Vinnerliste

Tidlig oppe og avgang hjemmefra kl 06.30. Avtalen var å møte Jomar oppe på fjellet, han skulle ligge oppe i terrenget i fjellduk i to netter. Rypene hadde flokket seg og satt lavt i terrenget, den største flokken var nok på nærmere 60 ryper. I tillegg så vi noen flokker på mellom 20 og 30 ryper, og en god del enkeltfugler og "småflokker" på 3-5 fugler. Godt å se at det er mye fugl i fjellet. To liryper hadde også forvillet seg opp i fjellrypeterrenget også, men de fikk fly i fred. Bildene er ikke av den beste kvaliteten, ble tatt med min iPhone. Bratt oppstigning. Med godvilje skimtes hustakene på seteren der bilen min står. Morgen på fjellet. Utsikt mot Trollheimen, Snota ses midt i bildet. Soloppgang. Høstens første skudd ga høstens første rype. Koker vann til et par Real turmat. Og kokekaffe. Hagla jeg kjøpte for konfirmasjonspengene mine i 1993, Star Baikal. På tur ned. Var på tur i 11 timer fra jeg gikk fra bilen og til jeg tilbake igjen, det kjentes skikkelig i lårene på tur ned den bratte lia. Vis hele artikkelen

https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/

Østavindsråkje satte en effektiv stopper for tur inn mot Børgefjell. Telter nå i skogbrynet rett under tregrensen ved Tettingdalen. Gikk opp fra Langfjord. I morgen blir det Lomsdal som får besøk - så får vi se hvor kursen settes - det er 16grader nå kl 19 og kraftig vind i høyden hører jeg. Glemte bok så jeg leser på nett i stedet - ikke helt det samme men

Ja det ringer ofte en del bjeller rundt forbi når du trykker på "den røde knappen". Fant du kona de selv eller rullet det ut noen titalls tusen fra statskassen før hun ble funnet? Det er ingen god følelse når noen plutselig blir borte. Jeg opplevde det på en dykkertur sammen med min kone, før hun ble min kone.skulle ha et helt vanlig 20 meters "krabbedykk" og hun brukte en del mer luft enn meg. Plutselig pekte hun på manometeret og ga tegn til at vi skulle gå opp, men jeg skulle absolutt plukke noen flere kamskjell nede på noe over 30 m. Med skjellene trykt plassert i fangstnettet snudde jeg for å gå opp sammen med kona, men hun var selvfølgelig borte. På overflaten speidet jeg i alle retninger uten å se henne og jeg ble mer og mer overbevist om at hun var borte. Den følelsen som jeg da hadde i magen unner jeg ingen å oppleve. Prosedyre for å varsle dykkerulykke ble repetert gang på gang mens jeg svømte inn til land. Vel oppe på land løp jeg opp på en liten knaus for å få litt bedre oversikt, og da så jeg et svart og rødt hode som lå og duppet i kanten av svaberget i en liten vik ca. 50 - 60 m borte. Det var min kone som hadde drevet med strømmen og havnet et helt annet sted enn der vi hadde startet, og der hadde hun sittet en stund også. Jeg tror aldri at hun har vert så forbannet på meg noen gang siden, og vi har vert sammen i snart 30 år. Jeg tåler å få litt kjeft, men det verste var at denne gangen hadde jeg ingen ting å si til mitt forsvar. Jeg hadde all skyld, brutt en masse sikkerhetsregler og det vet sikkert alle som har tatt dykkersertifikat.(Hvis det ikke er et PADI sertifikat fra et lynkurs i syden da.)

Jeg og barna har hatt en fin liten tur til Trollfossen i Buskerud. (Like ved Vidalen) Ett artig sted som ikke er så veldig kjent. Thiril 6 og Jakob 3 har storkost seg i telt i to netter og ville gjerne være borte ei natt til. Legger ved noen bilder som beskriver turen godt. Vi brukte dog 7timer på ca 3km hver vei. Altså mye utforsking og blåbærspising.

Fjellet på høsten er fin. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3043-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3040-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3041-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3044-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3037-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3042-/ Fidjadalen har jag hört många prata gott om och Indredalen/Røssdalen ska vara minst lika fin. Så en tur dit har varit på att-göra-listan länge. När tillfället kommer så varför inte ta båda två på en dag. Att jag kunde göra turen i shorts i oktober gjorde det inte direkt sämre. Fantastisk dag med fina höstfärger i otrolig natur! Så jag tog turen med løpskor og ett hopp om att komma rundt innen det blev mørkt. Månafossen-Blåfjellenden, 2:45 Många stenrös/ura passerades och bitvis svårt att hitta stigen som mestadels var gott märkt. Uppåt hela tiden. Blåfjellenden-Øvre Espedal 3:30 Upp till ca 800 möh. Stundtals svårt att hitta stigen som var märkt med varder. Stor del löpbart. Øvre Espedal-Frafjorden 2:30 Min favorit. Härliga backar och fint på platån. Hele texten: http://supereple.blogspot.no/2014/10/fantastisk-dag-i-frafjordheiene.html

Kona og meg var rundt og samlet inn noen lokale topper i dag. Utpå ettermiddagen gav vi oss i kast med den tredje for dagen. Vegbeskrivelsen var grei nok. 22 km fra Evje sentrum og opp på heia i kommunens sydvestre hjørne. Så til fots på bommveg 1,6 km til slutten på vegen og deretter 200 meter syd til toppen. Trodde dette var en enkel affære så sjekket ikke kartet. Siden det ikke var mobildekning la vi igjen telefonene i bilen. Tilfeldigvis var det en bomveg 200 meter før den riktige vegen og vi tok inn feil veg. Etter sikkert 3 km sa kona at dette måtte være feil og sa hun ville snu. Jeg derimot ville prøve noen hundre meter til og sveipe oppover i skogen. Etter kort tid ombestemte hun seg og gikk etter meg. Jeg derimot gikk en stor sving rundt henne og kom tilbake på vegen. Følgte denne tilbake til bilen og ventet at hun var der. Negativt, så jeg kjørte nedover vegen mot bygda og forventet å finne henne på vegen. Men den gang ei. Kjørte helt hjem i tilfelle hun hadde fått haik, men ingen hjemme. Siden det begynte å bli mørkt så var det bare å ringe politiet etter en stund og etterlyse. Og ganske raskt ble hun funnet gående på vegen nedover. Gjett om det var en som ble glad. Tenkte selfølgelig det værste hadde skjedd siden det skulle være klin umulig at hun var bak meg. Første gang jeg har trykt på den store røde knappen, men jeg var svært nervøs en stund. Den etterlyste og svært sakna på dagens andre topp i flotte høstfarger:

Torsdag - fredagstur. Værmelding er viktig. I løpet av uka har det vært snakk om uvær i helga. Torsdag var så bra som den kunne være i oktober. Sol, varme og lite vind. Selv om temperaturen ikke var mer enn 11-12 grader oppe i heia, så er det helt perfekt til å være så sent på året. Resten av helga skulle ikke være like god. Og på grunn av omstendighetene, kunne jeg ikke være vekke for lenge. Dagens komunikasjonsutstyr gjør det mulig holde kontakten nesten uansett. Da kreves det strøm på batteriet. Det hadde ikke min, på mange måter utmerkede, satelittelefon. Jeg har sagt til meg selv, noen ganger, at dette må sjekkes før tur.... Nå var det ikke mye tvil om hvor turen skulle gå. På torsdag lå det ann til at jeg bare kunne komme meg på tur torsdag/fredag, og da måtte det bli Blåfjellenden. Rett fra jobb og rett på tur. (Med en liten stopp for å kjøpe Fjordland middag, brød, bacon og egg.)På parkeringsplassen var det en bil, og det var spor innover. Et lite stykke innover heia, møtte jeg en mann som kom i mot. Han hadde vært en dagstur til Blåfjellenden. Ikke STF hytta, ikke gjeterhytta, men fjelltoppen som de to andre har navn etter. Det er en drøy dagstur. I korte bukser. I oktober. Det var som nevnt bra vær. Han hadde sett en sau med to lam oppe på toppen, og jeg lovet å gi beskjed til rette vedkommende. Selv gikk jeg i ullbluse hele turen. En flott tur innover heia. Sola var på vei ned. Kveldslyset som kom etter hvert som jeg kom lenger inn, farget sidene gule og røde. Det ble skikkelig høststemning. Nedover bakkene fra heia, mot slettene ved Blåfjellenden, prøvde jeg å ta noen bilder som skulle vise fargene. Og i det jeg kom over den siste lille kanten og fikk se hyttene, gikk sola akkurat ned bak Ernstnuten. Det var et nydelig skue, men her sviktet kameraet. Det takler ikke så store kontraster. Det var ingen andre på hytta. Selv om sola hadde stått inn vinduene, var det ikke for varmt inne. Jeg fikk fort fyr i ovnen 0g gikk for å hentet vann. Jeg satte på te, mikset saft, og fant fram radio og avis. Det er en av de mer hyggelige ting i verden. Sitte på Blåfjellenden med varme i ovnene, radioen på og løse den vanskelige sudokuen i VG. Da trenger jeg ikke selskap. På fredagsmorgen ble det litt jobbing, og rengjøring av hytta. Slike ting tar tid og jeg blir alltid svett av å svinge moppen. Jeg kom meg avgårde rundt 11. Været fredag, var på langt nær så bra som på tordagen. Det var litt som å vinne i lotto, å få med torsdagen. Fredagen var mer som å trekke et blankt lodd. Litt regn. vind opp mot stiv bris og sope. Som er svinglatt.... Uansett er det fint å kjenne at kroppen fungerer, at bakkene faktisk tar slutt og at flyeene øverst er greie å komme over. På tross av motvind og yr. Nedoverbakkene går mer av seg selv. Nesten nede møtte jeg et par på vei inn. Hytta blir ikke tom. Nede på parkeringsplassen, ringte jeg Ola, og fortalte om sauen på toppen av Blåfjellenden. Han takket for opplysningen, og fortalte at det var folk på vei inn. De skulle forsøke å med seg en sau som nå hadde stukket av to ganger. Tredje gang gjelder det. De hadde omtent vært ved Flørlivannet og hentet sauen to ganger, og nå måtte de inn en gang til. Det er mye morro for pengene... Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Gikk til Kvistingen i går kveld for en skikkelig test-tur hvor det meste skulle testes. Skulle blant annet teste Amok-køya på nytt etter min litt skuffende førstetur. Jeg visste det var meldt noe vind, og da jeg kom frem til gapahuket stod vinden rett inn og virket i plagsomste laget. Traff et par med telt der også, så ville uansett trekt meg et stykke unna. Var mest lysten til å finne meg oppheng i nærheten av vannkanten, så da dro jeg videre i retning demningen for å se på mulighetene for å finne et opphengssted i le av vinden. Det var i tillegg tidspress da det kom til å bli mørkt relativt raskt, og med tanke på opphengssted så det dårlig ut lenge, helt til jeg fant et omtrent ideelt sted i le av siste heia før demningen. Tarpen ble tatt ned før bildet ble tatt. Hovedstien går 30 meter bak her, og stien som følger nærmere vannkanten går 5m foran. Liten presenning er henslengt under og jervehiet til Nicki oppå den. Utsikten over Kvistingen fra køya, over mot odden der noen andre teltet. Bildene måtte tas med testsubjekt 2, min Samsung Xcover B2710 da testsubjekt 3, nye ebay-batterier til min Panasonic GX1, var totalt fiasko. Det jeg gjorde forskjellig denne gangen var 1) å bruke min nye Exped SynMat UL 7 LW istedenfor min gamle DownMat 9 DLX, 2) å bruke en lakenpose å ligge i, 3) å bare bruke soveposen over som dyne istedenfor å prøve å ligge i soveposen, 4) ha med en baby-størrelse dun-hodepute, og 5) sove med et par gamle clas ohlson varmesokker på. Myggnettingen ble heller ikke tatt i bruk, men den gjorde nok ikke noe fra eller til på komforten første turen uansett. I tillegg brettet jeg fotenden opp og inn i køya når jeg skulle sette meg inn, kontra første tur hvor jeg brettet fotenden ned. Mye bedre. Opplevelsen var i alle fall atskillig bedre. Liggeunderlags-forskjellen tror jeg ikke bidro der, men byttet var brilliant for sekken/pakkingen i alle fall. Lakenposen var en del mindre knot å komme inn i og holde nogenlunde på plass kontra å sette seg inn ferdig i soveposen og åle seg til i riktig balanse i køya. Problemet med at jeg skled ned i fotenden hadde jeg heller ikke som sikkert syldtes at jeg ikke lå i soveposen. Det ville nok vært enda mindre knot å droppe lakenposen helt, men håpet er at køya holder mye lengre før jeg trenger vaske den ved lakenposebruk. Komforten med varmesokker og ordentlig hodepute (dog veldig liten) og soveposen bare over som dyne var i alle fall upåklagelig. Skal ikke påstå jeg sov så fantastisk denne natten heller. Jeg la meg for tidlig - det var jo tidlig mørkt og da jeg hadde spist hadde jeg ikke så mye annet å gjøre. Køyesoving er fortsatt temmelig uvant, og det krever litt å komme i gode liggestillinger når man ikke sover på ryggen. De finnes, dog Vinden var også som sagt ganske sterk (mye lyd i trekronene og en del i tarpen), og jeg kunne kjenne ridgelinen slakkes og spennes noe av at det ene treet stod oppe i vinden. Nicki lå også og knurret innimellom, bl.a. av at det lyste i lommelykter på andre siden av vannet der andre folk teltet. Amok-tarpen fikk forøvrig kjørt seg ganske bra da vinden skiftet retning et par øyeblikk, men den klarte seg bra. På baksiden hadde jeg bardunert den ned i bakken, men på forsiden hadde jeg knytt bardunene høyere i et par beleilig plasserte bjørkestrangler. Tarp var dog strengt tatt unødvendig - hadde nok vært koseligere med den stjerneklare nattehimmelen - men tarpen holdt meg i alle fall fri for fallende innsekter, barnåler, bark og annet der jeg lå.

Stemningen er på topp ! Skal man fordele skyld noe vi ikke har gjort så blir det vel 1-1.

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Yr meldte regn i Hunnedalen i dag, så ble en tur til Bynuten siden været skulle være bedre ute med kysten. Var ihvertfall strålende vær hele turen, men det så også ut som været var brukbart lengre innover. Godt å komme seg på tur igjen etter 4 uker uten fjelltur pga legghinnebetennelse. Mye biler på parkeringsplassen og traff endel folk både i løypa og på toppen. Litt overrasket over at så mange hadde tatt ut på tur tross i litt ymse værmeldinger, men folk har kanskje lært seg å stole mer på været utenfor døra enn det yr melder. Var ihvertfall strålende i dag og t-skjorte føre hele veien.

Veldig bra! Det er gutta som vet å kose seg i høstmørket. God mat og kjempekoselig gapahuk. Nesten litt misunnelig gitt...

@Rino Holt Larsen Takk for tilbudet. Jeg trengte noe "med en gang" denne gangen, så da måtte jeg finne noe lokalt. Hadde egentlig tenkt å gå for søppelsekk, slik som @fjellrypa foreslo, men på Clas Ohlson fant jeg ruller med plastbeskyttelse som var langt billigere enn de jeg fant på biltema, så da ble det det. Fungerte bra, selv om den ikke akkurat ble utsatt for så mye.

Høstmørket er i ferd med å gjøre sitt inntog. Friluftslivet begynner å få færre alternativer. Vi har løsningen med et godt friluftsliv i tilrettelagte omgivelser i Telemark! https://www.youtube.com/watch?v=goLCo_0mEtg

Det var ikke på grunn av at jeg var bekymret for skattepengene, men pengebruken illustrerer bare omfanget av aksjonen. Heldig vis så har ikke slike aksjoner budsjett. De øser rett fra statskassen. Her er resultatet viktigere enn utgiftene.

Jeg har kun lekt aktivt med hodelykter siden den første DX-lykta tok av. Før det var det bare billige petzl-lamper, som knapt lyste opp bakken foran meg. Du har fått mange gode innspill her og har allerede bestilt en bra lykt - men jeg tror ikke du blir fornøyd før du får deg en Piko . Den og Zebra H602 flood kompletterer hverandre perfekt. Selv valgte jeg AA-flood fra Zebra på grunn av batteristandarden. Man finner alltid et AA-batteri i nøden. - Lupine Piko, uansett hva noen sier.. det finnes ingen over og ingen ved siden. Ferdig snakka. Hvis du ikke tror meg - prøv. Hvis du ikke finner noen å sammenligne med - kontakt meg. Fantastiske lykter alle sammen, og de holder lysstyrken till the bitter end (det er de færreste moderne lykter som ikke har regulert output nå). - Zebralight. Fyller og eier en nisje av ettbatterilykter. Jeg har hatt store problemer med å bestille direkte fra zebralight... og har kjøpt mine lykter fra forhandlere i USA. Ikke så gøy med tanke på evt. reklamasjon, men med ett unntak så har jeg ikke hatt trøbbel med Zebra. Spark ser ut til å ha matchende produkter. - Burfjord sport - bra butikk, tar inn kinalykter med arctic features... dvs. silikonbelagte kabler og robuste batteripakker. Kjøpte ei Magicshine-lykt herfra og den er fortsatt i bruk. Lykter jeg har hatt og testet i forskjellig grad: Zebralight - H602 XM-L2 Flood Cool White - utrolig bra lysstyrke, og med flood så bader man i lys. - H600 Cree XM-L T6 Cool White - bra lykt, men det har kommet nyere modeller. - H502 AA Flood Cool White - den beste telt- og allround-lykta jeg har.. 80 grader flood - helt uten dødpunkter. Veier 80g med eneloop AA!! - SC52 L2 AA (Flashlight) Cool White - mye bedre enn f.eks LED lenser lommelykter. - SC50 - eldre lykt, kjøpt brukt - døde rett etter ankomst Lupine - Piko X3 Duo - min favoritt.... 900lm, 1.7ah batteri i pannebåndet veier 210g inkl batteri. Har også et bittelite 0.7ah nødbatteri (Lupine Nano) i tilfelle krise. - Piko X - 750lm, 3.3ah batteri i lomma. Mer enn nok lysstyrke for alt som ikke skal gå fort for seg i mørk skog. - Piko TL - lommelykt 750lm, - Betty X Pro - 1850lm (tror jeg), 2x7.2ah batterier i lomma og et hav av lys. - Har fire forskjellige lupine ladere - alle gjør jobben, men charger one er kremen. Microladeren er veldig hendig, men tar litt tid på de store batteriene. - Smartcore batteriene har reststrømindikator, men jeg synes ikke det er vits å betale ekstra for dette. Magicshine - MJ-900 Arctic - 900lm, mitt første møte med DX-lyktene i 2010. - MJ-818 sykkelbaklys - råeste baklyset jeg noen gang har hatt. - MJ-808L - 1200lm, bra og billig. Petzl, ymse smålykter, tikka, tikka xp, tikka xp2 - med oppladbar batteripakke osv. Fine lykter til de minste ungene - hvis man kan finne dem på salg (lyktene altså ). Led Lenser H7... just say no!

Prøv å vask trøya før du bestemmer deg for om ull klør eller ikke. Nye klær er gjerne fulle av kjemikalier som man kan reagere på. Dette blir gjerne borte i vask. Alternativt, som Interbond sier, prøv ufarga ull.

Sjekk denne listen med programmer: http://www.snapfiles.com/downloadfind.php?action=s&ref=2&st=watermark

Det høstes i Børgefjell. Kjapp tur opp i Simskardet i går - vi skulle egentlig i et høyereliggende fjellområde - evt overnatte - men østavinden satte en stopper for det. Her passeres NPgrensen Lavfrekvent uling fra Biseggen og Kvigtinden. Jeg skal på tur innover her igjen i morgen - kun meg og storsekken - om været blir bra.

Sjekk ut FastStore Photo Resizer 3,3. Genialt for vannmerking og endring av størrelser på bilder. Verdt en titt!

Se her: https://www.youtube.com/watch?v=Hw3txc4Cldw

Det spørs jo hva den skal brukes til spør du meg. Det er ingenting som er best til alt.

Lupine Betty R X14 til 9000,- ... hehe... du får tape batteriet på knollen Personlig har jeg Zebralight (liten og lett, mye lys og batteri på hodet)

Var det noe sånt du tenkte på? http://tv.adobe.com/watch/learn-photoshop-elements-11/adding-a-watermark-in-photoshop-elements/

Måtte bare dele denne vakre videoen.

Mantraet på tur i grupper eller med folk som har ulike føresetnader er for meg "at me alle skal være like slitne" i staden for "me skal alle yte det same". Og det fins ulike løysingar for å få dette til.

Frokost er gjerne porsjonspakke havregrøt med bær/syltetøy/granola. Eller pannebrød som jeg steker og har f.eks. majo og kjøttpålegg på. Lunsj er gjerne omelett: jeg hiver oppi egg og purre og pølse og paprika og det jeg har oppi en gryte og steker. Blir kanskje nærmere eggerøre når jeg tenker meg om. Og så steker jeg pannebrød (har med pose med mel/krydder/bakepulver og blander med vann på turen). Eller pannebrød/knekkebrød med blanding av tunfisk og majo. Til middag steker jeg for eksempel skogsbacon eller pølser + grønnsaker som løk, sopp, purre, paprika, og blander det så med kikerter og tomatboks og krydder så blir det en super gryte. Med ris eller pasta til. Eller slike smarte ferdigkokte marinerte poteter som bare trenger å varmes. Matvalg kommer at på om jeg må bære maten eller om jeg er på kajakktur. I kajakken ligger det alltid noen ekstra poser Real Turmat Og når det gjelder kaffe: den mååå være skikkelig. Ittno pulverkaffe, men Jetboil og presskanne bodumkopp.

Kan forsøke meg på et svar selv om min nok ikke i hovedsak blir brukt til tur/trekk/kløv - det er mer en del av det vi gjør. Av fysisk aktivitet så får min minst en time og vanligvis rundt halvannen time tur/utetid per dag. Da varierer det mellom jogging i trekk, gå raskt i trekk, løpe løs, kløving i oppoverbakke og tusleturer der vi hilser på dyr, ser litt på livet, kjører litt godbitsøk osv. Prøver å få til en "kløvtur" i uka, men har en kløv som er litt slitsom å få på så det er ikke alltid det stlår til. Turene er i hovedsak i skogsterreing/hei, men dersom vi er i Oslo så er det naturlig nok mer asfalt (og desverre mindre områder hvor det er mulig å slippe dyret på grunn av den forbanna skulpturparken på Ekeberg). I helgene så får han minst en lang tur - 3-4 timer i marka eller på fjellet mer i ferier. Vi har videre noen hytteturer, teltturer i løpet av året hvor han får kjørt seg litt mer. Jeg har fremdeles en ung hund, så vi kløver ikke med full vekt, men har gjort en innsats på å få han vant til kløven. Vi har heller ikke drevet noe særlig med kjettingtrekk som jeg vet en del har godt utbytte av. Ikke sykling heller forsåvidt, men det er mer fordi jeg ikke er noe spesielt glad i å sykle. Vi gleder oss ellers til vinteren for litt skikkelig skigåing og for å begynne med pulktrening. Mentalt så trener vi noen timer lydighet i uka i hundeklubb - da går vi ikke noen lang tur - ellers trener vi en del lydighet for oss selv i hagen. Vi har og gjort litt agility som er veldig morsomt. På tur er han nok bedre trent enn meg slik at det handler mer om å få han til å fordele kreftene enn at han ikke klarer turen. .Etter en dag på tur så roer han seg kraftig ned og tar det litt mer lungt når han går (ikke spurte overalt). Hvordan fungerer et magnetdekken? Hvilken effekt gir det?