Vinnerliste

Herman Wildenvey skrev et dikt som alle kan ha lærdom av. Det henger ved døra på hytta mi slik at alle får en påminnelse. HYTTEREGEL Forstmester Røkkum gikk tur over fjellet med vennen Herr Wigant. De startet ved gry og vandret til dagen begynte og helle. Da fant de en hytte til nattely. Det er en regel`’, sa Røkkum,’ en hytte skal være slik når en går, som den var da en kom’. Ja det er det første en skogsmann bør lære’, sa Wigant og såg seg bekreftende om. Nu hadde de tenkt å la maten smake og ta seg en klunkom av livets vann. Så ruslet de inn. Men se der! Under taket hang en stille og stendau mann. Tja-de var sultene og hugne på drammen, og blås i en dauing. De skar ham ned og satte ham stille og pent på trammen -hvorpå de spiste i fred. Etterpå fant de hver sin køye og sovnet som de mødige gjør. Da morgenen kom vilde begge nøye påse at alt var fullstendig som før. De slukket på grua og lukket og stengte efterat frokost var inntatt med dram. Men ute på trammen satt ennu den hengte, og hva skulle guttene gjøre med ham? Hør’ hvisket Wigant-’ hjelp meg å bære, vi henger ham opp igjen-her er en tom!’ ”Ja” svarte Røkkum,’ for hytta skal være slik når vi går, som den var da vi kom’. Herman Wildenvey.

Har foreslått sauebjelle. Ble ikke så godt mottatt....

Værmeldingene var ruskete, men langhelgen var allerede avtalt med to arbeidsgivere, så det skulle gåes denne helgen samme hva som kom ned fra himmelen. Vi startet fredag morgen med turen inn til Tomannsbu. Vi har vært der en gang tidligere i sommer og den hytten likte vi alle spesielt godt, vi har derfor meldt oss som faddere for denne flotte plassen og hadde bestemt oss for å stikke innom denne helga. Den første bakken (200 høydemeter sånn ca rett opp) gikk fint. Det var vått i terrenget og det blåste friskt, vi var spente på hva som ventet oss på toppen. Men vi gikk på. Ask og Eliah er godt fornøyd med de nye Aklima hoodie ullgenserene (som var på tilbud hos tursenteret til STF) Men vel oppe på toppen stod vinden sterkt rett imot oss. Vi vurderte været som ustabilt, skyene var gråe og hang lavt, i det fjerne kunne vi se at skyene låg som et teppe over toppene som et tåkelag. Fjellvettreglene svirret i bakhodet: nr 1 og 2 er ok, nr 3 "Vis respekt for vær of værvarsling" er den gjeldende nå. Med små barn med på tur er denne viktig. Hvis de først begynner å fryse så er det langt inn til hytta (6,7 km tur totalt). Nr 4, 5, 6 og 7 er ok. Vi lytter deretter til nr 8 "Vend i tide, det er ingen skam å snu". Vi går ned til bilen igjen. Men ingen grunn til å bli mismodig av den grunn, fjellet bugner over at DNT hytter. Vi har besøkt 12 forskjellige av de hittil i år og det er ingen grunn for at vi ikke skal klare nr 13 denne helgen. Vi bestemmer oss for Øyuvsbu, en av DNT Sør sine hytter. Den ligger kun 20 minutter gange fra veien, og medfører ingen risiko for små barn selv i dårlig vær. Glade og spente ankommer vi hytten, vi undrer på om det er folk der. Parkeringsplassen var stappfull, men dette er en ideell start på flere av rutene som går her i Setesdal Vesthei så det kan være bilene til folk som er på en av de mange andre hyttene i området. Hyttekos (og skjulte matematikk øvelser): Denne natta var vi 20 overnattende gjester i hytta, det er 31 sengeplasser så det var ikke noe problem. Det var mange barnefamilier, men en spesiell gjest var der også: En mann med hund som hadde gått fra Grense Jakobselv!!!!! Han hadde brukt 110 dager ned til Øyuvsbu og han er nå snaaaart på Lindesnes. Bloggen hans kan dere lese her: http://labbelitt.blogspot.no/ RESPEKT! Neste dag tar vi oss en tur i terrenget rundt hytta, vi var tenkt å gå en dagstur til Håhelleren (neste hytte i retning vest). Ask gleder seg til neste sommer, da skal han bade her! Her skimtes Øyuvsbu bak. Det er vått i terrenget for tiden: Mens vi gikk innover langs vannet kom en ørn flygende over oss, fantastisk skue! (Fikk desverre ikke tatt bilde av den.) Guttene konkluderte med at vi ikke var så interessante som ørnemat, vi har for sterke farger på klærne til det mente de. T-ene til DNT svikter aldri. Som dere ser av bildene var det skikkelig høstvær. Men vi koste oss ute og fant masse tyttebær, som vi tok med tilbake for å ha til middagen. Nytelse: Guttene elsker å sitte forran ovnen og kike inn i flammene, jeg husker jeg elsket å gjøre det samme når jeg var på deres alder. Fjellmat, med nyrørt tyttebærsyltetøy, nam: Flinke hjelpere: Og etter man har vært flinke å hjelpe til med oppvasken, kommer det belønning: Søndagsmorgenen kommer og vi trasker i regnvær til bilen igjen, det er vått, men det er godt å være ute. Lykke er noe man skaper selv, lykke KAN faktisk være et vått høstfjell. På veien hjem blir været nydelig, sol fra klar himmel. Vi kjører innom Gloppedalsura på sightseeing, veldig store steiner, mange! Vakkert? Man bøller ikke med denne karen: Så tok vi innom Månafossen en liten svipptur. Fantastisk plass hvor de virkelig har lagt til rette for "lavterskel" friluftsliv for hvermannsen. Kommer du deg ikke til fjells når det er slike trapper, så kommer du deg aldri opp: Spennende (og uvant) med kjetting for å holde seg fast: Flott plass! Guttene fant fort et skilt som pekte videre mot Mån, de insisterte på at vi gikk videre oppover. Men vi måtte overtale de om at vi fikk gjøre det en annen gang, nå måtte vi komme oss hjem til sivilisasjonen igjen. Helgen var brukt opp desverre. Men de var like blide. Hva vi finner på neste helg er det ingen som vet. Været kommer til å styre aktivitene fremover. Men en ting er sikkert: Livet er ute!

Yr meldte regn i Hunnedalen i dag, så ble en tur til Bynuten siden været skulle være bedre ute med kysten. Var ihvertfall strålende vær hele turen, men det så også ut som været var brukbart lengre innover. Godt å komme seg på tur igjen etter 4 uker uten fjelltur pga legghinnebetennelse. Mye biler på parkeringsplassen og traff endel folk både i løypa og på toppen. Litt overrasket over at så mange hadde tatt ut på tur tross i litt ymse værmeldinger, men folk har kanskje lært seg å stole mer på været utenfor døra enn det yr melder. Var ihvertfall strålende i dag og t-skjorte føre hele veien.

Jeg og barna har hatt en fin liten tur til Trollfossen i Buskerud. (Like ved Vidalen) Ett artig sted som ikke er så veldig kjent. Thiril 6 og Jakob 3 har storkost seg i telt i to netter og ville gjerne være borte ei natt til. Legger ved noen bilder som beskriver turen godt. Vi brukte dog 7timer på ca 3km hver vei. Altså mye utforsking og blåbærspising.

Høydeskrekken fikk seg en ny lusing idag og jeg klarte å komme meg til toppen på Ulriken. For mange her er det sikker tikke stort, men jeg er stolt av meg selv! Været var en utfordring med så sterk vind at jeg nesten gikk ned på kne i de værste områdene, men det gikk nå allikevel!

Må ut på Runde fyr i alle fall ein gong per år, å sjå storebåra bryte. Evt Lundefuglen frå fiske når sesong for det. Hadde nokre fine dagar no.

Kona og meg var rundt og samlet inn noen lokale topper i dag. Utpå ettermiddagen gav vi oss i kast med den tredje for dagen. Vegbeskrivelsen var grei nok. 22 km fra Evje sentrum og opp på heia i kommunens sydvestre hjørne. Så til fots på bommveg 1,6 km til slutten på vegen og deretter 200 meter syd til toppen. Trodde dette var en enkel affære så sjekket ikke kartet. Siden det ikke var mobildekning la vi igjen telefonene i bilen. Tilfeldigvis var det en bomveg 200 meter før den riktige vegen og vi tok inn feil veg. Etter sikkert 3 km sa kona at dette måtte være feil og sa hun ville snu. Jeg derimot ville prøve noen hundre meter til og sveipe oppover i skogen. Etter kort tid ombestemte hun seg og gikk etter meg. Jeg derimot gikk en stor sving rundt henne og kom tilbake på vegen. Følgte denne tilbake til bilen og ventet at hun var der. Negativt, så jeg kjørte nedover vegen mot bygda og forventet å finne henne på vegen. Men den gang ei. Kjørte helt hjem i tilfelle hun hadde fått haik, men ingen hjemme. Siden det begynte å bli mørkt så var det bare å ringe politiet etter en stund og etterlyse. Og ganske raskt ble hun funnet gående på vegen nedover. Gjett om det var en som ble glad. Tenkte selfølgelig det værste hadde skjedd siden det skulle være klin umulig at hun var bak meg. Første gang jeg har trykt på den store røde knappen, men jeg var svært nervøs en stund. Den etterlyste og svært sakna på dagens andre topp i flotte høstfarger:

Tur til Stavanger i dag. Stoppet på vegen og tok turen opp på Lindtjørnsknuten-731moh. Høyeste i Lund kommune i Rogaland. Fin tur men det blåste noe djevelsk på toppen. En selfie ble det nå også.

https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/

Jaha, då var den äntligen klar då. Tarp på ca 280x320 cm. Det enda som återstår är sömtätning på mitten där skarven är. Duken är siliconbelagd nylon. Förstärkningar i alla fästen för linor (16 st) i cordura 500. Biltemas alumniumöljetter. Ca 410 gram före sömtätning. Som vanligt tar allt mycket mer tid än tänkt, och det är många meter att sy. Plus alla fästen...

Og jeg henger meg selvsagt på galskapen og legger ved nok et bilde av samme vann.

Min erfaring er at det like gjerne er folk på min alder som ungdom som ikke vasker etter seg. Personlig skjønner jeg ikke hvordan de får seg til det, men for enkelte er det tydeligvis ikke noe problem. De tenker vel som så "jeg har bare sovet her en natt. Hvor møkkete kan det bli?" Og sant nok... Veldig møkkete blir det jo ikke (som regel), men når n'te person på rad tenker det samme blir det møkkete. Veldig møkkete. Lurer på om ikke-vaskerne er de samme menneskene som ikke gidder å ta med seg tomemballasjen hjem, men heller legger den igjen under en busk eller oppi bålet?

Jeg fant en annen henvisning til "Å trykke på den stor røde knappen" på det danske forumet Outsite. Og jeg hadde aldri hørt uttrykket før... (Diskusjonen på det danske forumer går til en vis grad på redningstjenesten i Norge. http://www.outsite.org/index.php/vandreforum-og-outdoorforum-for-friluftsliv/velkomst-og-info-fra-redaktionen/3419-hvornar-behover-du-hjaelp-i-fjellet )

Kan og vere vert å nemne Armytek sine lykter, Kanadisk firma med særs god kvalitet. Dei har ein litt anna opptikk på hovudlyktene sine som gjev fin spredning men også bra med rekkevidde. http://www.armytek.com/products/flashlights/headlamps/armytek-wizard-pro-xm-l2.html Men kan og sterkt anbefale Zebralight, har mange av lyktene deira. Dei er utstyrt med såkalla PID, som gjer at dei justerar lysstyrken etter kor varm lykta er. Dette gjer at du får mest mogleg lys ut av lykta. Berre ver obs på at om du kjøper frå heimesida deira og vel gratis frakt, så kan det ta lang tid før du får den i postkassa. Om du skal ha det beste så bør du helst ha ei lykt som nyttar 18650 batteri.

Gikk til Kvistingen i går kveld for en skikkelig test-tur hvor det meste skulle testes. Skulle blant annet teste Amok-køya på nytt etter min litt skuffende førstetur. Jeg visste det var meldt noe vind, og da jeg kom frem til gapahuket stod vinden rett inn og virket i plagsomste laget. Traff et par med telt der også, så ville uansett trekt meg et stykke unna. Var mest lysten til å finne meg oppheng i nærheten av vannkanten, så da dro jeg videre i retning demningen for å se på mulighetene for å finne et opphengssted i le av vinden. Det var i tillegg tidspress da det kom til å bli mørkt relativt raskt, og med tanke på opphengssted så det dårlig ut lenge, helt til jeg fant et omtrent ideelt sted i le av siste heia før demningen. Tarpen ble tatt ned før bildet ble tatt. Hovedstien går 30 meter bak her, og stien som følger nærmere vannkanten går 5m foran. Liten presenning er henslengt under og jervehiet til Nicki oppå den. Utsikten over Kvistingen fra køya, over mot odden der noen andre teltet. Bildene måtte tas med testsubjekt 2, min Samsung Xcover B2710 da testsubjekt 3, nye ebay-batterier til min Panasonic GX1, var totalt fiasko. Det jeg gjorde forskjellig denne gangen var 1) å bruke min nye Exped SynMat UL 7 LW istedenfor min gamle DownMat 9 DLX, 2) å bruke en lakenpose å ligge i, 3) å bare bruke soveposen over som dyne istedenfor å prøve å ligge i soveposen, 4) ha med en baby-størrelse dun-hodepute, og 5) sove med et par gamle clas ohlson varmesokker på. Myggnettingen ble heller ikke tatt i bruk, men den gjorde nok ikke noe fra eller til på komforten første turen uansett. I tillegg brettet jeg fotenden opp og inn i køya når jeg skulle sette meg inn, kontra første tur hvor jeg brettet fotenden ned. Mye bedre. Opplevelsen var i alle fall atskillig bedre. Liggeunderlags-forskjellen tror jeg ikke bidro der, men byttet var brilliant for sekken/pakkingen i alle fall. Lakenposen var en del mindre knot å komme inn i og holde nogenlunde på plass kontra å sette seg inn ferdig i soveposen og åle seg til i riktig balanse i køya. Problemet med at jeg skled ned i fotenden hadde jeg heller ikke som sikkert syldtes at jeg ikke lå i soveposen. Det ville nok vært enda mindre knot å droppe lakenposen helt, men håpet er at køya holder mye lengre før jeg trenger vaske den ved lakenposebruk. Komforten med varmesokker og ordentlig hodepute (dog veldig liten) og soveposen bare over som dyne var i alle fall upåklagelig. Skal ikke påstå jeg sov så fantastisk denne natten heller. Jeg la meg for tidlig - det var jo tidlig mørkt og da jeg hadde spist hadde jeg ikke så mye annet å gjøre. Køyesoving er fortsatt temmelig uvant, og det krever litt å komme i gode liggestillinger når man ikke sover på ryggen. De finnes, dog Vinden var også som sagt ganske sterk (mye lyd i trekronene og en del i tarpen), og jeg kunne kjenne ridgelinen slakkes og spennes noe av at det ene treet stod oppe i vinden. Nicki lå også og knurret innimellom, bl.a. av at det lyste i lommelykter på andre siden av vannet der andre folk teltet. Amok-tarpen fikk forøvrig kjørt seg ganske bra da vinden skiftet retning et par øyeblikk, men den klarte seg bra. På baksiden hadde jeg bardunert den ned i bakken, men på forsiden hadde jeg knytt bardunene høyere i et par beleilig plasserte bjørkestrangler. Tarp var dog strengt tatt unødvendig - hadde nok vært koseligere med den stjerneklare nattehimmelen - men tarpen holdt meg i alle fall fri for fallende innsekter, barnåler, bark og annet der jeg lå.

En overnatting i Maridalen fra onsdag til torsdag. Kom meg avgårde kl 17. Og etter bussturen labbet jeg i en time. Sekken, en Bergans Tuva 50L holdt akkurat med telt og liggeunderlag pakket utenpå. Leiren ble satt opp på et ikke ukjent sted. Lite folk å se på en onsdag, men det var jo meldt regn... Da leiren var etablert og maten inntatt skulle jeg fiske. Skikkelig mørkt! Men dessverre begynte det å blåse. Klarte å finne le i ei vik og lurte tre små ørreter. Men ble mest Frokosten idag var av det gode slaget: På veien hjem sikret jeg meg snaue 2,2 kg trakt kantareller. Og fire kantareller. Knalltur!

Heisann alle hyttevandrere, Jeg vil bare ta opp et tema med dere: Hyttevask Hvordan er stemningen for å vaske etter seg på hyttene? Jeg ser veldig mange som bare pakker sekken og drar videre uten å ha filla i vann en eneste gang. Det er jo selvfølgelig mange som er veldig flinke også! Men jeg reagerer på at ikke flere/alle vil vaske etter seg!? Det er jo så trivelig å komme frem til en ren og pen hytte, så hvorfor ikke "gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"?

Fjellet på høsten er fin. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3043-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3040-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3041-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3044-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3037-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3042-/ Fidjadalen har jag hört många prata gott om och Indredalen/Røssdalen ska vara minst lika fin. Så en tur dit har varit på att-göra-listan länge. När tillfället kommer så varför inte ta båda två på en dag. Att jag kunde göra turen i shorts i oktober gjorde det inte direkt sämre. Fantastisk dag med fina höstfärger i otrolig natur! Så jag tog turen med løpskor og ett hopp om att komma rundt innen det blev mørkt. Månafossen-Blåfjellenden, 2:45 Många stenrös/ura passerades och bitvis svårt att hitta stigen som mestadels var gott märkt. Uppåt hela tiden. Blåfjellenden-Øvre Espedal 3:30 Upp till ca 800 möh. Stundtals svårt att hitta stigen som var märkt med varder. Stor del löpbart. Øvre Espedal-Frafjorden 2:30 Min favorit. Härliga backar och fint på platån. Hele texten: http://supereple.blogspot.no/2014/10/fantastisk-dag-i-frafjordheiene.html

Hoy @Jan Erik Hansen eg bur tre kvarter frå og har breutstyr. Berre å seie frå

Nå er det grøvste gjort. Det viste seg at profilen i bunnen slett ikke var noe rør, men rett og slett en trepinne. Denne hadde brukket tvers over på tre steder og der hadde det trengt inn vann. Resultatet var selvsagt at treet var råttent. Det ble en ganske omfattende jobb med å fjerne det som var skadet og deretter legge to lange elektrikerrør på side av det som var igjen. Der den opprinnelige kjølen måtte fjernes fylte jeg hullet med mer glassfiber og epoxy. Det virker bra og kajakken fikk fin form. Nå må jeg bare ta finpussen av småsårene på utsiden, og så er vi klare for test. Maritim på Slependen var for øvrig et meget bra sted å handle til dette. Jeg fikk mye gode råd og hjelp til å plukke ut det jeg trengte. Hvis jeg (og snuppa) blir fornøyd med resultatet, så lurer jeg på om jeg ikke skal pusse ned hele greia til slutt og lakke den. Vi får se. Tusen takk for gode tips og råd!

Takk til deg også

Til fremtidige turer så kan man jo vurdere om bedre halvdeler bør utstyres med en slik: https://buy.garmin.com/nb-NO/NO/friluft/utgatt/dc-40-gps-hundehalsband/prod68084.html Men så var det det med stemninga i stua da...

Tiur3. Ville heller aldri lånt bort min hund til noen jeg ikke kjenner. Der er jeg jo faktisk enig, så det blir jo litt selvmotsigende mtp at jeg vil låne hund, men jeg har liksom ingen alternativer Dessuten ville jeg jo ikke tatt med en fremmed hund på langtur heller. Må jo bli kjent med både hund og eiere først, på kortere turer osv.

Kanskje derfor DNT har oppgradert denne regelen litt... http://www.turistforeningen.no/hytteguide/ Både bestikk, tallerkener, benkeflater og golv må vaskes før du forlater hytta. Forlat hytta i litt bedre stand enn da du kom. Litt bedre var vel kanskje å sagt i fra om liket

Ikke i dag, men i går: Damtjønna i Vassfjellet. Aldri sett så mye folk der. Det begynner å bli seriøst mye folk i bynære markaområder nå. Egoisten i meg savner tiden da jeg hadde store områder for meg selv, spesielt hvis jeg unngikk søndag formiddag.

Jeg har muligens nevnt det et par ganger, men det med hyttevask er en kjepphest. som jeg rir både ofte og gjerne. I løpet av min karriere som hyttefadder, har jeg sett at det stadig blir vanskeligere å få folk til å vaske. Til nød blir det kostet (under teppet). Noe av skylda skal nok vi foreldre ha, som ikke har lært opp avkommet. Og lært de samme unge podene, at det ikke nok å betale. Betalingen dekker ikke "alt", det må også gjøres en innsats. Jeg tror "ungdom av i dag" er så vant med å betale seg ut av ting, at de ikke helt tenker på å gjøre en innsats. De har jo betalt..... Og den samme ungdommen har ikke hatt mulighet for å lære å gjøre rent. De studerer og leser, men får lite opplæring i rent praktiske sysler.

Både Tveidebrekka og bakke opp til Mån på en helg, og overnatting på hytte. Det må ha vært en aktiv helg. Kjekt å se bilder fra en hytte jeg faktisk ikke har vært på.

Jeg var i Vengedalen og klatra Romsdalshorn i helga. Ingen snø å opprive der. Nedbøren som kom, kom som regn. På Vengetind så det greit ut, men litt snø i rennene. Kan være litt snø i Galleriet. Vanvittig fint i Vengedalen på denne årstida! Bilder av Romsdalshorn og Vengetind 4. oktober.

Det regnet godt tidlig på morgenen, men opphold fra omtrent 11. sola kom fram i to-tiden.

Jeg har aldri kakao på termosen. Ikke på grunn av faren for bakterier, men fordi det lukter pyton hvis ikke termosen blir rengjort med en gang etter bruk. Står den til neste dag så kommer det en spesiell lukt og den er ikke god.

Ville også ha gått for militære soveposer, billige og varme. Sånn i teorien kan dere jo også kjøpe et lagstelt med multifuel siden dere skal kjøre, det tåler mye vær og dere får varma det bra opp slik at klestørken også går greit. Ønsker dere enklere og lettere telt så liker jeg TNF VE 25 eller Hilleberg Nammatj, god plass og tåler mye vær.

Når vekt ikke har noe å si er jo militære soveposer geniale. Masse varme for pengene, men de veier mye. Jeg har kjøpt en amerikansk modular sleep system med to soveposer man kan sette sammen og gore-tex bivy for under tusenlappen.

Det gikk jo godt og dere har ikke fordelt skyld, så da høres det ut som det bare blir lærdom dere tar med dere videre fra dette

Var nok rask på avtrekkeren, men var noe galt skjedd så hadde man nok ikke tilgitt seg selv.

Kjempefin Turrapport. Takk for den

Østavindsråkje satte en effektiv stopper for tur inn mot Børgefjell. Telter nå i skogbrynet rett under tregrensen ved Tettingdalen. Gikk opp fra Langfjord. I morgen blir det Lomsdal som får besøk - så får vi se hvor kursen settes - det er 16grader nå kl 19 og kraftig vind i høyden hører jeg. Glemte bok så jeg leser på nett i stedet - ikke helt det samme men

Torsdag - fredagstur. Værmelding er viktig. I løpet av uka har det vært snakk om uvær i helga. Torsdag var så bra som den kunne være i oktober. Sol, varme og lite vind. Selv om temperaturen ikke var mer enn 11-12 grader oppe i heia, så er det helt perfekt til å være så sent på året. Resten av helga skulle ikke være like god. Og på grunn av omstendighetene, kunne jeg ikke være vekke for lenge. Dagens komunikasjonsutstyr gjør det mulig holde kontakten nesten uansett. Da kreves det strøm på batteriet. Det hadde ikke min, på mange måter utmerkede, satelittelefon. Jeg har sagt til meg selv, noen ganger, at dette må sjekkes før tur.... Nå var det ikke mye tvil om hvor turen skulle gå. På torsdag lå det ann til at jeg bare kunne komme meg på tur torsdag/fredag, og da måtte det bli Blåfjellenden. Rett fra jobb og rett på tur. (Med en liten stopp for å kjøpe Fjordland middag, brød, bacon og egg.)På parkeringsplassen var det en bil, og det var spor innover. Et lite stykke innover heia, møtte jeg en mann som kom i mot. Han hadde vært en dagstur til Blåfjellenden. Ikke STF hytta, ikke gjeterhytta, men fjelltoppen som de to andre har navn etter. Det er en drøy dagstur. I korte bukser. I oktober. Det var som nevnt bra vær. Han hadde sett en sau med to lam oppe på toppen, og jeg lovet å gi beskjed til rette vedkommende. Selv gikk jeg i ullbluse hele turen. En flott tur innover heia. Sola var på vei ned. Kveldslyset som kom etter hvert som jeg kom lenger inn, farget sidene gule og røde. Det ble skikkelig høststemning. Nedover bakkene fra heia, mot slettene ved Blåfjellenden, prøvde jeg å ta noen bilder som skulle vise fargene. Og i det jeg kom over den siste lille kanten og fikk se hyttene, gikk sola akkurat ned bak Ernstnuten. Det var et nydelig skue, men her sviktet kameraet. Det takler ikke så store kontraster. Det var ingen andre på hytta. Selv om sola hadde stått inn vinduene, var det ikke for varmt inne. Jeg fikk fort fyr i ovnen 0g gikk for å hentet vann. Jeg satte på te, mikset saft, og fant fram radio og avis. Det er en av de mer hyggelige ting i verden. Sitte på Blåfjellenden med varme i ovnene, radioen på og løse den vanskelige sudokuen i VG. Da trenger jeg ikke selskap. På fredagsmorgen ble det litt jobbing, og rengjøring av hytta. Slike ting tar tid og jeg blir alltid svett av å svinge moppen. Jeg kom meg avgårde rundt 11. Været fredag, var på langt nær så bra som på tordagen. Det var litt som å vinne i lotto, å få med torsdagen. Fredagen var mer som å trekke et blankt lodd. Litt regn. vind opp mot stiv bris og sope. Som er svinglatt.... Uansett er det fint å kjenne at kroppen fungerer, at bakkene faktisk tar slutt og at flyeene øverst er greie å komme over. På tross av motvind og yr. Nedoverbakkene går mer av seg selv. Nesten nede møtte jeg et par på vei inn. Hytta blir ikke tom. Nede på parkeringsplassen, ringte jeg Ola, og fortalte om sauen på toppen av Blåfjellenden. Han takket for opplysningen, og fortalte at det var folk på vei inn. De skulle forsøke å med seg en sau som nå hadde stukket av to ganger. Tredje gang gjelder det. De hadde omtent vært ved Flørlivannet og hentet sauen to ganger, og nå måtte de inn en gang til. Det er mye morro for pengene... Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har kun lekt aktivt med hodelykter siden den første DX-lykta tok av. Før det var det bare billige petzl-lamper, som knapt lyste opp bakken foran meg. Du har fått mange gode innspill her og har allerede bestilt en bra lykt - men jeg tror ikke du blir fornøyd før du får deg en Piko . Den og Zebra H602 flood kompletterer hverandre perfekt. Selv valgte jeg AA-flood fra Zebra på grunn av batteristandarden. Man finner alltid et AA-batteri i nøden. - Lupine Piko, uansett hva noen sier.. det finnes ingen over og ingen ved siden. Ferdig snakka. Hvis du ikke tror meg - prøv. Hvis du ikke finner noen å sammenligne med - kontakt meg. Fantastiske lykter alle sammen, og de holder lysstyrken till the bitter end (det er de færreste moderne lykter som ikke har regulert output nå). - Zebralight. Fyller og eier en nisje av ettbatterilykter. Jeg har hatt store problemer med å bestille direkte fra zebralight... og har kjøpt mine lykter fra forhandlere i USA. Ikke så gøy med tanke på evt. reklamasjon, men med ett unntak så har jeg ikke hatt trøbbel med Zebra. Spark ser ut til å ha matchende produkter. - Burfjord sport - bra butikk, tar inn kinalykter med arctic features... dvs. silikonbelagte kabler og robuste batteripakker. Kjøpte ei Magicshine-lykt herfra og den er fortsatt i bruk. Lykter jeg har hatt og testet i forskjellig grad: Zebralight - H602 XM-L2 Flood Cool White - utrolig bra lysstyrke, og med flood så bader man i lys. - H600 Cree XM-L T6 Cool White - bra lykt, men det har kommet nyere modeller. - H502 AA Flood Cool White - den beste telt- og allround-lykta jeg har.. 80 grader flood - helt uten dødpunkter. Veier 80g med eneloop AA!! - SC52 L2 AA (Flashlight) Cool White - mye bedre enn f.eks LED lenser lommelykter. - SC50 - eldre lykt, kjøpt brukt - døde rett etter ankomst Lupine - Piko X3 Duo - min favoritt.... 900lm, 1.7ah batteri i pannebåndet veier 210g inkl batteri. Har også et bittelite 0.7ah nødbatteri (Lupine Nano) i tilfelle krise. - Piko X - 750lm, 3.3ah batteri i lomma. Mer enn nok lysstyrke for alt som ikke skal gå fort for seg i mørk skog. - Piko TL - lommelykt 750lm, - Betty X Pro - 1850lm (tror jeg), 2x7.2ah batterier i lomma og et hav av lys. - Har fire forskjellige lupine ladere - alle gjør jobben, men charger one er kremen. Microladeren er veldig hendig, men tar litt tid på de store batteriene. - Smartcore batteriene har reststrømindikator, men jeg synes ikke det er vits å betale ekstra for dette. Magicshine - MJ-900 Arctic - 900lm, mitt første møte med DX-lyktene i 2010. - MJ-818 sykkelbaklys - råeste baklyset jeg noen gang har hatt. - MJ-808L - 1200lm, bra og billig. Petzl, ymse smålykter, tikka, tikka xp, tikka xp2 - med oppladbar batteripakke osv. Fine lykter til de minste ungene - hvis man kan finne dem på salg (lyktene altså ). Led Lenser H7... just say no!

Det høstes i Børgefjell. Kjapp tur opp i Simskardet i går - vi skulle egentlig i et høyereliggende fjellområde - evt overnatte - men østavinden satte en stopper for det. Her passeres NPgrensen Lavfrekvent uling fra Biseggen og Kvigtinden. Jeg skal på tur innover her igjen i morgen - kun meg og storsekken - om været blir bra.

Om parafinen til primusen koster 20 eller 40 kroner pr. liter så er det sikkert ikke det som knekker økonomien til turfolk som har både primus og klær som koster nesten hundre ganger mer. Målet er vel å bruke det som brenner best, soter minst og varmer mest under alle forhold.

Gikk rundt Høvringen, et vann på Evjeheia. En tur på ca mila med innlagt overnatting. Flott vær på onsdagen. Tilløp til frost på natta og noe grått på morgenen. Litt vemodig å gå her, 50 år etter at jeg gikk rundt her første gang med min far. Stien rundt som før var bred og tydelig var nå mest grodd igjen, med høye grantrær midt i sporet. Folks turvaner og ferdsel er tydligvis i forandring. Melankolsk kveldsstund med sikt bort til hyttebyen og høstferie på østsiden: Disse vakre, klare og kjølige høstkveldene er umistelige: Tid for en stille kveldsstund med boka om Napoleon og Waterloo. I hyttevinduene på andre siden blinker det fra storskjermene. Hver sin lyst.

Tur på Oslofjorden i kveld for å se om det var noen gjess eller ender igjen. Så en sel, to havørner, to hegrer og en fin sjøørret som hoppet rett foran baugen. Fikk ingen fugl, men det gjorde liksom ikke så mye..

I mørke kan kløner forveksle toppforsterkningen med forsterkningen for det ekstra taket (eller forteltet). Det viser seg ved at vandrestaven ikke står samme hva du gjør. Dette er noe jeg må passe på fordi jeg er en slik kløne - i alle fall med hodelykt. To konfigurasjoner: stav rett opp og stav på skrå. Første gir en dør som heller ut og slik er mindre utsatt for regn. Antagelig også riktigere belastning på staven, men litt mindre plass. Nr to gir dør rett ned og mer gulvrom. Jeg gjorde som Joe viser i videoen sin: de to endene plugges først, med slakk på en av linene tilsvarende 20 cm. Det ble vinglete (antagelig rimelig håpløst i litt vind), så jeg plugget midtre front med masse slakk. Det gav nok spenning i duken til at staven fikk "feste" og det ble en enkel sak å feste døra. Etter det er det å feste de andre to eller seks snorene. Første natta var det antydning til et tynt lag kondens, men ingen dråper. Lå på en åskam under svære furuer med ca 2 cm lyng og jord over fjell, så allverdens sjanser for kondens var det ikke. Følte at den brede døra hjalp med lufting. Hele baksiden på teltet er jo i praksis netting. Andre natta var noe verre med dråper over det hele. Men det som rant, det rant pent ned på sidene. Så var det opp til meg ikke å dunke borti duken. Teltplassen var midt i en dyp dal, ved en elv og på en tykk gressmatte. Betydelig kaldere denne natten. Det var på med lue og ekstra trøye i 2-tiden. Fikk ristet av en god del av vannet, men det dryppet av sekken resten av dagen. Ponchoen gjør jobben som bunnduk. Men jeg er litt i tvil om hvordan det går når teltet settes opp i regnvær. Blir kanskje vanskelig å unngå vann her og der. Tiden vil vise om min vurdering holder - noe den i slike saker sjelden gjør. Rart med halvt gjennomsiktig telt, men jeg likte det. Mørkt nok når det er mørkt, vekkeklokke når det er på tide å stå opp og månelyset i trekronene lager skyggespill... http://www.fjellforum.no/gallery/image/3031-img-1719/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3030-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3029-/

Vardheia på Stadsbygd. Rolig formiddagstur med barna.

Kvinen turisthytte - Agder - Link til turen på UT.no

@FjellDude, mener du Briksdalsbreen? Hvis det er Briksdalsbreen, så er det jo en godt eksempel på hvorfor slike spørsmål kan være "problematiske". For Briksdalsbreen anno 2014 er veldig vanskelig å komme seg på, og kjem en fyrst så langt er det alt annet end enkelt breterreng - om en trur denne bre egner seg for "å utforske litt forsiktig" bør en nok søke assistanse fra erfarne folk. Poenget her er jo at det ikke er utstyr en trenger i fyrste omgang, det er kunnskap om breer og så hensiktsmessig bruk av utstyret - utstyr som brukes feil er potensielt livsfarlig, og utstyr en ikke vet åssen skal brukes gir falsk trygghet som igjen er potentielt livsfarlig... Briksdalsbreen anno 2013 fra dalen: www.glacier.nve.no/viewer/GPP/no/nve/GlacierPictureInfo/2316 Dere kan søke opp Briksdalsbreen på www.norgeibilder.no, sjå på breen... Husk bildene der er fra 2010, så breen er større end det den er i dag - dere kan jo sammenligne med NVE sint bilde i linken over fra 2013. Få en erfaren brenisse med dere på tur, da kan han/hun sikkert også finne en bre som egner seg bedre til en opplevelsestur for uerfarne. Ellers kan dere jo hyre en fjellførar til å ta hånd om sikkerheten (og stille med utstyr), og i samme slengen fortelle dere litt om breer og hvordan dere evt. kan komme i gang med brevandringen selv. (på 3 dager klare en erfaren veileder å gi en god innføring i brevandring i blåis, eksempelvis)

Dette er ikke jegere, dette er mennesker uten noen form for empati for andre levende vesner. Håper disse 8 menneskene dømes hardt. Frata dem retten til å jakte å bære våpen for minst 10 år. De bør heller ikke få lov til å eie hund. Hvis de lærer opp hunder til å drepe dyr er ikke veien lang for en hund til å ta livet av andre. Dette er ikke hundenes feil, kun eierne.

Nå er det vel ikke sånn at det bare er å finne frem sandalene og solbrillene, for nå kommer den globale oppvarmingen. Det er tross alt svært liten forskjell i antall grader, men heller påvirkningen av smeltet is og økt havstand man er bekymret for. Pluss at dette vil medføre sterkere og hyppigere uvær som stormer. Det argumenteres vel også med at det kan bli kaldere i Norge med oppvarmingen, ettersom golfstrømmen kan endres. Å tvile på global oppvarming utifra en god sommer blir noe snevert. Med forbehold om at jeg er et massivt brødhue og ikke engang har halve hjernekapasiteten som behøves for å forstå klimaendringer og global oppvarming.