpose, men forvent ikke topp kvalitet. Helsport har en egen modell, Svadalen LT, med det som sannsynligvis er samme dunkvalitet. 70% andedun og 30% fjær, med en spenst på 350 cuin. Det er ikke mye å rope hurra for.. Men Svadalen LT koster 2.600.-, denne koster 800.-. Så posen er sikkert OK til sitt bruk, og det er billig til å være en "dun"-pose. Et generelt svar til ditt spørsmål: Du får så godt som alltid det du betaler for. Men du må selv vurdere hvor mye du er villig til å betale for å få høyere kvalitet, og hvilken kvalitet som er god nok for deg og dine behov.

@Kjell Iver "Fisket er eventyrlig her - blir en uke ekstra!" Tenk deg å ikke ha mulighet til å sende ut den meldingen Eller har du den kanskje ferdigprogrammert som standardmelding?

Da var saken sjekket opp, og tilbakemeldingen går på at alle fullmaktene var på plass i safen.

Nødknappen virker uansett da selv uten telefon, men da får man ikke mulighet for å sende ut en tekst samtidig med nødmeldingen.

Ja, her mangler vi de rette kontaktene.

Jeg vet ikke hvordan STF håndterer dette, men skal for sikkerhets skyld bringe ditt råd videre.

Det er plagsomt med disse som er så fargeblinde at de ikke ser forskjell på mitt og på ditt. Sånn var det ikke før da vi kunne betale med penger, men så åpnet noen gjerdet mot øst og så var "helvete" løst. Da jeg var på Island for noen år siden så hørte jeg at det var planer om å bygge nytt fengsel på grunn av alle de kriminelle østeuropeerne som hadde begynt å kom dit. Med dette været vi har i dag så frister det veldig med en fjelltur, men jeg har en avtale om en mulig jobb i morgen og den vil jeg nødig gå glipp av. Det er ikke for mange slike i disse "ulvetider".

Misunnelig? Ikke i det hele tatt! Nå fisket ikke jeg så mye som dere gjorde, så det har nok litt å si for at det ikke ble ørretmiddag på meg og @tronn - i tillegg er jeg litt utålmodig, noe som kanskje også gir utslag på fangstresultatet Flott rapport som vanlig. Digger Bilde/Tekst forholdet i rapportene dine.

Takk Og om det forsvinner fullmakter, så kan det ødelegge hele systemet. Og det vil virkelig lage problemer for mange. (ikke så mye for meg, for jeg glemmer som regel kortet, og må få tilsendt faktura - 50,- ekstra.)

Joda, men jeg kunne nå heller tenkt meg å betale 2-3 tusen for et produkt som bare kunne ligge i sekken i tilfelle nødsituasjon. Så kunne jeg heller betalt 500, 1000, 1500 eller noe ved bruk. Da kunne den vært med på alle slags turer uten for mye stress og penger. Har jo veldig sjeldent faktisk bruk for den.

Tusen takk:) Været var topp, da går det som en drøm over steinura. Hvor gikk ruten deres? Og fikk dere (han) ikke fisk? Gleder meg til turrapporten. Bare å få ræva i gir:)

Jeg hadde en tur til Børsteinen med mitt eldste barnebarn i fjor. Det var en skikkelig kjekk tur. Vi burde muligens forsøke en i år også... Og der kom tilbakemeldingen... På fredagens tur mot Blåfjellenden, møtte jeg en jente. Hun kom fra Langavatn, og var rimelig forbannet. Hun kunne fortelle at noen hadde brutt seg inn i safen, og at restene av safen og annet lå strødd på gulvet. Det var fortsatt telefonforbindelse der vi var, og jeg ringte til STF og fikk formidlet budskapet. Og da er det kjekt å få greie på at noen har reagert og tatt tak i dette.

Se der ja, det forklarer jo litt. Ser på sidene at SPOT nå også tilbyr en satelitttelefon. Virker som det bare er SPOT Connect som kan kobles opp til mobil. Uansett, fint å lese en slik gladhistorie der det gikk såpass bra, og ikke minst se at folk faktisk bruker sikkerhetsutstyret de har kjøpt inn.

Den vanlige spotten fungerer slik som du sier ja Walle, men vedkommende har nok en Spot- connect, som Tronn nevner. http://findmespot.com/en/index.php?cid=116 For å sitetere spot sine hjemmesider: "you can send custom SOS messages describing your situation, with your GPS position included"-

Det finnes flere modeller hos Spot @Walle. Du bruker de opp mot mobilen...

Helt fantastisk rapport, som vanlig. Jeg må få ræva i gir å få skrevet rapporten vår som går nesten i samme området. Dere hadde jo helt fantastisk vær! Heldig med den, selv om det ikke hjelper så mye i steinura Og jeg er rimelig sikker på at @Walle er litt misunnelig på fisken. Jeg er i hvert fall det, men tok meg ikke bryet med å drasse med fiskestanga.

Som @arcticboots nevner så får man kjøpt kiler for bruk på WM sine poser. Link til Norsk distributør; Summer Bag Expander Three Season Bag Expander Den eneste referansen til kilene på WM sine nettsider som jeg har funnet, er på prislisten de har link til - Slik jeg har forstått det så er lengden på glidelåsene lik på alle WM posen, samt av samme type, så dermed kan begge kilene brukes på alle posene i WM sitt sortement. Noe de forsåvidt også skriver på xcsport sine sider (se linkene ovenfor) I tillegg så har jo WM poser tiltenkt dem som ikke vil ha en klaustrofobisk pose - Bla WM Badger eller som @tronn nevner WM Cypress. Jeg har en summer bag expander (Mener det var det som sto på lappen da jeg kjøpte den. er litt usikker siden den virker å være sprengfull med dun... ) som jeg skal bruke på en WM Versalite, der planen er å bruke en WM Summerlite som innerpose = Vinterpose Her er ett bilde der Summerliten er plassert inni Versaliten med kilen (Den svarte delen) montert. Summerliten øverst og Versaliten under. WM har digge poser ! Men akk så dyre.. Fikk mine på 50% tilbud

Som vanlig fra din side, veldig godt skrevet. Stort pluss for både tekst og bilder. Kjenner på meg at jeg absolutt skulle ha deltatt på koordinattreffet. Så langt ser det ut til at dere koste dere på turen.

Solnedgang over Skarvheimen. Tatt fra Skurvehovda, 1093moh.

Personleg trenar høyrest ut som ein kjempegod ide for oss som ikkje gidd trene sjølv. Tilsvarande kan ein ha ein personleg turist som går tur for ein. Denne personlege turisten kan så poste turrapport her på forumet til glede for alle, slik at det er fleire som kan droppe å gå tur sjølv (det er jo ikkje alle som har råd til ein eigen personleg turist). Dette er jo også ein forretningside for dei som drømmer om å leve av å gå på tur.

Tilbake fra Sørlandet før de store nedbørsmengdene skulle komme. Like greit

Her legger jeg inn bildene som er sendt inn. Dovrefjell brenner Etter regn kommer sol Etter regnet Fast fisk i Øvre Dividal Nasjonalpark Fjellselfie Fløyelsmyk Kveldsbadende vannlilje Mannen og fjellet Brelett Mattyv tatt på fersken Mellom steinurene På jakt etter mat Frå Jakta, Hjørundfjorden På vei opp til Stetinden En flau vind over lavvocampen Et lite stykke Norge Farvesprakende solnedgang over Træna Fjellbekk Fottur i Eikesdalsfjella Måneskinn Sommerstillhet i fjord og fjell Sylmassivet i sommersol Turglede Julikveld i Vesterålen Rondvassbu

På Rondslottet kan ofte steggjern være ein nødvendigheit,

Høye personer burde ikke rote rundt i skog og fjell uansett. Bedre å holde seg i nærheten av sofaen, soverommet og badet til rusen avtar

Det er i hvert fall bedre å stanse "forsøket" før alle har kjøpt seg sin scooter. Ellers blir det veldig fristende for mange å ignorere tilbudet. Så lenge ikke alle har en stående, er det mer håp.