Vinnerliste

Torsdag - fredagstur. Værmelding er viktig. I løpet av uka har det vært snakk om uvær i helga. Torsdag var så bra som den kunne være i oktober. Sol, varme og lite vind. Selv om temperaturen ikke var mer enn 11-12 grader oppe i heia, så er det helt perfekt til å være så sent på året. Resten av helga skulle ikke være like god. Og på grunn av omstendighetene, kunne jeg ikke være vekke for lenge. Dagens komunikasjonsutstyr gjør det mulig holde kontakten nesten uansett. Da kreves det strøm på batteriet. Det hadde ikke min, på mange måter utmerkede, satelittelefon. Jeg har sagt til meg selv, noen ganger, at dette må sjekkes før tur.... Nå var det ikke mye tvil om hvor turen skulle gå. På torsdag lå det ann til at jeg bare kunne komme meg på tur torsdag/fredag, og da måtte det bli Blåfjellenden. Rett fra jobb og rett på tur. (Med en liten stopp for å kjøpe Fjordland middag, brød, bacon og egg.)På parkeringsplassen var det en bil, og det var spor innover. Et lite stykke innover heia, møtte jeg en mann som kom i mot. Han hadde vært en dagstur til Blåfjellenden. Ikke STF hytta, ikke gjeterhytta, men fjelltoppen som de to andre har navn etter. Det er en drøy dagstur. I korte bukser. I oktober. Det var som nevnt bra vær. Han hadde sett en sau med to lam oppe på toppen, og jeg lovet å gi beskjed til rette vedkommende. Selv gikk jeg i ullbluse hele turen. En flott tur innover heia. Sola var på vei ned. Kveldslyset som kom etter hvert som jeg kom lenger inn, farget sidene gule og røde. Det ble skikkelig høststemning. Nedover bakkene fra heia, mot slettene ved Blåfjellenden, prøvde jeg å ta noen bilder som skulle vise fargene. Og i det jeg kom over den siste lille kanten og fikk se hyttene, gikk sola akkurat ned bak Ernstnuten. Det var et nydelig skue, men her sviktet kameraet. Det takler ikke så store kontraster. Det var ingen andre på hytta. Selv om sola hadde stått inn vinduene, var det ikke for varmt inne. Jeg fikk fort fyr i ovnen 0g gikk for å hentet vann. Jeg satte på te, mikset saft, og fant fram radio og avis. Det er en av de mer hyggelige ting i verden. Sitte på Blåfjellenden med varme i ovnene, radioen på og løse den vanskelige sudokuen i VG. Da trenger jeg ikke selskap. På fredagsmorgen ble det litt jobbing, og rengjøring av hytta. Slike ting tar tid og jeg blir alltid svett av å svinge moppen. Jeg kom meg avgårde rundt 11. Været fredag, var på langt nær så bra som på tordagen. Det var litt som å vinne i lotto, å få med torsdagen. Fredagen var mer som å trekke et blankt lodd. Litt regn. vind opp mot stiv bris og sope. Som er svinglatt.... Uansett er det fint å kjenne at kroppen fungerer, at bakkene faktisk tar slutt og at flyeene øverst er greie å komme over. På tross av motvind og yr. Nedoverbakkene går mer av seg selv. Nesten nede møtte jeg et par på vei inn. Hytta blir ikke tom. Nede på parkeringsplassen, ringte jeg Ola, og fortalte om sauen på toppen av Blåfjellenden. Han takket for opplysningen, og fortalte at det var folk på vei inn. De skulle forsøke å med seg en sau som nå hadde stukket av to ganger. Tredje gang gjelder det. De hadde omtent vært ved Flørlivannet og hentet sauen to ganger, og nå måtte de inn en gang til. Det er mye morro for pengene... Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det høstes i Børgefjell. Kjapp tur opp i Simskardet i går - vi skulle egentlig i et høyereliggende fjellområde - evt overnatte - men østavinden satte en stopper for det. Her passeres NPgrensen Lavfrekvent uling fra Biseggen og Kvigtinden. Jeg skal på tur innover her igjen i morgen - kun meg og storsekken - om været blir bra.

https://turhistorie.blogspot.com/ Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren. Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark. Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00. En behagelig start på turen dette. Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne. Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig. Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på. Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det. Kjerrevegen vi fulgte. Himmelen åpner seg. Drittværet varte heldigvis ikke lenge. Så dukket denne karen opp. Så skulle Irrgasørreten lures. Ikke så mye å skryte av. Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere. Første elvekryssing på denne turen. Så var det Kathrine sin tur. Noen hadde glemt isborret sitt. Lunsj ved Doarrojohka. Så begynte oppstigningen. To telt tett i tett. Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri. Ekte Dividals røye Ikke like heldig med fangsten jeg. Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik. Ett stk. storrøye som kjemper for livet. Doarrojavri. Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk. Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da. Det var bratt å gå over Doarrovarri. Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell. Vi nærmer oss dagens mål. Her var det virkelig flott. Røya begynner å bli sliten, og klar for landing. Akkurat kiloen. Middag. Her skulle vi gå i morgen. Røye som har fått friheten tilbake. Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget. Dalen der Vuomajohka renner. Det gikk fint å krysse Vuomajohka. En liten pause før turen gikk videre. Teltet slått opp ved Vuomajavri. Lite fisk å få her. Kathrine nyter utsikten mot Anjavann. Anjavassdalen, vakkert. Teltet slått opp ved Anjavann. Nok en fin kveld. Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det. Det ble litt stigning på denne etappen også. Det ble en del stopp for å plukke blåbær. Vestenden av Anjavann. Snart fremme nå. Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her? Høye fjell og bratt rundt vannet. Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder. Flott utsikt. Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt . Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer. Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag. Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta. Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt? Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen. Noen som har en forklaring? Kan det være høyt kalkinnhold i vannet? Nesten oppe. Så dukket Strømskardvatnet opp. Det ble ikke fisk her heller. Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss. Tilbake for å hente speilrefleksen. Gaskashytta, som var låst. Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. Teltet slått opp ved fiskløyselva. Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt. Lunsj ved Koievasselva. Det var godt å se berlingoen igjen. Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på. Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor. Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves. En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt. https://turhistorie.blogspot.com/

Jeg og barna har hatt en fin liten tur til Trollfossen i Buskerud. (Like ved Vidalen) Ett artig sted som ikke er så veldig kjent. Thiril 6 og Jakob 3 har storkost seg i telt i to netter og ville gjerne være borte ei natt til. Legger ved noen bilder som beskriver turen godt. Vi brukte dog 7timer på ca 3km hver vei. Altså mye utforsking og blåbærspising.

Gikk rundt Høvringen, et vann på Evjeheia. En tur på ca mila med innlagt overnatting. Flott vær på onsdagen. Tilløp til frost på natta og noe grått på morgenen. Litt vemodig å gå her, 50 år etter at jeg gikk rundt her første gang med min far. Stien rundt som før var bred og tydelig var nå mest grodd igjen, med høye grantrær midt i sporet. Folks turvaner og ferdsel er tydligvis i forandring. Melankolsk kveldsstund med sikt bort til hyttebyen og høstferie på østsiden: Disse vakre, klare og kjølige høstkveldene er umistelige: Tid for en stille kveldsstund med boka om Napoleon og Waterloo. I hyttevinduene på andre siden blinker det fra storskjermene. Hver sin lyst.

Tok en tur på Dovre (Knutshøa) i uværet idag, der var det sol men mye vind å noen snøbyger som blåste forby. Parkerte bilden på Kongsvold kl 06.00 Sola kom fram da jeg kom på toppen av Syndre Knutshøa Blåste friskt mens jeg prøvde å hoppe litt i sidevinden som slengte snø og is på kameraet! Vannet blåste oppåver Gressis Blåste godt som sagt, men det er vanskelig å fange den på bilder, så her er noen korte klipp fra Nørdre Knutshøa.

Noe som ingen har gjort før er ikke så lett å komme på gitt. Holder egentlig lenge med å utfordre meg selv til å gjøre noe jeg ikke har gjort før. Har hatt en liten brainstorm med meg selv, men klarer ikke helt å bli enig. Har tenkt på ting som Toppturer på Moldepamoramaet, prøve en ny aktivitet hver uke (kiting, snøhule, telttur, topptur, isfiske, pulkløp, osv.), fotoprosjekt, 100 toppturer (doble fra i fjor). Men fantasien er begrenset, så håper på noen gode forslag. Akkurat nå heller jeg mest mot toppturer på Nord-Vestlandet og å starte et forsøk på å prøve/gjøre 52 ulike turaktiviteter i løpet av 2015.

Stemningen er på topp ! Skal man fordele skyld noe vi ikke har gjort så blir det vel 1-1.

Helt greit det Jan Erik, isfiske er gøy!

Du skal ikke kimse av en røyeblink med ei nymfe under...

Et godt råd mot høydeskrekk er å se seg tilbake ofte under oppstigningen for å venne seg til forandringen.

Høydeskrekken fikk seg en ny lusing idag og jeg klarte å komme meg til toppen på Ulriken. For mange her er det sikker tikke stort, men jeg er stolt av meg selv! Været var en utfordring med så sterk vind at jeg nesten gikk ned på kne i de værste områdene, men det gikk nå allikevel!

Tur på Oslofjorden i kveld for å se om det var noen gjess eller ender igjen. Så en sel, to havørner, to hegrer og en fin sjøørret som hoppet rett foran baugen. Fikk ingen fugl, men det gjorde liksom ikke så mye..

Nedtur fordi dette ble en kort erstatning for min årlige tur fra Storlien. Ventet på nytt telt, skadet foten i mellomtiden, jada, jada. Nuvel, start fra splitter nye Tomter stasjon gjennom et boligfelt og så vei og sti til Gaupesteinen. Underveis fikk jeg mitt første møte med noen innpåslitne, skittengule fluer som ikke lot seg affisere av et håndslag, fløy dårlig, var nesten flate og... mistet vingene? Regner med at dette var den berømmelige hjortelusflua, som jeg døper om til hjorteflatlusflua. Flust av dem på vei til Ytre Enebakk, mindre jo lengre nord jeg kom, men om man ikke liker tanken på ekle fluer på jakt etter blooood, så sjekk alle kroppsområder med tett, kort hår, som f.eks bak ørene og i nakken. Ingenting tydet på at de fant blodet mitt appetitvekkende når de først hadde kommet seg i stilling. Møtte mye av en annen dyresort, men det blir som med fine fiskevann, det snakker man ikke om. Ikke akkurat kø. Av de tre møtene med folk kan nevnes han som hadde med seg en feltseng fra XXL. Den stakk ut med 40-50 cm på hver side av topplokket på sekken. Jeg vet ikke hva den veier, men han sa den var lett. Jeg nikket, smilte og sa den så fin ut. UD må gjerne ta kontakt om de har en ledig ambassade. Kom ned på Ytre Enebakk golfbane. Ut fra tidligere observasjoner av golfere, vil jeg hevde at de ser like ut uansett hvor de dytter på vognene sine. Senere studier ved Losby bekreftet teorien. Kort istestopp på Shell. Ikke mye fristende vann på den tilbakelagte strekningen, varmt var det og det var jo greit å teste en av disse flaskene som folk skryter så av. Litt trasking gjennom boligfelt igjen. Elendig tilpasset for fotgjengere med svinger i alle retninger. Radig opp til Tjernsli. Her greide jeg på ett eller annet vis å overse et veikryss og kom til enden på den østre veien. Skulle vært på den vestre veien som går over i en sti. Ingen fare. Rett nok er skogen tett og skumringen på god vei, men 500 meter rett nord over stein og under greiner går fint. Her merker jeg faresignaler som burde ha fått meg til å gå kommando, men pytt, det går sikkert fint... (se nederst under "Testet utstyr" for de grusomme detaljene). Kom rett ned på snuplassen i enden av tømmerveien og der lå stien videre nordover. Klokken var åtte og her skulle jeg ha slått leir og spist middag; flatt som et stuegulv og klukking av vann. Den gang ei. Ikke langt til Sætertjerna som jeg av en eller annen grunn trodde var en bedre leirplass. Mulig at det er det, men i mørke og skog så jeg aldri noe tjern. Vått, mørkere og tettere skog. Frem med hodelykta. Rødt lys fungerte overraskende godt. Tross dårlig rekkevidde var det nok lys til å se hvor jeg satte føttene og nattsynet ble ikke ødelagt. Men farten må ha gått kraftig ned, for klokka nærmet seg raskt ni uten at jeg så snurten av tjern. Nede i en trang dal med mye myr virket det som om stien gikk oppover. Helt greit. Jeg regnet med at samme hvor denne stien gikk (ganske overbevist om at jeg var på villspor), så hadde jeg bedre sjanse på leirplass høyere opp enn nede i grøten i dalbunnen. Skrått oppover på grei sti med mye sleip stein... eller på et nesten uttørket bekkeleie som sluttet et godt stykke lengre opp. Da var klokken over ni. Fremfor å gå ned i mørke på glatt og løs stein fortsatt jeg oppover. Store trappetrinn, men på en av disse hyllene må det da være mulig å slå seg ned? Ikke før på toppen. Fant fort en fin plass og slo opp teltet. Den fine plassen viste seg å ha 2 cm jordsmonn inkludert lyng og mose. Pluggene fant feste i en og annen rot, men like greit at det var vindstille. Forbausende nok var bakken jevn og fin å ligge på, noe jeg sjelden greier å finne selv lenge før mørket senker seg. Månen kom med lys og skygger i teltduken. Et og annet fly passerte og litt unna gjødde en hund og middagen ble en liten kornbarre. Fornøyd med å ha gått med hodelykt, fått opp nytt telt og kommet meg under teppet uten ulykker. Ut å finne vann ville strekke flaksen for langt. Underholdningen i teltet var å bli kvitt hjortelusene som hadde slått seg ned i bakhodet mitt. Sjekket tilfeldigvis skjorta og under ventilen i ryggen kravlet fem av krekene. De lar seg kverke ved rulling mellom fingrene. Morgenen rant og teltet stod plutselig i en tydelig sti. Tja, hvis bikkja på Bjørnholt gjødde, så er jeg på topp 230 nordvest. Og ca 400 meter unna Vikstjernet. Jepp, stemte, det. Ti minutters gange, så stod jeg på enda en snuplass, denne med benk, bålplass og en fin bekk. Vikstjernet så jeg ingenting til, men hytta er nå der sammen med to stikryss. Tok merket sti/skiløype til Grusbakken... hvor jeg må ha krysset en vei uten å merke det, for mest som jeg ser rart på klokka dukker en tømmervei og en kraftlinje frem. Jaha... da kan det være... litt lengre ned i veien kommer en annen kraftlinje og jeg er dermed rett nord for Andersrudåsen. Ikke helt hvor jeg hadde tenkt å være, men nå har jeg i alle fall vei frem til Raudsjø. Hvor det er en fisker, en jetskigjøk, en skoleklasse og en dugnad på DNT-hytta m/hyggelig fårehund. Kort pause før stien opp mot Dælisetra. Som jeg er på vei ned lia mot krysset ved Dælisetra og lurer på muggen som spiser soppen, så kommer en biolog på registrering av sopp i naturreservatet... noe som visstnok ikke har vært gjort før. Ja, ja, muggen hadde sin helt hverdagslige forklaring. Bare meg som ikke har vært på rett sted til rett tid. Videre går det slag i slag uten feilskjær. Her har jeg jo gått meg bort før. Tips: skaret mellom Tonekollen og Strusåsen er farbart om natten, men det hjelper å være to. Middag eller sen lunsj på svaberget i nordenden av Tonevannet. RT Chilli con carne blir bedre med en god dose pepper, men hva ER de grå bitene? Hakkete ullsåler? Isteflaska er et hyggelig bekjentskap. Lett å fylle og passe stor. Varmt nok i sola til at jeg lengter etter å gå videre i skyggen under trærne. I enden av veien ved Røyrivannskoia har Losby bruk satt opp en gapahuk (vel, beiset tømmerkoie med tre vegger, torvtak og bålrigg). Strake veien opp mot Losby. Fine hytter og hus langs vannet. Gikk raskt forbi områdets faste leirplass som var full av hundeslagsmål, gråtende unger og helårstelt. Svingte østover langs golfbanen og noterte at golfere ser like... vel, før jeg svingte opp til Djupdalen var det et par innbitte sykkelister og en ulykkelig jogger. Frydet meg over at ståket fra leirplassen dempet seg jo lengre opp i dalen jeg kom. Begynte å se etter leirplass, fast bestemt på ikke å rote rundt i mørket. Ikke plagsomt mye å finne før jeg kom til Djupedalshytta med stor, fin gressplen. Litt vel nært en hytte etter min smak, men ingen der, så teltet kom opp i stealthmode i øverste kanten av gressplenen. Lettere å sette opp teltet enn forrige natt, men det ble vått og kaldt utpå natta. Kjapp pakking i morgenduggen med risting av teltet og snuing av sokkene for å få hullene på oversiden. Brr. Grei skuring frem til Åmotdammen. Område med mye ferdesel. Intet problem å fylle dagskvoten av natursvinsøppel. Pause på solsiden av Åmotdammen med selskap av ekorn og ender. En og annen jogger kom også forbi. Gikk overraskende lett å finne veien ned til Lillestrøm stasjon. Rart hvordan minner strøymar på gamle trakter. Anbefaler Boulangerie Garçon som avslutning på en nordgående Østmarkatur. Testet utstyr: Zpacks Hexamid Solo plus. Egen rapport. Railriders Bone Flats skjorte (hvit). Skjønn i sola, varm nok på morgenkvisten med nedbrettede ermer. Meget behagelig stoff. Ikke det værste syntetiske stoffet når det gjelder lukt, men det kommer etter noen dager. Senere testing høyt til fjells i slutten av september bekrefter dette. Høy grad av vindtetthet. Isteflaske. Svær åpning, lett å fylle, slank og fin i en lomme på sekken. Smaker ekstra godt ved første gangs bruk. Løpeshorts fra G-Sport. Idéen er fra Skurka og da jeg så dem på tilbud hos G-Sport tenkte jeg det kunne være artig å prøve. Tunge, men luft rundt beina på varme dager er fint og stoffet transporterer fuktighet som bare det. Det holdt i fire timer, men så gjorde de grove stingene midt i skrittet seg gjeldende (Design by Imbesils); ynkelig sårt på baksiden av en tynnhudet og følsom del av den mannelige anatomi. Jeg liker fortsatt idéen, men skal se etter shorts som er laget for og av folk som løper langt.

Fjellet på høsten er fin. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3043-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3040-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3041-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3044-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3037-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3042-/ Fidjadalen har jag hört många prata gott om och Indredalen/Røssdalen ska vara minst lika fin. Så en tur dit har varit på att-göra-listan länge. När tillfället kommer så varför inte ta båda två på en dag. Att jag kunde göra turen i shorts i oktober gjorde det inte direkt sämre. Fantastisk dag med fina höstfärger i otrolig natur! Så jag tog turen med løpskor og ett hopp om att komma rundt innen det blev mørkt. Månafossen-Blåfjellenden, 2:45 Många stenrös/ura passerades och bitvis svårt att hitta stigen som mestadels var gott märkt. Uppåt hela tiden. Blåfjellenden-Øvre Espedal 3:30 Upp till ca 800 möh. Stundtals svårt att hitta stigen som var märkt med varder. Stor del löpbart. Øvre Espedal-Frafjorden 2:30 Min favorit. Härliga backar och fint på platån. Hele texten: http://supereple.blogspot.no/2014/10/fantastisk-dag-i-frafjordheiene.html

Var 100 % sikker på at hun skulle være framfor meg. Det var planen.

Norskegrensen på langs. Den er ugjort. Burde kunne ta litt av det i hvert fall. Mange lite besøkte områder der.

Hehe. Har tenkt tanken i år, og mange ganger tidligere. Men er ikke så begeistret for lange turer på vinteren alene. Kveldene blir fort lange i teltet om en går alene på tur om vinteren, så det holder med opp til en uke om gangen. Og så liker jeg ikke tanken på å måtte tenke fremdrift fremfor å gå opp på hvite topper og renne ned. Norge på langs frister mest på beina (bortsett fra trøndermyrene).

Så morsomt! Kaste deg uti noe ingen har gjort før! Besøke alle støler/setre over en viss moh? Tviler på at så mange har gjort dette vinterstid, feks har Luster kommune mange steder som ligger nokså utilgjengelig til på den årstiden. Håper du finner på noe originalt og gir oss tilbakemelding. Lykke til!

Er det ikke bare å starte på Lindesnes?

Lithium batterier veier også nesten bare halvparten av alkaliske Bruker alltid bare lithium i spoten, spesielt siden jeg sjeldent bruker den og det derfor er greit å ha batterier med lang levetid. Har alltid med meg reservebatterier så slipper jeg å bytte til nye hver tur for å være på sikre siden. GPSen min bruker også samme type batterier. Der bruker jeg gjerne billige alkaliske på småturer og lithium på lengre turer og på vinteren. Lithium batterier er upåvirket av kulde noe som ikke er tilfelle med alkaliske og andre batterityper.

Om parafinen til primusen koster 20 eller 40 kroner pr. liter så er det sikkert ikke det som knekker økonomien til turfolk som har både primus og klær som koster nesten hundre ganger mer. Målet er vel å bruke det som brenner best, soter minst og varmer mest under alle forhold.

Jeg var innom G-Max på jakt etter noe fiskeutstyr og på veien ut passerte jeg et stativ fult av sportstape. Jeg bruker sportstape til alt mulig. Jeg taper beina for å unngå gnagsår, den brukes som plaster og til å reparere ting som er ødelagt hvis det er mulig. Tapen kostet bare 15 kroner og jeg huket med meg en rull. I kassen spurte jeg om tapen var bra, om den holdt eller ramlet av når du ble litt svett. Jeg skulle bruke den på beina på fjellturer.Ekspeditøren mente den var bra og sa at den i hvert fall holdt en hel fotballtrening og da holdt den sikkert også en fjelltur. Jeg har alltid ment at fotball var en sport for pingler, men tok rullen med tape med for å teste den. Igjen må jeg dessverre innrømme at jeg fikk rett. Etter en time med fjellsko og motbakke lå tapen i en krøll nederst i sokken. Tapen var av merket SELECT coach tape. Den ble så erstattet av en tape uten kjent navn, men den hadde en kjerne av plast og sikksakk kant for å lette avriving. Jeg tror den kommer fra et apotek. Muligens et Snøgg eller Scansport produkt. Den holdt hele turen både frem og tilbake, ca. 4 timer hver vei, og slapp ikke en gang taket i dusjen. Konklusjon: Det dyreste er ikke alltid det beste, men det billigste er alltid dårligst.

Uff, isfiske... Bare sitte der og vente, mens fjellene rundt ligger hvite og badet i sol. Men var hyggelig å treffes inne på fjellet Anders, så blir med dere jeg. Du får sitte med pilkestikka og sørge for middagen, så tar jeg meg en skitur i mens

Når har jeg vært på Skibaluba og svidd av penger. Er student på budsjett, så endte opp med K2 SideShow med Rottefella Cobra R8 bindinger og Crispi CXP. Tror jeg sparte mye på dette, bortsett fra hjelmen som jeg kjøpte til 1.399, som jeg ser man kan få på nettet til mellom 799 og 1199. Men den var vanvittig god på da. Så tror man kan spare veldig mye på skibaluba, men sikkert greit å sjekke priser på enkelte ting som kan være dyrere der enn ellers

Flott rapport! Har prøvd 2xu shorts på et par turer. De er irriterrende behagelige å gå i, men utseende tvinger en nesten til å gå litt fort eller helst løpe for at det ikke skal se for dumt ut... Ellers en Dynamo Windpants helt fantastiske om man vil ha full lengde på beina, men likevel meget lett og luftig. Skal prøve å lage noe tilsvarende selv som en shorts siden jeg ikke har sett dette til salgs noe sted (regner med vekt rundt 40-50 gram i Pertex GL).

En overnatting i Maridalen fra onsdag til torsdag. Kom meg avgårde kl 17. Og etter bussturen labbet jeg i en time. Sekken, en Bergans Tuva 50L holdt akkurat med telt og liggeunderlag pakket utenpå. Leiren ble satt opp på et ikke ukjent sted. Lite folk å se på en onsdag, men det var jo meldt regn... Da leiren var etablert og maten inntatt skulle jeg fiske. Skikkelig mørkt! Men dessverre begynte det å blåse. Klarte å finne le i ei vik og lurte tre små ørreter. Men ble mest Frokosten idag var av det gode slaget: På veien hjem sikret jeg meg snaue 2,2 kg trakt kantareller. Og fire kantareller. Knalltur!

Det spørs jo hva den skal brukes til spør du meg. Det er ingenting som er best til alt.

Hvor er akka dome 3 på tilbud? Vurderer et sånt selv

Lupine Piko

Fin rapport og mye fine bilder! Mange kjente steder, nesten samme rute som vi gikk i sommer. Litt mer vann i Vuomajohka når vi krysset der.

Steike fin rapport som vanleg! Fine bilete og inspirerande tekst. Ser ut til at fisket var hakket betre enn når eg var i Rostadalen i juli. Då var det 30 grader i lufta og tropisk i elvane.

Lanullva er ikke vanlig ribbestrikk slik vi kjenner det- det er langt mer avansert. Ser ut som vanlig ribbestrikk på litt avstand, men det er det altså ikke. Men strikkemetoden gjør, som allerede nevnt, at det blir mye mer isolerende luft i plagget enn ved ordinært strikk. Siden jeg både svetter en del når jeg går samtidig som jeg er en fryspinn ved lav aktivitet er jeg blitt veldig glad i Aclima sin ullnetting. Den har krympet litt, og det er blitt noen hull i den, men så vasker jeg ikke som foreskrevet heller.........(tipper det hadde gått finfint om jeg brukte ullprogrammet på maskina). Har jeg behov for noe ekstra isolasjon under skallbekledning ved aktivitet har jeg løst det ved å ha ei tynn, utslitt ulltrøye som jeg har klippet ermene av slik at de er noe lengre enn vanlig t-trøyearm, utenpå. Har også laget en boxer av tynnslitt ullstillongs som ekstra varme på stumpen når det trengs til å ha utenpå ullnettingen. Devold har kommet med en supertynn ullnetting nå, som jeg lurer på å teste til sommerbruk, men jeg synes fortsatt at Aclima har et bedre design og dekker mer over bysten (ikke alltid like kult å flashe BHèn over alt).

Verken jeg eller 7-åringen er plaget med det. Snuppa har tvert imot Aclima som sin absolutte favoritt av ulltøy, nettopp fordi det er så godt å ha på seg og ikke klør i det hele tatt.

Ikke fra i dag, men fra i sommer. Egentlig poster jeg bildet for å få svar på hvilke Jotunheimen-topper man kan skimte i det fjerne. Noen som kjenner igjen toppene og breen? Bildet er tatt fra Lauvdalsbrea i Ål, så dette er nordover. Kaaaan det kanskje være Knutsholstinden til venstre for breen der? Eller Uranostinden?

Topptur til Jøronnatten i Lifjell, Telemark. http://ut.no/tur/2.8965/ Startet nede i granskogen ved parkeringen ved Røytejuvbekken på ca 540moh, gikk derfra passe bratt oppover, etterhvert gjennom bjørkeskog og til slutt bare litt småkratt opp til et Langetjønn på 950moh. Utsikten og terrenget oppover er utrolig fint. Stien var uvanlig behagenlig å gå på for å være i så bratt terreng, og det var plenty med utsiktspunkter på veien opp. Fargene nå på høsten var fantastiske. Fra Langetjønn kan man se toppen og utsikten gjorde at vi tok oss en liten matpause. Blir sulten av å gå opp 400 høydemeter på en time! Stien tar en videre, relativt slakt langs fjellet noen kilometer før du står ved "foten" av fjellet og det går veldig bratt oppover en hundre høydemeter før det flatet ut litt opp mot toppen på 1276moh. Har tidligere vært på Øysteinnatten, Himinen, Slettefjell, Blåtjønnfjell og Røysdalsnuten, og alle sammen var synlige herfra. Også Gaustadtoppen, men hva annet er det å forvente? Tror jeg muligens så Skorvetoppen (Gøysen) også, men er ikke helt sikkert. Det blåste forresten bra på turen oppover, men det var først på toppen vinden virkelig tok. Tipper det var liten kuling på de mest utsatte stedene. Kjæresten hadde også kjøpt en termos (Thermos Light & Compact), som vi hadde med en liter med kakao i. Den var faktisk så varm, helt til siste slurk at du måtte la den kjøle seg ned litt i koppen for å unngå å brenne deg. Den levde definitivt opp til navnet og er sterkt anbefalt fra min side Før vi fikk startet turen røret jeg meg inn på en privat vei og ble stoppet av en vennlig jeger som stod klar med rifla og ventet på elgen. Etter litt forklaring fra han forstod jeg situasjonen, og at jeg var på villspor. En smule flau rygget vi bilen tilbake et lite stykke før vi fikk snudd. Sånn går det når man stoler på GPS-en, ikke sjekker veibeskrivelsen bra nok og ignorerer skiltet med "Bommen kan stenges uten varsel".

Et par dager ved Logna's bredder med fiskestang og uten planer. Skulle bare "ut av dekning" litt. Fra Bortelid og nordover. Meget varierende vær, tusen små fisk men batteriene er definitivt ladet opp. Fikk og testet ny ME Helium 600, helt kanon pose. Og nye tarpen ble surra opp i noen trær. Ligge ved bålet til langt på natt og høre beveren plaske rundt seg, det er terapi det.

I Riga. Fant ingen filuftslivsbutikker

En av kommentarene i tråden på Facebook setter ord på det jeg forsøker å si. Jeg tillater meg å sitere: Lars Monsen lar også utstyr bli liggende når han tar avstikkere i terrenget. De aller fleste gjør det. Jeg legger aldri fra meg våpen, lommebok, eller lignende saker, men telt og camputstyr blir liggende. Men om jeg en gang kommer til å ta en drittsekk på fersken i å stjele utstyret mitt, da risikerer han også å bli liggende..

Teltet med alt utstyr sto fint det inne i Saltfjellet mens jeg var å jobbet flere km fra det fra kl. 0830 til 1700. Disse "frilufts" tyveriene er utspekulerte å planlagte av usle små mennesker uten empati for medmennesket. Avskyelig.

Empati er en fin bil. Trist hvis man må gå med 80literssekken på seg til enhver tid ute i naturen i frykt for at den skal bli stjelt når man går seg en tur vekk fra teltet.

Har aldri hørt om noe så tarvelig. Der forsvant uskylden fra den norske villmarka. Håper idioten blir gjella og at dama får tilbake utstyret sitt.

Here two pictures from me (in the kayak) and the Polarbear (on a riverboard) eating Cookies

God gammeldags parafin heter D60 eller Jet fuel A1 om du kjenner noen på flyplass. og noen bensinstasjoner (statoil tror jeg) har dette på fat. Men veit ikke om noen for å si det sånn. Shell parafin premium er jo ett alternativ som er litt renere enn den grønne Grønn fyringsparafin fra pumpe koster rundt 8kr litern. Det er noen som får problemer med at denne soter/kokser igjen primusen sin. Har ikke merket noe problem selv med 111 bråkebrenner. Nå er 111 bråkebrenner riktignok en av verdens mest pålitelige primuser. Det er forøvrig ikke alle lampeoljer som skaper problemer men det kan være like greit å styre unna da lampeolje er unødvendig dyrt. Legg også merke til at frysepunktet på forskjellige produkter kan variere veldig. Noen blir til slush allerede ved 10 til 15minus. Andre klarer seg for eksempel til 50minus. Mener det er Naphta baserte produkter som fryser først. I motsetning til petroleumsbasert Var en tråd her tidligere der mye av dette ble tatt opp. Er ihvertfall mye om dette i Primushjelpetråden.